Katolsk kirkehistorie: Forskjell mellom sideversjoner

== Historie ==

=== De fem historiske bispesetene ===

{{thumb|Selja juli 2016.jpg|Fra øya [[Selja]] med [[Selje kloster]].|Aurora Revå Olsen|2016}}

De tre første faste bispeseter i Norge var:

* [[Selja bispedømme|Selja]] (i [[Nordfjord]]) for det Vestafjellske,

Senere endringer og nyopprettelser i bispeseter:

Disse regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge:

=== Den norske kirkeprovins ===

=== Reformasjonen ===

Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, [[Den norske kirke]], ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke. Den eneste biskopen som gikk over til den lutherske kirken var [[Oslo bispedømme|Oslo-bispen]] [[Hans Rev]].

===Etter 1843===

{{Utdypende artikkel|Jesuittparagrafen}}

I [[Norges grunnlov]] fra [[1814]] ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I [[1842]] ble bestemmelsen utfordret da den [[Frankrike|franske]] [[generalkonsul]] i [[Oslo|Christiania]] ønsket å [[dåp|døpe]] sin datter katolsk. Kong [[Karl III Johan]] ga tillatelse til dette, og presten [[Gottfried Ignatius Montz]] reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire [[messe (katolsk)|messe]] i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med [[Kirkedepartementet]] og det [[Det teologiske fakultet (UiO)|teologiske fakultet]]. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.  

I [[1845]] vedtok [[Stortinget]] [[dissenterloven]], som ga religionsfrihet for kristne utenfor [[Den norske kirke|statskirken]] (men ikke for andre religioner).

==Okkupasjonsårene==

{{thumb|St. Olav domkirke i Oslo - Minnesmerke falne i krigen.JPG|Minnesmerke utafor St. Olav domkirke i Oslo over norske katolikker som falt under krigen.|Chris Nyborg|2013}}

Under [[andre verdenskrig|okkupasjonen 1940–1945]] sto Den katolske kirke overfor de samme utfordringer som resten av Norge, men også noen problemstillinger som var spesielle for kirken. En del prester, ordenssøstre og lekfolk var av tysk opphav, noe som førte til at okkupasjonsmyndighetene retta et spesielt søkelys mot dem. Kirkens internasjonale struktur var også et problem; dette ble sett som noe som var i strid med den tyske nasjonalismen.

Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I ''St. Olav'' ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at [[Sigrid Undset]] måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid.  

Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av [[Gestapo]] for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid kan nevnes [[Harald Taxt]], [[Haakon Kielland Bergwitz]], [[Johs. Duin]], [[Finn Thorn]] og [[Hugo van der Vlugt]]. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på [[Grini fangeleir|Grini]], og i november 1942 ble han sendt til [[konsentrasjonsleir]]en Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved [[St. Olav domkirke (Oslo)|St. Olav domkirke]] i Oslo. En annen prest, [[Franz Josef Fischedick]], ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa.  

Biskopen var fra Luxembourg, og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.  

I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på.

Neste endring kom i [[1953]]. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.

I [[1979]] ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]].

==Kilder==

* [http://www.katolsk.no/ Den katolske kirkes hjemmeside], diverse artikler

* [https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/trosamf/aar/2016-11-25?fane=tabell&sort=nummer&tabell=285398 Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2016], [[Statistisk sentralbyrå]]

[[Kategori:Den katolske kirke|  Norge]]

{{F1}}