Skribenter
95 261
redigeringer
→Det tekniske
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Kirkeklokker lages normalt av bronse, bestående av 22 % tinn og 78 % kobber. Mange steder har man også blanda inn en liten sølvgjenstand; det har ingen effekt på lyden eller klokkas styrke, men var en rent symbolsk offerhandling. Lyden oppstår når kolven som henger i midten treffer innerveggen av klokka. Det er to måter å gjøre det på: Enten kan klokkestativet være hengsla slik at selve klokka vipper når man trekker i et tau eller setter i gang en motor, eller man kan ha et tau bundet i kolven og slå med denne. Det siste er en vanlig løsning for mindre klokker. | Kirkeklokker lages normalt av bronse, bestående av 22 % tinn og 78 % kobber. Mange steder har man også blanda inn en liten sølvgjenstand; det har ingen effekt på lyden eller klokkas styrke, men var en rent symbolsk offerhandling. Lyden oppstår når kolven som henger i midten treffer innerveggen av klokka. Det er to måter å gjøre det på: Enten kan klokkestativet være hengsla slik at selve klokka vipper når man trekker i et tau eller setter i gang en motor, eller man kan ha et tau bundet i kolven og slå med denne. Det siste er en vanlig løsning for mindre klokker. | ||
De eldste klokkene ble laget uten særlig tanke på tonen. De var heller ikke alltid laget i bronse, men i billigere materialer som ikke nødvendigvis ga noen god klang, men som lagde nok lyd til å tilkalle seg oppmerksomhet. De støpte bronseklokkene hadde gjerne bikubeform, med jevn tykkelse på godset. Dete ga en disharmonisk klang. Den formen vi i dag tenker på som klokkeform førte til at man kunne lage klokker med en mer behagelig klang, og man kunne ved å støpe i riktig tykkelse bestemme tonen. Dermed ble det også mulig å kombinere flere klokker uten at tonene skar mot hverandre. Å få klokker til å klinge riktig er også avhengig av riktig oppheng og riktig ringeteknikk. Dette er et eget fag, ''campanologi'' etter italiensk ''campanile'', som betyr 'klokketårn'. | De eldste klokkene ble laget uten særlig tanke på tonen. De var heller ikke alltid laget i bronse, men i billigere materialer som ikke nødvendigvis ga noen god klang, men som lagde nok lyd til å tilkalle seg oppmerksomhet. De støpte bronseklokkene hadde gjerne bikubeform, med jevn tykkelse på godset. Dete ga en disharmonisk klang. Den formen vi i dag tenker på som klokkeform førte til at man kunne lage klokker med en mer behagelig klang, og man kunne ved å støpe i riktig tykkelse bestemme tonen. Dermed ble det også mulig å kombinere flere klokker uten at tonene skar mot hverandre. Å få klokker til å klinge riktig er også avhengig av riktig oppheng og riktig ringeteknikk. Dette er et eget fag, ''campanologi'' etter italiensk ''campanile'', som betyr '(frittstående) klokketårn'. | ||
==Innskrifter== | ==Innskrifter== | ||