Kjeldearkiv:Fimbul nr 16 - 1996
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Foto: Oddvar Voldheim
Fra redaksjonen
Fjorårets "Fimbul" hadde ett tema - krig og okkupasjon. Årets "Fimbul" derimot tar leserne med innom mange forskjellige temaer, fra kirka på Evenes til fortellinga om Elen som bodde i en gamme på Parten.
Vi har intervjuet eldre Evenes-væringer og mottatt en god del stoff fra leserne. Kommunikasjonen mellom leserne og redaksjonen er helt nødvendig for at "Fimbul" skal bestå. Hjertelig takk for stoff, tegninger og fotografier. Send mer! Dere sitter inne med mye interessant viten. Spiss blyanten og sett i gang!
Kanskje noen kan skrive om torving, torvemyrer? Kanskje lage tegninger av arbeidsgangen? At torv har blitt brukt til brensel i Evenes, er ukjent for den oppvoksende slekt.
Det kunne også ha vært interessant å få inn gamle matoppskrifter. Som eksempel kan nevnes lefser, sildegryn, gomme, lutfisk, blodpudding/ -pølse, kjelost, brød, kaker osv.
Gamle spill og leker er også av interesse. Hvem kan f eks alle "turene" i 5-stein? Som dere skjønner er temaene mangfoldige.
Vi i "Fimbul"-redaksjonen vil nytte høvet og takke Asmund Tverfjell, Ingrid Elvemo og Bjørg Melbøe som er gått ut av nemnda, for et fantastisk samarbeid gjennom fire valgperioder.
Så håper vi at dere finner noe av interesse i dette heftet.
Hilsen "Fimbul"-redaksjonen
Søndagsbetraktning
ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten
| Romerbrevet kapittel 15 vers 4-9. 2. Søndag i advent Mel.: Se solens skjønne lys og prakt, Landstad 613 | |
|
Gud givet har sitt eget folk |
Enhver av oss som han opptag |
| 9. november 1911 | |
Madtz Homles kirke
Madtz Olufssønn Homle kom til Evenes som residerende kapellan den 25. april 1670. Han ble gift med enken etter sin forgjenger. Homle var en av de driftigste prester som til da hadde vært på Evenes.
Han fant kirken i forfall, og satte alt inn på å få bygd ny kirke på Evenes. Økonomien var dårlig og byggelån fikk man ikke den gang. Han fikk samlet inn penger og dessuten fikk han lån hos fogden og gruvemedeieren, Michel Storm i Ballangen, kirken sto ferdig i 1677, bare bordkledningen manglet. Denne kom på først i 1697.
Kirken ble dyr, men Homle selv hadde lagt ut 123 Riksdaler. Bordkledningen kom på 131 Riksdaler, som Michel Storm la ut. Dette måtte betales tilbake, og dessuten måtte kirken vedlikeholdes. Han ordnet også dette med å klage sin nød til biskopen i Trondheim, herr Krog. Denne ordnet lån fra Vågan og Lødingen kirker. Han fikk derfra tilsammen 190 Riksdaler.
Madtz Homle ga også 2 lysestaker til kirken, som idag står en på hver side av koret. (Den ene av stakene har vært på havsens bunn i forbindelse med tyveriet.)
Han ble i Evenes helt til sin død 1721.
| Kåre Lyngmo har laga tegninga etter beskrivelse av kirken i Ofoten I. Les om kirken fra side 240. Beskrivelsen finnes på side 245. (Kåre Johan Arctander Lyngmo 1922-2008) | ||
|
| |
Altertavlen i Evenes kirke
Den første kirke i Ofoten i Nordland fylke stammer fra omkring 1250. Kong Håkon Håkonsson (1217-63) lot bygge kirken på Evenes - den gang kalt Eivindnæs eller Evindarnæs.
Dagens kirke fra 1800 er den tredje på Ofotens eldste kirkested. Ved kommende århundreskifte, når hele verden feirer 2000-årsjubileet for Jesu fødsel, markerer Evenes kirke sitt 200-årsjubileum.
Kunstneren, som har malt altertavlens bilde, må ha vært glad i barn. Vi aner at hans intensjon har vært å ønske barna velkommen inn i Guds hus.
Altertavlemotivet viser oss Jesus Kristus, utstyrt med en svak lysglorie, idet Han legger sin høyre hånd på hodet til et barn og velsigner det. Barnet sitter på mors arm; morens blikk hviler andektig på Jesu milde ansikt. Med sin venstre hånd holder Han et lite barn inn til seg, mens en litt større pike tillitsfullt strekker sine armer nært opp til Ham.
Til venstre to unge mødre, som ydmykt bøyer kne og lar sine barn tre frem for Ham. Ytterst til venstre tre kvinner som er tilskuere. Bak moren med barn til høyre står to av disiplene, som er blitt irettesatt av Jesus.
Oppe på terrassen skuer en kvinne og en mann med et lite barn forventningsfullt ned på Jesus, som velsigner barna.
Vi legger merke til at kunstneren har gitt Jesu kjortel kjærlighetens røde farge. Kappen har renhetens hvite. På føttene har Han sandaler.
I en bok om klesdrakt på Jesu tid har vi lest at både menn og kvinner bar en underskjorte av lin og en ullkjortel som dekket kroppen fra halsen til godt nedenfor knærne. For at ikke kjortelen skulle flagre for meget i vinden, brukte de belter av flettete snorer, lær eller stoff. Kappen ble brukt som yttertøy eller sengeteppe; den kunne også fungere som sikkerhet for lån.
Altertavlens kunstner er Johan Gørbitz. Han signerte sitt sakrale kunstverk tre år før han gikk bort 1853. Hvorvidt det var et oppdrag fra kirken eller det var en bestilling fra en glad giver, vites ikke.
Gørbitz var født i Bergen 1782. Han var seksten år gammel da han begynte sin utdannelse som malende kunstner ved Akademiet i København, hvor han studerte i fire år. Senere fortsatte han sine studier i Dresden og Wien. I Paris ble han fra 1809 elev av Jean Antonie Gros, og tilegner seg kunnskap om miniatyrmaleriet.
Etter flere års utenlandsopphold slo han seg ned i Christiania 1836. Her virket han som portrett- og miniatyrmaler. Med sine fint utpenslete portretter av framtredende menn og kvinner, blant dem Niels Henrik Abel, Camilla Collett og Lyder Sagen, ble han sin tids mest søkte portrettør. En rekke av hans bilder, også landskapsmalerier, eies av Nasjonalgalleriet i Oslo. Galleriets biblioteks arkiv har ingen opplysninger om at Johan Gørbitz malte altertavlen i Evenes kirke.
Kanskje malte han alterbildet i Evenes, kanskje i sitt atelier i Christiania. Muligens hadde han personlig tilknytning til stedet. Det er ikke skrevet noen biografi om kunstneren.
Mer om kunstneren Johan Gørbitz:
Norsk kunstnerleksikon
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia
Johan Gørbitz portrettmaler i Christiania, Masteroppgave i kunsthistorie. Av Ellen Bugge-Næss.
Lysekronen i Evens kirke
|
Lysekronen i Evenes kirke er fra 1681. Denne ble forært til Guds ære og kirken prydelse av Carl Edissen og Øllegaard Jacobsdatter. Den ble reparert i 1773 av Ole Knutsen. Lysekronen ble i 1875-80 tatt ned og hengt opp igjen i 1924 etter en reparasjon i 1923. |
Om heimstaddikting, to romaner og en kirkebygger
av Aslak Markusson
Såvidt jeg kjenner til er det ikke skrevet spesielt mye om Evenes innafor det vi vanligvis kaller heimstaddiktning. Det kan derfor kanskje være av en viss interesse å fortelle litt om noen bøker som har direkte tilknytning til Evenes. Det er romanene "Gjennom brenningen" og "Landing i mørket" av Andreas Markusson. Begge utgitt i 1950 på Aschehoug.
Andreas Markusson skreiv ganske mange bøker med motiv fra Nord-Norge. Mange har meint å kjenne seg igjen i stedene han beskriver, særlig i bøkene "Landet og leia" og "Flåten går ut". Sannheta er vel at han i mange tilfeller laget seg et landskap. Det er ganske typisk at en kan snakke med folk både fra Gratangen, Ibestad og Ofoten om stedene han beskriver. Nesten alle vil påstå at det er deres heimbygd han forteller om.
For min del er jeg jo ikke i tvil om at det er Seines og bygdene rundt Herjangsfjorden han beskriver!, men egentlig er det først i bøkene "Den siste skanse" og "Den lange vakt" han plasserer hendingene geografisk korrekt. Endel av de personene han beskriver der er faktisk hans egne brødre og svigerinner.
Dette skulle imidlertid handle om de to siste bøkene han skreiv: "Gjennom brenningen" og "Landing i mørket" . Handlinga i begge bøkene tar utgangspunkt i et sted i Salten, Våg. Et relativt stort handelssted på kysten. Vi følger hovedpersonen Anders fra han som gutt opplever at faren forliser med jekta si i en storstorm på vei heim fra Bergen, mora gir seg i hop med en ny mann like etter, han mister broren sin og tilslutt må de forlate Våg og flytte til et annet sted på kysten, Sandholmen.
Der går det bra med familien. Den nye mannen, Hans Bull bygger opp et nytt handelssted på Sandholmen. Til det får han god hjelp av en venn han har med seg fra krigen, Mester Johannes Rafen.
Hans Bull vil gjerne trekke Anders inn i drifta av handelsstedet, men Anders kan ikke tilgi ham at han kom inn i stedet for faren.
Mester Johannes, eller Mesteren som han for det meste blir kalt kommer istedet til å spille en viktig rolle for Anders.
I utgangspunktet får vi ingen klar tidsangivelse for romanene. Vi veit at vi er tilbake i jektetida. Vi får etterhvert vite öm striden mellom Bergen og Trondheim som hovedhandelssted for Nord-Norge. I "Landing i mørket" får vi imidlertid vite at Hans Bull har vært i krigen sammen med Jørgen Bjelke og Hannibal Sehested. Da er vi straks på sikrere grunn.
Den krigen det i så fall må være snakk om er den relativt kortvarige feiden mellom Danmark/Norge og Sverige om Jemtland og Herjedalen. Etter at svenskenes beleiring av Trondheim var over, hærsatte Jørgen Bjelke Jemtland i 1657/58.
I 1660 ble han riksråd og bosatte seg i Danmark.
Det er han og Hannibal Sehested Hans Bull søker hjelp hos for å få hand om Sandholmen etter at han er kommet i klammeri med presten og fogden.
Vi følger Anders opp gjennom ungdommen. Han plages mye over skamma mora har påført familien ved å gi seg i hop med Hans Bull like etter at faren blei borte. Vennskapet med Mesteren og nabogutten Peder blir til stor hjelp for han. Mesteren lærer han å skrive og regne. Det er Mesteren som får hovedtilsynet med oppbygginga av Sandholmen som handelssted. Anders går sammen med ham i dette, og lærer dermed byggekunsten. Han blir etterhvert etterspurt som bygningsmann.
Mora til Anders, Valborg får vi vite kom fra Skånland. En slektning av henne, Kirsten Rask sitter som enke på en gård kalt Torestad. Fra henne kommer det bud til Valborg om ho kan skaffe henne en skikkelig bygningsmann for å bygge opp gården hennes som står for fall. Anders slår til, tar vennen Peder med seg og seiler nordover til Torestad:
- "Det var jonsokaften de rak inn mot Torestad. Som et havgap med bukter og viker og lange armer strakte fjorden seg austover. Der var store sletter og lange flate strender og homper og hamrer stupbratt i havet. Og rundt heile fjorden ei rad av mektige fjell med snøkroner under himmelen.
- Eg skal sei deg, her har han ikkje vore snau, stormeisteren, sa Anders.
De peikte på fjordarmene som ble borte aust i fjella og ble enige om at der kunne ikke være langt til Sverige."
- "Etter det Valborg hadde fortalt, ble de enige om at det måtte være Torestad som lå på den låge halvøya på nordsida-"
- "Det var to gårder på Torestad, og store flate jorder som skråna opp fra fjæra. På den ene gården var husa små og dårlige. Det var ventelig der Kirsten Rask budde. -"
- "Anders gikk ned til tjeldet og satte seg på en stein og så innover fjorden som lå svartblank i nattsola. Den var stor som et hav, og likevel rakk synet over til alle strender. Og fjella sto som et vern og ikke som en fare.
Anders satt og visste med seg sjøl at så vakkert land hadde han aldri sett før. "
- "Så tok Anders og Peder til å bygge ny gård til bonde og skipperenke Kirsten Rask på Torestad. Anders fikk frie hender. Han leide mange folk, og dreiv hardere enn Mesteren noen gang hadde gjort. Han sa ikke mye. Var det noe han ikke var fornøyd med, tok han bare verktøyet ut av hendene på dem og viste hvorledes det skulle gjøres. Og snart tok ordet til å gå at så kyndig bygningsmann som Anders Jonssøn hadde aldri vært der i fjorden før."
- "En søndag tok Kirsten Anders og Peder med til kjerka. Den sto på Eines et stykke innafor Torestad. Den var gammel og nedfalls. Her og der var golvet så råttent at de hadde trødd igjennom, så der var lagt fjøler over. I mange år hadde presten bedt om penger til ny kjerke, men han hadde ikke fått."
- "De måtte hilse på Hans Aronssøn, storbonden på Tjeldstad, han var forresten farbroren til Beret Rask, og huslyden hans, og på Nils Hanssøn, skipper og bonde på Virom og datter hans, Karen Nilsdatter. Ho var ei vakker jente på alder med Beret Rask og bestevenner med henne."
- "En dag kom presten. Han heitte Just Knoph og var i tredveårene. Han hadde kommet som ung mann og overtatt både kallet og enka og ungeflokken etter gammelpresten. - Det var det, sa presten at nå hadde han endelig fått låne midler til ny kjerke. Og han hadde forhørt seg hos embetsbrødre lenger sør etter en bra byggmester, og han hadde fått den beskjed at mester Johannes Rafen og Anders Jonssøn var de beste her nord. Mange meinte at Johannes Rafen var bedre enn noen byggmester i byen sørpå, og Anders Jonssøn hadde gått i lære hos ham så han var nesten like god."
Og nå står vi på overgangen mellom romanfiguren Anders og den personen som virkelig har levd, Ingebrigt. (I enkelte nedtegninger skrives han også Ingebert)
Det har seg slik at Andreas Markusson var sterkt interessert i slektsgransking. Han tilbrakte derfor mye tid i Riksarkivet i Trondheim. Etterhvert laget han ei slektshistorie for familien vår på grunnlag av et grunnregister utarbeidd av Joh. G. Reppe. Av arkivene fant han fram til Ole i Misvær i Salten. Gården hadde en matrikkelskyld på 5 vog og fiskerleie. Ole overdro gården til de tre sønnene Ole, Hans og Peder. Ole Olsen var født i 1579 og brukte 1 vog og 1 pd av Misvær. Han var far til Ingebrigt. I Evenes er han fØrst og fremst kjent som Ingebrigt Olsen Kirkebygger. Tilnavnet fikk han fordi han bygde ny kirke på Evenes i 1676/77.
Den gamle var den som Håkon Håkonsøn lot bygge omkring 1250 og var som det blir fortalt ovenfor til nedfalls.
Om Ingebrigt kom til Tårstad i det ærendet det blir fortalt om i boka, veit vi ikke.
Det er i alle fall tydelig at Andreas Markusson har meint å bygge opp en identitet omkring Anders/Ingebrigt. Slik sett er det jo slett ikke urimelig at faren, Ole var blitt borte på havet.
Men om Misvær kunne sies å være et jekteleie har vi ingen sikre nedtegninger om.
"Landing i mørket" slutter med at Anders etter en tur heim til Salten "heiste seil og snudde kursen mot nord".
Andreas Markusson hadde meint å skrive minst ei bok til om Anders/Ingebrigt. Den skulle handle om hvordan det gikk med Anders på Tårstad. Før han kom så langt, døde han vinteren 1953.
Fra historia veit vi at Ingebrigt blei gift med Øllegård Aas (om henne har vi ingen nedtegninger) og bosatte seg på Tårstad. I tillegg til å være kirkebygger blei han i 1690 konstituert som lensmann i Ofoten.
I 1694 blei han fast ansatt i denne stillinga som han innehadde til sin død i 1711.
Ingebrigt og Øllegård fikk to sønner, Knut og Lars. Knut blei i 1708 gift med enka etter Edis Pedersen Bjølgam, Kirsten. Han overtok med henne jektebruket, gården Bjeldgam og ¼ av gården Liland som leilending.
Lars overtok halvdelen av Tårstad som leilending etter faren og blei også lensmann i Ofoten etter faren.
Ellers må vi nok konstatere at Andreas Markusson har tatt seg endel dikteriske friheter i historia om Anders.
Vi hørte tidligere at Mesteren lærte Anders å lese. Ingebrigt kunne ikke lese. Han underskrev offentlige protokoller og dokumenter med bumerket sitt. (se nedenfor).
Presten Knoph kommer til Anders og ber han bygge ny kirke på Eines (Evenes). Det er forsåvidt korrekt. Men han fikk først i oppdrag å bygge den første kirka som blei bygd på Ankenes. Det gjorde han i tida mellom 1658 og 1661.
Hvordan historia om Anders og Beret Rask ville ha fortsatt får vi overlate til fantasien. Andreas Markusson var som før nevnt sterkt opptatt av slektsgransking. Det er derfor grunn til å tru at han måtte ha holdt seg mer til de historiske fakta dersom han hadde fått gjort ferdig trilogien. Ingebrigt var tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar på farsida til Andreas Markusson. Han blei begravd på Evenes kirkegård 16. april 1711.
Forfatteren som omtales er Andreas Kristian Markusson (1893-1952)
Andreas Markusson (1893-1952)
Andreas Markusson
Forfatter Andreas Markusson (1893-1952)
Den gamle allfars veg - Kirkevegen, hvor gikk nå den?
av Odd Sørensen, januar 1996
"Fimbul" nr 13 - 1993 har en artikkel om emnet, artikkelen er i det vesentlige gjengitt i "Ofoten II" side 473.
Flere lesere i lag med meg, har dvelt noe ved fremstillingen i artikkelen. Gikk der ikke veg langs fjorden fra Liland til Evenes? Fikk vi ikke "skikkelige" veger før i 1906?
Statsutskiftinga som ble foretatt i løpet av forrige århundre kan fortelle oss en god del, også om veger.
På gården "Liland" gårdsnummer 17 ble der foretatt utskifting i ca 1862, innmarka ble kartlagt og dermed også vegen.
Gården "Volden" gårdsnummer 16 ble utskiftet i 1865, også her ble innmarka kartlagt og vegen er inntegnet. I beskrivelsen er vegen benevnt som "den almindelige Landevei".
I vestre del av Bulia kan konturene av denne vegen ennå sees. Volden Østre bruksnummer 2 ble delt i 1895, i denne deligen finner vi beskrivelse som forteller at "den almindelige Landevei" nå er flyttet til der fylkesvegen går idag, og veien har her benevnelsen "Bygdeveien".
Gården "Lilandskar" gårdsnummer 15 ble utskiftet på 1880 tallet, kart opptatt i 1889. Også her er vegen på kart. I beskrivelsen kan en lese følgende om veg nr 1:
- "Vei fra Grændsen med Nabogaarden Volden i Retning Vest til Tunet og videre mellom Carl Pedersens Vaane bygninger i Retning V.S.V. Vest til Nord til Grændsen mot Sommervik. Fra Grændsen mot Volden til Tunet er Veien 3 Meter bred, derfra til Vigen 4 Meter og gjennom Vigen atter 3 Meter. Denne vei er ogsaa at betrakte som Bygdevei."
De ovenfor nevnte kart forefinnes ved Jordskifteverkets Kartarkiv.
Det nevnte "Tunet" og Carl Pedersens Vaane bygninger lå der Ragnar Olsen bor i dag.
Fra Sommervikelva/Grunnelva til Evenes var grunnen i Statens eie (v/Kirkedepartementet og Det Nord-Norske Kirke- og Skolefond), og besto i det vesentlige av husmannsplasser og bygselbruk.
Alt tyder på at den vegen som allerede var etablert over en lang strekning før 1860, og som gjenfinnes i overnevnte dokumenter, gikk fram til Evenes i en eller annen form.
Statens Vegvesen har kart datert 1902 som viser vegen Liland - Evenes, og Skar - Evenes. Vegen fra Eveneskirka til fylkesgrensen og Evenesmark er også med og her angitt som "Ny ferdigbygget vei".
Sjøvegen var også kirkeveg, men det er en sak for seg.
Ungdommen før
av Eva Svendsen
Ungdommen før og ungdommen nu er det stor forskjell på, eller kanskje det ikke er det? De hadde samme drømmer, behov for å komme sammen og ha det moro.
Men kommunikasjonene og lokalitetene var annerledes.
Før var det ungdommene selv som stelte til fest, bare det fantes en høvelig plass å være. Mange steder ble det bygd utedanseplatter som ble benyttet om sommeren. Rundt platten var det gelender og opp til platten var noen trappetrinn der det sto en kontrollør. Hadde du betalt, fikk du et merke til å feste på deg og da var det bare å danse så mye du ville. I tilknytning til plattene var det bygd flotte løvhytter der det var satt inn langbord og benker, der ble det og solgt kaffe og wienerbrød. Spillemann var innleid, og det ble danset, pratet og diskutert. Noen hadde med seg litt sterkere drikke - sånn på lur. Det hendte at sinnene kom i kok, og da følte noen gutter trang til å måle krefter. Det kunne noen ganger gå hardt for seg, men det var alltid noen i nærheten som fikk roet gemyttene.
Det ble dannet ungdomslag og bygd ungdomshus i nesten hver bygd. Ofte var husene utstyrt med en scene som kunne slåes opp på veggen for å gjøre lokalene større.
Ungdommene kom sammen på faste kvelder for å øve inn skuespill eller sketsjer. Noen kvelder var det kose- og kaffekveld. Da hadde noen av jentene med noe å spise, og noen var valgt til å ha underholdning. Det kunne være opplesning, sang, leker og utlodning. Andre kvelder var det brevkvelder, da var det annonsert i avisene til ungdom fra andre bygder om å skrive. Disse brevene ble da på brevkvelden auksjonert ut, og brevveksling kom i gang mellom ungdom fra ulike bygder. Mangt et vennskap oppsto, som også endte i ekteskap. Ut på høsten kunne det bli annonsert og arrangert "pakkefest". Da lagde jentene fine pakker (som oftest i en skoeske) med masse god mat og navnet på jenta. Eskene var pent innpakket og dekorert. Disse pakkene ble auksjonert ut, og den som fikk tilslaget på en pakke, spanderte kaffe på jenta, og sammen koset de seg med maten.
Det ble arrangert offentlige fester med underholdning først, og etterpå dans. Da var scenen nedslått og benker satt utover golvet. Etter underholdningen ble scenen slått opp på veggen, benkene satt lags veggene, der jentene var snar til å plassere seg. Guttene sto som oftest i en klump ved inngangsdøra. Den innleide spillemannen ble plassert i et hjørne med trekkspillet, og så kunne dansen begynne.
Det var alltid en restaurantavdeling i ungdomshusene, hvorfra det ble solgt mat, kaffe og brus, lapskaus eller rømmegrøt.
Det var ikke den gang så lettvint å komme seg bygdene imellom, men fikk en følge med én som hadde sykkel, var en heldig. 4 ungdommer og en sykkel gikk greit, to stykker begynte å gå og to stykker begynte å sykle, én syklet og én satt på. Når de hadde syklet 1-2 km satte de sykkelen ved veikanten og begynte å gå. Når de som hadde begynt å gå, nådde sykkelen, var det deres tur til å sykle. Slik kunne de veksle på å sykle og gå til de nådde frem til festlokalet. Guttene hadde gjerne jenta på sykkelstanga, ja, det hendte det var tre stykker på en sykkel. Først hadde ungdommene samlet seg med de disponible syklene.
Under krigen 1940-45 var det forbudt å arrangere offentlige fester, men ungdommen fant alltid en mulighet for å treffes, enten det var en låve eller et veikryss, og fantes det en grammofon eller et trekkspill, kunne en svinge seg i dansen.
Etter krigen var det vanlig å leie lastebil. Ungdommene stablet seg på det åpne lasteplanet, og under sang og skrål bar det ivei. Etter noen år ble det forbudt med slik transport.
Etter hvert tok busser og drosjer over transporten. Det ble heller ikke vanlig at ungdommene selv arrangerte fest. Restauranter og offentlige uteplasser tok over.
Sætra på Tortenbakkan
Opplysningene i artikkelen er framskaffet i intervju med Ellen Mortensen og befaring på stedet.
Oppover den bratte, sydvendte lia ovenfor Liavika snor en sti seg møysommelig til værs. Enkelte steder kryper den over steinmurer og steinfyllinger; den har trengt hjelp til å forsere kritiske punkt på den krokete ferden sin til fjells. Men høyere oppe flater terrenget ut, og stien kan bukte seg mer bedagelig innover et forholdsvis slakt og småkupert landskap. Et godt stykke inne på dette flate platået, like sør for Liakollen, ligger Tortenbakkan. Her fører stien over åpne voller og forbi en delvis overgrodd grunnmur før den fortsetter nordover mot Liakollen. Vi hopper av her på Tortenbakkan og undersøker plassen bedre, men bortsett fra nevnte grunnmur (tørrmur) , en sundslått malmovn og åpne, rydda voller omkring, er det ingen spor etter mennesker. Enkelte kjerr forteller at naturen er i full gang med å erobre tilbake gammelt land.
Vi må nok ta fantasien til hjelp sammen med den viten vi har skaffa oss på forhånd, for å lage oss et bilde av plassen slik den var den gangen den var med å skape en del av livsgrunnlaget for to familier.
Det hele starta i 1917, altså for vel 75 år siden, - ikke så lenge i tid, men likevel - hvilke forskjeller i livsvilkår, hvilke forskjellige verdener!
På det lille småbruket i Liavika bodde den gang Ole Liavik og Oluf Rasmussen med sine familier. De dreiv bruket sammen, kombinert med fiske. Årviss deltakelse i Lofot-fisket var blant annet en viktig og nødvendig del av leveveien. Men for to familier (tre generasjoner) ga dette et heller lite romslig utkomme, samtidig som de arbeidsressurser som familiemedlemmene fra barn til besteforeldre representerte, ikke blei fullt utnytta. Man trengte mer jord, men nede ved sjøen var all jord nytta til siste tomme. Derfor hadde man allerede måttet ty til utmarka i fjellet, men den lå svært tungvint til for vanlig gårdsdrift. Dermed fødtes tanken om sæterdrift - en heller uvanlig måte å drive jordbruk på i Evenes.
Etter tanke fulgte handling. Materialer til sæterstue og fjøs blei båret opp. Dette var eneste transportmåten terrenget tillot. Til og med en stor, tung malmkomfyr blei båret til fjells i et reip på ryggen til Oluf Rasmussen, som forøvrig var kjent for sine store krefter. Og her fikk han sannelig bruk for dem! Levningene etter komfyren bekrefter at dette må ha vært en kraftprøve som ikke hvem som helst kunne ha utført! En snekker fra Rødberg, Bernhard satte opp stua og fjøsen.
Sæterstua besto av ett eneste rom på nesten 25 kvadratmeter - 4,8 meter x 4,8 meter måler grunnmuren. Stua var røsta mot syd, og her i røstveggen slapp lyset inn gjennom et seksruta tofagsvindu. Røstveggen mot nord var bygd på samme måte. Ei melkebu - ca 3,6 meter x 1,5 meter - var påslått stuebolingen på vestersida, og her i sørveggen av melkebua var inngangsdøra med ei stor steinhelle til trapp.
Inne i stua sto den før omtalte malmkomfyren, - en skikkelig rugg, 95 cm lang og 80 cm brei, med tre kokehull - det største måler 43 cm i diameter. Her sto ostegryta. De to andre kokehullene har en diameter på henholdsvis 33 og 26 cm. Attmed ovnen sto en stor vedkasse. På den var det montert ei fjøl til å sitte på når man skulle "legge innpå", og det blei fyrt daglig fra tidlig om morgenen og til kvelds. Da var dagens ysting over.
Lenger inne i rommet mot østveggen sto et trekvitt langbord med en langbenk på hver side.
I hjørnet mot nordøst var det ei veggfast dobbel køye, og rett overfor den - i nordvesthjørnet av stua - ei enkel veggfast køye. I hjørnet her over køya hang et kråskap. I tillegg sto det et par krakker i stua.
Golv og vegger var av umalt, sandskura treverk.
Inne i melkebua mot kortveggen i nord sto et stort bord og på det en separator med handsveiv. Over bordet var det to hyller - den nederste til å sette rømmekolleskålene på, den øverste til å tørke ramost på. Den blei kokt av den tjukkeste substansen i sur skummamelk (kumelk) og tilsatt karvi og litt salt. Massen blei så rulla til appelsinstore kuler og tørka. Denne osten blei brukt til pålegg i den private husholdninga.
Mot vesterveggen sto en tett trekasse med lokk - ca 70 cm lang, 45 cm brei og 50 cm dyp. Dette var "melkekassen", og i denne blei skummamelka fra kyrne satt til surning, og som nevnt blei den tjukkeste delen brukt til å lage ramost av. Resten, møssa, blei blanda med kaldt vann og brukt som leskedrikk på slåttmarka. Denne leskedrikken blei kalt "syra".
I melkebua sto dessuten diverse bøtter, kar, krukker, tredaller, osteformer og endelig ei veivkjerne av tre. Denne var tønneforma med en diameter på ca 40 cm, og den var ca 60 - 70 cm lang og hadde et bueforma lokk på oversida. Veivkjerna lå i et stativ, og i den ene enden av den var ei sveiv festa til en aksling som gikk inn i "tønna". Der var det festa fire fjøler til akslingen slik at de danna et kors. I hver av fjølene var det tre relativt store hull. Hele konstruksjonen var av trevirke. Når man sveiva rundt, roterte bladene som skovler i fløten og pressa den gjennom hullene, og etter hvert blei fløten kjerna til smør.
Utafor sæterstua lå ca 5 mål dyrkamark. Denne slåtta blei oftest hesja. Men det var adskillig større arealer som skulle fares over med ljåen, - den såkalte "skogslåtta". Den blei tørka på marka. Alt i alt kunne man høste ca 30 lass høy på sætra, og det var omlag like mye som "heimjorda" ga. Men på sætra måtte man fare over det dobbelte areal for å få samme avlinga. "Nerslåtta" tok ca ei og ei halv uke, - sæterslåtta tre til fire uker.
Mesteparten av høyet på sætra blei lagra i ei løe. Den lå ikke ved sætra, men lenger framme i fjellet. Noe høy måtte stuves inn i sommerfjøsen, og av og til når året var riktig godt, hendte det at man måtte berge siste slåtta inn i sjølve sæterstua for å få plass. Da var sjølsagt folket flytta ned, og buskapen beita på håa på "heimjorda".
Høyet blei liggende på sætra til langt ut på vinteren da det begynte å ta slutt på foret nede på gården. Da blei høyet pakka i "snørsekker". Disse var sjølbundne nettsekker av snøre eller tjukk hyssing med masker på ca 6 cm x 6 cm. Snørsekkene var runde som baller. Diameteren varierte mellom ca 1,5 meter og 1,25 meter. Formen gjorde at de var lette å rulle ned til gårds, og dette måtte ungene hjelpe til med. Det var sjølsagt en fordel med skareføre når høyet skulle fraktes ned. Høyballene blei først rulla over det flate platået og fram til en rydda vei kalt "Slogveien". Denne førte rett nedover den bratte lia og like ned til gården, og etter Slogveien rulla sekkene sjøl ned.
Det gikk også en løypestreng ned fra fjellet, og den blei brukt når veden skulle fraktes den siste og bratteste strekninga ned til gårds. Veden blei hogd lenger inne på fjellet og vanligvis fraktet med hest og slede fram til løypestrengen. Det fortelles at en gang da Oluf Rasmussen kjørte hest og vedlass fast i en fokkskavel, spente han hesten fra sleden og hjalp den gjennom skavelen. Deretter drog han sjøl vedlasset samme vei.
Buskapen som krevde sitt daglige stell og tilsyn på sætra, besto av 6 - 7 kyr, 3 - 4 kalver og 12 geiter i tillegg til hesten - Fønny. Sauene beitet lenger bak i fjellet.
Arbeidsdagen på sætra tok til klokka 6 om morgenen. Da blei det fyrt opp i ovnen, kokt kaffe og spist "morramat". Så blei kyrne og geitene melka og sluppet ut i havnegangen. Kumelka fra "morrastellet" blei deretter separert og fløten satt til surning i ei leirkrukke som romma ca 10 liter. Når den var full, blei rømmen kjerna til smør som så blei vaska og lagt i tredaller. Hver dall romma ca 5 kilo smør. Noe av skummamelka blei gitt til kalvene, resten blei slått i den omtalte melkekassen til surning for seinere framstilling av ramost og "syra".
"Morramelka" fra de tolv geitene blei slått sammen med geitmelka fra kvelden før. Den blei henta fra kjøling i ei iskald "kil1a" like nord for sætra. Kvelds- og morramelka blei slått over i ei stor jerngryte som rommet ca 30 - 40 liter, og så tok kokinga til inne på komfyren.
Ystinga vedvarte hele dagen med fyring og omrøring. Først blei kvitosten skilt ut. Den blei pressa ned i ei treform - ei osteteige. Den var ca 25 cm lang, 15 cm brei og 10 cm høg. Før osten blei fylt i, la man gas i teigene, og så pressa man ostemassen sammen med ei fjøl og la på steiner - ostesteiner.
Neste steg i prosessen var å ta opp dravlen slik at møssa blei igjen, og når møssa var passelig innkokt og tjukk, blei dravlen hatt i igjen. Til slutt blei gryta båret ut på dørhella, og her rørte man i brunosten til den blei avkjølt. Brunosten måtte være kald før man hadde den i teiga. Da blei osten finest. Brunost teigene var ca 15 cm lange, 15 cm breie og 25 cm høge.
Andre redskaper som blei nytta under ystinga, var treauser, tresleiver og risvisper. De siste blei laga om våren når skogen løypte.
Når ystinga var over, skulle gryte, kar og redskaper reingjøres, og så sto kveldsstellet for tur med melking av kyr og geiter.
Mens ystinga pågikk, skulle det også lages mat, og særlig i slåttonna med mange folk på sætra, kunne nok dagene for kvinnfolka framfor komfyren bli både lange, varme og strevsomme.
Til tider kunne det være temmelig folksomt på sætra. Især når det var dugnad, kunne det samles mange der. Da hendte det at det med slåttkarer, rakejenter og stort og smått var opptil 20 mennesker som deltok. På varme dager var nok den før omtalte "syra" god å leske seg på. Den var gjerne tappa på flasker og tulla inn i avispapir og gjemt i skyggen av einerbusker for å holdes kald. En dugnadsdag blei alltid avslutta med rømmegrøt, løyer og moro.
Skulle et besøk dukke opp på sætra, blei det traktert med kaffe og rømmevafler. De blei steikt i et firkanta jern - ca 13 cm x 10 cm - med et skaft som målte omlag 60 cm. Jernet blei lagt på glørne inne i ovnen så ovnsdøra måtte stå åpen under steikinga.
Produktene fra sætra blei omsatt både lokalt og fjernt. Noe av smøret og osten blei sendt til Bergen, noe til Narvik og en del blei solgt i bygda.
De første årene sto Edvard Berntsen med frue Ovidia - eldstefolket på gården - for den daglige drifta på sætra. Seinere dreiv Edvard Berntsen sætra sammen med to av barnebarna sine, vekselvis Kjeldrun Liavik og Ellen Rasmussen. Vanligvis flytta de opp til sætra omkring St. Hans-tider og blei der til langt ut i august. Da blei dyrene flytta ned på håa. De siste årene bodde man ikke på sætra, men gikk opp om kvelden og gjorde kveldsstellet, sov der om natta og gjorde morrastellet neste dag. Deretter blei melka båret ned. Den virkelige sæterdrifta var med andre ord slutt, og sætra fungerte mer som sommerfjøs.
Kumelka blei nå sendt til Narvik. Melk fra Lunnan, Evenes prestegård, Tangen, Rørvik, Bergan og Liavika blei samla i en avkjølingsbrønn i Liavika. Når så melkebåten kom, blei melkespannene samla rodd ut, lasta om bord og sendt til Narvik.
I 1928 - 29 blei sæterdrifta nedlagt helt. Den blei kanskje for tungvint, for urasjonell. Fjellet blei fortsatt høsta, men feet blei henta ned hver kveld. En epoke i Liavikas historie var over.
På bærtur i gamle dager
av Herbjørg Langseth
Det var vanlig at ungene måtte i skogen og plukke bær så man hadde syltetøy hele året. I butikkene tror jeg ikke det var syltetøy å få kjøpt, i alle fall ikke i Bogen, der jeg bodde.
Vi var flere nabounger som gikk ilag på bærtur. Til Vassbotn rodde vi, de største guttene rodde. Til Røyrholla gikk vi. Mat hadde vi med, og det var brødskive med sukker på, og så klemte vi blåbær oppå. Humøret var på topp, og når vi satt og spiste, klinte vi bær i fjeset også, men vi gikk i Rognsåa og vaska oss før vi gikk hjem. Bringebær plukka vi ut med Korssteinen og opp til Kårlia.
Jeg husker spesielt en blåbærtur til Rogndalen. Vi var en 7-8 unger ilag og det var sol og varmt vær. Da vi hadde fått fulle spann, fikk vi lyst å ta et bad i Rogndalsvannet. Mens vi var i vannet begynte det plutselig å lyne og tordne, og det hørtes forferdelig ut innimellom Niingsfjellan.
Vi på land, fikk noe klær på oss, fikk bærspannene med og sprang fra Rogndalen, mens regnet pøste ned. Da vi kom ned til "Gluggsteinan", husket min bror på at strømpestrikkan lå igjen i Rogndalen. (Sånne runde som de smetta på under knærne for å holde strømpene oppe). Han tilbake i det været, henta strikkene og kom etter oss i nærmeste hus som var hos A. Lambertsen. Der ble vi godt mottatt av Åsta som tørka oss alle, både sine egne unger og vi som skulle videre utover. Jeg synes enda jeg hører hun sier: "Stakkars boinne kor våt dokker e." Redd var vi også når det lynte. Da jeg for ca 20 år siden var vikarvasker på skolene i Evenes og så alt av klær som ungene glemte på skolen, (og som ikke ble hentet) tenkte jeg på min bror som sprang tilbake etter strikkene i uværet. Han syntes ikke det gikk an å komme hjem uten. Han skjønte vel også at det var lite penger å kjøpe nytt for.
Skillspildrene
av Aslak Markusson
"Idag, den attende October i det Herrens År 1797 har jeg, Hans Christian Severin Fredriksøn gjort ferdig skillspildrene til min elskedes vev. I dager og netter har jeg skåret drømmene mine inn i spildrene. Når jeg trudde jeg tenkte på Jesus, så jeg henne for meg. Jeg bad om at hun skulle være min Jesus.
Hun skal få spildrene på vår trolovingsdag.
En gang skal de tøyene som blir til i veven hennes velsigne oss og vårt leie."
Dette skrev jeg:
"VILDE DU MIN JESU VÆRe. JESUS ER eT SØT NAV(n?). MIN F(o?)RL(ø?)SeR eR JESUS. LILe O JESUS. VIG EI FRA MIG"
"HAN eR MIN TRYGE HAVN. ANO 1797. DeN 18. OCTOBER. HCSF"
Var det slik han tenkte den HCSF som den 18. october i 1797 skar inn disse linjene?
Het han virkelig Hans Christian Severin Fredriksøn?
Vi kan bare fantasere.
Det som er virkelig nok er historia omkring noen delvis mottspiste skillspildre som vi fant under opprydding i søstrene Hovdes hotell på Liland.
Du veit kanskje at ei skillspildre er ei flat, litt avrunda list som legges inn i veven for å holde skillet. Det må bestandig være to av dem og som regel er de bundet sammen i endene.
Blant mye annet rart fant vi disse spildrene. Mott hadde fart hardt med dem. Særlig den eine. Der var bare endel av teksten lesbar.: "HAN eR MIN TRYGE HAVN. ANO 1797. DeN 18. OCTOBER. HCSF"
Den andre var bedre bevart: "VILDE DU MIN JESU VÆRe. JESUS ER eT SØT NAV(n?). MIN F(o?)RL(ø?)SeR eR JESUS. LILe O JESUS. VIG EI FRA MIG". ((?) = min antydning til hvilke bokstaver som er utelatt).
Hvorfor satt denne HCSF og skar teksten inn på to skillspildre. For det er temmelig sikkert at det har vært en mann; både dybden på snittet og bokstavformen tyder på det. Var det fordi han skulle verne de tingene som blei til i veven mot vonde makter? Var der en trolovingsgave han ville gi kjæresten sin, eller var det fordi han visste at veversken kunne ha sine tunge stunder: "Han er min trygge havn".
Hvordan begynte egentlig setninga -"vilde du min Jesu være"? Tenkte han på kjæresten?
Er setningene bruddstykker av glømte salmer, eller har han laget teksten sjøl?
Vi har ingen formening om hvor spildrene kommer fra. Vi veit at far til søstrene Hovde kom fra Hovdebygda på Sunnmøre. Det er ikke utrulig at de kan ha blitt med på flyttelasset derfra.
Nå henger de i allefall på stueveggen heime hos oss. De får meg ofte til å stanse opp og lure-.
Berit og Amund Paulsen i Skavåsen
Astrid Rasmussen forteller:
Hun husker så godt når de flytta til Snubba.
De kom til Jens Jakobsen som var fattigforstander. Berit satt og gråt. Kristine, kona til Jens Jakobsen, trøsta henne med at de hadde sydd sengklær og klær forøvrig som de skulle ha med seg. De hadde gjort så godt de kunne for at de skulle ha noe å berge seg med.
Det var motorbåten "Forsøk" som førte dem over til Lenvik. Det var visstnok Kristian Jakobsen og Arktander Aronsen som førte båten.
Astrid husker Amund Paulsen, han brukte å gå ned til Forra. Han hadde bestandig en liten sekk på ryggen som han bar fisk i og forskjellig anna som han fikk med seg.
Hun husker ham som en snill mann som brukte å spøke med ongan. Forøvrig såg han rein og velstelt ut.
Redaksonen tilføyer:
Amund blei født på Storjord i Kvæfjord i 1849, og han døde i Snubba 30. september 1922 av tuberkulose. Berit blei født i Snubba 5. september 1845, og hun døde samme sted 2. mai 1923 av alderdomssvakhet.
Det fortelles om Amund at en dag ba han om å bade, og han ville ha på seg et nytt undertøyskift som han visste han hadde. Da han hadde fått bada og stelt seg, så da han: "Nu ska ikkje æg ha nokka annja på meg." Natta etter døde han, og han blei lagt i kista sånn som han hadde stelt seg dagen før.
Emigranter fra Osmark, Evenesmark, og Fjellkrok
av Martin Myrnes
| Andreas Anton Estenesen Osmark | født 2. august 1879 | Til Mineapolis USA 1905 sønn av: |
| Esten Andreassen | født 29. januar 1829 | i Tynset |
| hustru Ingeborg Hansdatter | født 1841 | i Tynset |
| Ane Alberta Larssen Osmark | født 27. mars 1891 | gift med John Westerberg, Sverige,datter av |
| Jens Severin Larssen Osmark | født 2. august 1859 | |
| hustru Joakima Sofie Hartvigsen | født 1861 | |
| Nikolai Andreas Dalbakk | født 24. januar 1874 | gift med |
| Lotte Rasmussen, Skånland | ||
| Farmer i Canada | ||
| Bernhard Hermann August Dalbakk | født 30. november 1887 | |
| Emilie Jørgine Henriette Dalbakk | født 20. juni 1892 | |
| Foreldre: | ||
| Ole M. Pettersen Dalbakk | født 1837 | |
| hustru: Anne Marie Jakobsdatter | født 1844 | i Mosjøen |
| Petter Ingvar Prestholm | født 21. september 1892 | sønn av: |
| Petter Jenssen Prestholm | født 1853 | i Grong |
| hustru: Ingeborg Anna Hausdatter | født 20. august 1853 | død 11. oktober 1892 |
| Hans Hanssen Vatnet | født 4. mars 1896 | gift med |
| Isabella | ||
| Emigrerte til Canada | (i folketellingen 1900 heter han Hans Johansen) | |
| sønn av Johan Hanssen Vatnet | født 30. april 1862 | |
| hustru Karen Birgit Olsdatter | født 14. mai 1874 | |
| Hilda Amanda Ellingjord | født 23. mars 1869 | gift med |
| Andreas Ingebrigtsen Satunes | ||
| Emma Konstanse Ellingiord | født 23. mars 1869 | gift i Amerika |
| Foreldre: | ||
| Solan Estensen Trøan Ellingiord | født 1845 | i Tolgens prestegjeld |
| hustru Ebrikke Karoline Hanssen | født 26. mars 1840 | |
| Elias Mikal Hanssen (Ebrikkes bror) | født 10. april 1849 | gift med |
| Anne Pederdatter | født 1849 | i Meråker |
| Hele familien reiste til USA | ||
| Ebrikke Hanssen og Elias Mikal Hanssens foreldre var: | ||
| Hans Jakobsen og Anne Amundsdatter, Evenesmark | ||
| August Otelius Olsen | født 26. januar 1893 | |
| Håkon Amandus Olsen | født 26. januar 1898 | |
| Foreldre: Ole Ludvik Olsen | født 2. april 1864 | |
| hustru Kornelia Matilde Rebekka Edvardsdatter Angel |
født 8. juli 1867 | på Sandtorg |
| Amund Nikolai Andreas Amundsen Fjellkrok | født 10. september 1891 | sønn av: |
| Anders Peder Amundsen Fjellkrok | født 5. januar 1858 | |
| hustru: Anne Maria Nilsdatter | født 14. august 1865 | død 20. september 1891 |
| Opplysningene har jeg fått fra personer i bygda som kjente til foreldrene og utvandrerne i Evenes kommune. | ||
| Fimbulredaksjonen har sjekka fødselsår og dato i kirkebøker, på mikrofilm og folketellinger og ut ifra det også korrigert noen navn. | ||
Kjære foreldre og søsken (Amerika-brev)
av Martin Myrnes
Amund Nikolai Andreas Fjellkroken født 1891 av foreldrene Anders Peder Amundsen fædt 1858, gift med Anne Marie Nilsdatter født 1865. Hun døde noen måneder etter Amunds fødsel, så han ble oppfostret i Nipen hos sin tante og onkel til han emigrerte til USA 1914.
I året 1916 ble han innkalt til krigstjeneste for Amerika (første verdenskrig). Krigsinvalid ble han også som mange andre. Etter andre verdenskrig tok han kontakt med sine slektninger på Fjellkrok gjennom brevskriving. Harald Selnes reiste da til USA på besøk, siden han ønsket kontakt med sine.
En stund senere døde han, i 1967.
Amerika-brev side 1
Amerika-brev side 2
Amerika-brev side 3
Bilder
|
Bildet viser Elias Mikal Hansen på Ellingjord i 1850. Han emigrerte til USA i 1886 med hustru og barn. |
|
Fra venstre: Helene Lian, Liland, Peder H. Lian, Liland, Emma Trøan som var på besøk fra Amerika. |
I presteskyss over Ofotfjorden
fortalt til Eva Svendsen
Mens Rokstad var prest i Evenes på 30-tallet, hadde Bjarne Paulsen og faren fast jobb med å skysse presten når han skulle ha gudstjeneste i Ballangen og Kjeldebotn.
Bjarne Paulsen forteller
Vi hadde en 25 fots sjark med en Rapp motor på 7½ hk. Turen startet ganske tidlig på morran. Først måtte vi gå 1 kilometer til robåten, så rodde vi til Tårstad hvor sjarken lå i fastfortøyning, og det tok ca 15-20 minutter. Så var det å fyre opp og få start på motoren før turen tok til.
Først gikk turen til Evenes for å hente presten. Vi rodde i land der, gikk opp til prestegården for å hente presten og bære veska hans, og så var det å ro ut til sjarken igjen.
Rokstad var en staselig mann med fine manerer. Han hadde ofte husholdersken sin med på turen. Straks han kom om bord, gikk han ned i kahytten og ble der til vi kom fram.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe, eller middag hos venner. Vi venta i båten. Det kunne bli godt ut på ettermiddagen før vi starta på tilbaketuren og alt gjentok seg i omvendt rekkefølge. Ofte var det seint på kvelden før vi var hjemme igjen. Bjarne kan ikke huske at de noen ganger ikke kunne gå på grunn av uvær, men så var det også en god sjøbåt de hadde. Turen med båten fra Evenes til Ballangen tok ca 1 time. For den turen fikk vi 15 kroner. Vi syntes det var bra betalt. Man var ikke storforlangende på den tiden. Turen til Kjeldebotn fra Evenes tok ca ½ time, og for den turen fikk vi 6 kroner. Det syntes vi var heller dårlig betaling. Turen tok nesten like lang tid fra vi starta om morran til vi kom hjem om kvelden. Det var mange og lange timer å vente til presten skulle returnere til Evenes.
Også doktoren skulle over fjorden------
Det hendte også at vi hadde tur til sørsiden av fjorden med doktor Kjelling som var distriktslege og bodde på Liland. Han bilte til Tårstad, og turen starta fra kaia der. I den mørke årstiden og hvis det ble seint på kvelden, hadde vi mange ganger problemer med å finne kaia når vi returnerte. Det fantes ikke lys, verken på kaia eller på land, og vi hadde ikke kompas i båten. Etter å ha søkt litt rundt, kunne vi legge trygt til kaia. Jeg har mange ganger siden tenkt på at det var et under at det gikk bra. Mor som gikk hjemme og venta, var mange ganger ute og speida og lytta etter motorduren. Hun ble engstelig og lurte på om vi ikke kom snart. I den lyse årstiden og i fint vær, var turen bare en lek. Da hadde legen kona med. Straks før vi kom til land, stupte legen i sjøen og svømte det siste stykket.
Ragna Fjellheim tenker tilbake
Fortalt til Kjellaug Kulbotten (Ragna Pauline Bendikte Fjellheim 1904-1997)
Ragna forteller at hun tjente på Evenes prestegård i 30-åra. Hun var der i 3 år. Det var hun som hadde ansvaret for maten på gården. Hun hadde lært matlaging hos sin søster, Anne, som hadde jobba på "Holmenkollen" restaurant i Oslo. På prestegården ble det laga mye god mat av mange forskjellige slag. På hverdagene var det vanlig norsk bondekost, men presten hadde ofte gjester, og da ble det servert "søndagsmiddager", gode kaker mangla heller ikke.
Arbeidsdagen til Ragna starta kl 7 om morran og varte til etter kveldsmaten. Det spesielle med middagene på prestegården, var at det ble brukt mye grønnsaker, noe som ikke var så vanlig i Nord-Norge på den tida. Ragna forteller at presten var en ivrig hobbygartner som sørga for rikelig tilførsel av mange forskjellige grønnsaker. Hun husker flott blomkål, hodekål, salat, persille, løk, og selvsagt gulrøtter og poteter.
Det var Konrad Rokstad som var prest i Evenes mens Ragna tjente på prestegården. Prestens store interesse for hagestell begrensa seg ikke bare til dyrking av grønnsaker, han var også en blomsterelsker uten like. Prestegårdshagen var et syn! Hun sier med et smil at hagen aldri har vært så flott som da Rokstad var prest. Han hadde vel det man kaller "grønne fingrer". Presten jobba for det meste sjøl i hagen, men konfirmantene hjalp han litt når de bodde på Evenes under konfirmantforberedelsene.
Ragna husker at presten hadde ei ungdomsforening. Hun minnes at en gang ble det arrangert en skitur for foreninga, og det var ingen kort skitur heller. De gikk fra Evenes til Lenvikmark! Ragna var med. Første dagen gikk de fra Evenes til Bogen. Der overnatta de hos Smith som var sjef for Ofoten Jernmalmgruver. Dagen etter gikk de videre til Lenvikmark.
Arbeidsdagen på prestegården var krevende, så Ragna husker at hun syntes det var hyggelig avveksling å få være med når presten hadde tjenesteærend på den andre sida av fjorden. Presten hadde fast båtskyss over fjorden, og de for i vær og uvær. Hun kan ikke huske at noen tur ble avlyst, men en gang Ragna var med, var det formelig storm, noe hun likte svært dårlig, så etter den turen så hun været an før hun bestemte seg for å være med.
Ragna hadde lyst til å se seg om i landet, så hun slutta i prestegården etter 3 år og fikk seg arbeid i Oslo. Der tjente hun først hos professor Olaf Moe, seinere hos andre. Hun ble i Oslo i 10 år. Mens hun var i Oslo, gikk hun også på bibelskole.
Det er utrolig interessant å snakke med Ragna. Hun husker godt og er så blid og koselig. Flink til å fortelle er hun også.
Ragna forteller at hun er født den 25. januar 1904 og er altså nå snart 93 år. Hun har fødselsdag på Pålsmess-dagen, i følge overleveringa var det den dagen apostelen Paulus ble omvendt. Kristendommen har i alle år betydd mye for Ragna.
Ragna minnes barndommen. Hun er født Bergvik (Hansen) og vokste opp i en søskenflokk på 10. Nå er hun den siste av dem alle som lever. Minnene om dem alle lever fortsatt.
I oppveksten brukte Ragna å passe noen barn i Bergvika. Da Ragna var 14 år kom spanskesyka til Evenes, og de barna som hun passa, ble smitta. Nå ble Ragna også smitta gjennom barna, og hun ble svært alvorlig angrepet. Hun mista alt håret, hadde høg feber, fantaserte og hadde ondt i hele kroppen. Mange døde i spanskesyka, men Ragna var nok av det sterke slaget, for hun kom seg og ble helt frisk igjen.
Nå har vi snakka sammen lenge. Det er blitt kveldsmattid på Bygdeheimen, så det er på tide å si takk for denne gangen og heller ta opp tråden en annen gang.
Elen på Parten
av Aslaug Olsen
Elen på Parten, som hun vanligvis blei kalt, blei født på gården Fjellfors i Kjeldebotnmark 11. mars 1877. I dåpen fikk hun navnet Elen Marie Oline Olsdatter.
Hennes far var Ole Johan Olsen født 22. februar 1833 på Nord Kvitfors i Skånland sønn av Ole Olsen den yngre og hustru Ane Olsdatter av Dondorslekta.
Mora kom fra Håkvikdalen. Hennes navn var Karen Lavine Larsdatter født 26. februar 1834 datter av Lars Abrahamsen og hustru Karen Olsdatter av slekten Sarri. Elen var nummer 7 i en søskenflokk på 8.
I folketellinga 1900 finner vi Elen som tjenestepike på Haugen i Kjeldebotnmark. Hun kom som budeie til prestegården på Evenes hvor hun var vel et år før hun gifta seg.
Den 20. desember 1908 gifter hun seg med enkemann Nils Andreas Nilssen fra Erikjord. Han blei født 8. juni 1851 sønn av Nils Eriksen og Karen Henriksdatter på Erikjord. Han var gift første gang i 1876 med Margrete Andersdatter fra Nord Kvitfors. De var barnløs.
Nils kjøpte en jordeiendom i 1875, bruksnummer 4 Fagerhaug på Erikjorda. I 1904 gikk han konkurs og måtte gå fra eiendommen. Første kona døde i 1906.
Det blei kanskje økonomisk vanskelig for Nils etter konkursen, og derfor tungt å etablere seg på nytt i sitt andre ekteskap. Deres første bolig var under en berghallar på Nordfor øst for Osmarka like nordafor Sirigamman. Der hadde de røyst stokker fremfor hallaren så det danna en yttervegg.
Det fortelles at da Elen skulle ha barnet, kjørte Haldor i Leirosen med hest og slede opp til Osmarka og henta dem ned ifra hallaren. Antagelig fikk de være på Grohaugen inntil det blei såpass vår at det lot seg gjøre å sette opp et hus til dem. De fikk da bosette seg ved Osvannet på en eiendom som tilhørte Leirosen. Plassen kaltes Lensmannsparten, for en tidligere eier hadde vært lensmann Gjedeboe.
Det militære anlegget i Osmarka ligger nå på denne plassen.
På Lensmannsparten, eller Parten, som den helst blei kalt, bygde de opp en boliggamme og fjøsgamme og skaffa seg noen husdyr. Foret høsta de i skogsslåtter der omkring.
Nils blei kalt Bismark. Årsaken var at han var kommet i skade for å tilegne seg en bismar som han ikke eide. Da begynte folk å kalle han for "bismar", og seinere blei det Bismark. Det gikk ikke verre til enn at Elen også fikk hengt dette klengenavnet etter seg og blei kalt Bismark-Elen.
Den 5. september 1910 fikk de en datter som blei hjemmedøpt den 22. september og fikk navnet Karen Margrete Larsine. Hun døde samme dag, 22. september 1910. I kirkeboka har faren, Nils Andreas Nilssen, fått status som husmann.
Tilværelsen på Parten var nok slitsom og fattigslig. De arbeidet seg opp små åkerlapper hvor de satte potet. Ei ku, noen sauer og geiter hadde de og. Med nøysomhet, hardt arbeid og slit, blei det levelige kår likevel.
Nils døde 26. mars 1919 og blei gravlagt på Evenes kirkegård den 25. mai.
Elen fortsatte å bo på Parten etter mannens død. En slektning har fortalt at hun var sjølhjulpen når det gjaldt mannfolkarbeid. Hun slo og høsta sjøl. Hun hadde også anskaffa seg hest. Hun kjørte heim brensel fra skogen og kappa og kløyvde veden sjøl. Hun var også sjølhjulpen når det gjaldt snekkerarbeid. Hun arbeidde til og med vognhjul. Til gjengjeld kunne hun mindre med håndarbeid. Slakting måtte
hun ha hjelp til.
Elen var innsiktsfull og oppfinnsom. Hun laga seg for eksempel en innretning til å få slipesteinen til å gå rundt uten å ha noen til å dra. Hun hadde fått tak i et sykkelhjul og et sykkelkjede, så var det laga slik at hun, ved å trø på en pedal som minnet om en smieesse, fikk slipesteinen til å gå rundt.
Å fiske var et av hennes gjøremål. Men det måtte være et spesielt vær når det skulle skje. Ikke skulle det være solskinn og ikke så altfor skyet heller, og vinddraget måtte komme fra en bestemt retning. Når et slikt vær inntraff, forlot hun alt anna arbeid og gikk til Osvannet for å fiske. I den slags vær fikk hun fisk. Hun hadde en bestemt plass hvor hun brukte å fiske. Plassen har fått navnet Elennesset.
På sine eldre dager måtte hun ha hjelp til vedkjøring og slåttearbeid. Når oppsitterne i Leirosen som hadde sine utmarksteiger ved Osvannet, kjørte heim vinterved, brukte de å lesse av noen stranger til henne så hun fikk tørr ved. De brukte også å høste på disse utmarksteigene sine. Der hadde de både hytter og høyløer. Om kveldene hjalp de Elen med slåtta. Til gjengjeld gikk hun til vannet og fiska og kom til hytta med fisk. Der satt de og kosa seg med stekt ørret. Elen spøkte og var i godt humør.
Det var trivelig å høre når hun lokka på kua om kveldene. Det hørtes ut som jodling og kua kom alltid heim. Inga Bjørnson skriver i "Dondor-Heika" at Elen hadde overhendig skarpe sanser i skogen og særdeles godlag med dyra. Mens hun var budeie på prestegården, kom kyrne heim av seg sjøl på et bestemt klokkeslett hver eneste kveld. Det var som en hemmelig avtale mellom henne og kyrne. Etter hvert som hun ble eldre og arbeidskreftene minka, skilte hun seg med hest og ku. Til slutt hadde hun bare sauer igjen. Da gikk hun til naboene i Osmarka og henta melk og poteter.
75-årsdagen sin feira hun på Parten. Da lånte hun hytta hennes Augusta Haldorsen, for der var bedre plass enn i gammen.
Gjestene var prost Aschim, klokker Strand, Eikseth og Hjalmar Hovde med fruer og naboene i Osmarka. Gjestene kom kjørende i styresleder, og hestene hadde dombjeller. Gjestene hadde også kaker med. Ellers brukte nabokvinnene i Osmarka å gå med bløtkake til henne på gebursdagen hennes den 11. mars.
Elen brukte skråtobakk. Hun har sjøl fortalt hvorfor hun begynte med det: Hun passa far sin da han lå syk. Han brukte skråtobakk, men han var såpass svak at Elen måtte tygge skråa litt før hun putta den i munnen hans. Slik fikk hun smaken på tobakk.
Hun hadde en brordatter på Kirkhaugen. Hun hette Alida og var gift med Konrad Kirkhaug. Hun hadde også en brorsønn, Ole Larssen, som først bodde på Søråsen, men flytta seinere ned på Evenesmyran.
Hennes livsverk på Parten hadde vel satt sine spor, og Elen begynte å føle seg sliten. Nå hadde hun også oppnådd alderstrygd, så det var ikke lenger nødvendig å arbeide til livets opphold på Parten. Da flytta hun til Liland. Petter Klæboe bygde ei hytte til henne, og der bodde hun. Hun flytta inn der i januar 1957. Her stortrivdes hun, og her feira hun sin 80-årsdag. Hytta var forøvrig en gave til 80-
årsdagen. Hun bodde der så lenge hun klarte å stelle for seg sjøl, deretter flytta hun inn på bygdeheimen.
Til slutt tar vi med et utdrag fra en artikkel i "Fremover" i juni 1968 hvor journalisten Toto har vært på bygdeheimen og besøkt Elen.
"En av de eldste, om ikke den eldste, er Elen Parten. Hun er gammel ofoting og er en av dem som kunne ha vært en rik kilde til bygdehistorien, ja, til slitets historie om noen tidligere hadde notert ned. Hennes historie er smertelig sann, men nå er det ikke så greit for henne å holde år og minner fra hverandre. Hun vil så gjerne fortelle om de gilde dyra hun har stelt med og om det som var lyst og godt. Men så kommer det bilder flimrende på minnenes filmstrimmel. Harde år i fattigdom. Dager da hjemmet lå under en fjellhammer. År i en dårlig gamme, der hennes eneste barn døde av kulde og vantrivsel. Ja, av og til befinner hun seg så langt tilbake at de overnaturlige kommer med på bildet. Da blir hun fjern i blikket, og det blir vanskelig å følge henne. Men gjennom alt ligger det en smerte på lur - om du bare visste hvor hardt livet var for oss den gang.
Nå har Elen sine lykkestunder, litt tobakk, rigabalsam og en pakke kjeks. Det må til, skal livet ha en mening. Uten disse små lykkebluss er ikke Elen i form til noen som helst selskapelig omgang. Og man sørger så godt som mulig for at hun får slippe å savne dem. Hun er lykkelig uvitende om all råheten og galskapen ute i verden. Hun måtte ta sine tunge ryggtak og skvære opp med sine sorger den gang
hun sto midt i livet. Nå får de bare ta det som kommer de som har rygg til det. Men nettopp da Elen trengte det mest, kunne bygda by henne en heim. Det eneste som betyr noe for henne i dag, er omhu og pleie og de små gledesblussene."
Elen døde på Evenes bygdeheim 5. juni 1968 og blei begravet på Evenes kirkegård 11. juni.
Anmerkning: Nils Andreas Nilssens fødselsår og dato er henta ut fra kirkebok for Ofoten, mikrofilm PF 445.
Kilder:
Prestekontoret i Evenes for ekteskapsår og dødsår.
Kirkebøker på mikrofilm for Ofoten.
En av hennes slektninger.
Folk i bygda som husker Elen og kjente henne.
Sommermøte ved Osvannet
av Petter Klæboe (Petter Dass Jalles Klæboe 1907-2000)
Er du blant de heldige som ei sommernatt kunne ta deg en tur langs sørsia av Osvannet, da så du kanskje ei eldre kvinne stå på Elennesset og fiske. Slik treffer jeg henne en sommerdag. Jeg hilser og spør hvordan det går med fangsten. "Fesk no, mindre enn lite, men før i tida, da var det fesk".
Vi setter oss, den gamle og jeg. Hun forteller - et sus av noe fjernt ligger i luften. Mye har hun sett og husker tider som for andre hører historien til.
Hun så dagens lys 11. mars 1877 på gården "Fjellfors" ca en mils veg opp fra Kjeldebotn. Hun minnes sin mor og far som styrte heimen med mild og fast hand. Der var hun deres "Lille Elen". I kirkeboka står hennes fulle navn for Elen Marie Oline Olesdatter, Fjellfors.
Med glede tok hun del i den daglige kamp for tilværelsen. Først i gjeterskogen hjemme, siden både "sørafor og vestafor". Senere var det travle dager med vedhugst og kjøring ned bratte kneiker. Så var det tangkjøring og skavløyping til buskapen. Eller når hun gikk som slåttekar. Navnet "Elenlia" hadde jeg hørt om og ymtet frampå. Jo, det forholdt seg slik at hun hadde, helt alene, meiet ned hele lia, og siden kalte folk den for "Elenlia". Det er ikke mange gitt å få sitt navn slik knytta til naturen.
Jeg får høre om slitets dager i tjeneste hos andre i mange år. Men: "Det er ikke godt at mennesket er alene", og en dag giftet Elen seg med Nils Nilssen Parten. Hadde dagene vært travle før, blei det nok ikke mindre travelt nå. Elen går inn i sin egen tankeverden - er på hellig grunn. Jeg forstår, og lar henne tenke. Vatnet ligger speilblankt, bjørkeskogen står frisk og grønn med ei og anna furu i mellem. Den lyse sommernatta avspeiler skjønnhet og fred.
"Du bor ikke i gammen din nå, Elen?"
"Nei, du veit når en blir gammel og skrøpelig, så var det best å flytte til folk." Men hjertet hennes blei nu liksom igjen her på Parten, og hver sommer drager hun, liksom trekkfuglen, tilbake til "det deiligste sted på jorden".
Livet er dog ikke så verst, alderdommen til tross. Ser å lese, og delvis er det noe godt å høre i radioen. Men best av alt er å nyte freden i "go' stolen". Da passerer livet revy og gamle Elen vandrer på gjengrodde stier - i barndomsheimen og på gjetertua - hører vindens sus over skog og hei, og sangfuglenes orkester i Partskogen.
Kanskje kommer hun fra vatnet med ei stor honk fisk, og oppe i Osmarka hoyes det til middag eller none!
Men aller mest går tankene mot det kommende - den siste reise til det rette hjem. Jeg reiser meg og rekker handa, og ei god hand, herdet av års slit, omslutter mi. Et godt avskjedens handtrykk med alle gode ønsker for kommende dager. Jeg lover å være til stede på hennes 80 årsdag.
Han satt dødsdømt i fire år
I FREMOVER Av 10. JULI 1971 FINNER VI EN OMTALE AV JENS HALDORSEN, SKREVET AV NÅ AVDØDE PEDER BAKKEMO. HER FÅR VI VITE AT HALDORSEN OPPLEVDE KRIGSUTBRUDDET I 1939 OMBORD PA HVALFANGEREN "KOSMOS II"
(Peder Elander Antoni Bakkemo 1906-1993)
ARTIKKELEN GJENGIS NOE FORKORTET.
SJØMANN OG HVALFANGER FRA EVENES KOM MED I SHETLANDS-GJENGEN - OG HITLERS DØDSLEIRE
Jens Haldorsen, som de fleste andre som kom fra alle kanter av verden, meldte seg til den engelske Army for å bli opptatt i de væpnete styrker, men fikk avslag da de engelske styrker ble bestemt trukket tilbake fra Norge.
Han ble så henvist til de norske styrker som da var under oppsetting, og han havnet i en treningsleir i Dumfrees i Skottland. Det ble en tid her i trening, inntil en mann kom og ville ha en mann fra Nord-Norge med seg, helst en som var kjent i Lofotdistriktet og som kunne være med på forskjellige oppdrag på norskekysten. Denne mannen var ingen ringere enn den senere så berømte Martin Linge (Lingekompaniet). Jens Haldorsen tok i mot tilbudet lite ante han hva det ville innebære av farer og strabaser i vintermørke og stormpiskende hav, med fiendtlige fly og ubåter i kjølvannet på intens jakt etter disse små havets pionerer som reddet så mang en god nordmann fra den visse død hos tyskerne. Men først måtte han til London for å gjennomgå to kurs i våpenteknisk bruk, sammen med to andre, Anders Fasting Od Hermann Bergli. Etterpå bar det så til Shetland som skulle være base for deres videre oppdrag. Herfra ble det i alt åtte turer til forskjellige steder på norskekysten med ammunisjon til sabotørgrupper i Norge og tilbake med flyktninger til England. Disse turene ble utført med små fiskeskøyter. På papiret ser dette svært så enkelt ut, men alle turer skjedde på lykke og fromme, for hver tur forberedte de seg på at alt kunne skje. Etter hvert ble de immun mot angsten for døden, det var bare å gi seg skjebnen i vold med knøttsmå farkoster på et vinteropprørt hav krevde godt sjømannskap og viljestyrke i døgn etter døgn å kjempe mot elementene, som hvert øyeblikk kunne brekke den lille farkosten ned.
Men likevel, dette var tross alt ikke den største fare, den vil først komme under norskekysten hvor de kunne bli observert av fiendtlige fly og ubåter. Disse hadde de lite å stille opp mot, og det skulle vise seg at det til slutt ble deres skjebne. Det var sist i oktober måned at Shetlands-båten "Vita" med fem mann ombord fikk ordre om å gå opptil Folla-distriktet for å ta opp flyktninger fra hjemmestyrkene som var kommet i vanskeligheter på grunn av angiveri. Det var et ufyselig vær da den femti fots skøyta stakk ut fra Shetland med kurs for Flatanger.
Ombord var skipperen Ingvald Johansen med sine fire karer, Henning Olsen, Johan Bergli, Aage S. Sandvik og Jens Haldorsen. Flyktningegjengen som skulle over til England, var en del fra Oslo-området, men ellers oppsamlet fra forskjellige distrikter fra hele landet. På toget nordover ble det oppdaget at de hadde en angiver blant seg, en fra selveste Rinnan-banden. Man klarte å gi beskjed til London at "Vita" måtte stoppes for enhver pris. Fra London forsøkte de på alle mulige måter å få beskjeden videre uten at det lyktes.
Imidlertid kjempet "Vita" seg videre mot Norskekysten, i stormpisket hav i sludd og haglbyger med ytterst lite søvn for de fem tapre sjømenn som ikke visste hva som hadde hendt på toget nordover, og hvilken fare som truet dem. "Vita" gikk rett i tyskerens vel forberedte felle. Skøyta ble beskutt uten varsel av overlegne tyske styrker, og de fem ombord hadde ikke noe annet å gjøre enn å overgi seg, med håp om at livet kunne berges.
De regnet med å bli tatt som krigsfanger siden de ble tatt i uniform, men Gestapo tok ikke sånne hensyn. På tross av Haag-konvensjonen ble det dødsdom. Det ble en hard tid for de fem dødsdømte, i Vollan kretsfengsel, på Falstad og i fengslet i Kongens gate i Trondhjem. En gang ble alle forberedelser til eksekusjonen gjort, men det ble utsettelse og videre transport til Grini. Her havnet de fem samt tyve andre fanger på "Fallskjermen" (Dødscellene) hvor de satt i tre uker og ventet på eksekusjon, på grunn av en fange som hadde klart å rømme og hvorfor det skulle tas represalier til skrekk for de andre fanger. Men heller ikke denne gang ble det alvor.
Så bar det til Tyskland hvor de fem, antageligvis ved en misforståelse, var så "heldige" å komme til Sachsenhausen (Sandvik senere til Glau). Her satt det allerede over 30000 krigsfanger. Her kom Haldorsen i kontakt med blant annet Einar Gerhardsen og Halvar Lange. Fangene måtte døyve meget ondt med hardt arbeide og ingen mat det var noe næring i. Verst var det å bli sendt på barakketakene for å spikre papp. I allslags vær i haglbyger og frost måtte disse utsultete og med bare traser til klær oppholde seg fra klokken 0700 til klokken 1700, bare avbrutt av korte spisepauser.
Etter 13 måneder var det samlet transport til dødsleiren Natzweiler hvor en uhyggelig stor prosent norske NN-fanger mistet livet.
Men skøytegjengen holdt sammen i tykt og tynt og klarte på en merkelig måte å berge livet. I denne leiren ble Haldorsen tatt ut som likbærer, en psykisk påkjenning som sløvet sinnet og satte dype spor etter seg. Han så kamerater dø en naturlig død av utmattelse og daglig var det likvideringer av medfanger. Av skøytegjengen er visstnok fire ennå i live.
To skillingsviser
Disse sangene er diktet av Hans Jentoft Berntsen, sønn til Bernt Jensen, Liavik.
Oskar Liavik har skrevet dem av etter originalskriftene.
| TRENGSEL | ||
| 1. Herudi jammerdalen på denne verdens ø. Vil jeg en sang istemme førend jeg bort skal dø. Jeg vet ei når Gud kaller mig herfra verden ut, Når han meg herfra henter ved dødens strenge bud.
|
8. |
15. |
Gårds- og slektshistorie (Botn, Botnmark, Forra)
Bilder fra Forra
(Sakset fra "Mitt liv som båtbygger" av Mangor Rasmussen)
|
Den første båten som ble bygget i Forra i 1926, til Otto Andreassen, Botn. |
|
I årene etter krigen var det vanskelig å få tillatelse til nybygg. Derfor ble det en masse arbeid med ombygginger og forlengelser av gamle båter. Her er M/K "Klubben" av Kjøllefjord som ble forlenget i 1949/50. Hele arbeidsstokken på verftet er med! |
Redaksjonen
Aslaug Olsen
Eva Svendsen
Even Svendsen
Ellen Kristiansen
Ole Parten
Otto Johannessen
Kjellaug Kulbotten
|
Asmund Tverfjell, Evenesmark på paradeplassen i garnisonsbyen Holzminden. Det var 800 soldater stasjonert i denne byen (Tysklands-brigaden). |