323 357
redigeringer
→Okkupasjonsårene: korr
(avsnitt om okkupasjonsårene) |
(→Okkupasjonsårene: korr) |
||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
Da [[Den norske kirke]] protesterte mot [[ungdomstjenesten]] i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til [[Innenriksdepartementet]] der han ba om at [[jøder]] som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da en to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at han bønn om nåde ikke hadde ført fram. Etter dette sluttet han seg til den generelle protesten mot behandlingen av jødene, siden det ikke lenger var fare for at det kunne skade enkeltpersoners sak. | Da [[Den norske kirke]] protesterte mot [[ungdomstjenesten]] i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til [[Innenriksdepartementet]] der han ba om at [[jøder]] som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da en to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at han bønn om nåde ikke hadde ført fram. Etter dette sluttet han seg til den generelle protesten mot behandlingen av jødene, siden det ikke lenger var fare for at det kunne skade enkeltpersoners sak. | ||
I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og | I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på. | ||
Det er ikke laget noen oversikt som viser hvor mange katolikker det var som meldte seg inn i [[Nasjonal Samling]]. Det finnes brev skrevet under krigen fra NS-medlemmer i kirkens arkiv, der de klager på at de blir behandla som annenrangs medlemmer. Dette bekrefter at det fantes katolske medlemmer av NS, og samtidig at andre medlemmer fulgte parolene om å reagere mot dem. Etter krigens slutt var det noen framtredende medlemmer av NS som konverterte. Blant de mest kjente er [[Finn Halvorsen]] og [[Sverre Riisnæs]]; sistnevnte konverterte i Italia. De ga uttrykk for at de i Den norske kirke ikke kunne finne forsoning, og at de derfor måtte finne en annen kirke hvor de kunne føle tilhørighet. De som konverterte ble tatt i mot på linje med andre; det ble ikke oppfatta som kirkens oppgave å straffe etter krigens slutt. Men i et tilfelle var det et tidligere NS-medlem som ønska å bli katolsk prest, og det ble avvist av biskop Mangers. | Det er ikke laget noen oversikt som viser hvor mange katolikker det var som meldte seg inn i [[Nasjonal Samling]]. Det finnes brev skrevet under krigen fra NS-medlemmer i kirkens arkiv, der de klager på at de blir behandla som annenrangs medlemmer. Dette bekrefter at det fantes katolske medlemmer av NS, og samtidig at andre medlemmer fulgte parolene om å reagere mot dem. Etter krigens slutt var det noen framtredende medlemmer av NS som konverterte. Blant de mest kjente er [[Finn Halvorsen]] og [[Sverre Riisnæs]]; sistnevnte konverterte i Italia. De ga uttrykk for at de i Den norske kirke ikke kunne finne forsoning, og at de derfor måtte finne en annen kirke hvor de kunne føle tilhørighet. De som konverterte ble tatt i mot på linje med andre; det ble ikke oppfatta som kirkens oppgave å straffe etter krigens slutt. Men i et tilfelle var det et tidligere NS-medlem som ønska å bli katolsk prest, og det ble avvist av biskop Mangers. | ||