Kjøpmann: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Kjøpmann|Kjøpmann, handelsmann og detaljist]]''' er gjerne hovedbetegnelsene på personer som distribuerer varer fra produsent til konsument. Med andre ord utgjør kjøpmenn det vanlige sluttleddet i varedistribusjonen. Ordet brukes delvis også om grossister, som noen ganger opptrer som ledd mellom produsent og detaljist, og som dermed ikke selger rett til forbrukere.

For Norges del forbindes kjøpmenn gjerne med byer, hvor de som handlende [[Leksikon:Borgerskap|borgerskap]] ikke bare har hatt egen sosiokulturell identitet, men også egne ting/domstoler og til tider status som egen [[stand]]. Fra kong [[Magnus Lagabøte|Magnus Håkonsson]]s [[Magnus Lagabøtes bylov|bylov]] av [[1276]] til [[1600-tallet]]s merkantilistiske kjøpstadsprivilegier sees det en utvikling hvor handel – og dermed handelsmenn – tvinges inn i byene. Likevel har kjøpmenn også funnes utenfor byene: ikke bare med byborgere som bosatte seg på landet, men også i form av bonde- og omreisende handel.

Man kjenner til en rekke forskjellige arenaer for utveksling (bytte og handel), blant andre middelalderens markedsplass, [[1700-tallet]]s [[Leksikon:Borgerleier|borgerleier]] i [[Nordland]] og dagens varehus. I hovedsak etter [[2000]] skjer handel også gjennom virtuelle butikker på internett, noe som for øvrig har avløst en annen form for fjernhandel, nemlig handel pr. postordre.

Historisk er det statsorienterte ideologier som har vist størst motstand mot kjøpmenn.<ref>Aase 2013:106-107.</ref> Fenomenet kjennes i [[lenssamfunn]] til alle tider og på alle steder, ikke minst i [[middelalderen]]s [[Europa]]: på grunn av sin stilling på utsiden av det føydale hierarkiet ble kjøpmenn både uglesett av [[konge]] og [[adel]], som betraktet dem som utfordrere, og av [[bønder]], som betraktet dem som utbyttere.

Likevel fikk kjøpmenn et gjennombrudd i middelalderens Europa: fra 1000 til 1300 oppstod det en rekke byer som ble økonomiske sentra for handel i tillegg til byene som allerede var administrative sentra for kongemakt og for kirkemakt.<ref>Aase 2013:107-108.</ref> Noen slike byer vant en fri stilling innenfor eksisterende stater, mens andre gikk så langt som å erklære uavhengighet. Således finner man i middelalderen blant annet norditalienske og nordtyske bystater og et nettverk av økonomiske sentra langs Nordsjøen, herunder [[England]] i vest, [[Nederland]] i sør og [[Skandinavia]] i nordøst. Allerede før [[1200-tallet]] var [[Norge]], forstått som [[Bergen]], del av en slik handelsregion. Grunnen til at dette skjedde i Europa, skyldes at Europa var oppstykket i utallige små og store stater uten noen reell politisk enehersker øverst, mens Asia var imperienes kontinent. Hos [[Andreas Aase]] ([[2013]]) heter det at Vest-Europas byer ble et «fristed der tiltakslyst, pågangsmot, handel og håndverk ble sosialt akseptert».<ref>Aase 2013:107.</ref> Til sammenlikning gikk Kina på [[1400-tallet]] inn for å kvele den forholdsvis lille handelen som frem til da hadde utviklet seg, da riket ønsket å gjenopplive konfutsianske tradisjoner.<ref>Aase 2013:112-113.</ref>

Når det gjelder Øst-Europa, kom utviklingen til å gå motsatt vei: mens føydalismen i Vest-Europa enten var svekket eller forsvunnet da middelalderen gikk mot slutten, fikk den i Øst-Europa en oppblomstring, og staten med sine utallige tjenestemenn og klienter viste seg som sedvanlig som en kontraproduktiv kraft mot næringsliv: antallet livegne bønder økte, mens kjøpmenn nærmest forduftet. Blant annet ble alle bønder i [[Ungarn]] i [[1514]] erklært som adelens eiendom.<ref>Fuglestad 2013:266-267.</ref> Også i [[Polen]] og i [[Russland]] tok [[livegenskap]]et seg opp: Polen beskrives i denne sammenhengen som «det rene helvete» for bønder.<ref>Fuglestad 2013:265.</ref> Mangelen på kjøpmenn førte ikke bare til Øst-Europas alminnelige mangel på storbyer.<ref>Fuglestad 2013:263.</ref> Kjøpmenns fåtallighet gjorde også at stater i Øst-Europa begynte å ansette [[jøde]]iske personer til å bestyre statens finanser.<ref>Aase 2013:112.</ref> Samspillet mellom føydale interesser og «pengejøder» skulle for øvrig bli en kime til senere [[antisemittisme]], herunder fordommene om jøder som grådige kjøpmenn.

Fra [[1350]] begynte kjøpmenn i Vest-Europa å samarbeide med kongen.<ref>Aase 2013:109.</ref> På denne måten kunne kongen nemlig gjøre seg mindre avhengig av adelen, som militært var blitt så avleggs at de mest ble en utgift. Kongen begynte nå å se at handelsvirksomhet ikke bare gav økte skatteinntekter, men også mulighet for pengelån. For Norges del var det likevel ikke før [[enevelde]]ts innføring i [[1660]] [[borger]]skapet for alvor ble kongens politiske allierte. På [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]] la [[merkantilistisk]] politikk grunnlaget for byvekst: de fleste byene (kjøpstedene og ladestedene) i Norge oppstod på denne tiden. Samtidig vokste det frem en anselig kjøpmannsstand, herunder rike storkjøpmenn som satt med enerett til næringer som [[sagbruk]] og [[trelasthandel]] (jf. [[patrisiat]]). Byutvikling i Norge har med andre ord gått hånd i hånd med kjøpmenn. Eneveldets kjøpmann var imidlertid ikke av den kapitalistiske sorten, men hadde i praksis overtatt flere av privilegene som adelen hadde hatt.

Motstanden har også hatt en religiøs dimensjon.<ref>Aase 2013:106.</ref> I middelalderen betraktet den katolske kirken handel som moralsk forkastelig, og la blant annet ned forbud mot renter i handel. Mye av [[katolisisme]]ns motstand ble videreført av [[Martin Luther]], som kritiserte flere sider ved kjøpmannskap (jf. skriftet ''Von Kauffshandlung und Wucher'' av [[1524]]). Fra [[tidlig nytid]] har [[protestantisme]]n fostret motstand mot kjøpmannskap. Likevel har visse bevegelser innenfor protestantismen vist seg vennligere innstilt til handel, blant annet [[haugianisme]]n, hvor medlemmer har drevet virksomheter som [[mølle]]r, [[skipsbygging]], tekstilproduksjon, papirproduksjon og [[boktrykkeri]]er.<ref>''[[Store norske leksikon]]''. «haugianere». Besøkt [[19. november]] [[2017]]. https://snl.no/haugianere</ref>

Kritikk mot kjøpmenn har blant annet dreiet seg om at de angivelig utnytter folks avhengighet ved å tilby kreditt, at de angivelig legger opp til folk kjøper mer enn de egentlig trenger og at de angivelig svekker handelsoverskuddet (siden Norge ikke er selvforsynt med de aller fleste handelsvarer). Dette kom blant annet til uttrykk på [[Stortinget i 1815|1815-Stortinget]], hvor flere tok til orde for å forby «udenlandsk Luxus» som angivelig tappet Norge for penger og arbeidsplasser. Videre høstet det kritikk da kjøpmenn på 1900-tallet begynte å tilby varekjøp på avbetaling (jf. bl.a. [[Bokreditt]]).

I tillegg til brede betegnelser som kjøpmann, handelsmann og detaljist finnes det betegnelser som enten har mindre utbredelse i dag eller som kun gjelder tids- og stedsavgrensede deler av historien, for eksempel [[1700-tallet]]s [[Leksikon:Knape|knaper]] i [[Nordland]].

<small>{{Reflist|4}}</small>