Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Forord
Vi er inne i et nytt årtusen, og i denne utgaven av "Fimbul" prøver vi å formidle noe av historien til våre bygder de siste 100 år. Her er tatt med stort og smått av hendelser som skribentene selv har opplevd eller som eldre folk har fortalt om.
Her fortelles det om kampen for å klare å forsørge seg og sine, om arbeid ute og inne for alle i store barnefamilier, om levende bygdelag med liv i hus og fjøs, om tilbakegangen for jordbruket med mange uslåtte jorder. Her fortelles også - i tekst og bilder - om et rikt foreningsliv.
Vi retter en stor takk til alle som har bidratt med stoff og gjort det mulig for oss å gi ut dette heftet, og dersom noen skulle savne stoff fra si bygd, så er vi svært takknemlig om dere skriver om "utelatte" bygder. Dette kan trykkes i neste "Fimbul". Vi i nemnda tar også i mot tips om folk som sitter inne med kunnskaper om Evenes i gammel tid. Dersom vedkommende ikke vil skrive selv, tar vi med oss lydbandopptaker og kommer på besøk. I tillegg til stoff, er vi fremdeles interessert i alt av bilder.
Vi håper at årets "Fimbul" blir godt mottatt av våre lesere og minner om at det fremdeles er tidligere utgaver å få kjøpt i Sparebanken Evenes-Ballangen, Bogen og hos kasserer Eva Svendsen, Tårstad.
Andre kontaktpersoner:
Ole Parten
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten
Hilsen redaksjonskomitèen
Rettelse
En uttalelse i "Fimbul" nr 15 side 55 kan misforståes, for konfirmantene fikk også det omtalte året, 1942, Nytestamentet i gave av presten (menigheten).
Det er til frihet vi er frelst
Salme av Jak. J. Andersen
|
Det er til frihet vi er frelst |
Om vel begyndt I har, bliv ved |
| |
Skar, Tårstad og Stunes gjennom de siste 100 år
Forord
I forbindelse med at bygda skulle markere overgangen til nytt årtusen, bad Rolf Moholt (initiativtaker) Even Svendsen om å gi en kort beskrivelse av bygdas historie
gjennom de siste 100 år. Inge Stunes har også bidratt med opplysninger.
Rolf Moholt presiserer at dette ikke er ment å være en uttømmende beskrivelse av bygda eller en på alle måter historisk korrekt beretning, men en sammenfatning av begivenheter med betydning for utvikling av trivsel i bygda.
Rolf Moholt takker Even Svendsen og Inge Stunes for jobben.
Bygdene våre gjennom 100 år.
Bosetning
Tidlig på 50 tallet gjorde Trygve Hansen gravfunn fra vikingtida ved Tinghågen på Tårstad. Både funnet og navnet "Tinghågen" vitner om gammel og sentral bosetning. Gamle utskiftningsforretninger viser at bosettingen og den dyrka jorda var konsentret langs kystlinja. Som ellers i Nord-Norge var det også hos oss en kombinasjon av jordbruk og fiske som ga livberging og bosetting.
Det skal imidlertid nevnes at en skriftlig beretning av Andreas Skar forteller at det i Skar en tid før århundreskiftet var mekanisk bedrift som produserte jaktvåpen, der var reparasjonsverksted for urverk, mølle, båtbygging, butikk som kjøpte fisk og sild og endelig nevnes notbruk.
En del av mannfolkene reiste også på anlegg over hele Ofoten for å sikre hus og heim.
Ellers vet vi at det på Tårstad var materialhandel en periode slik at kombinasjonen jordbruk/fiske kanskje er litt overdrevet som eneste levevei.
Jordbruket
Tidlig i det nye århundre vokste det fram et bysamfunn i Narvik som hadde behov for forsyning av landbruksprodukter. Dette sammens med pengehusholdningen gjorde det viktig å dyrke nye arealer slik at det også ble noe å selge. De av barneflokken som ikke reiste ut, skulle også ha livberging og fikk derfor sin del av utmarka hvor de dyrket ny jord og bygde sine hus. På 30-tallet opprettet Staten en spesiell finansordning for de som ryddet egen gård. Typiske bureisere på Tårstad var Hans Elvemo og Martin Myrvang.
Hesten var trekkrafta og transportmidlet i jordbruket. Siste del av 50-tallet ble blakken gradvis erstattet med traktor. Samtidig ble nordlandskua byttet med NRF, kraftforet ble en stadig viktigere del av foret, arealene økte og kombinasjonen jordbruk/fiske ble mindre viktig og opphørte etter hvert. I 1930 var det 63 melkeleverandører på strekningen Myrland - Viksletta. Nå er det kun 4 bruk som sørger for den samme produksjonen.
Meieridrift
For å kunne behandle en økt melkemengde ble det i 1899 bygd meieri ved starten av Nøysomhetsbakken. I førstningen ble melka kjernet til smør, men etter hvert ble en stadig større del pasteurisert og sendt til konsum i Narvik.
I 1926 var etappe to i sentraliseringen av meieridrifta et faktum - da ble meieriet på Tårstad lagt ned og Ofoten meieri kom i drift i Narvik. På midten av 90-tallet kom etappe tre - Ofoten meieri ble lagt ned og fra nå ble melka levert til Harstad.
Omsetning av kjøtt
Når terminen eller skattekrav skulle betales var løsningen i mange tilfeller å gå på båsen og hente ut en kalv, en sau eller kanskje ei ku. Slakting i sjåen var en del av livet på gården. Så var det å ta skrotten på lokalbåten til Narvik og oppsøke kjøpmann eller slakterbutikk. Når tidene var vanskelig var det ikke alltid at det lykkes å bli kvitt slaktet til forventet pris i rimelig tid før båten skulle returnere. Å dumpe ble oftest løsningen. Derfor var etableringen av Nord-Norges Salgslag med mottaksplikt til noterte priser et viktig fremskritt for kjøttomsetningen fra gården. Nå ble slaktet pakket i kreppapir og lagt i grinder slått sammen av tynne bjerkestammer og sendt med melkebåten og seinere med melkebilen til byen.
Medlemsskapet i salgslaget betinget også leveringsplikt. Likevel skjedde det nok fra tid til annen at det på båsen befant seg en sau eller en kalv som ikke likningsmyndighetene kjente til og som derfor måtte finne sin omsetning på et gråere marked enn salgslaget. Det var derfor ikke helt uvanlig at det i ly av mørket ble hentet ett og annet slakt til slakterforretning utenfor salgslaget.
Fra de seinere år med hjemmeslakting i våre tre bygder huskes Ingemar Devold, Håkon Osvoll og sist Edulf Overeng som habile slaktere og Martin Myrvang som skinnkjøper.
På 60-tallet startet Salgslaget med inntransport av levende storfe og seinere også sauer til slakteriet. I dag er det EØS-regler som forbyr slakting på gården.
Transport til og fra bygda
Ofotens Dampskibsselskap startet en kombinert melke og passasjerbåtrute med m/k "Najaden" som seinere ble erstattet av m/k "Haldis" og til slutt m/k "Skjomtind". Bøndene måtte selv transportere melka til kaia på Tårstad. I 1947 ble det dannet et lokalt andelslag som skulle kjøre melka på bil til Narvik. Bilen skulle samtidig kunne ta med to-tre passasjerer. Hver melkeleverandør hadde sin dag å følge bilen som melkemann (spannlemper). Den første bilen ble kalt "Hilda" og den neste "Klaus". Tidlige sjåfører var Sverre Rørvik, Arne Devold og Nils Martiniussen.
Selskapet bygde også garasje på tomta ovenfor Samvirkelaget. Garasjen ble etter kort tid tatt av vinden. Selskapet hadde brukt opp andelskapitalen i 1954 og drifta opphørte. Fra da overtok Arne Høgås melketransporten med kombinert buss/melkebil. Ruta ble også viktig for varedistribusjonen fra grossistene i Narvik til kjøpmennene på hele ruta fra Bjerkvik til Tårstad. Etter at Alf og Karl Høgås hadde drevet denne rutevirksomheten noen år overtok Ofotens Bilruter. På 80-tallet overtok meieriet selv denne transporten med egen tankbil og henting av melka på hver gård. Fra nå av var også melkerampen tapt som møtested for bøndene på morrakvisten.
Fisker og bonde
Fiske i kombinasjon med jordbruket var en nødvendig del av inntektene helt fram til 50-tallet. På det meste var det registrert 17 motordrevne fiskebåter på strekningen Skar - Evenes. Først var det Lofotfisket i januar/februar/mars. Etter en kort tur heimom, ble det rustet for «Finnmarka» hvor fisket varte helt til det ble tid for våronn på gården. Etter krigen ble antallet fiskebåter redusert og siste båten ble solgt i 1984. At fiske ikke lengre var en nødvendighet skyldes nok at jordbruket etter hvert ga livberging.
Kaia og båtanløp
I 1894 ble det etablert dampskipsanløp på Tårstad for rutebåt mellom Bodø, Steigen, Lofoten, Hamarøy, Lødingen, Evenes, Ballangen og Narvik. Fram til 1926 ble anløpet betjent med ekspedisjonsbåt.
I 1926 bygde Einar Svendsen kai som hadde 265 m landgang og 33 m kaifront - dermed hadde Tårstad en kai som visstnok var landets lengste trekai den gang. De selskapene som anløp var Ofotens Dampskipsselskap, Saltens Dampskipsselskap og Troms Fylkes Dampskipsselskap.
I 1929 fikk stedet anløp av d/s "Nord Norge" som gikk i rute Narvik - Trondheim. I forbindelse med dette anløpet ble det opprettet bussrute Tårstad - Bogen - Evenskjer - Steinsland fergested. Fra 1936 ble d/s "Nord-Norge" tatt inn i ruten Bergen - Kirkenes og anløp Tårstad opphørte.
Lokalruten Bodø - Narvik og Narvik - Svolvær fortsatte, men en stadig større del av trafikken ble flyttet fra sjø til land og 28. september 1964 hadde bygda siste ruteanløp av båt. Med rutetrafikken forsvant også det økonomiske grunnlaget for kaia som etter det forfalt og var borte i løpet av få år.
(I tillegg til den betydning "båten" og kaia hadde når en skulle ut å reise eller sende og motta varer, husker jeg at det var stor stas å gå på kaia hver lørdagskveld og søndags ettermiddag - det var på mange måter et møte både med bygdefolket og omverden. Parentes er utgivers bemerking).
Posten
I 1895 ble Tårstad eget poststed med Per Svendsen som poståpner i kombinasjon med butikk og dampskipsekspedisjon. Postkontoret var lokalisert i butikkbyggets østre del. I 1949 overtok Even Svendsen som poståpner etter sin far og kontoret flyttet inn i nytt butikkbygg i 1964.
Mot slutten av 60-tallet ble det etablert kasselegging av post. Even Svendsen hadde poståpnerstillingen til kontoret ble nedlagt 30. september 1992 og erstattet av landpostrute med utgangspunkt - først fra Liland og seinere Bogen postkontor.
Veier
I 1923 ble det bestemt at det skulle bygges vei fra Tårstad til Troms grense - ca 4,5 kilometer og knyttes sammen med vei fra Skavlia til Mellomdalen ved Breistrand. Anlegget startet i 1929. Det ble brukt "veifondsmidler" og anlegget sto i lange perioder stille. Derfor ble den ikke ferdigstilt før i 1959 etter at den lenge hadde vært farbar.
Midt på 80-tallet ble fylkesveien Skar - Dragvik opprustet til 10 tonns akseltrykk og tilført fast dekke - teleløsning og stenging var fra nå et tilbakelagt vårtegn.
Jernbane
I 1922 ankom 7 ingeniører til Tårstad for å stikke jernbanetrase som skulle gå fra
Trøndelag til Finnmark. Det var planlagt å bruke jernbaneferge fra Korsnes i
Tysfjord til Viksletta. Grunnforholdene ble undersøkt og traseen stukket gjennom beste kornåker til Rasmus Larsen, "gjennom Svendsens Skibsexpedisjon", gjennom husene til Fredrik Agersborg og Johan Agersborg og tilsvarende visitt hos Peder Paulsen. Her bøyde traseen mot nord og fulgte nåværende flyplass for å bøye mot øst på Nauta og inn gjennom Evenesmarka.
Under stikkingsarbeidet deltok det flere navngitte personer fra Skar, Tårstad og Stunes.
Butikker
I 1896 bygde Per Svendsen butikk på Tårstad. Etter hvert ble butikken overtatt av Einar Svendsen og så av hans to sønner Roald og Even. Vi husker også Ingvar Hansen som ekspeditør bak disken gjennom hele sitt voksne liv. Gjennom tidene har butikken også vært det første møte med lønnet arbeide for mang en ungjente eller gutt. På utsida av disken var det en langbenk hvor kallene løste mange verdensproblemer i rolige ettermiddagsstunder.
I 1964 bygde Brødrene Svendsen ny butikk i stil med datidens standard og med tømmer fra egen skog. Trolig det første litt større bygg som er reist med tømmer som er "dyrket" lokalt. Nå ble langbenken erstattet med stoler med ryggstø og kaffe servert på respatexbord. Dessverre var det ikke lengre noen som hadde tid til å sette seg ned og verdens problemer ble ikke løst.
I 1918 startet også J. M. Johannesen butikk på Tårstad og drev denne til i 1923 da han solgte butikken til nystiftet Tårstad Samvirkelag. I 1929 bygde samvirkelaget ny butikk med leilighet i 2. etasje. Denne butikken ble på slutten av 60-tallet underlagt Liland Samvikelag og seinere Narvik Samvirkelag før den i 1980 ble nedlagt. Bygget og varebeholdningen ble kjøpt av Br. Svendsen som etter kort tid solgte huset til Arild Hansen. Folks økte mobilitet og krav om lavere priser, som igjen betinget storinnkjøp, gjorde det stadig vanskeligere å fortsette virksomheten, selv med bare en butikk i bygda.
Den 31. desember 1991 satte også Br. Svendsen kroken for døra og en viktig tjeneste var historie. I dag må vi reise ca 20 kilometer for å handle.
Midt på 50-tallet foretok Tårstad Kooperative Kvinneforening innkjøp av et frittstående frysehus for utleie av bokser i størrelse 60 og 80 liter. Samtidig etablerte Svendsen eget fryseri i brygga. Nå kunne innbyggerne i de tre nabobygdene erstatte saltkjøtt med ferske frysevarer.
Drosjer og skolebarntransport
I 1930 kjøpte Ankerstrøm Nilsen en T-Ford og drev drosjekjøring i bygda fram til 1936. Året etter, i 1937, kjøpte Roald Svendsen sin første drosje. Etter å ha slitt ut et utall av biler sluttet Roald med drosjekjøringen siste halvdel av 80-tallet og bevilgningen ble overtatt av hans svigersønn, Viggo Berg.
Roald Svendsen hadde også skolebarnkjøringen - først fra Sommervika/Myrland til skolen på Tårstad og seinere fra Skar/Evenes til Liland.
En periode hadde han to minibusser i slik transport. Disse samme bussene var også nyttig for bygdas ungdommer for leiekjøring til fest enten på Breistrand, Tovika eller det var i Bogen.
På 60-tallet overtok Ofotens Bilruter, som konsesjonsinnehaver, selv skolebarnkjøringen og ansatte Svendsen som sjåfør.
Lastebiltransport
I 1945 kjøpte Birger Pettersen lastebil og startet leiekjøring. Tidlig på 50-tallet overtok hans svigersønn Einar Nilsen denne bevilgningen og hadde også brøyting for veivesenet. Hans sønn, Arvid Nilsen, overtok så bevilgningen tidlig på 70-tallet. Viggo Berg drev også med lastebiltransport - både anleggskjøring og noen år også med en bil i øltransport fra Tromsø til vårt område.
Telefonen
Det ble tidlig dannet et lokalt telefonselskap som bygde en linje og ved starten ble det installert 4 telefoner i bygda - en i Skar, to på Tårstad og en på Stunes. Denne linja var knyttet sammen med tilsvarende lokalt selskap på Liland hvor det også var sentral mot den store verden. Omkring 1950 overtok det statlige Televerket og bygde nye linjer. Fra nå av ble det opprettet telefonsentral på Stunes hos Eline Johnsen. Etter noen år ble denne sentralen nedlagt og ny sentral for oss ble Bogen. Denne sentralen var i drift til automatiseringen som skjedde tidlig på 80-tallet.
Strøm
13. november 1948 ble det satt strøm på nettet til denne delen av kommunen. Med det åpnet en ny tid seg for innbyggerne.
Skolen
I 1891 ble det bygd skole på Nøysomheten - på øversida av veien like før svingen
mot Ørntuva.
1 1924 ble så denne skolen erstattet av nytt skolebygg på Tårstad. Gammelskolen ble flyttet til Myrnes hvor den står i dag.
Ved nedleggelse av skolen på Tangen, ble barna på strekninga Lien - Solås kjørt til skolen på Tårstad. Fra 1956 var det framhaldsskole på Tårstad og opphørte ved innføringen av ungdomsskolen. Tårstad Skole ble nedlagt i 1963 og barna kjørt til Liland Sentralskole.
Skolebygget ble av kommunen gitt til lag og foreninger i bygda og restaurert til bygdehusformål.
I 1979 ble det opprettet grendeskole på Tårstad og denne ble nedlagt da barnetallet sank under den magiske grensen i 1996. I hele denne perioden var Sigrid Rørvik Bruun styrer for grendeskolen.
Smed
Ottar Ingebrigtsen hadde smie på Stunes. På de fleste gårder finns sikkert ett eller annet redskap som har vært innom essa hos Ottar. Han "smidde" også gjerdestolpene med kors på toppen som du kan se på kirkegjerdet på Evenes.
Olav Larsen, i Skar; overtok ei smie som sto rett øst for brygga til Svendsen. Denne smia flyttet han heim til Skar hvor han drev sitt håndverk. Fortsatt finns det noen sparker som er produsert hos en av disse to.
Skredder
Etter at meieridriften opphørte, ble huset solgt til Arvid Eilertsen som flyttet huset til tomt øst for nyskolen hvor han drev skredderverksted et stykke ut i 50-tallet. I bygda finns neppe noen over 60 år som ikke har hatt skreddersydd dress fra "han Eilertsen". Huset ble kjøpt av Edna og Fred Ryland og benyttes i dag til lager.
Skomaker og baker
I 1905 utvidet Einar Svendsen butikkbygget mot vest. I 1. etasje ble det opprettet bakeri og i 2. etasje var det skomakerverksted og leilighet. Mellom 1920 og 30 opphørte disse virksomhetene og første etasje ble tatt i bruk som varelager til butikken og 2. etasje som leilighet for butikkbetjentene - Ingvar Hansen - som bodde der til sin død tidlig på 50-tallet.
Ullmottak
Ingeborg og Kristin Nordheim, Stunes og Indianna Øverland, Skar drev mottak av ull og ullfiller som ble sendt til fabrikk og kundene fikk garn, ullundertøy, ulltepper og lignende igjen. Slik "byttehandel" pågikk et godt stykke ut i 50-tallet.
Gruvedrift
I 1906 startet prøvedrift etter svovelkis på begge sider av "Tårstadosen". 20 mann hadde arbeid der et par år. Det er ikke kjent hvor mye eller om det i det hele ble utvunnet noe kis fra disse gruvene. I arbeidet deltok også svenske anleggsslusker. Ved stans i gruvedrifta tok disse seg grøftearbeide hos bøndene og gjorde blant annet grøftearbeidene på Langmyra hos Andreas Olsen.
Under arbeide med «Vassåsveien» fant arbeiderne svovelkis i veigrøfta ved Løvollen. Arthur Lind, Einar Svendsen og Nils Jakobsen startet prøvedrift på denne forekomsten. 10. oktober 1936 ble 300 tonn sendt til England med s/s "St.Joseph" av Tønsberg, men båten forliste under veis. Ny last, denne gang 250 tonn, ble skipet i 1937 med s/s "Thornbury" fra Finland. Nedgangstider og krigsutbruddet gjorde at det ble med prøvedrifta og sjaktene ble fylt med vann. På 50-tallet og rundt 1970 var det gjennomført diamantboring uten at drivverdige mineraler ble funnet. På oppdrag fra bergsmesteren i Nordland, doset Arild Hansen i 1979 gruvemassene
tilbake til sjaktene.
Navnet "Koppergruva" fra fjellet nordvest for eiendommen til Gunn og Hans Kvam, har sin bakgrunn fra 1600-tallet da det var "gitt privilegium" på uttak av kopper her.
Foreningsliv
l. rekke fra venstre: Jenny Nilsen, Tårstad, Karen Lind, Tårstad, Anna Olsen Skar, Langvoll, Nella Høgås, Tårstad, Asbjørg Høgås, Tårstad, Eldbjørg Skar, Skar, Lavina Skar, Skar.
2. rekke fra venstre: Elida Paulsen, Stunes, Nelly Johansen, Skar, Indiana Skavik, Evenes, Marie Stunes, Stunes, Ragnvalda Johnsen, Skar, Eline Johnsen, Stunes, Magda Jakobsen, Tårstad, Hilda Johnsen, Skar.
3. rekke fra venstre: Anna Hansen, Tårstad, Andrea Agersborg, Tårstad, Indiana Øverland, Skar, Anna Øverland, Skar, Audhild Øverland, Skar, Nanna Langvoll, Skar, Karen Johnsen, Stunes.
Også hos oss har det vært et rikt foreningsliv - både misjonsforeninger, barneforeninger, helseforeninger og politiske organisasjoner. Spesielt nevnes:
Ungdomslagene
I 1929 ble det frilynte ungdomslaget "Vadlatun" stiftet. Laget bygde danseplatt ved "Skittendampberget" hvor det om sommeren var fest og dans på lørdagskveldene. Her ble det også solgt kaffe og wienerbrød fra ei lauvhytte.
I 1930 ble AUF stiftet. Møtene ble holdt på skolehuset og det deltok både unge og eldre.
I 1935 bygde "Vadlatun" sitt ungdomshus på leid tomt hos Svendsen, like ovenfor der hvor Sylvi bor i dag. Huset ble etter hvert benevnt som "Navarhågen". Året etter bygde så AUF sitt hus i "Busthola". Dette huset er overtatt av Hans Kvam som bruker det til redskapshus. Huset til "Vadlatun" ble solgt og revet tidlig på 80-tallet.
Det sies at det var dårlige forhold mellom de to ungdomslagene og at Navarhågen og Busthola ble brukt som klengenavn på hverandre og hentet fra en ikke ukjent
tegneserie.
Leikaringen
Gjennom det meste av 80-tallet og fram til i dag har vi hatt en svært aktiv leikarring som har hatt sitt tilhold på grendehuset. Etter hvert har både voksengruppen og barnegruppa fått deltakere fra andre bygder både innen og utenfor kommunen. Gjennom disse årene er det også mange som har hatt betydning for drifta i leikarringen og av disse kan en ikke unngå å nevne familien Bruun.
Skytterlag
Bygda hadde også sitt eget skytterlag som hadde eget hus og skytebane i "Skarpen" hvor Torleif Osvoll bor nå.
Skivene var plassert i bakken ovenfor og litt vest for huset til Tore Stunes. Dette skyttehuset ble solgt til Andreas Johnsen som flyttet huset til Evenes i 1925. Petter Ingebrigtsen er et navn som uløselig er knyttet til disse første årene for Evenes Skytterlag. Også skytebanen begynte sin vandring østover og hadde et par ulike plasseringer ved Ørnflåget i Lunnan-skogen. Etter kort tid endte den på Evenes med skiveplassering øst for området hvor Viggo Berg har steinuttak i dag. Tidlig på 50-tallet bygde laget nytt skytterhus av brakkelemmer etter tyskerne og dette ble revet på 70-tallet. Samtidig ble ny bane bygd ved Liland og laget ble dekkende for skyttere fra hele kommunen.
Tuberkoloseforeningen
som seinere fikk navnet helselaget var den gang svært viktig i arbeidet på helsesektoren. Foreningen ble stiftet av Karen Lind som var lærer på gammelskolen.
Krigen
Vårdagene 1940 minnes med gru. Det var krig på fjorden og i lufta. Bygdefolket måtte stadig søke tilflukt i jordkjellere eller rømme til skogs når kampene var på det verste. Skolen som i dag er bygdehus ble omgjort til engelsk feltsykehus. Hit ble sårede militære og sivile fra Narvik- og Bjerkvik-avsnittet fraktet med o/s "Trondenes" og med sledetransport fra kaia til feltsykehuset. Østre klasserom var operasjonssal. Etter behandling ble de fraktet videre til sykehus i Harstad eller lagt inn på ungdomshusene som etter hvert ble overfylt av pasienter. De som døde her ble gravlagt på Evenes kirkegård hvor vi fortsatt finner deres gravsteder.
Engelsk personell som i aprildagene betjente feltsykehuset, rekvirerte rom på gårdene.
Seinere i krigsårene ble det opprettet leir for russefanger i Oldran (ved Osen). Disse hadde som oppgave å drive to stoller inn i fjellet. Her var det plass til forlegning, maskinhall og sambandsutstyr. Rundt denne haugen som fikk navnet Stullhågen ble det reist 4 radiomaster som hver var 50 m høye. En tilsvarende mast ble også reist på Ørnflaget ved Stunes. Stasjonen kom ikke i drift før krigen var over. Mastene ble revet i første del av 50 årene og fraktet til Lødingen.
Fjellanlegget ble opprustet midt på 50-tallet og benyttet som ammunisjonslager for Ramsund Orlogsstasjon. Seinere ble hallen ytterligere utvidet og benyttet som sambandsanlegg inntil Forsvaret rundt 1990 fant at anlegget ikke var tilstrekkelig bombesikkert og derfor flyttet sitt sambandsanlegg og fjernet sine 25 m høye master.
I de fleste husene rekvirerte tyskerne ett eller flere rom og plass til en eller flere hester i fjøs eller uthus. Slik rekvisisjon var spesielt omfattende i siste del av krigen fra høsten 1944. Først var det teknisk-/forsyningspersonell som hadde ligget i Bjerkvik og som måtte overlate sine brakker til frontsoldater som trekte seg tilbake fra Finland. Seinere ble også disse frontsoldatene forlagt i våre bygder i påvente av transport videre sørover.
Både under og i årene etter krigen var det knapphet og rasjonering på mat og klær. Fjøsen og åkerlappene bidro nok til at det ikke var noen som direkte sultet.
Levesett
Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet var levesettet i våre bygder nokså upåvirket av forandringer. I hvert hus levde to og tre generasjoner sammen og barna som flyttet ut, bosatte seg som regel i bygda eller kanskje såpass langt unna som i Narvik. Husmora hadde sin svært sentrale plass i heimen - ikke var det utearbeidsplasser for kvinner og ikke var det en problemstilling heller. Mor bidro likevel i høyeste grad til familiens økonomi ved å forvandle gårdens produkter til klær, utstyr og mat.
Kanskje som er resultat av at vi i 1948 fikk strøm som ny energikilde inn i vår hverdag startet en akselererende forandringsprosess på 50-tallet. Det ble ikke bare lys, det ble etter hvert også vaskemaskin, elektriske kokeplater og seinere komfyr, og radio ble allemannseie. Så på 60-tallet kom det kjøleskap på kjøkkenet og fryseboks i bislaget eller på loftsgangen.
Gjennom 50-tallet fikk de fleste hus innlagt vann og avløp og med vannklosettet forsvant også den trekkfulle utedoen. Rundt 1965 gjorde TV-en sitt inntog i de fleste hjem.
Nå reiste stadig flere av bygdas ungdommer bort på skole - og svært få av disse
kom tilbake.
På 70-tallet ble det vanlig at barnekullene bare hadde to eller tre søsken. Når de eldre ble hjelpetrengende var det et krav at det offentlige skulle overta omsorgen - gamlehjem ble etterfulgt av sykehjemsutbygging og en profesjonell hjemmehjelpstjeneste eller hjemmesykepleie.
Alle nye hjelpemidler i huset og redusert familiestørrelse gjorde at den nye generasjonen husmødre etter 1970 hadde krefter og tid til å jobbe også utenfor heimen.
Allmennkunnskapene var styrket gjennom ungdomsskolen og 2 - 3-årig fagutdannelse betinget at arbeidsplasstilbudet ble ennå viktigere i 70-årene for bosetting i
heimbyga.
Åpningen av flyplassen i 1973 har trolig bremset noe av den negative befolkningsutviklinga og det er en del av bygdas ungdommer som har arbeide enten direkte eller indirekte knytte til flyplassen. Ved århundreskiftet er det totalt 230 personer bosatt i omliggende kommuner som har sitt arbeide på flyplassen. Noen har også etablert egen næring hvor flyplassen har vært viktig "markedsområde". Her nevnes Arild Hansen som driver maskinentreprenør og Viggo Berg som deltar i ulike virksomheter blant annet som deleier i Evenes Taxi ANS med rutekjøring og kontraktskjøring med minibuss/maxitaxi.
Hvor går veien videre?
"For oss som er litt eldre er utviklingen nesten skremmende - Nærbutikken er borte, Postkontoret er lagt ned, skolen er flyttet, - alt må sentraliseres til større enheter - hvor skal dette ende?"
Og da blir utgivers sluttord at den som lever får se - ny viten og data åpner for uante muligheter.
Vi går inn i et virkelig spennende årtusen og vi ønsker hverandre og nye generasjoner lykke til!
 |
|
| ||
| Karen Pedersen Sagli | Jon Stunes (født 1891) | Helene Ingebrigtsen |
|
| |
| Konfirmasjon av jenter i Evenes kirke i 1896. Konfirmanter fra Evenes, Ballangen og Kjeldebotn. Prost Andersen. | Konfirmasjon av gutter i 1896. Prost Andersen. |
Noen ord om stedet Evenes
av Arne Rasmussen
To hus og en guttunge på moped - slik ble Evenes beskrevet av en tilreisende som for en tid siden tok turen innom. Han hadde nok ventet seg noe mer da han så stedet som bar samme navn som kommunen.
Mange er de "fremmedfolk" som har kjørt ned til Evenes, for så å se seg forundret omkring - de kunne jo ikke se noen flyplass - det var jo dit de skulle.
Om ikke Evenes er noe stort sted, så er det da noe mer enn de to husene som denne "fremmedkaren" hevdet. På 1970-tallet vokste det der opp et lite byggefelt.
Der er Ofotens første kirkested (750) år og prestegård. Den kirken som står der i dag, feirer i år (2000) 200-års jubileum. Så den som er på Evenes, beveger seg på historisk grunn.
Det var en tid skole på Evenes. Den sto på Lunnan - like ved nedkjørselen til dagens molo/hurtigbåtanløp. På den tiden (20 - 30-tallet og antagelig før den tid) gikk elevene fire uker på skole, og fire uker fri. Det var kirketjeneren, den gang kalt kirkesangeren, som også var lærer.
Kirkesangeren skolte "storskolen" - de største elevene - fire uker på Evenes, og deretter fire uker på Tårstad.
Mens kirkesanger Johan Føllested og senere Inge Føllestad underviste på Tårstad, dro småskolelærer Karen Lind fra Tårstad til Evenes for å ta seg av de minste elevene der i fire uker, og motsatt.
På grunn av sykdom i kirkesanger-familien - som bodde i samme bygning som skolen, ble det de siste tre ukene av skoleåret - våren 1923, skolt i stua til Josefa og Peder Tangens hus ved Evenestangen. Dermed fikk Josefa og Peders datter - Hildur, som da var sju år, lov til en tre ukers "tjuvstart" på skolen, hun skulle jo ikke begynne før om høsten. Peders hus eies nå av Hildurs sønn Olav Hjallar, og brukes som fritidsbolig.
Ny skole ble deretter bygget ved Evenestangen (like ovenfor dagens militærkai), men inntil Tangen-skolen - som den ble kalt, sto ferdig, ble det i enda en tid undervist i kirkesangerboligen på Lunnan. På den tid bodde det folk i Haugbakkan, og elevene derfra ble så visst ikke kjørt til skolen, nei, det var å ta seg fram til fots. Oftest gikk de etter Haugbakkveien ned til Evenesvika og videre til skolen, men de brukte også - etter at Tangan-skolen sto ferdig - å gå korteste vei over fjellet og rett ned til skolen. Tangan-skolen var i bruk fram til krigsutbruddet i 1940. Deretter ble elevene i en periode kjørt til skolen på Liland, og senere da til Tårstad. Skolene ble i krigsårene, og noen år etter dette, benyttet som bolig. Jeg husker at Elias og Elisif Fjeld bodde der først på 50-tallet. Skolen ble senere solgt og revet. I dag er det bare muren som står igjen og minner om en annen tid.
Ellen Mortensen forteller: "Skolesalen lå langs etter huset, det var en ganske stor sal med tre vinduer på hver side så det var lyst og trivelig. Inventaret bestod av 3-mannspulter (3 elever på hver pult), dessuten var det kateter, et bord, tavle og en stor trekiste hvor det ble oppbevart bøker og en stor "etasjeovn" av typen Hommelvik Verk. Den ga god varme fra seg på kalde vinterdager. Et rødt skap var der også, der lå det en del kart og plansjer oppbevart. Skoledagen begynte kl 8 om morgenen og sluttet kl 14. Det var mange ganger kaldt å komme inn i skolestua. Det var overfrosne vinduer og frosne blekkhus, og det var langt på dagen før alt ble opptint. Skolen var delt i 2 klasser: De ble kalt småskolen og storskolen. I småskolen gikk 1., 2. og 3. klasse. I storskolen gikk 4. 5. 6. og 7. klasse. Skoledagen begynte med sang og læreren holdt en kort Andakt. Første timen var det kristendomskunnskap, bibelhistorie eller Luthers Katekisme og eller forklaring. Så var det regning, tegning, norsk stil, geografi, norgeshistorie, naturfag, kirkehistorie, bibellesning og sangtime. Disse fagene var fordelt over en uke, og skoledagen ble avsluttet med sang. Disiplinen i skolen var god, kan jeg minnes. Det måtte være ro, og for all del ikke noe som helst bråk i timene. Det hendte nok at en eller annen elev prøvde å finne på noe for å lage moro, men de ble fort neddysset. Lærerne var strenge men rettferdige, og vi hadde stor respekt for dem. Dette er det jeg husker fra mine skoleår i folkeskolen på Lunnan. Håper at det kan gi et lite glimt av hvordan det var i skolen på den tiden."
Evenes-tangen er et yndet utfartssted, og badestranda i Evenesvika er attraktiv. På godværsdager er parkeringsplass nesten mangelvare.
Tidliger var det en gressslette nedenfor veien der badestranda er, men uforsvarlig bortkjøring av sand - før, under og like etter krigen, førte til at den forsvant. Ei steinfylling langs veikanten var nok det som hindret sjøen i å "spise" opp veien.
Den 18. april 1993 var åpningsdagen for hurtigbåtforbindelsen mellom Kjeldebotn og Evenes, en forbindelse som i ettertid har vist seg å ha livets rett. Riktignok startet det med anløp i Liavika, men det viste seg snart at molo var nødvendig. Som naturlig var, ble da Evenesvika valgt som sted for denne satsningen, da dette ville bli den korteste og raskeste forbindelsen.
I 1995 sto moloen ferdig, og den 4. juni anløp hurtigbåten med sine første passasjerer til Evenesvika. Noen mener - til tross for et negativt utredningsresultat fra Nordland vegkontor, at det er grunnlag for fergedrift på denne strekningen. Etter å ha tatt en titt på utredningen, kan jeg ikke akkurat si meg uenig i denne påstand. Kanskje ligger det en smule politikk i denne utredningen. Man bør nok ikke gi opp tanken på en framtidig fergeforbindelse over Ofotfjorden. Neste steg på veien ser ut til å bli kai ved moloen og anløp av hurtigbåten mellom Svolvær og Narvik - noe som også åpner for nye muligheter.
Evenes er som kjent valgt til kommunens Tusenårssted. Med dette følger planen om nytt menighetshus, og kirkemuseum i Bårstua.
Med sin tilknytning til sjøen og sin nærhet til flyplassen, har ikke Evenes de dårligste utviklingsmuligheter.
Evenesmark
av Ole M. Parten, Parten 23. juni 2000, (Ole Marelius Parten 1927-2015)
Navnet Evenesmark stammer trolig fra tidlig 16-1700-åra og har sammenheng med prestegårdsjorda, eller at det er marka til Evenes. Gårdene var husmannsplasser fram til slutten av 1800-tallet da de ble kjøpt av brukerne. Det må også nevnes at navnet Kirkhaug kommer av at man her kan se kirketårnet med kikkert, og slik knyttes også dette navnet til Evenes og var husmannsplass helt fram til 1930-åra. Det pussige er at Osmark, Evenesmark og nordover til Kvitfors er en del av
Lavangseidet.
Virksomheten var og er gårdsdrift, selv om bare få er igjen. Fisket hører også med til bygdas næringer, samt høsting av jorda som den gang var bare hesjing (tørrför) og noe man kalte "surstakk" (etterslåtta). Hesten skulle ha så og så mange tørrhøylass for vinteren, og kua, kalven, sauen og geita skulle også ha sitt antall. Da skulle vinterforet være sikret. Siloforet kom seinere og var populært hos bøndene. Den gang måtte graset veies, for hver syrekanne bestående av blandet A.I.V. eller maursyre, måtte holde til 50 kg gras. Vannet måtte da bæres med børtre.
Bjarne Dalhaug kjøpte traktor med jernhjul, trolig den første i kommunen. Nåværende eier er Rolf Meland, Andørja.
Like etter krigen kom "Gråtassen", en riktig god traktor. Eierne den gang var Johnny Storelv, Nils Nordbakk, Ole Dalhaug, Nils Nyheim, Per Kirkhaug, Johannes Antonsen, Johan Fedreheim, Hans Nilsen og Alf Slettvoll, så langt jeg kan huske. Bjarne kjøpte også treskeverk. Såkornet kunne trøskes på seinhøsten.
Fiske: Lofotisket hadde sin sesong og ga som regel godt av seg og gikk ut på tiende eller femtende i utbytte.
Før krigen husker jeg at far ringte til mor fra Lofoten. Prestholmen var nærmeste telefon. Den gang fantes et telefonlag. Så vidt jeg husker hadde Osmarka, Dalbakk, Prestholmen, Dalhaug og Myrnes ei linje og delte på en felles sentral.
Seinere på våren tok Finnmarksfisket til. Mange tok turen nordover med hurtigruta. Enkelte fikk jobb ombord underveis og slo dermed "to fluer i ett smekk". De viktigste fiskerne var Anders Myrnes, Ole og Peder Fjellaksel, Henrik Parten og andre.
Anders Myrnes var forresten en framifrå kar. Han kjøpte noe som kaltes "Knallert". Det var en bensindrevet motor som ble montert på sykkelens forhjul. Han kjøpte også lastebil og fraktet melk. Sjåfør var Olav Eriksen.
Men før bilens tid ble melka fraktet til vannkummen ved Håkon Hansen til kjøling, for siden å bli kjørt turvis med hest til Liland.
Litt fra Evenesmark i nyere tid
av Idar Reinås, Evenesmark 28. oktober 2000, (Idar Johan Reinås 1937-2014)
I dag er det en sammenhengende bosetning fra Kvitfors til Evenesmark. De siste 20-30 åra er det bygd en rekke nye hus, samt noen driftsbygg er også reist. På 70-tallet og utover flyttet en del unge mennesker tilbake til bygda og slo seg ned. De fikk jobb på Evenes flyplass, i Harstad og på Fjelldal. I dag har imidlertid en god del ungdommer måttet reise bort for å få seg et levebrød etter endt utdanning.
Tidligere var det butikk i bygda, først på Høgda hvor Hilfrid og Karl Bartholsen dreiv, og seinere overtok Ottar Nordmark som bygde opp en moderne forretningsgård ved riksveien. Han drev butikk i 22 år og la ned på midten av 1990-tallet. I ettertid er det etablert en el-varebutikk/reparasjonsverksted i lokalene.
Det var to skoler i bygda tidligere, Myrnes og Evenesmark. Da Myrnes ble lagt ned var det fortsatt skole I Evenesmark inntil bygda ble helt fri for skole på 60-tallet. På 80-tallet ble det opprettet grendeskole i Myrnes sanitetsforenings lokaler på Myrnes, men det var en kortvarig glede før sparekniven tok også den.
Evenesmark fikk elektrisk strøm like etter 2. verdenskrig, mens andre bygder på Lavangseidet måtte vente fram mot 1950-60 før de fikk elektrisk strøm.
Foreningslivet i bygda har vært rikt og er det fortsatt. I dag fins det idrettslag, sanitetsforening, velforening, grendehuslag. Tidligere var det også skytterlag i bygda. Ellers er bygdefolket med i diverse lag og foreninger i ETS-sammenheng, så som sameforeninger, duoddjelag, og andre interesseforeninger/organisasjoner.
I en valgperiode på slutten av 80-tallet stilte bygda egen tverrpoliotisk liste til kommunevalget, Evenesmark Tverrpolitiske Liste (ETL). Lista fikk innvalgt en representant i kommunestyret i den perioden. Ellers har bygda vært generelt godt representert i kommunestyret opp gjennom de siste periodene. Den største representasjonen har de siste årene vært fra Senterpartiet.
Bygda fikk nytt kapell i siste del av 1950-åra, Kvitfors kapell eller Lavangseidet bedehuskapell som det også kalles. Kapellet er eid av de læstadianske menigheter, men er innviet også til kirkelig bruk. Kapellet kan sies å være en direkte fortsettelse av Kvitfors læstadianske forsamligshus som sto lenger opp under fjellet. Dette samlingshuset sto ferdig i 1883. De læstadianske menighetene på Lavangseidet holder ofte sine forsamlinger og stevner i kapellet. Kapellet har og sin egen forening som arbeider for kapellets ve og vel. For få år tilbake ble ble et nytt tilbygg reist som rommer matsal og kjøkken. Arbeidet ble gjort overveiende på dugnad da
de læstadianske menigheter fortsatt har godt fotfeste i bygda.
For noen år tilbake fikk bygda et nytt grendehus som ble bygget stort sett på dugnad av en samlet bygd. Tidligere hadde bygda et ungdomshus som etter hvert ble ubrukelig til de fleste formål på grunn av dårlig vedlikehold og manglende sanitæranlegg. Grendehuset brukes til alle formål, også av folk fra andre bygder.
Befolkningen i Evenesmark er for en stor del av samisk herkomst, selv om mye av det samiske levesettet er borte. Også språket har den yngre generasjon mistet stort
sett totalt, mens den eldre garde fortsatt kan ha et levende samisk språk. Sameforeningene har lagt ned et stort arbeid for å bevare noe av den samiske kulturen, ikke minst språket. Samekofta, som er et staselig plagg, er for eksempel kommet mer til heder og verdighet igjen og brukes av stadig flere i festlige anledninger.
|
| |
| Begravelsesfølge i 1944. Peder Fjellaksel blir ført til kirkegården. | Læstadiansk møte på Myrnes ca 1900. | |
|
| |
| Anders Myrnes med to barn på fanget. Fra venstre bak: Hilbjørg Myrnes, Oddbjørg Fjellaksel, Hildur Horn, Marit Fjellaksel. 1955 (Rettelse tatt inn i Fimbul nr 20) |
Brudeparet Inga Johansen og John Olausen, Myrnes. Gift i 1906. | |
|
| |
| Det første sagbruket i Evenes kommune lå på Dalhaug. Til venstre Bjarne Dalhaug og Egil Myrnes. 1938 |
Tresking av korn på Dalhaug. Fra venstre: Marie Dalhaug, Magnus Fossmo, Petter Dalhaug, Henrik Parten, Ole Dalhaug, Johan Dalhaug. 1938 (Rettelse tatt inn i Fimbul nr 20). | |
|
| |
| Skitur i 1941. Fra venstre: Marie Dalhaug, Helge Dalhaug, Hans Nilsen, Håkon Tverfjell, Benjamin Dalhaug, Arthur Olsen, Asmund Tverfjell, Karl Lundemo, Anne Kirkhaug, Arne Ellingjord, Johan Fedreheim. |
Tørrhøykjøring i Osmarka i 1939. Fra venstre foran: Jens Osmark og dreng Johannes Fredly. Fra venstre bak: Solveig, Einar og Svanhild Osmark. I høylasset sitter Selma Nilsen og Synnøve Lyder, begge fra Finnmark. | |
|
| |
| Tur til Hålogalandsløpet i 1949. Løpet gikk fra Bjørnfjell stasjon til Elvegårdsmoen. Bilen tilhørte Bjarne og Benjamin Dalhaug og ble brukt til turbil. Fra venstre: Asmund Tverfjell, Hilfrid Bartholsen, Ole Dalhaug, Håkon Tverfjell, Marie Dalhaug Brekkan, Benjamin Dalhaug, Per Kirkhaug. Bilen hadde sitteplasser til ca 20 personer på benker av tre i dette avsagde karosseriet. |
Dette er muligens den siste gammen i Evenes og ble bygd i 1932. Det bodde folk i den til ca 1955, og den hadde innlagt strøm de siste åra. Gammen sto på gården Nystad i Evenesmark. Trearbeidet ble utført av Fredrik Tverfjell mens never- og rupanelarbeid ble utført av eieren, Ole Larsen. Iling av gammen ble gjort på dugnad av naboer. Det er stablet myrtorv til vegger og sandtorv til tak. ca 1950 |
En vandring gjennom tiden 1900-2000 for gårdene Lien, Lilandskar, Volden, Liland, Bjellgam
av Odd Sørensen, Volden, juni 2000
Slutten av 1800 tallet var på mange måter en positiv tid for bygda med en fremtidsretta utvikling til samfunnets beste. Her kan nevnes: Utbygging av veinettet, ny skole, etablering av Liland Dampmeieri, Evenes Sparebank m.v.
Hvilket bilde av bygda kan en tenke seg i år 1900?
Kulturlandskapet kom betydelig mer til syne på grunn av større skogavvirkning, store utslåttearealer og betydelig beitebruk. På fulldyrka jord var åkerarealet (til korn og potet) betydelig. Bebyggelsen for 100 år siden bestod i det vesentlige av flere små hus, gjerne tømret bolling med torvtak. De største bygningene fant en gjerne i sammenheng med sjøen, båt og bruk. Deltakelse i fiske på de forskjellige felter var vanlig. Ofoten var kjent som en god "sildefjord". Det må nevnes at laksefiske med not hadde stor utbredelse. Jordbruket var i en positiv utvikling, det vitner Liland Dampmeieri om. Lilandsområdet pekte seg ut som stedet for handel og kommunikasjon m.v.
Folketallet?
Store familier og mange personer i tjeneste.
Årsaker med stor positiv betydning i dette århundre må nevnes utbygging av strømforsyningen, dette arbeidet pågikk i 40 årene. Likeså utbygging av Brattforsen Vassverk, dette arbeide pågikk i tiden 1962 — 1965, da etter at planer hadde versert i mange år.
Gårdsnummer 14 "Lien" (Klokkergården)
Eier: Det Nord-Norske Kirke- og skolefond v/Kirkedepartementet.
Delvis i privat eie.
- Ifølge Magnus Røger ga sokneprest Arctander i 1775 følgende beskrivelse av gården: "Tungdrevet jord og ingen skog uten stor besværlighet".
- Dette kan vi trygt si oss enige i også i dag.
- Eiendommen er ikke benyttet som bosted for klokkerne i dette århundre, men en del av gården er benyttet i jordbrukssammenheng av dem.
- Den siste klokkeren som høstet en del slåtteland her var Andreas Strand.
- Fra gammelt var det flere bykselbruk/husmannsplasser på gården. Plassene var bebodd av samme familiene i flere generasjoner, og de samme var eiere av bebyggelsen. På slutten av 50-årene kom grunneieren til beslutning om salg til oppsitterne som ønsket å kjøpe. Det ble da fradelt 6 bruk som ble solgt til de familiene som bebodde disse. Salget ble fullført omkring 1960 og må betraktes som det største som har skjedd på gården i dette århundre. Ordnede eierforhold har medført øket bosetning. Videre har firma Steinbakk en del virksomhet lagt til stedet, og en kai i Liavika er nyttet i transportsektoren.
Gårdsnummer 15 "Lilandskar" (innbefatter Sommervik).
Eiere: Privateid
- Ved år 1900 var gården delt i 5 bruk med flere husmannsplasser og vilkårlige tomter, disse var avviklet før 1940. De samme familiene har stort sett stått som eiere i dette århundre. To bruk har skiftet eier der nye familier er kommet inn. Gården er nyttet til landbruk i kombinasjon med forskjellige andre yrker.
Gårdsnummer 16 "Volden".
Eiere: Privateid
- Gården var i 1900 delt i 4 bruk, i år 2000 er gården delt i 6, medregnet tomter. De samme familier finner vi som eiere/oppsittere hele tiden. Noen bebodde hus med vilkårlige tomteforhold, disse forhold er alle avviklet.
- Gården er nyttet til landbruk i kombinasjon med forskjellige andre yrker.
Gårdsnummer 17 "Liland".
Eiere: Samtlige bruk er gjennom tiden i privat eie.
- Jordbruket har hatt en ganske bred plass på gården, og flere av brukene var av betydelig størrelse etter våre forhold. Likevel finner vi kombinasjon med andre yrker. I de fleste tilfeller finner vi også her de samme familier som eiere av hovedbrukene gjennom århundre.
- Husmenn, strandsittere m.v. var vanlig ved århundrets begynnelse. Disse forhold er etter hvert blitt borte og en del tomter er utskilt, men i mindre målestokk.
Liland — et knutepunkt for samferdsel!
Gode havneforhold på Liland gjorde båtforbindelse naturlig. I den første tiden av århundre hadde Saltens Dampskipsselskap båtruter på fjorden. Ofotens Dampskipsselskap ble stiftet i 1912, men kom først med i lokaltrafikken på fjorden i 1924. Kjøpmann Winnem var dampskipsekspeditør og poståpner og bygde kai for dampskipsekspedisjon tidlig på århundre. Liland var poststed fra før århundreskiftet og fram til 1. august 1997.
Første bil kom til Liland sommeren 1920, Hjalmar Hovde var eier.
I 1930 ble damskipskaia tilbygd fergekai for fergetrafikk mellom Vassvik og Liland. Hovde anskaffet buss og hadde denne i rute mellom Liland og Steinsland fra 1931.
Veien over Veggfjellet ble åpnet 1. juli 1938. Samme år ble Ofotens Bilruter AS stiftet. Det nye selskapet overtok Hovdes ruter og startet ruten Narvik - Steinsland. Fergetrafikken til Liland opphørte. Bilens tidsalder var kommet, og gjennom tiden fremover var her diverse bygderuter, melkeruter, postruter, skoleruter o.s.v. som var innom Liland. Drosjenæringen er drevet sammenhengende fra Hovde fikk sin første bil, men da av forskjellige personer.
Bjarne Melbøe bygde ny kai i 1946/1947, denne kaia ble nyttet til dampskipskai samtidig som den, i likhet med den gamle kaia, ble nyttet i forbindelse med "meierilagret" som også ble utbygd i denne tiden. Det skjedde at båter kom direkte fra utlandet for å losse på Liland. (Tollere fra Narvik var til stede).
Telegrafen/telefonstasjonen ble flyttet fra Bjellgam og ned til Liland i slutten av 30-åra. Her var den i Hjalmar Hovdes hus fram til automatiseringen ble gjennomført. (I de samme lokaler drev Trygve Ravn handel før han flyttet til egen gård på Bjellgam).
Offentlige funksjoner
Lensmannskontoret var på Liland gjennom ca første halvdel av århundre, lensmannsdistriktet omfattet også Ballangen. Ved skifte av lensmann ble så kontoret lagt til Ballangen inntil distriktet ble delt og Evenes fikk egen lensmann med kontor i Bogen.
Skolen gjennomgikk store forandringer omkring år 1900, både lesetid og fagkrets ble betydelig utvidet og krav til skolehus ble større. Nytt skolehus ble oppført ca 1899 på leiet tomt. Dette skolehuset brant i 1916 og ny skole ble oppført umiddelbart. Skolehuset ble også nyttet av lag og foreninger, kommunale møter, herredsagronomene hadde og en tid kontor der.
Tangen skolekrets ble nedlagt da skoleåret 1938/1939 var omme (lite barnetall) og noen elever ble overført til Liland. Bjarne Melbøe hadde skolebarnkjøring året 1939/1940 med sin drosje (sjåfør Andreas Breivik).
Ved krigsutbruddet 1940 ble skolen tatt til militært formål, og var det til krigens slutt. I denne tiden var skolen lagt til "Solhaugen" (nå Berit og Robert Robertsens hus). Her var ganske mange evakuerte barn i skolen, og barna fra Evenesområdet ble derfor fordelt på Tårstad og Evenesmark skoler.
Skolehuset ble tatt i bruk igjen i 1945, men viste seg å være for lite og uhøvelig alt etter som elevtall og skolestrukturen endret seg.
Flokkman Olsen gården som lå like ved skolen, ble en tid nyttet til sløydsal. Også en del av bankbygningen ble nyttet til skoleformål. Ny skole ble så bygd på Bjellgam.
Handelssted
Gjennom en stor del av dette århundre var Liland et sted for handel og handlende. De "gamle" handelskvinner og menn hadde et unikt vareutvalg og var også rik på varekunnskap. Kjøp av landmannsprodukter var også vanlig for flere.
Følgende sees å ha drevet handel:
- J. A. Johnsen
- H. Winnem
- Libeck M. Olsen
- O. Melbøe
- B. Dahl
- A. Weisert
- C. Ustad
- T. Ravn
- M. B. Eikseth (nå Eftf. v/Zylla)
- Evenes Samvirkelag
- N. Melbøe
- H. Karenersen
Firma M. B. Eikseth startet i 1927 og har således hatt den lengste "levetid".
Liland Apotek ble etablert i 1914 og er fortsatt i drift til stor gavn for et vidt område.
Av apotekere som har drevet her, sees følgende:
- Jystad
- Didrickson
- Bergmark
- Sillian
- Sjeldrup
- Halvorsen
- Bodvar
- Robertsen og nå
- Blix
Evenes Sparebank/Sparebanken Evenes - Ballangen ble stiftet i 1900 og hadde sitt sete på Liland. Banken ga ut et hefte ved 50-års markeringen og har likeså gitt ut noe lignende ved markeringen av 100 år i drift. Det vises til dette.
Liland Havnelager (Hovdebrygga) m/kai ble oppført omkring 1936, og ble nyttet som Statens mellager (matmel). Senere en tid som militærlager. Kjøpmann Johnsen hadde tidligere brygge her.
Liland Dampmeieri ble etablert 1898 og var således i drift ved århundrets inngang. Denne driften holdt fram til Ofoten meieri i Narvik ble etablert i 1926. Liland Dampmeieri ble da videre en samlingsstasjon for melk, og var i denne funksjon til ca 1946. Navnet ble endret til Liland Meieri AL. Meieribygningen lå på leietomt av 17/1 i grense mot 17/5 ved veien opp til Hovdegården. Liland Meieri AL fungerte også som innkjøpslag og lagerholder for Felleskjøpet i Trondheim. Lagerbygningen ble oppført på leietomt hos Melbøe like ved dampskipskaia. Bygningen eies i dag av Evenes Kystlag, og er oppført i tre byggetrinn, det første på 30-tallet. Liland Meieri AL opphørte ved utgangen av 1982 og solgte da lagerbygningen til Bjarne Melbøe. Liland Meieri hadde en stor og viktig funksjon for landbruket i området. Som en kuriositet kan nevnes at det i sin tid ble eksportert smør fra Liland til blant annet England. Det må og bemerkes at andelslagets medlemmer kom fra et stort område.
Hotell - gjestehus - bakerier - kafeer o.l.
Søstrenes Hovdes hotell er tidligere omhandlet i "Fimbul", og det vises til det. I senere år ble det etablert gjestehus på Liland, og som ble drevet med vekslende hell fram til at kommunen overtok bygget og nytter det nå til helsesenter.
Bakere/bakerier har vi hatt flere av, gjerne i kombinasjon med kafé. Kafédrift i små skala har vi hatt en rekke av. Hovedsak var at folk hadde adgang til en enkel bevertning, det ble det satt pris på.
Kulturliv — foreningsliv
De fleste lag/foreninger som ble stiftet hadde Liland med i navnet, mens medlemmene kunne komme fra et ganske stort område.
Her nevnes Liland Ungdomslag, Liland Idrettsforening, Liland Skytterlag, Liland Tuberkuloseforening - senere sanitetsforening, o.s.v. Foreninger med ulike interesser og vekslende medlemstall er mange.
Mange husker sikkert guttemusikken fra sist på 30-tallet med dirigent Arnold Schytte Ødegård og deltakere fra flere kanter.
Gårdsnummer 19 "Bjellgam".
Eiere: I århundrets begynnelse var brukene privateid, delt i 4.
- Også her var husmannsplasser, strandsittere o.l. Disse forhold er avviklet. I senere tid er kommunens interesser for boligbygging o.l. kommet inn, også Forsvaret er delvis grunneier.
På mange måter har Bjellgam stått fram som et sentralt sted i kommunen, her kan
nevnes:
Bosted/kontorsted for lege, se «Fimbul» nr. 14, dette varte fram til ca. 1980.
Telegrafverket (oppr. 1855) la sin stasjon til Bjellgam der den var til sist på 30-tallet da den ble flyttet ned til Liland. I samme forbindelse må nevnes start av privat telefonselskap for utbygging av de første telefonlinjer.
En tid var trygdekasse, kommunekasse og ligningskontor på Bjellgam.
Trygve Ravn bygde sin forretningsgård her i slutten av 30-tallet, og flyttet da sin
forretning hit. Gården eies nå av K. Botnmark som også driver forretningsvirksomhet.
Fram til 1939 var Bjellgamhøgda nyttet som dyrskuplass. Ungdomshuset "Høgda" ble oppført i 1939 på leiet tomt og var da en sammenslutning av ungdomslag og skytterlag.
Eldreomsorgen som fra gammelt av var tillagt den enkelte familie, fikk en kjærkommen tilvekst da gamlehjemmet ble bygget og tatt i bruk i 1953. Likeså ved utbygging til sykehjem i 1976. Videre utbygging er forventet påbegynt inneværende år.
Bjellgam ble valgt som sted for den nye sentralskolen som da ble oppført og tatt i
bruk på midten av 60-tallet.
Liland Idrettsforening har både idrettsplass og klubbhus på Bjellgamhøgda.
I løpet av de siste 35 årene har kommunale boligfelt og veiombygging satt sitt preg på Bjellgam, og jordbruket er konsentrert til ett bruk.
Oppgaven å skrive om dette temaet kan være uten grenser, men man må gjøre et utvalg. Derfor blir det skrevne noe springende, og sammenhengen kunne vært bedre. Jeg oppfordrer derfor dem som måtte lese dette, og som har opplysninger å gi, at de skriftlig sender sine kommentarer til bygdeboknemnda.
Hytta på Vetten, 1940.
John Ravn, Liland, (født 1884). Bildet tatt i 1910.
Leiros, Lakså og Dragvik
1. rekke fra venstre:
Ragna Fjellheim, Ingeborg Kristoffersen, Ester Jensen, Lilly Steinmo.
2. rekke fra venstre:
Margit Moen, Therese Berg, Gudrun Lemmen, Sofie Fjellbu, Johanna Haldorsen, ukjent, Solveig Osmark, Karine Hansen, Hanna Nilsen, Astrid Stunes, Marie Nilsen, Nanna Ellingjord, Anna Nilsen, Gudrun Bergvik, Mary Pedersen, fru Dahl, Herbjørg Langseth.
3. rekke fra venstre:
Mette Slettebakk, Ingebjørg Dragvik, Hjørdis Hansen, Hanna Opdan, Klara Kristoffersen, Mary Fossli, Gudrun Jakobsen, Ingeborg Bergvik, Hedvig Bergvik, Dagmar Pedersen, Jenny Arntzen, ukjent, Aslaug Bartholsen, Asbjørg Bartholsen, Aslaug Strand, Margit Pedersen, Laura Fjærvoll, Ebba Haldorsen, 33 ukjent, Elise Simonsen.
1. rekke fra venstre:
Anton Fjellheim, Marit Vold, Inger Haldorsen, Herdis Gabrielsen, Reidun vold, Bodil Clausen, Einar Pettersen
2. rekke fra venstre:
Ella Bakkebø, Irene Lakså, Karin Olsen, Mary Hansen
3.rekke fra venstre:
Frode strøm, Alf Granberg, Inge Amundsen, Per-Anders strand, Gunnar Dragvik, Solfrid Martinussen, Eva Olsen, Eivind Lakså, Kjell Winnem, lærer Erling Gabrielsen.
av Bjørg Bartholsen, Leiros i oktober 2000
Bosetting
Den første bosetting på gårdene Leiros, Lakså og Dragvik var ved sjøen, ettersom det var båter som var framkomstmiddelet.
Etter hvert som familiene vokste ble det nødvendig å flytte ut fra sjøområdet. Flere av husene ble kjøpt andre steder i fjorden, revet og fraktet på flåter til bestemmelsesstedet, der de ble satt opp igjen.
For eksempel kjøpte brødrene Jentoft og Eberg Joakimsen sammen en storgård i Skjomen, og satte om to fine hus rett før århundreskiftet. Ett på Skogøya og ett i Dragvik.
På Skogøya er det en plass som kalles Materialberget, neset på innerenden av Silsand. Trolig tok de det de trengte av materialer på land der.
Men noen hentet sine materialer i skogen. Faren til Mikael Hansen, Hans Thommesen, drev sitt ut av Mersskaret, mens Nils Ingebrigtsen rundt århundreskiftet hentet tømmer i allmenningen i Østervik og Elias Pettersen hentet sitt trevirke på Annamoen. Det ble tatt med båt til Narvik for å sages, og deretter ført til Leirosen.
Når byggevarene kom gikk naboene sammen og de som hadde hest kjørte materialene til byggeplassen. Det ble utvist et samhold og en hjelpsomhet som kanskje er blitt mindre av i våre dager, men det var vel en nødvendighet for alle. Det var ikke så mye penger blant folk. Dessuten kjente alle hverandre og var mer eller mindre bundet sammen i slekt og familie.
Levesett
I følge folketellinga for år 1900 bodde det på Skogøya 20 personer med tjenere. I Leirosen 38, på Lakså 59 og i Dragvik med Slettebakk 69 personer. Til sammen på disse gårdene var det altså 186 mennesker ved inngangen til forrige århundre.
1. januar 2000 bodde det til sammenligning 94 mennesker her. Det var altså mange som den gang skulle skaffe seg mat på jorda og på sjøen. Enda var det ikke kommet i gang verken gruvedrift i Bogen eller andre anlegg som noen år senere skulle gi folk arbeid og penger. Det meste av jorda på disse gårdene var før 1900 eid av kirka, og de som fikk bygge og bo på kirkens grunn ble kalt "bøkslere" (bygslere). De som maktet det økonomisk kjøpte sine eiendommer av kirken. Disse varierte i størrelse, men hvis det ga grunnlag for å ha såpass med dyr på gården at de hadde melk, ull og kjøtt var de langt på veg berga med maten. Samtidig ga skogen det nødvendige brensel, og de dyrka korn og poteter. Disse gårdene hadde mange i sin husholdning, så det var ikke lite som skulle til. Ut fra disse brukene ble det også skilt ut en del parseller til de som ikke hadde jord sjøl, slik at de kunne rydde og sette seg opp hus (husmannsplasser).
Fiske og fangst
De fleste mannfolkan reiste på Lofoten og Finnmark, men en del reiste også på kvalfangst, og på selfangst til Bjørnøya, Svalbard og i Kvitsjøen ned mot Arkhangelsk. Fortjenesten kunne være så ymse. Noen år var det knapt fortjeneste i det hele tatt. Til Lofoten reiste de ofte i åpen båt. De seilte eller rodde. På den måten fikke de
med seg både båten, bruket, seilet, matkista, klær, sengetøy og hele mannskapet. Rundt 1930 begynte likevel noen å foretrekke rutebåten når de skulle være mannskap på Lofoten. Gjerne med småbåten som bagasje på dekk.
Om fortjenesten ikke var så stor bestandig sendte de i alle fall kasser med fisk til de heime, og når de kom sjøl hadde de med seg saltfisk og ikke minst fiskehau som ble kokt til dyrene.
Kjerringa var sjefen heime, men hadde ofte god hjelp av halvvoksne unger og ei taus eller to. Det kunne også være kårfolk på gården som kunne gi ei hjelpende hand med barnepass, spinning, veving og strikking. Dessuten måtte det bæres vatn, veden skulle hugges og dyrene skulle ha sitt daglige stell. I tillegg var det ikke sjelden pleietrengende gamle eller syke, og husmora fikk dermed enda mer å ha ansvaret for.
Når så mannfolkene kom hjem på vårparten skulle jordlappene settes i stand så det ble noe å høste før neste vinter. Det var et beinhardt slit for å livberge seg og familien.
Fjordfiske
Om høsten - når silda kom inn fjorden - ble det et annerledes liv i bygda. Det fortelles at i sildtida var det fullt opp av båter på fjorden. Ble det trangt om plassen på båten kom "nothundan" på land og fikk ligge både i uthus og naust. Det var også varige forbindelser som ble knyttet når disse båtfolkene kom på fest i fjorden.
Den silda som de ikke ble av med spredde de utover marka som gjødsel. Det fortelles at en fiskerbonde på Lakså hadde en hel binge med sild som dyrene skulle ha. Noen halvvoksne gutter som var ute for å gjøre rampestreker i det svake måneskinnet ble uheldigvis oppdaga av denne fiskerbonden. Den ene av guttene ramla ned i sildebingen under flukten, men kom seg fort opp igjen og satte i veg. Innsmurt med silderist over hele kroppen fór han som et lysende prosjektil innover Nonsåsen. De andre slapp unna.
Det kunne også være godt vinterfiske etter torsk. Og de som ikke kom seg på Lofoten drev til tider godt torskefiske på "Forrajufta".
Både på Holmen på Lakså og i Leirosen sto det enda ei stund inn på 1900-tallet såkalte "Stornaust" som var nødvendig for å holde seg med de store seilbåtene, som det fortsatt var noen igjen av.
Gruvedrift
Det har også vært gruvedrift etter Sink og Kobber på Lakså. Dette sto beskrevet slik av Ragnvald Vold i Fimbul nr. 9, 1985:
"Feltet ligger på gnr. 21, bnr. I Lakså øvre, på den østre del, mellom Øysundet og gamle riksvei 19. De synlige merkene etter denne driften på Lakså er: En ca. 80 meter lang tunnel fra sjøen (Øysundet) i retning nord. Det var påbegynt utsprengning av flere synker - den ene skulle munne ut i tunnelen. Malmen skulle fraktes ut gjennom tunnelen og skipes fra planlagt kai i Øysundet. Men så langt kom arbeidet ikke. Grushaugene som lå rundt sønkene ble brukt som grus på veien mellom Dragvik og Leiros i 1920-30-årene."
Det fortelles at i denne tida kom det mange anleggsarbeidere og skjerpere som tok inn på gårdene, ettersom det ikke var bygd hus for å ta i mot dem. Driften var jo en prøvedrift, og det ble heller ikke noe mer.
Krigen
I 1938 ble veien over Herjangsfjellet åpnet, og bygda var ikke lenger så isolert. Før veien kom var det båtforbindelse fra Liland eller Bogen når noen skulle ut å reise. I 1940, da tyskerne tok Narvik, var det mange som kom flyktende i hui og hast. Noen familier dro det de fikk med seg sammen med ungene på en kjelke over fjellet. All rutetrafikk var innstilt. Da den verste panikken hadde lagt seg ble veien åpnet for trafikk igjen. Noen dro da tilbake til Narvik for å se til husene og for å få med seg mat og klær til familiene.
Alle som kom til bygda fikk husrom. Det florerte med rykter. Noen gikk det an å snakke med, men noen ble betegnet som "stripet", og bygdefolket ble advart: "Snakk ikke med alle, for da kan dere bli angitt og tatt". Etter hvert som tida gikk ble det mer normalisert, og flyktningene fikk dra tilbake. Men under hele krigen gjaldt det samme: "Ikke snakk med hvem som helst om det du hører".
Det var alltid en del byfolk som kom for å skaffe seg mat. Poteter, grønnsaker, kjøtt, egg osv de første krigsdagene var det full leveringsstopp, og melka måtte separeres på gårdene og fløten ble kjerna til smør. Da trafikken kom i gang igjen kom det folk fra forsyningsnemnda for å tell opp hva som fantes.
Folk satte mye poteter, og sådde bygg for å få "heim-mel", men da forsyningsnemndas folk kom ble alt registrert, til og med gamle høner som ikke lenger la egg. Hvis gården ikke leverte det nemnda hadde beregnet ut fra sin opptelling ble folket nektet rasjoneringskort. Det var en stor omstilling. Mens de før krigen nærmest hadde måttet prakke varene på folk, var det nå stor etterspørsel etter mat. Og de solgte så langt de turde når noen kom å ba om å få kjøpe. Det måtte bare ikke bli for lite å levere offisielt, alt var jo kontrollert og oppskrevet. Men folk på landsbygda hadde ingen direkte nød. De hadde mat selv om de måtte bake potetkaker hver dag og gå på handkverna med kornet, så spedde de på rasjonene på den måten.
I Øysundet lå det de første dagene av krigen en ubåt som mannskapet senket for at ikke tyskerne skulle få tak i den. Mannskapet lå ei natt på Lakså-skolen, og ble i all hemmelighet kjørt derifra med hest. Ferden ble arrangert som et begravelsesfølge. Det var mange hester etter hverandre og den fremste vogna ble dekorert som ei kiste. Folket som kjørte gikk i skritt for ikke å vekke mistanke. Ferden gikk helt til Skånland eller Ramsund. Ubåten ble senere henta av det samme mannskapet, og smugla ut Ofotfjorden.
I Øysundet lå ved krigens slutt en fire-mastret bark; «Moshulu» av Åbo, Finland. Den var ca 103 meter lang, bygd i Glasgow i 1899 og rekvirert av tyskerne. Den ble etter hvert flyttet og lagt for anker på Dragvika, der den slet fortøyningene under en sørvest-storm og drev i land i Østervika. Etter dette ble den kjøpt av Gidsken Jakobsen fra Narvik. Moshulu ble deretter solgt til Sverige og derifra til en amerikansk veteranskipsforening, og skal være seilt over til Baltimore. (Kilde, Moshulu: Kapteinløytnant Håkon Hanssen, Øysundet).
Butikker
Elias Pettersen drev i begynnelsen av århundret butikk i Leirosen. Nils Pedersen drev fra rundt 1920 innkjøpslag i Dragvik, i tillegg tok han i mot ull og ullfiller som ble solgt til Sandnes Ullvarefabrikk. Kundene kom med ull og filler som ble veid, og så kunne de bestille garn, ull og ullstoffer som de fikk i bytte, regnet ut i forhold til det de hadde levert. Innkjøpslaget ble avvikla allerede før krigen, mens ull-leveringa fortsatte til innpå 60-tallet. Oluf Nergård drev butikk i bua i Nergården på Lakså. Han tok også i mot slakt, poteter og lignende. Så var det å få han skipper Aronsen på melkeskøyta «Haldis» til å stoppe nedafor Nergården så han fikk rodd varene ut. Sjøl fulgte han med til Narvik og solgte varene på Torvet. Han kjøpte også skinn på gårdene som han solgte videre til garveriene.
Butikken i Leirosen forsvant før krigen. På Lakså la også Oluf Nergård ned butikkdriften før krigen, men først på 60-tallet startet Liv Bjørkmo opp ny butikk, også den i Nergården, og den var i drift noen år. Berna Leiros starta kiosk, og siden butikk, ved hovedveien, vis å vis Bedehuset. Hun drev i flere år, men overlot etter hvert drifta til Karly og Harald Johansen. De fortsatte til innpå 70-tallet.
Veibygging
Omkring 1930 bygde de som bodde på Lakså bureisningsveien - "Buveien". Den gikk fra Nergården nede ved havet og helt til Mølnbergan i Laksåmarka, omtrent der huset til Brattforsen Vassverk står ved sida av E-10 i dag. Buveien gjorde at det ble fart på arbeidet med nydyrking i Laksåmarka. Rundt 1930-35 var det så lite penger blant folk at flere kom og ba om arbeid hos gårdbrukerne hvis de bare kunne få maten der. De fleste fikk likevel betalt for dyrkingsarbeidet med det lille bidraget gårdbrukeren fikk for å bryte nytt land.
I slutten av trettiårene ble også fjellveien ("Nyveien") bygd fra Lysmoa, opp til Laksåvatnet og videre til "Nordkapp". Veien var finansiert av Skogselskapet mot at kommunen skulle betale halvparten. Men kommunen hadde ikke penger så det ble bygd så langt pengene rakk. På den måten skjedde byggingen i flere etapper. Veien er fortsatt i bruk.
Strøm
I Bogen hadde de fått strøm lenge før gårdene på Lakså-kretsen. Her ble det ikke strøm i husene før under og like etter krigen. Det var vanskelig å få fatt i ordentlig materiell for å legge inn lys, så den første tida ble det brukt en svart fingertykk kabel som ble hengt rundt veggene. Vakkert var det ikke. Mange mener det var tyskerne som påskyndet framføringa av strøm for å få lys i brakkene de hadde både i Dragvik, på Lakså og i Leirosen. Beboerne var grundig lei karbidlampene og køene for å få tak i parafin, og det var stor glede da lyset kom.
På grunn av mangelen på materiell var det mye byttehandel - "kliring". Særlig folk fra Narvik som kom og monterte var interessert i å bytte til seg kjøtt og poteter.
Strømmen ble installert slik at lyset begynte å blinke hvis belastninga ble for stor.
Telefon
Det var i alt tre telefonapparater på disse gårdene før krigen. En hos Peder E. Leiros, en hos Oluf Nergård på Lakså og en hos Joakim Jentoft i Dragvik. Men etter krigen var det mange som fikk fatt i telefoner tyskerne hadde etterlatt seg. Dermed kom det apparater på de fleste gårdene. Det var stort sett bare å kople seg på, og det ble ringt med forskjellige signaler etter hvem det var telefon til. Alle hørte ringingen, og de første apparatene var slik at en hørte det som ble sagt også uten å ta av røret.
Brattforsen Vassverk
Etter krigen økte etterhvert behovet for større og mer stabil vanntilførsel.
Oppsitterne dannet et andelslag som skulle sørge for det. Først var det snakk om å bygge ut Dragvikelva, men faren for at den ville bli for liten i tørkeperioder gjorde at valget falt på Brattforsen selv om dette var lenger unna bebyggelsen.
Grunneierne i kretsen bidro med gratis grunn der rørledninga skulle gå, og et stort arbeid ble satt i gang. Målet var å føre fram vann til alle husstander i kretsen, og midt på 60-tallet var målet nådd.
Interessen fra Liland ble underveis stor for arbeidet som pågikk. Planene om å bygge en sentralskole var avhengig av vanntilførselsen, og dermed ble vannledningen ført også over Høgda til Liland. På dette tidspunktet kom også kommunen inn som medeier i Brattforsen Vassverk.
Foreningsliv
Oluf Nergård stod bak stiftelsen av Sanitetsforeninga - "kvinneforeninga" - som den ble hetende på folkemunne - trolig rundt 1920. Han mente at "damene" var alt for mye hjemme, de trengte å komme sammen for å treffe hverandre og ikke minst for å prate. Det var kaffeservering og loddsalg til inntekt for syke og ellers til ting som trengtes. Ungkaren Oluf Nergård var æresmedlem av foreninga til sin død.
Senere ble det misjonsforening, santalforening, bedehusforening, bondekvinnelag, ungdomslag, Landbrukslag/Bondelag, bonde- og småbrukarlag, idrettslag og jeger- og fiskeforening bare for å nevne noen. Foreningene hadde stor betydning for det sosiale livet i bygda og det var betydelige summer som ble samlet inn til gode formål.
Bedehusforeninga sto i spissen for et stort arbeid under planlegginga og bygginga av Bedehuset på Lakså. Gjennom mange år ble det samla inn gaver og penger, slik at huset med hjelp fra Santalmisjonen kunne reises på 50-tallet. Huset ble mye brukt til forsamlingshus, gudstjenester og andre religiøse møter. I mange år huset Bedehuset også 17.mai-arrangementer og juletrefester for bygda.
Ungdomshuset på Lakså lå like innenfor Bedehuset, på andre sida av veien. Det ble bygd av UL Våren med materialer fra tyskbrakker, og ble tatt i bruk i 1948-49. Ungdomshuset inneholdt både "restaurant", kjøkken, garderobe og en stor sal med scene. Huset ble brukt til ungdomslagsarbeid, fester, 17. mai- og julefester til midt på 60-tallet. Når huset ble stående ubrukt ble det utsatt for hærverk, og ble revet omkring 1970.
Skolen
Den gamle skolen på Lakså ble revet i 1982 for å gi plass til grendehuset som beboerne i Leiros, Lakså og Dragvik trengte for å ha et sted å samles. Dermed ble et gammelt kulturminne fjernet for å gi plass til et nytt. Skolen var innviet i 1918, etter at Lakså skolekrets var opprettet. Før kretsen fikk egen skole var det i mange år ambulerende skole (omgangsskole) rundt på gårdene. Men en periode måtte elevene fra Dragvik gå til Bogen og fra Lakså og Leiros måtte de gå til Liland. Det går fortsatt mange fortellinger om en strabasiøs skoleveg i all slags vær.
Ei tid før skolebygget var ferdig ble det i kretsen starta et frilynt ungdomslag som fikk navnet UL "Forår", senere fornorsket til UL "Våren". Ungdomslaget ga ut bladet "Gauken", det skiftet etter ei tid navn til "Heimnytt". Laget levde lenge en kummerlig tilværelse med møter rundt på gårdene. Det ga små muligheter for å drive kulturarbeid. Men med velvilje fra kommunen og skolestyret fikk laget lov til å disponere loftsetasjen - salen - og dette ble starten på en rivende utvikling for ungdomslaget. Det ble starta sangkor og folkevisedans, det ble satt opp skuespill og holdt konserter. Idrettslag ble det også og Skolesalen var i flittig bruk. Flere håndarbeids- og matlagingskurs ble også avviklet her. Ungdommen i kretsen var i stadig aktivitet og slik ble skolebygget også et kulturbygg som satte spor etter seg. Det var ungdomslaget her som tok initiativet til det folkebiblioteket vi har i Evenes i dag. I starten var biblioteket på lærerværelset på Lakså-skolen, men plassmangel gjorde det nødvendig å flytte det til Bogen.
Da skolen ble sentralisert til Liland fra høsten 1965 fikk UL "Våren" sammen med Evenes Bondekvinnelag, som var stiftet på Lakså ti år før, overta skolehuset. Dermed fikk også 4H-klubben "Tellus" et sted for sine møter, og der den samlet bygda til årlige høstfester med skuespill og underholdning. Men mot slutten av 70-tallet avtok aktiviteten. Skolehuset var heller ikke tidsmessig lenger, uten innlagt vann, med trekkfulle vinduer, utedo og lynnedslag som hadde skadd det elektriske anlegget, og folket i bygda bestemte seg for å rive den gamle skolen og bygge grendehus. Det ble gjort med en enorm innsats både i form av dugnad og pengegaver fra fjern og nær.
Sluttord
Dette er noen av de hendelser som har preget gårdene Leiros, Lakså og Dragvik i det århundret som nettopp er slutt. Det som er skrevet er bygd på mine egne erindringer, og det har vist seg vanskelig i mange tilfeller å få bekreftet opplysninger og fakta.
Bogen og Kleiva først på 1900-tallet
av Svein Lambertsen (Svein Vilhelm Lambertsen 1926 - 2007)
Skal man fortelle noe om levekår og bosetting i Bogen og Kleiva de første årene i det forrige århundre, må man støtte seg til det som er fortalt av foreldre, besteforeldre og andre som fikk oppleve denne tiden. Tenk om vi kunne gå hundre år tilbake i tid og se våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre i sin hverdag, i sitt daglige virke hjemme på gården eller småbruket, i fiskebåten. Se livet i hjemmene for 100 år siden. Da først kunne vi forstå og se den helt utrolige utviklingen som har funnet sted. Vår generasjon, og da spesielt den yngre generasjon med all sin overflod vil neppe kunne tro noen kunne leve under slike forhold.
Har du noen gang tenkt over alle de samfunnsgoder og de materielle goder som vi har i dag, og som ikke var tilgjengelig for bare 100 år siden. Tenk på for eksempel elektrisitet, hvilke materielle goder dette har gitt vår generasjon. Tenk på alle de elektriske hjelpemidler som vi har i dag i hjemmene og på arbeidsplassen og som var helt ukjent for bare 100 år siden.
Kommunikasjoner
Bilen var ikke kommet til Bogen på denne tiden, nei heller ikke sykkelen. Hesteskyss og robåt var det vanlige fremkomstmidlet, ellers var det å ta beina fatt å gå.
Lange turer kunne det ofte bli, turer fra Bogen til Fjelldal, Evenskjer eller Grovfjord. var ikke uvanlig. Ettersom veinettet var dårlig utbygget, var det å gå i terrenget.
Min far Anton Lambertsen, som den gang var 23 år, kunne blant annet fortelle at nyttårsaften 1900 var det gudstjeneste i Evenes kirke. Sammen med en del andre ungdommer gikk de på ski fra Bogen til Evenes for å feire nyttårs aften i Evenes kirke. Turen gikk gjennom Evenesmark, en strekning tur retur på ca 5 mil. Dette foregikk om kvelden og på natten i en årstid da det er mørkt nærmest hele døgnet.
Han kunne også fortelle at sommeren 1903 ble det kunngjort at det skulle finne sted en stor begivenhet ut ved Evenes kirke. Folk strømmet til fra fjernt og nært. Det ble opplyst i kirken at like etter gudstjenesten skulle folk stille opp langs veien fra Bårstua og oppover mot kirken. Ingen måtte komme inn på veien. Lensmannen skulle påse at dette gikk riktig for seg. Da alle var kommet på plass, ga han sitt klarsignal ved å blåse i et horn, like etterpå kom en person trillende på sykkel nedover kirkebakken og svingte innover forbi prestegården. Folk jublet og klappet, noen syntes det var rart at han klarte å holde balanse på de smale hjulene. Det fortelles at dette var den første sykkelen som kom til Evenes. 70 år senere, i 1973 rullet det første flyet inn på Evenes Lufthavn. Dette forteller jo litt om den enorme utviklingen som har funnet sted i det 19. århundre.
Først på 1900 tallet var jordbruk og fiske hovednæringen, det var små bruk med noen få kuer på båsen, noen sauer og geiter. Enkelte hadde klart å skaffe seg en robåt som de drev fiske med. Om vinteren var det lofotfisket som lokket mest. Dette fisket pågikk fra midten av januar og ut mot påske. Etter påske var det finnmarkfisket som sto for tur. Med små åpne båter seilte og rodde de de lange havstykkene helt opp til Østhavet som de kalte det (Øst-Finnmark) mens mor med en stor barneflokk satt hjemme i måned etter måned og ventet. Det kunne gå bra, ofte kunne de ha noen kroner i lommeboken når de kom hjem etter en slik tur, men det var ikke alltid at utkommet var det beste. En slik tur kunne også far fortelle om. Det var gått helt galt med fisket. Først på Lofoten og siden på Finnmark. Da han endelig kom hjem etter flere måneder og fikk gjort opp sitt regnskap, var det 40 øre tilbake i pengeboken.
Om sommeren ble det arbeidet ute på marka, om våren var det poteter og noe grønnsaker som skulle settes i marka. Enkelte hadde også en kornåker. Ved gode somrer kunne avlingen av bygg korn bli meget bra. Om høsten etter at kornet var tresket, ble det så fraktet med robåt inn til Skjomen hvor det ble malt opp til byggmel, noe som kom godt med til grøt, flatbrød og annen bakst. De som hadde mark nok å bryte opp, benyttet ofte tiden mellom onnene til å bryte opp nybrott. Først ble området ryddet for skog, så ble stein, tuer og røtter tatt opp og fjernet. Der det var myr eller våt mark ble det lagt grøfter. Grøftene mellom to eiendommer var som regel åpne grøfter. De aller fleste grøftene inne på eiendommen ble stensatt og lagt igjen. På en eiendom med våt mark, kunne det bli flere hundre meter med grøft som ble måket opp med spade. Et tungt og slitsomt arbeide. Har du for eksempel lagt merke til at det på enkelte gårder er lagt opp meterhøye steingjerder på flere hundre meter som grense linjer mellom eiendommene. Alt dette er stein som er båret og lagt på plass etter nybrottsarbeide.
Noe lønnet arbeide var det vanskelig å finne. Da arbeidet begynte på Ofotbanen var det mange som søkte seg dit. Det kunne være arbeid på selve baneanlegget, eller bygge- og anleggsarbeide nede i selve byen. Det var tøffe tider og hard kamp om arbeidsplassene. Litt vegarbeide var det også innen kommunen, men da i en mer beskjeden målestokk.
Timelønnen var rundt 20 til 30 øre pr time eller kr 2 til 3 pr dag og 10 timers dag. Arbeidet var hardt og slitsomt, det var å stå på fra tidlig morgen til langt på kveld. Det fortelles at da de tok ut vegskjæringen i svingen like ved den gamle kontorbygningen som nå er parkeringsplass, ble det arbeidet i to skift med 12 mann på hvert skift. Arbeidet var satt ut på akkord og pågikk om senhøsten hvor det var mørkt det meste av dagen, noe arbeidslys var ikke å oppdrive.
Min onkel Karl Andreassen Bakkland som da var arbeidsformann for ettermiddagsskiftet, gikk da rundt på gårdene og lånte fjøslykter og parafinlykter slik at de kunne se å utføre arbeidet. Det var altså ikke arbeidsgiverens plikt å ordne med lys
til de ansatte.
Boligstandarden
tilfredstilte på langt nær dagens krav. Husene var små og ofte i dårlig forfatning. Belysningen besto av parafinlamper og talgelys. For å spare på dette ble det ofte at folk satt skjømming, som de kalte det. Da satt familien som regel rundt ovnen og fortalte gamle historier, noe sant og noe usant. Det var ikke innlagt vann i noen av gårdene. Alt vann til husbruk og til fjøset måtte bæres fra nærmeste elv eller bekk. Utedo var det på hver gård. Om vinter kveldene når østavinden blåste som verst var det ofte at potta ble dratt frem for å avhjelpe den verste nøden. Familiene var ofte stor, det var ikke uvanlig med 8-10 barn i en familie. Når arbeidet pågikk ute på marka var alle med, små og store, det var et yrende liv, alle hjalp til med slåtten, i kornåkeren eller når poteten skulle i marka. Det var den gang ikke snakk om barnearbeide. Det var deres skole, livets skole. Helt fra de var ganske små fikk de lære å gjøre nytte for seg, hjelpe til med alt arbeide ute og inne. Dette skapte liv på gårdene og et sterkt samhold i hjemmene. Mange vil vel si at det var stor fattigdom i Bogen på denne tiden. Men det var det vel ikke. Folk flest hadde det bra, de var nøysomme og hjelpsomme, og hadde en utrolig arbeidsglede. Levestandarden var stort sett den samme i Bogen som ellers utover bygdene.
Religionen
stod veldig sterkt i de fleste hjemmene, alle måtte kunne sitt fadervår og sin bordbønn Det var også vanlig skikk at en av barna reiste seg og leste for maten etter at måltidene var slutt. Helligdagene måtte alle respektere, det var hviledag og ingen skulle arbeide. På slike dager ble det ofte holdt religiøse møter i hjemmene, hvor naboer og kjente kunne samles til andakt. Da Bogen fikk ny skole i 1907, ble denne også tatt i bruk til større religiøse forsamlinger. Da kom det ofte fremmede tilreisende predikanter og emisærer fra fjernt og nært, noen kom helt fra Finland og Nord-Sverige. Da kunne møtene pågå i flere dager, og her kunne samles både unge og gamle.
Men det var slett ikke bare arbeid og religiøse møter som mest opptok ungdommen. Om sommer- og høstkveldene kunne de samles til leik og dans. Det var smått med lokaliteter, det ble som regel og finne en slette ute i skogen hvor de kunne samles. Kårstein, og Korssteinsletta som ligger like utenfor bebyggelsen i Bogen var et av de stedene hvor ungdom ofte samles. Her kunne det gå livlig for seg med leik og dans i de fine sommerkveldene. Området er nå beplantet og igjenvokst av skog.
Rundt 1903 - 1904 begynte det smått å skje ting. I fjellene rundt Bogen var det funnet drivverdige forekomster av malm. Folk kunne merke at det var ting på gang. En del fremmede personer var ofte å se ute i marken med sine måleinstrumenter. Flere av grunneierne fikk også forespørsel om de var villige til å selge noe av sin eiendom. Flere steder ble det satt i gang prøvedrift. Kårlia like ovenfor Kårstein var en av de første plassene hvor det ble sprengt en liten tunnel inn i fjellet. Prøver av malmstein ble fraktet i sekker og dratt på risloger oppe fra fjellet og ned til sjøen, og videre med robåt ut til et fartøy som skulle sørge for den videre transport for analyse av prøvene. Det ble også satt i gang prøvedrift ved Bruelva i Bogen. Her ble det sprengt inn 2 tunneler i fjellet, den lengste er på ca 70 meter. Malmsteinen fra denne gruva ble fraktet ned til sjøen med hest og vogn. Vi kan ennå finne flere steder i dette området hvor det er sprengt og lett etter malm. I den første tiden ble alt arbeide utført manuelt. Feisel, bor, spett, slegge og to kraftige armer gjorde det meste av jobben.
Men ryktene gikk. I Bogen fikk folk vite at et svensk gruveselskap hadde fått rettighetene til malmforekomstene. Planen var å sette i gang gruvedrift snarest mulig. Det ble dannet et eget aksjebolag som fikk navnet A/B Ofoten Malmfelt. Etter hvert ble det stor aktivitet i bygda. Et stort og omfattende gruveanlegg skulle bygges opp helt fra grunnen av. Folk strømmet til fra fjernt og nært. Etter som arbeidet ved Ofotbanen nå gikk mot slutten, var det flere svensker og finner som kom og søkte arbeide i Bogen. Byggeaktiviteten var stor. Utenom oppbygging av selve anlegget ble det bygget flere arbeidsbrakker for tilreisende arbeidere. 2 av disse brakkene ble bygget ved Åsenveien ved Lillevannet. Hver av brakkene skulle gi plass til ca 45 mann. På fritiden og om kveldene kunne det ofte gå lystig for seg, en del festing og noen blåøyer ble delt ut til bråkmakerne. Dette førte til at lensmannen ofte måtte ut å stagge gemyttene. Like ved innkjøringen på Åsenveien ble det bygget ei finka som de kalte det. Et arrestlokale med gitter for vinduene og skikkelig lås for døren. Her skulle de verste bråkmakerne oppholde seg til de ble mer medgjørlige. Den ene av brakkene ble siden revet og ført opp som bedehus i Bogen først på 30 tallet, der den fortsatt står i dag.
I skråningen like ovenfor Lillevannet ble det første separasjonsverket lagt, slaggen fra dette ble ført i renne og lagret der som idrettsbanen nå ligger. I dag står ennå en del av grunnmuren igjen.
For å få elektrisk kraft til anlegget ble det anskaffet et elektrisk aggregat som ble drevet av en kullfyrt dampmaskin. Mobilen som den ble kalt. Denne skulle gi nok elektrisk kraft den første tiden. Det viste seg snart at denne ikke hadde nok kapasitet. I 1908 ble arbeidet med ny kraftstasjon i Vassbotten satt i gang. Det ble bygget anleggskaier både i Vassbotten og nede ved innløpet til Lillevannet. Materiell og utstyr skulle fraktes opp til Vassbotten. En motorbåt ble anskaffet og brukt til transporten. Tunge gjenstander på flere tonn til turbinen, og tonnevis av støpesand og tigelstein ble fraktet på lektre og flåter over vannet og opp på byggeplassen. Den siste delen av transporten opp fra vannet ble det benyttet hestespann. For de aller tyngste delene til turbinen ble det fortalt at det ble brukt 16 hester i et spann for å få fraktet delene opp og frem til stasjonen.
Ca en kilometer ovenfor kraftstasjonen ble det anlagt en demning i Kvitfossen, herfra skulle vannet ledes i rør ned til inntaket i kraftstasjonen. Traseen for rørgata ble lagt i noe bratt og ulendt terreng, flere steder måtte de legge høye murer i terrenget på 8-10 meter for å få en jevn profil av selve traseen. Turbinrør i lengder på 5-6 meter med en diameter på 80-90 centimeter ble fraktet frem med hester, og lagt på plass og montert sammen med klinkede skjøter.
Oppe ved demningen var det ikke mulig å komme frem med noen hestetransport uten et større spregningsarbeide. Anton Elvemo som var maskinist i kraftstasjonen i Vassbotten i mange år kunne blant annet fortelle følgende: For å frakte byggemateriell over elven og opp til demningen, ble bygget en noe spesiell dobbel linbane. Her ble tyngdekraften benyttet på en noe spesiell måte. Ved å fylle tilstrekkelig vann, slik at det ble overtyngde i den ene kibben (returkibben), ble den andre kibben med byggematerialer, sand og sement fraktet opp og frem, over elven frem til byggeplassen. Også en måte å utnytte vannkraften på.
Når man i dag følger traseen og ser på det helt utrolige arbeide som ble utført, uten noen gravemaskin, boremaskiner eller andre mekaniske innretninger, kun handverktøy som spett, spade, slegge, feisel og bor og trillebår, må man bare ta hatten av og bøye seg i beundring for disse pionerene.
Høsten 1912 ble kraftstasjonen satt i drift og strømmen satt på. 5000 volt ble ført over linjenettet og ned til en transformatorstasjon oppe på Åsen. Et gigantarbeide var fullført. I Bogen gikk folk mann av huset for å se de første lampene som ble tent ute på anlegget. På Dampkjøkkenet som nå er en del av Evenes Samfunnshus, ble det brygget til lysfest, med skuespill revysanger og underholdning. Alle var glade og håpet de snart skulle få elektrisk lys i sin egen stue. På Strandsiden ble det dannet et lyslag, en forening som hadde som formål å hjelpe til å skaffe strøm til de mange private hjem. En transformator ble anskaffet til dette formålet, og var foreningens eie i mange år.
På forsommeren 1910 begynte de å bygge det nye separasjonsverket. Det ble også satt i gang arbeid med oppføring av et sligghus. Et lager for ferdigprodusert malm som var klar for utskipning. Hele bygget ble støpt i betong med metertykke ganger og skillevegger.
Min svigerfar Gerhard Jakobsen Østervik som den gang var 16 år, kunne fortelle at de var to gutter omtrent på samme alder som fikk arbeide der med blanding av betong. Det var ingen blandemaskiner eller ferdigbetong den gang, all blandingen skulle foregå manuelt med spade.
Blandingen besto av 1 tønne sement, 4 tønner sand og 1 til 2 tønner pukk. (1 tønne er 100 liter). Blandingen foregikk på en stor treplatting. Sand, sement og pukk ble lagt i en stor dunge mitt på platten. Her ble det blandet ved å måke det og kastet det 6 ganger frem og tilbake før den ble tilsatt vann. Om høsten og vinteren når det var kaldt, måtte de bruke varmt vann i blandingen så ikke betongen skulle fryse. Det ble da fyrt bål under tønner med vann som de benyttet i blandingen for å holde betongen temperert.
Timelønnen for disse to seksten års gamle guttene var kroner 0,15 den første tiden. Senere ble dette forandret til kr. 0,20 per time. Arbeidstiden var 10 timer per dag 6 dager i uken.
Det hører også med til historien at Gerhard gikk fra Østervik til Bogen hver dag morgen og kveld.
I 1914 ble det nye separasjonsverket og slighuset tatt i bruk. I gruvene og i malmhåndteringen var det over 200 ansatte. En ny tid var i emning. Var dette bare et lite blaff, eller skulle folket i Bogen og Evenes endelig gå inn i en gullalder, med arbeid og velstand? Kanskje vi får høre mer om dette senere.
Som nevnt innledningsvis, er dette hentet fra fortellinger fra eldre personer som opplevde denne perioden.
Østervik på 1900-tallet
Ole Olsen Østervik forteller til Aslaug Olsen og Kjellaug Kulbotten
Aslaug Olsen og Kjellaug Kulbotten dro på besøk til Ole Olsen en fin sommerdag i juli 2000. Vi ble tatt vel i mot av Ole og kona hans i den trivelige heimen deres i Østervik. Vi var kommet for å høre han fortelle litt om hvordan det har vært å bo i Østervik. Ole Olsen husker episoder helt tilbake til 1919. Han er født i 1915.
Spesielt en hendelse husker han som om det skulle ha vært i går: "Ho mor måtte selge ei femfors hoppa til han Oluf Jenssen på Stunes. Det var egentlig høsten i 1918. Hoppa gikk med føll. Om våren i 1919 - tidlig på våren - så hadde denne hesten tatt på skubben fra Stunes. En mann fra Østervik var gåanes fra Østervik til Lenvik - da hadde de ennå den gamle hengebrua over Østervikelva - (hengebrua var visstnok bygd i 1905), så ser han denne hesten som for og gikk på Lenvik-sida. Da mannen var kommet midt på brua, så kom hesten etter over hengebrua. Mannen fortalte at han hadde si fulle hyra med å holde seg fast i rekkverket, for det blei slik sleng i brua da hesten kom over."
Den gamle bygdevegen gikk forbi Ole Olsens gård, og dit kom da hesten. Hoppa hadde gått fra Stunes til Østervik, og ei tima etter at ho kom "heim", følla ho. Hoppa blei solgt høsten 1918 etter at Oles mor var blitt enke. Ho hadde gjeld som måtte betales og fikk 2000 kroner for hesten. Det var dyrtid etter 1. verdenskrig, og hester stod høgt i pris.
Hesten blei nå gåanes på marka i Østervik, for elva gikk vårflom, så det var ikke så lett å komme over med hest og føll. I over en måned gikk hesten på heimejorda, og for arbeidet mora hadde med å stelle hesten, fikk ho 10 kr hos han Oluf Jenssen.
Oluf Jenssen kom og henta hesten da elva var blitt mindre. Da ridde Ole og søster hans på hesten bortover til elva hvor Oluf Jenssen overtok og ridde over elva. Føllet bar de over brua.
Da hoppa gikk fra Stunes til Østervik, fulgte ho ikke den vegtraseèn som går langs fjorden. Folk i Osmarka hadde sett en fremmed hest som gikk forbi der, så det var vegen ho hadde tatt. Folk der lurte jo på hva slags hest dette var, for de kjentes ikke med den. Hjalmar Osmark fortalte dette til Ole da de seinere fikk høre at det var en hest som sprang "heim". Hesten tok ikke denne turen flere ganger. Det virker som om hoppa ville "heim" for å følle.
Seinere blei denne hesten solgt til ei enke utfor Liland.
På handel i Botn
Det var butikk i Botn, og dit gikk folk fra Snubba også på handel. De gikk over Elvekroken og rodde over Snubbavatnet, og gikk så videre ned til Botn, så den gangen var det ikke så enkelt å komme seg fort til butikken. Det var ikke bare bare å glømme noe. Vegen som folket fra Snubba brukte til butikkveg, blei kalt for "Lappvegen".
Folk måtte bruke "apostlenes hester" for å komme seg imellom, heilt til sykkelen kom, men den kom ikke til Østervik før i 1939, og da blei den heller ikke allemannseie. Nei, når de skulle noen steder, så var det å gå. De gikk til Bogen, og på den strekninga brukte de en time. Om vinteren sparka de, de sparka heilt til Liland.
De gikk til Liland for å hente medisin. De brukte båt også, men mest vanlig var det å gå. Enkelte varer var det vanskelig å klare seg uten, for eksempel parafin. Ungene fikk oljespanna i handa, og så var det bare å luske av gårde til butikken i Botn, om det så var
på selveste julaften, for lys måtte de ha. Ole husker da bror hans skulle av gårde til Botn for å kjøpe parafin og glømte oljespanna igjen i bislaget. Da mora oppdaga det, måtte Ole av gårde med spanna, og han sprang heile vegen fra Østervik til Botn - han var yngre enn broren, bare 6 år, og han nådde ikke broren igjen før i butikkdøra, men da var han korge svett. En av dem som jobba i butikken drog fram en margarinkasse så han fikk sitte og satte spekelasitønna ved sida av han. Nå kunne han spise så mye han orka. Slike hendelser husker man!
Vegen til Botn gikk den gangen tett forbi bislaget hennes Asta, og der så Ole noe fælt på denne «oljeturen» til Botn.
Han så bare armene på noe som kom imot han, ikke hodet. Det viste seg at karen han møtte hadde så tung ryggsekk at hodet var bøyd ned mot brøstet slik at bare skuldrene og sekken vistes. Nifst for en liten 6-åring i adventsmørtna. Men mannen snakka til gutten, og det var heldigvis en nabo. Ole hadde fått en liten faldkniv av mora, og den sprang han med i handa innover og følte seg visst tryggere. Det var avbera og svullis på vegen, og da han sprang over myra, small det i isen, og det syntes han var nifst.
På butikken gikk det en lang disk tvers over rommet. På innsida av den var det masse skuffer med alt mulig fra svisker og aprikoser til erter, havregryn og kaffe.
Sirupstønna var selvsagt, der var melsekker, sukkersekker. Ingen varer var ferdig veid opp, alt blei veid opp til den enkelte kunde. Fra butikken gikk det ei dør ut til brygga der det var lager. Butikkeieren het Danielsen og var visstnok den første handelsmannen i Botn.
Etter at Danielsen døde, dreiv enka, Mathilde, butikken. Ho dreiv til ho solgte butikken til en Karlsen som var bare ei kort tid, så kjøpte Are Strøm butikken i Botn. Han kom fra Vesterålen. Han dreiv til i 1944 da han fløtta til Bogen. Sida har det ikke vært butikk i Botn. Rettelse tatt inn i "Fimbul" nr 21; Strøm-butikken fløtta til Bogen i 1964.
Litt om skolen
Skolen i Østervik hadde to ganske store klasserom. Ungene fra Botn og Lenvik gikk også her. Ungene fra Botn hadde lengst skoleveg, men vegen fra Lenvik var nok farligst på grunn av hengebrua. Denne brua var forresten mye lenger ned enn den i dag, ikke langt fra sjøen.
Det var en ekkel bakke like før brua, og på holkeføre kunne ungene ha problem med å holde retninga og komme seg trygt på brua.
I klasseromma var det tre- og toseters pulter. Tresetringene hadde "laus" benk, så det hendte ofte at den som satt ytterst vippa opp benken dersom de to andre reiste seg.
Noe moro skulle de vel ha den gangen også! Det kunne også by på problemer for den midterste dersom han mista noe på golvet. Tomannspultene hadde blekkhus med lokk, det hadde ikke tremannspultene. Tremannspultene hadde ei hylle under der forskjellig utstyr kunne oppbevares. Skolebygget var i to etasjer med leilighet oppe.
Vinnem var lenge lærer i Østervik, og han spilte på fiolin. Der var ikke orgel i klasserommet. Ole Olsen husker godt sangtimene. De lærte å synge mange sanger. Under krigen tok tyskerne skolen til bolig for seg. Undervisninga foregikk da delvis i noen barakker og delvis hos lærer Vinnem som bodde i Botn. Etter krigen blei skolen nedlagt, og en vinter gikk østervikungene på skole i Snubba, de gikk også i Botn.
Slekt
Dette er ei slektshistorie fra Skogøya. Det var en som het Laurits Dønnesen og bodde i Botn. Han kjøpte Skogøya og fløtta dit. Han tok til seg andres barn og fostra opp.
Mor til Ole hadde to søsken som blei oppfostra hos han Dønnesen på Skogøya, og der blei også ho Emilie Vinnem oppfostra. Bestefar til Oles mor, Benjamin Dønnesen, var bror til han Dønnesen på Øya, så der er et gammelt slektsforhold. Han Benjamin Dønnesen kom nordover og hadde to døtre med seg. Den eine blei gift med orgelbygger Larssen, ho het Johanna, den andre dattera blei gift med Peder Hansen i Østervik. Ho var døpt Abel Margrethe, men gikk under namnet Margrethe. Disse blei foreldra til Oles mor. Ho likte ikke det der Abel-namnet, derfor brukte ho bare Margrethe.
Kona til Dønnesen på Øya var jordmor. Ho blei kalt for Madam Dønnesen, var visstnok sørfra. Marie Jenssen var jordmor etter Madam Dønnesen, så fulgte Klara Pettersen.
Marie Jenssen tok imot Ole. Ole møtte Marie Jenssen en gang da ho fortalte at ho hadde tatt imot tre slike karer som han: Han var nemlig over 6 kg da han blei født!
Hva levde folk av?
Nå er det ikke et eineste husdyr igjen i Østervik, bortsett fra hunder og katter. Fagerheim var den siste som dreiv med sau, og det blir noen år sida. Han var også den siste som hadde kyr. I Oles ungdom blei alle jorder slått, ja, ned til det enkelte strå. De gamle var veldig nøye med at det skulle slåes velt. De brukte til og med sigd rundt gjerdstaur og lignende. De visste godt at alt gress kom godt med utpå vårparten. Hesjene stod tett i tett på velslåtte jorder. Nå er det bønder fra ytterbygda som slår i Østervik. I dag drives det jordbruk bare fra Dragvik og utover.
Kombinasjonsbruk var det vanlige i Østervik som over alt i Nord Norge. Mannfolkan drog på fiske mens kvinnfolkan stelte heime. Det var Lofoten om vinteren og Finnmarka om våren. Mannfolkan fra Østervik jobba også på verket i Bogen mens det var i drift. Da gikk de til Kleiva for å være på plass klokken 6 om morran de som hadde morraskift. Det var 8-timers arbeidsdag i 3 skift. I 1939 var timelønna kroner 1,10. De jobba i gruva, men noe verneutstyr var det aldri snakk om. Det var gummistøvler på føttene og hatt på hodet, "rallarhatt".
Kvinnfolkan hadde som nemnt ansvaret for heimen mens mannen var borte på lønna arbeid. Ho som var heime satt ikke med hendene i fanget, ho hadde allslags arbeid fra vassbæring i allslags vær og på allslags føre til tangskjæring i fjæra, for selv om de var nøye med å sanke fôr, så blei det ofte "knipe" utpå vårparten. Dessuten skulle en stor barneflokk ha mat og klær. Med dagens overflod av alle ting kan man undres over hvordan de fant krefter til å holde hjulan i gang. Husdyrholdet var som på småbruk flest, fra 2 til 3 - 4 kyr. Så hadde de sauer og geiter i tillegg. Geitene holdt de for ostens skyld. Osten blei betalt med 90 øre kiloet på 20- og 30- tallet. På det meste var det 12 hester i Østervik, på 10-12 gårder. Det sier mye om hvor viktig hesten var. De fleste hadde lang veg for å få heim brensel, og i slik transport var det bare hest som dugde.
Om bærplukking og gjeting
Sauene og geitene beita naturligvis i skogen, ja, kyrne også, så det ga gode vekstvilkår for all slags skogsbær. I gamle dager var det årvisst masse tyttebær i Østervik, det kom folk helt fra Liland for å plukke denne røde, gode bæra. Det var mest bær i Botn-området. Der blei det plukka på bøttevis. Ole Olsen huska at han brukte å plukke i ei såkalt "geitmelkbøtta" - ei bøtte som var vid og låg for å komme ordentlig til når de melka geitene. Han minnes at han en gang var 5 ganger heime og tømte tyttebærbøtta, geitmelkbøtta som tok omtrent 5 liter. Det var andre tider. Han la seg på kne og plukka som om han melka. Slik var det hvert år. Han kan huske at han telte 18 store tyttebær på en "klunge".
Blåbær måtte de lenger til skogs for å hente, men det var rikelig av den bæra også. I gammeldagan var det gjeteran som bestemte når moltebæra skulle plukkes, når det var blitt "mylta". Da gikk folk og plukka, og det var skikken at de plukka på uansett eiendom. Det kunne være så mye moltebær at kallan brukte børtre for å få "fangsten" heim.
Det var skikk å hyre gjetere fra andre steder, for eksempel kunne det komme gjetere helt fra Gratangen. Fra Veggen og Lenvikmarka var vanlig. Ole husker at John Løvli fra Lenvikmark og Esaias Andersen fra Veggen var gjetere i Østervik. Dyra blei samla slik at det ikke behøvdes så mange gjetere. I Østervik hadde Øvergården en gjeter, og Nergården en. Mens de var i skogen, var disse gjeterne i lag, men når de kom ned, skiltes de på en plass som ennå går under namnet Skjellet. Derfra gikk dyra hver til sine gårder. Det kunne bli ganske mange dyr til sammen å holde styr på.
Hvorfor var det egentlig nødvendig å gjete dyra?
Det var fleire forhold som gjorde det nødvendig, det kunne til og med forekomme ulv i skogen i gammeltida.
Ei svensk kvinne som het Stor-Elen var også gjeter i Østervik. Hun var så sint på ei ku som tilhørte Peder Ingebrigtsen. Kua var så fæl til å snike seg bort. Stor-Elen snakka dårlig norsk, og folk herma etter henne når ho skjentes på den umulige kua: "Forbaska Emmalomma, Storelvedalen oppe", "Gå oppe, gå mellagåveien".
Ganske uforståelig å finne ut av kuvegene til Stor-Elen, men det var sikkert artig for de andre gjeterne.
Mor til Ole var bare 6 år i februar da hun måtte gjete sommeren etter. Faren var med henne den første dagen, men etterpå måtte hun være aleine i skogen. Det var sikkert nifst for så små barn å være aleine i skogen, spesielt når man tenker på at det kunne dukke opp ville dyr, men ulv var svært sjelden på våre trakter da.
Oles farfar, som var født i 1833, møtte på ulv en gang han kjørte heim ved. Da var ulven heilt nede ved gården.
Ulykker
I februar 1930 forliste to mann like utfor støa til Ole. To brør hadde seilt til Bogen og blei overfalt av uvær på heimvegen. Den eine drukna tett innved land. Ei tragisk ulykke som gjorde inntrykk på alle i bygda.
I februar 1934 var det nok ei tragisk drukningsulykke i bygda. Joakim, bror til Karl Ingebrigtsen, drukna i sjøen. Disse ulykkene huskes ennå.
Folk i alle husan
Før var det fullt av folk i alle hus. Familiene var store, Ole Olsens familie var visst den minste familien i Østervik med "bare" tre barn, ellers var det fem, seks og syv barn i de fleste familiene. Dessuten bodde jo besteforeldregenerasjonen også sammen med resten.
Det var mye liv i bygda, og noen av ungene var meir "oppfinnsomme" enn andre, det hendte alltid ett eller anna når ungene var på ferde i høstmørtna, da som nå, men kanskje meir da, for nå leker ikke ungene ute så mye, de har jo TV'n som adspredelse.
I gamle dager var det helt vanlig at ungene måtte arbeide for eksempel som gjetere som nevnt ovenfor. Ole husker at han var i Kleiva og kjørte møkker og harva for noen der som ikke hadde hest, og det begynte han med da han var 10 år. På denne måten hjalp han mora slik at hun kunne få råd til å beholde ei kvige - sette på fleire kyr - i stedet for å selge dyret som slakt for å betale banktermin.
Husflidsarbeid
Mannfolkan laga allslags husgeråd av tre som for eksempel tvorer, auser, snøskufler, reker (spade til bruk i fjøsen). En som het Anton Andreassen var flink til å lage treklomper.
Vogner og sleder blei også laga på gården. De var i skogen og fant emner til skokler og meier, trestammer med høvelig fasong. De laga også støttinger og kjelker. Jernbeslaga blei ikke laga i Østervik, for her var ikke smed.
Kjelkene blei blant annet brukt når melka skulle fraktes i meierispann fra gården og opp til vegen der melkebilen henta den. Før melkebilens tid, drog de melkespannene innover til Lenvik til videre sjøtransport til Narvik med båtene "Haldis" og "Fykan". De trilla også melkespannene på ei kassetrillebåra. I Lenvik måtte de ned i fjæra med melkespannene, for det var ikke kai der, bare en molo. Så var det å ro melkespannene ut til lokalbåten.
Blindesenteret
Blindesenteret blei bygd opp på den gamle Astagården. Tomta blei gitt til Blindeforbundet av familien på den gården. Lokalbefolkninga i Østervik har heile tida hatt et blindesakslag som har arbeidd for blindesaka, og de har samla inn mye penger på loddsalg og basarer.
Gjenstandene har blitt laga av folk i bygda, spesielt av kvinnfolkan. Senteret har også vært arbeidsplass for en del personer fra lokalmiljøet.
Blindesenteret blei bygd opp på 70-tallet.
Krigen kom til Østervik også
Det bodde tyskere i noen av husa, men ellers blei det satt opp mange barakker i bygda der det bodde tyske soldater. Fangebarakker var der også, russeleir. Ole trur at det bodde ca. 50 russere i leiren i Østervik. De var i skogen og hogg ved for tyskerne, etterpå saga de den. Folk i Østervik som hadde hest, var «tvangssendt» for å kjøre ved.
Han husker at han en gang var oppe i Snubbafjellet og henta vedlass. Han trur at dette måtte være på en lenvikeiendom, på Tofte sitt. De kom ned ved han Løvli i Snubba, så det var lang kjøreveg etter ved, og det blei en lang veg for russefangene å gå heilt fra Østervik til vedskogen i Snubba. Brua over Østervikelva var på plass under krigen, den kom i 1925. Årstallet stod på en stabbestein ved brua. Der var fire store stabbesteiner som blei fjerna da det blei støpt mur langs vegen.
Tyskerne hadde et kanonbatteri på Hågen oppfor ho Edna Fagerheim. Der var masse barakker. Skolen hadde de tatt og hyttene som var i bygda. I Botn hadde de mange privathus som de hadde malt nummer på først, og så innkvarterte de seg etter hvor mange der var plass for. Husfolket måtte bare finne seg i å presse seg sammen på den plassen som blei igjen. Gammelstua på Oles gård var "avmerkt" i fall
det skulle bli behov for meir husrom for fienden.
Moshulu
Denne finske seilskuta blei tatt av tyskerne og lå som lossement for ubåter i Øysundet under krigen. Etter krigen blei den liggende der, men under en nordavindskuling sleit den seg laus og rak innover mot Østervik. Den stoppa først opp mot Storlandsskjærran, men så blei han sydvest og båten kom da oppover mot land og tippa over. Harald Hansen henta finnlenderen som var ombord. Det ligger ennå ei mast fra Moshulu i fjæra nedfor Fagerheim. Mastene var av jern, så det var svært tunge greier. Ei anna mast ligger over ei stikkrenne på stien ved Blindesenteret, stien som er merka for de blinde.
Nå er Moshulu kjøpt tilbake til Finland av den finske stat. Det var ei stolt skute med tre mastre.
Forra
av Arne Pedersen
Virksomheten i Forra var vel som vanlig på bygder flest i førkrigstiden, fiske og småbruk for de fleste. Et par familier hadde til og med seter i Huggvik, som jo ligger nede ved havet nedenfor Brenna.
Den 11. juli 1926 startet Nils Rasmussen med båtbygging, for øvrig på sin egen 30-årsdag.
Jeg kan fortelle at det har vært mye furu nede i selve gården. Under grøfting skal min bestefar, Rasmus Nilsen, ha funnet en tømmerstokk en meter under overflaten. Denne gjorde han "rullstakk", åkerrull, av og den varte visstnok like lenge som gården ble drevet.
Kommunikasjoner
Sjøverts forbindelse med Narvik var det til ut i 70-årene. M/K "Haldis" med skipper Aronsen fra Kjeldebotn var vel det framkomstmiddelet som var mest betydningsfullt. Det var vel ikke noe uvær som kunne stoppe skipper Aronsen. Hans innsats står det respekt av.
Likeså var det flere i førkrigstiden som hadde sjarker: Jacob Berg, Tangvik, Arctander Aronsen, Otto Olsen, Johan Mikalsen og Martin Jakobsen med M/K "Forsøk". M/K "Forsøk" ble jo også brukt for å frakte gods og folk mellom Narvik og Forragården, fortrinnsvis etter endt innhøsting.
Gammelstua i Forra.
Elias Pedersen, Forra. Når?
Forra slip og båtbyggeri, 1978.
Gårdsnummer 27 Lenvikmark/Snubba
av Aslaug Olsen i samarbeid med Dagny Didriksen, Snubba 19. juli 2000
Gården Lenvikmark ligger ca 5 kilometer fra sjøen, omkring 135 meter over havet, i et dalføre som går i nordøstlig retning. Mot sydøst grenser gården til Østervikvatnet som ligger 115 meter over havet, og på sydvestsiden, avstengt fra utsyn til sjøen, av den noe høyere Høgsnubba med Snubbakollen som er 250 meter over havet. På nordvestsiden har man det ca 600 meter høye Tverrfjellet. I gammel tid kaltes gården for Bogfjell og Bogmark. Senere blir den også kalt Snubba.
Rygh mener at "Navnet Snubba er eiendommelig og visstnok enestående, og det antas at det er beslektet med verbet snubba, å gjøre litt kortere eller avstumpe".
Å snubbe av er det samme som å avrunde. Navnet Snubba har nok sin opprinnelse i den ovenfornevnte 250 meter høye Snubbakollen. I følge Ryghs mening om å snubbe av, vil navnet Snubbakollen bety en avrundet eller avsnubbet kolle. På samisk heter gården Duorga.
Befolkningen er for det meste samer som er etterkommere etter reinsamer fra Jukkasjärvi som slo seg ned her og ble fastboende. De fikk seg jordeiendommer som de dyrket, og begynte med husdyrhold. Allerede i 1841 ble det første kongeskjøte utstedt til Snubba.
Husene deres bestod av gammer som var vanlig byggeskikk blant samene. Etter hvert som årene gikk, ble det satt opp stuebygninger, og gammene kom bort. Den siste gammen som tilhørte Lars Olsen, ble revet omkring 1935, så det er ingenting igjen fra den eldgamle tid.
Etter som årene har gått så har en og annen bumann funnet veien hit opp og fått seg en livsledsager, så etterkommerne i dag, år 2000, er en blanding av samer og bufolk. Ennå finnes det ekte samer her oppe selv om de etter hvert blir i mindretall.
Vinteren her oppe er lang og tung å komme gjennom. Snøen ligger lenge om våren etter at det er blitt bart og grønt nede ved sjøen. Egentlig kommer sommeren som et skudd, for når snøen er borte, er marka grønn straks etter. Like forunderlig hvert år.
Folketallet i Snubba har holdt seg så noenlunde stabilt frem igjennom tida.
I folketelling 1835 er det 6 husstander og 28 personer.
1855: 9 husstander og 7 bebodde hus, 43 personer, derav 5 bumenn og en tjenestepike. Der er 4 selveiere og 3 leielendinger. Besetning: 5 hester, 30 stort kvæg, 44 sauer, 28 geiter, 30 reinsdyr. Utsæd: 3 tønne bygg, 13 tønner poteter.
1875: 9 husstander. 46 personer - 21 menn, 25 kvinner. Besetning: 8 hester, 21 kuer, 13 kalver, 77 sauer, 18 geiter og 50 reinsdyr. Utsæd 3 tønne bygg, 19 tønner poteter.
1891: 9 husstander, 53 personer - 26 menn og 27 kvinner.
1900: 10 husstander, 61 personer - 25 menn 36 kvinner, 9 selveiere.
Bolighusene til de 10 husstander i 1900 består av fire stuebygninger, et tømret stabbur og fem gammer. Fra ca 1905 til 1910 blir disse gammene erstattet av stuebygninger. Noen av disse bygningene er gamle hus som blir kjøpt nede ved sjøgårdene og flyttet til Snubba. Noen blir oppført av nye materialer. Av de fire våningshus som er bygd før 1900 er det bare våningshuset på Nergård som ennå står. Det blir bygd i 1892, er restaurert og i god stand.
Mikkelsenhuset og gammelstua på Elvebakk ble bygd omkring 1875-1880. Gammelstua på Solli ble antagelig bygd omkring 1885-1890 og revet ned i 1932 for å gi plass til et nytt og større hus. Mikkelsenhuset ble tent på og brent ned høsten 1998.
Folk klarte ikke å livberge seg med bare småbruket. De måtte ut i lønnet arbeide om vinteren. Særlig de som hadde mange barn. Da ble det Lofot- og Finnmarsfiske, veiarbeide og forskjellig annet som de kunne tjene penger på.
De som ikke reiste bort om vinteren hadde nok å gjøre hjemme. Noen gikk på jakt. Det var fullt av ryper, hare og tiur. Så en rypemiddag en søndag var ikke noe særsyn. Den som klarte å skyte en rev, var heldig. Det ble noen kroner for reveskinnet også.
Gårdsredskaper og andre bruksgjenstander ble arbeidd hjemme på gården. Når de kjørte hjem vinterveden, såg de etter om det fantes emner til sledemeier, vognskjæker og mangt annet. Disse stokkene ble tatt til side og økset til og plassert på en plass hvor de kunne tørke.
På noen gårder var der også smie, så de var sjølberget også på det området.
Kvinnfolkene hadde enorme arbeidsbyrder. De skulle være kokker, sydamer, gå i fjøset, se etter ungene, passe dem når de var syke, spinne ulla og strikke, spinne senetråd og sy komager, men samtidig passe på at dyr og mennesker fikk mat og stell. De sydde alle klærne til både store og små. Noen vevde også stoffet som de sydde av. Også det daglige slitet med vannbæring falt som oftest på kvinnfolkene.
De som hadde geiter måtte jo koke ost. Det var en varm jobb for den som måtte gjøre det. Når sola sto høyt på himmelen og det var 27-28 varmegrader ute, måtte den arme ostekoker stå å røre i ostegryta og stormfyre med ved, for elektrisk strøm fantes jo ikke. Å koke ost tar flere timer. I slaktetida var det pølsekoking og salting av kjøtt. Leverpostei, blodklubb og pudding ble laget. God mat, men fæl jobb.
De måtte være veldig god til å organisere, for det ble likevel tid til en skumringstime på ettermiddagen. Da ble det fortalt eventyr og skrømthistorier. Ungene satt med ørene på stilk. Samtidig kom tørkakjøttet fram. Mora skar opp passe biter som de fikk grille på glørne i ovnen, eller flekksild som hadde hengt til tørk. Passe salt og god.
Slik gikk årene. Alle bidro med sitt for at alt skulle fungere. Ungene fikk også sine plikter, men det ble likevel tid til å leke.
Så var det vinterveden som skulle hugges. Det var ei heil onn for seg. Selve hogsten foregikk på forsommeren. Da ble veden stuva ned og remsa og ble liggende et par måneder for å tørke. Den tyngste delen av denne onna begynte ut på ettersommeren eller tidlig på høsten og varte ca 14 dager fra tidlig morgen til sent på kveld. For veden skulle kvistes, kappes i passende lengder og samles sammen på en plass hvor det var fremkommelig med hest. Veden ble kjørt hjem om vinteren når myrene var frosset til så det gikk an å kjøre med hest. På enkelte gårder var også kvinnfolka med, men først måtte de gjøre seg ferdig i fjøset. Da bar det til skogs med øks og sag (merk: handsag). Mat og kaffe hadde de med i sekken for det ble altfor langt å gå hjem å spise. Når man kom fram så var det å gå på med krum hals. Kaffepausen var dagens høydepunkt. Heldig var den som ble utnevnt til kaffekoker, for da ble det en pust i bakken mens en passa på den svarte kaffelars. Men stakkars rygg og skuldre når man endelig kom hjem sent om kvelden, stiv, støl og utslitt. Når man først lærer å få vedstrangen i balanse på skuldra så er det mye lettere å bære den. Klarer man ikke det er man ute og kjører.
Vi har også fiskevann her oppe. Østervikvatnet og flere andre småvann og elver hvor det finnes ørret. I gammel tid var det mye fisk å få. Folk satte garn, fisket fra båt og med stang. De kom hjem med bøttevis av fisk som de stekte eller kokte. Resten ble saltet til vinterbruk. Spekeørret på brødskiva er virkelig godt. Den dag i dag fiskes det i vannet, men nå er det kommet hytter ved strandkanten. Det er opprettet grunneierlag, og folk må kjøpe fiskekort for å få fiske. Østervikvatnet eies av grunneiere fra Østervik og Snubba.
Bygda har vært preget av den læstadianske bevegelse fra omkring 1855 da Ole Jakobsen fra Gällivare og Henrik Henriksen Panis fra Jukkasjärvi bosatte seg her og begynte å predike Guds ord. Se "Fimbul" nr 14 - Lenvikmarks historie i korte trekk i tiden 1800 - 1966, "Fimbul" nr 11 om Ole Jakobsens besøk til sitt hjemsted i Gällivare. Se også "Fimbul" nummer 6, "Det læstadianske inntog i våre bygder".
Denne bevegelsen spredte seg til de fleste bygder i Ofoten. Samlingene blir holdt i private hus vekselsvis i Snubba, Lenvik, Østervik, Forra, Lia, Bogen, Dragvik, Lakså og Osmark, alt ettersom det passet den enkelte familie å ta imot samlingen.
I bevegelsens første tid i Snubba blir samlingene holdt i gamme. Det er Ole Jakobsens gamme som blir benyttet som samlingshus for den var størst. Det er to rom i denne gammen, og der er tregulv. Ettersom en av informantene kan huske så var visstnok veggene kledd med bord. En annen informant husker at der også var hanebjelker, så det var rimelig høyt under taket. (Denne gammen blir revet omkring 1935).
Under samlingene var denne gammen stappfull av folk. Det var nok de færreste som fikk sitteplass. Men lengselen etter å høre Guds ord var så stor at det var ikke så nøye om de fikk bare ståplass. Det kom folk fra sjøgårdene også for å overvære samlingene og høre Ole Jakobsen, og senere hans sønn Lars Jakob Olsen, forkynne Guds ord. Denne gammen blir også brukt som skolehus, vekselvis med gammen til Karen Johanna Henriksdatter på Solli.
Etter hvert som folk i Snubba får satt opp stuebygninge, blir disse samlingene, frem igjennom tida, holdt vekselsvis på de forskjellige gårdene i bygda. Vertsskapet i huset sørget for servering av mat og kaffe til samlingsfolket, både før samlinga begynte og etter den var slutt. Spesielt for folket fra sjøgårdene var dette nødvendig, for de hadde lang vei å gå.
Det største våningshuset i Snubba var på Solli hos Berit og Olaus Henriksen. Der var det ofte samling, også storsamling. Da kom det tilreisende predikanter. Det kom også folk fra nabobygdene, Herjangen, Vassdalen, Grovfjord, Lavangseidet, med flere steder, og de fikk innkvartering / losji på de øvrige gårdene i bygda. Det hendte flere ganger at det kom så mye folk til disse storsamlingene at det ikke ble plass inne i huset. Da måtte samlingen holdes på låven. Spesielt husker jeg samlingene som ble holt på låven hos Øse. Til disse sommerstorsamlingene kom det predikanter også fra Finnmark og Lofoten. Også tilreisende for øvrig fra disse og flere andre steder. Den læstadianske bevegelse er fremdeles i virksomhet i bygda, og det holdes av og til samlinger på grendehuset.
Nevnes skal også Johanna og Henrik Horn på gårdsnummer 26, bruksnummer 11 Bakkehaug, gamle Horngården. Der var det ofte samling. Når samlingshuset i Østervik blir tatt i bruk 4. mars 1951 blir det stort sett slutt med å holde samling i private hus.
En kjent og avholt predikant i den Læstadianske forsamling, John Olai Elvebakk, er født og oppvokst i denne bygda. John var gårdbruker av yrke og drev gården med hjelp av sin familie. Han kom tidlig til tro og allerede som 20 åring ble han bedt om å predike i samlingene. Fra nord til sør i vårt land var han sendt ut for å predike, samt til Danmark og Sverige. Han var aktet og avholdt over alt hvor han reiste.
Den 14. august 1984, på sin 72 års dag døde han plutselig i sitt hjem, til stor sorg og savn for familie og venner både nært og fjernt.
Veien opp til Snubba ble påbegynt i 1908 med bygging av bru over Tverrelva på Attergårdsveien og fortsatte som kommunalt anlegg mellom Lenvik og Snubba til 1934-35 da Staten overtok anlegget.
I 1916 er veien gjennom Snubbagården ferdig fra vegskillet ved Solli til Ol Olsasvingen. Derfra var det å benytte den gamle kjøreveien. Først 13 år etterpå, i 1929 blir veien åpnet til Snubba da brua over Jansbakkelva er ferdig. Men ifølge John Løvli er den første bilen i Snubba den l. juli 1927. Dette er mulig da det er lagt en provisorisk stokkbru over Jansbakkelva.
For uåret 1917 skal nevnes at da folk fra Snubba kom hjem fra finnmarksfiske St. Hansaften, da gikk de hjem på skareføre, og Henrik Øse gikk på isen over Østervikvatnet den 14 juni!
I 30-årene har Agur Danielsen, Botn, filial i Snubba. Denne butikken holder til i en kjeller uten vindu. Kundene sto i døråpninga og handla mens butikkdama sto i døråpninga på innersida og leverte ut de ferdigoppveide kolonialvarene, som etterhvert, som de ble utlevert, ble ført inn i en protokoll for kontrollens skyld. Denne butikken befant seg på Øsegården. Det var også kafè på samme gården, og den var godt besøkt. Et skilt på veggen hadde teksten. "Ole Øses kafè. Melk, brus og rømmekolle".
Kommunikasjonen blir forbedret i 1936. Da får bygda rikstelefon. Stasjonen blir hos Ole Olsen på gården Myrvoll. Året 1938 blir et vendepunkt i bygdas historie. Riksvei 795 over Herjangsfjellet blir åpnet, og Snubba blir forvandlet fra ei bortgjemt markebygd til et sentralt sted med stor gjennomgangstrafikk.
Grovfjordveien blir påbegynt i 1939.
Så kom krigen i 1940. Alle vet hva den bar med seg av lidelser og tap av menneskeliv. Tyskerne fant veien også til vår bygd. Her okkuperte de sivile hus, og fjøsene til hestene sine. De bygde også en stor hestestall bortafor attergårdskrysset, på sollimarka. De bygde også en hel del brakker rundt omkring i bygda, rikelig befolket med dertil hørende beboere. De bygde også to, tre brakker et stykke fra den øvrige bebyggelsen. Der hadde de noen russefanger. Ingen vet hvordan de hadde det, for brakkene var i skogen. I dag kalles den plassen for Russehaugen. Det var også rassia her av en eller annen grunn. Tyskerne fant ingenting, så det var ikke noen som ble
arrestert.
I 1942 rømte mange av bygdas ungdommer til Sverige. De ble innlemmet i de norske styrker utenfor landet. Fire av dem var i England. Bare de yngste og eldste ble igjen i bygda. Krigsårene gikk nå på et vis. Endelig kom dagen med budskap om fred og frihet i landet. Gutta kom hjem fra Sverige og England. De kom i full uniform. Men det var en av dem som manglet. Etter en stund kom også han hjem, i urne, en mann i 20 års-alderen som ble ett av krigens ofre.
Fra 1945 og utover til 1965-1970 er det en oppgangstid i Snubba. Det blir satset mye på jordbruk og husdyrhold. På de fleste gårder blir hesten byttet ut med traktor, og diverse andre moderne jordbruksredskaper blir tatt i bruk. Mye nybrottsland blir også pløyd opp til åker og eng. De fleste grunneiere anlegger plantefelt. Andreas Johnsen, Nyheim anlegger sitt plantefelt allerede omkring 1935. I dette tidsrommet er også folketallet ganske høyt. Omkring 100 personer på det meste, og det er mange barn.
Gårdbrukerne i Snubba leverte melk til meieriet i Narvik. Melka måtte kjøres med hest ned til Lenvik og sendes med melkebåten "Haldis" til Narvik. Flere naboer slo seg sammen og kjørte hver sin tur, og tomspannene måtte jo hentes opp også. For å nå melkebåten måtte man stå opp klokka 3 om morgenen. Dette slitet blev det slutt med i 1946 da Ofotens bilruter begynte å kjøre melka med bil til Narvik.
I 1946 bygger Jeremias Dalbakk et kraftverk. Han demmer opp en elv som renner over eiendommen hans, og han setter opp en "kraftstasjon" hvor det produseres ca 3-4 kv strøm. Denne strømmen blir benyttet til belysning i hans barndomshjem Dalbakk, hvor han bor. Strømmen blir ført fram med en sladd, og det blir brukt bjerkestokker som stolper.
Tilføyelse tatt inn i Fimbul nr 20
- Det var i 1953 at kraftlinja ble bygd opp til Lenvikmark, og like før jul samme året fikk bygda elektrisk lys.
Omkring 1947-1948 blir det opprettet brevhus i Snubba. Det får tilhold i et dertil innredet rom i stabburet hos Johan Knutsen på gården Heimly. Senere blir det flyttet inn i hovedhuset.
Etter 1945 er det syv av naboene som får innlagt privattelefon. Det spesielle med dette er at alle syv er på samme linja. De måtte nødvendigvis ha hvert sitt ringesignal. Det kunne være tre korte, et langt og et kort, to korte og et langt osv. Etter hvert kvalifiserte denne telefonlinja seg til økenavnet, sladderlinja. Denne telefonsørvisen fra televerket varer inntil rikstelefonen i Snubba blir nedlagt omkring 1953 og alle får sine egne linjer og telefonnummer.
Omkring 1960 blir brevhuset nedlagt. Nå kommer posten i kassen ved hver avkjøring. Når gullappen henges på kassen, kommer postbudet inn med pakker og penger. Kommunikasjonsmessig er dette en stor fremgang. Til gjengjeld mistet man den trivelige stunden ved brevhuset der naboene møttes for å hente posten.
Nå begynner folketallet å synke. De unge drar ut for å gå på skole og søke seg arbeide, og de kommer ikke tilbake for å bosette seg i bygda. Til slutt er det bare foreldregenerasjonen som sitter igjen på gårdene. Etter hvert som de blir gamle og må gi opp gårdsdriften, blir brukene nedlagt. Fjøsene blir stående tomme, og de en gang så opparbeidede og velstelte jorder blir liggende brakk og uhøstet. Nå begynner bjerka å ta igjen der den måtte gi tapt da våre forfedre for 150 år siden og videre framover i tida begynte å dyrke jorda til livberging for seg og sine barn. De gamle er borte, så de slipper å se hvordan det har gått med deres livsverk.
De slet og jobbet til sent på kveld med primitive redskaper for at det skulle bli lettere for etterkommerne. Naturen tar tilbake alt det de gamle har pløyd opp. Vi har ikke gjort noe for å bevare arven de etterlot seg. Det ser ut som jordbruket er på vei til samme nivå som i 1802, da en kommisjon var på befaring for å fastsette jordavgift. For markebygdene i Evenes, (Bogensfjell/Snubba iberegnet) er det anmerket i protokollen. "Der boede lapper som flytter til og fra, og de påbegynte rydninger ere tilvokset med kratt og ikke som noget egentlig jordebrug at betrakte".
Pensjonistene som blir igjen i bygda blir ikke sittende med hendene i fanget. I 1985 blir det dannet et grendelag i Snubba. Det er pågangsmot i gammelkaran. De kjøper gammelskolen til grendehus. Den blir restaurert og påbygd. Dette blir gjort på dugnad. I 1989 er grendehuset ferdig og blir innviet. I sannhet en kjempeinnsats som det står respekt av. Men dugnadsånden er fremdeles tilstede. Grendelaget beslutter at det skal arbeides veilys i Snubba. Så starter pensjonistene opp igjen med dugnad. Det blir kjørt og satt opp stolper, strekt kabel og montert armatur. Høsten 1996 blir veilyset tent oppetter gammelveien.
Den 10. februar 1990 blir det tatt en oversikt over folketallet i Snubba. Da er der 23 husstander og 58 personer - 48 voksne over 15 år, 27 menn og 21 kvinner, 10 barn under 15 år, 5 gutter og 5 jenter. (Sammenlign med folketallet i 1891).
Den 29. mai år 2000 blir det gjort en lignende oversikt. Da er det 18 bebodde hus, (det bor en og to personer i hvert hus). Og der er ni fraflyttede hus. Det er 38 personer, 20 menn og 18 kvinner derav 4 barn. (Sammenlign med folketallet i 1835, 165 år tidligere).
Snubbagården har ikke vært spart for ulykker. Den 21. september 1969 er Arthur Øse på svillepakking på jernbanen da han faller over ei bru, et 6 meters fall. Han døde kort tid etter på Narvik sykehus. Han ble 51 år. Sent om kvelden den 14. november 1981 blir Borghild Solli overkjørt rett nedenfor sitt hjem. Hun døde momentant. Hun ble 77 år. Den 14. juni 1988 er John Solli på taket og skal sote. Han faller ned og slår seg i hjel. Han ble 82 år. Eva Anita Nilssen omkommer i en bilkollisjon den 18. august 1988, bare 32 år gammel. Den 28. september 1992 er Steinar Simonsen på tur med bil til Bjerkvik. I Trollvikbakken får han antagelig et illebefinnende, og kjører utfor brua nederst i bakken og omkommer. Han ble 43 år. Den 11. mai år 2000 omkommer Reidar Andre Elvebakk i en bilkollisjon i Bakkejord tunnellen. Han ble bare 19 år gammel.
Skole
Protokoll for den omgaaende skolelæreren i Evenes Sogns Lappedistrikter begynt med 1852 forteller om skoleforholdene i Lenvikmark eller Bogmark som stedet kalles i den tida.
Der er oppført 15 elever fra 7 til 17 år i 1852. Læreren som er Lars Pedersen har skrevet: "Sluttet 23. januar og skolt i 14 dager. Anders Johansens enke har holdt skolestue i 7 dage og Ole Jakobsen de siste 5 dage". Til og med 1859 blir det holdt skole i Lenvikmark. Gjennomsnittlig er det 10-12 elever hvert år og skolen holdes vekselvis hos Anders Johansens enke, som er Karen Johanna Henriksdatter, Solli, og hos Ole Jakobsen. Skoletiden er 14 dager.
I 1861 begynner barna i å gå på skole i Lenvik. Det fortsetter de med til og med 1880. Det er da 6 ukers skoletid. I Lenvik blir skolen holdt vekselsvis hos Berteus Hanssen (gården Sandberg), Nils Hanssen (gården Heggmo), Hans Kristoffersen, (gården Bakkan/Hellaråkeren), Peter Anderssen (gården Ljøra), Nils Jakobsen, (gården Glomset/Storåkeren). Skolen holdes to ganger i året. Tre uker i april-mai og tre uker i november-desember.
I 1882 finner man i protokollen: "Lenvikmark krets. Skole holdes på Gården Lenvikmark hos Henrik Henriksen (Solli) fra 1. mai til 16. mai 1882." I 1884 er skolen hos Hans Kristoffersen, Lenvik. Det møtte ingen barn fra Lenvikmark. Læreren har skrevet i protokollen: "De søkte skolen i Lenvikmark krets hvor de hører hjemme. Disse skulle ifølge skolekommisjonens beslutning søkt skolen i Lenvik men uteblev da børnenes foresatte gjør fordring på hele 6 ukers skole i Lenvikmark, medens skolekommisjonen har besluttet 4 i Lenvikmark og 2 sammens med Lenviks krets i Lenvik".
Ut ifra dette må man kunne si at foreldrene i Lenvikmark i 1881 gjennomførte en skolestreik for å slippe å sende barna på skole til Lenvik.
For 1895 er det oppført: "Skolen holdes på gården Lenvikmark hos Henrik Henriksen (Solli) fra 23. november til 21. desember 1884, 4 uker. Fellesklasse og det er 9 elever."
Forhandlingsprotokoll 29. desember 1903 viser at det er sparsomt med skolemateriell. Sitat: "Oppsitterne i Lenvikmark andrager det ærede skolestyre om material til et skolebord, samt en veggtavle. Hittil har vi skrevet på døren og veggen som det kunne høve seg".
Inntil 1905 holdes skolen i huset hos Henrik Henriksen. Da koster Evenes kommune innredning av stuedelen i Joel Andreassens hus (Mikkelsengården). Det blir lagt gulv og veggene blir panelt. I tillegg føres det opp et kammers på øversiden til bruk som lærerværelse. I Joel Andreassens hus blir da skolen holdt fra 1905 til 1914 da Bogen gamle skole blir flyttet opp til Lenvikmark. Fra skolestyrets protokoll har man følgende opplysning: "Det er medgået til i fullt ferdig stand, flytning, oppføring og utbedring av Lenvikmark skole, kroner 1964,74".
Skolen blir ikke brukt bare til undervisning. Med skolen har bygda fått sin storstue. Her blir det arrangert diverse sammenkomster. Lenvikmark A.I.L. arbeideridrettslag, blir dannet omkring 1935. De holder sine møter på skolen. Ut ifra deres avis som ble kalt "IDRETTEN", kan man se at det var et meget aktivt lag. Det blir flere ganger arrangert skirenn med start og innkomst på skolen, med deltakere også fra de øvrige bygder i Evenes.
Snubba blanda kor blir stiftet 22. januar 1934. Andreas Strand som da vikarierer i Snubba blir anmodet om å lede sangkoret. Han påtar seg dette bare på betingelse av at det blir sunget religiøse sanger. Ganske mange i bygda, både unge og gamle deltar, til sammen omkring 20 stykker. Når Strand forlater bygda etter endt vikariat blir det holdt et møte på skolen hvor det blir besluttet at sangforeningen skal fortsette. Når man leser igjennom protokollen kan man se at det har vært en aktiv forening. De hadde mange kaffekvelder med utlodding og mye underholdning. På møtene hadde de alltid et diskusjonsemne som var bestemt på forhånd. De hadde også noe som ble kalt damenes aften. Da var det damene alene som bestemte. De hadde også en avis som ble kalt "BASUNEN". På et styremøte 30. april 1940 blir Snubba blanda kor antagelig oppløst, og det blir bestemt at kassabeholdningen skal sendes til den Norske hær.
Omkring midten av april 1940 er norske soldater stasjonert på skolen, og det blir trefninger med tyskerne. 26. april 1942 har lærer Sletthaug anmerket i protokollen: "Skolen slutt på grunn av brendselsferie over hele landet. Senere opphevet grunnet tyske militære tok skolehuset".
Første halvår 1943 er skolehuset opptatt av det tyske militære. 3. november 1944 om ettermiddagen kom tyske soldater, SS-tropper fra Finland, og tok inn på skolen. Derfor måtte skolen innstille. 8. mars 1945, skole i stua hos Andreas Dalbakk. Skolehuset fremdeles opptatt av tyske tropper. 8. mai 1945. Skolen fri - Fred i Europa. Jubel og glede. Skolebarna strålende glade.
I 1946-47 går barn fra Østervik på skole i Snubba. Skolen i Snubba blir nedlagt i 1949. Etter 70 år med skolegang i hjembygda må barna igjen ut av bygda for å gå på skole. Denne gang til Bogen sentralskole. I motsetning til 1870-80 årenes slitsomme skolegang til Lenvik, blir barna nå kjørt frem og tilbake med skolebuss.
Beretning om det som skjedde på skolen i Lenvikmark i aprildagene 1940
Birger Martinussen forteller
Noen dager etter at krigen begynte og tyskerne hadde tatt både Narvik og Bjerkvik, var det mange mennesker som rømte fra disse steder, og mange av dem tok veien over Herjangsfjellet. I den forbindelse ble det opprettet en vaktstyrke i Lenvikmark med hovedplass på skolen med klokker Strand som leder. Han var også løytnant i hæren. Han fikk med seg ca 20 mann, og jeg ble med som sanitetssoldat. Denne styrken skulle kontrollere alle som kom over fra Bjerkvik. De ble da tatt inn i skolen til avhør av frykt for at det skulle være spioner sammen med disse.
Vi var bevæpnet med maskingeværer, vanlige gevær og pistoler. Det ble satt ut poster i skogen både ovenfor og nedenfor skolen med utsikt til veien som kom fra Narvik. Vi skulle være stille, så vi fikk ikke prøveskyte våpnene. Det var mange som var innom skolen til forhør, men ingen mistenkte.
Engelske og franske styrker var landsatt på Liland og i Østervik, så Andreas Strand for ned for å ha samtaler med de øverste sjefer for å få avløsning i Lenvikmark hvis de var interessert i det. Han for da ned til Liland om formiddagen. Da var det Arvid Nordstrøm og Eilif Tofte som fungerte som sjefer. Vi ventet som sagt at engelskmennene skulle komme. Det var på kvelden at vakten som sto ute ved skolen, ble oppmerksom på at det kom et gjeng gående oppetter veien. De var hvitkledde. Han fikk da varslet de andre som var inne, og han ropte da holt. Vi trodde det var engelske soldater som kom. Da han hadde ropt holt, stoppet troppen momentant for så å spre seg på hver side av veien og går til angrep på skolen. De skjøt med gevær, og så kastet de en håndgranat som var ment å treffe vinduet. Heldigvis traff den ikke, men eksploderte på trappa. Der sto det ved siden av trappa flere par ski, deriblant mine, som jeg har enda, men de er noe medtatt av splinter.
Situasjonen inne i skolen var kaotisk. En tok geværet og slo til lampa så det ble helt mørkt. Noen hoppet ut av vinduene og sprang i alle retninger. Noen av dem som rømte ut, for til fjøset hos Mathias, og der skremte de ut alle hønsene. Så fortsatte de til Østervik, og andre gikk over Sauen og kom ned til Vassbotn. Etter at de hadde kasta granaten, kom en tysker på trappa. Da skjøt Eilif Tofte gjennom dørkarmen, og tyskeren forlot stedet. Da det var gått en stund, hørte vi et kraftig smell. Da skulle tyskerne sprenge brua over Tverrelva, men den ble ikke noe skadet, bare rekkverket ble noe forvridd. Det viste seg senere at tyskerne kom fra Bjerkvik og skulle til Strandvassbotn for å sprenge kraftstasjonen. Da de kom opp på fjellet og såg hvor stort dette huset var, fant de ut at de hadde altfor lite ammunisjon med seg til å fullføre oppdraget. De gikk da ned fra fjellet. Etter sporene å bedømme, kom de ned fram ved Snubbakollen og ned på riksveien ved Ol Olsa svingen.
Etter dette skulle vi prøve å skyte med maskingeværene, men de var frossen i bein. De virket ikke. Dagen etter såg vakta at det kom noen gående etter veien. Det ble ropt holt, men de stoppet ikke med det samme, og da ble det avfyrt et skudd. Det viste seg at det var noen av våre, og en blev truffet i skulderen.
Vi pakket da sammen og begav oss på tur hjem. Et par dager etter fikk vi høre at det var tyskere i Lenvikmark for å lete etter oss, men heldigvis var vi ikke der. Vi var hjemme.
Gårdsnummer 93 Bogmarken
I begynnelsen av 1930 tallet er det tre familier fra Bogen som kjøper eiendom i stats-allmenningen mot Troms fylkesgrense. De kjøper eiendommen ilag. Etterpå skylddeler de og trekker lodd om hvilken av de tre parsellene hver av dem skal ha.
De tre er Asmund Elvheim, Sverre Pedersen og Bjarne Bergvik. Det er også en fra Snubba som kjøper eiendom i stats-allemenningen. Det er John Nergård. Hans eiendom ligger ved Grunnvannet, mens de andre tre har sine eiendommer mer på venstre side av veien, og nærmere mot Oladalen og fylkesgrensen.
De tre fra Bogen setter opp en brakke i fellesskap. Den skal tjene som husvære for dem mens de etablerer seg der oppe. I brakka er det et stort oppholdrom og tre soverom. Den går under navnet kolonistbrakka.
De tre fra Bogen hadde allerede lagt opp en del jord, men da gruveanlegget i Bogen begynte, fikk de arbeide der og bosettinga i Bogmarka blir skrinlagt. Men kolonistbrakka blir flittig brukt som mål for turer både vinter og sommer. Dessverre blir taket brutt ned snøvinteren 1940. Etter kolonistene er det nå bare tuftene igjen og spor etter åkerlappene de la opp.
John Nergård bosetter seg på sin eiendom som får navnet Kjølstad. Han bygger først en gamme hvor han bor noen år. Så setter han opp et lite hus av tømmer. Han arbeider opp noe jord og har noen husdyr. Han gifter seg i 1941, og de får en sønn.
Omkring 1943-44 innser han at det blir for slitsomt å bo der. Han kjøper da en jordeiendom hos Elias Pettersen, Lenvik. Denne eiendommen grenser opp mot gårdsnummer 27 Lenvikmark og får navnet Løvli. John Nergård med familie flytter fra Kjølstad ved Grunnvannet til Løvli i Lenvikmark, og familien tar Løvli som slektsnavn.
Bilder
|
Inga Solli og Kari Nergaard som konfirmanter i 1915. |
|
Bilde fra 1930. Gammen og samedrakten tilhører Berit Olsen som står til høyre. Den andre kvinna er ukjent. |
|
Et begravelsesfølge fra Lenvikmark i 1935. Her passerer de Mølnelvbrua i Lenvik. På fremste vogna sitter sangerne som sang salmer underveis til kirkegården. |
|
Gammelstua hans Ole Øse i Lenvikmark. Her var det butikk og kafè i 30-åra. Foto: Johs. Bergersen |
|
Kraftstasjonen hans Jeremias Dalbakk. Foto: Steinar Simonsen 1989 |
|
Gården Lenvikmark med Østervikvatnet. Sett fra Tverrfjellet. Foto: Steinar Simonsen 1990 |
|
Parti fra Bogen. |
|
Evenes kirke i 30-åra. |
|
"Steinkirka" på Evenestangen. "Kulturlandskap Nordland" Foto: Oddvar Voldheim |