Katolsk kirkehistorie: Forskjell mellom sideversjoner

[[Fil:Oslo StOlavDomkirke01.JPG|thumb|right|[[St. Olav domkirke (Oslo)|St. Olav domkirke]], første katolske kirke i Norge etter reformasjonen]]

== Historie ==

* [[Stavanger bispedømme|Dioecesis Stavangrensis]]

* [[Hamar bispedømme|Dioecesis Hamarensis]]

=== Den norske kirkeprovins ===

{{thumb|Det eldste brevet.jpg|Kopi av det eldste brevet i Norge, skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189|[[Riksarkivet]]}}

I [[1152]] kom den engelske kardinalen [[Nicholas Breakspear]], som to år senere ble pave under navnet [[Hadrian IV]], til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen [[Jon Birgersson]] til landets første [[erkebiskop]]. Den norske kirke ble i årene som fulgte utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da [[Håkon Herdebrei]] falt i [[1162]], steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, [[Erling Skakke]]. Og ved hans sønn [[Magnus Erlingsson]]s salving og kroning fikk kirken enda større privilegier.

=== Katolsk liv etter reformasjonen ===

Motstanden rettet seg også direkte mot de nye lutherske prestene. I noen tilfeller gikk det rolig for seg ved at man bestakk myndighetene for å slippe å få en luthersk prest. I andre tilfeller ble det voldelige oppgjør. Et kjent eksempel er [[Christopher Johannesen]], den første lutherske presten i [[Jølster]], som i [[1538]] samlet sammen og brant alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld. Det endte med at bøndene slo ham ihjel. Man kjenner også andre prestedrap, noen dokumenterte i samtidige kilder, andre mer lokale legender.

Av mer organisert motstand kjenner vi til «Kloster-Lasse», [[Lauritz Nilssøn]] (ca. 1538-1622) fra [[Tønsberg]] som konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i [[Belgia]] og han drav katolsk misjonsvirksomhet i hele Skandinavia. I [[1613]] ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i [[Skien]]. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene [[Christoffer Hjort (1561–1616)|Christopher]], [[Jacob Hjort|Jacob]] og [[Evert Hjort]] samt [[Herman Hansson Ring]] og [[Jens Pharo]]. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nilssøn.  

Man kan finne spor av katolsk trosliv i Norge helt fram til oppmykningen med [[dissenterloven]] i [[1843]], men det forekom ikke lenger noe organisert motstandsarbeid.

===Etter 1843===

{{Utdypende artikkel|Jesuittparagrafen}}

I [[Norges grunnlov]] fra [[1814]] ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I [[1842]] ble bestemmelsen utfordret da den [[Frankrike|franske]] [[generalkonsul]] i [[Oslo|Christiania]] ønsket å [[dåp|døpe]] sin datter katolsk. Kong [[Karl III Johan]] ga tillatelse til dette, og presten [[Gottfried Ignatius Montz]] reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire [[messe (katolsk)|messe]] i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med [[Kirkedepartementet]] og det [[Det teologiske fakultet (UiO)|teologiske fakultet]]. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.  

I [[1845]] vedtok [[Stortinget]] [[dissenterloven]], som ga religionsfrihet for kristne utenfor [[Den norske kirke|statskirken]] (men ikke for andre religioner).

==Okkupasjonsårene==

{{thumb|St. Olav domkirke i Oslo - Minnesmerke falne i krigen.JPG|Minnesmerke utafor St. Olav domkirke i Oslo over norske katolikker som falt under krigen.|Chris Nyborg|2013}}

Under [[andre verdenskrig|okkupasjonen 1940–1945]] sto Den katolske kirke overfor de samme utfordringer som resten av Norge, men også noen problemstillinger som var spesielle for kirken. En del prester, ordenssøstre og lekfolk var av tysk opphav, noe som førte til at okkupasjonsmyndighetene retta et spesielt søkelys mot dem. Kirkens internasjonale struktur var også et problem; dette ble sett som noe som var i strid med den tyske nasjonalismen.

Neste endring kom i [[1953]]. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.

I [[1979]] ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]].

==Kilder==

* [http://www.katolsk.no/ Den katolske kirkes hjemmeside], diverse artikler

* [https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/trosamf/aar/2016-11-25?fane=tabell&sort=nummer&tabell=285398 Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2016], [[Statistisk sentralbyrå]]

[[Kategori:Den katolske kirke|  Norge]]