323 355
redigeringer
avsnitt om okkupasjonsårene
m (→Historie) |
(avsnitt om okkupasjonsårene) |
||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
I [[1845]] vedtok [[Stortinget]] [[dissenterloven]], som ga religionsfrihet for kristne utenfor [[Den norske kirke|statskirken]] (men ikke for andre religioner). | I [[1845]] vedtok [[Stortinget]] [[dissenterloven]], som ga religionsfrihet for kristne utenfor [[Den norske kirke|statskirken]] (men ikke for andre religioner). | ||
==Okkupasjonsårene== | |||
{{thumb|St. Olav domkirke i Oslo - Minnesmerke falne i krigen.JPG|Minnesmerke utafor St. Olav domkirke i Oslo over norske katolikker som falt under krigen.|Chris Nyborg|2013}} | |||
Under [[andre verdenskrig|okkupasjonen 1940–1945]] sto Den katolske kirke overfor de samme utfordringer som resten av Norge, men også noen problemstillinger som var spesielle for kirken. En del prester, ordenssøstre og lekfolk var av tysk opphav, noe som førte til at okkupasjonsmyndighetene retta et spesielt søkelys mot dem. Kirkens internasjonale struktur var også et problem; dette ble sett som noe som var i strid med den tyske nasjonalismen. | |||
Før krigsutbruddet var det en rekke artikler i avisa ''[[St. Olav (avis)|St. Olav]]'' som advarte om en mulig storkrig. Både [[Sovjetunionen]] og Tyskland ble sett som trusler. I 1939 innførte biskop [[Jacob Mangers]] egne bønner for fred i messeliturgien, og han ga også menighetene ordre om å ta opp kollekt til flyktninger fra Finland og Polen. I januar 1940 advarte biskopen mot å være blind for hvilken vei ting gikk i Europa. | |||
For Den katolske kirke ble en spesiell konsekvens av den tyske invasjonen at antall katolikker vokste kraftig. Omkring en tredjedel av den tyske befolkninga i 1940 var katolikker, og dette ble gjenspeila blant soldatene som kom hit til landet. Flertallet av ordenssøstrene og en god del prester i Norge var tyske. Mange av de politiske flyktningene som hadde kommet til Norge i åra før krigen var katolikker, og prester og søstre hadde derfor fått en annen versjon av begivenhetene der enn den de fleste fikk gjennom avisene. Ordenssamfunnene, som hadde lojalitet til en leder utafor Tyskland og som hadde sin egen indre struktur uavhengig av staten, fikk tidlig problemer med nazistene, og dette var kjent i Norge. De tyske prestene og søstrene i Norge stilte derfor opp for den enkelte katolikk som kom til landet, men det var ikke noen støtte til den tyske krigsmakten å spore. Militære gudstjenester ble holdt av tyske feltprester, som rekvirerte katolske kirker til formålet. Mangers sendte ut melding til menighetene om at man måtte tillate dette, men at samarbeidet måtte holdes til et minimum og være av praktisk art. I [[St. Olav domkirke (Oslo)|St. Olav domkirke]] i Oslo ble det for øvrig trykt illegale aviser i kirketårnet, selv om tyskerne jevnlig rekvirerte kirken. | |||
Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I ''St. Olav'' ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at [[Sigrid Undset]] måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid. | |||
Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av [[Gestapo]] for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid kan nevnes [[Harald Taxt]], [[Haakon Kielland Bergwitz]], [[Johs. Duin]], [[Finn Thorn]] og [[Hugo van der Vlugt]]. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på [[Grini fangeleir|Grini]], og i november 1942 ble han sendt til [[konsentrasjonsleir]]en Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved [[St. Olav domkirke (Oslo)|St. Olav domkirke]] i Oslo. En annen prest, [[Franz Josef Fischedick]], ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa. | |||
Biskopen var fra Luxembourg, og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike. | |||
Da [[Den norske kirke]] protesterte mot [[ungdomstjenesten]] i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til [[Innenriksdepartementet]] der han ba om at [[jøder]] som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da en to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at han bønn om nåde ikke hadde ført fram. Etter dette sluttet han seg til den generelle protesten mot behandlingen av jødene, siden det ikke lenger var fare for at det kunne skade enkeltpersoners sak. | |||
I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og tyrkte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på. | |||
Det er ikke laget noen oversikt som viser hvor mange katolikker det var som meldte seg inn i [[Nasjonal Samling]]. Det finnes brev skrevet under krigen fra NS-medlemmer i kirkens arkiv, der de klager på at de blir behandla som annenrangs medlemmer. Dette bekrefter at det fantes katolske medlemmer av NS, og samtidig at andre medlemmer fulgte parolene om å reagere mot dem. Etter krigens slutt var det noen framtredende medlemmer av NS som konverterte. Blant de mest kjente er [[Finn Halvorsen]] og [[Sverre Riisnæs]]; sistnevnte konverterte i Italia. De ga uttrykk for at de i Den norske kirke ikke kunne finne forsoning, og at de derfor måtte finne en annen kirke hvor de kunne føle tilhørighet. De som konverterte ble tatt i mot på linje med andre; det ble ikke oppfatta som kirkens oppgave å straffe etter krigens slutt. Men i et tilfelle var det et tidligere NS-medlem som ønska å bli katolsk prest, og det ble avvist av biskop Mangers. | |||
==Struktur i moderne tid== | ==Struktur i moderne tid== | ||
| Linje 31: | Linje 52: | ||
I [[1979]] ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]]. | I [[1979]] ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]]. | ||
== | ==Kilder== | ||
*[http://www.katolsk.no/ Den katolske | * {{Den katolske kirke i Norge 1993}} | ||
* [http://www.katolsk.no/ Den katolske kirkes hjemmeside], diverse artikler | |||
[[Kategori:Den katolske kirke| Norge]] | [[Kategori:Den katolske kirke| Norge]] | ||
{{ | {{F1}} | ||