lokalhistoriewiki.no

Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv Samtale

Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000 (vis kilde)

Sideversjonen fra 15. des. 2023 kl. 08:46

28 751 byte lagt til ,  15. des. 2023
m
Marianne Wiig flyttet siden Fimbul nr 19 - 2000 til Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000
m (Marianne Wiig flyttet siden Fimbul nr 19 - 2000 til Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000)
 
(19 mellomliggende versjoner av 6 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{under arbeid}}
'''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]].  
'''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]].  
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Forsidebilde: Korntørking i Lenvik i 1937}}
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Forsidebilde: Korntørking i Lenvik i 1937}}
Linje 5: Linje 4:


=== Forord ===
=== Forord ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
Vi er inne i et nytt årtusen, og i denne utgaven av "[[Fimbul]]" prøver vi å formidle noe av historien til våre bygder de siste 100 år. Her er tatt med stort og smått av hendelser som skribentene selv har opplevd eller som eldre folk har fortalt om.<br/>
Vi er inne i et nytt årtusen, og i denne utgaven av "[[Fimbul]]" prøver vi å formidle noe av historien til våre bygder de siste 100 år. Her er tatt med stort og smått av hendelser som skribentene selv har opplevd eller som eldre folk har fortalt om.<br/>
Her fortelles det om kampen for å klare å forsørge seg og sine, om arbeid ute og inne for alle i store barnefamilier, om levende bygdelag med liv i hus og fjøs, om tilbakegangen for jordbruket med mange uslåtte jorder. Her fortelles også - i tekst og bilder - om et rikt foreningsliv.<br/>
Her fortelles det om kampen for å klare å forsørge seg og sine, om arbeid ute og inne for alle i store barnefamilier, om levende bygdelag med liv i hus og fjøs, om tilbakegangen for jordbruket med mange uslåtte jorder. Her fortelles også - i tekst og bilder - om et rikt foreningsliv.<br/>
Linje 10: Linje 11:
Vi håper at årets "[[Fimbul]]" blir godt mottatt av våre lesere og minner om at det fremdeles er tidligere utgaver å få kjøpt i Sparebanken Evenes-Ballangen, Bogen og hos kasserer Eva Svendsen, Tårstad.
Vi håper at årets "[[Fimbul]]" blir godt mottatt av våre lesere og minner om at det fremdeles er tidligere utgaver å få kjøpt i Sparebanken Evenes-Ballangen, Bogen og hos kasserer Eva Svendsen, Tårstad.


Andre kontaktpersoner:
Andre kontaktpersoner: <br/>
Ole Parten<br/>
Ole Parten<br/>
Aslaug Olsen<br/>
Aslaug Olsen<br/>
Linje 156: Linje 157:
'''Jernbane''' <br/>
'''Jernbane''' <br/>
I 1922 ankom 7 ingeniører til Tårstad for å stikke jernbanetrase som skulle gå fra  
I 1922 ankom 7 ingeniører til Tårstad for å stikke jernbanetrase som skulle gå fra  
Trøndelag til Finnmark. Det var planlagt å bruke jernbaneferge fra Korsnes i  
Trøndelag til Finnmark. Det var planlagt å bruke [[jernbaneferge]] fra Korsnes i  
Tysfjord til Viksletta. Grunnforholdene ble undersøkt og traseen stukket gjennom beste kornåker til Rasmus Larsen, "gjennom Svendsens Skibsexpedisjon", gjennom husene til Fredrik Agersborg og Johan Agersborg og tilsvarende visitt hos Peder Paulsen. Her bøyde traseen mot nord og fulgte nåværende flyplass for å bøye mot øst på Nauta og inn gjennom Evenesmarka. <br/>
Tysfjord til Viksletta. Grunnforholdene ble undersøkt og traseen stukket gjennom beste kornåker til Rasmus Larsen, "gjennom Svendsens Skibsexpedisjon", gjennom husene til Fredrik Agersborg og Johan Agersborg og tilsvarende visitt hos Peder Paulsen. Her bøyde traseen mot nord og fulgte nåværende flyplass for å bøye mot øst på Nauta og inn gjennom Evenesmarka. <br/>


Linje 343: Linje 344:


=== Evenesmark ===
=== Evenesmark ===
''av Ole M. Parten, Parten 23. juni 2000'' <br/>
''av Ole M. Parten, Parten 23. juni 2000'', <small>(Ole Marelius Parten 1927-2015)</small>  <br/>


Navnet Evenesmark stammer trolig fra tidlig 16-1700-åra og har sammenheng med prestegårdsjorda, eller at det er marka til Evenes. Gårdene var husmannsplasser fram til slutten av 1800-tallet da de ble kjøpt av brukerne. Det må også nevnes at navnet Kirkhaug kommer av at man her kan se kirketårnet med kikkert, og slik knyttes også dette navnet til Evenes og var husmannsplass helt fram til 1930-åra. Det pussige er at Osmark, Evenesmark og nordover til Kvitfors er en del av  
Navnet Evenesmark stammer trolig fra tidlig 16-1700-åra og har sammenheng med prestegårdsjorda, eller at det er marka til Evenes. Gårdene var husmannsplasser fram til slutten av 1800-tallet da de ble kjøpt av brukerne. Det må også nevnes at navnet Kirkhaug kommer av at man her kan se kirketårnet med kikkert, og slik knyttes også dette navnet til Evenes og var husmannsplass helt fram til 1930-åra. Det pussige er at Osmark, Evenesmark og nordover til Kvitfors er en del av  
Linje 456: Linje 457:
:Husmenn, strandsittere m.v. var vanlig ved århundrets begynnelse. Disse forhold er etter hvert blitt borte og en del tomter er utskilt, men i mindre målestokk.<br/>
:Husmenn, strandsittere m.v. var vanlig ved århundrets begynnelse. Disse forhold er etter hvert blitt borte og en del tomter er utskilt, men i mindre målestokk.<br/>


'''[[Liland (Evenes gnr 17)|Liland]] — et knutepunkt for samferdsel!''' <br/>  
'''[[Liland (Evenes gnr 17)|Liland]] — et knutepunkt for samferdsel!''' <br/>
Gode havneforhold på Liland gjorde båtforbindelse naturlig. I den første tiden av århundre hadde Saltens Dampskipsselskap båtruter på fjorden. Ofotens Dampskipsselskap ble stiftet i 1912, men kom først med i lokaltrafikken på fjorden i 1924. Kjøpmann Winnem var dampskipsekspeditør og poståpner og bygde kai for dampskipsekspedisjon tidlig på århundre. Liland var poststed fra før århundreskiftet og fram til 1. august 1997. <br/>
Gode havneforhold på Liland gjorde båtforbindelse naturlig. I den første tiden av århundre hadde Saltens Dampskipsselskap båtruter på fjorden. Ofotens Dampskipsselskap ble stiftet i 1912, men kom først med i lokaltrafikken på fjorden i 1924. Kjøpmann Winnem var dampskipsekspeditør og poståpner og bygde kai for dampskipsekspedisjon tidlig på århundre. Liland var poststed fra før århundreskiftet og fram til 1. august 1997. <br/>


Linje 653: Linje 654:
<br/>
<br/>
'''Strøm''' <br/>
'''Strøm''' <br/>
I Bogen hadde de fått strøm lenge før gårdene på Lakså-kretsen. Her ble det ikke strøm i husene før under og like etter krigen. Det var vanskelig å få fatt i ordentlig materiell for å legge inn lys, så den første tida ble det brukt en svart fingertykk kabel som ble hengt rundt veggene. Vakkert var det ikke. Mange mener det var tyskerne som påskyndet framføringa av strøm for å få lys i brakkene de hadde både i Dragvik, på Lakså og i Leirosen. Beboerne var grundig lei karbidlampene og køene for å få tak i parafin, og det var stor glede da lyset kom. <br/>
I Bogen hadde de fått strøm lenge før gårdene på Lakså-kretsen. Her ble det ikke strøm i husene før under og like etter krigen. Det var vanskelig å få fatt i ordentlig materiell for å legge inn lys, så den første tida ble det brukt en svart fingertykk kabel som ble hengt rundt veggene. Vakkert var det ikke. Mange mener det var tyskerne som påskyndet framføringa av strøm for å få lys i brakkene de hadde både i Dragvik, på Lakså og i Leirosen. Beboerne var grundig lei [[karbidlampe]]ne og køene for å få tak i parafin, og det var stor glede da lyset kom. <br/>


På grunn av mangelen på materiell var det mye byttehandel - "kliring". Særlig folk fra Narvik som kom og monterte var interessert i å bytte til seg kjøtt og poteter. <br/>
På grunn av mangelen på materiell var det mye byttehandel - "kliring". Særlig folk fra Narvik som kom og monterte var interessert i å bytte til seg kjøtt og poteter. <br/>
Linje 738: Linje 739:
Om sommeren ble det arbeidet ute på marka, om våren var det poteter og noe grønnsaker som skulle settes i marka. Enkelte hadde også en kornåker. Ved gode somrer kunne avlingen av bygg korn bli meget bra. Om høsten etter at kornet var tresket, ble det så fraktet med robåt inn til Skjomen hvor det ble malt opp til byggmel, noe som kom godt med til grøt, flatbrød og annen bakst. De som hadde mark nok å bryte opp, benyttet ofte tiden mellom onnene til å bryte opp nybrott. Først ble området ryddet for skog, så ble stein, tuer og røtter tatt opp og fjernet. Der det var myr eller våt mark ble det lagt grøfter. Grøftene mellom to eiendommer var som regel åpne grøfter. De aller fleste grøftene inne på eiendommen ble stensatt og lagt igjen. På en eiendom med våt mark, kunne det bli flere hundre meter med grøft som ble måket opp med spade. Et tungt og slitsomt arbeide. Har du for eksempel lagt merke til at det på enkelte gårder er lagt opp meterhøye steingjerder på flere hundre meter som grense linjer mellom eiendommene. Alt dette er stein som er båret og lagt på plass etter nybrottsarbeide. <br/>
Om sommeren ble det arbeidet ute på marka, om våren var det poteter og noe grønnsaker som skulle settes i marka. Enkelte hadde også en kornåker. Ved gode somrer kunne avlingen av bygg korn bli meget bra. Om høsten etter at kornet var tresket, ble det så fraktet med robåt inn til Skjomen hvor det ble malt opp til byggmel, noe som kom godt med til grøt, flatbrød og annen bakst. De som hadde mark nok å bryte opp, benyttet ofte tiden mellom onnene til å bryte opp nybrott. Først ble området ryddet for skog, så ble stein, tuer og røtter tatt opp og fjernet. Der det var myr eller våt mark ble det lagt grøfter. Grøftene mellom to eiendommer var som regel åpne grøfter. De aller fleste grøftene inne på eiendommen ble stensatt og lagt igjen. På en eiendom med våt mark, kunne det bli flere hundre meter med grøft som ble måket opp med spade. Et tungt og slitsomt arbeide. Har du for eksempel lagt merke til at det på enkelte gårder er lagt opp meterhøye steingjerder på flere hundre meter som grense linjer mellom eiendommene. Alt dette er stein som er båret og lagt på plass etter nybrottsarbeide. <br/>


Noe lønnet arbeide var det vanskelig å finne. Da arbeidet begynte på Ofotbanen var det mange som søkte seg dit. Det kunne være arbeid på selve baneanlegget, eller bygge- og anleggsarbeide nede i selve byen. Det var tøffe tider og hard kamp om arbeidsplassene. Litt vegarbeide var det også innen kommunen, men da i en mer beskjeden målestokk. <br/>
Noe lønnet arbeide var det vanskelig å finne. Da arbeidet begynte på [[Ofotbanen]] var det mange som søkte seg dit. Det kunne være arbeid på selve baneanlegget, eller bygge- og anleggsarbeide nede i selve byen. Det var tøffe tider og hard kamp om arbeidsplassene. Litt vegarbeide var det også innen kommunen, men da i en mer beskjeden målestokk. <br/>


Timelønnen var rundt 20 til 30 øre pr time eller kr 2 til 3 pr dag og 10 timers dag. Arbeidet var hardt og slitsomt, det var å stå på fra tidlig morgen til langt på kveld. Det fortelles at da de tok ut vegskjæringen i svingen like ved den gamle kontorbygningen som nå er parkeringsplass, ble det arbeidet i to skift med 12 mann på hvert skift. Arbeidet var satt ut på akkord og pågikk om senhøsten hvor det var mørkt det meste av dagen, noe arbeidslys var ikke å oppdrive. <br/>
Timelønnen var rundt 20 til 30 øre pr time eller kr 2 til 3 pr dag og 10 timers dag. Arbeidet var hardt og slitsomt, det var å stå på fra tidlig morgen til langt på kveld. Det fortelles at da de tok ut vegskjæringen i svingen like ved den gamle kontorbygningen som nå er parkeringsplass, ble det arbeidet i to skift med 12 mann på hvert skift. Arbeidet var satt ut på akkord og pågikk om senhøsten hvor det var mørkt det meste av dagen, noe arbeidslys var ikke å oppdrive. <br/>
Linje 914: Linje 915:


=== Forra ===
=== Forra ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Gammelstua i Forra. }}
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Forra skole<br/>1975 }}
''av Arne Pedersen'' <br/>
''av Arne Pedersen'' <br/>


Linje 928: Linje 929:
Likeså var det flere i førkrigstiden som hadde sjarker: Jacob Berg, Tangvik, Arctander Aronsen, Otto Olsen, Johan Mikalsen og Martin Jakobsen med M/K "Forsøk". M/K "Forsøk" ble jo også brukt for å frakte gods og folk mellom Narvik og Forragården, fortrinnsvis etter endt innhøsting. <br/>
Likeså var det flere i førkrigstiden som hadde sjarker: Jacob Berg, Tangvik, Arctander Aronsen, Otto Olsen, Johan Mikalsen og Martin Jakobsen med M/K "Forsøk". M/K "Forsøk" ble jo også brukt for å frakte gods og folk mellom Narvik og Forragården, fortrinnsvis etter endt innhøsting. <br/>
<br/>
<br/>
<gallery>
<gallery>
Fil:Fimbul bilde.JPG|Elias Pedersen, Forra. Når?
Fil:Fimbul bilde.JPG|''Gammelstua i Forra.
Fil:Fimbul bilde.JPG|Forra slip og båtbyggeri, 1978.
Fil:Fimbul bilde.JPG|''Elias Pedersen, Forra. Når?
Fil:Fimbul bilde.JPG|''Forra slip og båtbyggeri, 1978.
</gallery>
</gallery>
<br/>
=== Gårdsnummer 27 Lenvikmark/Snubba ===
''av Aslaug Olsen i samarbeid med Dagny Didriksen, Snubba 19. juli 2000'' <br/>
Gården Lenvikmark ligger ca 5 kilometer fra sjøen, omkring 135 meter over havet, i et dalføre som går i nordøstlig retning. Mot sydøst grenser gården til Østervikvatnet som ligger 115 meter over havet, og på sydvestsiden, avstengt fra utsyn til sjøen, av den noe høyere Høgsnubba med Snubbakollen som er 250 meter over havet. På nordvestsiden har man det ca 600 meter høye Tverrfjellet. I gammel tid kaltes gården for Bogfjell og Bogmark. Senere blir den også kalt Snubba. <br/>
[http://no.wikipedia.org/wiki/Oluf_Rygh Rygh] mener at ''"Navnet Snubba er eiendommelig og visstnok enestående, og det antas at det er beslektet med verbet snubba, å gjøre litt kortere eller avstumpe".'' <br/>
Å snubbe av er det samme som å avrunde. Navnet Snubba har nok sin opprinnelse i den ovenfornevnte 250 meter høye Snubbakollen. I følge Ryghs mening om å snubbe av, vil navnet Snubbakollen bety en avrundet eller avsnubbet kolle. På samisk heter gården Duorga. <br/>
Befolkningen er for det meste samer som er etterkommere etter reinsamer fra Jukkasjärvi som slo seg ned her og ble fastboende. De fikk seg jordeiendommer som de dyrket, og begynte med husdyrhold. Allerede i 1841 ble det første kongeskjøte utstedt til Snubba. <br/>
Husene deres bestod av gammer som var vanlig byggeskikk blant samene. Etter hvert som årene gikk, ble det satt opp stuebygninger, og gammene kom bort. Den siste gammen som tilhørte Lars Olsen, ble revet omkring 1935, så det er ingenting igjen fra den eldgamle tid. <br/>
Etter som årene har gått så har en og annen bumann funnet veien hit opp og fått seg en livsledsager, så etterkommerne i dag, år 2000, er en blanding av samer og bufolk. Ennå finnes det ekte samer her oppe selv om de etter hvert blir i mindretall. <br/>
Vinteren her oppe er lang og tung å komme gjennom. Snøen ligger lenge om våren etter at det er blitt bart og grønt nede ved sjøen. Egentlig kommer sommeren som et skudd, for når snøen er borte, er marka grønn straks etter. Like forunderlig hvert år. <br/>
<br/>
Folketallet i Snubba har holdt seg så noenlunde stabilt frem igjennom tida. <br/>
I folketelling '''1835''' er det 6 husstander og 28 personer. <br/>
'''1855:''' 9 husstander og 7 bebodde hus, 43 personer, derav 5 bumenn og en tjenestepike. Der er 4 selveiere og 3 leielendinger. Besetning: 5 hester, 30 stort kvæg, 44 sauer, 28 geiter, 30 reinsdyr. Utsæd: 3 tønne bygg, 13 tønner poteter. <br/>
'''1875:''' 9 husstander. 46 personer - 21 menn, 25 kvinner. Besetning: 8 hester, 21 kuer, 13 kalver, 77 sauer, 18 geiter og 50 reinsdyr. Utsæd 3 tønne bygg, 19 tønner poteter. <br/>
'''1891:''' 9 husstander, 53 personer - 26 menn og 27 kvinner. <br/>
'''1900:''' 10 husstander, 61 personer - 25 menn 36 kvinner, 9 selveiere. <br/>
Bolighusene til de 10 husstander i 1900 består av fire stuebygninger, et tømret stabbur og fem gammer. Fra ca 1905 til 1910 blir disse gammene erstattet av stuebygninger. Noen av disse bygningene er gamle hus som blir kjøpt nede ved sjøgårdene og flyttet til Snubba. Noen blir oppført av nye materialer. Av de fire våningshus som er bygd før 1900 er det bare våningshuset på Nergård som ennå står. Det blir bygd i 1892, er restaurert og i god stand. <br/>
Mikkelsenhuset og gammelstua på Elvebakk ble bygd omkring 1875-1880. Gammelstua på Solli ble antagelig bygd omkring 1885-1890 og revet ned i 1932 for å gi plass til et nytt og større hus. Mikkelsenhuset ble tent på og brent ned høsten 1998. <br/>
<br/>
Folk klarte ikke å livberge seg med bare småbruket. De måtte ut i lønnet arbeide om vinteren. Særlig de som hadde mange barn. Da ble det Lofot- og Finnmarsfiske, veiarbeide og forskjellig annet som de kunne tjene penger på. <br/>
De som ikke reiste bort om vinteren hadde nok å gjøre hjemme. Noen gikk på jakt. Det var fullt av ryper, hare og tiur. Så en rypemiddag en søndag var ikke noe særsyn. Den som klarte å skyte en rev, var heldig. Det ble noen kroner for reveskinnet også. <br/>


Gårdsredskaper og andre bruksgjenstander ble arbeidd hjemme på gården. Når de kjørte hjem vinterveden, såg de etter om det fantes emner til sledemeier, vognskjæker og mangt annet. Disse stokkene ble tatt til side og økset til og plassert på en plass hvor de kunne tørke. <br/>
På noen gårder var der også smie, så de var sjølberget også på det området. <br/>
<br/>
<br/>
Kvinnfolkene hadde enorme arbeidsbyrder. De skulle være kokker, sydamer, gå i fjøset, se etter ungene, passe dem når de var syke, spinne ulla og strikke, spinne senetråd og sy komager, men samtidig passe på at dyr og mennesker fikk mat og stell. De sydde alle klærne til både store og små. Noen vevde også stoffet som de sydde av. Også det daglige slitet med vannbæring falt som oftest på kvinnfolkene. <br/>


=== Gårdsnummer 27 Lenvikmark/Snubba ===
De som hadde geiter måtte jo koke ost. Det var en varm jobb for den som måtte gjøre det. Når sola sto høyt på himmelen og det var 27-28 varmegrader ute, måtte den arme ostekoker stå å røre i ostegryta og stormfyre med ved, for elektrisk strøm fantes jo ikke. Å koke ost tar flere timer. I slaktetida var det pølsekoking og salting av kjøtt. Leverpostei, blodklubb og pudding ble laget. God mat, men fæl jobb. <br/>
Tilføyelse tatt inn i [[Fimbul nr 20 - 2001#Rettelser|Fimbul nr 20]]
 
Tilføyelse til "Gårdsnummer 27 Lenvikmark/Snubba", tilføyelsen passer inn på side 79:
De måtte være veldig god til å organisere, for det ble likevel tid til en skumringstime på ettermiddagen. Da ble det fortalt eventyr og skrømthistorier. Ungene satt med ørene på stilk. Samtidig kom tørkakjøttet fram. Mora skar opp passe biter som de fikk grille på glørne i ovnen, eller flekksild som hadde hengt til tørk. Passe salt og god. <br/>
: Det var i 1953 at kraftlinja ble bygd opp til Lenvikmark, og like før jul samme året fikk bygda elektrisk lys.
<br/>
Slik gikk årene. Alle bidro med sitt for at alt skulle fungere. Ungene fikk også sine plikter, men det ble likevel tid til å leke. <br/>
<br/>
Så var det vinterveden som skulle hugges. Det var ei heil onn for seg. Selve hogsten foregikk på forsommeren. Da ble veden stuva ned og remsa og ble liggende et par måneder for å tørke. Den tyngste delen av denne onna begynte ut på ettersommeren eller tidlig på høsten og varte ca 14 dager fra tidlig morgen til sent på kveld. For veden skulle kvistes, kappes i passende lengder og samles sammen på en plass hvor det var fremkommelig med hest. Veden ble kjørt hjem om vinteren når myrene var frosset til så det gikk an å kjøre med hest. På enkelte gårder var også kvinnfolka med, men først måtte de gjøre seg ferdig i fjøset. Da bar det til skogs med øks og sag (merk: handsag). Mat og kaffe hadde de med i sekken for det ble altfor langt å gå hjem å spise. Når man kom fram så var det å gå på med krum hals. Kaffepausen var dagens høydepunkt. Heldig var den som ble utnevnt til kaffekoker, for da ble det en pust i bakken mens en passa på den svarte kaffelars. Men stakkars rygg og skuldre når man endelig kom hjem sent om kvelden, stiv, støl og utslitt. Når man først lærer å få vedstrangen i balanse på skuldra så er det mye lettere å bære den. Klarer man ikke det er man ute og kjører. <br/>
<br/>
Vi har også fiskevann her oppe. Østervikvatnet og flere andre småvann og elver hvor det finnes ørret. I gammel tid var det mye fisk å få. Folk satte garn, fisket fra båt og med stang. De kom hjem med bøttevis av fisk som de stekte eller kokte. Resten ble saltet til vinterbruk. Spekeørret på brødskiva er virkelig godt. Den dag i dag fiskes det i vannet, men nå er det kommet hytter ved strandkanten. Det er opprettet grunneierlag, og folk må kjøpe fiskekort for å få fiske. Østervikvatnet eies av grunneiere fra Østervik og Snubba. <br/>
<br/>
Bygda har vært preget av den læstadianske bevegelse fra omkring 1855 da Ole Jakobsen fra Gällivare og Henrik Henriksen Panis fra Jukkasjärvi bosatte seg her og begynte å predike Guds ord. Se [[Fimbul nr 14 - 1994#Lenvikmarks historie i korte trekk i tiden 1800 - 1966|"Fimbul" nr 14 - Lenvikmarks historie i korte trekk i tiden 1800 - 1966]], [[Fimbul nr 11 - 1990#Mer om Ole Jakobsen|"Fimbul" nr 11 om Ole Jakobsens besøk til sitt hjemsted i Gällivare]]. Se også [[Fimbul nr 6 - 1982#Det Læstadianske inntog i våre bygder|"Fimbul" nummer 6, "Det læstadianske inntog i våre bygder"]]. <br/>
 
Denne bevegelsen spredte seg til de fleste bygder i Ofoten. Samlingene blir holdt i private hus vekselsvis i Snubba, Lenvik, Østervik, Forra, Lia, Bogen, Dragvik, Lakså og Osmark, alt ettersom det passet den enkelte familie å ta imot samlingen. <br/>
 
I bevegelsens første tid i Snubba blir samlingene holdt i gamme. Det er Ole Jakobsens gamme som blir benyttet som samlingshus for den var størst. Det er to rom i denne gammen, og der er tregulv. Ettersom en av informantene kan huske så var visstnok veggene kledd med bord. En annen informant husker at der også var hanebjelker, så det var rimelig høyt under taket. (Denne gammen blir revet omkring 1935). <br/>
 
Under samlingene var denne gammen stappfull av folk. Det var nok de færreste som fikk sitteplass. Men lengselen etter å høre Guds ord var så stor at det var ikke så nøye om de fikk bare ståplass. Det kom folk fra sjøgårdene også for å overvære samlingene og høre Ole Jakobsen, og senere hans sønn Lars Jakob Olsen, forkynne Guds ord. Denne gammen blir også brukt som skolehus, vekselvis med gammen til Karen Johanna Henriksdatter på Solli. <br/>
 
Etter hvert som folk i Snubba får satt opp stuebygninge, blir disse samlingene, frem igjennom tida, holdt vekselsvis på de forskjellige gårdene i bygda. Vertsskapet i huset sørget for servering av mat og kaffe til samlingsfolket, både før samlinga begynte og etter den var slutt. Spesielt for folket fra sjøgårdene var dette nødvendig, for de hadde lang vei å gå. <br/>
 
Det største våningshuset i Snubba var på Solli hos Berit og Olaus Henriksen. Der var det ofte samling, også storsamling. Da kom det tilreisende predikanter. Det kom også folk fra nabobygdene, Herjangen, Vassdalen, Grovfjord, Lavangseidet, med flere steder, og de fikk innkvartering / losji på de øvrige gårdene i bygda. Det hendte flere ganger at det kom så mye folk til disse storsamlingene at det ikke ble plass inne i huset. Da måtte samlingen holdes på låven. Spesielt husker jeg samlingene som ble holt på låven hos Øse. Til disse sommerstorsamlingene kom det predikanter også fra Finnmark og Lofoten. Også tilreisende for øvrig fra disse og flere andre steder. Den læstadianske bevegelse er fremdeles i virksomhet i bygda, og det holdes av og til samlinger på grendehuset. <br/>
 
Nevnes skal også Johanna og Henrik Horn på gårdsnummer 26, bruksnummer 11 Bakkehaug, gamle Horngården. Der var det ofte samling. Når samlingshuset i Østervik blir tatt i bruk 4. mars 1951 blir det stort sett slutt med å holde samling i private hus. <br/>
 
En kjent og avholt predikant i den Læstadianske forsamling, John Olai Elvebakk, er født og oppvokst i denne bygda. John var gårdbruker av yrke og drev gården med hjelp av sin familie. Han kom tidlig til tro og allerede som 20 åring ble han bedt om å predike i samlingene. Fra nord til sør i vårt land var han sendt ut for å predike, samt til Danmark og Sverige. Han var aktet og avholdt over alt hvor han reiste. <br/>
 
Den 14. august 1984, på sin 72 års dag døde han plutselig i sitt hjem, til stor sorg og savn for familie og venner både nært og fjernt. <br/>
<br/>
Veien opp til Snubba ble påbegynt i 1908 med bygging av bru over Tverrelva på Attergårdsveien og fortsatte som kommunalt anlegg mellom Lenvik og Snubba til 1934-35 da Staten overtok anlegget. <br/>
 
I 1916 er veien gjennom Snubbagården ferdig fra vegskillet ved Solli til Ol Olsasvingen. Derfra var det å benytte den gamle kjøreveien. Først 13 år etterpå, i 1929 blir veien åpnet til Snubba da brua over Jansbakkelva er ferdig. Men ifølge John Løvli er den første bilen i Snubba den l. juli 1927. Dette er mulig da det er lagt en provisorisk stokkbru over Jansbakkelva. <br/>
<br/>
For uåret 1917 skal nevnes at da folk fra Snubba kom hjem fra finnmarksfiske St. Hansaften, da gikk de hjem på skareføre, og Henrik Øse gikk på isen over Østervikvatnet den 14 juni! <br/>
<br/>
I 30-årene har Agur Danielsen, Botn, filial i Snubba. Denne butikken holder til i en kjeller uten vindu. Kundene sto i døråpninga og handla mens butikkdama sto i døråpninga på innersida og leverte ut de ferdigoppveide kolonialvarene, som etterhvert, som de ble utlevert, ble ført inn i en protokoll for kontrollens skyld. Denne butikken befant seg på Øsegården. Det var også kafè på samme gården, og den var godt besøkt. Et skilt på veggen hadde teksten. "Ole Øses kafè. Melk, brus og rømmekolle". <br/>
<br/>
Kommunikasjonen blir forbedret i 1936. Da får bygda rikstelefon. Stasjonen blir hos Ole Olsen på gården Myrvoll. Året 1938 blir et vendepunkt i bygdas historie. Riksvei 795 over Herjangsfjellet blir åpnet, og Snubba blir forvandlet fra ei bortgjemt markebygd til et sentralt sted med stor gjennomgangstrafikk. <br/>
 
Grovfjordveien blir påbegynt i 1939. <br/>
<br/>
Så kom krigen i 1940. Alle vet hva den bar med seg av lidelser og tap av menneskeliv. Tyskerne fant veien også til vår bygd. Her okkuperte de sivile hus, og fjøsene til hestene sine. De bygde også en stor hestestall bortafor attergårdskrysset, på sollimarka. De bygde også en hel del brakker rundt omkring i bygda, rikelig befolket med dertil hørende beboere. De bygde også to, tre brakker et stykke fra den øvrige bebyggelsen. Der hadde de noen russefanger. Ingen vet hvordan de hadde det, for brakkene var i skogen. I dag kalles den plassen for Russehaugen. Det var også rassia her av en eller annen grunn. Tyskerne fant ingenting, så det var ikke noen som ble
arrestert. <br/>
 
I 1942 rømte mange av bygdas ungdommer til Sverige. De ble innlemmet i de norske styrker utenfor landet. Fire av dem var i England. Bare de yngste og eldste ble igjen i bygda. Krigsårene gikk nå på et vis. Endelig kom dagen med budskap om fred og frihet i landet. Gutta kom hjem fra Sverige og England. De kom i full uniform. Men det var en av dem som manglet. Etter en stund kom også han hjem, i urne, en mann i 20 års-alderen som ble ett av krigens ofre. <br/>
<br/>
Fra 1945 og utover til 1965-1970 er det en oppgangstid i Snubba. Det blir satset mye på jordbruk og husdyrhold. På de fleste gårder blir hesten byttet ut med traktor, og diverse andre moderne jordbruksredskaper blir tatt i bruk. Mye nybrottsland blir også pløyd opp til åker og eng. De fleste grunneiere anlegger plantefelt. Andreas Johnsen, Nyheim anlegger sitt plantefelt allerede omkring 1935. I dette tidsrommet er også folketallet ganske høyt. Omkring 100 personer på det meste, og det er mange barn. <br/>
 
Gårdbrukerne i Snubba leverte melk til meieriet i Narvik. Melka måtte kjøres med hest ned til Lenvik og sendes med melkebåten "Haldis" til Narvik. Flere naboer slo seg sammen og kjørte hver sin tur, og tomspannene måtte jo hentes opp også. For å nå melkebåten måtte man stå opp klokka 3 om morgenen. Dette slitet blev det slutt med i 1946 da Ofotens bilruter begynte å kjøre melka med bil til Narvik. <br/>
<br/>
I 1946 bygger Jeremias Dalbakk et kraftverk. Han demmer opp en elv som renner over eiendommen hans, og han setter opp en "kraftstasjon" hvor det produseres ca 3-4 kv strøm. Denne strømmen blir benyttet til belysning i hans barndomshjem Dalbakk, hvor han bor. Strømmen blir ført fram med en sladd, og det blir brukt bjerkestokker som stolper. <br/>
 
Tilføyelse tatt inn i [[Fimbul nr 20 - 2001#Rettelser|Fimbul nr 20]]
: Det var i 1953 at kraftlinja ble bygd opp til Lenvikmark, og like før jul samme året fikk bygda elektrisk lys. <br/>
<br/>
Omkring 1947-1948 blir det opprettet brevhus i Snubba. Det får tilhold i et dertil innredet rom i stabburet hos Johan Knutsen på gården Heimly. Senere blir det flyttet inn i hovedhuset. <br/>
<br/>
Etter 1945 er det syv av naboene som får innlagt privattelefon. Det spesielle med dette er at alle syv er på samme linja. De måtte nødvendigvis ha hvert sitt ringesignal. Det kunne være tre korte, et langt og et kort, to korte og et langt osv. Etter hvert kvalifiserte denne telefonlinja seg til økenavnet, sladderlinja. Denne telefonsørvisen fra televerket varer inntil rikstelefonen i Snubba blir nedlagt omkring 1953 og alle får sine egne linjer og telefonnummer. <br/>
<br/>
Omkring 1960 blir brevhuset nedlagt. Nå kommer posten i kassen ved hver avkjøring. Når gullappen henges på kassen, kommer postbudet inn med pakker og penger. Kommunikasjonsmessig er dette en stor fremgang. Til gjengjeld mistet man den trivelige stunden ved brevhuset der naboene møttes for å hente posten. <br/>
<br/>
Nå begynner folketallet å synke. De unge drar ut for å gå på skole og søke seg arbeide, og de kommer ikke tilbake for å bosette seg i bygda. Til slutt er det bare foreldregenerasjonen som sitter igjen på gårdene. Etter hvert som de blir gamle og må gi opp gårdsdriften, blir brukene nedlagt. Fjøsene blir stående tomme, og de en gang så opparbeidede og velstelte jorder blir liggende brakk og uhøstet. Nå begynner bjerka å ta igjen der den måtte gi tapt da våre forfedre for 150 år siden og videre framover i tida begynte å dyrke jorda til livberging for seg og sine barn. De gamle er borte, så de slipper å se hvordan det har gått med deres livsverk. <br/>
 
De slet og jobbet til sent på kveld med primitive redskaper for at det skulle bli lettere for etterkommerne. Naturen tar tilbake alt det de gamle har pløyd opp. Vi har ikke gjort noe for å bevare arven de etterlot seg. Det ser ut som jordbruket er på vei til samme nivå som i 1802, da en kommisjon var på befaring for å fastsette jordavgift. For markebygdene i Evenes, (Bogensfjell/Snubba iberegnet) er det anmerket i protokollen. ''"Der boede lapper som flytter til og fra, og de påbegynte rydninger ere tilvokset med kratt og ikke som noget egentlig jordebrug at betrakte".'' <br/>
<br/>
Pensjonistene som blir igjen i bygda blir ikke sittende med hendene i fanget. I 1985 blir det dannet et grendelag i Snubba. Det er pågangsmot i gammelkaran. De kjøper gammelskolen til grendehus. Den blir restaurert og påbygd. Dette blir gjort på dugnad. I 1989 er grendehuset ferdig og blir innviet. I sannhet en kjempeinnsats som det står respekt av. Men dugnadsånden er fremdeles tilstede. Grendelaget beslutter at det skal arbeides veilys i Snubba. Så starter pensjonistene opp igjen med dugnad. Det blir kjørt og satt opp stolper, strekt kabel og montert armatur. Høsten 1996 blir veilyset tent oppetter gammelveien. <br/>
<br/>
Den 10. februar 1990 blir det tatt en oversikt over folketallet i Snubba. Da er der 23 husstander og 58 personer - 48 voksne over 15 år, 27 menn og 21 kvinner, 10 barn under 15 år, 5 gutter og 5 jenter. (Sammenlign med folketallet i 1891). <br/>
 
Den 29. mai år 2000 blir det gjort en lignende oversikt. Da er det 18 bebodde hus, (det bor en og to personer i hvert hus). Og der er ni fraflyttede hus. Det er 38 personer, 20 menn og 18 kvinner derav 4 barn. (Sammenlign med folketallet i 1835, 165 år tidligere). <br/>
<br/>
Snubbagården har ikke vært spart for ulykker. Den 21. september 1969 er Arthur Øse på svillepakking på jernbanen da han faller over ei bru, et 6 meters fall. Han døde kort tid etter på Narvik sykehus. Han ble 51 år. Sent om kvelden den 14. november 1981 blir Borghild Solli overkjørt rett nedenfor sitt hjem. Hun døde momentant. Hun ble 77 år. Den 14. juni 1988 er John Solli på taket og skal sote. Han faller ned og slår seg i hjel. Han ble 82 år. Eva Anita Nilssen omkommer i en bilkollisjon den 18. august 1988, bare 32 år gammel. Den 28. september 1992 er Steinar Simonsen på tur med bil til Bjerkvik. I Trollvikbakken får han antagelig et illebefinnende, og kjører utfor brua nederst i bakken og omkommer. Han ble 43 år. Den 11. mai år 2000 omkommer Reidar Andre Elvebakk i en bilkollisjon i Bakkejord tunnellen. Han ble bare 19 år gammel. <br/>
<br/>
'''Skole'''<br/>
Protokoll for den omgaaende skolelæreren i Evenes Sogns Lappedistrikter begynt med 1852 forteller om skoleforholdene i Lenvikmark eller Bogmark som stedet kalles i den tida. <br/>
 
Der er oppført 15 elever fra 7 til 17 år i 1852. Læreren som er Lars Pedersen har skrevet: ''"Sluttet 23. januar og skolt i 14 dager. Anders Johansens enke har holdt skolestue i 7 dage og Ole Jakobsen de siste 5 dage".'' Til og med 1859 blir det holdt skole i Lenvikmark. Gjennomsnittlig er det 10-12 elever hvert år og skolen holdes vekselvis hos Anders Johansens enke, som er Karen Johanna Henriksdatter, Solli, og hos Ole Jakobsen. Skoletiden er 14 dager. <br/>
 
I 1861 begynner barna i å gå på skole i Lenvik. Det fortsetter de med til og med 1880. Det er da 6 ukers skoletid. I Lenvik blir skolen holdt vekselsvis hos Berteus Hanssen (gården Sandberg), Nils Hanssen (gården Heggmo), Hans Kristoffersen, (gården Bakkan/Hellaråkeren), Peter Anderssen (gården Ljøra), Nils Jakobsen, (gården Glomset/Storåkeren). Skolen holdes to ganger i året. Tre uker i april-mai og tre uker i november-desember. <br/>
 
I 1882 finner man i protokollen: ''"Lenvikmark krets. Skole holdes på Gården Lenvikmark hos Henrik Henriksen (Solli) fra 1. mai til 16. mai 1882."'' I 1884 er skolen hos Hans Kristoffersen, Lenvik. Det møtte ingen barn fra Lenvikmark. Læreren har skrevet i protokollen: ''"De søkte skolen i Lenvikmark krets hvor de hører hjemme. Disse skulle ifølge skolekommisjonens beslutning søkt skolen i Lenvik men uteblev da børnenes foresatte gjør fordring på hele 6 ukers skole i Lenvikmark, medens skolekommisjonen har besluttet 4 i Lenvikmark og 2 sammens med Lenviks krets i Lenvik".'' <br/>
 
Ut ifra dette må man kunne si at foreldrene i Lenvikmark i 1881 gjennomførte en skolestreik for å slippe å sende barna på skole til Lenvik. <br/>
 
For 1895 er det oppført: ''"Skolen holdes på gården Lenvikmark hos Henrik Henriksen (Solli) fra 23. november til 21. desember 1884, 4 uker. Fellesklasse og det er 9 elever."'' <br/>
 
Forhandlingsprotokoll 29. desember 1903 viser at det er sparsomt med skolemateriell. Sitat: ''"Oppsitterne i Lenvikmark andrager det ærede skolestyre om material til et skolebord, samt en veggtavle. Hittil har vi skrevet på døren og veggen som det kunne høve seg".'' <br/>
 
Inntil 1905 holdes skolen i huset hos Henrik Henriksen. Da koster Evenes kommune innredning av stuedelen i Joel Andreassens hus (Mikkelsengården). Det blir lagt gulv og veggene blir panelt. I tillegg føres det opp et kammers på øversiden til bruk som lærerværelse. I Joel Andreassens hus blir da skolen holdt fra 1905 til 1914 da Bogen gamle skole blir flyttet opp til Lenvikmark. Fra skolestyrets protokoll har man følgende opplysning: ''"Det er medgået til i fullt ferdig stand, flytning, oppføring og utbedring av Lenvikmark skole, kroner 1964,74".'' <br/>
 
Skolen blir ikke brukt bare til undervisning. Med skolen har bygda fått sin storstue. Her blir det arrangert diverse sammenkomster. Lenvikmark A.I.L. arbeideridrettslag, blir dannet omkring 1935. De holder sine møter på skolen. Ut ifra deres avis som ble kalt "IDRETTEN", kan man se at det var et meget aktivt lag. Det blir flere ganger arrangert skirenn med start og innkomst på skolen, med deltakere også fra de øvrige bygder i Evenes. <br/>
 
Snubba blanda kor blir stiftet 22. januar 1934. Andreas Strand som da vikarierer i Snubba blir anmodet om å lede sangkoret. Han påtar seg dette bare på betingelse av at det blir sunget religiøse sanger. Ganske mange i bygda, både unge og gamle deltar, til sammen omkring 20 stykker. Når Strand forlater bygda etter endt vikariat blir det holdt et møte på skolen hvor det blir besluttet at sangforeningen skal fortsette. Når man leser igjennom protokollen kan man se at det har vært en aktiv forening. De hadde mange kaffekvelder med utlodding og mye underholdning. På møtene hadde de alltid et diskusjonsemne som var bestemt på forhånd. De hadde også noe som ble kalt damenes aften. Da var det damene alene som bestemte. De hadde også en avis som ble kalt "BASUNEN". På et styremøte 30. april 1940 blir Snubba blanda kor antagelig oppløst, og det blir bestemt at kassabeholdningen skal sendes til den Norske hær. <br/>
 
Omkring midten av april 1940 er norske soldater stasjonert på skolen, og det blir trefninger med tyskerne. 26. april 1942 har lærer Sletthaug anmerket i protokollen: ''"Skolen slutt på grunn av brendselsferie over hele landet. Senere opphevet grunnet tyske militære tok skolehuset".'' <br/>
 
Første halvår 1943 er skolehuset opptatt av det tyske militære. 3. november 1944 om ettermiddagen kom tyske soldater, SS-tropper fra Finland, og tok inn på skolen. Derfor måtte skolen innstille. 8. mars 1945, skole i stua hos Andreas Dalbakk. Skolehuset fremdeles opptatt av tyske tropper. 8. mai 1945. Skolen fri - Fred i Europa. Jubel og glede. Skolebarna strålende glade. <br/>
 
I 1946-47 går barn fra Østervik på skole i Snubba. Skolen i Snubba blir nedlagt i 1949. Etter 70 år med skolegang i hjembygda må barna igjen ut av bygda for å gå på skole. Denne gang til Bogen sentralskole. I motsetning til 1870-80 årenes slitsomme skolegang til Lenvik, blir barna nå kjørt frem og tilbake med skolebuss. <br/>
<br/>
 
=== Beretning om det som skjedde på skolen i Lenvikmark i aprildagene 1940 ===
''Birger Martinussen forteller''<br/>
 
Noen dager etter at krigen begynte og tyskerne hadde tatt både Narvik og Bjerkvik, var det mange mennesker som rømte fra disse steder, og mange av dem tok veien over Herjangsfjellet. I den forbindelse ble det opprettet en vaktstyrke i Lenvikmark med hovedplass på skolen med klokker Strand som leder. Han var også løytnant i hæren. Han fikk med seg ca 20 mann, og jeg ble med som sanitetssoldat. Denne styrken skulle kontrollere alle som kom over fra Bjerkvik. De ble da tatt inn i skolen til avhør av frykt for at det skulle være spioner sammen med disse. <br/>
 
Vi var bevæpnet med maskingeværer, vanlige gevær og pistoler. Det ble satt ut poster i skogen både ovenfor og nedenfor skolen med utsikt til veien som kom fra Narvik. Vi skulle være stille, så vi fikk ikke prøveskyte våpnene. Det var mange som var innom skolen til forhør, men ingen mistenkte. <br/>
 
Engelske og franske styrker var landsatt på Liland og i Østervik, så Andreas Strand for ned for å ha samtaler med de øverste sjefer for å få avløsning i Lenvikmark hvis de var interessert i det. Han for da ned til Liland om formiddagen. Da var det Arvid Nordstrøm og Eilif Tofte som fungerte som sjefer. Vi ventet som sagt at engelskmennene skulle komme. Det var på kvelden at vakten som sto ute ved skolen, ble oppmerksom på at det kom et gjeng gående oppetter veien. De var hvitkledde. Han fikk da varslet de andre som var inne, og han ropte da holt. Vi trodde det var engelske soldater som kom. Da han hadde ropt holt, stoppet troppen momentant for så å spre seg på hver side av veien og går til angrep på skolen. De skjøt med gevær, og så kastet de en håndgranat som var ment å treffe vinduet. Heldigvis traff den ikke, men eksploderte på trappa. Der sto det ved siden av trappa flere par ski, deriblant mine, som jeg har enda, men de er noe medtatt av splinter. <br/>
 
Situasjonen inne i skolen var kaotisk. En tok geværet og slo til lampa så det ble helt mørkt. Noen hoppet ut av vinduene og sprang i alle retninger. Noen av dem som rømte ut, for til fjøset hos Mathias, og der skremte de ut alle hønsene. Så fortsatte de til Østervik, og andre gikk over Sauen og kom ned til Vassbotn. Etter at de hadde kasta granaten, kom en tysker på trappa. Da skjøt Eilif Tofte gjennom dørkarmen, og tyskeren forlot stedet. Da det var gått en stund, hørte vi et kraftig smell. Da skulle tyskerne sprenge brua over Tverrelva, men den ble ikke noe skadet, bare rekkverket ble noe forvridd. Det viste seg senere at tyskerne kom fra Bjerkvik og skulle til Strandvassbotn for å sprenge kraftstasjonen. Da de kom opp på fjellet og såg hvor stort dette huset var, fant de ut at de hadde altfor lite ammunisjon med seg til å fullføre oppdraget. De gikk da ned fra fjellet. Etter sporene å bedømme, kom de ned fram ved Snubbakollen og ned på riksveien ved Ol Olsa svingen. <br/>
 
Etter dette skulle vi prøve å skyte med maskingeværene, men de var frossen i bein. De virket ikke. Dagen etter såg vakta at det kom noen gående etter veien. Det ble ropt holt, men de stoppet ikke med det samme, og da ble det avfyrt et skudd. Det viste seg at det var noen av våre, og en blev truffet i skulderen. <br/>
 
Vi pakket da sammen og begav oss på tur hjem. Et par dager etter fikk vi høre at det var tyskere i Lenvikmark for å lete etter oss, men heldigvis var vi ikke der. Vi var hjemme. <br/>
<br/>


=== Lenvikmark i aprildagene 1940 ===
=== Gårdsnummer 93 Bogmarken ===
=== Gårdsnummer 93 Bogmarken ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''John Løvli på 92-årsdagen sin i stua hos sønnen Elmar.''}}
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''John Løvli på 92-årsdagen sin i stua hos sønnen Elmar.''}}
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>


I begynnelsen av 1930 tallet er det tre familier fra Bogen som kjøper eiendom i stats-allmenningen mot Troms fylkesgrense. De kjøper eiendommen ilag. Etterpå skylddeler de og trekker lodd om hvilken av de tre parsellene hver av dem skal ha. <br/>
I begynnelsen av 1930 tallet er det tre familier fra Bogen som kjøper eiendom i stats-allmenningen mot Troms fylkesgrense. De kjøper eiendommen ilag. Etterpå skylddeler de og trekker lodd om hvilken av de tre parsellene hver av dem skal ha. <br/>
Linje 959: Linje 1 107:


=== Bilder ===
=== Bilder ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small>
{|
{|
|-valign="top"
|-valign="top"
Linje 1 004: Linje 1 153:
|}
|}
<br/>
<br/>
=== Rettelse tatt inn i [[Fimbul nr 21 - 2003#Rettelse|Fimbul nr 21]] ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Baksidebilde: "Moshulu".<br/>Denne finske seilskuta blei tatt av tyskerne og lå som lossement for ubåter i Øysundet under krigen.}}
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Baksidebilde: "Moshulu".<br/>Denne finske seilskuta blei tatt av tyskerne og lå som lossement for ubåter i Øysundet under krigen.}}
I [[Fimbul nr 19 - 2000|"Fimbul" nr 19]] har vi kommet i skade for å skrive at Strøm-butikken fløtta til Bogen i 1944. Det sakl være i 1964. Beklager. <br/>
<br/>
<br/>
<br/>


[[Kategori:Fimbul]]
[[Kategori:Fimbul]]
[[Kategori:Årbøker]]
 
[[Kategori:2000]]
[[Kategori:2000]]
{{bm}}
{{Ikke F-merking}}
Marianne Wiig
Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 814

redigeringer

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/685041...2027543»