Katolsk kirkehistorie: Forskjell mellom sideversjoner

19. juni 1613 ble det bestemt at katolikker bosatt i Norge skulle tape arveretten og utelukkes fra alle embeter i stat, kirke og skole. 21. august samme år ble Pharo, Ring og Jacob og Christoffer Hjort dømt til å miste kall, embete og arv, og til å forlate riket innen tolv uker. Dersom de ikke forlot Danmark-Norge ville de risikere dødsstraff. Evert Hjort ble frifunnet i saken. De andre mistenkte hadde allerede forlatt landet og nevnes derfor ikke i dommen.

Offiseren, festningsingeniøren og byplanleggeren [[Johan Caspar de Cicignon]] var praktiserende katolikk og fikk i kraft av sin heltestatus i Danmark-Norge og den faglige avhengigheten de dansk-norske myndighetene hadde av ham, gjorde at han kunne ta seg friheter på det religiøse området som var helt utelukket og ble staffet strengt for alle andre. Som praktiserende katolikk holdt han seg etter [[slaget på Bergens våg i 1665]] med en egen katolsk huskkapellan, og en katolsk feltprest for sine utenlandske leiesoldater. Fra 1675 er dete regisert en [[Jesuittordenen|jesuittpater]] i hans stab som ble med til Fredrikstad. Dette vakte forargrelse i lutherske kirkelige miljøer og [[superintendent]] i Christiania, [[Hans Rosing (1625–1699)|Hans Rosing]], forlangte at [[stattholder]] [[Ulrik Frederik Gyldenløve]] at jesuittpateren øyeblikkelig ble utvist. Gyldenløve hadde imidlertid andre ting å være opptatt av, [[den skånske krigen]] og var da helt avhengig av Cicignon og ville ikke effektuere noen utvisning fra hans stab. Etter krigen var myndighetene fortsatt så avhengig av Cicignon at Gyldenløve våren 1682 innvilget fri religionsutøvelse for byens borgere i Fredrikstad, da Cicignon ikke ønsket å snu ryggen til sin tro for karrierens skyld.  Da Cicignon også hadde som oppgave å besiktige og se til de øvrige festningsverkene i landet, var også hans prester med på reisene og ga hemmelige messer med utdeling av sakramentene til disse på ulike steder i landet.