Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 545
redigeringer
Kjeldearkiv:Fimbul nr 22 - 2004: Forskjell mellom sideversjoner
Kjeldearkiv:Fimbul nr 22 - 2004 (vis kilde)
Sideversjonen fra 15. des. 2023 kl. 08:46
, 15. des. 2023Marianne Wiig flyttet siden Fimbul nr 22 - 2004 til Kjeldearkiv:Fimbul nr 22 - 2004
m (Marianne Wiig flyttet siden Fimbul nr 22 - 2004 til Kjeldearkiv:Fimbul nr 22 - 2004) |
|||
| (29 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]]. | '''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]]. | ||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Forsidebilde:<br/>Den gamle lensmannsgården på Liland før brannen 17. november 1959.<br/>Staten var eier. Bildet er tatt på 30-tallet.<br/>Til venstre på bildet er hovedhuset som brann. Mellom stabburet og fjøset sees litt av et kvitt hus, det er bygningen som står på eiendommen i dag. <br/>Etter brannen blei både stabburet og fjøset solgt til riving.<br/>I forgrunnen arbeider folk med tørrhøyet med hesten “Sølvi” foran høyvogna. I bakgrunnen trekker en kjøreokse høyriva. <br/>Eiendommen der slåttonna foregå, hørte ikke med til lensmannsgården.}} | {{thumb|Fimbul bilde.JPG|Forsidebilde:<br/>Den gamle lensmannsgården på Liland før brannen 17. november 1959.<br/>Staten var eier. Bildet er tatt på 30-tallet.<br/>Til venstre på bildet er hovedhuset som brann. Mellom stabburet og fjøset sees litt av et kvitt hus, det er bygningen som står på eiendommen i dag. <br/>Etter brannen blei både stabburet og fjøset solgt til riving.<br/>I forgrunnen arbeider folk med tørrhøyet med hesten “Sølvi” foran høyvogna. I bakgrunnen trekker en kjøreokse høyriva. <br/>Eiendommen der slåttonna foregå, hørte ikke med til lensmannsgården.}} | ||
| Linje 5: | Linje 4: | ||
=== Forord === | === Forord === | ||
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/> | |||
Siden forrige "[[Fimbul]]" kom ut i desember 2003, har lokalhistoriesamlinga vår vært utsatt for en dramatisk hendelse: Kjellerrommet vårt i Rådhuset ble nemlig oversvømt av fra et rør i taket 14. januar 2004. Det sprutet vann utover hele rommet slik at flere hundre nummer av "[[Fimbul]]" samt mange andre skriftlige kilder og et stort antall bilder og negativer ble våte. De gamle protokollene som ble våte, ble etter anbefaling fra Statsarkivet lagt i fryseboks samme dag, og skulle på denne måten berges, men stablene av våte "[[Fimbul]]" var det bare å kaste, for de kunne naturligvis ikke selges. Vi brukte resten av januar og hele februar og mars til opprydding/sortering/kasting og ikke minst til tørking av bilder og negativer. Flere titalls bilder og negativer var blitt utsatt for vann, men vi klarte heldigvis å berge dem.<br /> | Siden forrige "[[Fimbul]]" kom ut i desember 2003, har lokalhistoriesamlinga vår vært utsatt for en dramatisk hendelse: Kjellerrommet vårt i Rådhuset ble nemlig oversvømt av fra et rør i taket 14. januar 2004. Det sprutet vann utover hele rommet slik at flere hundre nummer av "[[Fimbul]]" samt mange andre skriftlige kilder og et stort antall bilder og negativer ble våte. De gamle protokollene som ble våte, ble etter anbefaling fra Statsarkivet lagt i fryseboks samme dag, og skulle på denne måten berges, men stablene av våte "[[Fimbul]]" var det bare å kaste, for de kunne naturligvis ikke selges. Vi brukte resten av januar og hele februar og mars til opprydding/sortering/kasting og ikke minst til tørking av bilder og negativer. Flere titalls bilder og negativer var blitt utsatt for vann, men vi klarte heldigvis å berge dem.<br /> | ||
Etter denne hendelsen godtok vi ikke å ha et rom med vannrør i taket til oppbevaring av uerstattelig materiale, så i april fikk vi flytte over i et anna kjellerrom, et rom uten vannrør, og nå har vi gått igjennom alt lagra materiell og har det svært ryddig.<br /> | Etter denne hendelsen godtok vi ikke å ha et rom med vannrør i taket til oppbevaring av uerstattelig materiale, så i april fikk vi flytte over i et anna kjellerrom, et rom uten vannrør, og nå har vi gått igjennom alt lagra materiell og har det svært ryddig.<br /> | ||
| Linje 104: | Linje 105: | ||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Ekteparet Ane Dalbakk og Ole Pettersen (født 1836). Ole var sønn til Petter Didrik Hansen (født 1806). De var 2. generasjon på Dalbakk. ''}} | {{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Ekteparet Ane Dalbakk og Ole Pettersen (født 1836). Ole var sønn til Petter Didrik Hansen (født 1806). De var 2. generasjon på Dalbakk. ''}} | ||
De tre sønnene til Hans og Kirsten som levde opp, ble alle å bosette seg i Evenesmark. | De tre sønnene til Hans og Kirsten som levde opp, ble alle å bosette seg i Evenesmark. | ||
# '''Peter Didrik Hansen''', født 1806 i Strinda, Trondheim, giftet seg i 1829 med '''Martha Maria Hansdatter''', født 1806 i Lien i Evenes. Hun var datter av Hans Hansen og Ane Mikkelsdatter. <br/>Peter var husmann i Evenesmark, og han og kona | # '''Peter Didrik Hansen''', født 1806 i Strinda, Trondheim, giftet seg i 1829 med '''Martha Maria Hansdatter''', født 1806 i Lien i Evenes. Hun var datter av Hans Hansen og Ane Mikkelsdatter. <br/>Peter var husmann i Evenesmark, og han og kona Martha Maria fikk 11 barn, men 3 av barna døde små. | ||
# '''Casper Andreas Hansen''', født i 1817 på Lademoen i Trondheim, var husmann på Prestholmen i Evenesmark. Han var gift 2 ganger, første gang i 1838 med '''Johanna Bergitte Christiansdatter''', født i 1817. Hun var datter av Christian Christiansen og kona Marit Pedersdatter, som bodde i Gjevik (Ytter-Jevika) i Ballangen. Johanna døde i februar 1852, og Casper gifter seg på nytt med '''Karen Jacobie Hartvigsdatter''', født 1828 på Liland. <br/>Det var 6 barn i første ekteskap, og 4 i det andre ekteskapet. | # '''Casper Andreas Hansen''', født i 1817 på Lademoen i Trondheim, var husmann på Prestholmen i Evenesmark. Han var gift 2 ganger, første gang i 1838 med '''Johanna Bergitte Christiansdatter''', født i 1817. Hun var datter av Christian Christiansen og kona Marit Pedersdatter, som bodde i Gjevik (Ytter-Jevika) i Ballangen. Johanna døde i februar 1852, og Casper gifter seg på nytt med '''Karen Jacobie Hartvigsdatter''', født 1828 på Liland. <br/>Det var 6 barn i første ekteskap, og 4 i det andre ekteskapet. | ||
# '''Hans Petter Hansen''', født 23. august 1821 på Evenestangen, ble gift i desember 1843 med '''Maren Elisabeth Hansdatter''', født i 1819 på Lasletta ved Melsbø i Tjeldsund. Hun var datter av Hans Arentsen og Elisabeth Olsdatter. <br/>Hans var gårdbruker ved Vannet i Evenesmark, og han og kona fikk 10 barn. <br/> | # '''Hans Petter Hansen''', født 23. august 1821 på Evenestangen, ble gift i desember 1843 med '''Maren Elisabeth Hansdatter''', født i 1819 på Lasletta ved Melsbø i Tjeldsund. Hun var datter av Hans Arentsen og Elisabeth Olsdatter. <br/>Hans var gårdbruker ved Vannet i Evenesmark, og han og kona fikk 10 barn. <br/> | ||
| Linje 154: | Linje 155: | ||
# '''Anna Svendsen''', født 1873 i Lødingen. | # '''Anna Svendsen''', født 1873 i Lødingen. | ||
# '''Peder Svendsen''', født 1875 i Lødingen. I år 1900 var han handelsbetjent hos Schøning på Grøtøy i Steigen. | # '''Peder Svendsen''', født 1875 i Lødingen. I år 1900 var han handelsbetjent hos Schøning på Grøtøy i Steigen. | ||
# '''Einar Svendsen''', født 1879 i Lødingen. Han overtok farens virksomhet på Tårstad som gårdbruker, handelsmann og post- og dampskipsekspeditør. <br/> | # '''Einar Svendsen''', født 1879 i Lødingen. Han overtok farens virksomhet på Tårstad som gårdbruker, handelsmann og post- og dampskipsekspeditør. <br/>Han var gift med Karen Christensen fra Våge i Lødingen. | ||
Han var gift med Karen Christensen fra Våge i Lødingen. | |||
<br/><br/> | <br/><br/> | ||
Kilder: <br/> | Kilder: <br/> | ||
| Linje 174: | Linje 174: | ||
{| | {| | ||
|- | |- | ||
| align="center"|''Denne visa ble oppført på revy i Bogen i 1943.'' <br/>'' | | align="center"|''Denne visa ble oppført på revy i Bogen i 1943.'' <br/>''innlevert av Svein Lambertsen'' <small>(Svein Vilhelm Lambertsen 1926 - 2007)</small><br/><br/><br/> | ||
|- | |- | ||
| align="center"|Nu è det rasjonering. Nu è det kort på alt. <br/>Og det blir ingen bedring. Snart får vi kort på salt. <br/>Matlaus og klelaus, skolaus vi går. <br/>Ingen anvisning vi på skotøy får. <br/><br/>Vi è så dårlig stillet - har ingen venner der <br/>oppe på skoleloftet som deler ut kort på lær. <br/>Vi vandre i lugga i allslags vær. <br/>Vi fikk jo avslagskort på solelær. <br/><br/>Hadde vi vært fra Dragvik, og hatt litt ost og egg, <br/>hadde vi fått barberblad og slutta og gått med skjegg. <br/>Saman fra Eièt de klira med ull <br/>kjøre så opp med ryggsekk full. <br/><br/>Snusen blir tørr om leppa i slik ei julestri. <br/>Folket i kø med skreppa - de fleste de blir jo fri. <br/>"Me hev ikkje noko", er svaret vi får. <br/>Derfor til han Krestian vi med skreppa går. <br/><br/>På Coopen der får du kjøpe mel og klosettpapir. <br/>Der kan du være trygg på at ingen der får på klir. <br/>Men hvis ei sikring du trenger en dag, <br/>gå da til Bogen Samvirkelag. <br/><br/>Hansen han ordner til julen, stiller ut skrin og skrap. <br/>Det fineste gjemmer fruen i sine private skap. <br/>Tøyer og strømper, sneller med tråd <br/>det skal hennes venner og bekjente få. <br/><br/>Leif è nu driftsbestyrer for de nedlagte gruver her. <br/>Det è jo bagateller for Michaelsen å styre der. <br/>I Lofotposten en annonse der står: <br/>Hos driftsbestyrer'n kvinnfolk arbeid får. <br/><br/>Vi sangere må nu leve uten både fisk og sild. <br/>Enten er vi for mange, eller så er vi sivil- <br/>Vent kun til tidene bedres igjen, <br/>da vil hver fisker være sangerens venn. <br/><br/>Ja, nu vil vi slutte å synge. Håper ingen har tatt seg nær <br/>av denne lille vise som vi nu har fremført her. <br/>Dikteren er ukjent, han var kanskje slem. <br/>Men "me ska" ta han når han "kjem igjen". | | align="center"|Nu è det rasjonering. Nu è det kort på alt. <br/>Og det blir ingen bedring. Snart får vi kort på salt. <br/>Matlaus og klelaus, skolaus vi går. <br/>Ingen anvisning vi på skotøy får. <br/><br/>Vi è så dårlig stillet - har ingen venner der <br/>oppe på skoleloftet som deler ut kort på lær. <br/>Vi vandre i lugga i allslags vær. <br/>Vi fikk jo avslagskort på solelær. <br/><br/>Hadde vi vært fra Dragvik, og hatt litt ost og egg, <br/>hadde vi fått barberblad og slutta og gått med skjegg. <br/>Saman fra Eièt de klira med ull <br/>kjøre så opp med ryggsekk full. <br/><br/>Snusen blir tørr om leppa i slik ei julestri. <br/>Folket i kø med skreppa - de fleste de blir jo fri. <br/>"Me hev ikkje noko", er svaret vi får. <br/>Derfor til han Krestian vi med skreppa går. <br/><br/>På Coopen der får du kjøpe mel og klosettpapir. <br/>Der kan du være trygg på at ingen der får på klir. <br/>Men hvis ei sikring du trenger en dag, <br/>gå da til Bogen Samvirkelag. <br/><br/>Hansen han ordner til julen, stiller ut skrin og skrap. <br/>Det fineste gjemmer fruen i sine private skap. <br/>Tøyer og strømper, sneller med tråd <br/>det skal hennes venner og bekjente få. <br/><br/>Leif è nu driftsbestyrer for de nedlagte gruver her. <br/>Det è jo bagateller for Michaelsen å styre der. <br/>I Lofotposten en annonse der står: <br/>Hos driftsbestyrer'n kvinnfolk arbeid får. <br/><br/>Vi sangere må nu leve uten både fisk og sild. <br/>Enten er vi for mange, eller så er vi sivil- <br/>Vent kun til tidene bedres igjen, <br/>da vil hver fisker være sangerens venn. <br/><br/>Ja, nu vil vi slutte å synge. Håper ingen har tatt seg nær <br/>av denne lille vise som vi nu har fremført her. <br/>Dikteren er ukjent, han var kanskje slem. <br/>Men "me ska" ta han når han "kjem igjen". | ||
| Linje 182: | Linje 182: | ||
=== Liland brygge i frontlinjen === | === Liland brygge i frontlinjen === | ||
'''Motstandskampen 1940-45'''<br/> | '''Motstandskampen 1940-45'''<br/> | ||
''av Olav Ravn'' <br/> | ''av Olav Ravn'' <small>(Olav Kristian Bang Ravn 1918-2007)</small> <br/> | ||
'''Innledning '''<br/> | '''Innledning '''<br/> | ||
| Linje 249: | Linje 249: | ||
6. januar 1944 startet så Olav Jenssen og Eiliv Tofte fra Vegvesenets stasjon på Skallvatn til Kirkesdalen. Etter to harde og dramatiske døgn kom de fram til Liland. I Stordalen skled bilen utfor veien. Hjalmar Hovde ble tørnet om natta og trakk bilen opp på veien igjen, og lasta kom velberget inn i brygga. Det ble fortsatt mye dramatikk under den videre forsendelsen, men til tross for alle vanskelighetene gikk det bra. Lasta bestod av omkring 400 kg etterretningsmateriell med videre, herav 2 sendere. <br/> | 6. januar 1944 startet så Olav Jenssen og Eiliv Tofte fra Vegvesenets stasjon på Skallvatn til Kirkesdalen. Etter to harde og dramatiske døgn kom de fram til Liland. I Stordalen skled bilen utfor veien. Hjalmar Hovde ble tørnet om natta og trakk bilen opp på veien igjen, og lasta kom velberget inn i brygga. Det ble fortsatt mye dramatikk under den videre forsendelsen, men til tross for alle vanskelighetene gikk det bra. Lasta bestod av omkring 400 kg etterretningsmateriell med videre, herav 2 sendere. <br/> | ||
I februar 1944 ble organisasjonen rundt senderen UPSILON I i Harstad rullet opp. | I februar 1944 ble organisasjonen rundt senderen UPSILON I i Harstad rullet opp. <br/> | ||
Lederen, Jacob Holst, klarte å flykte over til Sverige, men de fleste av medlemmene ble arrestert. Senderen TAURUS i Lødingen med Nils Hornæs som operatør stanset sendingene. 6. juni 1944 ble så senderen LYRA i Porsa tatt og omkring 30 ble arrestert. SIS-senderen IDA i Alta hadde da stanset sendingene. Vi hadde vært med på å etablere LYRA i Porsa, og dette ledet Gestapo til GRETA. Arvid Nordstrøm og jeg ble begge arrestert 20. juni 1944. Den tredje, Eiliv Tofte, klarte å flykte og kom seg over til Sverige. En melding til oss om at LYRA var tatt, gikk tapt underveis. Ved at vi hadde gjennomført en streng sikkerhetstjeneste var ikke flere navn kjent av Gestapo. <br/> | Lederen, Jacob Holst, klarte å flykte over til Sverige, men de fleste av medlemmene ble arrestert. Senderen TAURUS i Lødingen med Nils Hornæs som operatør stanset sendingene. 6. juni 1944 ble så senderen LYRA i Porsa tatt og omkring 30 ble arrestert. SIS-senderen IDA i Alta hadde da stanset sendingene. Vi hadde vært med på å etablere LYRA i Porsa, og dette ledet Gestapo til GRETA. Arvid Nordstrøm og jeg ble begge arrestert 20. juni 1944. Den tredje, Eiliv Tofte, klarte å flykte og kom seg over til Sverige. En melding til oss om at LYRA var tatt, gikk tapt underveis. Ved at vi hadde gjennomført en streng sikkerhetstjeneste var ikke flere navn kjent av Gestapo. <br/> | ||
Jeg vil langt fra karakterisere forhørene hos Gestapo som noen "vennlige samtaler". Men verken Arvid eller jeg lot oss rokke, og en videre opprulling av XU ble stanset. Vi var begge ei uke i Narvik, så ble vi flyttet til Krøkebærsletta i Tromsdalen. Vi synkroniserte forklaringene våre, og da den beste etterforskeren som hadde vår sak, ble drept av en tysk motstandsmann i Finnmark, mistet Gestapo grepet på saka. Etter ei tid ble Arvid alvorlig syk mens jeg ble sendt til Falstad fangeleir som vel var den hardeste leiren i Norge. I midten av januar 1945 møttes vi på Grini. Rasjonen av tobakk var en sigarett pr dag pr fange. Jeg delte min sigarett i to, og hver morgen og kveld fikk Arvid halvdelen som økning av sin kvote. <br/> | Jeg vil langt fra karakterisere forhørene hos Gestapo som noen "vennlige samtaler". Men verken Arvid eller jeg lot oss rokke, og en videre opprulling av XU ble stanset. Vi var begge ei uke i Narvik, så ble vi flyttet til Krøkebærsletta i Tromsdalen. Vi synkroniserte forklaringene våre, og da den beste etterforskeren som hadde vår sak, ble drept av en tysk motstandsmann i Finnmark, mistet Gestapo grepet på saka. Etter ei tid ble Arvid alvorlig syk mens jeg ble sendt til Falstad fangeleir som vel var den hardeste leiren i Norge. I midten av januar 1945 møttes vi på Grini. Rasjonen av tobakk var en sigarett pr dag pr fange. Jeg delte min sigarett i to, og hver morgen og kveld fikk Arvid halvdelen som økning av sin kvote. <br/> | ||
GRETA var i juni 1944 kommet i en ny situasjon. Lambert Lambertsen hadde | GRETA var i juni 1944 kommet i en ny situasjon. Lambert Lambertsen hadde fortsatt en gammel kontakt i Harstad som han benyttet. Arne Ekeland ble beordret til å være sjef for et norsk etterretningskontor i Kiruna utpå høsten 1944. Han tok kontakt med Nils Melbøe, og GRETA var dermed fortsatt i virksomhet. <br/> | ||
fortsatt en gammel kontakt i Harstad som han benyttet. Arne Ekeland ble beordret til å være sjef for et norsk etterretningskontor i Kiruna utpå høsten 1944. Han tok kontakt med Nils Melbøe, og GRETA var dermed fortsatt i virksomhet. <br/> | |||
7. mai 1945 klokken 15.30 stod omkring 5000 fanger oppstilt på Grini. Så kommer en ukjent mann fram i tårnet, griper mikrofonen, og så runger stemmen hans utover appellplassen: ''"Jag är dr. Søderman från Stockholm, chef för de norske polistrupparne i Sverige. Jag är kommit för at meddela Er at Norje åter ärfritt"''. <br/> | 7. mai 1945 klokken 15.30 stod omkring 5000 fanger oppstilt på Grini. Så kommer en ukjent mann fram i tårnet, griper mikrofonen, og så runger stemmen hans utover appellplassen: ''"Jag är dr. Søderman från Stockholm, chef för de norske polistrupparne i Sverige. Jag är kommit för at meddela Er at Norje åter ärfritt"''. <br/> | ||
| Linje 265: | Linje 264: | ||
Det var det gode kameratskapet som i første rekke gjorde at vi klarte de harde påkjenningene gjennom 5 lange krigsår. Jeg føler derfor fortsatt takknemlighet til mine Kamerater i GRETA. <br/> | Det var det gode kameratskapet som i første rekke gjorde at vi klarte de harde påkjenningene gjennom 5 lange krigsår. Jeg føler derfor fortsatt takknemlighet til mine Kamerater i GRETA. <br/> | ||
<br/> | <br/> | ||
==== Olav Ravn forteller om sitt virke etter krigen | ==== Olav Ravn forteller om sitt virke etter krigen ==== | ||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Dette bildet ble tatt på Veggfjellet i 1940 og viser Peder Fjellheim, Lakså, Johan Dahl, Evenesmark og Arvid Nordstrøm, Liland. Disse karene ble sendt til fjells for å iaktta tyske militære forflytninger. Peder Fjellheim var utstyrt med en teleskopkikkert, og da karene ble overrumplet av en tysk fortropp, var han snar å hive kikkerten i snøen slik at tyskerne ikke fant den. Dette om kikkerten fortalte Johan Dahl til Ole Parten. ''}} | {{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Dette bildet ble tatt på Veggfjellet i 1940 og viser Peder Fjellheim, Lakså, Johan Dahl, Evenesmark og Arvid Nordstrøm, Liland. Disse karene ble sendt til fjells for å iaktta tyske militære forflytninger. Peder Fjellheim var utstyrt med en teleskopkikkert, og da karene ble overrumplet av en tysk fortropp, var han snar å hive kikkerten i snøen slik at tyskerne ikke fant den. Dette om kikkerten fortalte Johan Dahl til Ole Parten. ''}} | ||
''av Olav Ravn'' <small>(Olav Kristian Bang Ravn 1918-2007)</small> <br/> | |||
Fra sommeren 1945 til våren 1946 tjenestegjorde jeg som politisersjant ved Vaktbataljon II/DKN i Narvik. Det var et travelt år med behandling av disiplinærsaker, kontroll av gjenværende tyske avdelinger og behandling av saker vedrørende norske kvinner som skulle inngå ekteskap med tyske soldater. <br/> | Fra sommeren 1945 til våren 1946 tjenestegjorde jeg som politisersjant ved Vaktbataljon II/DKN i Narvik. Det var et travelt år med behandling av disiplinærsaker, kontroll av gjenværende tyske avdelinger og behandling av saker vedrørende norske kvinner som skulle inngå ekteskap med tyske soldater. <br/> | ||
| Linje 276: | Linje 276: | ||
Jeg har tilhørt en liten gruppe offiserer som aktivt har arbeidet for at de soldatene som slet med senskader, skulle få pensjon. Vi har også lagt ned mange arbeidstimer for å få krigshistorien riktig nedtegnet. <br/> | Jeg har tilhørt en liten gruppe offiserer som aktivt har arbeidet for at de soldatene som slet med senskader, skulle få pensjon. Vi har også lagt ned mange arbeidstimer for å få krigshistorien riktig nedtegnet. <br/> | ||
Høsten 1951 giftet jeg meg med en kvinne fra Bjerkvik. Min hustru var en meget god støtte for meg, men dessverre døde hun i januar 1984 etter en bilulykke | Høsten 1951 giftet jeg meg med en kvinne fra Bjerkvik. Min hustru var en meget god støtte for meg, men dessverre døde hun i januar 1984 etter en bilulykke på Rombaksveien. Huset vårt i byen har jeg overdratt til en niese av min avdøde hustru. Jeg bor nå i vår hytte like vest for Bjerkvik. Her er en rik natur, men fortsatt går tankene mine til heimbygda og til naturen og folket der. <br/> | ||
på Rombaksveien. Huset vårt i byen har jeg overdratt til en niese av min avdøde hustru. Jeg bor nå i vår hytte like vest for Bjerkvik. Her er en rik natur, men fortsatt går tankene mine til heimbygda og til naturen og folket der. <br/> | <br/> | ||
=== På firemastbarken "Moshulu" vinteren 1942-1943 i Nord-Norge === | |||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''"Moshulu " av Finland. Skuta ligger ved ei kai som ble bygd av tyskerne i Øysundet mot Leirosen i 1944/45. Kaia var ment som undervannsbåtstasjon. Etter krigen ble kaia revet og oppbygd som dampskipskai på Liland i 1946/47.''}} | |||
''av Fritz Fadranski'' <small>(1924-2011)</small> <br/> | |||
''Bygdebokredaksjonen har i flere nummer skrevet om seilskuta "Moshulu", spesielt i 20, og da Kjellaug Kulbotten fikk tips om at det var en interessant artikkel om skuta på internett, henta hun den ned. [http://www.71nord.de/MoshStoryFritz.html Originalartikkelen] er på tysk, men nå har vi fått den oversatt til norsk av Odd Mortensen.'' <br/> | |||
<br/> | |||
I året 1942 mot slutten av september eller begynnelsen av oktober ble jeg sammen med ytterligere ti andre tilhørende krigsmarinen, kommandert fra Oslo til Hammerfest. Vi ble samlet i Blücherleiren på Hovedøya. Til Trondheim reiste vi med jernbanen og derfra videre med et hurtigruteskip til Hammerfest. Reisetida varte ca 10-12 dager. <br/> | |||
Min nye avdeling var havneforsvarsflotiljen i Hammerfest (Hafenschutzflottille Hammerfest), og jeg kom først på den ombygde fiskedamperen "Samoa" med betegnelsen "NH 01" (NH sto for Nanni Hans). Kommandanten var en Gabers. På denne båten traff jeg en maskinunderoffiser ved navn Jacobi, og jeg spurte han om han tilfeldigvis kjente en Gerhard Jacobi fra stedet Theissen. Jeg hadde gått byggelinja på yrkesskolen i Zeitz sammen med han. Han sa: ''"Ja, det er broren min"''. Jeg ble så gledelig overrasket over at jeg hadde truffet en bekjent i verdens nordligste by at jeg nesten glemte at jeg hadde vært tysk marinesoldat i over fire måneder. Jacobi fikk meg ned på jorda til virkelighetens verden idet han plutselig sa: ''"Stå i grunnstilling når De snakker til meg!"'' Jeg etterkom hans ønske og ble så skuffet at jeg aldri snakket til det mennesket mer. <br/> | |||
Et apropos til denne historien: Det var julaften 1943, og vi var oppsatt som vaktbåt på havna i Hammerfest da en slepebåt la til dampskipskaia. Alltid når en fremmed båt kom inn på havna, ble man nysgjerrig på om det kunne være et kjent ansikt om bord, så jeg strakte hals og fulgte med på dette. Plutselig så jeg noen som jeg var nesten sikker på at jeg kjente og ropte: ''"Heinz!!!"'' Han snudde seg og ropte tilbake: ''"Jøss, Fritz! Hva gjør du her oppe?"'' Vi hilste gledelig på hverandre. Det var Heinz Beuchelt fra vår nabobygd Nonnewitz, og også vi hadde gått tre år sammen på byggelinja på yrkesskolen. Nå var det mye å fortelle om. Han var på "Scharnhorst", og de hentet kantinevarer fra Hammerfest til ankringsplassen ved Alta med en slepebåt, for de måtte gå ut på 1. juledag mot en engelsk konvoi ved Bjørnøya. Heinz Beuchelt gikk ikke med til proviantlageret; han ble sammen med meg om bord, og vi pratet om samtid og framtid over et glass rom og ei flaske øl. Men for Heinz Beuchelt ble det ingen framtid mer, for på 2. juledag 1943 ble slagskipet "Scharnhorst" senket mellom Nordkapp og Bjørnøya av engelskmennene. Det var bare 36 overlevende av en besetning på 1968 mann. Også min skolekamerat Heinz Beuchelt fant den såkalte "heltedød" i Ishavet. <br/> | |||
Tilbake til oktober 1942: Etter om lag tre ukers tjeneste i Hammerfest, ble jeg kommandert til Honningsvåg havn på Nordkapp-øya Magerøya. Seilasen i stormsjø med en lett mineryddebåt med sperrholtskrog/tverrtreskrog som bare stakk 90 cm dypt, var grusom. Jeg var sjøsyk til døde. Overfarten varte omtrent tre timer, men for meg var det en evighet. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg kom meg om bord på firemastbarken "Moshulu", så tom og ferdig var jeg ved ankomsten til Honningsvåg. Om bord var allerede seks tyske matroser, og jeg var den sjuende mannen. Dessuten var det også to finlendinger fra Åland på skipet. Den eldste av de to (formodentlig dreier det seg om seilmakeren John Sommarströ) fortalte at han alt hadde vært om bord i mer enn 20 år, hadde seilt flere ganger rundt Kapp Horn, og en gang hadde "Moshulu" vunnet kappseilingen om den raskeste hvetefrakten fra Australia ("grain race"). (Det var i 1939, og den brukte 91 dager på overfarten fra Port Victoria (Spenser Golf, Australia) rundt Kapp Horn til Queenstown). Den yngste av finlendingene fra Åland skulle ha vært om bord i fem år. Jeg som den gang var 18 år gammel og preget av disiplin og lydighet, var litt stolt over å reise sammen med en så gammel sjøulk på et så gammelt seilskip selv om det var avrigget (mastene uten seil, men med alt tauverk). Det var bare synd at jeg ikke forsto noe finsk (svensk), for jeg tror den karen kunne fortelle mye. Mindre glad var jeg over det harde arbeidet som nå møtte meg. <br/> | |||
"Moshulu" lå i Honningsvåg i Holmbukta ved kullkaia, fortøyd med fire trosser. For- og akterlina var to hampreip så tykk som armen, og så var det i tillegg to spring (ståltrosser) på 3 til 4 cm i tverrmål til trepullere på trekaia. Det var ingen hjelpemaskiner om bord, alt ble gjort med handspill. Som last om bord fra Sør-Norge var nye barakkedeler til 16 barakker med bestemmelsesmål Kirkenes havn ved ishavsfronten. Vi måtte bare vente på havslepebåten "Atlantic" og to minesveipere, og således kunne stadig et par av besetningen ro til stedet Honningsvåg til kinoen eller soldathjemmet; det var for langt å løpe rundt bukta. En dag ble en svært kjent film vist, jeg tror det var den mest sette film den gang, "Maske in blau". Fire av mannskapet hadde rodd over, og vi ble tre mann igjen som vakt om bord. Etter om lag halvannen time ble det plutselig mørkt, og en mektig snøstorm satte inn. Stormen pisket snøen vannrett over bukta i Honningsvåg. Det må ha vært en "Blizzard". Vi lå riktignok i ly av de nakne fjellene, men stormen feide over fjellet gjennom et søkk og trykte med full styrke mot de over 50 meter høye mastene. Det ble naturligvis for mye for trekaia og trepullerne. Vinden hylte i mastene og i det som ennå var igjen av riggen. Trossene var strammet til bristepunktet, og innen kort tid hadde vi en halv meter snø på dekket. Vi rømte inn under dekk. Der var det varmere. En nesten to meter høy kullovn av jern sørget for det. Den måtte til stadighet fyres så den nesten glødet, for ikke bare skipet var av kaldt stål, men også samtlige dekksbygninger. Vårt husvære besto av ett rom og var både kjøkken, oppholdsrom, vaskerom og soverom på en gang. De to ålandsfinnlendingene var innlosjert i kapteinslugaren. Ettersom det ble enda kaldere, ble stålveggene innvendig dekket med et flere centimeter tykt islag; husværet ble til et isslott. Bare ca to meter rundt ovnen som sto i et hjørne, var veggen isfri. <br/> | |||
Ute raste stadig stormen, og bare den som en gang har opplevd en snøstorm, kan danne seg et bilde av den. Vi var akkurat i ferd med å varme oss med en kopp glohet te, mens stormen hylte i mastene og ble stadig sterkere, og skipet la seg litt over mot le side. Plutselig knaking og et brak; den forreste trossa suste gjennom lufta med pullerten og en del av kaia som kastet av et elastisk gummirep. Også springet mot akter rev pullerten med seg. Nå var skipet løst framme og dreide ut fra kaia. Hjelpeløs var vi overlevert til skjebnen. Vi hadde riktignok gnisten tilstede, men ikke noe radioutstyr, bare "die Klappbux" (utstyr for morsing med lyssignaler), men denne kunne ikke sees fra signalmottakerstedet i snødrevet. Det mange tonn tunge stokkankeret hang over relingen, men vi hadde ingen vinsj til å flytte det. Så måtte vi i knehøy snø og skjelvende av kulde bare se på hvordan skipet som nå bare var fortøyd akter, dreide seg 180 grader og langsomt men sikkert braket inn mot bergveggen like ved. <br/> | |||
Da de fire som hadde vært i land, kom tilbake, måtte de først lete etter oss, for vi hadde ufrivillig forhalt 50 til 100 meter, og de hadde ikke fått med seg noe om ulykken. Nå måtte de bare komme seg om bord, men hvordan? Vinden drev igjen skipet bort fra berget. Men det hang heldigvis ennå fast akterut. Jakobsleider eller fallreip hadde vi ikke så derfor entret de fire matrosene seg opp i den armtykke hamptrossa. Det lyder som sjømannsspinn, og jeg ville kanskje også ha tvilt på det hvis jeg ikke hadde opplevd det selv. Vi var naturligvis overlykkelige over at ingen av karene falt i bekken (altså det iskalde havvannet). <br/> | |||
Vi bega oss nå straks inn i lasterommet på leting etter en eventuell oppstått lekkasje som følge av sammenstøtet med berget, og vår frykt ble stadfestet av en svak plaskelyd. I mellomtiden hadde snødrevet avtatt. Det var imidlertid langt over midnatt, og vi hadde endelig kontakt med signalstedet slik at vi kunne melde om havariet. Barakkedelene måtte stables om for å komme til lekkasjen. Det var ei flenge på omtrent en halv meter hvor vannet nå ble presset gjennom, og det måtte handles raskt, for det fantes heller ikke noen lensepumpe om bord. Et tilkalt verkstedsskip tettet neste dag lekkasjen med sement. <br/> | |||
I mellomtiden var også slepebåten "Atlantic" og de to følgebåtene ankommet, og seilasen rundt Nordkapp til Kirkenes kunne begynne. Denne turen vil jeg aldri glemme. I det jeg skriver disse linjene er jeg 72 år, og den gang var jeg nettopp fylt 18. De to minesveiperne foran, så havsleperen "Atlantic" og på slep "Moshulu". Et sagnaktig opptog: Fire menn på baugen som utkikkspost, en mann på babord side og en på styrbord side på grunn av eventuelle løsrevne sjøminer, to menn som måtte holde øye med slepetrossa og to kraftige karer ved rorrattet. Storm, snø og kulde pisket i ansiktet. Langt der framme i stormen var Fiskerhalvøya i sikte, og da det klarnet litt, kunne vi med kikkert skimte russiske forsvarsstillinger som var bygd inn i fjellet. Det er meg ennå i dag en gåte at de ikke så oss tatt i betraktning en masterhøyde på over 50 meter. Jeg tror de også hadde hendene fulle i griseværet, eller de følte med oss fordi vi måtte kjempe mot stormen og havet. Vi var i alle fall glade da vi igjen var utenfor synsvidde. Det neste hinder var isen, for Bøkfjorden var tilfrosset. Minesveiperne hadde ødelagt fire miner, men de lette båtene kunne imidlertid ikke komme seg gjennom isen, og slepebåten brakte vår "Moshulu" sikkert i havn i Kirkenes. <br/> | |||
Sovjetiske soldater som var havnet i fangenskap, måtte nå i sier og skriver 52 kuldegrader losse barakkedelene, for vi hadde i 1942-1943 til alt uhell også en av de kaldeste vintrene. Vi hadde vondt av russerne; de var bare lett kledd, og på føttene hadde de til dels kluter. Jeg ser dem for meg ennå i dag skjelvende av kulde. Vi måtte bevokte dem under arbeidet og hadde pelsfrakker, pelslue og filtstøvler på oss slik at bare øynene ennå var fri. Geværet måtte vi klemme under armen, for reima var for kort til at det kunne henge over skuldra så innpakket som vi var. Selv om det var strengt forbudt og ble straffet med rapportering, stakk vi i hemmelighet mat og tobakk til russerne, og mangt et takknemlig blikk ser jeg for meg ennå i dag, og til deres hell måtte vi sju "Moshulu"-matrosene selv stå for bevoktningen til lasta var losset. Forpleiningen på denne "drømmereisen" var utelukkende nudler, og to ganger i uka tørkede poteter som puré. Gulasj med nudler eller nudler med gulasj, nudler med tørket frukt eller nudler med sukker osv. <br/> | |||
Bemerkning: Den harde skjebnen til de russiske krigsfangene blir bekreftet i beretningen til en som tilhørte M. A. (Marine-Artillerie?). Han hadde forfrosset seg under vaktholdet over russerne som måtte arbeide på "Moshulu" eller "Sørlandet" og ble behandlet på lasarettskipet "Vasan"(?) i Kirkenes. <br/> | |||
De to finlendingene gikk i land i Kirkenes, og da var den eldste nærmere tårer enn latter. "Moshulu" ble i Kirkenes som lagerskip for sperrevåpen (vannbomber, sjøminer osv). Jeg kom tilbake til Hammerfest til havneforsvarsflotiljen, hvordan vet jeg ikke lenger i dag. Og fra "Moshulu" hørte jeg ingenting mer de neste årene selv om jeg var i Nord-Norge til 1945. <br/> | |||
<br/> | |||
''Fritz Fadranski, Düren, juni 1996 ''<br/> | |||
<br/> | |||
{| | |||
|-valign="top" | |||
| [[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] || ''"Viking" i Øysundet med en u-båt ved siden av.'' | |||
|} | |||
<br/> | |||
{| | |||
|-valign="top" | |||
| [[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] || ''Dette skipet heter "Viking " og var innredet som hospitalskip med Norges Røde Kors som eier. Etter at kampene i Norge var slutt, tok tyskerne skipet og brukte det til rene krigsformål. Dette bryter med Folkerettens regler. (Opplysninger gitt av Olav Ravn). <br/>Fotoet viser "Viking" i Øysundet på samme sted som "Moshulu ". Vi kan skimte Niingsfjella i bakgrunnen.'' | |||
|} | |||
<br/> | <br/> | ||
=== Botnmark === | === Botnmark === | ||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Botnmarka''}} | |||
''av Aslaug Olsen'' <br/> | |||
I kirkebøkene er Botnmark i gammel tid nevnt som Furreskov og Furremark. Major Peter Schnitler nevner ca 1742-44 i sine grenseeksaminasjonsprotokoller Veggelandet som Fåreveggen (Forraveggen). I følge de lappiske stedsnavn i Nordland fylke av J. Qvigstad og Gaardnavne i Nordland fylke av O. Rygh, er Botnmarka kalt Nonsåsen. Rygh gir også en forklaring om navnet. Sitat: ''Nons findes ofte sms med ord som betegner høyder. Det er Gen. at Ordet non'n; Tiden ved kl 3, har sin Opprindelse af, at disse høyder På et andet Sted har været brugte som Solmerker.'' Sitat slutt. <br/> | |||
I følge Qvigstad er det samiske navnet på Botnmark Hoaddjá (Haugen), eller i daglig uttale Håjen. Det samiske navnet på Forra er Farro. Brenna er Buollam, og Sølvsteinlia er Haikárapmá eller Bavkagurrá. <br/> | |||
Ut ifra dåpsnotiser i kirkebok for Ofoten og Evenes sogn der fødested eller foreldrenes bosted er Botnmark eller Furremark, skal jeg forsøke å gi en oversikt over bosettinga i Botnmark. <br/> | |||
Den første antydning om bosetting i Botnmark finner man i notater om altergang i Evenes kirke, der presten Mads Humle skriver opp navn på alle som går til alters. <br/> | |||
:''Novi Anni 1707. Postridik. Søndag etter nyttår.''<br/> | |||
Da går Anders lapp og Kvinde, Furu, hans moder og hans søster Gunnhild til alters. Selv om ikke bosted er nevnt, så er det nok de samme personer som går til alters <br/> | |||
:''Die Fertia Nat. 1ste juledag 1701.'' <br/> | |||
Da er gammel Amund Hestgjeller, hans Kvinne og hans sønn Anders og datter Gunnhild nattverdsgjester i Evenes kirke. <br/> | |||
:''Dom. XII â Trinit. 1708. 12. søndag etter trefoldighet.'' <br/> | |||
Da går Lill Ola lapp i Furreskov til alters. <br/> | |||
:''III Die Nativitatis Christi 1710. 3je. juledag'' <br/> | |||
Da er Anders Amundsen og Kvinne og hans søster Gunnhild fra Furreskov til alters i Evenes kirke. Inntil 17. søndag etter trefoldighet 1732 er Anders Amundsen og kvinne, de fleste ganger også søsteren Gunnhild oppført som altergjester i Evenes kirke hele 17 ganger. Noen ganger er han oppført med navnet Hestgjeller. (Fra 1732 til 1748 er det [[Lakune|lakuner]] i kirkeboka). <br/> | |||
Denne Anders er nok den samme personen som major Schnitler i manntall over Bogens fjellfinner i 1743 kaller Anders Hestsnider. Det må jo være en ykestittel. <br/> | |||
3. juledag 1723 har den samme Anders en sønn, Amund, til dåpen, hjemmedøpt av Peder Olsen, Østervik, og alle fadderne er fra Østervik. <br/> | |||
Fra 1748 til 1755 er det en Ole Anderssen og Botel Mikkelsdatter som har barn til dåpen der de fleste fadderne er fra Botn. Botel er datter av Mikkel Olsen i Heggholla. Botels bror Henrik Mikkelsen gift med Inger Andersdatter har også barn til dåpen fra 1748 til 1764 der fadderne er fra Botn. Ole Anderssen og Inger Andersdatter er sannsynligvis Anders Amundsen Hestgjellers barn. Den 26. september 1786 blir det holdt skifte i lappgammen i Botn etter avdøde lapp Henrik Mikkelsen. De etterlatte er enka Inger Andersdatter og 6 barn: Inger, Mikkel, Marit, Hans, Anders og Kirsten. I Botn er det en plass som kalles Hans-lapptofta. Og på stien fra Botn og opp til Botnmarka er det en plass som kalles Kjersti-gamtofta. Sannsynligvis boplasser etter Henrik Mikkelsens barn Hans og Kirsten. Det ser ut som Anders Amundsen Hestgjeller / Hestsniders familie har hatt opphold i Botnmark/Botn igjennom 3 generasjoner. <br/> | |||
Ut ifra tingboka for Ofoten fjerding er der en sak oppe på Sommertinget på Tårstad den 10. juni 1751 hvor Nils Tomassen og Hans Jørgensen, Forra, hadde anmeldt østsamen Reier Eriksen som sammen med sine to sønner, Paul og John, samt svigersønnen Knut Ånetsen, hadde slått seg ned i utmarken som tilhørte kongen og Evenes kirke, områder som gårdbrukerne på Forra forlengst hadde bygslet. Samene brakte med seg en mengde fe og "Løshunde". "De gjorde den aller største skade på Skaug og marker", og ikke bare det. De flyttet sine gammer fra sted til sted og slo seg ned der det var lettest å komme til "Brændfang"- og dessuten "at den påklagede Lap med all sin hop udslaaer Næver og barker den ringe Skaug som ellers tilligger". Og ellers klager de over at samene var alldeles unyttige, da de verken søkte kirke eller kontakt med menigheten. <br/> | |||
Nå ba de øvrigheten om ''"at befrie dem for disse skadelige og forargelige Creature til Udstødelse av deres Bøxel Marker og Kongl. Maj:sts. Eiendom"''. <br/> | |||
Retten opplyste at de allerede i 1749 hadde gjort øvrigheten oppmerksom på de plager leilendingene på Ofotens nordside var utsatt for, og fogden oppfordret lensmannen, Lars Ingebriktsen, og hans sønn, Peder Larsen, om straks å samle mannskap og jage samene bort - noe som ikke lot seg gjøre. Avskrift av Magnus Pettersens beretning om denne rettssaken. <br/> | |||
Reier Eriksen var en av Bogens fjellfinner som major Schnitler registrerer i 1743. Han hadde tatt seg boplass i Bogfjell (Snubba) på nåværende bruksnummer 13 Rissletten som tilhører bruksnummer 2 Elvebakk. Men de fór jo og flytta med reinsdyrene sine, og det virker som de pendla mye imellom Snubba og Botnmarka. Reier omkom 31. oktober 1761 da han kjørte med okse nedover isen på Snubbavatnet (Østervikvatnet). <br/> | |||
Det ser ut som Reiers sønn Paul Reiersen blir boende i Botnmark. I 1757 gifter han seg med Botel Mikkelsdatter enka etter Ole Andersen. De får 3 barn: 1. Karen født 1759 gift med Peder Tomassen, Råndalen. 2. Inger født 1762 gift med Peder Madsen. 3. Kirsten født 1764 død 1827. Hun har en datter, Hagar, født 1794 som er tippoldemor til undertegnede. 4. Ole født 1769. 3. søndag etter påske 1808 er det oppført i kirkeboka: Ole Paulsen lapp funnet død mellom Østervik og Botn. <br/> | |||
Paul Reiersen var edsvoren Laugrettemann. I et skifte på Herjangsfjellet 1. august 1792 er en av laugrettemennene Paul Reiersen, Botnmark. Paul oppholdt seg nok endel i Snubba også, for i 1801 er han nevnt i en skatteliste i Bogfjell. Da hadde han litt brannskade. <br/> | |||
Den 19. januar 1806 dør Paul Reiersen, Furramark 78 år gammel. <br/> | |||
Datteren Inger født 1762 gifter seg i 1788 med Peder Madsen. Han er født i Håkvikdalen 1749, sønn av Mads Findson og Karen Pedersdatter. Inger og Peder får 4 barn: | |||
# Mads født 1790 i Snubba død 1856 i Botnmark. | |||
# Karen født 1791 i Håkvikdal død 1866 i Botnmark. | |||
# Paul født 1794 i Håkvikdal død 1822. | |||
# Ole født 1795 død 1837. Gift med Inger Mikkelsdatter, og bosatt på Dalhaug, Evenesmark. | |||
<br/> | |||
'''Gårdsnummer 30 bruksnummer 2 Nonsåsen.''' <br/> | |||
Det blir Inger Paulsdatters og Peder Madsens barn, Mads og Karen som etablerer den faste bosettinga i Botnmark. Vi skal først følge Mads Pedersen og bosettinga på hans halvpart av Botnmark, gårdsnummer 30 bruksnummer 2 Nonsåsen. <br/> | |||
Mads Pedersen blir konfirmert i Evenes kirke 1812, 22 år gammel. I innrulleringsliste 1814 er Mads 24 år oppført under Evenesmark. Skoeskatten 1816 betaler han 16 skilling. <br/> | |||
Han gifter seg 20. november 1817 i Evenes kirke med Anna Johnsdatter. Deres eneste barn Maren Lavina blir født i Råndalen 1820. <br/> | |||
I en restanseliste for skatt i 1822 er Mads Pedersen ført opp under Bognfjell (Råndalen?). <br/> | |||
Manntall over ''Søe-Finner og Skov-Lapper i Saltens Fogderi forsåvidt de til Skatts erleggelse ere ansatte i Aaret 1831'', er Mads Pedersen oppført under Botnmark med kreaturhold, ''"6 stort Fæe og 12 smaat Fæe''. <br/> | |||
Forut for salg av gårder som tilhørte Staten ble det gitt en forklaring om eiendommens beskaffenhet. <br/> | |||
''Mads Pedersens bruk, skyld 2 ort 2½ skilling. Innskrenket inn- og utmark, Skov til fornøden brende. Jordens beskaffenhet tørr og muldig. Utsæd: 1½ tønne bygg. Avling af høe 25 lass.'' <br/> | |||
''1 hest, 6 storfæe 16 smaafæe. Husene bestod av en torvgamme, 1 lade, en bod i brukbar stand, 1 torvgamme, 1 høeskjaae, forfalden. Bygsel og forpaktningsledig til fardag 1840. ''<br/> | |||
Den 19. februar 1841 får Mads Pedersen kongeskjøte på gårdsnummer 30 bruksnummer 2 Nonsåsen for 40 spesidaler. <br/> | |||
Deres eneste datter Maren Lavina gifter seg 18. juli 1846 med Jonas Larsen Tjoggi født 1824 i Kaalasvuoma, Jukkasjärvi. De bosetter seg i Botnmark. Men ekteskapet ble kortvarig, for den 9. juni 1848 dør Maren Lavina i barsel, barnet dør også. Knapt et år etter dør også kona hans Mads. Ensom og barnløs sitter han igjen på bruket. Men 29. november samme år gifter han seg igjen med Synnøve Johnsdatter født 1820, datter av John Henriksen på Henrikhaugen, Kjeldebotnmark. Synnøve har med seg en datter, Amalie Nikoline Dortea Emilsdatter Grønning født 1847 i Kjeldebotnmark. Faren er Emil Nilssen Grønning, dreng på Tjelle. <br/> | |||
Ekteskapet mellom Mads og Synnøve blir heller ikke så langvarig. Mads dør 2. desember 1856. <br/> | |||
I grunnboka for løpenummer 70 b av skyld 2 ort og 2½ skilling, nå bruksnummer 2 av gårdsnummer 30 med skyldmark 0,94 er det utskrift av skifteprotokollen vedkommende denne eiendommen på skifte 8. juni 1858 etter Mads Pedersen for takst 80 spesiedaler er utlagt til enken Synnøve Johnsdatter for 80 spesiedaler datert 15. juni tinglest 22. september 1858. <br/> | |||
Utskrift fra grunnboka: Skjøte fra Synnøve Johnsdatter til John Henriksen på halvdelen av den gjeldende part for 30 spesiedaler datert 7. tinglest 8. mai 1860. John Henriksen med slektsnavnet Nija er født 1825 i Vassdalen, sønn av Henrik Johnsen Nija. Johns hustru Synnøve Nilsdatter med slektsnavnet Nirpi er født 1827 i Jukkasjärvi. <br/> | |||
De har 3 barn med seg fra Vassdalen. 1. Margrete født 1848 som blir gift med Lars Henriksen fra Nipen, Skånland. 2. Josef Mikal født 1850 blir gift med Anne Henriksdatter, Kjønna. 3. Karen født 1850 blir gift med Peder Johnsen, Kjønna. I Botnmark får de 2 barn: Nils født 1862 blir gift med Inger Johnsdatter og bosatt på Rødberg, Skånland og Simon født 1867 død 1867. Denne familien var mye hjemsøkt av sykdom. Allerede i mai 1867 dør Synnøve Johnsdatter Nirpi, og John Henriksen dør i oktober 1870. Grunnboka viser at nå er det datteren Margrete som får hjemmelen på eiendommen for en takstsum 40 spesiedaler datert 25. mai tinglest 15. juni 1872. De får tre barn i Botnmark. <br/> | |||
Synnøve, enka etter Mads som sitter med halvparten av bruksnummer 2 Nonsåsen gifter seg opp igjen 17. november 1862 med ungkar Ole Hanssen født i Torneå, Sverige, 27 år. Synnøves datter Amalie vokser opp hos sin mor og stefar. <br/> | |||
Grunnboka viser videre: Skyldsetningsforretning avholdt 7. tinglest 8. juni 1866, og følge hvilken Ole Hanssen som gift med enken Synnøve Johnsdatter tilhørende huse for eftertiden oppføres under løpenummer 70 bruksnummer 2 med en skyld av 1 ort og 1½ skilling. <br/> | |||
Skjøte datert og tinglest 23. mai 1871 fra Ole Hanssen, som gift med Synnøve Johnsdatter til pleiedatter Amalie Grønning på denne eiendom for 20 spesiedaler og kår til selgeren og sønn for levetid. <br/> | |||
Folketelling 1875 viser at de hadde en fostersønn Johan Abrahamsen født 1865 i Sverige. <br/> | |||
<br/> | |||
Amalie gifter seg 6. august 1872 med Ole Peder Mikkelsen født 1847 sønn av Mikkel Johnsen Stor og Karen Nilsdatter, Lenvikmark. Den samme Mikkel Johnsen som har fått navnet sitt knyttet til en stein i Rogndalen, Bogen. <br/> | |||
I 1878 forlater Margrete Johnsdatter og Lars Henriksen Botnmark og flytter til Nipen, Skånland. I følge grunnboka blir eiendommen solgt til Ole Mikkelsen for kroner 320 datert juni tinglest 25. oktober 1878. I ekteskapet med Amalie og kjøp av Margrete og Lars Henriksens eiendom, blir Ole Mikkelsen eier av hele bruksnummer 2 Nonsåsen som Mads Pedersen fikk kongeskjøte på i 1841. <br/> | |||
I folketelling 1875 er besetningen: 1 føll, 2 kyr, 1 kalv, 12 får, 1 reinsdyr. Dyrker bygg og poteter. <br/> | |||
Amalie og Ole Mikkelsen får 8 barn. | |||
# ''John Olsen'' født 1874. Han ble gift med Johanna Marie Olsdatter, født 24. mars 1883 fra Forra, datter av Ole Pedersen og Mette Jørgine Johansen, Forra. De får fradelt en del av farseiendommen i Botnmark, bygger seg hus og bosetter seg der. De får 9 barn. Denne familien blir hårdt rammet av tuberkulose. Det er bare 3 av barna som unngår å bli syk. De andre barna dør i ung alder. Deres mor dør også ganske tidlig. Et arbeidsuhell blir John Olsens dødsårsak. Han er igang med å arbeide et par ski. Da han skal hule ut hull for tåreima, glir kniven slik at den går i det ene låret hans, og han blør seg ihjel. | |||
# ''Anne Marie'' født 1876, blir gift med Elias Knutsen født 1873 i Djupåsen, Ballangen, sønn av Knut Johnsen og Brita Iversdatter. Også de får fradelt en del av farseiendommen i Botnmark og bygger seg hus og bosetter seg der. De får 7 barn. | |||
# ''Maren Magdalene'' født 1878 er ugift og bor i Botnmark. | |||
# ''Olaf Alfred'' født 1880. Han dør i ung alder. | |||
# ''Susanna Konstanse'' født 1883, blir gift med Elias Pedersen, Ankenes. | |||
# ''Magnus Johan'' født 1885, gift første gang med Hilda Nilssen fra Boltås. Deres datter Alvilde er gift med Odin Anderssen fra Nord Kvitfors og bosatt i Boltås, de har 7 barn. Magnus gifter seg andre gang med Johanna Terese født 1889, datter av Hans Olsen og Kristine Tomasdatter, Botnmark. Magnus og Johanna overtar resten av farseiendommen, løpenummer 70 b Nonsåsen og bosetter seg der. De får 2 barn: Solveig og Kristian. Johanna er først gift med Odin Ovesen Garnes og har flere barn med ham. | |||
# ''Julius August'' født 1888. Han flytter til Henrikhaugen, Kjeldebotnmark når han gifter seg med Elen Olaisdatter som er fra denne plassen. De får 2 barn. Elen er datter av Olai Henriksen og Maren Anna Larsdatter. | |||
# ''Jens Peder'' født 1892. Han gifter seg med enka etter sin bror Julius og bosetter seg på Henrikhaugen. De har 4 barn. | |||
<br/> | |||
Ole Mikkelsen dør ved et ulykkestilfelle ca 1919. Han er på taket for å sote da han faller ned og slår seg ihjel. Eiendommen etter Magnus Olsen og Johanna Botnmark blir overtatt av Johannas sønn Oskar Garnes. <br/> | |||
<br/> | |||
'''Gårdsnummer 30 bruksnummer 1 Nonsåsen.''' <br/> | |||
Det er Inger Paulsdatter og Peder Madsens datter Karen født 1791 gift 19. oktober 1819 med Nils Nilssen som bosetter seg på den andre halvparten av Botnmark, gårdsnummer 30 bruksnummer 1 Nonsåsen. <br/> | |||
Da Karen ble konfirmert i 1818, har hun bosted Furremark. <br/> | |||
I August Ljungs familieregister for Gällivare finner vi Nils Nilsen født 1790 i Sør-kaitum, Gällivare sogn. Foreldrene er Nils Person med slektsnavnet Homsi født 1767 død 1817 og hustru Christina Pålsdatter med slektsnavnet Pafvi født 1769. Hun dør i Botnmark 27. februar 1831. <br/> | |||
Av en av Nils Nilssens etterkommere har jeg hørt at det fortelles at han ble funnet i en komse gjemt i et vedskjul i skogen i Håkvik eller Håkvikdalen. Det var festet en papirlapp på komsa hvor det sto skrevet: ''Mitt navn er Nils Nilssen, men de kaller meg Nikka.'' <br/> | |||
Mannen som fant dette barnet tok det med seg hjem, og han vokser opp i Håkvik. Da han ble voksen, kom han i tjeneste hos presten på Evenes, som på den tiden var Allan. Det fortelles at det var presten som utvirka det, eller hjalp ham sånn at han fikk kongeskjøte på halve Botnmarka. Han blir konfirmert i Ankenes kirke i 1816 26 år gammel og gifter seg i Evenes kirke i oktober 1819. <br/> | |||
I manntall over ''Søe-Finner og Skov-Lapper i Saltens fogderi forsåvidt de til skatts erleggelse ere ansatte i Aaret 1831'' er Nils Nilssen oppført under Botnmark med kreaturhold ''"6 stort Fæe og 12 smaat Fæe"''. <br/> | |||
Den ovenfornevnte forklaring forut for salg av statseiendom viser for Nils Nilssens del av Botnmark: ''Skyld 2 ort 2½ skilling. Innskrenket innmark og utmark. Skov til fornøden brende. Jordens beskaffenhet, Tør og muldig. Utsæd, 1 ½ tønne bygg. Avling af Høe 35 lass. Hold af kreature, 1 hest, 4 storfæe, 16 smaafæe. Husenes antall, 2 torvgammer, 1 lade, 2 sjåer, 1 bod, alle i brugbar stand. Bygsel og forpaktningsledig til fardag 1840''. <br/> | |||
Den 19. februar 1841 blir det utstedt kongelig skjøte til Nils Nilssen på bruksnummer 1 Nonsåsen for 3 spesiedaler. <br/> | |||
Nils og Karen har 10 barn: | |||
# ''Paul'' født 1819 død 1840 | |||
# ''Peder'' født 1821 død 1894 | |||
# ''Kirsten Pauline'' født 1824 | |||
# ''Inger'' født 8. januar 1826. ''Døpt for moders knæe og derefter hensovet.'' | |||
# ''Anders'' født 10. jan. 1826. ''Døptfor moders knæe og levede derefter 3 dage.'' | |||
# ''Åsel Karolina'' født 1827 død 1827 | |||
# ''Inger Kristina'' født 1828 død 1840 | |||
# ''Elen Henrikka'' født 1830 død 1830 | |||
# ''Andrea Nikoline'' født 1831 død 1903 | |||
# ''Nils Martinius'' født 1833 død 1840 | |||
<br/> | |||
Nils Nilssens sønn Peder født 1821 gifter seg i desember 1841 med Karen Andersdatter født 1823 i Osmark datter av Anders Larssen og Anna Eriksdatter Grunnboka viser: <br/> | |||
Skjøte fra Nils Nilssen til Peder Nilssen på den gjeldende part for 200 spesiedaler, datert og tinglest 4. juni 1864 og kår. <br/> | |||
Det ser ut for at Peder ikke finner seg til rette som jordeier, for 2 år etterpå viser grunnboka: <br/> | |||
Skjøte fra Peder Nilssen til hans far Nils Nilssen på den gjeldende part for 200 spesiedaler datert 7. tinglest 8. juni 1866. Og videre: <br/>Festeseddel på en plads, Trettbakken under den gjeldende part fra Nils Nilssen til Peder Nilssen og hustru, dat 7. tinglest 8. juni 1866. Nils Nilssen dør 1. mai 1874 og kona Karen Pedersdatter dør 15. juni 1866 i Botnmark. br/> | |||
Nils Nilssens datter Andrea Nikoline født 1831 gifter seg i november 1853 med Knut Andreas Jenssen født 1828 fra Håkvikdalen. Han er sønn av Jens Sørensen og Luice Paulsdatter som flytta med sine reinsdyr fra Øksnes i Vesterålen til Håkvikdalen. Knut Jenssen og Andrea bosetter seg i Brenna. Det er antakelig de som oppretter bosettinga der. I folketelling 1865 er de i Brenna. Det er anmerket: ''Har kjøpt af Gaardbrugeren på Fure, men ikke ennu Matrikulert og Skyldsat''. I folketelling 1875 har de 2 hester, 5 kyr, 2 kalver, 19 får, 8 geiter. Utsæd, bygg 1, poteter 6. <br/> | |||
Knut Jensen og Andrea får 2 barn. 1. ''Karen'' født 1857 i Botnmark, gift med Henrik Henriksen født 1859 fra Saltvatnet. De bor i Brenna. 2. ''Jens Andreas'' født 1861 i Botnmark, gift 1894 med Lovise Amundsdatter født 1865, datter av Amund Anderssen og Ane Katrine Amundsdatter, Planterhaug. <br/> | |||
Jens Knutsen og Lovise har 5 barn. 1. ''Knut Andreas'' født 1895 i Brenna. 2. ''Anne Marie'' født 1899. 3. ''Andrea Nikoline'' født 1904 død 1905. 4. ''Andrea Karlotte Rebekka'' født 1906. Hun ble kalt Lotte, ugift, og bodde i Brenna. 5. ''Jeremias Martin'' født 1909, ugift, bodde i Brenna. <br/> | |||
Knut Andreas Jenssen født 1895 gifter seg med Gjertrud, datter av Konrad Isaksen og Jensine Olsdatter, Furrestrand. De bosetter seg i Brenna og har 6 barn. <br/> | |||
Peder Nilssen og Karen Andersdatter har 6 barn. | |||
# ''Susanna'' født 1843 i Botnmark død 1923 i Sølvsteinli, gift 1864 med Anders Larssen født 1838 i Lenvikmark død 1918 i Sølvsteinli, han er sønn av Lars Johnsen og Berit Maria Knutsdatter Stor. Susanna og Anders har 10 barn. De bosetter seg i Lia ca 1866. De får Sitt første barn Maren 1865 i Lenvikmark og barn nr 2 Berit er født 1867 i Lia. I folketelling 1900 for Evenes har Sølvsteinli gårdsnummer 31 bruksnummer 9. Susanna og Anders Larsens barn nr 3 Lars Nikolai Anderssen født 1868 gifter seg med Anne Olsdatter fra Gratangen, de bosetter seg i Lia, og har 7 barn. Barn nr 4 Esaias Olai født 1871 gifter seg med Petra Andreasdatter fra Råndalen de har 4 barn og bosetter seg i Lia. Barn nr 7 Anne Susanna født 1877 gifter seg med Henrik Pedersen og bosetter seg på naboeiendommen Bokkelvteig i Lia og har 4 barn. | |||
# ''Nils Andreas'' født 1845 død 1847. | |||
# ''Andreas'' født 1848 død 1855. | |||
# ''Anne Pauline'' født 1850 død 1883 | |||
# ''John Matias'' født 1853 død 1880 | |||
# ''Karen Boletta'' født 1856 død 1858 | |||
<br/> | |||
Anne Pauline gifter seg i november 1878 med Henrik Olai Johnsen født 1845 i Sandmark. De har 2 døtre. Anna Elisabet født 1879 og Sigrid Birgitte født 1881 død 1883. Også Anne Pauline, Henrik Johnsens kone, dør i 1883. <br/> | |||
Anna Elisabet gifter seg med Hans Larssen og bor på Bøstrand. I januar 1886 blir Henrik Johnsen gift igjen med Karen Larsine Larsdatter født 1859 i Boltås, datter av Nils Johnsen og Synnøve Larsdatter. Henrik Johnsen får hjemmelsbrev i skifte etter Anne Pedersdatter Botnmark på denne eiendom datert 2. tinglest 15. desember 1886. <br/> | |||
Videre viser grunnboka: Skjøte fra de myndige arvinger etter Nils Nilssen, Botnmark til Henrik Olai Johnsen på denne eiendom for kjøpesum kroner 400,- og forbehold til bruksrett til ½-parten av eiendommen for Peder Nilssen så lenge han ønsker, og når bruksretten opplades, svares kår til ham og hustruen Karen Andersdatter, datert 11. oktober 1888 tinglest 1. desember 1891. <br/> | |||
Henrik Johnsen og Karen Larsdatter får 8 barn fra 1886 til 1903. Fire av barna dør som spedbarn. Deres sønn Peder Johan Henriksen født 1890 blir gift med Karen Anderssen født 1886, datter av Anders Larssen og hustru Susanna i Sølvsteinli. De har 2 barn. <br/> | |||
Ole Andreas Henriksen født 1897 gifter seg med Anna Petrikke Nilssen født 1894 på Høyli i Håkvikdalen, datter av Nils Pederssen og hustru Elen Ulrikke. Ole og Anna får utskilt en parsell av farseiendommen i Botnmark og bosetter seg der. De har 2 barn. <br/> | |||
Henrik Johnsens yngste sønn John Kornelius Henriksen født 1903 gifter seg med Ida som er fra Finnmark. Det er sannsynligvis John Henriksen som overtar hovedbruket etter sin far i Botnmark og bosetter seg der. De har 3 barn. <br/> | |||
Grunnboka viser at Henrik Johnsen selger til Lars Anderssen, Sølvsteinli, sin halvdel av skogteigen Buhaugen datert 2. tinglest 17. oktober 1896. Videre viser grunnboka: <br/> | |||
Kjøpekontrakt (Skjøte) fra Henrik Johnsen til Hans Olsen på ½-delen av denne gård for kroner 500,- datert 22. mai 1895 tinglest 1. september 1900. <br/> | |||
Skylddeling avholdt 5. juli tinglest 15. juni 1906 således. | |||
{| | |||
|- | |||
| Bruksnummer 1 Hovedbruket || Henrik Johnsen || av skyld || 0,78 | |||
|- | |||
| Bruksnummer 4 Dalbakken || Hans Olsen || av skyld || 0,93 | |||
|- | |||
| Bruksnummer 5 Buhaugen || Lars Anderssen || av skyld || 0,15 | |||
|- | |||
| || || Sum || 1,86 | |||
|} | |||
Hans Olsen er sønn av Ole Ludviksen født 1835 på Emmenes og hustru Knudine Hansdatter født 1838 i Trældal. Han er gift med Kristine Tomasdatter født 1866 i Veggen, datter av Tomas Nilsen og hustru Johanna Pedersdatter bosted matrikkelnummer 75-76 b Veggen. Kristine og Hans Olsen har 10 barn. Sønn Wilhelm Olai Botnmark født 1900 og hustru Anna fra Lofoten overtar eiendommen og bosetter seg der. De har 5 sønner. <br/> | |||
<br/> | |||
Nevnes må også bosettinga i Skavåsen. I grunnbok for løpenummer 74 i Forra er det oppført: Husmannsplass fra Peter Elias Petersen til Paul Anderssen og hustru på Skavåsen til opprydding for husmannsplass, datert 18. tinglest 29. september 1864. <br/> | |||
Paul Anderssen er født 1815 i Osmarka. Han gifter seg i 1841 med sitt søskenbarn Ane Paulsdatter født 1815 i Lenvikmark. Paul er en urolig person som ikke er så nøye med mitt og ditt, og blir av den grunn ettersøkt av øvrigheten. Han har tilnavnet "Varge-Pål". Bak Snubbakollen er det en dyp jordhule som vannet har gravd ut i tidenes løp, den kalles Pålholla. Der brukte han å gjemme seg når han var ettersøkt av lensmannen. De bor noen år i Pålheimen i Lenvikmark. Etter å ha flytta flere ganger og bodd på forskjellige plasser, bosetter de seg i Skavåsen. Han kjøper en båt og begynner å reise på Lofotfiske. Den 13. januar 1866 er det oppført i kirkeboka: ''Lapp Pål Anderssen 55 år, med sine to sønner, ungkar Gunnar Paulsen 22 år, Anders Paulsen 20 år, tilsatte livet på Buksnesfjorden i en storm av SO''. <br/> | |||
Sønnen Amund Paulsen og kona Berit Andreasdatter fortsetter å bo i Skavåsen inntil de blir så gamle at de ikke klarer å hjelpe seg sjøl. Da flytter de til Berits barndomshjem, Mikkelsengården i Lenvikmark. Les forøvrig om Skavåsen og folket der i "Fimbul" nr 11 1990 side 15 - 19 av Egil Rasmussen og "Fimbul" nr 16 side 26 der Astrid Rasmussen forteller om Berit og Amund. <br/> | |||
<br/> | |||
Den 22. august 1969 ble det gjort registrering av forminner i Botnmark ved Olav Sv. Johansen. <br/> | |||
På W. Botnmarks eiendom ble det registrert en gammetuft med navn Innertofta ca 400 meter nord-nordvest for våningshuset på gårdsnummer 30, bruksnummer 9, ca 160 meter nordøst for veien Botn-Botnmark, påvist av John Henriksen. Videre på W. Botnmarks eiendom en samling gammetufter med lokalitetsnavn Akseltoft. Kirkeboka viser at en Aksel Abrahamsen og hustru Rebekka Nilsdatter bodde i Botnmark omkring 1855. <br/> | |||
1 rund og 2 ovale gammetufter ble registrert på Henry Henriksen og John Henriksens eiendom, med lokalitetsnavn Trettbakken ca 150 meter sørøst for våningshuset til John Henriksen. Beskrivelse: Lengst i nordvest på en liten kolle i dyrket mark med bratt skråning mot sør og vest: Ca 35 meter sør for tuft nr 3 på noe myrlendt grunn, oval gammetuft med gress og mosebevokste voller. <br/> | |||
I følge John Henriksen tilhørte de tre første tuftene en Peder Nilssen som døde for ca 80 år siden. Den opplysningen hadde han fra sin far. (Min anmerkning: Peder Nilssen døde 5. november 1894.) <br/> | |||
Om tuft 4 hadde han hørt av sin mor at det her hadde stått et fjøs som brant ned, og at det tilhørte en kvinne ved navn Inger. (Min anmerkning: Denne Inger er Peder Madsens kone Inger Paulsdatter som døde i Botnmark 11. juli 1838.) <br/> | |||
I samme området ligger en nordøst-sydvest oppdyrket rygg kalt Anderstufta. (Min anmerkning: Det er trolig boplassen til Anders Ingebriktsen og hans andre kone Berit Lambertsdatter, som med sine fem barn bodde der en tid.) <br/> | |||
En som var lokalkjent i Botnmarka har fortalt meg at Nils Nilssens boplass er på en høyde ovenfor John Henriksens hus. <br/> | |||
<br/>'''Nikkahallaren'''<br/> | |||
Til slutt en beretning om Nikkahallaren som ligger i området, eller i nærheten av utsiktsplassen like før Sølvsteinlia. Nils Nilssen født 1790 i Sørkaitum, Gällivare, gift med Karen Pedersdatter og bosatt på bruksnummer 1 Nonsåsen, Botnmark, brukte å gjemme seg under denne hallaren når skattefogden kom for å kreve skatt. Han hadde to av døtrene til å passe på og si fra når skattefogden var gått. <br/> | |||
Han hadde gjemt penger i en kobberkjele, og den kjelen hadde han gjemt slik at den ikke skulle finnes. Han hadde besverget at kjelen med pengene ikke skulle bli funnet før av syvende ledd av hans etterkommere. Det fortelles at to av hans oldebarn hadde vært under Nikkahallaren, for de hadde hørt sagnet om oldefaren. Der fant de en kniv. Mens de sto og beundra kniven, hører de en stemme som sier: ''"Åle duohtat mon nibbi".'' ''"Ikke rør kniven min".'' Guttene ble redd og kasta kniven fra seg, men de såg hvor den ble liggende. Like etter kom de på at de burde jo ta kniven med seg, for de tenkte at når de hadde funnet kniven, da kunne de også finne kjelen med pengeskatten. Da de snur seg for å ta kniven, da er den borte. <br/> | |||
Denne beretningen har en av Nils Nilssens etterkommere i sjette ledd fortalt. <br/> | |||
<br/> | |||
=== Lilly Rones Sandsund forteller === | === Lilly Rones Sandsund forteller === | ||
=== Sogneprest Peder Arctanders brev === | (født 13. november 1908, død 17. november 1997) <br/> | ||
''av Kjellaug Kulbotten'' <br/> | |||
''Da denne samtalen med Lilly Rones Sandsund fant sted, var hun ei dame på 85 år. Jeg besøkte henne i heimen hennes i Dragvika, et koselig hus med atmosfære. Hun var ikke lenger så sprek i kroppen, holdt senga for det meste, men hodet var fullstendig klart.'' <br/> | |||
<br/> | |||
'''Første kvinne i Evenes kommunestyre''' <br/> | |||
Samtalen begynte med at hun fortalte om kommunestyrevalget høsten 1947 da hun ble valgt inn i Evenes kommunestyre, som den gang het herredsstyre. Valgdagen var den 20. oktober, men valget skulle egentlig ha vært den 19., men da den 19. falt på en søndag, ble valget flytta til den 20. Den 19. oktober døde mannen hennes, så disse datoene står som spikra fast i hukommelsen. Det var en merkelig følelse å bli gratulert med valgseieren dagen etter at hun hadde fått sin døde ektemann heim fra sykehuset i Narvik. ''"Men det måtte vel så være"'', sier Lilly. Det rare var at ''"æg hadde aldri stått i noe politisk parti, ikke til dags dato"''. Da programma ble offentliggjort, var det bare kommunistpartiet som ikke hadde med dødsstraff, og mannen min og jeg var begge i mot dødsstraff. Både Arbeiderpartiet og de borgerlige partia var alle for dødsstraff i Quisling-oppgjøret etter krigen. Dette var jo bare to år etter at krigen var slutt. På grunn av synet mitt på dødsstraff, gikk jeg med på å stå på kommunistpartiets liste og ble valgt inn på den. Jeg ble støtta av folk fra andre partier - uten slik støtte ville jeg ikke ha kommet inn, for kommunistpartiet var et lite parti i Evenes. Jeg fikk vite om støtten etter valget. Da var det mange som kom og sa at de hadde stemt på meg, ført meg over til egne lister, for det var mange som ville ha Lilly inn i kommunestyret. ''"Æg hadde aldri befatta mæg med politikk før, men æg var interessert i samfunnet rundt mæg. Hadde vært med i tilsynet for skolen og i kretsstyret for Cooperativets kvinnelag. Æg hadde hatt mine skoleår, og det fikk klare sæg. Du må huske på at æg blei tidlig farlaus, og da var det ikkje bare å gå i gang med skolegang".'' <br/> | |||
Kommunestyrehverdagen begynte på nyåret 1948. Vi var 16 valgte representanter, men formannskapssekretæren var jo også med på møtene, så med han var vi 17. Når jeg tenker tilbake, så må jeg si at det var bare kjekke, forekommelige folk, ja, det var i grunnen en som skilte seg ut litt, ville diskriminere - han ble fort nedstemt. De var jo ikke vant med at det var kvinner til stede på kommunestyremøtene, men det var lojale folk. <br/> | |||
Vi fikk jo forskjellige prosjekt gjennomført. Blant annet ble det vedtatt å bygge sykehjem - gamlehjem som det het den gang - det ble bygd mellom 1950 og -51. Det ble innflytta i -51, og i -52 tok jeg over som bestyrer. <br/> | |||
Jeg var med i kommunestyret i en periode, fra 1948 til 1952 som første kvinnelige representant. I den perioden var [[Fimbul nr 17 - 1998#Sverre Agersborg|Sverre Agersborg]] fra Tårstad ordfører. Vi hadde vel våre sammenstøt, ''"før æg kan vel sei det slik at æg har alltid sagt ting rett ut, vorre meiningssterk, men etter utbruddan, var vi like gode venna igjen"''. Når jeg tenker tilbake på tida som kommunestyrerepresentant, så må jeg si at det var ei interessant tid. Jeg følte ikke at jeg ble satt på sidelinja selv om jeg var kvinne, og til og med den første kvinna som ble valgt inn i Evenes kommunestyre. <br/> | |||
<br/> | |||
'''Barndommen''' <br/> | |||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Lillys far, baker Lars Isaksen født 1880 på Gjertrudparten. Bildet tatt da han var i 20-åra.''}} | |||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''4 nyutdanna bakere. Helt til høyre Lars Isaksen som gikk i bakerlære i Tromsø og drev bakeri på Bergviknes i Verkets tid. ''}} | |||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Lillys mor, Konstanse Ovidia Berg Johansen født 1886 i Botnmark. Bildet tatt da hun var i 30-årsalderen. ''}} | |||
Lilly fortalte tidlig i samtalen at hun ble tidlig farlaus og fikk annet å tenke på enn videre skolegang etter folkeskolen. Far hennes, Lars Isaksen født 1880, var baker og konditor. Han hadde lært faget sitt i Tromsø. Han kom fra Narvik til Bergviknes mens det var gruvedrift i Bogen. Der hadde han bakeri. Han bakte både brød og kaker og ellers det folk måtte bestille. Faren overtok så en eiendom i Evenesmark, hadde egentlig vært en husmannsplass under prestegården. Faren og ei søster delte eiendommen med en halvpart på hver. Etter hvert overtok faren hele eiendommen. Eiendommen het Parten, egentlig Gjertrudparten. Der bala de og arbeidde. Til å begynne med bodde de i gamme, en fin gamme. Etter ei tid fikk de opp ei stua - et hus - som var kjøpt på Liland. I det huset døde faren den 17. april 1914, 34 år gammel, av tuberkulose. Da var Lilly 5 år. <br/> | |||
Mora var hos helsevesenet og spurte om det var mulig å få noe hjelp nå når forsørgeren var borte, men svaret hun fikk var: ''"Du er jo unge menneske. Sett bort ungan og reis ut og tjen"''. Det var trygda den gang! Det var harde bud, men hun hadde ikke noe valg, for det var vanskelig å leve av to kyr, noen geiter og et par-tre sauer. Da hadde hun to barn, Lilly og søstra som var 10 år. <br/> | |||
Til å begynne med bodde Lilly hos sin bestefar i Botnmark, og der var en stor barneflokk fra før. Vi var tre søskenbarn som også fikk være der til mor fikk ordna seg litt. Så var jeg i Beisfjorden ei tid hos noen slektninger av morfar. Jeg var på flere forskjellige steder, men jeg har litt vanskelig for å komme for mye inn på alt dette, så jeg tror vi hopper over det. <br/> | |||
Men så kom jeg til Mo i Rana da jeg var 8 år. Det var spørsmål om noen hadde en unge som kunne være gjeter hos en familie i ei grend oppfor Mo. Der kom jeg til noen folk som gjeter. Jeg hadde det ikke ondt der, men jeg måtte jo opp tidlig om morran - en unge på 8 år - og få den lille ryggsekken med mat og ei flaske med drikke og gå med buskapen til skogs i all slags vær og være der til dyra skulle heim igjen om kvelden. "Du var jo så lita. Var du ikke redd i skogen?" Nei, jeg var aldri redd i skogen. Skogen var min venn. Jeg korta tida med å leke forskjellige leker som jeg fant på, og når bæra var moden, plukka jeg bær. Jeg var alltid aleine i skogen, for det var ingen andre som hadde buskap der. <br/> | |||
Om vinteren var jeg nok litt mørkeredd av meg, men jeg var aldri redd i skogen når jeg gjette. Buskapen var jo i skogen i den lyse sommertida. <br/> | |||
Jeg hadde også innearbeid om sommeren. Når gjeterdagen var over, var det forskjellig jeg måtte gjøre, men ullkarding var det mye av. Jeg brukte også å spole garn til veven, for veven var i gang heile året. <br/> | |||
Selv om jeg bare var et barn, så måtte jeg hjelpe til med alt slags arbeid. Det var jo derfor jeg var der. Det jeg syntes var tyngst, var å skufle rødsand om våren. Denne gården som jeg var på, lå langt opp i landet, så for å "hjelpe" våren og få snøen til å tine fortere - få bedre vekstmonn, som de sa, skufla de sand på byggåkeren, ja, på timoteiåkeren også. Vi var i et sandtak og måka sanda i kasser som vi så drog på kjelker ut på "ekra" som de sa, og tømte dem der. Det skulle mye sand til, og det var et slit for en ung rygg. <br/> | |||
Men jeg var jo godt trent av vassbæringa til hus og fjøs. Med det samme vi kom fra skolen - vi var to som gikk på skolen (de hadde et fosterbarn til) - var det å bære vann til tønna inne og til fjøset. Vi brukte børtre og trebøtter, og trebøttene var jo tunge uten vann i også. "Var det ikke tungt?" spør jeg. "Æg veit ikkje. Æg har ikkje kjent ætte enda. Æg va godt trent i rygg, arma og bein. <br/> | |||
Det var ingen skolebuss for oss den gang. Vi gikk 3 km hver veg fra Langvann til Bjørnå i all slags vær. Det ga også god trening. <br/> | |||
På spørsmål om hvilke fag Lilly likte best på skolen, svarte hun: "Alt". Hun likte alt og ville lære alt, men favorittene var nok likevel poesi og prosa. Hun hadde ei lærerinne som var så glad i å lære elevene sanger, og Lilly husker dem utenat enda. Ibsens "Terje Vigen" har også en spesiell plass i minnet. Hun gjenga alle versa uten å nøle. Hun var også svært glad i å lese norsk historie, har blant annet lest "Snorre" tre ganger fra perm til perm. Historia om Asbjørn Selsbane ble fortalt i detalj i løpet av samtalen. Hun syntes den var ekstra interessant i og med at den har tilknytning til vårt nære distrikt. Ei gate i Harstad er jo oppkalt etter Asbjørn Selsbane. Mens hun fortalte om Asbjørn som seilte heile Norge på langs etter korn, la hun til: ''"-dæm hadde dårlige somra me mykje regn og kaldvær den gongen og.'' <br/> | |||
Tilbake til det å være mørkeredd, så måtte jeg bare ikke beklage meg til husfolket om det, sa hun, for de hadde oppdaga at jeg sneik meg ut når jeg hørte at de andre ungene var på tjørna og gikk på ljåbakskeiser om vinterkveldene. Jeg hadde så lyst til å gå på skeiser at jeg heiv klærne mine ut gjennom vinduet og sneik meg av gårde. Jeg hadde også ljåbakskeiser og ville gjerne leike sammen med de andre ungene. Vi knytta fast ljåbakskeisene på luggan og så skeiste vi på tjømisen. Det var artig. <br/> | |||
"Lengta du ikke heim, etter mor di og søster di?" Å, jeg gjorde nok det. Jeg gråt nok mang en tåre, men det nytta ikke å sutre. Jeg måtte bare være glad for å ha et sted å være. <br/> | |||
Hvordan hadde du det i jula? For meg ble ikke jula markert på noen spesiell måte, måtte gjøre mitt vanlige arbeid. Julepakker var ikke så vanlig. Dersom jeg fikk et par strømper, votter eller lugger, var jeg glad. <br/> | |||
Jeg blei i Mo i Rana fra jeg var 8 til jeg var 14 år. Da reiste jeg til Kabelvåg til mor mi, som var oppattgift, og stefar min, for mor mi skulle ha barn. <br/> | |||
<br/> | |||
'''Voksen alder '''<br/> | |||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Lilly (21 år) og Lorentz, hennes første mann (31 år), med tvillingene Ellen og Laura. Det tredje barnet, Kirsti, var på tur. Bildet er tatt i hagen ved huset i Dragvika i 1929.''}} | |||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Lilly med sin andre mann, Trygve Sandsund fra Fygle i Lofoten. De var gift i over 30 år.<br/>Bildet tatt i 1981.''}} | |||
Lilly gifta seg med Lorentz Rones og fikk etter hvert fire barn, tre jenter og en gutt. <br/> | |||
Ei tid var Lilly bestyrer på befalsmessa på Porsangmoen i Finnmark. Mens hun jobba der, var hun på besøk på Liland for å hilse på kjenninger, blant annet på Laura Lunde (fra Nordfjord) som var bestyrer på gamlehjemmet. Lilly hadde tenkt å slutte på befalsmessa. Imidlertid fikk hun et brev fra Laura Lunde om hun kunne tenke seg å vikariere for kokka og henne når de hadde ferie. Lilly tok utfordringa, og ble etter hvert konstituert som bestyrer da Laura Lunde slutta. Men i statuttene for gamlehjemmet stod det at bestyreren skulle ha sykepleierutdanning, så Lilly slutta da de fikk slik søker. <br/> | |||
Mens Lilly jobba på gamlehjemmet, var det 24 pensjonærer der. Av ansatte var det ei kokke, 3 på avdelinga og bestyrerinna. Det var heile staben. Kokka laga all maten, det ble ikke kjøpt noe ferdig, absolutt ingen ting. De hadde bare heimelaga mat. Maten var svært god og smakelig! Lilly sier at miljøet var kjempegodt selv om de hadde mye arbeid. De som jobba der, tok seg av alt arbeid, klesvasken også. På spørsmål fra meg: "Hadde dokker vaktmester?" "Du ser han no rætt i auan. Hadde vi vaktmester -" Et formastelig spørsmål. <br/> | |||
Men huset var nytt og pent, så de syntes sjøl at de hadde det flott. Det var ikke så mange gamle i Evenes den gang at de klarte å fylle opp alle 24 plassene, så de tok inn pensjonærer fra Grovfjorden, Tjeldsund og til og med fra Vesterålen. <br/> | |||
Det var ikke ringeapparat på romma, men selv om huset var nytt, så var det lytt som ei pappeska, så beboerne banka bare i golvet eller i en vegg når de trengte hjelp, så hørte betjeninga det. <br/> | |||
<br/> | |||
Samtalen med Lilly Rones Sandsund, første kvinne i Evenes kommunestyre, har gitt meg innblikk i livet til ei sterk kvinne, ei kvinne med sine meningers mot. Ikke tilfeldig at hun blei den første kvinnelige representanten. <br/> | |||
Takk skal du ha, Lilly. <br/> | |||
{| | |||
|- valign="top" | |||
| width="310"|[[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] || Marie Hansen med datter Elvine, til høyre Ellen Rones (Sivert Ellen).<br/>Bildet tatt i Dragvika ca 1913.<br/>Legg merke til den fine duken på klokkehylla og bringeduken/kraven til Marie. | |||
|} | |||
<br/> | |||
=== Sogneprest Peder Arctanders brev til biskop Schønheyder i Trondheim 7. juli 1783 === | |||
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/> | |||
Diskusjonen om skole og økonomi er ikke av ny dato. På sogneprest Archanders tid i Ofoten prestegjeld var det store problemer med å få inn "Skole-Tolden". Den gang var innbyggerne pålagt å betale en viss sum som skulle gå til skolen. Taksten var den samme i landet for øvrig. <br/> | |||
I tillegg kom det inntekter fra brudefolk og bidrag fra Finnemisjonen. | |||
{| | |||
|- | |||
| Gårdbrukere skulle betale || align="right"|12 || skilling | |||
|- | |||
| Husmenn og inderster || align="right"|8 || skilling | |||
|- | |||
| Tjenestedrenger || align="right"|6 || skilling | |||
|- | |||
| Tjenestejenter || align="right"|4 || skilling | |||
|- | |||
| Konfirmanter || align="right"|1 || ort | |||
|} | |||
<br/> | |||
Brevet som var skrevet med gotisk handskrift, er transkribert av Gunnar Melbøe. | |||
<br/> | |||
<br/> | |||
''"Nu jeg til min største Harm og Sinds Urolighet maae erfare, uagtet alle baade lemfeldige kjærlige og alvorlige Erindringer, den skammelige Koldsindighed og Efterladenhed de af Fogden opnævnte Oppebørsels Mænd viiser i at inddrive Skole-Pengene hos Almuen, hvorover lidet eller intet indkommer af det, alle og enhver bør yde til Skolen, foregivende at de Ydende vægre sig ved at betale Skole-Tolden, under adskillige grundede og opdigtede Forevendinger, hvorforuden er og dette: <br/> | |||
''at naarjeg paa Tinget har leveret Fogden den af mig forfattede Restance-Liste, og han har paategnet den til Exsecution af Lensmanden, har den bleven liggende hos Lensmanden og slet intet gjort derved, uagtet ald Fogdens alvorlige Befaling, ja, hvem har været mer seendrægtig til at betale Skole-Tolden end han? <br/> | |||
''Denne Lensmandens uforsvarlige Efterladenhed kan og beviises af hans Forsømmelse i at exsequere afsagde Domme, hvorved Skole- og Fattig-Cassen ogsaa have lid tab, naar Sagvolderen tillige er tildømt at bøde noget til Sognets Fattige og Skole-Cassen, hvoraf dog intet er indkommen, til hvilket at beviise: en Niels Thomasøn Lappes Sag, ej at nævne flere, er nok, og er noksom bekjendt; saa er jeg over alt dette, med alle mine - gudveed det - reedelige og alvorlige Bestræbelser, sat i den harmeligste Forlegenhed til Skolemæsterens Løn at bestride. Af den Aarsag har jeg da efter bedste, mig mulig, Overlæg med Medhjelperne, greben til den Beslutning: at jeg vil lade Skole-Tolden inddrive, i min Nærværelse, med Medhjelperne, i den samme tid, jeg tager min Rettighed efter at tilforne er skeed Tillysning af Prædikestolen, paa det sig ingen med Uvidenhed skal have at medskylde; og da enhver af disse Menigheder vil have sin Skole-Casse for sig selv, at da den Told og Skole-Indkomme som falder ved Hoved-Sognet Evenæs, af Medhjelperne annammes og lades i en Blok, som bestandig bliver i Præstens Forvaring, men Nøgelen dertil forvares af en af Medhjelperne, indtil Blokken aabnes i deres Nærværelse for at betale Skolemesterne deres Løn. Derimod den ved Annexet forefaldne Skole-Told, samt hvad Confirmations Ungdommen og Brude-Folk betale til Skole- Cassen, annammes og forvares af en af det Sogns Medhjelpere, der er paalidelig og vederhæftig tilligemed Fortegnelse over det Indkomne, siden nu ej haves nogen Blok ved Anchenæs, hvori Skole-Pengene under Laas kunne forvares. <br/> | |||
''Jeg har og gjort mig det til en Lov ej at røre ved Skilling af Skole-Pengene, enten at indsamle eller udtelle det mindste deraf, uden det kan skee i Medhjelpernes Nærværelse og Paasyn, og dette af for mig meget vigtige Aarsager. Mig tykkes efter min ringe Indsigt, at dette er den bedste Maade paa dette Sted er mueligt, til at faae Skole-Indkomsterne indsamlede. <br/> | |||
''Det vil nu for det meeste komme an derpaa: om Hans Højædle Højærværdighed Hr. Professoren som Provst hertil vil forunde sit Højstgunstige Bifald og Samtykke. I dette underdanige Haab fordrister jeg mig da til at gjøre i dette Aar en Begyndelse til Skole-Toldens Inddrivelse paa denne Maade. <br/> | |||
''Herren give Hæld og Lykke til det bedste Udfald og Fuldførelse af dette, mit velmeente Foretagende da det sigter til Hans Navns Ære, og de Unges aandelige og | |||
evige Bedste." <br/><br/> | |||
{| Width="100%" | |||
|- | |||
| align="center"|''Evenæs d. 7. Julii 1783 | |||
|- | |||
| align="center"|''Arctander'' | |||
|} | |||
<br/><br/> | |||
I årene som fulgte hanglet og gikk skolen i Ofoten under kummerlige forhold, så på tross av den gode tanken bak Arctanders brev, kom det lite penger inn til å betale skolemestrene med, og i 1785 nektet allmuen i annekset Ankenes å betale skoletollen da de var misfornøyd med skolemesteren. <br/> | |||
Ved begynnelsen av 1800-tallet ble det stigende misnøye med skoleordningen. Opplysningstidens prester mente at allmuen måtte få bedre skolegang, og det viste seg også at det var vanskelig å få skolerte lærere til å si seg villig til å gå fra hus til hus for ei beskjeden årlig lønn på mellom 10 og 20 Spesiedaler. Men der var også prester som ante en fare i en opplyst lærerstand. Disse prestene ønsket at skolen fortsatt skulle ligge direkte under kirken, og undervisningen besørges av skoleholdere som kirken kunne tilsette og føre tilsyn med. Målet for undervisningen var først og fremst at elevene klarte å tilfredsstille prestens konfirmasjonskrav så noenlunde. Konfirmasjonen ble i lange tider den egentlige skoleeksamen. Den var et nåløye alle måtte igjennom for å kunne leve et fullverdig liv som voksen - å bli behandlet som voksen - og dessuten, uten å komme igjennom konfirmasjonen kunne man ikke gifte seg. <br/> | |||
<br/> | |||
=== Litt om etterslekta til Evenes-presten Aron Pedersen Arctander === | === Litt om etterslekta til Evenes-presten Aron Pedersen Arctander === | ||
''av Alfred Arntsen'' <br/> | ''av Alfred Arntsen'' <br/> | ||
| Linje 437: | Linje 797: | ||
Sør-Lavangen, trolig som inderst (losjerende) hos broren Mads. Senere bodde han ei tid på Sandtorg før han flyttet med familien til Hadsel og Vågan. Trolig døde første kona hans der, og sannsynligvis ble barna satt bort til oppfostring. Mons returnerte til Trondenes og ble gift med svigerinna Aronia Harr. Også sønnen Paul fra første ekteskap kom etter hvert tilbake til distriktet og ble gift og bosatt i Steinsvik på Tjeldøy. Det er denne Paul som kasta presten av ryggen da han skulle bære presten i land på Hol. For den "ringeakten" måtte Paul gå fra gården sin i Steinsvik. <br/> | Sør-Lavangen, trolig som inderst (losjerende) hos broren Mads. Senere bodde han ei tid på Sandtorg før han flyttet med familien til Hadsel og Vågan. Trolig døde første kona hans der, og sannsynligvis ble barna satt bort til oppfostring. Mons returnerte til Trondenes og ble gift med svigerinna Aronia Harr. Også sønnen Paul fra første ekteskap kom etter hvert tilbake til distriktet og ble gift og bosatt i Steinsvik på Tjeldøy. Det er denne Paul som kasta presten av ryggen da han skulle bære presten i land på Hol. For den "ringeakten" måtte Paul gå fra gården sin i Steinsvik. <br/> | ||
Mons og Aronia slo seg ned på en husmannsplass i Breivikholtet i Trondenes. | Mons og Aronia slo seg ned på en husmannsplass i Breivikholtet i Trondenes. <br/> | ||
Aronia døde 19. september 1848 på Ramstad i Tjeldsund hos den gifte datteren Lucie Kirstine. <br/> | Aronia døde 19. september 1848 på Ramstad i Tjeldsund hos den gifte datteren Lucie Kirstine. <br/> | ||
| Linje 681: | Linje 1 041: | ||
Gerd Fjeldstad: Fra adel til bumenn. Nordlandsslekter<br/> | Gerd Fjeldstad: Fra adel til bumenn. Nordlandsslekter<br/> | ||
Kirkebøker, folketellinger og skifteprotokoller <br/> | Kirkebøker, folketellinger og skifteprotokoller <br/> | ||
<br/> | |||
=== I forbindelse med "friluftslivets år 2005" tar vi med to friluftsbilder fra 1929 og 1939 === | |||
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/> | |||
{| | |||
|-valign="top" | |||
| [[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] || ''Søndagstur i Laksåfjellet i 1929.<br/>1. rekke fra venstre: Elisabeth Lakså, Ester Bartholsen, Jenny Mikalsen, Oluf Hansen, Asbjørg Seljeli.<br/>2. rekke fra venstre: Andreas Korsmo, Einar Jensen, Petter Pettersen, Trygve Olsen, Karstein Amundsen, Johannes Pettersen, Erling Olsen, Gerhard Bartholsen, Aagot Marthinussen, Torgeir Olsborg, Anton Kirkhaug, Ebenhard Leiros, Otto Aspenes, Oluf Olsborg, Johan Småbakk.'' | |||
|} | |||
<br/> | |||
{| | |||
|-valign="top" | |||
| [[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] || ''Speidertur til Rogndalen i 1939.<br/>1. rekke fra venstre: Jorun Bakkebø, Veda Olsen Strand, Mary Dypsland, Lilly Botten, Esther Olsen Strand, Greta Olsen. (alle fra Bogen)<br/>2. rekke fra venstre: Anbjørg Johnsen, Hildur Lambertsen, Eldrid Olsen Giska, Johanna Johansen, Gerd Monsen, Bjørg Bergvik, Aud Botten, Eifrida Hansen<br/>Bak: Sofie Martiniussen, Kleiva, leder'' | |||
|} | |||
<br/> | <br/> | ||
=== Forra slip og båtbyggeri 1926-1976 === | === Forra slip og båtbyggeri 1926-1976 === | ||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Forra slip og båtbyggeri. <br/>Bildet tatt i 1965.''}} | |||
''av Aud Stunes Olsen'' <br/> | |||
Jeg har skrevet denne artikkelen med hjelp av Mangor Rasmussens hefte "Mitt liv som båtbygger". I samarbeid med faren, Nils Rasmussen, forteller han om bedriften fra starten og gjennom de 50 åra de to stod for driften. <br/> | |||
Historien er først og fremst beregnet for etterkommerne, og den er fortalt på en enkel og grei måte, men jeg vil tro at den også er av interesse for andre - særlig da for båtfolk. Den gir en god del opplysninger om tidsepoken, arbeidsmåter, problemer, oppdrag osv. Forra slip og båtbyggeri var navnet på bedriften mesteparten av tida. <br/> | |||
Sommeren 1926 startet Nils Rasmussen "Rasmussens båtbyggeri" i Forra. Han hadde tidligere arbeidet som smed i Sør-Varanger. Han hadde også arbeidet i Rana, og der hadde han både lært og arbeidet med å bygge trebåter. Det hadde han fått god omtale og ros for. <br/> | |||
<br/> | |||
Da Nils flyttet tilbake til Forra med kone og barn, overtok han farsgården. Samtidig satte han opp et båtskøt (skjul, hus = ranværingsdialekt) nede ved sjøen. Der begynte han å bygge robåter. De første båtene ble solgt til de nærmeste bygdene. Det var fra 2½ til 3 roms spissbåter. Broren, Oskar, arbeidet i perioder sammen med Nils, og de hadde nok å gjøre. <br/> | |||
Allerede i 1926 begynte de å bygge den første motorbåten. Det var en 21 fots båt med 3 HK Sabb-motor. Sabb-motoren var ny på markedet i 1925, og Nils fikk agentur på den for distriktet. Det ble en suksess. <br/> | |||
I 1920- og 30-åra bygde Nils mange båter som han leverte i kommunen og distriktet. Han leverte blant annet 3 båter til Forra - alle med Sabb-motor. <br/> | |||
<br/> | |||
Den første store utfordringa fikk han allerede i 1927-28. Da bygde han lensmannsbåt til lensmann Einar Winnem, Liland. Båten var på 34 fot med en 10 HK Bolinder-motor. Det var stor spenning ved sjøsettinga. Båten måtte trekkes langs marka for å komme i sjøen. Terrenget var ulendt, og trekkrafta var to hester. Folk hjalp til med å holde båten rett. Alt gikk bra. Båten fikk navnet "Praksis" og gikk som lensmannsbåt fram til 1939 da Nils bygde "Praksis II". <br/> | |||
Nils førte journal over båtene han bygde og avtalene han hadde med kundene. Det kunne gå årevis før han fikk sluttoppgjør, og renter av pengene var det ikke snakk om. Det forekom også at han ikke fikk det han hadde til gode. <br/> | |||
Etter hvert som bedriften ble mer permanent, trengtes flere arbeidsredskaper. I 1930-åra kjøpte Nils en 20 HK "Grei" stasjonærmotor. Den bruktes som kraftkilde til drift av slipp-vinsj, sirkelsag og bandsag. En periode (under krigen?) bruktes den også til å dra en kvernstein for å male korn. Nils kjøpte smiesse og en søyleboremaskin, og han bygde ei lita smie ca 30 meter fra båtskøtet - på grunn av brannfare. Der kvesset og herdet han minebor for Statens vegvesen. De brukte dem til sprenging og boring i fjell. <br/> | |||
Sønnen, Mangor, forteller at nå var han blitt så stor at han hjalp faren i smia. Han blåste på belgen for å holde liv i varmen. Det måtte til en viss oppvarming av boret. De arbeidet når det var mørkt, for Nils så gløden best i mørket. <br/> | |||
En dag gikk det galt. Mens Nils slo, glapp meiselen av skaftet og for rett i nesen til Mangor. Det gjorde fryktelig vondt. Han blødde og skrek. Så bar det opp til mor. Såret ble vasket, på med plaster, og så tilbake til arbeid. <br/> | |||
Men Mangor fikk en kul på nesen resten av livet. <br/> | |||
<br/> | |||
I 1930-åra fikk bedriften en ny slipp som tok opp båter på opp til 50 fot, til bunnsmøring og mindre reparasjoner. Det var en "såpe-slipp" som måtte smøres med såpe eller grakse. <br/> | |||
Etter hvert ble det flere mann i arbeid i perioder av året. Først var det folk fra bygda, men det kom også en dyktig båtbygger fra Rana. Han arbeidet i Forra i flere år. <br/> | |||
Nils hadde ingen skolegang utenom folkeskolen og hadde problemer med å forstå både regnskap og tegninger. Men kona, Petrine, var til stor hjelp da hun hadde handelsskole og handelsbrev. Sammen førte de et enkelt regnskap for bedriften. Nils måtte selv finne ut hvordan han skulle stikke ut spanter fra en enkel tremodell til spanteplan. <br/> | |||
Fra 1933-35 bygde Nils flere "Nygårdsvoldbåter" - båter som fikk statstilskudd. Til dem ble det levert tegninger som gikk på tommer. Det var et mål han var vant å bruke. Han satte seg godt inn i tegningene, og bygginga gikk greitt. <br/> | |||
Nils hadde nå fått kunder både fra Troms og Finnmark, og ferdige båter sendte han til kundene med fiskebåter fra distriktet. De tok dem med nordover når de skulle på Finnmarks-fiske og leverte dem der kjøperen bodde. 3 år etter hverandre leverte han for eksempel båt til fyrvokteren på Helnes fyr. <br/> | |||
<br/> | |||
Så kom krigen, og Nils la ned arbeidet i Forra. Han håpet å slippe å få tyskerne inn i bedriften. Vinteren 1942 okkuperte tyskerne slippen og satte 2 mann til vakthold. Nils fikk ordre om å komme tilbake. ''"Dersom jeg skal være her, må tyskerne fjernes, og jeg overta ledelsen,"'' sa Nils. Han fikk det han krevde. Så fikk han med seg 6-8 mann fra Forra. De dreiv med vedlikehold og reparasjoner. <br/> | |||
En dag kom tyskerne med en 55 fots, tung fjordbåt som de skulle ha på slippen. Nils sa at slippvogna var for lita og svak, men tyskerne mente det var sabotasje. ''"Dersom vi skal ta opp båten, må dere ta ansvaret for skader både på båt og slipp"'', sa Nils. Men tyskerne stod på sitt. Båten falt ned, og det ble store skader. "Styrbjørn" fra Narvik kom og trakk den av grunnen, og tyskerne betalte. <br/> | |||
<br/> | |||
Etter krigen begynte Mangor, sønnen til Nils, å arbeide i bedriften. Far og sønn arbeidet godt sammen. Nils hadde praktisk erfaring. Fra 1946 tok Mangor over ansvaret for driften, samtidig som han overtok regnskapet. Han tok flere regnskapskurs og avla eksamen som båtkonstruktør og båtbygger. <br/> | |||
I perioden mellom 1945 og 55 var det gylne tider for bedriften. De holdt på med reparasjoner av forskjellige typer båter, for det var vanskelig å få tillatelse til nybygg, men ingen restriksjoner på reparasjoner. En trengte bare å ha målebrevet + en liten del igjen av den gamle båten, - resten kunne bygges nytt. <br/> | |||
Med bare reparasjoner ble det vanskelig å få et jevnt helårs arbeid til de ansatte. Det var nå etterspørsel etter nybygg på 50-60 fot, men det hadde ikke Forra slipp drevet med. <br/> | |||
<br/> | |||
Nå var det viktig å bli mer konkurransedyktig. De sprengte ut fjell og bygde ut slipp nr 2 der de kunne ta imot båter på opptil 80 fot. Det var vanskelig å komme inn på markedet, og Statens fiskarbank var dessuten skeptisk til nye ting. <br/> | |||
Mangor skriver (forkortet): ''"Vårt første nybygg ble en fiskekutterpå 57 fot. Vi leverte den til rett tid, men vi hadde ikke med montering av motor, vinsjer og elektrisk anlegg. Vi var likevel glad for å ha kommet inn på markedet.'' <br/> | |||
''Det ble nå viktig å bygge ut og modernisere bedriften. Vi satset for fullt. Det ble et bygg med smie, sveiseverksted og spiserom i 1. etasje, kontor og snekkerverksted i 2. Vi kjøpte maskinelt utstyr, og verkstedet stod ferdig i 1957.'' <br/> | |||
''Allerede i 1947 hadde vi kjøpt ei tysk landgangspram fra Bogen. Den ble senket ned og brukt som underlag for den første kaia. På kaia bygde vi et materialskur. Nå trengte vi ny kai.'' <br/> | |||
''Jeg hadde overtatt d/s-ekspedisjonen for "M/S Skjomtind" og måtte ha ekspedisjonsbåt og et sted å oppbevare posten. Det var ingen andre i bygda som ville overta jobben. Da måtte Botn overta både ekspedisjon og post, og det ville sette Forra langt tilbake i tid. Jeg bestemte meg for å fortsette, bygge ei kai som både kunne brukes til ekspedisjon og som utrustningskaifor slippen.'' <br/> | |||
''Vi kjøpte storosp fra Skogøya til kaipæler. Ospa ble hogd rundt omkring på øya. Senhøstes ble den dratt til sjøen, samlet, lagt i ei sloge og slept til Forra. Vi lånte ei pælepram, pælet ned kaipælene og bygde ferdig kaia.'' <br/> | |||
''Så kunne "Skjomtind" legge til nykaia."'' <br/> | |||
<br/> | |||
På den tida hadde "Forra slip og båtbyggeri", som bedriften nå het, en stabil og god arbeidsstokk - alle fra Forra. De var kjent for solid, godt arbeid og konkurrerte på like fot med andre verksteder. <br/> | |||
I 1959 bygde bedriften den første fiskebåten i Norge som ble levert med trykkimpregnerte, laminerte spant. Den ble presentert på fiskerimessa i Bodø sommeren 1960, var vårt byggenummer 100, og vi fikk 1. premie på messa. <br/> | |||
Vi fikk stor oppmerksomhet, og flere forespørsler fra hele Nord-Norge fulgte. Det var hard konkurranse fra bedriftene på Rognan og Møre og Romsdal. Men det ble bruk av trykkimpregnering og laminering Forra ble mest kjent for. <br/> | |||
Det var også nødvendig å drive salgsreklame. Mangor tok opp film fra produksjonen, og en gang i året reiste han og besøkte mange fiskevær langs kysten. Der møtte han eventuelle kjøpere, viste film, orienterte og svarte på spørsmål om bedriften. Resultatet ble som regel 1-2 nybygg og en del reparasjonsarbeider hvert år. <br/> | |||
<br/> | |||
På denne tida fikk bedriften tilbud om agentur for Volvo Penta lettvektsdieselmotor. Det var et godt valg, og vi lå flere år som bestselger av Volvo i landssammenheng. Mangor fikk agenturet personlig og var på flere kurs i Gøteborg til informasjon og oppdatering. Bedriften drev også service og sendte folk langt av sted. Oppdragene ble betalt av importør. Etter hvert ble det så mye arbeid at bedriften ikke kunne ta alt. De delte da service og salg med en annen bedrift - til nytte og glede for begge parter. <br/> | |||
<br/> | |||
Tida var nå inne for å modernisere og oppdatere bedriften. <br/> | |||
Vi trengte en kraftigere slipp og en større byggehall. Hittil hadde båtene vært bygd ute, med overbygninger over hvert nybygg. Disse måtte rives ved sjøsetting. Det var både urasjonelt og dyrt, og i tillegg til ekstra arbeid, ble en del materiell ødelagt og måtte fornyes hver gang. <br/> | |||
Nå satset bedriften på en byggehall på 24 - 25 meter og med høyde 14 meter. Hallen kunne forlenges til 50 meter. Dessverre fikk vi avslag på lån fra Distriktenes Utbyggingsfond (DUF) og måtte finansiere hallen ved hjelp av penger fra driften. <br/> | |||
Vi bygde 4-6 båter i året og anla en enkel såpebedding i hallen. Den brukte vi til nybyggene, og på den kunne vi bygge båter fra 30-100 fot. Også denne kostnaden måtte tas fra driften da vi ikke fikk langsiktige lån fra DUF. Vi fikk nå stadig større likviditetsproblemer. <br/> | |||
Vi hadde gjort ferdig fundamentet til ny slipp da vi fikk vite at Sulitjelma Gruber skulle selge et slippanlegg på Finneid ved Fauske. Vi fikk et godt pristilbud, men måtte demontere anlegget selv. Nils og en ansatt gjorde arbeidet. De fikk anlegget til innlastningskaia og lånte en 400 tonns stålpram til transport. Sulitjelma Gruber sørget for transport til Fauske. Resten var bedriftens ansvar. Bedriften hadde leid slepebåt, og betingelsen var at den ble forsikret tur/retur Forra. Forsikringspremien var 5000 kr. Vi syntes premien var svært høy. Mangor konfererte med Nils, og de tok sjansen på ikke å forsikre, men spurte Sulitjelma Gruber om å få kjøpe prammen, og de fikk den for 10 000 kroner kontant. Nils fikk lån i Evenes sparebank, og de tok fatt på turen nordover - uten forsikring. <br/> | |||
Alt gikk greitt til de om kvelden kom til Vestfjorden. Da ble det sydvestkuling. Mørket seig på. Slepebåten som het "M/S Lomsvik", minsket farten, og de hadde et langt slep. Det var 4 mann om bord på "Lomsvik", skipperen + 3 fra bedriften. <br/> | |||
Det gikk bra lenge, men midtvegs mellom Øksundet og Tranøy Fyr sprang sleperen av. Det var ikke langt til land, sjøen stod rett på, og der var bratte fjell. Sleperen seilte nå "i sin egen sjø". De gjorde flere forsøk på å borde den, men uten hell. De tenkte på forsikringa ---. <br/>Så fikk Mangor skipperen til å gå så nær lekteren som mulig. Han stod på bakken og hoppet da båtene var kloss ved hverandre. Heldigvis klarte Mangor å klore seg fast i et eller annet på dekket. "Lomsvik" forsvant i mørket, men kom snart tilbake. De kastet ei line til Mangor, og til den var det bundet en wire. Det var et fryktelig slit å få wiren opp av havet, om bord i lekteren og festet rundt pollerten på lekteren. Så var slepet i gang. Først gikk det sakte, men det holdt - . | |||
Nå kom reaksjonen. Mangor var alene på lekteren i stummende mørke. Han holdt seg fast i et rattstativ bak en lukekarm. Han frøs og var våt og måtte hoppe rundt rattstativet for å få varme i kroppen. Da de kom til Tranøy, la "Lomsvik" til kai og Mangor fikk varm kaffe, tørre klær og sov i en varm lugar til neste morgen. Da gikk de videre - i nesten stille sjø - uten problemer - til Forra. <br/> | |||
Ei uke seinere solgte de lekteren for 30 000 kroner. De fikk betalt banklånet, slepet og omkostningene ved handelen. <br/> | |||
<br/> | |||
Omkring 1960 var det 35-40 mann i helårs arbeid i bedriften. Det var nok å gjøre både med nybygg og reparasjoner. En god del av fortjenesten gikk til investeringer, og bedriften hadde stadig anstrengt likviditet. Flere ganger kunne verken Nils eller Mangor ta ut lønn. De måtte bruke pengene til skatt, moms osv. De tenkte at så lenge bedriften gikk, lå pengene i den, og det ville ordne seg etter hvert. <br/> | |||
Selv om de hadde bygd én laminert båt med suksess, hadde de mye å lære. 3 stk. fra bedriften var på kurs på Rognan om impregnering og laminering, og Mangor fikk komme til en bedrift i Mandal og lære hvordan de gjorde det. De hadde skaffet seg en brukbar lamineringsrigg, men manglet utstyr til pressing. Dessuten måtte de ha skikkelig impregnerte materialer til spantene. Disse fikk de fra Boliden i Sverige. De kom i bunter, og det ble kjøpt ei jernbanevogn om gangen. Så losset de vognene i Narvik og kjørte materialene til Forra. <br/> | |||
De fikk også montert ei Hildebrand tørke av et Oslo-firma. Det fantes bare ei slik i Nord-Norge fra før. Tørken var vannspylende. Ved hjelp av ei stor vifte dusjet vannet innover lasten. Det var over orkans styrke i tørkegraven under tørkeprosessen. De tok prøver av forskjellige spant etter tørking og liming. Dette ble gjort av skipskontrollen, og prøvene ble sendt til Teknisk Institutt i Oslo for testing. De fikk attest med resultat og godkjenning av liminga. <br/> | |||
De trengte mer vann til dette anlegget, og bedriften måtte også ha mer vann. Mangor måtte kjøpe en ny vannkilde. De grov ut et nokså stort basseng og koblet vannkildene sammen. Dermed hadde de nok vann både til bedriften og private hus som fikk koblet seg til anlegget. <br/> | |||
Snart ble det kjent at bedriften bygde båter med trykkimpregnerte, laminerte spant, og at disse var sterkere og mer sikre mot råte. De fikk flere bestillinger på arbeid, men Statens Fiskarbank var skeptisk til denne byggemetoden. De sendte en ansatt på inspeksjon. Han kom etter arbeidsslutt og tok ikke kontakt med ledelsen. Dessverre sendte han ut ei feilmelding som gjorde at bedriften både fikk ekstra arbeid og kostnader før saka var oppklart og den uriktige meldinga dementert. <br/> | |||
I 1963-64 bygde de en 82 fots krysser - den største båten til da. Dette var ei stor utfordring for bedriften. Det ble ei anna beregning enn å bygge båter opp til 60 fot. Bedriften tapte en god del penger, men fikk samtidig bestilling på 3 nybygg av samme størrelse. <br/> | |||
Markedet krevde nå større båter. <br/> | |||
<br/> | |||
I 1965 - under bygginga av disse båtene - fikk bedriften likviditetsproblemer. En underleverandør begjærte bedriften konkurs. DUF ville ikke hjelpe den, og bedriften gikk konkurs. <br/> | |||
På den tida hadde de 40 mann i arbeid - inkludert 4 i administrasjonen. På hver avdeling - for tømmermenn og verksted - var det en arbeidende formann. De hadde 2 båter under arbeid + en del reparasjonsarbeid. <br/> | |||
Familien mistet alt under konkursen. Både eiendom og inventar var pantsatt på forhånd. <br/> | |||
<br/> | |||
Løsninga ble et A/S der 4 i familien var aksjonærer. Det ble lånt en del av Evenes Sparebank og en del andre slik at aksjekapitalen ble innbetalt. "Forra slip og båtbyggeri" var den største arbeidsplassen i kommunen. Ordfører Oddmund Lind, Kristian Andersen, Trygve Hovde og Bjarne Ankerstrøm var meget hjelpsomme for å få dannet A/S og for at det skulle gå bra i Forra. Bjarne Rasch Tellefsen, Harstad, ble formann i det nye styret, og Mangor forteller at de hadde et godt samarbeid. De startet blant annet et nytt prosjekt med serieproduksjon av "Nordlands-sabben". Dette ga bedre og bedre resultat. De gjorde også en del nødvendige investeringer i bedriften på denne tida: Produksjonshallen ble forlenget til 50 meter. Det ble montert heiseporter og porter i begge røstveggene. For utkjøring og transport av varer ble det montert porter i øverenden av hallen. For utsetting av nybygg og større reparasjonsarbeider, i nedenden mot sjøen. De hadde anlagt 2 utsettings- og byggebeddinger og en slippvogn i hallen og montert en 5 tonns traverskran der. Alt materiell og utstyr som skulle monteres i båtene, kunne settes på plass, uansett hvor det måtte være i hallen. En god del moderne verktøy og utstyr var også kjøpt inn og var i bruk. <br/> | |||
Dessuten bygde de ei solid betongkai for 5 tonns akseltrykk. Evenes kommune fikk bruke kaia til lossing av veggrus fra sandbåtene. <br/> | |||
De ansatte hadde dessverre hatt dårlige sanitærforhold. Nå ble det kjøpt inn 4 sanitærbrakker med vaskerom, klosett, dusjer og garderobeskap. Dette etter krav fra arbeidstilsynet. <br/> | |||
<br/> | |||
Men økonomien i bedriften ble stadig dårligere. Nye folk kom inn i styret. Selv om Evenes kommune etter hvert overtok aksjemajoriteten i "Nordland slip og båtbyggeri" som bedriften het nå, gikk det stadig nedover, og i 1976 måtte de begjære den konkurs. <br/> | |||
<br/> | |||
50-årsjubileet 11. juli 1976 med levering av byggenummer 150 samme dag som Nils fylte 80 år, ble en stor skuffelse for han. <br/> | |||
Både Nils og Mangor Rasmussen er gått bort for flere år siden, og mesteparten av det de bygde opp gjennom 50 år, står nå til forfall, mer og mer for hvert år. <br/> | |||
Men vi som opplevde den gode perioden med liv og arbeid på slippen, glemmer ikke slippen og grunnleggerne av den. <br/> | |||
<br/> | |||
=== Vise til Forra === | === Vise til Forra === | ||
''Skrevet av Aud Stunes Olsen til sin fars, Karl A. Stunes', 90-årsdag 6. september 1989.'' <br/> | |||
Melodi: Daisy Bell <br/> | |||
{| | |||
|- valign="top" | |||
| width="350"|I 40-åra jeg vokste opp <br/>i Forra, Forra. <br/>Da var det liv og røre uten stopp <br/>i hele vår Forra bygd <br/>Voksne og unger i hvert et hus, <br/>og buskap i hvert et fjøs <br/>Om sommeren var utmarka beitet snau, <br/>i Sørmarka gikkfullt av sau. <br/><br/>''Refreng: <br/>Forra, Forra, et fredelig sted på jord. <br/>Forra, Forra, ligger ved Ofotfjord. <br/>Med skogkledde åser og heier <br/>og bakker og dårlige veier. <br/>Vårt barndoms sted - i krig og fred. <br/>Nei, aldri vi glemmer det!'' <br/><br/>Nede i Peder Nilsens butikk, <br/>i Forra, i Forra. <br/>En hel pose godter for 5 øre vi fikk <br/>i nittenhundre og førr. <br/>Men det ble slutt på alt slikkeri <br/>da tyskerne gjorde entre. <br/>I hvert et hus de rekvirerte seg plass, <br/>i skolen de holdt kalas! <br/><br/>''Refreng: <br/>Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv'' <br/><br/>Hvis vi en dag ville reise en tur, <br/>fra Forra, Forra. <br/>Da var det bra å ha en sykkel på lur <br/>et sted nedi Forra bygd <br/>Om sommeren "Forsøk" til kirka oss bar, <br/>han Martin stod trygt ved ror, - <br/>og Aronsen med "Haldis " mang en gang har <br/>oss fraktet over Ofotfjord. <br/><br/>''Refreng: <br/>Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv'' ||Om vinteren var det stor aktivitet <br/>i Forra. Forra <br/>På slippen mannfolka arbeidet og slet <br/>og Nils han var basen der <br/>Kvinnene strikket og vevde og spant <br/>og sydde og bøtte klær. <br/>Om høsten i skog og på Heia de fant <br/>masse deilige bær. <br/><br/>''Refreng: <br/>Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv'' <br/><br/>På skolen viför klokka åtte og ni — <br/>i Forra, Forra. <br/>Stunes han lærte oss lese og skriv' <br/>og regne og synge litt. <br/>Men når om kvelden båten kom fram, <br/>og folk kom hjem fra by'n. <br/>Vi måtte på posthuset til han Johan <br/>og ta alt i øyensyn. <br/><br/>''Refreng: <br/>Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv'' <br/><br/>Dette er blitt bare minner i dag, <br/>om Forra, Forra. <br/>Tida har endret folks livsgrunnlag <br/>i hele vår Forra bygd. <br/>Stilt og tomt er det i mange hus, <br/>vi hører kun havets brus. <br/>Over fjella går sola sin vante gang, <br/>og i skog høres fuglesang. <br/><br/>''Refreng: <br/>Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv'' | |||
|} | |||
<br/> | |||
=== Medlemmene i nemnda === | === Medlemmene i nemnda === | ||
''Aslaug Olsen'' <br /> | ''Aslaug Olsen'' <br /> | ||
''Ole Parten'' <br /> | ''Ole Parten'' <br /> | ||
| Linje 694: | Linje 1 154: | ||
''Kjellaug Kulbotten'' <br /> | ''Kjellaug Kulbotten'' <br /> | ||
{| | |||
|-valign="top" | |||
| Width="320"|[[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] || [[Fil:Fimbul bilde.JPG|300px]] | |||
|-valign="top" | |||
| ''Nydelig barnebilde fra 1903. <br/>Bildet viser Astrid Johansen, Dragvik, født 1902. '' || ''Baksidebilde: <br/>Nydelig barnebilde av gutt fra 1917. <br/>Bildet viser Arvid Johansen Yttervik, Dragvik. <br/>Vi har ikke fått oppgitt fødselsår.'' | |||
|} | |||
<br/> | |||
[[Kategori:Fimbul]] | [[Kategori:Fimbul]] | ||
[[Kategori:2004]] | [[Kategori:2004]] | ||
{{bm}} | |||
{{Ikke F-merking}} | |||