Kjeldearkiv:Fimbul nr 17 - 1998

Forsidebilde: Andersen-gården på Bergviknes med fjøs og uthus.
Bygningen som står igjen, skal rives.

Fil:Arbeid pågår.jpg

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Følgende nummer av "FIMBUL" er utgått fra lager: nr 3, 4, 5 og 7. Enkelthefter koster 50 kr pr stk.
Vi selger hele serien for en samla pris på 300 kr. (Det er 13 hefter da 4 hefter er utsolgt).

Forord

Utsikt fra Haugbakkan. Bildet er tatt under "kulturminnemarsjen".

1997 ble valgt til kulturminneår i Norge. Innbyggerne i Evenes samla seg om 5 forskjellige "minner" her i kommunen - "minner" som har betydning for mange.

Bygdeboknemnda hadde som sitt forslag "Haugbakkvegen". Dette er en veg, eller i nåværende forfatning mer en sti, som går mellom Evenesmark og Evenesvika. I eldre tid var dette ei viktig ferdselsåre både sommer og vinter.

Hensikten med å foreslå Haugbakkvegen var et forsøk på å hindre at denne historiske vegen skulle gå i glømmeboka. Vi ville også gjerne at flere skulle få den naturopplevelsen som dette vakre området gir. Dermed foreslo Bygdeboknemnda en tur langs vegen. Målet for turen ble Bårstua, vinneren blant kulturminnene i Evenes.

Turen gikk en utrolig nydelig soldag i juni (1997). Alt lå til rette for en vellykket dag. Og det ble fullklaff! Masse folk og god stemning. Ole Parten med assistanse av Håkon Tverfjell (og omvendt) var turledere og fortalte episoder som hadde tilknytning til vegen. Både unge og ikke fullt så unge turdeltakere koste seg og lytta interessert på disse to grunnkjente karene.

For en del av oss som gikk turen, var nok avstikkeren til selve Haugbakkan høydepunktet. Fra denne plassen er det en fantastisk utsikt over Ytre Evenes og Ofotfjorden. Det strålende sommerværet skapte også ei flott ramme rundt dette idylliske stedet. Men de som en gang bodde her, kunne nok ikke livnære seg av utsikten, så man får utrolig stor respekt for disse menneskene som kunne brødfø en familie på slike karrige bakker og knauser. Det må ha vært et ufattelig slit, tungvint med alt, og langt til naboene dersom hjelp trengtes.

Amund Olsen f 1845 og Inger Margrete Johnsdatter f 1857 gifta seg i 1880. Året etter flytta de til Haugbakkan. De fikk 6 barn: Karen Lovise f 1881, John Olai f 1883 (døde som liten), Lars Johan Olai f 1885, Ole Johan f 1888, Henrik Andreas f 1892 og Anders Mikolai f 1899.

Her er ei steinhelle der vi sitter og puster på og nyter utsikten. Kanskje lå den foran inngangsdøra? Kanskje har lette barneføtter hoppa på hella utafor ei lita stue --- man får så mange tanker ---.

Det er egentlig ikke så fryktelig lenge siden det bodde folk her, for Lars Johan Olai (f 1885) er identisk med Lars Sørås som bodde i Evenesmark etter at han flytta fra Haugbakkan. Noen husker nok han. Så er pustepausen over, og turen går videre ned til Evenesvika og bortover til Bårstua hvor Aud Nordmark og andre fra menighetsrådet serverer deilig kaffe og kaffebrød.

Etter en liten pause holder Magnus Pettersen et historisk kåseri. Bårstua er fullsatt til siste plass, for alle vil høre på Magnus Pettersen, og vi ble ikke skuffa. Dette var ei flott avslutning på en spesiell dag.

Vi i Fimbul-redaksjonen håper at dette nummeret, nr 17 i rekken, blir godt mottatt av dere lesere. Bladet har ikke noe bestemt tema, men slektshistoria fra Osmarka og Evenes kommunes ordførere er områder vi har jobba mye med.

Med hensyn til mengde stoff om de forskjellige ordførerne, har det vært svært avhengig av hvem det har vært mulig å intervjue. Her er det ikke foretatt noen som helst form for rangering. Vi håper på tilbakemelding fra dere, både ris og ros. Dersom vi gir direkte feile opplysninger, vil vi gjerne vite det.

Så ønsker vi fortsatt å få inn stoff, alt som dere synes kan være av interesse for andre.

Til slutt vil vi takke alle som har bidratt med stoff til dette heftet. TUSEN TAKK! Vi i redaksjonen har virkelig satt pris på alt dere har sendt oss.

Hilsen Fimbul-redaksjonen

Alvor og skjemt på vers

M.B. Eikseth

av M. B. Eikseth, _{(Mathias Bonsak Eikseth 1899-1972)}

Ordre til apoteket

Jeg må ha hjelp jeg er i nød, - det gjelder ikke mat og brød, det gjelder influensa. Nå har jeg hostet uka ut og gjennombløtt hver neseklut, så lagret det er rensa. Og dersom noen nevne vil at ondt i halsen hører til, så kan jeg det bekrefte. Jeg trodde den var på retur men tenk, den var nok mere lur og lot seg ikke hefte.	Den slo seg ned i halsen min (som alltid har vært sart og fin), og tåler ikke gjester. Nå har den hersket der et døgn-. At det går varsomt det er løgn, det kjennes riltig ille. Og derfor, kjære apotek Hjelp meg å gjøre den et spek. Send meg en sterk pastille. Hilsen M.B. Eikseth

Tilbakeblikk

Ja nu er året snart på hell og snart er årets siste kveld og skrevet siste blad. Da kan vårt regnskap settes opp for mere føring blir det stopp i tall og dagers rad. I regnskapet dog sikkert er endel som har et komisk skjær når det får rette drakt. Jeg derfor her vil prøve på å dra frem noen slike strå som er i minnet lagt. Da første tanken festes ved det er vårt nye skolested som snart vil ferdig stå. Det første bygg har festet rot i dybden på en tyve fot og en kan undres på. Og huset står der ganske støtt og der hvor før var vått og bløtt der er det nu blitt bra. For enkelte det er en trøst der fortsatt er en ensom røst som klager nu og da. De andre bygg er og på tur og her var arkitekten lur han bygget dem på sand. Til dette kjørtes tusen lass og plassen heter Markusplass hvis Zaos skal få rett. Og kan det gi han sjelefred så må det ikke stemmes ned han har det ikke lett.	Og Bogen skole den ble dyr så det ble oppstuss, strid og styr da regning forelå. At ting og saker lempes ut som om de var en prøveklut kan ingen godt forstå. Men tenk at barna nu har satt med altfor lite kilowatt. Jeg mangler nesten ord. Når alt var planlagt så for smått. En tegner burde det forstått, men regningen var stor. På Stunesmyra kan vi få en plass som fly kan lande på, hvis alle ting går bra. Men Narvik handelsstand har sagt at de vil bruke all sin makt å flytte den derfra. De har så liten bruk for oss og liker bedre Bardufoss hva det kan komme av. Men under krigens tunge tid da var det godt å komme hit å ha det trygt og bra. At Bogen også vil ha vann det undrer ingen tørstig mann den sak er ganske klar. Men tenk der finnes folk som spør hva Bogen skal med vann i rør og selv de gir meg svar. Det blir jo bare mere søl å drikke både vann og øl ja rene uforstand. De skulle ikke mangle no når de har klasse tre og to hva skal de da med vann.	Et knuseverk vi og har fått som knuser sten til grus i smått. Det sies det går bra. I mellem hver en lengre stopp så går dens produksjon på topp inntil den kobles fra. Og Daniel blir het og varm og hinker på et ben. Men det som ingen kan forstå det har jeg funnet ut av nå dem liker ikke sten. Til neste år får alle trygd og da blir sikkert i vår bygd no mindre arbeids lyst. Da trenges ikke stort til mein før en kan føle seg så klein en ufør er til dyst. Da blir det mye lediggang og ferie med brus og sang det hele lange år. De få som enda er så frak at de kan ta et arbeidstak vel nok av arbeid får. Så har vi straks nytt arbeidsår og ingen vet hva der vi får av gleder og av sorg. Men vi vil ønske for vårt land og for vår bygd og hver en mann i hytte og i borg. At vi får fred og arbeidsro og at det lykkes oss å bo i gode trygge kår. Og så tilslutt et alvordsord: Gud gi oss fred på denne jord og et velsignet år. M:B:E:

Den siste viking

Sigurd Paulsen

av Even Svendsen

Sigurd Paulsen bor alene på gården Stunes og forteller fra sitt liv som fisker og fra arbeidet heime på gården. Han er 81 år gammel, født 26.3 1916 og ikke gift. Han vokste opp som nr 2 i en barneflokk på 7, 3 jenter og 4 gutter.

Til tross for høy alder, husker han utrolig godt og følger godt med både i avis og radio. Han bruker ikke briller.

Foruten Lofot- og Finnmarksfiske drev han resten av året heimefiske med smågarn, juksa og line.

Han forteller om forberedelsen til Lofotfisket. Foruten at de og stelte alt fiskebruket, et arbeid som startet tidlig på høsten, framholder han det kolossale arbeidet moren utførte: Karde ull, spinne garn, for så å strikke votter, strømper, lester osv til opptil 4 mann. Når det nærmet seg avreise, bakte hun alt brød som de skulle ha i nesten 2 måneder. Dessuten hadde hun hus og fjøsarbeid. Til Sigurd bakte hun spesielt grove brød.

I 1911 kjøpte faren, Peder Paulsen, en skøyte "Breivold" med kjenningsmerket N7E.

Sigurds første tur til Lofoten var i 1932. De var 6 mann på båten, og foruten Sigurd, faren Peder og broren Andreas fra et hus, var disse med: Peder Pedersen (Nymo), Martin Berntsen fra Skar og Nikolai Hansen fra Tårstad. De driftet med garn. Bra med fisk, og prisen var 8 øre pr kg, men ble det små fangster, steg prisen til 9 øre pr kg, og da syntes de prisen var god.

Om sommeren og høsten fisket han med flyndregarn, line og juksa på Stunes og Tårstadvika. Han bodde om bord i skøyta som lå fortøyd på Tårstad. Flyndra oppbevarte han i en gjennomstrømmingskasse, fortøyd til skøyta. Når kassen var passe full, ble flyndra sendt til Lødingen for videre eksport til England. Prisen var veldig god (i 1930 årene) ca kr 1,- pr kg.

I 1938 kjøpte han båt, en 18 fots "Klippenbaug" i Kabelvåg. Den kostet kr 180,- og med på kjøpet fulgte båtbord og flere par årer. Han bygde ruff (tak) over forstavnen. Dette brukte han som lugar. Han laget køye og bord. Det var så lavt under ruffen at han måtte sitte på dørken når han spiste. Belysningen var en 6" oljelampe, men han brukte mest stearinlys. Til varme og koking hadde han en primus, og til oppbevaring av mat, laget han en stor kiste. Han høvlet til og satte opp mast, rigget den, sydde råseil og monterte styrvoll og ror.

I 1949 ble den gamle skøyta kondemnert og broren Andreas kjøpte en annen båt, som brødrene drev Lofot- og Finnmarksfiske med. Siste tur til Lofoten med denne båten var i 1963. Da holdt de på å forlise ved Sve i sydvestkuling. På grunn av tang om propellen fikk de dårlig framdrift, men berget seg så vidt unna å bli knust mot fjellet.

I 10 år, til 1973 seilte han helt alene til Lofoten med sin egen båt. Denne brukte han som lossement og fisket i en 2½ roms spissbåt. De siste 4 år fisket han ikke, men arbeidet på fiskebruket i Offersøy, og bodde i båten sin.

I 1974 solgte Andreas skøyta og kjøpte en mindre båt som de 2 brødrene drev Lofotfiske med, men utenom det drev han heimefiske fortsatt. Siste tur til Lofoten var i 1985. Broren Oddmund, som drev gårdsbruket, var blitt syk og broren Andreas hadde dårlig helse, så Sigurd måtte overta fjøs og gårdsarbeidet. Da var 53 års virke på sjøen slutt.

I de 10 år han seilte eller rodde på Lofotturene, helt alene, forteller han om mange strabaser og opplevelser. Jeg skal ta med noen av de mange.

En gang seilte han i fin bør, og ved Rotvaran var plutselig sydvesten over ham. Det var bare å vende og låre unna til Breivika, hvor det er god havn. Det ble venting i flere dager før østlig bris førte han til Offersøy.

En annen gang han var kommet vest for Lødingen, ble det blikk stille og snekov. Han så ikke land, men hørte tåkeluren på Rotvaran. Han rodde og hadde noenlunde peiling, og da det lysnet neste formiddag, var han nesten framme i Offersøy. Ved middagstid ble det sydvestkuling og landligge i hele Lofoten.

Et år han seilte første etappe til Breivika, oppdaget han at juksa og valbeinet ikke var med. Det var bare å ro til Stunes og hente det igjenglemte. Passert Ramnesodden på retur, blåste det opp med nordvest kuling og snekov. Han rodde i flere timer og klarte ikke å nå lossementet, kreftene holdt ikke, og han rak i land. Han var i fjæra til det lysnet av dag og vinden løyet, så han kunne ro til lossementet.

Riktig galt kunne det ha gått et annet år på Breivika etter å ha fortøyd der. Noe var galt med seiltrinsen øverst i masta. Han klatret opp, og under dette løsnet det ene vantet, og både han og masta falt i havet. Han sank djupt, men kom seg til overflaten. Det var umulig å entre lossementet, men han måtte svømme i vinterklær og støvler til spissbåten som lå langt bak. Med en utrolig viljestyrke - og for å berge livet - klarte han å komme seg opp i denne og videre opp i lossementet. Uten ovn fikk han ikke tørket klærne skikkelig, og de var fuktig nesten hele vinteren. Helt utrolig at han ikke ble syk eller forkjølt. Kanskje de skikkelige ullklærne berget ham.

I Svellingen opplevde han stormen så sterk at masta måtte kuttes på et oppkjøpsfartøy, for ikke å drive ut i havna, og forlise.

For 20 år siden rodde han til Kabelvåg for å kjøpe en jolle. Med jollen på slep rodde han heim igjen. Han spiste og sov i spissbåten. Det var seint på høsten, så han sleit mye ondt på den turen, sier han.

På Finnmarka fisket brødrene i 7 år. De fisket for Sørøya, Hjelmsøya, men mest for Mehamn, Kjøllefjord, Nordkyn, Tana, Tyfjord og Gamvik, hvor det var dårlig hamn. En gang på heimturen fikk broren Oddmund en 9 kgs laks på pilken. De solgte den i KJøllefjord og fikk kr 100,-, som de provianterte for, da fisket ellers var elendig.

I 1950 fisket de ved Mehamn. Det var lite fisk, og de gikk til Honningsvåg hvor Sigurd fikk arbeid på fiskebruk, mens Andreas og Oddmund fikk arbeid med gjenreisinga. Yngstemann Arnulf reiste heim til våronn og høsting. De arbeidet der fra våren til seint på høsten, og han mente det var sikrere inntekt på land enn et usikkert fiske. Det er den eneste sommeren i sitt liv han ikke så grønn skog.

Etter at broren Oddmund døde i 1986, ble gårdsbruket etter hvert avviklet, og etter at broren Andreas døde i 1992, hadde han bare ei ku igjen. Kua hadde han i band på beite, og under flytting av kua fikk han høgre handa i en riknute, og før han fikk løsnet tauet var langfingeren og ringfingeren skrapet av for skinn og delvis for kjøtt, mens lillefingeren lå bakom handbaken, ute av ledd. Doktor kom ikke på tale, til tross for anbefalinger. Lillefingeren fikk han på plass, og ellers pleide han de 2 andre fingrene selv, og etter hvert kom det ny hud. Han hadde vondt i flere måneder og har ikke fått igjen følelsen i de 3 fingrene. Etter dette ble kua solgt. Til tross for dette handicap har han lagt opp jord med spade og hakke til poteter og gulrøtter, og det i en alder av 80 år!

Han mener at fisk, potet, gulrot, grovt mel, havregryn og melk er svært viktig i kostholdet. Han har aldri røkt eller drukket kaffe. Siden tidlig i ungdommen har han ikke spist kjøtt.

Døgnrytmen er fastlagt. Han står opp kl 04.00, spiser 2 måltider om dagen og legger seg kl 18.00. Da har han arbeidet med forskjellige ting hele dagen. Han vasker klærne sine selv. Hver søndag morgen kl 06.30 går han tur til Skar, ca 2½ km en vei. Han lovpriser søsterdatter Elsa som ordner med proviant og vask av huset.

2 ganger har han hatt doktor. Det var som barn han hadde vondt i mandlene, og som ungdom han brakk kravebeinet. 2 ganger har han vært i bil, én gang i Kabelvåg og én gang i Lødingen.

Han synes han har det bra. Han er frisk og ser tilbake på et begivenhetsrikt liv både på sjø og land.

Bilder

Dette bildet er fra isfiske på Bogenbukta ca 1950-60. Vi vet ikke navnet på guttene med skøyter. Kanskje noen kjenner dem igjen?

Her holder tre mannfolk på med å arbeide med fisk. Bildet er fra Lofoten ca 1911. Mennene er fra venstre: Andreas Skar, Anton Olsen og Lars Olsen.

Lofotminner

Fortalt av Johan Elvemo og skrevet ned av Ingrid Elvemo

Fra gammelt av var Lofotfisket vinterens storhending her nord. Noen år var det gode priser og bra med fisk. Andre år kunne det være svart hav eller uvær og landligge.

Vi skal her følge et båtlag fra Bogen en gang først i trettiåra. De som var med var Olav Bjørkmo, Hilmar Bakkebø med sønnen Eivind og broren Sverre. Resten av laget var fire Elvemoinger, Johan med sønnene Anton, Hans og Johan.

Det var utpå seinvinteren. Gruvedrifta i Bogen lå nede og en tafatt stemning ruget over stedet. Det var ingen god stillhet. Ikke ei skuddsalve å høre, ikke såpass som litt steinrammel fra malmfeltet. Voksne karer stod her og der med hendene i lomma og snakket. Eller de fordrev tida inne på en butikk. Noe nytt om drefta? Visste noen om "fortjeneste noe sted"?

Bare i skolestua hos ho Elfrida Olsen Gidska var alt ved det vanlige. Unger vokste til uansett og skulle bli bevandret i norsk, kristendom og regning. Velstand eller armod, - de ti bud skulle hamres inn og den lille multiplikasjonstabellen skulle helst innlemmes blant sansene. Vanligvis var disiplinen rett streng, men denne dagen hadde en av småguttene fått lov til å stå ved vinduet og stirre ut.

Det var vektige grunner til et sånt privilegium. Et båtlag var på tur til Lofoten og denne pjokken hadde både far og tre brødre med. Han stirret og stirret.

Der var de! Der var nå først og fremst Glimt , en 24 fots sjark med en 6 hesters motor. Og så var det slepet: Treroringen til Bakkebøene, spissa heimefra og så lossementet. Eilif som gutten het, heftet seg særlig ved lossementet.

Sånn omtrent måtte Noas Ark ha sett ut. En båt med et hus på.

Han fikk stå der til båtene ble borte bak Skogøya.

Kvinnfolkene heime hadde sukket lettet da alt var i orden og det endelig ble avfart. Først hadde det tatt tid med sjarken. Den skulle få ny motor i Forra. Da den omsider var ferdig, var det alt langt på vinteren og det gjaldt å komme seg avsted.

Bruket var klart. Lofotvottene og lestene var strikket og "tøvd" i god tid. Så var det alt det andre. Arbeidshyr og sengklær. Matkister og tennved, - alt skulle det finnes en plass til.

Det var ikke bare guttungen i skolestua som stirret. Mor og søsken sto på samme viset.

Det skulle bli roligere dager med bare jentene og smågutten i huset. Mindre matstell og mere ro. Men også større ansvar og mindre hjelp til de tunge takene.

Det skulle nok gå.

Den største børa var angsten. Helst skulle den skjules, men alltid var den der. Den gnog i sjela gjennom urolige nattetimer og kom snikende hver gang der var en rolig stund med tid til ettertanke. Slitet i fiskebåten i uvær og frost hadde satt merket sitt på mer enn én, og der var bare noen tynne båtbord mellom folk og storhav.

Vind og vær rådde ingen med. Det ble å stole på lykka og Vårherre.

Av følget som dro av sted denne vinterdagen er bare Johan igjen. Han var skårunge og for avsted full av mot. Og ikke et øyeblikks vantrivsel kan han huske.

Ettersom de hadde hatt hastverk var enda et og annet ugjort. Til alt hell var sjøen stille, og mens de for utover Ofoten brukte de tida til å spikre fast takpappen på lossementet.

Lossementet er verdt noen ord. En gammel notbåt var bygd om til en slags husbåt. De hadde leid den og var ikke avhengig av buplass i land. Under dette taket skulle de spise alle i hop, og her skulle 5 mann sove og kvile etter øktene på havet. Tre skulle sove i sjarken. På den vesle båtovnen skulle det kokes og steikes til alle. Fastspikret til køyene gikk en langsgående benk. Den var bygd som et oppbevaringsrom med lokk. Her var sitteplassene, og her kunne man stuve vekk et og annet. Det kunne være redskaper, støvler og annet løsøre. En av karene hadde også en sekk sennegras her. Det kunne være godt å finne når fotklærne var våte og ubrukelige.

På forunderlig vis hadde de funnet plass for matkister, litt husgeråd, brensel og vasstynne. Noen firtomsspiker på veggen var garderobe. Helst skulle de ha noen "skikkelige" klær til helg og landgang.

Det som var av dagslys kom inn gjennom den firkanta glassruta i døra. For den uvante kunne det se ut som et stakkars husvære.

Men når dagen på havet var over - når ovnen spredde liflig varme og parafinlampa var tent, - la velværet seg inn over trøtte karer. Eimen av våte sjyvotter og støvler blandet seg herlig med lukta av skreimølje eller kanskje kaffe og stekt flesk. Det ble snakka om fisket og det ble fortalt historier. Ungguttene fikk del i et liv blant røynte gubber i alvor og skjemt. Alvoret var de vel kjent med. Nå fikk de se at folk med grått hår og slitte arbeidsnever kunne te seg slik at der var flir og latter rundt dem også.

Etter et godt måltid med fersk skreimølje var livet bra. Det syntes han, karen som la seg godt bakover på køya. Det kom et langt, tilfreds sukk. Så et rap eller to. "Åh, no kan det minste ban få snakke me mæg." En av gammelkaran var ille plaget av nakkeverk. Så måtte en av de andre banke og gnu de stakkars verkbrudne musklene. Vondt var det og kallen brukte seg stygt. Det hørte med.

En annen skaffet seg uforbeholden respekt ved det at han var så overhendig "vess" når han spytta skråa. På benken var et akkurat høvelig kvistholl og han traff hver gang.

Med ingen innblanding av pirkete kvinnfolk hadde de artighet med det lenge.

Det kom en dag da han som eide sennagraset hadde bruk for det. Sekken lå akkurat under kvistholdet.

De som ikke kunne det før, fikk en mangfoldig innføring i hvilke ord og uttrykk som kunne brukes i et sånt høve.

Johan skårunge fant seg godt til rette med dette livet, men første morgen ombord våknet han temmelig fortumlet. Rare uvante lyder av sjøen langs båtsida og tung pust fra sovende menn. Alt var stummende mørkt, alt han kunne se var den grålige firkanten i døra.

Han for opp i forskrekkelse og kjørte hodet i takbjelken. Først da sanset han seg og husket hvor han var. Kulen i panna varte noen dager.

Etter noe reising havnet laget ytterst i Lofoten i Sørvågen, og her holdt de seg.

Hver dag tørnet de grytidlig og fikk fyr i ovnen. Enda med varmen av morrakaffen i halsen dro de ut på feltet. Et lag i treroringen og Elvemoingene i sjarken. De dreiv juksafiske. Mange snører fra en båt gikk dårlig for Skårungen og han ble påsitter. Det betydde at han satt for seg sjøl i spissa men en tamp over til sjarken.

Og det ble fisket dagen lang. Snøret ut, litt opp og ned og så fisk på kroken. Han som manøvrerte sjarken hadde ei hand på roret og ei med snøret. Når armene var trøtte og magene tomme kom det livsalige ropet: Kaffe! Det gav mot til ei ny økt før heimtur og sløying.

På kjøpefartøyet var det stor aktivitet. For å gjøre det enkelt ble fisken betalt pr stk.

Så var det endelig kveld med matstell og kvil. En tur i land, kanskje for å handle, eller se på det yrende folkelivet.

Det som fortelles om ablegøyer med skårungen passer ikke på dette båtlaget. Det var ikke snakk om å hilse på Vågakallen og slett ikke brennevinshamsing. Han Elvemo var avholdsmann og førte sin vanlige husorden med seg der han kom.

Når helga kom var det fritid. Man kunne gå i land eller man kunne ro til Elieser.

Den lå der, fortøyd og opplyst. En kompakt blokk av omsorg for legeme og sjel. Over vannlinjen sykelugarer med rene senger og legehjelp. Beinbrudd, svullfinger og lungebetennelse - så mangt kunne skje. Og under dekk var forsamlingssalen. Her samlet man seg om Ordet, og grove røster sang de hjemlige salmene.

En ting til kunne man oppleve på båten. Det var middag å få kjøpt. Å få kjøttkakene båret til bordet av ferme serveringsdamer var gromt, men det som ble husket var sviskegrøten. Sviskegrøten på Elieser var obligatorisk og ble husket som en storveies opplevelse. Etter helga fulgte ei ny arbeidsuke. Og uker etter den.

Matkistene tømtes og votter og lester begynte å bli miserable. Det ble ymtet om heimreise, men så lenge det var fisk i havet og kjøpere i været holdt de ut.

Ved påsketider var det slutt. Travelheten i land avtok og båtene forlot med kursen sør eller nord. Der var knapt en fjordarm i Nord-Norge som ikke hadde en eller flere Lofotfarere.

Båtlaget fra Bogen var heldige. Alle kom heim med helsa i behold og fisket hadde vært bra.

Bilder 2

Dette er en gammel idyll fra Liland, men når? Dr. Borch-Johnsen eide den elegante sleden som for anledningen hadde en hund som passasjer. Hunden het snapp, og både den og hesten var eid av Eilif Andreassen.

Dette er fra 1968. Dette året ble den første elgen felt i Ytre Evenes, og det var Nilberg Andersen som gjorde det. Med på bildet er fra Venstre: Nilberg Andersen, Asbjørn Fredriksen, Arvid Nordstrøm og Alfred Fjellaksel.

Dette er havna ved Evenes kirke på konfirmasjonsdagen den 13. juni 1920. Bildet er utlånt av Liv Bjørkmo, Lakså

Over fjorden etter mel en maidag i 1940

av Kjell H. Martinussen

Alle må ha mat, i krig som i fred. I motsetning til andre mer fruktbare strøk på kloden, har matmangel aldri vært noe problem i Nord-Norge.

Folk hadde det trangt og levde nøysomt, men det var alltid nok til alle. Poteter og grønnsaker dyrka de selv, fra fjorden dro de den fisken de behøvde, bær fant de i skogen, av sauen fikk de ull og kjøtt, og det var et kleint gårdsbruk om det ikke sto minst ei melkeku på båsen.

I tider med uår ble unger fra innlandsbygdene i Nord-Sverige og Nord-Finland sendt med samene over grensa til Nord-Norge, for om folk på den arktiske del av Atlanterkysten levde på grensa av det mulige, var de aldri plaget av hungersnød. Så lenge det var fisk i fjorden, var de berga.

I lange tider etter 9. april 1940 var ikke fjorden lengre det selvsagte spiskammerset for Ofotfolket. Ikke så mye på grunn av frykt, - selv om det gikk rykter om skyting mot folk i robåter, regna bare de mest svartsynte at slikt kunne hende dem selv. Men vissheten om hundrevis av døde som dreiv rundt i fjorden fikk også de mest forherda til å droppe de daglige turene ut på fjorden etter kokfisk.

Spesielt kvinnfolka var nøye med at fersk fisk ble sløyfa i kostholdet. "Æsse", sa de, "det går ikke å ete fisk så lenge fjorden er full av lik". Ihvertfall ikke fersk fisk. - det fikk klare seg med den fisken de hadde hengende fra i fjor, og den spekesilda som var igjen i tønna. Ingen var vel så blind at de ikke så at den fisken som nå ble tatt opp fra fjorden, var mye feitere enn vanlig, -ingen behøvde å lure på hvor det fettet kom fra. For slike resonnementer måtte også inngrodde ferskfisketere kapitulere.

Ved Kopenkaia i Kjeldebotn hadde passasjerskøyta "Haldis" ligget fortøyd sida 9. april.

En dag i begynnelsen av mai syns skipper August Aronsa, - kjent som en uredd kar -, at nå var det nok, enten fordi han var lei av å ligge stille ved kaia, eller også fordi han var lei kvinnfolk-gnålet etter hvetemel. Dessuten var det ikke så lenge igjen til søttendesmai, gnålet ville ikke bli mindre etter hvert som dagen nærma seg.

Bud ble sendt ut at han behøvde mannskap og hjelpere for en tur over fjorden til mellageret på Liland.

August Aronsa hadde valgt en fin dag for melhentinga, været var uvanlig godt. Fjorden lå blank og stille, ikke et krigsskip var å se, og heller ingen fly på himmelen, - om ikke de visste bedre, skulle ingen trodd at det var krig.

Godt og vel halvanna time tok reisa over fjorden, - gamle "Haldis" var ingen racer. Innlastinga av det ettertrakta hvetemelet gikk greit unna, og ikke lenge etter tok "Haldis" fatt på tilbaketuren. På veien ut møtte de ei skøyte fra Ballangen, - det var flere enn kjeldebotningene som var kommet på at de skulle hente mel denne uvanlig fine maidagen.

Men om alt så fredelig ut, var det bare på overflata, bokstavelig talt. De var såvidt passert Lilandsgrunnen, da det bobla og bruste ut i havet og en stor, mørk ubåt kom opp til overflata, knapt 40-50 meter unna.

Folka ombord i "Haldis" hadde flaks, for før noen kunne sees i tårnet på ubåten, kom et britisk fly strykende lavt over havflata, og ubåten fikk det travelt med å dukke igjen. Mens flyet sirkla noen ganger over stedet der ubåten forsvant, dunka "Haldis" stille og rolig hjemover, og lå etter ei stund trygt fortøyd på sin gamle plass ved Kopen-kaia i Kjeldebotn.

I ettertid fikk de høre at ubåten hadde holdt seg utafor Liland til skøyta fra Ballangen kom ut. Skøyta ble kapra og kommandert inn i en fjordarm der tyskerne overtok mel-lasta. Så fikk skøyta fortsette til Ballangen, - med tomt lasterom, men med folka ombord i god behold.

Ubåten var en av dem som ble igjen etter at Dönitz den 20. april, - etter det som tyskerne senere kalte "torpedo-skandalen" - beordret resten av ubåtflåta tilbake til Tyskland.

Ubåtene som ble igjen, inngikk også i et utall planer for å unnsette Dietl. Ei av de forkasta planene gikk ut på å sende atlanterhavsdamperen "Bremen" nordover med tropper. Slagskipa "Gneisenau" og "Scharnhorst" skulle fungere som eskorte, slik de hadde gjort det for jagerne som gikk inn til Narvik den 9. april. Planer det ikke ble noe av.

Brødskuffa ombord i ubåtene begynte etterhvert å bli nokså bunnskrapa, - ubåtene var jo fullasta med torpedoer som hadde vist seg å være ubrukelige. Ved avgangen hadde det ikke vært tenkt alt for mye på proviant, - etter planene skulle blitz-krigen mot Norge bare vart noen timer, eller i høyden et par døgn.

Ubåtbesetningene var dessuten bra lei den ensformige undervannskosten og ville ha ferskt brød bakt av Lilands-mel.

Et lite glimt om Oluf Nergård, Lakså

Her er Oluf Nergård i gang med å smøre vognhjulene på bekkvogna.
Bildet er utlånt av Liv Bjørkmo.

av Ragnval Vold, Lakså i desember 1997 _{(Ragnvald Jarl Vold 1908-1998)}

Født på Lakså i 1873.

4 søsken levde opp, 2 døde som barn.

Moren Aronia kom fra Ramstad. Faren Ole Olsen var født på Lakså.

Oluf døde 87 år gammel.

Han var ugift hele sitt liv.

Livnærte seg som småbruker/bonde på Lakså. Hadde 5 melkekyr, hest sau, gris og høns. Fikk diplom fra Fylkesagronom Veirseth for dyrking av bygg. Når slaktingen skulle skje rømte han gården. Aminda Bjørkmo arbeidet mye på gården som budeie. Undertegnede var i perioder dreng på gården. Husker fikk 50 kr mnd.

I tillegg til bondeyrket livnærte han seg ved å kjøpe opp slakt/skrotter som han solgte videre. Tok disse inn til Narvik og solgte dem der. Undertegnede var i 2 år, 1928 og 1929 og jobbet for Oluf. Stod på torget i Narvik og solgte kjøtt. (Før torghallen ble bygd).

Før 1920 drev han også som entreprenør og trelasthandler. Jakob Olsen fra Lakså, Einar Johansen fra Lilandskar, David Danielsen fra Dragvik (far til Ågot Martinussen) og Jens Larsen fra Osmark (far til Einar Osmark) jobbet hos han.

Han bygde Lakså skole og skaffet materialer til Liland og Tårstad skoler (før 1918) og skaffet materialer til Ballangen skole (1920 årene). Undertegnede var med på å ta i land material og sortere denne. Sammen med Helge Bjørkmo kjørte vi også materialer til Liland med hester.

Bygde også hus: Sverre Bakkebø's, Jakob Småbakk's og Olaf Bjørkmo's hus på Lakså ble bygd under hans ledelse. Også hus på Liland ble oppført.

Det var jekter fra Spillumbruket på Helgeland som kom med materialen. Losset denne på sjøen og ved flo sjø dradd i land.

Han startet også kolonialforretning på Lakså. Drev denne fra ca år 1926 til 1929/30. Kolonialbutikken var i stabburet på gården.

Drev også skinnhandel til i midten på 50-tallet.

Han var med å starte telefonselskap på Lakså, Leiros og Dragvik. Ca i 1920.? Var den første som fikk telefon på Lakså. Han hadde felles telefon for hele Lakså i mange år. 6 øre kostet det å ringe.

Den første kvinneforeningen på Lakså, Leiros og Dragvik startet han, ca 1925/26. Ideen fikk han fra Forra.

Satt mange år i Herredsstyret (Kommunestyret) for Bondepartiet, også i den tiden Evenes og Ballangen var en kommune.

Han var den første som fikk grammofon på Lakså, ca 1920. Han hadde denne med etter en tur til Oslo. Det resulterte i at ungdom kom og hørte/spilte musikk hos han.

Som ung var han på fiske på Finnmark og Lofoten. Drev helt opp i høy alder med garnfiske.

Normann Bjørkmo jobbet mye på gården og overtok denne i 1952.

Han hadde aldri vært på sykehus før han var 87 år gammel. Han døde bare kort tid etter at han ble lagt inn.

Fra butikken i Nergården 1924. Oluf Nergård og Astrid Bakkebø står bak disken. Leif Småbakk er kunde. Bildet er utlånt av Liv Bjørkmo. Rettelse tatt inn i Fimbul nr 18: Bildet er ikke utlånt av Liv Bjørkmo, men av Ingvalda Bakkebø og Astrid Bakkebø Knutsen.

Ordførere i Evenes 1939-40, 1946-98

Oscar Nikolai Jenssen

Oscar Nikolai Jenssen f 30.6.1896 i Østervik d 12.5.1970, gift med Kristine Hanssen f 6.2 1896 i Østervik, d desember 1993. De fikk 3 barn. Yrke: Veioppsynsmann i Statens Veivesen. Hadde diverse tillitsverv i Evenes kommune, bl a skolestyre og forsorgsvesenet. Bodde på farsgården i Østervik, gårdsbruket var en binæring. Det var stillingen i Veivesenet som var hovedyrket. Han var ordfører fra 1939-40.

Kristian Elvheim

Kristian Elvheim var født i Bogen 6.1.1898 og døde 7.2.1977. Også Kristian Elvheim var tidlig medlem av Det Norske Arbeiderparti. I sin tid stiftet han Innskjøpslaget, en forløper til Boge Samvirkelag. Arbeidssteder var blant andre Bogen Verft og Eeg Henriksen / Niingen kraftstasjon. Han var ordfører fra 1946-49.

Sverre Agersborg

Sverre Agersborg (1903-1991). Sverre Agersborg var ordfører fra fra 1950-51 for høyre. Sverre Agersborg var fra Tårstad, men flytta til Leknes i Lofoten hvor han dreiv sportsforretning i mange år. Der fant han også sin kone Elisif f Nordal. De fikk 5 barn. Sykdom gjorde at han i 1946 måtte slutte med forretninga og flytte tilbake til Tårstad hvor han dreiv heimgården, et småbruk. Han virka også som lærer i mange år ved skolene i Evenesmark og på Tårstad. Agersborg hadde vært friluftsmenneske heile sitt liv, spesielt sto skyting hans hjerte nær, og han var aktiv skytter i mange år.

Daniel Danielsen

Daniel Danielsen var ordfører for Arbeiderpartiet 1952-55. Han ble født i Efjorden 25.9.1909 og kom som 9-åring til Evenes. Hans yrke ble fjellarbeid, sprengte og planerte. Gruvene i Bogen var også hans arbeidsplass. Danielsen ble gift med ei dame fra Salangen og paret var bosatt i Bogen. Danielsens spesielle interesse var sjø og fiske. Han drev også linefiske etter torsk i flere år.

Kristian Andersen

Kristian Andersen var ordfører i Evenes kommune i årene 1956-59. Han ble født på gården Evenes den 3.5.1895 og døde på Evenes Sykehjem den 17.12.1982. Hans foreldre var Selma Riiser-Larsen Andersen og den velkjente prost Jakob J. Andersen. Kristian Andersen var gift med Ruth Gotaas født 23.4.1903, og døde 1.9.1981. De hadde ingen barn. Ruth var datter til sjøkaptein Gotaas, som førte D/S "Salten" mellom Bodø og Narvik, og som hun hadde omsorgen for på hans gamle dager. Kristian Andersen gikk på landbruksskolen i Bodø, og i 1927 kjøpte han gården Bergviknes, som han drev som et mønsterbruk sammen med sin kone. I 1947 bygde han ny fjøs. Som pensjonist solgte han gården til Evenes kommune i 1970. Han tilhørte Senterpartiet og var kommunepolitiker hele sitt voksne liv, og var medlem av flere nemnder og i formannskapet. Han var en meget benyttet mann, både privat og offentlig. Ikke minst som takstmann, noe som nok kom av han gode kunnskaper, hans vurderingsevne og klokskap.

Ingvald Monsen

Ingvald Monsen ble født i Bogen 22.51912 og døde 7.4.1985. Ingvald Monsen var en engasjert tilhenger av Arbeiderpartiet og var fra ungdommen av med i politisk arbeid. Av hans arbeidssteder kan nevnes Bogen Verft og Vassdragsvesenet. Han var ordfører fra 1960-61.

Magne Strøm

Magne Strøm ble valgt til varaordfører for Arbeiderpartiet da Ingvald Monsen ble valgt til ordfører.(1960) På grunn av at Ingvald Monsen fikk jobb på Inset og reiste dit, fungerte Magne Strøm som ordfører i 1962-63. Magne Strøm ble født i Sortland kommune 25. juli 1920. Han arbeidet som fisker og bygningsmann. Han gifta seg med Inga, f Kristiansen, fra Botn i Evenes og flytta dit. Inga var forresten også født 25. juli, men i 1918. Hans Kristiansen (ordfører 1969-1971) var Ingas bror. De fikk 2 barn. De bodde i Botn heile tida mens de bodde i Evenes. I 1975 flytta de til Harstad der Magne Strøm døde i 1984. Magne Strøms interesser utenom arbeidet var sportsfiske på fjellet i elver og vann.

Oddmund Lind

Oddmund Lind, Tårstad, var ordfører i Evenes kommune i perioden 1964-67. Han var samfunnsengasjert og aktiv og var med i en rekke råd og utvalg, blant annet var han medlem og siden formann i Ofoten meieri i mange år. Han ble født 21. april 1912. Etter barneskolen gikk han folkehøyskole og landbruksskole. Etter en periode som drosjesjåfør på Kirkenes kom han i 1938 hjem for å drive farsgården. I 1941 giftet han seg med Lise Moen fra Bjugn i Trøndelag, hun var meierske på Evenskjer. De hadde en sønn. I 1944 overtok de gården som de dreiv sammen til sønnen overtok i 1981. I Oddmund Linds ordførerperiode ble sentralskolen på Liland bygd og innviet.

Birger Persen

Birger Persen var ordfører i 1968. Han representerte Arbeiderpartiet. Birger Persen ble født den 4. juni 1923 i Gamvik i Finnmark. Han begynte 1. januar 1957 som ligningssjef i Evenes og kom til bygda sammen med sin kone, Aslaug, som var fra Tangstad i Lofoten. I løpet av de 11 åra Birger Persen var bosatt i Evenes, var han mye med i kommunalt styre og stell, bl a med i styret for gamlehjemmet og i plankomitéen for Evenes flyplass. Hans interesser eller var idrettslagsarbeid, Røde Kors og sangkor (Bogen sangforening). 1. januar 1969 begynte han som ligningssjef i Myre i Øksnes hvor han var til 1. januar 1971 da han flytta til Leknes som ligningssjef i Vestvågøy kommune hvor han arbeidet resten av sitt yrkesaktive liv. Han er fortsatt interessert i alt som rører seg i samfunnet og er med i nemnder og utvalg.

Hans Ingemar Kristiansen

Hans Ingemar Kristiansen f 15.10.1915 i Botn, d 11.11.1991. Yrke: Vaktmester på feriehjemmet Malm. Delvis post- og dampskipsekspeditør i Botn. Bodde på farsgården i Botn. Han var ordfører fra 1969-71.

Nilberg Andersen

Nilberg Andersen var født den 5.3.1911 på Øvre Myrnes (Gallogiedde) i det eldste huset på plassen. I dag finnes det bare steinheller fra inngangspartiet og litt av muren igjen. Dette var heimplassen til hans mor Inga Myrnes. Hans far Anders Myrnes kom fra slektene Svonni og Sarri i Sverige. I unge år drev han med reingjeting og skjerping sammen med sin far og bestefar. Senere ble det fiske og fraktebåt sammen med faren. I 1930 tjenestegjorde han i marinen og var på MTB på Sørlandet. Den 27.7.1935 ble han gift med Olufine Dalhaug. De begynte som bureisere på Evenesmyra, på en eiendom som ble kjøpt av prestegården samme året som de giftet seg. De fikk 2 barn. Nilberg var aktiv i foreningslivet og politikken. Allerede som ungdom var han med i Bygdeungdomslaget i Evenesmark som medlem og en tid som formann. Like etter krigen 1940-45 ble han med i kommunestyret og satt fram til 1980. Han var også medlem og formann i Skytterlaget, Likningsnemnda, Senterpartiet, Menighetsrådet, Samvirkelaget, Nordland Bondelag og i skolestyret (1950-67) der han var formann da skolen på Liland ble bygget. Han var med i Flyplassutvalget, Fylkeslandbruksstyret (1967-74) og satt i Fylkestinget. Han drev også med jordbruk og som entreprenør. I perioden 1972-77 var han ordfører og var med på flyplassutbyggingen, Vannverkutbyggingen, Boligfeltene Bogen - Liland - Evenesmark. Påbyggingen av sykehjemmet på Liland, Industrikaien i Bogen, og flere prosjekter. Han var den siste ordføreren i Evenes som ikke hadde lønn for sitt virke. Nilberg døde den 28. mai 1981 vel 70 år gammel. Han var på rundreise og døde plutselig hos en slektning av seg på Vinstra.

Rolf Moholt

Rolf Moholt, Tårstad, var ordfører i Evenes i perioden 1978-79 og 1984-89. Han ble født 30. november 1942 og tilhører Arbeiderpartiet, er politisk aktiv og har hatt flere politiske verv, blant annet i landbruksnemnd, bygningsråd og kommuneplannemnd. I hans ordførerperioder ble det utvekslet interkommunalt samarbeid, blant annet ETS-begrepet, Forsvaret etablerte seg på flyplassen, og det ble skapt mange nye arbeidsplasser, optimismen var stor. Rolf Moholt har landbruksskole og handelsskole. Han arbeidet 3 år i landbruksselskap i Troms, arbeidet også på Svalbard en tid. Der ble han kjent med kontordame Marit Skaar fra Strand i Ryfylke, og de giftet seg på Svalbard. De flyttet til Tårstad der han i 1973 fikk arbeid i luftfartsverket på flyplassen, og der han ennu arbeider. Omtrent samtidig overtok han farsgården som han fremdeles driver. Rolf og Marit Moholt har to barn, gutt og pike.

Arne Michaelsen

Arne Michaelsen født 8.4.1940, død 19.1.1989 var ordfører for Høyre fra 1980-83. Etter landsgymnaset i Finnfjordbotn og avtjent verneplikt, begynte han som lærer i 1962. Var lærer på Grøtavær og i Lofoten før han begynte å skole i Bogen. Han tok lærereksamen desentralisert ved Sagene lærerskole i Oslo. Seinere tok han 1 år videreutdanning ved Tromsø lærerskole i spesialpedagogikk og samisk. Arne bodde nesten hele sitt yrkesaktive liv i Evenes, og hans arbeidsplass var Liland skole. Han var levende interessert i idrett og lagsarbeid for idretten. Han var også svært interessert i friluftsliv. Han gifta seg med Gerd f Lambertsen og etterlot seg tre voksne barn da han døde.

Bjørnar Olsen

Bjørnar Olsen var ordfører for Arbeiderpartiet 1990-91. Han var varaordfører og rykket opp da Rolf Moholt ble syk. Bjørnar Olsen ble født i Bodø 30.1.1952. Da Bjørnar var 1 år, flytta familien til Evenes. Seinere har både Ankenes og Målselv vært hans bosted. I 1981 kom han tilbake til Evenes. Her kom han med i kommunepolitikken og ble valgt inn i kommunestyret for Arbeiderpartiet. Han har vært særlig interessert i å bidra til økt aktivitet omkring flyplassen. Som yrkesaktiv har han vært avdelingsleder for Felleskjøpet. Nå er Olsen vararepresentant på Stortinget for Odd Eriksen. Han er også partiformann for Nordland Arbeiderparti.

Brynjulf Hansen

Brynjulf Hansen ble valgt til ordfører i 1992 for Senterpartien. Før han ble ordfører, hadde han vært medlem av kommunestyre og formannskap i flere perioder. Brynjulf Hansen ble født 12.5.1941 i Leirosen og har bodd der siden. Han er jordbruksutdanna fra Kleiva, og bortsett fra 5 år, som han jobba i postverket, har han hatt sitt virke på farsgården. Denne overtok han i 1980. Arbeidet som gårdbruker og politiker har tatt det meste av tida hans, men har han hatt stunder, har frimerker vært en kjær hobby. Nå er Brynjulf Hansen inne i sin andre periode som ordfører i Evenes.

Bosettinga i Osmarka og ved Osvannet

Her er Asmund Tverfjell og Harald Osmark på tur til Liakollen sommeren 1991. Aslaug Olsen er fotografen.

Fortalt av Harald Osmark. Avskrift av kassett. Opptaket med Harald Osmark er gjort 17. juni 1991 av Aslaug Olsen.

Vi kom til Osmarka i 1912. Da var jeg ett år gammel. Jeg er født 25. mars ved Børsvannet i Ballangen og er nest yngste sønn av Jakob Olsen og Marie Aronsdatter og blei gift med datter av Petter Olsen i Evenesmark og hadde hovedbruket etter ham.

Det jeg vet eller har hørt om folket som bodde i Osmarka før vi kom dit, det har jeg etter beretning av min bestemor som hette Antonette Amundsdatter og var født på Skogøya i 1839, datter av Amund Tomasen og Pernella Andersdatter. Hun var i tjeneste hos Esten Andreassen da han kom til Osmarka.

Esten kjøpte halve Osmarka i 1856 av Lars Olsen som hadde fått kongeskjøte på Osmarka i 1836. Lars kone hette Ambjørg Olsdatter.

Det bodde samer i Osmarka da Lars Olsen kom dit, og det gikk vel ikke verre til enn at det blei feider mellom dem og de norske.

Esten fortalte:
En dag Lars Olsen kom hjem, han hadde vært på Liland en tur, oppdaga han at oksegreie som hang i fjøssvala, var sundskåret. Han skjønte straks hvem som hadde gjort det og gikk til Kjempetoften hvor samene bodde. Det bar i hop med dem. Han fikk vel litt juling, samen, men så var de begge glad i brennevin, og når de var ferdig med å gjøre opp mellom seg, var de gode venner og satte seg til å drikke.

Ambjørg hadde brystbarn da hun og Lars Olsen kom til Osmarka. En dag hun gikk en tur, kom hun til et hus på Lensmannsparten hvor det bodde en familie som hadde et spebarn. Det var et guttebarn. Mora til barnet var ikke hjemme, og han låg i vogga og sutra og gråt. Ambjørg skjønte at han var sulten, og før hun gikk videre, gav hun ham bryst for å roe ham ned. Dette guttebarnet fikk navnet Mathias Johnsen.

Lars Olsen omkom på sjøen utenfor gården Vold 23. februar 1857, 52 år gammel. (Mikrofilm PF 445 Evenes) Når Mathias Olsen ble voksen, utviklet det seg et kjærlighetsforhold mellom ham og Ambjørgs datter. Men skjebnen ville det slik at Ambjørg la seg i mella og utkonkurrerte dattera. Dette førte Mathias inn i en situasjon som for ham ble vanskelig.

Mormor fortalte:
Han Esten hadde bygd låven der som gammelfjøsen står. Han hadde ikke fått stua bygd, så de bodde ennå i det samboerskapet der Jens Larsen bodde.

En sommerdag de hadde spist middag, gikk de på låven og la seg middagskvil. Mens de lå der, hørte de at skjura begynte å skrike så voldsomt borti gården. Esten spratt opp og fòr ut. Med det samme han fòr ut gjennom døra, sa han: "Der heng han!" Der gikk Mathias Johnsen utfor vedsjådøra med en taubit i handa. Han skjønte nok at han var oppdaga, og han sa: "Enn skjura blei heilt steintullat." Da røska Esten bandet fra ham og dreiv ham over baken men taukveila og sa: "Æ ska gje dæ ei skjur, no har du dæ opp på loftet og lægg dæ!" og gutten gikk. Så tok Esten og hengte fjølhogget i vedsjådøra. Den hang der i flere dager antakelig til skrekk og advarsel. Esten hadde fulgt med på hva som foregikk, og han forstod at gutten var fortvilet, så han skjønte hva som holdt på å skje. Derfor sa han: "Der heng han!" Men det var heldigvis ikke kommet så langt.

Og Ambjørg ble gift med Mathias, han som hun hadde gitt bryst til da han var spebarn. Hun var 24 år eldre enn ham. (Viet 17. august 1858. Mathias 23 år, Ambjørg 47 år. Mikrofilm PF 445).

Ole Larsen var gift med søstra hennes mormor, ho Tomina (f 1833). Han var bare en kort tid i Osmarka etter at Esten Andreassen kom dit.

I den tida var det vanlig at det etter preika ble gitt opplysninger på kirkebakken om saker og ting som skulle hende, salg og den slags. Så var det en preikesøndag det blei kunngjort på kirkebakken at Ambjørg og Mathias skulle selge sin eiendom i Osmarka. Eventuell kjøper skulle henvende seg til Ole Larsen som da bodde på Lakså. Da var Lars Pedersen klokker. Da Esten hørte dette, bestemte han seg for å kjøpe også denne halvdelen av Osmarka, men først gikk han heim for å spise middag og kvile litt.

Men klokkeren var sluere enn Esten, han gikk direkte fra kirka til Lakså og avgjorde kjøpet av eiendommen. Når så Esten etter middagskvila kom seg avgårde til Lakså, møtte han Lars Pedersen i Norfor, som fortalte hvor han hadde vært og hvilket ærinde han hadde. Da var det for Esten bare å snu. Den gang gikk veien mellom kirka, Liland, Lakså og Bogen over Norfor.

Lars Pedersen ble da eier av den delen av Osmarka og bosatte seg der. Dette var vel ca 1860. Etter ca 15-20 år flytta han til Ankenes og overdrog eiendommen til sine to sønner Erik Larssen og Jens Larssen. Ambjørg og Mathias flytta til Tjelle hvor de bodde en stund. Deretter flytta de til Tårstad og til slutt til Stunes. Ambjørg var f 1810 i Ringebu, d 1896 på Stunes.

Vi kom til Osmark 1. juni 1912. Far kjøpte eiendommen hos handelsmann Johnsen på Liland. Esten hadde solgt til en John Eide på Liland som hadde det i ca 4-5 år. Han var vel blitt så mye skyldig hos Johnsen at han tok eiendommen for skyld.

På Kjempetoften var det mange gammeltomter og helt bart for skog i min barndom. At det var snauhogd der hadde sin årsak i at samene som bodde der, brukte skogen til brendsel og dva f eks emner til husflidsgjenstander. Når skogen var snaua i rimelig avstand fra gammene de bodde i, flytta de bare gammene nærmere skogkanten, på den måten slapp de strevet med å drage trærne så langt når de skulle ha brendsel.

Varge-Pål og hans bror Erik hadde også en viss tilknytning til Osmarka. De var nemlig født der. (Pål i 1815 og Erik i 1820. Mikrofilm PF 444). Mormor ho såg han Pål, det fortalte ho sjøl. Ho var bare 11-12 år, ho kom fra Vollen. Da var han arrestert på lensmannsgården. Han gikk med lenker på hender og føtter. Når ho kom forbi, gikk han på åkeren. Ho stoppa opp og begynte å se på ham. Han enste dette og snudde seg mot henne, gjorde en bevegelse med føttene og skreik. Mormor blei så skremt at hun sprang for livet.

Pål var en dag ute og arbeidet sammen med lensmannen. Han hadde arrest på uthusloftet. Der blei han innelåst om kvelden. Han hadde oppdaga at det gikk an å komme seg ut på taket, men det var jo høgt ned. Der låg noen bjerkestokker på marka som var kjørt heim. Så sier Pål til lensmannen: "De der stokkan sku jo ikke ligge på marka, de blir ødelagt". Lensmannen sa: "Du kan jo bare røyse dem opp". Og så røyste han dem opp mot takskjegget. Om morran var han borte. Så oppdaga de at færingen og var borte. Sagnet sier at den fant de igjen i Skjomen, men ikke Pål.

Broren Erik skaut seg i Dragvikfjellet etter å ha rømt fra lensmannsarresten hvor han satt for tyveri. (13. november 1852. Mikrofilm PF 445.)

Oldefar min, Amund Tomassen på Øya hadde ikke sønner. Han hadde 7 døtre. Den eldste, Jakobia Lavine, var gift med Ole Olsen, han var en flink fellmaker. Tomine Jakobina var gift med Ole Larsen, han hadde kjøreokse. Ane Jonetta var gift med Ole Anderssen, og han hadde hest.

For å skille disse "3 Ole svigersønnene" satte han tilnavn på dem alt etter hva slags trekkdyr de hadde og hva slags håndverk de drev med. Mormor min, Antonetta Tobia, var gift med Aron Ingebrigtsen Balsnes. De tra andre søstrene hette Amundine Pernille, Olina Birgitte og Karen Andrea. En av dem var invalid og bodde i Leirosen.

Det bodde samer ved Osvannet også. En av dem var en kvinne som blei kalt "Smør-Kari". Hun skulle være så flink å lage smør. Hennes bosted var akkurat for enden av den åsen som kommer fra Evenesmark.

Anders Ingebrigtsen fikk kongeskjøte på Osvannet i 1842. Hans kone var Maria Magdalena Andersdatter Bjørnstrøm. Ingebrigtsen flyttet til Osvannet fra Galgogieddi hvor han hadde bodd i ca 10 år. Maria Bjørnstrøm dør ved Osvannet 1846 og Ingebrigtsen flytter, gifter seg igjen og bor en stund i Forra.

Etter Ingebrigtsen er det lensmann Gjedeboe som blir eier av Osvannet helt til han går konkurs omkring 1880. Da blir det auksjon på eiendommen Osvannet.

Hans Winnem var lensmann da og han hadde interesse av å overta eiendommen så han var med å gav bud. Også Esten Osmark var interessert for dem hadde beiterett der. Han gav også bud. For å hevde denne beiteretten hadde han hesten der i minst et døgn om sommeren.

En tredje person som gav bud var Ebenhard Nilssen Leiros. Han hadde ikke til hensikt å gi seg så fort. Han bød stadig over. Det gikk så langt at Ebenhard gikk så høgt at Winnem såg det ikke ligt å følge ham. Esten hadde slutta å gi bud for det gikk over hans evne. Så skulle lensmannen prøve å skremme Ebenhard og sa: "Er du klar over at det er kontant betaling?" Da stakk Ebenhard handa i vadmelstrøya og spurte: "Skal du ha det med en gang?" Han fikk sjølsagt tilslaget.

Omkring 1908-10 fikk Nils Nilssen kalt Bismark og hans kone Elen Olsdatter bosette seg der. Hensikten med at Nils Nilsen fikk husmannsplass på Parten var vel at de skulle passe på at ikke dyran skulle komme inn der. De hadde jo utslåtter der. (Se Fimbul nr 16 side 36 om Elen på Parten).

Les mer om Esten i avsnittet Tilføyelser om Esten A. Osmark lenger ned på siden.

Osmarken

Kjempetoften og Sirigamman

av Fimbul-redaksjonen

Den andre samefamilien som bor i Osmarka er Erik Pedersen født 1748, død 1794 og hustru Kirsten Pedersdatter død i Osmark januar 1839, 95 år gammel. Hjalmar Osmark nevner i sin beretning om Osmarka at det var en stor, kraftig same som bodde der og derav navnet Kjempetoften.

Trolig er det denne familien som bor på Kjempetoften. De har 6 barn.

1. Inger født 1769, død 1816, gift med Mikkel Larssen Fjellaksel.
2. Peder født 1773.
3. Pedernille født 1779.
4. Paul født 1781, død 1835, gift med Kirsti Andersdatter, datter av Rik-Anders på Svartvannshaugen. De har en stor etterslekt etter sin sønn Erik Paulsen, gift med Petrikke Askilsdatter.
5. Anna født 1784, død 1864, gift med Anders Larssen.
6. Morten født 1789

Sirigamman har nok navnet sitt etter folket som bodde der.

Erk Pedersens datter Anna, gift med Anders Larssen blir boende i Osmarka. Det er nærliggende å anta at det er de som bor i Sirigamman, for de har en datter som heter Siri. På en eller annen måte har hun vel markert sitt tilhold der slik at plassen har fått navn etter henne.

Anna og Anders Larssen fikk 8 barn.

1. Karen født 1814. Hun hadde en datter utenfor ekteskap, Serine født 1850, gift med Mikkel Andresen Skavli.
2. Paul født 1815, død 1866, gift med Anne Paulsdatter.
3. Inger Margrete født 1818, død 1899.
4. Erik Lars født 1820, død 1852.
5. Karen født 1823, død 1885, gift med Peder Nilssen Bottenmark.
6. Siri født 1825.
7. Peder født 1828, død 1828.
8. Kirsten født 1831 i Osmark. Gift med John Johnsen fra Sandemark. De er de første oppsiddere i Blåfjellet (Skånland kommune) 1897. Hun har en stor etterslekt.

Siriåsen har vel også navnet sitt etter Siri. Ole Lakså sier i sin beretning at Siri hadde sitt tilholdssted der og skal også være gravlagt der. (Se Fimbul nr 14 "Liksletten"). Harald Osmark sier at hun flytta til Siriåsen, det er bakom Grønnlivannet. Hun må ha vært en spesiell kvinne som fikk to stedsnavn knyttet til sin person.

Det er store samiske slekter i Skånland og Ofoten som har en del av sine røtter i Sirigamman og på Kjempetoften i Osmarka.

Bilder fra Blåfjell tatt på en skoletur for elever på ??

Dalhaugen

av Fimbul-redaksjonen

Bilder 2

Dette bildet er fra slåttemarka på Lønneset i Bogen. Det er idyllisk med Niingen i bakgrunnen. Personene fra venstre: Gunda Nilsen, Dagmar Pedersen, Pauline Thrane, Erna Fagerheim, Hans Elvemo, Normann Hansen, Einar Bergvik. Ca 1936-37.

Her er to flinke gutter som slår gress med ljå. Legg merke til det gode handlaget de har. Guttene er fra venstre Olaf Borg og Odin Andersen fra Kvitfors. Ca 1935-40

Dette er Eletta Danielsen, Dragvik som lager kornband. Hun var også kjent under navnet Letta. Ca 1930.

Dette bildet er fra Botn i 1934. Det er Hans Kristiansens søstre Ingeborg, Astrid og Inga. Huset til Høyre er hjemgården deres. Huset ble revet og bygd opp hos Ole Larsen. Huset til venstre ble også revet. Det ble bygd opp igjen i Heståsen i Dragvik.

Gårds- og slektshistorie (Fjellaksel, Fjellkroken, Myrnes, Storelv, Sør Kvitfors)

Fjellaksel

av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten 15. juli 1964.

Gårdsnummeret er for tiden gnr 10, i 1865 matrikkelnummer 21. Nå Evenes tinglag, tidligere Ofoten tinglag.

Tidligere skrev man navnet slik Fjeldaksel med uttalen Fjæ'llakksela. Aksla oldnorsk qxl har som oftest betydning av et lavere fjell som løper ut fra et høyere.

Nedenfor vil en nevne endel av de personer som har ryddet, bygget og bodd på gården utigjennom tiden og nedennevnte år, nemlig:

1819	Michel Larssen	Gården nevnes som rydningsgård dette året uten matrikkelskyld.
1827	Michel Larssen	Det samme som er nevnt under år 1819.
1838	Michel Larssen	Bruket er nå kommet inn i matrikkelen med et skyldøre av 4 ort og 16 skilling, og fått matrikkelnummer 10, løpenummer 21.
1852	Michel Larssens enke, gårdbrukerkone.
	Karen Olsdatter, pleiedatter	født 1836	Oppgaver fra skoleprotokoll.
	Ane Andersdatter, pleiedatter	født 1845
	Elen S. Nilsdatter, pleiedatter	født 1851	Konfirmert 1869
	Johan Nilssen, pleiesønn	født 1850
	Ole Hansen, husfar, leilending
	Ane S. Olsdatter, datter	født 1851	Oppgaver fra skoleprotokoll.
	Nils A. Olsen, sønn	født 1858
	Ole M. Nilssen, pleiesønn	født 1840
1857	Johan Olsen, husfar, leilending.
	Ane Johansdatter, datter	født 1843	Fra skoleprotokoll.
	Ole Hendriksen, husfar, leilending.
	Ane Susanne Olsdatter, datter	født 1852	Oppgave fra skoleprotokoll.
	Synøve Olsdatter, datter	født 1843?
1865	Offentlig folketelling foretatt dette året og da var disse på gården matrikkelnummer 21, 2 bolighus, nemlig:
1. familie	Ole Hansen, husfar, selveier, gårdbruker	44 år	gift	født i Ofoten
	Margrette Michaelsdatter, hans kone	43 år	gift	født i Ofoten
	Nils Olsen, deres sønn	7 år	ugift	født i Ofoten
	Ane S. Olsdatter, deres datter	15 år	ugift	født i Ofoten
	Synøve Olsdatter, understøttet	30 år	ugift	født i Ofoten
	Besetning: 1 hest, 5 kuer, 14 sauer, 4 gjeder
	Utsæd: 1 tønde byg, 1½ tønde poteter
2. familie	Ole Knudsøn, husfar, pladsmand	48 år	gift	født i Ibestad
	Inger B. Mikkelsdatter, hans kone	44 år	gift	født i Ofoten
	Ane Johansdatter, hans svigerinne	70 år	enke	født i Sverige
	Elen S. Nilsdatter, fosterdatter	14 år	ugift	født i Ofoten
	Besetning: 5 kuer, 13 sauer, 3 gjeder
	Utsæd: ¼ tønde bygg, 1 tønde poteter
1891	Det var nymatrikulering dette året. Gårdsnummer 10.
	Johan Pedersen,	eier av bnr 1, av 3 ort 3 skilling, ny 0,53 skyldmark
	Ole Johansen,	eier av bnr 2, av 1 ort 13 skilling, ny 0,25 skyldmark
1964	Ole Johnsens enke	skm 0,21	bnr 1 & 2
	Sverre J. Fjellaksel	skm 0,39	bnr 3
	Alfred Fjellaksel	skm 0,18	bnr 4

Fjellkroken

av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten, den 15. juli 1964.

For tiden gårdsnummer 9, tidliger matrikkelnummer 9, løpenummer 20 Evenes tinglag.

Tidligere skrev man gårdsnavnet for Fjeldkroken med uttalen Fjæ'llkroken.

Nedenfor nevnes noen av de som har ryddet og bygget gården utigjennom tiden og nedennevnte år:

1819	Michel Larssen	Gården betegnes da som rydningsplass og matrikuler og skyldsatt.
1827	John Amundsøn	Gården betegnes ennå som rydningsplass, uten matrikkelskyld.
1837	Anders Larssen	Nå matrikulert med matrikkelnummer 9, løpenummer 20 med skyld 2 ort 20 skilling.
1860	Nils Olsen, husfar, gårdbruker, leilending.
	Johan Olsen, inderst.
1865	Folketelling dette året, og etternevnte bosatt på gården mnr 9 lnr 20:
	Nils Olsen, husfar, leilending, gårdbruker	56 år	gift	født i Ofoten
	Ane Marie Nilsdatter, hans kone	47 år	gift	født i Ofoten
	Nils Andreas Nilsen, deres sønn	24 år	ugift	født i Ofoten
	Ole Johan Nilsen, deres sønn	21 år	ugift	født i Ofoten
	Johan Nikolai Nilsen, deres sønn	16 år	ugift	født i Ofoten
	Ane Marie Nilsdatter, datter	1 år	ugift	født i Ofoten
	Besetning: 1 hest, 6 kuer, 17 sauer, 6 gjeder, 3 rensdyr
	Utsæd: 1 tønde bygg, 5 tønder poteter
1891	Johan Nilssen,	eier av gnr 9, bnr 1		Vindal
	Anders Amundsen,	eier av gnr 9, bnr 2		Fjellkroken
1964	Peder Vindals enke	skm 0,23	bnr 1	Vindal
	Nikolai & Andor Andersen	skm 0,32	bnr 2	Fjellkroken
	Sara Olsen, Storelv	skm 0,11	bnr 3	Nyland
	Peder Vindal	skm 0,20	bnr 4	Fagerlid

Myrnes

av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten, den 27. april 1964.

Nå gårdsnummer 8, tidligere løpenummer 8 av Evenes (Ofodens) tinglag.

Følgende sees å ha vært bruker og eier av gården utigjennom tiden:

1819-27	John Nilssøn. Gården ble da beskrevet som rydningsplass uten skyld.
1838	Anders Ingebrigtsen. Nå skyldsatt til 4 ort 16 skilling.
1842	Anders Mikkelsen	Dette året ble det utstedt Kongelig skjøte på gården men ingen deling ennå, og ble drevet i fellesskap.
	Johan Olsøn
1852	Nedennevnte sees å ha følgende barn på skolen.
	John Mikkelsen:	John		født i 1832
		Aasil		født i 1844
		Elen		født i 1846
	Johan Olsen:	Maren Andersdatter		født i 1833. Fosterdatter
		Ane Olsdatter		født 10. oktober 1841
		Synøve Olsdatter		født 10. oktober 1845
		Nikoline Olsdatter		født 1851
	Lars Olsen:	Ole Larsen		født 2. oktober 1842
		Peder Andersen		født 1845. Fostersønn
1860	Synøve Andersdatter, enke	Skyld 4 ort 16 skilling.
	Johan Olsøn
1865	Folketelling dette året.
1. familie	Johan Olsøn, gårdbruker	55 år	gift 1. gang
	Elen Susanne Andersdatter	47 år	gift 1. gang
	Ane Susanne Johansdatter	25 år	ugift	deres datter
	Susanne Andrine Johansdatter	21 år	ugift	deres datter
	Nikoline Johansdatter	15 år	ugift	deres datter
	Ole Andreas Johansøn	11 år	ugift	deres sønn
	Nils Peder Johansøn	9 år	ugift	deres sønn
	Andreas Nikolai Anderssøn	24 år	ugift	tjenestedreng
Besetning:	1 hest, 5 storfe, 14 får, 6 gjeder, 6 rener
Utsæd:	1¼ tønde bygg, 5 tønder poteter
2. familie	Peder Anderssøn, gårdbruker	44 år	gift 1. gang
	Eva Katrine Olsdatter, hans kone	43 år	gift 1. gang	født i Sverige
	John Anders Pedersøn, deres sønn	9 år
	Ole Johan Pedersøn, deres sønn	7 år
	Nils Andreas Pedersøn, deres sønn	4 år
	Anders Michael Pedersøn, deres sønn	1 år
Besetning:	1 hest, 5 storfe, 17 får, 2 gjeder
Utsæd:	½ tønde bygg, 3 tønder poteter
1883	Johan Olsøn,	eier ifølge skjøte 1842 skyld 2 Ort 8 skilling
	Nils Johansen,	eier ifølge skjøte 1883 skyld 2 Ort 8 skilling
1891	Ole Johansen,	eier av Myrnes søndre, skyld gammel 2 Ort, 8 Skilling, ny 0,53 Skyldmark.
	Nils Johansen,	eier av Myrnes nordre, skyld gammel 2 Ort, 8 Skilling, ny 0,51 Skyldmark.
1935	Magda Myrnes,	eier av Myrnes søndre		Skyldmark 0,25
	Ole Henriksen,	eier av Myrnes nordre		Skyldmark 0,35
	Anders Myrnes,	eier av Myrland		Skyldmark 0,04
	Evenes kommune,	eier av Solhaug		Skyldmark 0,01
	Ole Henriksen,	eier av Nordli		Skyldmark 0,08
	Nils Fjelaksel,	eier av Myrli		Skyldmark 0,01
	Egil Myrnes,	eier av Myrvang		Skyldmark 0,08
	Martin Olsen,	eier av Nordeng		Skyldmark 0,20

Storelv

av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten 15. juli 1964.

For tiden gårdsnummer 7 i Evenes prestegjeld og tinglag, Ofoten Sorenskriveri. Tidligere matrikkelnummer 7, løpenummer 18.

Tidligere skrev man gårdsnavnet for Storelven og almindelig uttale Æ-lven.

Rydding av gården antas å ha begynt under 19 hundrede års skifte da det i matrikkelfortegnelsen er anført at gården var rydningsplass og ikke fått noe jordskyld.

Følgende av noen som ryddet, bygget og drevet jord på plassen kan nevnes samt de år de har vært knyttet til gården, nemlig:

1819	Lars Johnsen. Gården var på den tid ikke skyldsatt og benevntes som rydningsbruk.
1827	Lars Johnsen. Det var ennå ikke kommet matrikkelskyld på gården.
1838	Ole Larssen. Nå var gården ansatt i en skyld av 4 ort og 16 skilling, og hadde nå matrikkelnummer 7, løpenummer 18.
1860	Johan Knudsen, inderst.
	Nikoline, hans skolepliktige datter, født 1851.
1865	Det var offentlig folketelling dette året, og disse var da bosatt på gården, lnr 18:
	Ole Larsen, husfar, leilending	57 år	gift	født i Ofoten
	Karen Johanne Johnsdatter, konen	60 år	gift	født i Ibestad
	John Peder Knudsen, svigersønn	36 år	gift	født i Ofoten
	Elen Larsdatter, hans kone	30 år	gift	født i Ofoten
	Olaus Johnsen, deres sønn	7 år	ugift	født i Ofoten
	Karen Johanne Johnsdatter, datter	4 år	ugift	født i Ofoten
	Besetning: 1 hest, 5 kuer, 12 sauer, 2 gjeder
	Utsäd: 2 tønner bygg, 3 tønner poteter.
1880	Olaus Johnsen. Han sees å ha erholdt Kongelig skjøte tinglyst 18. oktober 1880 på lnr 18.
1891	Det var nymatrikulering dette år i henhold til Kongelig resolusjon av 29. mai og 6. desember.
	Nå gnr 7, bnr 1 av skyldmark 0,65 med bruker:
	Olaus Johnsen, husfar og selveier.
1935	Sara Olsen, enke etter Olaus Johnsen		bnr 1, skm 0,29
	Ole Hendriksen, sønn av Hendrik Pedersen		bnr 2, skm 0,08
	Leif Larssen		bnr 3, skm 0,28
1956	Sara Olsen, enke		bnr 1, skm 0,29
	Ole Henriksen		bnr 2, skm 0,08
	Leif Larssen		bnr 3, skm 0,28
	Ole Henriksen som var sønn av Hendrik Pedersen, Nord-Kvitfors, fikk ved arveskifte skjøte på eiendommen 1. mai 1856, tinglyst 23. mai samme år. Ole er også eier av bruk 8/2 av Myrnes gård.
1964	Jonny Johnsen, Sara Olsens svigersønn		bnr 1, skm 0,29
	Ole Hendriksen	Slettvoll	bnr 2, skm 0,08
	Leif Larssen	Lien	bnr 3, skm 0,28

Sør-Kvitfors

av Kristian H. Lenvik, Lenvik i Ofoten, den 15. mai 1964.

Gaarden er for tiden gnr 6 i Evenes herred, Ofoten, Nordland.

Etternevnte personer har bygget og bodd på gården utigjennom tida og nedennevnte år.

1819	John Henriksen. Det hendte at det da var rydningsplass uten å være skyldsatt.
1827	Den samme driver-bøxler som i 1819.
1838	Likeså, men gården var nå skyldsatt med 2 ort 20 skilling i matrikkelskyld.
1852	Amund Mikkelsen og sønnen Anders.
1857	Henrik Johnsen. Navnet på hans kone vites ikke, men muligens det var Sara Katrine Amundsdatter som nevnt i 1865.
	Ane Henriksdatter, datter	født	12.1.1841
	John Peder Henriksen, sønn	født	1846
	Henrik Henriksen, sønn	født	1848
	Niels Henriksen, sønn	født	1850
	Andre Henriksen, tjenestedreng
1860	Henrik Johnsen. Fortsatt jordskyld 2 ort 20 skilling.
1865	Henrik Johnsen, leielending		56 år	gift
	Sara Katrine Amundsdatter, hans kone		53 år	gift
	Ane Katrine Henriksdatter, datter		25 år	ugift
	John Peder Henriksen, sønn		21 år	ugift
	Henrik Olaus Henriksen, sønn		17 år	ugift
	Niels Gudmund Henriksen, sønn		15 år	ugift
	Amund Michael Henriksen, sønn		7 år	ugift
	Karen Margrethe Henriksdatter, datter		9 år	ugift
Besetning:	1 hest, 5 kuer, 16 sauer, 2 gjeiter, 5 reiner.
Utsäd:	2 tønner bygg, 6 tønner poteter.

I liste over innflyttede fra Svensk Lappmark til Ofoten sogn finner man innflyttet i 1877 Lap Thomas Johnsen Påve født 1827 og hustru Helena Nilsdatter Matti født 7. oktober 1829 i Salangen og datter Marie Thomasdatter Påve født 27. april 1864 i Jukkasjervi. I innflyttingslista er det oppgitt at familien er innflyttet "for at drive renskjødsel". I familieregister for Jukkasjervi er årstall for utflytning 1873. Familien bosetter seg på Sør-Kvitfors. Thomas er født i Saarivuoma Jukkasjervi sogn, sønn av Jon Mikkelson Påve født 1799, død 1881 og hustru Margit Henriksdatter Nupuka født 1800, død 1887. Helenas foreldre er Nils Olson Matti født 1800 og hustru Margreta Johansdatter født 1791, gift i 1829 og utflyttet fra Saarivuoma til Norge.

Maria Thomasdatter Påve blir konfirmert i Evenes 1883. Hun gifter seg 13. juli 1885 i Evenes med Amund Michael Henriksen født 1859 på Sør-Kvitfors, sønn av Henrik Johnsen og Sara Amundsdatter. De får 12 barn og har en stor etterslekt.

I folketellingen 1900 Sør-Kvitfors er Thomas Johnsen Påve og hustru Helena Nilsdatter føderådsmann og føderådskone hos datteren Maria og Amund Henriksen. Helena dør på Sør-Kvitfors 20. januar 1911.

Maria Thomasdatter dør 17. april 1912. Bare 1 uke etter, den 24. april dør hennes far, Thomas Johnsen Påve.

Thomas var predikant i den Læstadianske forsamling.

1891	Dette året var det etternevnte som var eiere og brukere av jord på gården
	Amund Michael Henriksen	eier av bnr 2	skyld gammel	1 ort 10 skilling
			skyld ny	0,43 skyldmark
	Niels Henriksen	eier av bnr 2	skyld gammel	1 ort 10 skilling
			skyld ny	0,43 skyldmark

1964	Bnr 1	skyldmark 0,43	Fjellelv	Adolf Anderssen
	Bnr 2	skyldmark 0,27	Sør-Kvitfors	Evenes kommune
	Bnr 3	skyldmark 0,01	Solbakk	Lavangseidets forsamling
	Bnr 4	skyldmark 0,15	Nordheim	Eilif Anderssen
	Bnr 5		Solhaug	Eilif Anderssen
	Bnr 6
	Bnr 7	skyldmark 0,01	Lavangseidets Bedehuskapell
	Bnr 8	skyldmark 0,01	Lavangseidets Bedehuskapell

Tilføyelser om Esten A. Osmark

Se artikkelen lenger opp på siden: Bosettinga i Osmarka og ved Osvannet.

Esten Andreassen tok navnet Osmark og kalte seg for Esten A. Osmark. Han ble født 26. januar 1829 på husmannsplassen Myrvanggjeldet i Tynset.
I 1860 kom han til Osmarka i Evenes og kjøpte seg eiendom som han betalte 200 spesidaler for. Han fikk skjøte på eiendommen 1. mai 1861.
Esten var ordfører 1875-81. Han var også postfører en tid mellom Sandtorg og Liland.
Av kommunale verv var han formann i fattigstyret og deltok mye i utskiftningsarbeid.
Datteren Ingrid, født 11. oktober 1859 ble gift med Karl Olsen Haakstad, Bardu, født 1864. Ingrid døde på barselseng.
Esten ble enkemann for 2. gang 19. mai 1904, og 22. februar 1905 emigrerer hans sønn, Andreas Anton Osmark, født 2. august 1879 (i 2. ekteskap) til Wally City i N-Dakota, USA og dør der ugift.

Litt mer om Haugbakkvegen

Dette "minnesmerket" finnes på et flatberg på Haugbakkvegen, ca 1 km fra grendehuset i Evenesmark. Tegnene er leselige ennå.

Bilder

Bildet viser konfirmanter i 1926. Bakre rekke fra venstre: Karstein Amundsen, Håkon Nystad og Hans Skogøy. Fremste rekke fra venstre: Sigurd Vold, Erling Lakså og Petter Pettersen.

Elen på Parten har besøk. Kan noen fortelle oss hvem de to besøkende er? Når omtrent kan bildet være tatt?

Bildet viser fra venstre: Sigrid Nilsen Olsdatter, Lilly Steinmo og Gudrun Nystad. Ca 1922-23.

Baksidebilde: Andersen-gården sett fra hagen

Baksidebilde: Arne Botten har levert dette nydelige portrettet av Jenny, søster til Dagny Andreassen.

Fimbul-redaksjonen

Aslaug Olsen
Eva Svendsen
Ole Parten
Even Svendsen
Ellen Kristiansen
Kjellaug Kulbotten