Kjeldearkiv:Fimbul nr 22 - 2004
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Forord
Siden forrige "Fimbul" kom ut i desember 2003, har lokalhistoriesamlinga vår vært utsatt for en dramatisk hendelse: Kjellerrommet vårt i Rådhuset ble nemlig oversvømt av fra et rør i taket 14. januar 2004. Det sprutet vann utover hele rommet slik at flere hundre nummer av "Fimbul" samt mange andre skriftlige kilder og et stort antall bilder og negativer ble våte. De gamle protokollene som ble våte, ble etter anbefaling fra Statsarkivet lagt i fryseboks samme dag, og skulle på denne måten berges, men stablene av våte "Fimbul" var det bare å kaste, for de kunne naturligvis ikke selges. Vi brukte resten av januar og hele februar og mars til opprydding/sortering/kasting og ikke minst til tørking av bilder og negativer. Flere titalls bilder og negativer var blitt utsatt for vann, men vi klarte heldigvis å berge dem.
Etter denne hendelsen godtok vi ikke å ha et rom med vannrør i taket til oppbevaring av uerstattelig materiale, så i april fikk vi flytte over i et anna kjellerrom, et rom uten vannrør, og nå har vi gått igjennom alt lagra materiell og har det svært ryddig.
En annen hendelse i januar er av personlig karakter. Eva Svendsen som har vært medlem av nemnda siden "Fimbul" kom ut første gang i 1976, ble ramma av sykdom og kan inntil videre ikke delta i nemnda. Eva har gjort en kjempejobb som kasserer og er svært savna av oss andre. Vi håper inderlig at hun blir frisk igjen.
Vi får stadig inn interessant stoff til "Fimbul" og har faktisk ikke plass til alt denne gang, men det som ligger på vent, blir med i neste nummer.
Takk til alle som har sendt oss stoff.
I "Fimbul" nr 20 oppfordra vi leserne til å sende inn oppskrifter på tradisjonsmat fra Evenes, for eksempel oppskrifter på lefser, rømmegrøt, blodmat fiskekaker mm. Kanskje får vi respons denne gang?
Eller er det noen som kan fortelle hvordan man sydde lugger?
Vi er fremdeles interessert i å få skrevet ned sagn, historier som ellers kan gå i glemmeboka.
Dersom dere ikke vil/kan skrive selv, kan dere ta kontakt med noen i nemnda som da kommer på besøk.
Så håper vi at dere finner noe av interesse i årets "Fimbul".
GOD JUL!
Hilsen redaksjonskomitèen
Søndagsbetraktning
ved prost Jak. J. Anderssen, Ofoten
Nytaarsdag 1916 Bøn om fred. Mel.: Kom Helligaand, med skabermagt. L. 209 | |
Vor Fader, som i himlen er, vi ber av al vor sjæls begjær: I naade se til verden ned og giv den fred. O Gud, giv fred! Lad helliges dit høye navn! Stil kristenhedens dybe savn ved syn av din rettferdighed og giv den fred. O Gud, giv fred! Dit rige komme, Herre Gud! Med lydighed mod dine bud, saa syndens magt kan slaaes ned, og giv os fred. O Gud, giv fred! Din vilje lad den skje paa jord, som i din himmel! Lad dit ord faa magt i verdens viljes sted og giv os fred. O Gud, giv fred! O, giv os livets sande brød til næring nu i denne nød. Lad kjendes Kristi kjærlighed og giv os fred. O Gud, giv fred! |
Forlad os, Gud, vor syndeskyld og menneskenes sind opfyld i hadets sted med miskundhed og giv dem fred. O Gud, giv fred! I denne prøvelse bevar fra tvil og fald den tro, vi har paa dig og din barmhjertighed og giv os fred. O Gud, giv fred! Fra verdens ondskabs overvold os frels, o Gud, og oprethold i troens liv din menighed og giv den fred. O Gud, giv fred! Dit riget er og magten din. Lad til din ære kristent sind faa magt i al din men'skehed. Og giv den fred. O Gud, giv fred! |
av Alfred Arntsen
Det blir ofte hevdet at nordlendingene var svært så oppfinnsomme når de la navn på barna sine. Og det kan sikkert finnes eksempler på en slik oppfinnsomhet, men ser man på gamle folketellinger og kirkebøker i Ofoten, så blir man imidlertid snart klar over at uvanlige navn er sjeldne unntak, og helst brukt som mellomnavn. I det store og hele er det slik at oppkallingstradisjonen fører til at de sammen navnene går igjen i generasjon etter generasjon.
Digitalarkivet ved Universitetet i Bergen har en befolkning i Ofoten i 1801 på totalt 1796 personer, hvorav 866 menn og 929 kvinner. Og lager vi en "10 på topp" liste over de vanligste fornavnene i Ofoten i 1801 får vi:
Kvinner | Menn | |||
Anne (Ane) | 108 | Ole | 94 | |
Karen | 66 | Peder | 83 | |
Maren | 66 | Nils | 53 | |
Ellen (Elen) | 59 | Lars | 48 | |
Berit (Beret) | 51 | Anders | 36 | |
Kirsten | 40 | Jon | 34 | |
Marit | 36 | Axel | 34 | |
Gjertrud | 30 | Christen | 23 | |
Margrethe | 30 | Jakob | 22 | |
Ingeborg | 29 | Jens | 22 |
De mest brukte navnene i 1801 hadde sikkert vært i bruk i lang tid i Ofoten, og vi kan vel trygt si at dette er gangbare navn den dag i dag.
Av spesielle navn i 1801 kan nevnes kvinnenavnene Bordina, Danilken, Ebrikka, Gilles, Jane (!) og Rasmina. Av disse var i alle fall Ebrikka, Gilles og Rasmina ikke helt uvanlige navn i Ofoten i gamle dager.
Av spesielle mannsnavn i 1801 finner vi Anut, Elius, Isaskar, Japhet, Jephta, Lamech og Vidrik. Her er kanskje Anut feilskrevet for Ånet, som var et vanlig samisk fornavn. Og vi kan jo tro at Elius skal være Eliseus.
Sogneprestene Arctander, faren Aron Arctander (1694-1781) og sønnen Peder Arctander (1729-1807) ga opphav til nye navnetradisjoner i Ofoten. Ikke bare ble Aron og Peder populære mannsnavn, men vi får også kvinnenavnet Aronia, som ble mye brukt, og som nærmest er særegent for Ofoten. Aronia er brukt helt opp til våre dager. Folketellingen for Ofoten i 1900 viser 6 kvinner med dette navnet. Arctander ble mye brukt som mellomnavn, både hos gutter og jenter. Etter hvert ble Arctander også brukt som fornavn på gutter. Og som fornavn er Arctander/Artander nesten utelukkende å finne i Ofoten.
Kvinnenavnet Øllegaard er en gammel form av kvinnenavnet Hildegard, og brukt langs hele kysten. Navnet er kjent i Ofoten fra slutten av 1600-tallet, og var i vanlig bruk opp til vår tid. I 1900 var det 7 kvinner i Ofoten som hadde dette gamle navnet. Det er nå gått helt ut av bruk.
Appolonia dukket opp som kvinnenavn i Ofoten tidlig på 1700-tallet. Etter hvert ble dette navnet omformet til Abelone, som i lang tid var et vanlig kvinnenavn i Ofoten. I 1900 var det 7 kvinner i Ofoten som bar dette navnet. I dag brukes vel i stedet Lone eller Lona.
I 1801 var det kun ei kvinne i Ofoten som het Mildred, men før 1800 var dette et mye brukt navn på sjøsamiske kvinner. Det ser imidlertid ut til at de ble døpt Mildred, men til daglig kalt Milla. Så sent som i 1865 ser vi at en eldre Ofoten-kvinne er kalt Milla* i folketellinga, men vi kan sikkert regne med at da hun ble døpt, så skreiv presten henne inn som Mildred.
* Milla Gulliksdatter, innskrevet i ministerialboken for Ofoten som Mildri, datter av Gullik Grimssen og Karen Pedersdatter på Stiberg i Skjomdalen. Hun ble født 24. juni 1802 og døpt 18. juli samme år.
Litt om Alfred Arntsen
Alfred Arntsen vokste opp i Østervik, men flytta fra stedet allerede i 1956 som 15-åring. Han har bodd i Oslo siden 1963, men har hatt god kontakt med heimbygda. Han har i mange år vært interessert i lokalhistorie og slektshistorie fra Ofoten.
Red. anm.:
Alfred Arntsen bidrar med meget interessant stoff som vi kan publisere i "Fimbul". Redaksjonskomitéen er svært glad for å ha fått kontakt med han.
Fra Selbu til Evenes
av Alfred Arntsen
Fra middelalderen av har Ofoten-jektene seilt til Bergen med tørrfisk, og hatt varer med seg tilbake til fiske, husholdning og klær. Men opp gjennom tidene har jektene også hatt med seg folk nordover. På 1600 og 1700-tallet var det oftest unge gutter som kom nordover som drenger eller fosterbarn. Magnus Pettersen har i «Ofoten 1» tatt for seg manntallet i 1701, som viser at det i Ofoten var 23 drenger og fostergutter som var født i Bergen eller Trondheim. De aller fleste var i alderen 11 til 20 år. Vi kan anta at mange av disse var foreldreløse guttunger, som ble sendt nordover for å løse et problem for fosterforeldre eller slektninger. Og kanskje var forholdene i byene så vanskelige at det å sende barna fra seg var en siste nødløsning for livberging, en nødshandling som i så måte ikke skiller seg vesentlig fra de mange kven-barna som ble sendt ut til norskekysten av nødstilte foreldre i Tornedalen.
På 1800-tallet begynner så enslige voksne og hele familier å reise nordover for å søke seg et livsgrunnlag i mulighetenes land. De kom fra Sogn og Voss, fra Møre, Trøndelag, Gudbrandsdalen, Østerdalen og Helgelandskysten. For de som kom fra innlandet må det ha vært spesielt besværlig å finne seg tilrette i det nordnorske kystlivet.
Fra innlandsbygda Selbu i Sør-Trøndelag har det kommet flere familier til Ofoten, og denne historien skal handle om de tre Selbu-familiene som jeg vet kom til Evenes.
Hans Pedersen Fuglem ble født i 1776 på gården Fuglem på Selbustranda. Foreldrene var Peder Olsen Fuglem og hans andre kone Siri Jonsdatter Fuglem. Foreldrene til Hans døde tidlig, og gårdsbruket ble overtatt av andre. Han søke derfor utkomme utafor bygda, og i 1801 finner vi han som tjenestedreng og soldat på gården Tanem i Klæbu. Da han giftet seg i desember 1805 var han fortsatt soldat og bodde på Lademoen i Trondheim. Hun som ble hans kone var Kirsten Didriksdatter, født 1785 i Kvikne i Sør-Trøndelag. Foreldrene hennes, Didrik Didriksen og Ane Knudsdatter Grøntveit, hadde flyttet fra Kvikne til Trondheim en gang mellom 1790 og 1795.
I 1806 var Hans malersvend på Bakke i Trondheim, og da sønnen Casper ble født i 1817 var han arbeidsmann på gården Fjellstad på Lademoen. Ei tid deretter har hele familien reist nordover, for da sønnen Hans ble født i 1821 er de bosatt på Evenestangen, som husmann under sogneprest Hans Fredrik Allan. Hans og Kirsten var fortsatt på Evenestangen da de i 1824 fikk en sønn som døde før dåpen. I 1835 er hele familien i Evenesmark, og Hans er fortsatt husmann under sognepresten. I følge en oppgave hadde han i 1835 "2 kvæg, 3 faar og 2 gjeter". I januar 1843 døde kona Kirsten Didriksdatter, 58 år gammel. Hans døde fire år seinere, i mai 1847.
De tre sønnene til Hans og Kirsten som levde opp, ble alle å bosette seg i Evenesmark.
- Peter Didrik Hansen, født 1806 i Strinda, Trondheim, giftet seg i 1829 med Martha Maria Hansdatter, født 1806 i Lien i Evenes. Hun var datter av Hans Hansen og Ane Mikkelsdatter.
Peter var husmann i Evenesmark, og han og kona Martha Maria fikk 11 barn, men 3 av barna døde små. - Casper Andreas Hansen, født i 1817 på Lademoen i Trondheim, var husmann på Prestholmen i Evenesmark. Han var gift 2 ganger, første gang i 1838 med Johanna Bergitte Christiansdatter, født i 1817. Hun var datter av Christian Christiansen og kona Marit Pedersdatter, som bodde i Gjevik (Ytter-Jevika) i Ballangen. Johanna døde i februar 1852, og Casper gifter seg på nytt med Karen Jacobie Hartvigsdatter, født 1828 på Liland.
Det var 6 barn i første ekteskap, og 4 i det andre ekteskapet. - Hans Petter Hansen, født 23. august 1821 på Evenestangen, ble gift i desember 1843 med Maren Elisabeth Hansdatter, født i 1819 på Lasletta ved Melsbø i Tjeldsund. Hun var datter av Hans Arentsen og Elisabeth Olsdatter.
Hans var gårdbruker ved Vannet i Evenesmark, og han og kona fikk 10 barn.
Brødrene Peter, Casper og Hans Hansen har ei stor etterslekt.
Hans Pedersen Fuglem, som flyttet med familien sin til Evenesmark, hadde en eldre halvbror Ole Pedersen Fuglem. Ole var født i 1767 på Fuglem på Selbustranda, og giftet seg i 1791 med Sofie Olsdatter Sandvik, født 1767 på gården Sandvik i Selbu. De bodde ei kort tid på heimgården hans på Fuglem, men slo seg deretter ned på husmannsplassen Svinåsbakken i Selbu. Ole og Sofie hadde datra Siri Olsdatter, født i 1791 på Fuglem. Hun giftet seg i 1821 med gårdmanns-sønnen Jon Olsen Nykkelmo, født i 1796 på gården Nykkelmo i Selbu.
De fikk 5 barn, og det ble sønnen Ole Jonsen Nykkelmo, født i 1825, som overtok som driver av heimgården. Han giftet seg i 1846 med Guro Olsdatter Uglem, født 1823 i Selbu.
Ole og Guro fikk 2 døtre, Siri (Sigrid) og Ingeborg. Men så skjedde det tragiske at Ole ble syk og døde i 1853, bare 28 år gammel. Trolig døde også kona Guro bare kort tid etter. Døtrene Sigrid og Ingeborg ble satt bort til oppfostring i Selbu. Som voksne ble begge søstrene å bosette seg i Evenes.
Sigrid Olsdatter, født i 1847 på Nykkelmo i Selbu. Hun reiste nordover til Ofoten i 1868, og kom i tjeneste på Liland. Der traff hun Ole Andreas Jentoft Nilsen, født 1840 på Liland, sønn av Nils Nicolai Frantsen og kona Kristianna Hansdatter Sigrid og Ole giftet seg og slo seg ned som gårdbrukere på Lakså. De fikk 3 barn:
- Konrad Nikolai Småbakk, født 1871 på Lakså. Han var gårdbruker på Lakså, og gift med Øllegaard Lorentse Johansdatter, født 1878 på Lakså.
De hadde 10 barn. - Othelia Olsdatter, født 1877 på Lakså. Hun ble gift med Johan Andreas Elvemo, født 1872 i Bogen. Han var gårdbruker, fisker og gruvestiger i Bogen.
Othelie og Johan hadde 10 barn. - Olav Andreas Rikard Lakså, født 1880 på Lakså. Han ble gift med Emma Bergitte Hansen, født 1881 på Stunes. Olav og Emma hadde gårdsbruk på Lakså. De fikk 8 barn.
Ingeborg Olsdatter, født 1850 på Nykkelmo i Selbu. Hun kom til Ofoten i 1871, og ble gift med Nikolai Anton Nilsen, født 1842 på Liland. Han var bror til Ole Nilsen som var gift med hennes søster Sigrid.
Nikolai var bosatt på Liland som fisker og husmann. Han og kona Ingeborg hadde mange barn som vokste opp, og har ei stor etterslekt i Ofoten.
Det er meget trolig at Sigrid Olsdatter (se foran) kom nordover til Ofoten i 1868 sammen med den siste Selbu-familien som jeg skal fortelle om.
Ingeborg Pedersdatter Garberg ble født i 1814 på gården Garberg i Selbu. Hun ble gift ca 1835 med Sven Eriksen Uglem, født i 1804 på Uglem i Selbu. Sven bygslet et av de mange gårdsbrukene på den store Uglem-gården. Det ser ut til at Ingeborg og Sven greide seg bra som gårdbrukere. De fikk mange barn, men så døde Sven i 1850, bare 46 år gammel. Ingeborg satt tilbake med 6 barn i alderen 1 til 14 år, og som så mange enker med en stor barneflokk fikk hun ei vanskelig tid. Og lettere ble det ikke da to av barna døde i årene som kom.
I 1867 dro den eldste sønnen Jens nordover til Lødingen for å undersøke forholdene nordpå. I 1868 reiste han tilbake til Selbu, og tok hele familien med seg nordover. Den nest eldste sønnen Peder (Per) var allerede gift og hadde 2 barn, men også han tok familien med seg på reisen nordover.
Det ser ut til at de først tok opphold på Fjelldal i Tjeldsund, for der bodde de da Per og kona Marit fikk sitt tredje barn.
I 1875 finner vi de fleste i familien på Lødingen, hvor Per var blitt forpakter av prestegårdsjorda. De av familien som bodde på Lødingen i 1875 brukte da slektsnavnet Uglem, etter gården på Selbu.
Omkring 1882 kjøpte brødrene Jens og Per en del av det store gårdsbruket til Hartvig Olsen på Tårstad, og de fleste i familien flyttet dit. Men det var ikke bare gårdsbruk som opptok karfolkene i denne familien - flere av dem gikk med stort hell inn i handel og andre forretninger.
De som kom nordover i 1868 var:
Enka Ingeborg Pedersdatter Garberg, født 1814 i Selbu. Det ser ut til at sønnene har tatt seg godt av mora. Vi kan nok tro at de første årene nordpå ikke var lett for noen i familien, og preget av stor uvisshet om framtiden. Det ble nok til sist en stor glede for mor Ingeborg å få oppleve at 3 av sønnene satt med selveide gårdsbruk på Tårstad. Hun var omlag 70 år gammel da hun døde på Tårstad i 1883.
Barna til Ingeborg Garberg var:
- Jens Svendsen, født 1836 i Selbu. Han var den som undersøkte forholdene nordpå, og fikk hele familien til å bryte opp fra Selbu. Han kjøpte gård på Tårstad sammen med broren Per. Han var ikke gift, og dreiv gården ved hjelp av tjenestefolk.
- Peder "Per" Svendsen, født 1838 i Selbu. Han ble gift i 1865 med Marit Olsdatter Bårdset, født i 1837 på gården Bårdset i Selbu. De hadde to barn da de flyttet nordover, datteren Ingeborg og sønnen Svend. De hadde tilhold på Fjelldal da sønnen Ole Tobias ble født i august 1868. De fikk ytterligere 5 barn mens de bodde på Lødingen.
Han kjøpte gård på Tårstad omlag 1882, og ble i 1895 poståpner og dampskipsekspeditør. Året etter startet han handel på Tårstad. - Anders Svendsen, født 1846 i Selbu. Han var den første som slo seg ned i Evenes. I 1875 finner vi han som tjenestedreng hos Peter Dass Klæboe på Liland. Senere kjøpte han gården Langvolden på Tårstad, og det er trolig at han oppmuntret sine brødre Jens og Per til å slå seg ned på Tårstad.
Han ble gift med Ida Kathrine Mikkelsdatter, født i 1863 på Skjomnes i Ankenes.
Anders og Ida hadde ikke barn. - Andreas Svendsen, født 1849 i Selbu. Ei tid etter at familien hadde kommet til Lødingen fikk han stilling som handelsbetjent hos Arent Schøning, som dreiv ei stor og omfattende virksomhet i Lødingenhavn. Andreas ble også opplært som baker. I 1898 fikk han kjøpe en eiendom hos Schøning, og startet eget bakeri og hotell. Allerede i 1900 hadde han en stor virksomhet med hele 14 ansatte. Svendsens Hotell på Lødingen ble etter hvert en velkjent virksomhet.
Andreas giftet seg i 1882 med Emerentse Peroline Gregussen fra Staksvold i Tjeldsund. De hadde datteren Aagot, født i 1888.
Mora til Emerentse Peroline var fra Voss og het Ane Pedersdatter. Hun var søster til Lars Pedersen Grove, den kjente klokker og lærer i Evenes og Ankenes. - Ingeborg Fredriksdatter, født 1859 i Selbu. Hun var Ingeborg Garbergs datter med Fredrik Torstensen etter at hun var blitt enke.
Ingeborg ble gift med Bartold Andreas Pettersen, født 1862 i Ankenes sogn (trolig på Tortennes i Herjangen). Foreldrene hans var Maria Abrahamsdatter og Petter Mikal Nilsen, som etter at Maria døde ble gift på nytt og bosatt på Tårstad. Bartold var fisker og tømmermann på Tårstad. Han og kona fikk mange barn.
Til slutt litt om barna til Per Svendsen og Marit Olsdatter.
- Ingeborg Svendsen, født 1865 i Selbu. Ved folketellinga i 1875 bodde hun heime hos foreldrene i Lødingen.
- Svend Svendsen, født 1866 i Selbu. I 1900 var han handelsbetjent hos kjøpmann Hermann Winnem på Liland. Han bodde fortsatt på Liland da han noen år etter århundreskiftet kjøpte broren Ole sin gård i Narvik. Han flyttet imidlertid ikke til Narvik, men fortsatte å bo på Liland.
- Ole Tobias Svendsen, født 27. august 1868 på Fjelldal. Han var handelsbetjent på Lødingen da han i 1895 giftet seg med Anne Josefine Aam, født i 1870 i Volden prestegjeld på Sunnmøre. Kort tid senere flyttet han og kona til Narvik, hvor Ole Tobias startet kolonial- og stentøysforretning. I 1901 ble han innvalgt i det første kommunestyret i Narvik. Etter noen år i Narvik flyttet han tilbake til Lødingen som bestyrer av Schønings handel og ekspedisjon.
- Mikal Svendsen, født 1870 i Lødingen. Han søkte seg tilbake til Selbu, og ved folketellinga i 1900 finner vi han bosatt på gården Hoem i Selbu, som garver for egen regning.
- Petrine Marie Svendsen, født 1872 i Lødingen.
- Anna Svendsen, født 1873 i Lødingen.
- Peder Svendsen, født 1875 i Lødingen. I år 1900 var han handelsbetjent hos Schøning på Grøtøy i Steigen.
- Einar Svendsen, født 1879 i Lødingen. Han overtok farens virksomhet på Tårstad som gårdbruker, handelsmann og post- og dampskipsekspeditør.
Han var gift med Karen Christensen fra Våge i Lødingen.
Kilder:
Kjell Haarstad og Per O. Rød: Selbu i fortid og nåtid. Gårds- og slektshistorie for Selbu.
Torbjørn Lein, Trondheim: Slektsopplysningerpå internett
Konrad Naustvik: Gårds- og slektshistorie for Tjeldsund
Vivian Fjordholm: Gårds- og slektshistorie for Lødingen
Folketellinger 1865, 1875 og 1900.
Personlige opplysninger fra Evenesfolk
Rasjoneringsvise
Denne visa ble oppført på revy i Bogen i 1943. innlevert av Svein Lambertsen (Svein Vilhelm Lambertsen 1926 - 2007) |
Nu è det rasjonering. Nu è det kort på alt. Og det blir ingen bedring. Snart får vi kort på salt. Matlaus og klelaus, skolaus vi går. Ingen anvisning vi på skotøy får. Vi è så dårlig stillet - har ingen venner der oppe på skoleloftet som deler ut kort på lær. Vi vandre i lugga i allslags vær. Vi fikk jo avslagskort på solelær. Hadde vi vært fra Dragvik, og hatt litt ost og egg, hadde vi fått barberblad og slutta og gått med skjegg. Saman fra Eièt de klira med ull kjøre så opp med ryggsekk full. Snusen blir tørr om leppa i slik ei julestri. Folket i kø med skreppa - de fleste de blir jo fri. "Me hev ikkje noko", er svaret vi får. Derfor til han Krestian vi med skreppa går. På Coopen der får du kjøpe mel og klosettpapir. Der kan du være trygg på at ingen der får på klir. Men hvis ei sikring du trenger en dag, gå da til Bogen Samvirkelag. Hansen han ordner til julen, stiller ut skrin og skrap. Det fineste gjemmer fruen i sine private skap. Tøyer og strømper, sneller med tråd det skal hennes venner og bekjente få. Leif è nu driftsbestyrer for de nedlagte gruver her. Det è jo bagateller for Michaelsen å styre der. I Lofotposten en annonse der står: Hos driftsbestyrer'n kvinnfolk arbeid får. Vi sangere må nu leve uten både fisk og sild. Enten er vi for mange, eller så er vi sivil- Vent kun til tidene bedres igjen, da vil hver fisker være sangerens venn. Ja, nu vil vi slutte å synge. Håper ingen har tatt seg nær av denne lille vise som vi nu har fremført her. Dikteren er ukjent, han var kanskje slem. Men "me ska" ta han når han "kjem igjen". |
Liland brygge i frontlinjen
Motstandskampen 1940-45
av Olav Ravn (Olav Kristian Bang Ravn 1918-2007)
Innledning
Okkupasjonstiden er en del av vår nære fortid. I løpet av disse 5 åra fant det sted mange dramatiske begivenheter. Liland brygge har en spesiell plass i dette bildet.
Det var sjøverts kommunikasjoner som først og fremst bandt landsdelen sammen. Før annen verdenskrig hadde Liland skipsruter til Narvik, Lødingen, Svolvær og Bodø. Alle hverdagene anløp melkebåten "Haldis" Liland på tur til Narvik og med retur om kvelden. I 1938 ble veien over Herjangsfjellet åpnet for trafikk. Rutebilselskapene i Harstad og Narvik satte i gang bussruter med avgang fra byene om morgenen og retur om ettermiddagen. Riksveien gikk om Liland, og stedet var et nøkkelpunkt trafikkmessig sett.
Felttoget våren 1940 hadde vært en hard påkjenning for oss som deltok. De fysiske påkjenninger og anstrengelser hadde vært formidable. De psykiske påkjenninger var også omfattende. Spesielt var tankene på at vi hadde vært med på å ta - eller å medvirke til å ta - menneskeliv tunge å bære. I begynnelsen av juni måned stod 4 togsett på svensk side av Riksgrensen ved Bjørnfjell klar til å laste inn tyske tropper og transportere troppene tilbake til Tyskland. Sjefen for de tyske troppene, general Dietl, sa til norske forhandlere 10. juni 1940 på Bjørnfjell at dersom den allierte offensiven hadde fortsatt i ytterligere 3 dager, så måtte han ha gitt ordre til sin divisjon om å gå over grensen. Dette viser hvor nær vi var en total seier.
Da Kongen og Regjeringen reiste over til Storbritannia, så det ut til at det var de norske avdelingene som måtte kapitulere for en fiende de selv hadde slått på slagmarken. Dette kunne øverstkommanderende for Nord-Norge ikke akseptere, og han krevde derfor av Regjeringen at de norske avdelingene enten måtte demobilisere eller gå over grensen til et naboland og la seg internere. Demobiliseringen ble valgt, og befal og soldater ved den norske 6. divisjon ble spart for en ydmykende kapitulasjon.
Allerede mens kampene pågikk, ble vårt lands framtid drøftet. De som hadde vært våkne, visste at drømmen om et STORGERMANSK RIKE innebar at Danmark med Island og Færøyene, Norge og Sverige skulle bli deler av dette riket. Vi var jo germanere. Skulle dette forhindres, måtte de tyske stridskrefter nedkjempes. Da vi befalselever ble beskikket til sersjanter på Hundtorp 16. mai 1940, minnet den siste skolesjefen oss om våre plikter som befalingsmenn. Da jeg kom heim etter demobliseringen, hadde jeg derfor et oppdrag: Å planlegge og å organisere en motstandsgruppe.
Den 28. juni 1940 hendte noe helt spesielt. Da kom ishavsskuta "Hanseat" og fiskeskøyta "Bremsund" og la til kai på Liland. Fra Rundhaug kom kjøretøyer med offiserene fra Generalstaben. Kun en av offiserene hadde valgt å følge Kongen og regjeringen over til England. De øvrige - omkring 30 offiserer - hadde 26. juni 1940 underskrevet erklæringen om ikke å kjempe mer mot Tyskland i denne krigen.
Det var eiendommelig å bivåne at Generalstaben valgte passivitet i okkupert land framfor å dra over til Storbritannia og inngå som et meget viktig element under oppbygginga av norske stridskrefter. Før skutene forlot Liland, overveide jeg
å oppsøke staben og hilse på general Ruge som i slutten av november 1939 hadde inspisert Befalsskolen i Harstad. Men jeg avstod. Klokken 1900 satte fartøyene kursen sørover til Trondheim.
Men Generalstabens handlemåte var ikke den eneste brist i viljen til motstand. Omtrent samtidig ble anmodningen fra Stortingets presidentskap til Kongen om å tre tilbake, kunngjort. Administrasjonsrådet var tidligere opprettet, og det hele kulminerte med Riksrådsforhandlingene ettersommeren 1940.
Jeg har her gitt et innblikk i den forsvarspolitiske situasjonen slik den var sommeren 1940.
GRETA blir organisert
Organisering av militære motstandsgrupper var hjemlet i Landkrigsreglementet i Haagkonvensjonen. Etter Folkeretten handlet vi legalt, men overfor Londonregjeringen handlet vi illegalt da Regjeringen ikke hadde godtatt organisering av militære motstandsgrupper.
Rolf Krosshavn var prispolitifullmektig i Narvik. Under krigshandlingene i 1940 hadde han vært politifullmektig i Krigspolitiet. Krosshavn hadde familien sin boende på Liland. Under helgebesøkene møttes vi ofte. Det var betryggende å få juridisk veiledning.
Kaptein Einar Hærland - den siste sjefen for Befalsskolen i Harstad - var blitt beordret som sjef for det sivile luftvern i Narvik. Sommeren 1941 ble han beordret til Oslo. Som ny sjef i Narvik kom marineløytnant Sigurd Valvatne. Han kom til Liland på helgebesøk hos Krosshavn - som selv var fra marinebyen Horten. En søndag ettermiddag tok Krosshavn Valvatne med heim til oss for å få ekte kaffe med fløte i. Det oppstod straks et tillitsforhold mellom Valvatne og meg, og jeg antok at han hadde kontakter i motstandsbevegelsen - noe som stemte. Valvatne kunne fortelle at det arbeidet tyskerne foretok i Bogen, var opptakten til en større flåtehavn. Dermed var det klart at etterretningstjenesten ville bli det viktigste oppdraget i vårt framtidige arbeid.
20. november 1941 ga London-regjeringen samtykke til opprettelse av militære motstandsgrupper i Norge. Videre bestemte regjeringen at sjefen for hæren, general Fleischer, skulle føre den overordnede kommando over gruppene. Dette var godt nytt for oss. Uten å nøle ga vi vår gruppe en fast organisasjon. Arvid Nordstrøm, Rudolf Ravn og jeg var i staben. Videre ble det organisert 4 lag. 1. lag dekket området Bjelgam - Rørvik. Nils Melbøe var lagfører. 2. lag skulle rekrutteres fra Leiros til Dragvik med Ingolf Leiros som lagfører. Eiliv Tofte var lagfører for 3. lag som omfattet området Lenvik - Forra. Lambert Lambertsen var sjef for 4. lag som omfattet Bogen og nærmeste omegn. Bjarne Melbøe fikk ansvaret for å motta og sende post. Siden jeg var befalsutdannet og dessuten hadde oppdrag med å organisere motstandsgruppe, ble jeg sjef for gruppa - som etter hvert fikk navnet GRETA.
For i størst mulig grad å unngå lovløse tilstander under og etter en invasjon, oppnevnte vi løytnant Andreas Strand som militær kommandant med fenrik Kåre Nilssen som NK. Lensmann Einar Winnem skulle fortsette som lensmann. Vi oppnevnte også et formannskap på 4 medlemmer og utpekte sogneprest Anders
Aschim til ordfører. Våren 1942 overtok jeg stillingen som bestyrer av Felleskjøpets lager. Fra da av var Liland brygge vårt hovedkvarter.
Forbindelse utad
Virksomheten vår var nå legal også overfor de norske myndigheter. Det var påtrengende nødvendig å få kontakt med andre grupper for å få sendt meldinger til Storbritannia. Major Nils Hunstad i Harstad hadde under felttoget i 1940 markert seg som en av landets beste bataljonssjefer. Senere hadde han holdt en klar profil overfor okkupasjonsmakten. Gjennom fenrik Reidar Bakkeli - en tidligere kamerat fra Befalsskolen - oppnådde vi kontakt med Hunstad. Bakkeli fikk etterretningsmaterialet vårt, og dermed kom det i de rette kanaler. Bakkeli var selv en fremragende etterretningsmann.
Hunstad hadde bestemt at Bakkeli eller jeg skulle over til Sverige og videre med fly til Storbritannia. Begge pakket vi ryggsekkene våre og ventet på ordren om å dra. Sent på våren fikk jeg hilsen fra Bakkeli om at han var dratt. Det var nok hensynet til overvåkingen av Bogen flåtehavn som gjorde at jeg ble holdt tilbake. Ingeniør Eyvind Width overtok kontakten etter at Bakkeli var reist. En kveld i juli 1942 møttes vi i ei hytte på Kvæfjordeidet hvor Width fikk et omfattende etterretningsmateriale, blant annet over Bogen flåtehavn. Width definerte klart våre plikter.
Virksomheten på Liland brygge
Virksomheten på og rundt Liland brygge ble svært stor etter hvert. Noen dager kunne trafikken være enorm. Bønder kom kjørende for å hente varer. Tyskerne kom med utenlandske vogner, og de svære bryggerhestene ruvet blant de norske fjordingene. Mange av de tyske kuskene hadde liten erfaring i å håndtere hester. Den manglende erfaringa ble erstattet med rop og skrål og ofte også med unødig bruk av svepa.
Fra Felleskjøpets lager ble det omsatt store mengder av landbruksvarer, cellulose, kraftfór, såvarer og kunstgjødsel. Men den store omsetningen kamuflerte vår virksomhet på en utmerket måte. Bussene som kjørte til Narvik hadde ofte tyske soldater med som skulle reise gjennom Sverige med jernbanen til heimlandet. Bussene hadde en ufattelig mengde reisegods stuet sammen på taket, ottinger med sild var en del av lasten.
Innenfor bryggas vegger var virksomheten meget stor. Vi holdt våre møter og fattet vedtak. Etter ei tid lyktes det oss ved hjelp av Krosshavn å åpne forbindelse til XU- gruppe 201 Narvik. Posten til og fra Narvik ble sendt med "Haldis", postmann var maskinist Anton Osvaldsen. I brygga ble breva åpnet, post til oss selv ble tatt hånd om. Post som skulle nordover ble pakket og sendt med en av rutebussene. Klaus Voldstad var den viktigste kureren, han var sjåfør i Harstad Oppland Rutebil. XU organiserte postruter helt opp til Hammerfest og Alta. Posttjenesten skaffet oss et betydelig arbeid da en betydelig del av posten måtte siffereres/desiffereres. Koden vi benyttet var en BOKKODE, den krevde mye arbeid, men den var vanskelig å knekke. I tillegg til meldinger inneholdt posten også kartskisser med videre.
En spesiell postforsendelse vil jeg nevne. En dag hadde kuréren på Harstadbussen et tungt brev av større format. Da brevet ble åpnet, viste det seg å inneholde et kart over Sør-Troms hvor tyske anlegg var tegnet inn med stor nøyaktighet. I tillegg var et vedlegg med forklarende tekst. Et lite brev fulgte også med. Her ba avsenderen, som var den kommunistiske gruppa i Harstad, i høflige former om at ekspedisjonen måtte bli sendt til Stockholm og overlevert til den sovjetrussiske ambassaden. Når dette brevet var kommet inn i vårt system, antok vi at XU-ledelsen i Harstad hadde åpnet for dette. Brevet ble sendt videre gjennom våre kanaler. For ordens skyld vil jeg opplyse at da krigen var slutt, bekreftet sjefen for vårt kontor i Stockholm at brevet var mottatt og levert til den russiske ambassaden.
De viktigste sakene som ble drøftet, var naturlig nok de som hadde med vår virksomhet å gjøre. Her ble det lagt planer, og det ble bestemt hvilke aksjoner vi skulle medvirke i. Flåtehavna i Bogen ble ofte behandlet. Høsten 1942 dukket en "student" fra Bergen opp. Han het Nils Hornæs, var radiotelegrafist med dekknavnet MESTERKOKKEN. Vi tok hånd om han, og han ble boende hos Eiliv Tofte i Lenvik. Hornæs hadde med to radiosendere, TAURUS og LYRA. TAURUS ble senere satt i drift i Lødingen, LYRA i Porsa i Alta. I halvannet år var Hornæs praktisk talt en av medlemmene i GRETA. Uten støtte fra oss kunne Hornæs ikke ha virket som han gjorde.
Blant de andre oppdragene vi fikk var å melde om utbygginga av Engeløya. Vi tok kontakt med lensmannen i Steigen, Karl Omnes. Han hadde tidligere vært lensmannsfullmektig i Evenes. Omnes foreslo å legge et vanlig gårdsnavn på hver av de tyske stillingene. I et vanlig brev til Arvid Nordstrøm kunne han så skrive at han på den bestemte gården hadde foretatt ransaking etter heimbrent. Så oppga han mengde og antatt alkoholinnhold. Etter en bestemt kode kunne vi så bestemme kanonens kaliber med videre. Meldingene hans var festlig lesning, i tillegg var de meget nøyaktige.
Ved månedsskiftet mars/april 1943 flyttet tyskerne flåten fra Bogen til Alta. Vi ble overrasket over at tyskerne holdt flåten samlet i stedet for å legge en eskadre i hver av havnene. En slik løsning ville ha gitt den tyske marineledelsen en meget stor slagkraft mot Murmansk-konvoiene. En av de første dagene i juni 1943 møttes Nils Hornæs, Arne Ekeland og jeg hos Eiliv Tofte i Lenvik. Der bestemte vi å opprette senderen LYRA i Alta. Emil Samuelsberg - en medelev fra Befalsskolen i Harstad - organiserte ei motstandsgruppe i Alta/Hammerfest. LYRA ble plassert i Porsa i Alta med Trygve Duklæt som operatør. Senderen fikk stor betydning for angrepene på TIRPITZ.
Det var ofte at en eller to av oss måtte dra til Harstad eller Narvik for å delta i møter. Vi virket også som kurérer når det var nødvendig. Vi fikk også besøk av personer fra andre organisasjoner. Sverre Kaarby var den som oftest var hos oss. En gang syklet han fra Hammerfest til Liland. Fra Narvik var Rolf Krosshavn, Arne Ekeland og Finn Tornøe ofte på visitt.
Men det besøket jeg minnes spesielt var i juni 1943. Uanmeldt dukket Egil Lindberg opp. Han var operatør på senderen i Tromsø, 0g det var han som ledet det avgjørende flyangrepet på TIRPITZ. Egil Lindberg var helt åpen, og møtet ble for meg en rik opplevelse med toner i moll. Egil Lindberg fortalte om tragedien med "Brattholm" hvor Jan Baalsrud var den eneste som berget livet etter den mest dramatiske flukten under andre verdenskrig. Egil Lindberg sa få pene, men mange stygge ord om ledelsen i Storbritannia som hadde organisert ekspedisjonen på en så klønet og lite ansvarsfull måte. Da han fortalte om Eric Reichelt - styrmannen om bord som året i forveien hadde vært i Tromsø og møtt Egil Lindberg - og som lot seg torturere til døde av GESTAPO uten å røpe hva han visste, gråt Egil Lindberg. Da han var kommet til hektene igjen, samtalte vi om praktiske ting, blant annet om installasjon av sender i brygga.
Personalet på telegrafstasjonen var i nøkkelstillinger. Maia Hovde og Johanne Nordstrøm gjorde oss store tjenester. Det samme var tilfellet med Ragnhild Rafaelsen som var ekspeditrise i forretninga til Trygve Ravn. Det var tidvis stor aktivitet ved Felleskjøpets lager, og det var da nødvendig med arbeidshjelp. Her viste Mikal Susæg seg som en absolutt pålitelig assistent.
Høsten 1941 ble radioapparatene inndratt. Jeg hadde et hypermoderne apparat som tok inn de fleste europeiske stasjonene og også den norske senderen i Boston. Vi innredet et lite "radiorom" hvor vi uforstyrret kunne lytte. Sendingene fra BBC inneholdt også oppfordringer til folket i Norge om sivil ulydighet. Vi kunne ikke støtte tanken om sivil ulydighet da det ville kunne føre til en tettere overvåking fra det tyske sikkerhetspolitiet som igjen kunne føre til opprullinger. Videre var det klart at virkningen på okkupasjonsmakta hadde så liten betydning at det ikke kunne veies opp av de lidelser befolkninga ville bli utsatt for.
Okkupasjonsmakta overlot mer og mer av politimyndighet og domstolmyndighet til Gestapo og lignende organisasjoner. Disse organisasjonene ble senere av Nürnbergdomstolen erklært for å være forbryteriske organisasjoner. Vi svarte ikke med likvidasjoner eller andre tiltak som igjen ville føre til nye represalier. Vi holdt vår sti ren.
5. november 1943 var Eiliv Tofte og jeg i møte med Arne Ekeland i Narvik. Saka gjaldt transport av etterretningsmateriell fra Sverige. Forholdet til Sverige var blitt bedre, og på svensk side av grensen sørøst for Leinavatn var den norske etterretningsbasen KARI opprettet. Vi i "GRETA" fikk nå som oppgave å transportere materiellet til Liland og fordele det videre. Allerede i midten av desember kom materiellet til KARI. Svenske reinsamer kjørte materiellet til en gamme ved Annavatn. Her ble det hentet av Johannes Sandeggen med sine menn og båret ned til gården i Kirkesdalen, - en strekning på omkring 3 mil under ugunstige vær- og føreforhold.
6. januar 1944 startet så Olav Jenssen og Eiliv Tofte fra Vegvesenets stasjon på Skallvatn til Kirkesdalen. Etter to harde og dramatiske døgn kom de fram til Liland. I Stordalen skled bilen utfor veien. Hjalmar Hovde ble tørnet om natta og trakk bilen opp på veien igjen, og lasta kom velberget inn i brygga. Det ble fortsatt mye dramatikk under den videre forsendelsen, men til tross for alle vanskelighetene gikk det bra. Lasta bestod av omkring 400 kg etterretningsmateriell med videre, herav 2 sendere.
I februar 1944 ble organisasjonen rundt senderen UPSILON I i Harstad rullet opp.
Lederen, Jacob Holst, klarte å flykte over til Sverige, men de fleste av medlemmene ble arrestert. Senderen TAURUS i Lødingen med Nils Hornæs som operatør stanset sendingene. 6. juni 1944 ble så senderen LYRA i Porsa tatt og omkring 30 ble arrestert. SIS-senderen IDA i Alta hadde da stanset sendingene. Vi hadde vært med på å etablere LYRA i Porsa, og dette ledet Gestapo til GRETA. Arvid Nordstrøm og jeg ble begge arrestert 20. juni 1944. Den tredje, Eiliv Tofte, klarte å flykte og kom seg over til Sverige. En melding til oss om at LYRA var tatt, gikk tapt underveis. Ved at vi hadde gjennomført en streng sikkerhetstjeneste var ikke flere navn kjent av Gestapo.
Jeg vil langt fra karakterisere forhørene hos Gestapo som noen "vennlige samtaler". Men verken Arvid eller jeg lot oss rokke, og en videre opprulling av XU ble stanset. Vi var begge ei uke i Narvik, så ble vi flyttet til Krøkebærsletta i Tromsdalen. Vi synkroniserte forklaringene våre, og da den beste etterforskeren som hadde vår sak, ble drept av en tysk motstandsmann i Finnmark, mistet Gestapo grepet på saka. Etter ei tid ble Arvid alvorlig syk mens jeg ble sendt til Falstad fangeleir som vel var den hardeste leiren i Norge. I midten av januar 1945 møttes vi på Grini. Rasjonen av tobakk var en sigarett pr dag pr fange. Jeg delte min sigarett i to, og hver morgen og kveld fikk Arvid halvdelen som økning av sin kvote.
GRETA var i juni 1944 kommet i en ny situasjon. Lambert Lambertsen hadde fortsatt en gammel kontakt i Harstad som han benyttet. Arne Ekeland ble beordret til å være sjef for et norsk etterretningskontor i Kiruna utpå høsten 1944. Han tok kontakt med Nils Melbøe, og GRETA var dermed fortsatt i virksomhet.
7. mai 1945 klokken 15.30 stod omkring 5000 fanger oppstilt på Grini. Så kommer en ukjent mann fram i tårnet, griper mikrofonen, og så runger stemmen hans utover appellplassen: "Jag är dr. Søderman från Stockholm, chef för de norske polistrupparne i Sverige. Jag är kommit för at meddela Er at Norje åter ärfritt".
Snart tonet "Ja, vi elsker" utover appellplassen.
Når tankene våre går tilbake til de harde krigsåra, så har vi grunn til å være takknemlig for at bygda ble spart for store materielle ødeleggelser. Men fortsatt er det ennå sår i mange menneskesinn. Tiden leger ikke alle sår, den mildner bare smertene.
Det var det gode kameratskapet som i første rekke gjorde at vi klarte de harde påkjenningene gjennom 5 lange krigsår. Jeg føler derfor fortsatt takknemlighet til mine Kamerater i GRETA.
Olav Ravn forteller om sitt virke etter krigen
av Olav Ravn (Olav Kristian Bang Ravn 1918-2007)
Fra sommeren 1945 til våren 1946 tjenestegjorde jeg som politisersjant ved Vaktbataljon II/DKN i Narvik. Det var et travelt år med behandling av disiplinærsaker, kontroll av gjenværende tyske avdelinger og behandling av saker vedrørende norske kvinner som skulle inngå ekteskap med tyske soldater.
Sommeren 1946 hadde jeg tjeneste som instruktør ved et rekruttkompani på Elvegårdsmoen. Rekruttene tilhørte "krigsårsklassene" (1940-1945). Tidlig på høsten bilte vi til Finnmark og ble forlagt ved Nedrevatn i Porsanger. Dagene gikk med til vakthold og utbygging av leiren med mere. Vi som var befal, brukte en vesentlig del av vår fritid til å avholde idrettsmerkeprøver for soldatene. I november reiste vi tilbake fra Finnmark med skøyter.
I desember 1950 ble jeg tilsatt ved IR 15 i Narvik og i 1960 ble IR 16 slått sammen med IR 15 som dermed ble Hærens største oppsettende avdeling. Fra mai 1966 ble jeg beordret som intendant ved regimentet. Jeg gikk av med pensjon 31. desember 1978.
Jeg har tilhørt en liten gruppe offiserer som aktivt har arbeidet for at de soldatene som slet med senskader, skulle få pensjon. Vi har også lagt ned mange arbeidstimer for å få krigshistorien riktig nedtegnet.
Høsten 1951 giftet jeg meg med en kvinne fra Bjerkvik. Min hustru var en meget god støtte for meg, men dessverre døde hun i januar 1984 etter en bilulykke på Rombaksveien. Huset vårt i byen har jeg overdratt til en niese av min avdøde hustru. Jeg bor nå i vår hytte like vest for Bjerkvik. Her er en rik natur, men fortsatt går tankene mine til heimbygda og til naturen og folket der.
På firemastbarken "Moshulu" vinteren 1942-1943 i Nord-Norge
av Fritz Fadranski (1924-2011)
Bygdebokredaksjonen har i flere nummer skrevet om seilskuta "Moshulu", spesielt i 20, og da Kjellaug Kulbotten fikk tips om at det var en interessant artikkel om skuta på internett, henta hun den ned. Originalartikkelen er på tysk, men nå har vi fått den oversatt til norsk av Odd Mortensen.
I året 1942 mot slutten av september eller begynnelsen av oktober ble jeg sammen med ytterligere ti andre tilhørende krigsmarinen, kommandert fra Oslo til Hammerfest. Vi ble samlet i Blücherleiren på Hovedøya. Til Trondheim reiste vi med jernbanen og derfra videre med et hurtigruteskip til Hammerfest. Reisetida varte ca 10-12 dager.
Min nye avdeling var havneforsvarsflotiljen i Hammerfest (Hafenschutzflottille Hammerfest), og jeg kom først på den ombygde fiskedamperen "Samoa" med betegnelsen "NH 01" (NH sto for Nanni Hans). Kommandanten var en Gabers. På denne båten traff jeg en maskinunderoffiser ved navn Jacobi, og jeg spurte han om han tilfeldigvis kjente en Gerhard Jacobi fra stedet Theissen. Jeg hadde gått byggelinja på yrkesskolen i Zeitz sammen med han. Han sa: "Ja, det er broren min". Jeg ble så gledelig overrasket over at jeg hadde truffet en bekjent i verdens nordligste by at jeg nesten glemte at jeg hadde vært tysk marinesoldat i over fire måneder. Jacobi fikk meg ned på jorda til virkelighetens verden idet han plutselig sa: "Stå i grunnstilling når De snakker til meg!" Jeg etterkom hans ønske og ble så skuffet at jeg aldri snakket til det mennesket mer.
Et apropos til denne historien: Det var julaften 1943, og vi var oppsatt som vaktbåt på havna i Hammerfest da en slepebåt la til dampskipskaia. Alltid når en fremmed båt kom inn på havna, ble man nysgjerrig på om det kunne være et kjent ansikt om bord, så jeg strakte hals og fulgte med på dette. Plutselig så jeg noen som jeg var nesten sikker på at jeg kjente og ropte: "Heinz!!!" Han snudde seg og ropte tilbake: "Jøss, Fritz! Hva gjør du her oppe?" Vi hilste gledelig på hverandre. Det var Heinz Beuchelt fra vår nabobygd Nonnewitz, og også vi hadde gått tre år sammen på byggelinja på yrkesskolen. Nå var det mye å fortelle om. Han var på "Scharnhorst", og de hentet kantinevarer fra Hammerfest til ankringsplassen ved Alta med en slepebåt, for de måtte gå ut på 1. juledag mot en engelsk konvoi ved Bjørnøya. Heinz Beuchelt gikk ikke med til proviantlageret; han ble sammen med meg om bord, og vi pratet om samtid og framtid over et glass rom og ei flaske øl. Men for Heinz Beuchelt ble det ingen framtid mer, for på 2. juledag 1943 ble slagskipet "Scharnhorst" senket mellom Nordkapp og Bjørnøya av engelskmennene. Det var bare 36 overlevende av en besetning på 1968 mann. Også min skolekamerat Heinz Beuchelt fant den såkalte "heltedød" i Ishavet.
Tilbake til oktober 1942: Etter om lag tre ukers tjeneste i Hammerfest, ble jeg kommandert til Honningsvåg havn på Nordkapp-øya Magerøya. Seilasen i stormsjø med en lett mineryddebåt med sperrholtskrog/tverrtreskrog som bare stakk 90 cm dypt, var grusom. Jeg var sjøsyk til døde. Overfarten varte omtrent tre timer, men for meg var det en evighet. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg kom meg om bord på firemastbarken "Moshulu", så tom og ferdig var jeg ved ankomsten til Honningsvåg. Om bord var allerede seks tyske matroser, og jeg var den sjuende mannen. Dessuten var det også to finlendinger fra Åland på skipet. Den eldste av de to (formodentlig dreier det seg om seilmakeren John Sommarströ) fortalte at han alt hadde vært om bord i mer enn 20 år, hadde seilt flere ganger rundt Kapp Horn, og en gang hadde "Moshulu" vunnet kappseilingen om den raskeste hvetefrakten fra Australia ("grain race"). (Det var i 1939, og den brukte 91 dager på overfarten fra Port Victoria (Spenser Golf, Australia) rundt Kapp Horn til Queenstown). Den yngste av finlendingene fra Åland skulle ha vært om bord i fem år. Jeg som den gang var 18 år gammel og preget av disiplin og lydighet, var litt stolt over å reise sammen med en så gammel sjøulk på et så gammelt seilskip selv om det var avrigget (mastene uten seil, men med alt tauverk). Det var bare synd at jeg ikke forsto noe finsk (svensk), for jeg tror den karen kunne fortelle mye. Mindre glad var jeg over det harde arbeidet som nå møtte meg.
"Moshulu" lå i Honningsvåg i Holmbukta ved kullkaia, fortøyd med fire trosser. For- og akterlina var to hampreip så tykk som armen, og så var det i tillegg to spring (ståltrosser) på 3 til 4 cm i tverrmål til trepullere på trekaia. Det var ingen hjelpemaskiner om bord, alt ble gjort med handspill. Som last om bord fra Sør-Norge var nye barakkedeler til 16 barakker med bestemmelsesmål Kirkenes havn ved ishavsfronten. Vi måtte bare vente på havslepebåten "Atlantic" og to minesveipere, og således kunne stadig et par av besetningen ro til stedet Honningsvåg til kinoen eller soldathjemmet; det var for langt å løpe rundt bukta. En dag ble en svært kjent film vist, jeg tror det var den mest sette film den gang, "Maske in blau". Fire av mannskapet hadde rodd over, og vi ble tre mann igjen som vakt om bord. Etter om lag halvannen time ble det plutselig mørkt, og en mektig snøstorm satte inn. Stormen pisket snøen vannrett over bukta i Honningsvåg. Det må ha vært en "Blizzard". Vi lå riktignok i ly av de nakne fjellene, men stormen feide over fjellet gjennom et søkk og trykte med full styrke mot de over 50 meter høye mastene. Det ble naturligvis for mye for trekaia og trepullerne. Vinden hylte i mastene og i det som ennå var igjen av riggen. Trossene var strammet til bristepunktet, og innen kort tid hadde vi en halv meter snø på dekket. Vi rømte inn under dekk. Der var det varmere. En nesten to meter høy kullovn av jern sørget for det. Den måtte til stadighet fyres så den nesten glødet, for ikke bare skipet var av kaldt stål, men også samtlige dekksbygninger. Vårt husvære besto av ett rom og var både kjøkken, oppholdsrom, vaskerom og soverom på en gang. De to ålandsfinnlendingene var innlosjert i kapteinslugaren. Ettersom det ble enda kaldere, ble stålveggene innvendig dekket med et flere centimeter tykt islag; husværet ble til et isslott. Bare ca to meter rundt ovnen som sto i et hjørne, var veggen isfri.
Ute raste stadig stormen, og bare den som en gang har opplevd en snøstorm, kan danne seg et bilde av den. Vi var akkurat i ferd med å varme oss med en kopp glohet te, mens stormen hylte i mastene og ble stadig sterkere, og skipet la seg litt over mot le side. Plutselig knaking og et brak; den forreste trossa suste gjennom lufta med pullerten og en del av kaia som kastet av et elastisk gummirep. Også springet mot akter rev pullerten med seg. Nå var skipet løst framme og dreide ut fra kaia. Hjelpeløs var vi overlevert til skjebnen. Vi hadde riktignok gnisten tilstede, men ikke noe radioutstyr, bare "die Klappbux" (utstyr for morsing med lyssignaler), men denne kunne ikke sees fra signalmottakerstedet i snødrevet. Det mange tonn tunge stokkankeret hang over relingen, men vi hadde ingen vinsj til å flytte det. Så måtte vi i knehøy snø og skjelvende av kulde bare se på hvordan skipet som nå bare var fortøyd akter, dreide seg 180 grader og langsomt men sikkert braket inn mot bergveggen like ved.
Da de fire som hadde vært i land, kom tilbake, måtte de først lete etter oss, for vi hadde ufrivillig forhalt 50 til 100 meter, og de hadde ikke fått med seg noe om ulykken. Nå måtte de bare komme seg om bord, men hvordan? Vinden drev igjen skipet bort fra berget. Men det hang heldigvis ennå fast akterut. Jakobsleider eller fallreip hadde vi ikke så derfor entret de fire matrosene seg opp i den armtykke hamptrossa. Det lyder som sjømannsspinn, og jeg ville kanskje også ha tvilt på det hvis jeg ikke hadde opplevd det selv. Vi var naturligvis overlykkelige over at ingen av karene falt i bekken (altså det iskalde havvannet).
Vi bega oss nå straks inn i lasterommet på leting etter en eventuell oppstått lekkasje som følge av sammenstøtet med berget, og vår frykt ble stadfestet av en svak plaskelyd. I mellomtiden hadde snødrevet avtatt. Det var imidlertid langt over midnatt, og vi hadde endelig kontakt med signalstedet slik at vi kunne melde om havariet. Barakkedelene måtte stables om for å komme til lekkasjen. Det var ei flenge på omtrent en halv meter hvor vannet nå ble presset gjennom, og det måtte handles raskt, for det fantes heller ikke noen lensepumpe om bord. Et tilkalt verkstedsskip tettet neste dag lekkasjen med sement.
I mellomtiden var også slepebåten "Atlantic" og de to følgebåtene ankommet, og seilasen rundt Nordkapp til Kirkenes kunne begynne. Denne turen vil jeg aldri glemme. I det jeg skriver disse linjene er jeg 72 år, og den gang var jeg nettopp fylt 18. De to minesveiperne foran, så havsleperen "Atlantic" og på slep "Moshulu". Et sagnaktig opptog: Fire menn på baugen som utkikkspost, en mann på babord side og en på styrbord side på grunn av eventuelle løsrevne sjøminer, to menn som måtte holde øye med slepetrossa og to kraftige karer ved rorrattet. Storm, snø og kulde pisket i ansiktet. Langt der framme i stormen var Fiskerhalvøya i sikte, og da det klarnet litt, kunne vi med kikkert skimte russiske forsvarsstillinger som var bygd inn i fjellet. Det er meg ennå i dag en gåte at de ikke så oss tatt i betraktning en masterhøyde på over 50 meter. Jeg tror de også hadde hendene fulle i griseværet, eller de følte med oss fordi vi måtte kjempe mot stormen og havet. Vi var i alle fall glade da vi igjen var utenfor synsvidde. Det neste hinder var isen, for Bøkfjorden var tilfrosset. Minesveiperne hadde ødelagt fire miner, men de lette båtene kunne imidlertid ikke komme seg gjennom isen, og slepebåten brakte vår "Moshulu" sikkert i havn i Kirkenes.
Sovjetiske soldater som var havnet i fangenskap, måtte nå i sier og skriver 52 kuldegrader losse barakkedelene, for vi hadde i 1942-1943 til alt uhell også en av de kaldeste vintrene. Vi hadde vondt av russerne; de var bare lett kledd, og på føttene hadde de til dels kluter. Jeg ser dem for meg ennå i dag skjelvende av kulde. Vi måtte bevokte dem under arbeidet og hadde pelsfrakker, pelslue og filtstøvler på oss slik at bare øynene ennå var fri. Geværet måtte vi klemme under armen, for reima var for kort til at det kunne henge over skuldra så innpakket som vi var. Selv om det var strengt forbudt og ble straffet med rapportering, stakk vi i hemmelighet mat og tobakk til russerne, og mangt et takknemlig blikk ser jeg for meg ennå i dag, og til deres hell måtte vi sju "Moshulu"-matrosene selv stå for bevoktningen til lasta var losset. Forpleiningen på denne "drømmereisen" var utelukkende nudler, og to ganger i uka tørkede poteter som puré. Gulasj med nudler eller nudler med gulasj, nudler med tørket frukt eller nudler med sukker osv.
Bemerkning: Den harde skjebnen til de russiske krigsfangene blir bekreftet i beretningen til en som tilhørte M. A. (Marine-Artillerie?). Han hadde forfrosset seg under vaktholdet over russerne som måtte arbeide på "Moshulu" eller "Sørlandet" og ble behandlet på lasarettskipet "Vasan"(?) i Kirkenes.
De to finlendingene gikk i land i Kirkenes, og da var den eldste nærmere tårer enn latter. "Moshulu" ble i Kirkenes som lagerskip for sperrevåpen (vannbomber, sjøminer osv). Jeg kom tilbake til Hammerfest til havneforsvarsflotiljen, hvordan vet jeg ikke lenger i dag. Og fra "Moshulu" hørte jeg ingenting mer de neste årene selv om jeg var i Nord-Norge til 1945.
Fritz Fadranski, Düren, juni 1996
"Viking" i Øysundet med en u-båt ved siden av. |
Botnmark
av Aslaug Olsen
I kirkebøkene er Botnmark i gammel tid nevnt som Furreskov og Furremark. Major Peter Schnitler nevner ca 1742-44 i sine grenseeksaminasjonsprotokoller Veggelandet som Fåreveggen (Forraveggen). I følge de lappiske stedsnavn i Nordland fylke av J. Qvigstad og Gaardnavne i Nordland fylke av O. Rygh, er Botnmarka kalt Nonsåsen. Rygh gir også en forklaring om navnet. Sitat: Nons findes ofte sms med ord som betegner høyder. Det er Gen. at Ordet non'n; Tiden ved kl 3, har sin Opprindelse af, at disse høyder På et andet Sted har været brugte som Solmerker. Sitat slutt.
I følge Qvigstad er det samiske navnet på Botnmark Hoaddjá (Haugen), eller i daglig uttale Håjen. Det samiske navnet på Forra er Farro. Brenna er Buollam, og Sølvsteinlia er Haikárapmá eller Bavkagurrá.
Ut ifra dåpsnotiser i kirkebok for Ofoten og Evenes sogn der fødested eller foreldrenes bosted er Botnmark eller Furremark, skal jeg forsøke å gi en oversikt over bosettinga i Botnmark.
Den første antydning om bosetting i Botnmark finner man i notater om altergang i Evenes kirke, der presten Mads Humle skriver opp navn på alle som går til alters.
- Novi Anni 1707. Postridik. Søndag etter nyttår.
Da går Anders lapp og Kvinde, Furu, hans moder og hans søster Gunnhild til alters. Selv om ikke bosted er nevnt, så er det nok de samme personer som går til alters
- Die Fertia Nat. 1ste juledag 1701.
Da er gammel Amund Hestgjeller, hans Kvinne og hans sønn Anders og datter Gunnhild nattverdsgjester i Evenes kirke.
- Dom. XII â Trinit. 1708. 12. søndag etter trefoldighet.
Da går Lill Ola lapp i Furreskov til alters.
- III Die Nativitatis Christi 1710. 3je. juledag
Da er Anders Amundsen og Kvinne og hans søster Gunnhild fra Furreskov til alters i Evenes kirke. Inntil 17. søndag etter trefoldighet 1732 er Anders Amundsen og kvinne, de fleste ganger også søsteren Gunnhild oppført som altergjester i Evenes kirke hele 17 ganger. Noen ganger er han oppført med navnet Hestgjeller. (Fra 1732 til 1748 er det lakuner i kirkeboka).
Denne Anders er nok den samme personen som major Schnitler i manntall over Bogens fjellfinner i 1743 kaller Anders Hestsnider. Det må jo være en ykestittel.
3. juledag 1723 har den samme Anders en sønn, Amund, til dåpen, hjemmedøpt av Peder Olsen, Østervik, og alle fadderne er fra Østervik.
Fra 1748 til 1755 er det en Ole Anderssen og Botel Mikkelsdatter som har barn til dåpen der de fleste fadderne er fra Botn. Botel er datter av Mikkel Olsen i Heggholla. Botels bror Henrik Mikkelsen gift med Inger Andersdatter har også barn til dåpen fra 1748 til 1764 der fadderne er fra Botn. Ole Anderssen og Inger Andersdatter er sannsynligvis Anders Amundsen Hestgjellers barn. Den 26. september 1786 blir det holdt skifte i lappgammen i Botn etter avdøde lapp Henrik Mikkelsen. De etterlatte er enka Inger Andersdatter og 6 barn: Inger, Mikkel, Marit, Hans, Anders og Kirsten. I Botn er det en plass som kalles Hans-lapptofta. Og på stien fra Botn og opp til Botnmarka er det en plass som kalles Kjersti-gamtofta. Sannsynligvis boplasser etter Henrik Mikkelsens barn Hans og Kirsten. Det ser ut som Anders Amundsen Hestgjeller / Hestsniders familie har hatt opphold i Botnmark/Botn igjennom 3 generasjoner.
Ut ifra tingboka for Ofoten fjerding er der en sak oppe på Sommertinget på Tårstad den 10. juni 1751 hvor Nils Tomassen og Hans Jørgensen, Forra, hadde anmeldt østsamen Reier Eriksen som sammen med sine to sønner, Paul og John, samt svigersønnen Knut Ånetsen, hadde slått seg ned i utmarken som tilhørte kongen og Evenes kirke, områder som gårdbrukerne på Forra forlengst hadde bygslet. Samene brakte med seg en mengde fe og "Løshunde". "De gjorde den aller største skade på Skaug og marker", og ikke bare det. De flyttet sine gammer fra sted til sted og slo seg ned der det var lettest å komme til "Brændfang"- og dessuten "at den påklagede Lap med all sin hop udslaaer Næver og barker den ringe Skaug som ellers tilligger". Og ellers klager de over at samene var alldeles unyttige, da de verken søkte kirke eller kontakt med menigheten.
Nå ba de øvrigheten om "at befrie dem for disse skadelige og forargelige Creature til Udstødelse av deres Bøxel Marker og Kongl. Maj:sts. Eiendom".
Retten opplyste at de allerede i 1749 hadde gjort øvrigheten oppmerksom på de plager leilendingene på Ofotens nordside var utsatt for, og fogden oppfordret lensmannen, Lars Ingebriktsen, og hans sønn, Peder Larsen, om straks å samle mannskap og jage samene bort - noe som ikke lot seg gjøre. Avskrift av Magnus Pettersens beretning om denne rettssaken.
Reier Eriksen var en av Bogens fjellfinner som major Schnitler registrerer i 1743. Han hadde tatt seg boplass i Bogfjell (Snubba) på nåværende bruksnummer 13 Rissletten som tilhører bruksnummer 2 Elvebakk. Men de fór jo og flytta med reinsdyrene sine, og det virker som de pendla mye imellom Snubba og Botnmarka. Reier omkom 31. oktober 1761 da han kjørte med okse nedover isen på Snubbavatnet (Østervikvatnet).
Det ser ut som Reiers sønn Paul Reiersen blir boende i Botnmark. I 1757 gifter han seg med Botel Mikkelsdatter enka etter Ole Andersen. De får 3 barn: 1. Karen født 1759 gift med Peder Tomassen, Råndalen. 2. Inger født 1762 gift med Peder Madsen. 3. Kirsten født 1764 død 1827. Hun har en datter, Hagar, født 1794 som er tippoldemor til undertegnede. 4. Ole født 1769. 3. søndag etter påske 1808 er det oppført i kirkeboka: Ole Paulsen lapp funnet død mellom Østervik og Botn.
Paul Reiersen var edsvoren Laugrettemann. I et skifte på Herjangsfjellet 1. august 1792 er en av laugrettemennene Paul Reiersen, Botnmark. Paul oppholdt seg nok endel i Snubba også, for i 1801 er han nevnt i en skatteliste i Bogfjell. Da hadde han litt brannskade.
Den 19. januar 1806 dør Paul Reiersen, Furramark 78 år gammel.
Datteren Inger født 1762 gifter seg i 1788 med Peder Madsen. Han er født i Håkvikdalen 1749, sønn av Mads Findson og Karen Pedersdatter. Inger og Peder får 4 barn:
- Mads født 1790 i Snubba død 1856 i Botnmark.
- Karen født 1791 i Håkvikdal død 1866 i Botnmark.
- Paul født 1794 i Håkvikdal død 1822.
- Ole født 1795 død 1837. Gift med Inger Mikkelsdatter, og bosatt på Dalhaug, Evenesmark.
Gårdsnummer 30 bruksnummer 2 Nonsåsen.
Det blir Inger Paulsdatters og Peder Madsens barn, Mads og Karen som etablerer den faste bosettinga i Botnmark. Vi skal først følge Mads Pedersen og bosettinga på hans halvpart av Botnmark, gårdsnummer 30 bruksnummer 2 Nonsåsen.
Mads Pedersen blir konfirmert i Evenes kirke 1812, 22 år gammel. I innrulleringsliste 1814 er Mads 24 år oppført under Evenesmark. Skoeskatten 1816 betaler han 16 skilling.
Han gifter seg 20. november 1817 i Evenes kirke med Anna Johnsdatter. Deres eneste barn Maren Lavina blir født i Råndalen 1820.
I en restanseliste for skatt i 1822 er Mads Pedersen ført opp under Bognfjell (Råndalen?).
Manntall over Søe-Finner og Skov-Lapper i Saltens Fogderi forsåvidt de til Skatts erleggelse ere ansatte i Aaret 1831, er Mads Pedersen oppført under Botnmark med kreaturhold, "6 stort Fæe og 12 smaat Fæe.
Forut for salg av gårder som tilhørte Staten ble det gitt en forklaring om eiendommens beskaffenhet.
Mads Pedersens bruk, skyld 2 ort 2½ skilling. Innskrenket inn- og utmark, Skov til fornøden brende. Jordens beskaffenhet tørr og muldig. Utsæd: 1½ tønne bygg. Avling af høe 25 lass.
1 hest, 6 storfæe 16 smaafæe. Husene bestod av en torvgamme, 1 lade, en bod i brukbar stand, 1 torvgamme, 1 høeskjaae, forfalden. Bygsel og forpaktningsledig til fardag 1840.
Den 19. februar 1841 får Mads Pedersen kongeskjøte på gårdsnummer 30 bruksnummer 2 Nonsåsen for 40 spesidaler.
Deres eneste datter Maren Lavina gifter seg 18. juli 1846 med Jonas Larsen Tjoggi født 1824 i Kaalasvuoma, Jukkasjärvi. De bosetter seg i Botnmark. Men ekteskapet ble kortvarig, for den 9. juni 1848 dør Maren Lavina i barsel, barnet dør også. Knapt et år etter dør også kona hans Mads. Ensom og barnløs sitter han igjen på bruket. Men 29. november samme år gifter han seg igjen med Synnøve Johnsdatter født 1820, datter av John Henriksen på Henrikhaugen, Kjeldebotnmark. Synnøve har med seg en datter, Amalie Nikoline Dortea Emilsdatter Grønning født 1847 i Kjeldebotnmark. Faren er Emil Nilssen Grønning, dreng på Tjelle.
Ekteskapet mellom Mads og Synnøve blir heller ikke så langvarig. Mads dør 2. desember 1856.
I grunnboka for løpenummer 70 b av skyld 2 ort og 2½ skilling, nå bruksnummer 2 av gårdsnummer 30 med skyldmark 0,94 er det utskrift av skifteprotokollen vedkommende denne eiendommen på skifte 8. juni 1858 etter Mads Pedersen for takst 80 spesiedaler er utlagt til enken Synnøve Johnsdatter for 80 spesiedaler datert 15. juni tinglest 22. september 1858.
Utskrift fra grunnboka: Skjøte fra Synnøve Johnsdatter til John Henriksen på halvdelen av den gjeldende part for 30 spesiedaler datert 7. tinglest 8. mai 1860. John Henriksen med slektsnavnet Nija er født 1825 i Vassdalen, sønn av Henrik Johnsen Nija. Johns hustru Synnøve Nilsdatter med slektsnavnet Nirpi er født 1827 i Jukkasjärvi.
De har 3 barn med seg fra Vassdalen. 1. Margrete født 1848 som blir gift med Lars Henriksen fra Nipen, Skånland. 2. Josef Mikal født 1850 blir gift med Anne Henriksdatter, Kjønna. 3. Karen født 1850 blir gift med Peder Johnsen, Kjønna. I Botnmark får de 2 barn: Nils født 1862 blir gift med Inger Johnsdatter og bosatt på Rødberg, Skånland og Simon født 1867 død 1867. Denne familien var mye hjemsøkt av sykdom. Allerede i mai 1867 dør Synnøve Johnsdatter Nirpi, og John Henriksen dør i oktober 1870. Grunnboka viser at nå er det datteren Margrete som får hjemmelen på eiendommen for en takstsum 40 spesiedaler datert 25. mai tinglest 15. juni 1872. De får tre barn i Botnmark.
Synnøve, enka etter Mads som sitter med halvparten av bruksnummer 2 Nonsåsen gifter seg opp igjen 17. november 1862 med ungkar Ole Hanssen født i Torneå, Sverige, 27 år. Synnøves datter Amalie vokser opp hos sin mor og stefar.
Grunnboka viser videre: Skyldsetningsforretning avholdt 7. tinglest 8. juni 1866, og følge hvilken Ole Hanssen som gift med enken Synnøve Johnsdatter tilhørende huse for eftertiden oppføres under løpenummer 70 bruksnummer 2 med en skyld av 1 ort og 1½ skilling.
Skjøte datert og tinglest 23. mai 1871 fra Ole Hanssen, som gift med Synnøve Johnsdatter til pleiedatter Amalie Grønning på denne eiendom for 20 spesiedaler og kår til selgeren og sønn for levetid.
Folketelling 1875 viser at de hadde en fostersønn Johan Abrahamsen født 1865 i Sverige.
Amalie gifter seg 6. august 1872 med Ole Peder Mikkelsen født 1847 sønn av Mikkel Johnsen Stor og Karen Nilsdatter, Lenvikmark. Den samme Mikkel Johnsen som har fått navnet sitt knyttet til en stein i Rogndalen, Bogen.
I 1878 forlater Margrete Johnsdatter og Lars Henriksen Botnmark og flytter til Nipen, Skånland. I følge grunnboka blir eiendommen solgt til Ole Mikkelsen for kroner 320 datert juni tinglest 25. oktober 1878. I ekteskapet med Amalie og kjøp av Margrete og Lars Henriksens eiendom, blir Ole Mikkelsen eier av hele bruksnummer 2 Nonsåsen som Mads Pedersen fikk kongeskjøte på i 1841.
I folketelling 1875 er besetningen: 1 føll, 2 kyr, 1 kalv, 12 får, 1 reinsdyr. Dyrker bygg og poteter.
Amalie og Ole Mikkelsen får 8 barn.
- John Olsen født 1874. Han ble gift med Johanna Marie Olsdatter, født 24. mars 1883 fra Forra, datter av Ole Pedersen og Mette Jørgine Johansen, Forra. De får fradelt en del av farseiendommen i Botnmark, bygger seg hus og bosetter seg der. De får 9 barn. Denne familien blir hårdt rammet av tuberkulose. Det er bare 3 av barna som unngår å bli syk. De andre barna dør i ung alder. Deres mor dør også ganske tidlig. Et arbeidsuhell blir John Olsens dødsårsak. Han er igang med å arbeide et par ski. Da han skal hule ut hull for tåreima, glir kniven slik at den går i det ene låret hans, og han blør seg ihjel.
- Anne Marie født 1876, blir gift med Elias Knutsen født 1873 i Djupåsen, Ballangen, sønn av Knut Johnsen og Brita Iversdatter. Også de får fradelt en del av farseiendommen i Botnmark og bygger seg hus og bosetter seg der. De får 7 barn.
- Maren Magdalene født 1878 er ugift og bor i Botnmark.
- Olaf Alfred født 1880. Han dør i ung alder.
- Susanna Konstanse født 1883, blir gift med Elias Pedersen, Ankenes.
- Magnus Johan født 1885, gift første gang med Hilda Nilssen fra Boltås. Deres datter Alvilde er gift med Odin Anderssen fra Nord Kvitfors og bosatt i Boltås, de har 7 barn. Magnus gifter seg andre gang med Johanna Terese født 1889, datter av Hans Olsen og Kristine Tomasdatter, Botnmark. Magnus og Johanna overtar resten av farseiendommen, løpenummer 70 b Nonsåsen og bosetter seg der. De får 2 barn: Solveig og Kristian. Johanna er først gift med Odin Ovesen Garnes og har flere barn med ham.
- Julius August født 1888. Han flytter til Henrikhaugen, Kjeldebotnmark når han gifter seg med Elen Olaisdatter som er fra denne plassen. De får 2 barn. Elen er datter av Olai Henriksen og Maren Anna Larsdatter.
- Jens Peder født 1892. Han gifter seg med enka etter sin bror Julius og bosetter seg på Henrikhaugen. De har 4 barn.
Ole Mikkelsen dør ved et ulykkestilfelle ca 1919. Han er på taket for å sote da han faller ned og slår seg ihjel. Eiendommen etter Magnus Olsen og Johanna Botnmark blir overtatt av Johannas sønn Oskar Garnes.
Gårdsnummer 30 bruksnummer 1 Nonsåsen.
Det er Inger Paulsdatter og Peder Madsens datter Karen født 1791 gift 19. oktober 1819 med Nils Nilssen som bosetter seg på den andre halvparten av Botnmark, gårdsnummer 30 bruksnummer 1 Nonsåsen.
Da Karen ble konfirmert i 1818, har hun bosted Furremark.
I August Ljungs familieregister for Gällivare finner vi Nils Nilsen født 1790 i Sør-kaitum, Gällivare sogn. Foreldrene er Nils Person med slektsnavnet Homsi født 1767 død 1817 og hustru Christina Pålsdatter med slektsnavnet Pafvi født 1769. Hun dør i Botnmark 27. februar 1831.
Av en av Nils Nilssens etterkommere har jeg hørt at det fortelles at han ble funnet i en komse gjemt i et vedskjul i skogen i Håkvik eller Håkvikdalen. Det var festet en papirlapp på komsa hvor det sto skrevet: Mitt navn er Nils Nilssen, men de kaller meg Nikka.
Mannen som fant dette barnet tok det med seg hjem, og han vokser opp i Håkvik. Da han ble voksen, kom han i tjeneste hos presten på Evenes, som på den tiden var Allan. Det fortelles at det var presten som utvirka det, eller hjalp ham sånn at han fikk kongeskjøte på halve Botnmarka. Han blir konfirmert i Ankenes kirke i 1816 26 år gammel og gifter seg i Evenes kirke i oktober 1819.
I manntall over Søe-Finner og Skov-Lapper i Saltens fogderi forsåvidt de til skatts erleggelse ere ansatte i Aaret 1831 er Nils Nilssen oppført under Botnmark med kreaturhold "6 stort Fæe og 12 smaat Fæe".
Den ovenfornevnte forklaring forut for salg av statseiendom viser for Nils Nilssens del av Botnmark: Skyld 2 ort 2½ skilling. Innskrenket innmark og utmark. Skov til fornøden brende. Jordens beskaffenhet, Tør og muldig. Utsæd, 1 ½ tønne bygg. Avling af Høe 35 lass. Hold af kreature, 1 hest, 4 storfæe, 16 smaafæe. Husenes antall, 2 torvgammer, 1 lade, 2 sjåer, 1 bod, alle i brugbar stand. Bygsel og forpaktningsledig til fardag 1840.
Den 19. februar 1841 blir det utstedt kongelig skjøte til Nils Nilssen på bruksnummer 1 Nonsåsen for 3 spesiedaler.
Nils og Karen har 10 barn:
- Paul født 1819 død 1840
- Peder født 1821 død 1894
- Kirsten Pauline født 1824
- Inger født 8. januar 1826. Døpt for moders knæe og derefter hensovet.
- Anders født 10. jan. 1826. Døptfor moders knæe og levede derefter 3 dage.
- Åsel Karolina født 1827 død 1827
- Inger Kristina født 1828 død 1840
- Elen Henrikka født 1830 død 1830
- Andrea Nikoline født 1831 død 1903
- Nils Martinius født 1833 død 1840
Nils Nilssens sønn Peder født 1821 gifter seg i desember 1841 med Karen Andersdatter født 1823 i Osmark datter av Anders Larssen og Anna Eriksdatter Grunnboka viser:
Skjøte fra Nils Nilssen til Peder Nilssen på den gjeldende part for 200 spesiedaler, datert og tinglest 4. juni 1864 og kår.
Det ser ut for at Peder ikke finner seg til rette som jordeier, for 2 år etterpå viser grunnboka:
Skjøte fra Peder Nilssen til hans far Nils Nilssen på den gjeldende part for 200 spesiedaler datert 7. tinglest 8. juni 1866. Og videre:
Festeseddel på en plads, Trettbakken under den gjeldende part fra Nils Nilssen til Peder Nilssen og hustru, dat 7. tinglest 8. juni 1866. Nils Nilssen dør 1. mai 1874 og kona Karen Pedersdatter dør 15. juni 1866 i Botnmark. br/>
Nils Nilssens datter Andrea Nikoline født 1831 gifter seg i november 1853 med Knut Andreas Jenssen født 1828 fra Håkvikdalen. Han er sønn av Jens Sørensen og Luice Paulsdatter som flytta med sine reinsdyr fra Øksnes i Vesterålen til Håkvikdalen. Knut Jenssen og Andrea bosetter seg i Brenna. Det er antakelig de som oppretter bosettinga der. I folketelling 1865 er de i Brenna. Det er anmerket: Har kjøpt af Gaardbrugeren på Fure, men ikke ennu Matrikulert og Skyldsat. I folketelling 1875 har de 2 hester, 5 kyr, 2 kalver, 19 får, 8 geiter. Utsæd, bygg 1, poteter 6.
Knut Jensen og Andrea får 2 barn. 1. Karen født 1857 i Botnmark, gift med Henrik Henriksen født 1859 fra Saltvatnet. De bor i Brenna. 2. Jens Andreas født 1861 i Botnmark, gift 1894 med Lovise Amundsdatter født 1865, datter av Amund Anderssen og Ane Katrine Amundsdatter, Planterhaug.
Jens Knutsen og Lovise har 5 barn. 1. Knut Andreas født 1895 i Brenna. 2. Anne Marie født 1899. 3. Andrea Nikoline født 1904 død 1905. 4. Andrea Karlotte Rebekka født 1906. Hun ble kalt Lotte, ugift, og bodde i Brenna. 5. Jeremias Martin født 1909, ugift, bodde i Brenna.
Knut Andreas Jenssen født 1895 gifter seg med Gjertrud, datter av Konrad Isaksen og Jensine Olsdatter, Furrestrand. De bosetter seg i Brenna og har 6 barn.
Peder Nilssen og Karen Andersdatter har 6 barn.
- Susanna født 1843 i Botnmark død 1923 i Sølvsteinli, gift 1864 med Anders Larssen født 1838 i Lenvikmark død 1918 i Sølvsteinli, han er sønn av Lars Johnsen og Berit Maria Knutsdatter Stor. Susanna og Anders har 10 barn. De bosetter seg i Lia ca 1866. De får Sitt første barn Maren 1865 i Lenvikmark og barn nr 2 Berit er født 1867 i Lia. I folketelling 1900 for Evenes har Sølvsteinli gårdsnummer 31 bruksnummer 9. Susanna og Anders Larsens barn nr 3 Lars Nikolai Anderssen født 1868 gifter seg med Anne Olsdatter fra Gratangen, de bosetter seg i Lia, og har 7 barn. Barn nr 4 Esaias Olai født 1871 gifter seg med Petra Andreasdatter fra Råndalen de har 4 barn og bosetter seg i Lia. Barn nr 7 Anne Susanna født 1877 gifter seg med Henrik Pedersen og bosetter seg på naboeiendommen Bokkelvteig i Lia og har 4 barn.
- Nils Andreas født 1845 død 1847.
- Andreas født 1848 død 1855.
- Anne Pauline født 1850 død 1883
- John Matias født 1853 død 1880
- Karen Boletta født 1856 død 1858
Anne Pauline gifter seg i november 1878 med Henrik Olai Johnsen født 1845 i Sandmark. De har 2 døtre. Anna Elisabet født 1879 og Sigrid Birgitte født 1881 død 1883. Også Anne Pauline, Henrik Johnsens kone, dør i 1883.
Anna Elisabet gifter seg med Hans Larssen og bor på Bøstrand. I januar 1886 blir Henrik Johnsen gift igjen med Karen Larsine Larsdatter født 1859 i Boltås, datter av Nils Johnsen og Synnøve Larsdatter. Henrik Johnsen får hjemmelsbrev i skifte etter Anne Pedersdatter Botnmark på denne eiendom datert 2. tinglest 15. desember 1886.
Videre viser grunnboka: Skjøte fra de myndige arvinger etter Nils Nilssen, Botnmark til Henrik Olai Johnsen på denne eiendom for kjøpesum kroner 400,- og forbehold til bruksrett til ½-parten av eiendommen for Peder Nilssen så lenge han ønsker, og når bruksretten opplades, svares kår til ham og hustruen Karen Andersdatter, datert 11. oktober 1888 tinglest 1. desember 1891.
Henrik Johnsen og Karen Larsdatter får 8 barn fra 1886 til 1903. Fire av barna dør som spedbarn. Deres sønn Peder Johan Henriksen født 1890 blir gift med Karen Anderssen født 1886, datter av Anders Larssen og hustru Susanna i Sølvsteinli. De har 2 barn.
Ole Andreas Henriksen født 1897 gifter seg med Anna Petrikke Nilssen født 1894 på Høyli i Håkvikdalen, datter av Nils Pederssen og hustru Elen Ulrikke. Ole og Anna får utskilt en parsell av farseiendommen i Botnmark og bosetter seg der. De har 2 barn.
Henrik Johnsens yngste sønn John Kornelius Henriksen født 1903 gifter seg med Ida som er fra Finnmark. Det er sannsynligvis John Henriksen som overtar hovedbruket etter sin far i Botnmark og bosetter seg der. De har 3 barn.
Grunnboka viser at Henrik Johnsen selger til Lars Anderssen, Sølvsteinli, sin halvdel av skogteigen Buhaugen datert 2. tinglest 17. oktober 1896. Videre viser grunnboka:
Kjøpekontrakt (Skjøte) fra Henrik Johnsen til Hans Olsen på ½-delen av denne gård for kroner 500,- datert 22. mai 1895 tinglest 1. september 1900.
Skylddeling avholdt 5. juli tinglest 15. juni 1906 således.
Bruksnummer 1 Hovedbruket | Henrik Johnsen | av skyld | 0,78 |
Bruksnummer 4 Dalbakken | Hans Olsen | av skyld | 0,93 |
Bruksnummer 5 Buhaugen | Lars Anderssen | av skyld | 0,15 |
Sum | 1,86 |
Hans Olsen er sønn av Ole Ludviksen født 1835 på Emmenes og hustru Knudine Hansdatter født 1838 i Trældal. Han er gift med Kristine Tomasdatter født 1866 i Veggen, datter av Tomas Nilsen og hustru Johanna Pedersdatter bosted matrikkelnummer 75-76 b Veggen. Kristine og Hans Olsen har 10 barn. Sønn Wilhelm Olai Botnmark født 1900 og hustru Anna fra Lofoten overtar eiendommen og bosetter seg der. De har 5 sønner.
Nevnes må også bosettinga i Skavåsen. I grunnbok for løpenummer 74 i Forra er det oppført: Husmannsplass fra Peter Elias Petersen til Paul Anderssen og hustru på Skavåsen til opprydding for husmannsplass, datert 18. tinglest 29. september 1864.
Paul Anderssen er født 1815 i Osmarka. Han gifter seg i 1841 med sitt søskenbarn Ane Paulsdatter født 1815 i Lenvikmark. Paul er en urolig person som ikke er så nøye med mitt og ditt, og blir av den grunn ettersøkt av øvrigheten. Han har tilnavnet "Varge-Pål". Bak Snubbakollen er det en dyp jordhule som vannet har gravd ut i tidenes løp, den kalles Pålholla. Der brukte han å gjemme seg når han var ettersøkt av lensmannen. De bor noen år i Pålheimen i Lenvikmark. Etter å ha flytta flere ganger og bodd på forskjellige plasser, bosetter de seg i Skavåsen. Han kjøper en båt og begynner å reise på Lofotfiske. Den 13. januar 1866 er det oppført i kirkeboka: Lapp Pål Anderssen 55 år, med sine to sønner, ungkar Gunnar Paulsen 22 år, Anders Paulsen 20 år, tilsatte livet på Buksnesfjorden i en storm av SO.
Sønnen Amund Paulsen og kona Berit Andreasdatter fortsetter å bo i Skavåsen inntil de blir så gamle at de ikke klarer å hjelpe seg sjøl. Da flytter de til Berits barndomshjem, Mikkelsengården i Lenvikmark. Les for øvrig om Skavåsen og folket der i "Fimbul" nr 11 1990 side 15 - 19 av Egil Rasmussen og "Fimbul" nr 16 side 26 der Astrid Rasmussen forteller om Berit og Amund.
Den 22. august 1969 ble det gjort registrering av forminner i Botnmark ved Olav Sv. Johansen.
På W. Botnmarks eiendom ble det registrert en gammetuft med navn Innertofta ca 400 meter nord-nordvest for våningshuset på gårdsnummer 30, bruksnummer 9, ca 160 meter nordøst for veien Botn-Botnmark, påvist av John Henriksen. Videre på W. Botnmarks eiendom en samling gammetufter med lokalitetsnavn Akseltoft. Kirkeboka viser at en Aksel Abrahamsen og hustru Rebekka Nilsdatter bodde i Botnmark omkring 1855.
1 rund og 2 ovale gammetufter ble registrert på Henry Henriksen og John Henriksens eiendom, med lokalitetsnavn Trettbakken ca 150 meter sørøst for våningshuset til John Henriksen. Beskrivelse: Lengst i nordvest på en liten kolle i dyrket mark med bratt skråning mot sør og vest: Ca 35 meter sør for tuft nr 3 på noe myrlendt grunn, oval gammetuft med gress og mosebevokste voller.
I følge John Henriksen tilhørte de tre første tuftene en Peder Nilssen som døde for ca 80 år siden. Den opplysningen hadde han fra sin far. (Min anmerkning: Peder Nilssen døde 5. november 1894.)
Om tuft 4 hadde han hørt av sin mor at det her hadde stått et fjøs som brant ned, og at det tilhørte en kvinne ved navn Inger. (Min anmerkning: Denne Inger er Peder Madsens kone Inger Paulsdatter som døde i Botnmark 11. juli 1838.)
I samme området ligger en nordøst-sydvest oppdyrket rygg kalt Anderstufta. (Min anmerkning: Det er trolig boplassen til Anders Ingebriktsen og hans andre kone Berit Lambertsdatter, som med sine fem barn bodde der en tid.)
En som var lokalkjent i Botnmarka har fortalt meg at Nils Nilssens boplass er på en høyde ovenfor John Henriksens hus.
Nikkahallaren
Til slutt en beretning om Nikkahallaren som ligger i området, eller i nærheten av utsiktsplassen like før Sølvsteinlia. Nils Nilssen født 1790 i Sørkaitum, Gällivare, gift med Karen Pedersdatter og bosatt på bruksnummer 1 Nonsåsen, Botnmark, brukte å gjemme seg under denne hallaren når skattefogden kom for å kreve skatt. Han hadde to av døtrene til å passe på og si fra når skattefogden var gått.
Han hadde gjemt penger i en kobberkjele, og den kjelen hadde han gjemt slik at den ikke skulle finnes. Han hadde besverget at kjelen med pengene ikke skulle bli funnet før av syvende ledd av hans etterkommere. Det fortelles at to av hans oldebarn hadde vært under Nikkahallaren, for de hadde hørt sagnet om oldefaren. Der fant de en kniv. Mens de sto og beundra kniven, hører de en stemme som sier: "Åle duohtat mon nibbi". "Ikke rør kniven min". Guttene ble redd og kasta kniven fra seg, men de såg hvor den ble liggende. Like etter kom de på at de burde jo ta kniven med seg, for de tenkte at når de hadde funnet kniven, da kunne de også finne kjelen med pengeskatten. Da de snur seg for å ta kniven, da er den borte.
Denne beretningen har en av Nils Nilssens etterkommere i sjette ledd fortalt.
Lilly Rones Sandsund forteller
(født 13. november 1908, død 17. november 1997)
av Kjellaug Kulbotten
Da denne samtalen med Lilly Rones Sandsund fant sted, var hun ei dame på 85 år. Jeg besøkte henne i heimen hennes i Dragvika, et koselig hus med atmosfære. Hun var ikke lenger så sprek i kroppen, holdt senga for det meste, men hodet var fullstendig klart.
Første kvinne i Evenes kommunestyre
Samtalen begynte med at hun fortalte om kommunestyrevalget høsten 1947 da hun ble valgt inn i Evenes kommunestyre, som den gang het herredsstyre. Valgdagen var den 20. oktober, men valget skulle egentlig ha vært den 19., men da den 19. falt på en søndag, ble valget flytta til den 20. Den 19. oktober døde mannen hennes, så disse datoene står som spikra fast i hukommelsen. Det var en merkelig følelse å bli gratulert med valgseieren dagen etter at hun hadde fått sin døde ektemann heim fra sykehuset i Narvik. "Men det måtte vel så være", sier Lilly. Det rare var at "æg hadde aldri stått i noe politisk parti, ikke til dags dato". Da programma ble offentliggjort, var det bare kommunistpartiet som ikke hadde med dødsstraff, og mannen min og jeg var begge i mot dødsstraff. Både Arbeiderpartiet og de borgerlige partia var alle for dødsstraff i Quisling-oppgjøret etter krigen. Dette var jo bare to år etter at krigen var slutt. På grunn av synet mitt på dødsstraff, gikk jeg med på å stå på kommunistpartiets liste og ble valgt inn på den. Jeg ble støtta av folk fra andre partier - uten slik støtte ville jeg ikke ha kommet inn, for kommunistpartiet var et lite parti i Evenes. Jeg fikk vite om støtten etter valget. Da var det mange som kom og sa at de hadde stemt på meg, ført meg over til egne lister, for det var mange som ville ha Lilly inn i kommunestyret. "Æg hadde aldri befatta mæg med politikk før, men æg var interessert i samfunnet rundt mæg. Hadde vært med i tilsynet for skolen og i kretsstyret for Cooperativets kvinnelag. Æg hadde hatt mine skoleår, og det fikk klare sæg. Du må huske på at æg blei tidlig farlaus, og da var det ikkje bare å gå i gang med skolegang".
Kommunestyrehverdagen begynte på nyåret 1948. Vi var 16 valgte representanter, men formannskapssekretæren var jo også med på møtene, så med han var vi 17. Når jeg tenker tilbake, så må jeg si at det var bare kjekke, forekommelige folk, ja, det var i grunnen en som skilte seg ut litt, ville diskriminere - han ble fort nedstemt. De var jo ikke vant med at det var kvinner til stede på kommunestyremøtene, men det var lojale folk.
Vi fikk jo forskjellige prosjekt gjennomført. Blant annet ble det vedtatt å bygge sykehjem - gamlehjem som det het den gang - det ble bygd mellom 1950 og -51. Det ble innflytta i -51, og i -52 tok jeg over som bestyrer.
Jeg var med i kommunestyret i en periode, fra 1948 til 1952 som første kvinnelige representant. I den perioden var Sverre Agersborg fra Tårstad ordfører. Vi hadde vel våre sammenstøt, "før æg kan vel sei det slik at æg har alltid sagt ting rett ut, vorre meiningssterk, men etter utbruddan, var vi like gode venna igjen". Når jeg tenker tilbake på tida som kommunestyrerepresentant, så må jeg si at det var ei interessant tid. Jeg følte ikke at jeg ble satt på sidelinja selv om jeg var kvinne, og til og med den første kvinna som ble valgt inn i Evenes kommunestyre.
Barndommen
Lilly fortalte tidlig i samtalen at hun ble tidlig farlaus og fikk annet å tenke på enn videre skolegang etter folkeskolen. Far hennes, Lars Isaksen født 1880, var baker og konditor. Han hadde lært faget sitt i Tromsø. Han kom fra Narvik til Bergviknes mens det var gruvedrift i Bogen. Der hadde han bakeri. Han bakte både brød og kaker og ellers det folk måtte bestille. Faren overtok så en eiendom i Evenesmark, hadde egentlig vært en husmannsplass under prestegården. Faren og ei søster delte eiendommen med en halvpart på hver. Etter hvert overtok faren hele eiendommen. Eiendommen het Parten, egentlig Gjertrudparten. Der bala de og arbeidde. Til å begynne med bodde de i gamme, en fin gamme. Etter ei tid fikk de opp ei stua - et hus - som var kjøpt på Liland. I det huset døde faren den 17. april 1914, 34 år gammel, av tuberkulose. Da var Lilly 5 år.
Mora var hos helsevesenet og spurte om det var mulig å få noe hjelp nå når forsørgeren var borte, men svaret hun fikk var: "Du er jo unge menneske. Sett bort ungan og reis ut og tjen". Det var trygda den gang! Det var harde bud, men hun hadde ikke noe valg, for det var vanskelig å leve av to kyr, noen geiter og et par-tre sauer. Da hadde hun to barn, Lilly og søstra som var 10 år.
Til å begynne med bodde Lilly hos sin bestefar i Botnmark, og der var en stor barneflokk fra før. Vi var tre søskenbarn som også fikk være der til mor fikk ordna seg litt. Så var jeg i Beisfjorden ei tid hos noen slektninger av morfar. Jeg var på flere forskjellige steder, men jeg har litt vanskelig for å komme for mye inn på alt dette, så jeg tror vi hopper over det.
Men så kom jeg til Mo i Rana da jeg var 8 år. Det var spørsmål om noen hadde en unge som kunne være gjeter hos en familie i ei grend oppfor Mo. Der kom jeg til noen folk som gjeter. Jeg hadde det ikke ondt der, men jeg måtte jo opp tidlig om morran - en unge på 8 år - og få den lille ryggsekken med mat og ei flaske med drikke og gå med buskapen til skogs i all slags vær og være der til dyra skulle heim igjen om kvelden. "Du var jo så lita. Var du ikke redd i skogen?" Nei, jeg var aldri redd i skogen. Skogen var min venn. Jeg korta tida med å leke forskjellige leker som jeg fant på, og når bæra var moden, plukka jeg bær. Jeg var alltid aleine i skogen, for det var ingen andre som hadde buskap der.
Om vinteren var jeg nok litt mørkeredd av meg, men jeg var aldri redd i skogen når jeg gjette. Buskapen var jo i skogen i den lyse sommertida.
Jeg hadde også innearbeid om sommeren. Når gjeterdagen var over, var det forskjellig jeg måtte gjøre, men ullkarding var det mye av. Jeg brukte også å spole garn til veven, for veven var i gang heile året.
Selv om jeg bare var et barn, så måtte jeg hjelpe til med alt slags arbeid. Det var jo derfor jeg var der. Det jeg syntes var tyngst, var å skufle rødsand om våren. Denne gården som jeg var på, lå langt opp i landet, så for å "hjelpe" våren og få snøen til å tine fortere - få bedre vekstmonn, som de sa, skufla de sand på byggåkeren, ja, på timoteiåkeren også. Vi var i et sandtak og måka sanda i kasser som vi så drog på kjelker ut på "ekra" som de sa, og tømte dem der. Det skulle mye sand til, og det var et slit for en ung rygg.
Men jeg var jo godt trent av vassbæringa til hus og fjøs. Med det samme vi kom fra skolen - vi var to som gikk på skolen (de hadde et fosterbarn til) - var det å bære vann til tønna inne og til fjøset. Vi brukte børtre og trebøtter, og trebøttene var jo tunge uten vann i også. "Var det ikke tungt?" spør jeg. "Æg veit ikkje. Æg har ikkje kjent ætte enda. Æg va godt trent i rygg, arma og bein.
Det var ingen skolebuss for oss den gang. Vi gikk 3 km hver veg fra Langvann til Bjørnå i all slags vær. Det ga også god trening.
På spørsmål om hvilke fag Lilly likte best på skolen, svarte hun: "Alt". Hun likte alt og ville lære alt, men favorittene var nok likevel poesi og prosa. Hun hadde ei lærerinne som var så glad i å lære elevene sanger, og Lilly husker dem utenat enda. Ibsens "Terje Vigen" har også en spesiell plass i minnet. Hun gjenga alle versa uten å nøle. Hun var også svært glad i å lese norsk historie, har blant annet lest "Snorre" tre ganger fra perm til perm. Historia om Asbjørn Selsbane ble fortalt i detalj i løpet av samtalen. Hun syntes den var ekstra interessant i og med at den har tilknytning til vårt nære distrikt. Ei gate i Harstad er jo oppkalt etter Asbjørn Selsbane. Mens hun fortalte om Asbjørn som seilte heile Norge på langs etter korn, la hun til: "-dæm hadde dårlige somra me mykje regn og kaldvær den gongen og.
Tilbake til det å være mørkeredd, så måtte jeg bare ikke beklage meg til husfolket om det, sa hun, for de hadde oppdaga at jeg sneik meg ut når jeg hørte at de andre ungene var på tjørna og gikk på ljåbakskeiser om vinterkveldene. Jeg hadde så lyst til å gå på skeiser at jeg heiv klærne mine ut gjennom vinduet og sneik meg av gårde. Jeg hadde også ljåbakskeiser og ville gjerne leike sammen med de andre ungene. Vi knytta fast ljåbakskeisene på luggan og så skeiste vi på tjømisen. Det var artig.
"Lengta du ikke heim, etter mor di og søster di?" Å, jeg gjorde nok det. Jeg gråt nok mang en tåre, men det nytta ikke å sutre. Jeg måtte bare være glad for å ha et sted å være.
Hvordan hadde du det i jula? For meg ble ikke jula markert på noen spesiell måte, måtte gjøre mitt vanlige arbeid. Julepakker var ikke så vanlig. Dersom jeg fikk et par strømper, votter eller lugger, var jeg glad.
Jeg blei i Mo i Rana fra jeg var 8 til jeg var 14 år. Da reiste jeg til Kabelvåg til mor mi, som var oppattgift, og stefar min, for mor mi skulle ha barn.
Voksen alder
Lilly gifta seg med Lorentz Rones og fikk etter hvert fire barn, tre jenter og en gutt.
Ei tid var Lilly bestyrer på befalsmessa på Porsangmoen i Finnmark. Mens hun jobba der, var hun på besøk på Liland for å hilse på kjenninger, blant annet på Laura Lunde (fra Nordfjord) som var bestyrer på gamlehjemmet. Lilly hadde tenkt å slutte på befalsmessa. Imidlertid fikk hun et brev fra Laura Lunde om hun kunne tenke seg å vikariere for kokka og henne når de hadde ferie. Lilly tok utfordringa, og ble etter hvert konstituert som bestyrer da Laura Lunde slutta. Men i statuttene for gamlehjemmet stod det at bestyreren skulle ha sykepleierutdanning, så Lilly slutta da de fikk slik søker.
Mens Lilly jobba på gamlehjemmet, var det 24 pensjonærer der. Av ansatte var det ei kokke, 3 på avdelinga og bestyrerinna. Det var heile staben. Kokka laga all maten, det ble ikke kjøpt noe ferdig, absolutt ingen ting. De hadde bare heimelaga mat. Maten var svært god og smakelig! Lilly sier at miljøet var kjempegodt selv om de hadde mye arbeid. De som jobba der, tok seg av alt arbeid, klesvasken også. På spørsmål fra meg: "Hadde dokker vaktmester?" "Du ser han no rætt i auan. Hadde vi vaktmester -" Et formastelig spørsmål.
Men huset var nytt og pent, så de syntes sjøl at de hadde det flott. Det var ikke så mange gamle i Evenes den gang at de klarte å fylle opp alle 24 plassene, så de tok inn pensjonærer fra Grovfjorden, Tjeldsund og til og med fra Vesterålen.
Det var ikke ringeapparat på romma, men selv om huset var nytt, så var det lytt som ei pappeska, så beboerne banka bare i golvet eller i en vegg når de trengte hjelp, så hørte betjeninga det.
Samtalen med Lilly Rones Sandsund, første kvinne i Evenes kommunestyre, har gitt meg innblikk i livet til ei sterk kvinne, ei kvinne med sine meningers mot. Ikke tilfeldig at hun blei den første kvinnelige representanten.
Takk skal du ha, Lilly.
Marie Hansen med datter Elvine, til høyre Ellen Rones (Sivert Ellen). Bildet tatt i Dragvika ca 1913. Legg merke til den fine duken på klokkehylla og bringeduken/kraven til Marie. |
Sogneprest Peder Arctanders brev til biskop Schønheyder i Trondheim 7. juli 1783
Diskusjonen om skole og økonomi er ikke av ny dato. På sogneprest Archanders tid i Ofoten prestegjeld var det store problemer med å få inn "Skole-Tolden". Den gang var innbyggerne pålagt å betale en viss sum som skulle gå til skolen. Taksten var den samme i landet for øvrig.
I tillegg kom det inntekter fra brudefolk og bidrag fra Finnemisjonen.
Gårdbrukere skulle betale | 12 | skilling |
Husmenn og inderster | 8 | skilling |
Tjenestedrenger | 6 | skilling |
Tjenestejenter | 4 | skilling |
Konfirmanter | 1 | ort |
Brevet som var skrevet med gotisk handskrift, er transkribert av Gunnar Melbøe.
"Nu jeg til min største Harm og Sinds Urolighet maae erfare, uagtet alle baade lemfeldige kjærlige og alvorlige Erindringer, den skammelige Koldsindighed og Efterladenhed de af Fogden opnævnte Oppebørsels Mænd viiser i at inddrive Skole-Pengene hos Almuen, hvorover lidet eller intet indkommer af det, alle og enhver bør yde til Skolen, foregivende at de Ydende vægre sig ved at betale Skole-Tolden, under adskillige grundede og opdigtede Forevendinger, hvorforuden er og dette:
at naarjeg paa Tinget har leveret Fogden den af mig forfattede Restance-Liste, og han har paategnet den til Exsecution af Lensmanden, har den bleven liggende hos Lensmanden og slet intet gjort derved, uagtet ald Fogdens alvorlige Befaling, ja, hvem har været mer seendrægtig til at betale Skole-Tolden end han?
Denne Lensmandens uforsvarlige Efterladenhed kan og beviises af hans Forsømmelse i at exsequere afsagde Domme, hvorved Skole- og Fattig-Cassen ogsaa have lid tab, naar Sagvolderen tillige er tildømt at bøde noget til Sognets Fattige og Skole-Cassen, hvoraf dog intet er indkommen, til hvilket at beviise: en Niels Thomasøn Lappes Sag, ej at nævne flere, er nok, og er noksom bekjendt; saa er jeg over alt dette, med alle mine - gudveed det - reedelige og alvorlige Bestræbelser, sat i den harmeligste Forlegenhed til Skolemæsterens Løn at bestride. Af den Aarsag har jeg da efter bedste, mig mulig, Overlæg med Medhjelperne, greben til den Beslutning: at jeg vil lade Skole-Tolden inddrive, i min Nærværelse, med Medhjelperne, i den samme tid, jeg tager min Rettighed efter at tilforne er skeed Tillysning af Prædikestolen, paa det sig ingen med Uvidenhed skal have at medskylde; og da enhver af disse Menigheder vil have sin Skole-Casse for sig selv, at da den Told og Skole-Indkomme som falder ved Hoved-Sognet Evenæs, af Medhjelperne annammes og lades i en Blok, som bestandig bliver i Præstens Forvaring, men Nøgelen dertil forvares af en af Medhjelperne, indtil Blokken aabnes i deres Nærværelse for at betale Skolemesterne deres Løn. Derimod den ved Annexet forefaldne Skole-Told, samt hvad Confirmations Ungdommen og Brude-Folk betale til Skole- Cassen, annammes og forvares af en af det Sogns Medhjelpere, der er paalidelig og vederhæftig tilligemed Fortegnelse over det Indkomne, siden nu ej haves nogen Blok ved Anchenæs, hvori Skole-Pengene under Laas kunne forvares.
Jeg har og gjort mig det til en Lov ej at røre ved Skilling af Skole-Pengene, enten at indsamle eller udtelle det mindste deraf, uden det kan skee i Medhjelpernes Nærværelse og Paasyn, og dette af for mig meget vigtige Aarsager. Mig tykkes efter min ringe Indsigt, at dette er den bedste Maade paa dette Sted er mueligt, til at faae Skole-Indkomsterne indsamlede.
Det vil nu for det meeste komme an derpaa: om Hans Højædle Højærværdighed Hr. Professoren som Provst hertil vil forunde sit Højstgunstige Bifald og Samtykke. I dette underdanige Haab fordrister jeg mig da til at gjøre i dette Aar en Begyndelse til Skole-Toldens Inddrivelse paa denne Maade.
Herren give Hæld og Lykke til det bedste Udfald og Fuldførelse af dette, mit velmeente Foretagende da det sigter til Hans Navns Ære, og de Unges aandelige og
evige Bedste."
Evenæs d. 7. Julii 1783 |
Arctander |
I årene som fulgte hanglet og gikk skolen i Ofoten under kummerlige forhold, så på tross av den gode tanken bak Arctanders brev, kom det lite penger inn til å betale skolemestrene med, og i 1785 nektet allmuen i annekset Ankenes å betale skoletollen da de var misfornøyd med skolemesteren.
Ved begynnelsen av 1800-tallet ble det stigende misnøye med skoleordningen. Opplysningstidens prester mente at allmuen måtte få bedre skolegang, og det viste seg også at det var vanskelig å få skolerte lærere til å si seg villig til å gå fra hus til hus for ei beskjeden årlig lønn på mellom 10 og 20 Spesiedaler. Men der var også prester som ante en fare i en opplyst lærerstand. Disse prestene ønsket at skolen fortsatt skulle ligge direkte under kirken, og undervisningen besørges av skoleholdere som kirken kunne tilsette og føre tilsyn med. Målet for undervisningen var først og fremst at elevene klarte å tilfredsstille prestens konfirmasjonskrav så noenlunde. Konfirmasjonen ble i lange tider den egentlige skoleeksamen. Den var et nåløye alle måtte igjennom for å kunne leve et fullverdig liv som voksen - å bli behandlet som voksen - og dessuten, uten å komme igjennom konfirmasjonen kunne man ikke gifte seg.
Litt om etterslekta til Evenes-presten Aron Pedersen Arctander
av Alfred Arntsen
Aron Pedersen Arctander ble født 9. februar 1694 i Limskjelvik i Lødingen Vestbygd som sønn av fiskeren og leilendingen Peder Pedersen og kona Birgitte Olsdatter. Han måtte tidlig ut i tjeneste og ble gjetergutt hos sognepresten i Lødingen. Og så forteller sagnet at han pleide å stå på en stein, kalt Neppsteinen, og preke for buskapen. En sommer var biskopen i Trondhjems stift på visitasreise i Nordlandene og la til land vest om Lødingen for å finne vann. Der støtte bispefølget på gjetergutten Aron som påviste hvor de skulle finne vann. Biskopen kom i snakk med Aron og fant at gjetergutten var både intelligent og oppvakt. Det ble til at Aron fikk komme i lære hos sognepresten i Lødingen, og senere i Trondheim. Her kalte medelevene han for "nordlendingen" som de latiniserte til Arctander. Dette tilnavnet brukte han senere som slektsnavn. Det finnes mange forskjellige Arctander-slekter med opprinnelse både i Norge og Danmark, men man kan vel gå ut i fra at stamfedrene har vært menn nordfra.
Aron gjennomførte prestestudier i København og var trolig ferdig utdannet før 1730. Han var deretter noen år i Trondheim, trolig som lærer. I mai 1734 fikk han en prestestilling i Hammerfest, og fra august 1742 var han residerende kapellan i Ofoten (sognepresten i Lødingen var på den tiden også sogneprest i Ofoten).
Aron ble gift med Magrethe Jensdatter Aalum, født 1706 i Leksvik i Nord-Trøndelag. Hun var datter av fogd i Stjørdal, Jens Mogensen, og kona Helene Hansdatter.
Barna til Aron Pedersen Arctander og Margrethe Jensdatter Aalum var:
1. | i | Peder Arctander, født 16. september 1729 i Trondheim. | |
ii | Maren Catrina Arctander, født 1731 i Trondheim. I 1801 var hun hos broren Hans Steenbuck Arctander på Gjerstad, Buksnes i Lofoten. Hun var da blind. | ||
2. | iii | Bergitte Cornelia Arctander, født 6. juni 1733 i Trondheim. | |
iv | Ove Christoffer Arctander, født 1735 i Hammerfest i Finnmark. Han ble konfirmert i Evenes den 3. oktober 1751. Det er ikke kjent hvor det siden ble av han. | ||
v | Margrethe Aalum Arctander, født 1737 i Hammerfest i Finnmark. Hun ble konfirmert i Evenes den 7. oktober 1753. Hun bodde på prestegården på Evenes, og døde ugift i mai 1807. Hun ble trolig kalt Grethe til daglig. | ||
3. | vi | Hans Steenbuck Arctander, født 31. mars 1738 i Hammerfest. | |
Vii | Gutt Arctander født ca 1740 i Hammerfest, Finnmark, og død som barn. | ||
viii | Pike (Ane Marie?) Arctander, født ca 1740 i Hammerfest i Finnmark. Hun døde i 1747 på Evenes prestegård, og det er notert at sogneprest Arnoldus Schytte i Lødingen holdt liktalen. | ||
4. | ix | Marie Elisabeth Arctander, født 10. oktober 1741 i Hammerfest. | |
x | Johanna Arctander, født 3. mai 1743 på Evenes prestegård. Hun er flere ganger nevnt som fadder, siste gang i 1772. | ||
5. | Xi | Aron Arctander, født 27. juni 1745 på Evenes prestegård. | |
Xii | Christen Arctander, født 1747 på Evenes prestegård. Han ble gift med Else Margrethe Christensdatter, født i mai 1764 i Lien, Evenes i Ofoten (datter av Christen Nilsen og Lisbeth Hansdatter). Sogneprest Arctander skrev om henne i 1775: "Læser i Cat. Syg i Hovedet". Ved folketellinga i 1801 bodde hun som enke og tjenestejente på Evenes prestegård. Christen døde 24. desember 1800. | ||
xiii | Karen Arctander, født i februar 1748 på Evenes prestegård, og faren noterte "mitt trettende barn". Hun var ikke gift da hun døde 18. januar 1783. |
Litt om Peder Arctander og Bolette Schrøder sine barn, barnebarn og oldebarn.
1. Peder Arctander ble født 16. september 1729 i Trondheim som eldste barn av Aron Pedersen Arctander og Magrethe Jensdatter Aalum. Peder ble "holdt til Bogen" og tok examen artium i Bergen i 1748. Så var han lærer noen år, inntil han i 1753 reiste til Holstein og tok en eksamen i filosofi i desember 1754. Han begynte å studere medisin, men etter farens ønske gikk han over til å studere teologi. I desember 1761 tok han sin teologieksamen ved universitetet i København. Fra 1762 var han kapellan hos faren og fra 1781 den første sogneprest i Ofoten. Han var en disippel av opplysningstiden, og hans "Dagbog over Huusbesøke" fra 1775 gir oss verdifull informasjon om folk og folkeopplysningen i Ofoten.
Han ble gift 28.11. 1759 i Evenes med Bolette Marie Madtzdatter Schrøder, født 2. oktober 1729 i Verdal, Nord-Trøndelag, datter av kaptein i militæret Madtz Lambertsen Schrøder og Anne Marie Collin. Peder og Bolette skulle ha 8 barn, men jeg kjenner bare til 7. Bolette døde 21. februar 1800, og Peder døde 1807.
Barna til Peder Arctander og Bolette Schrøder:
i | Aron Pedersen Arctander, født 19. september 1760 Evenes i Ofoten, død 13. oktober 1760. | ||
11. | ii | Aron Pedersen Arctander, født 15. januar 1762. | |
iii | Maren Pedersdatter Arctander, født 15. januar 1762 på Evenes prestegård. | ||
iv | Mads Schrøder Pedersen Arctander, født 7. august 1763 på Evenes prestegård. | ||
12. | v | Anne Marie Pedersdatter Arctander født 1765. | |
vi | Margrethe Aalum Pedersdatter Arctander, født ca 1767 på Evenes. I 1801 bodde hun som ugift på Evenes prestegård. | ||
13. | vii | Mathea Paulina Aalum Arctander født 13. november 1768. |
11. Aron Pedersen Arctander, født 15. januar 1762 på Evenes prestegård. I mars 1799 fikk han bevilling på å drive gjestgiveri og bondehandel på Augenholmen, Nes i Lødingen. Men ca 1802 flyttet han med familien til Bjelgam, hvor han dreiv som gårdbruker til han døde 23. september 1807.
Han ble gift i 1799 med Barbara Dorthea Kildal Olsdatter Aas, født 2. januar 1770 på Bjelgam (datter av skipper Ole Knudsen Aas og Maren Pedersdatter Hønnichen). Hun er også kalt Barbro. Sogneprest Peder Arctander skrev i august 1775 at hun var sykelig.
Etter at Aron døde, giftet hun seg på nytt med lensmann Johan Heitmann. Hun døde på Bjelgam 26. november 1830. Aron og Barbara (Barbro) hadde 4 barn:
i | Bolette Marie Schrøder Arctander, født 29. mai 1799 på Augenholmen i Lødingen, død før 1801. | ||
ii | Petronilla Olena Arctander, født 22. juli 1800 på Augenholmen i Lødingen. Hun var ikke gift da broren Hans døde i 1833. Høyst sannsynlig er det hun som i 1865 og 1875 bor på Tårstad sammen med den ugifte Elisabeth Lind. I 1875 er hun riktignok kalt Peroline, men jeg tror det er tale om Petronilla Arctander. | ||
iii | Hans Eilert Stenbuck Arctander, født i august 1803 på Bjelgam. Han var bosatt på Liland, hvor han døde ugift i 1833. | ||
iv | Aronia Arctander, født i 1807 på Bjelgam, og død samme året. |
12. Anne Marie Pedersdatter Arctander, født 1765 på Evenes prestegård. Hun ble gift 16. november 1799 i Ankenes kirke med Nils Enok Kristiansen Bølgen, født på Nedre Breivik, Skjerstad i Nordland (sønn av Kristian Andersen Bølgen og Dorthea Nilsdatter). De var bosatt på Tårstad hvor Nils virket som lærer og klokker. Han omkom på Ofotfjorden i 1800. Anne Marie og Nils hadde en sønn:
121. | i | Christian Andreas Bølgen, født 1800 på Tårstad. |
13. Mathea Paulina Aalum Arctander ble født 13. november 1768 på Evenes prestegård. Hun ble gift med farens personkapellan, Claudius Hans Winther Rosenkilde, født 16. november 1765 i Stavanger. Han ble senere sogneprest i Dverberg. Mathea døde 10. juni 1810 i Dverberg, og Claudius døde i desember 1814 i Bergen. Jeg kjenner til to barn, men det kan ha vært flere.
i | Friderich Rosenkilde, født 1800 på Evenes prestegård. Jeg kjenner ikke hans videre skjebne. | ||
131. | ii | Mathias Schrøder Rosenkilde, født 4. desember 1803 på Berg prestegård i Senja. |
121. Christian Andreas Bølgen ble født i 1800 på Tårstad, Evenes i Ofoten. Han gikk på seminaret (lærerskolen) i Trondenes, og ble i 1829 ansatt som klokker i Buksnes og Hol i Lofoten. I januar 1834 var han på sildefiske utenfor Stamsund, og i dårlig vær rodde han seg opp på Seingsdragflua og ble borte på havet. Han ble gift 7. november 1828 i Trondenes kirke med Siri Kristina Simonsdatter Bredal, født 1808 i Tennevik, Skånland i Troms (datter av Simon Pedersen Bredal og Martha Hansdatter). Etter at Christian døde, flyttet hun heim til Tennevik og ble i 1844 gift på nytt med Søren Olsen fra Djupvik i Skånland. Hun hadde 2 barn med Christian Bølgen, og 3 barn i sitt andre ekteskap.
Barna til Christian Bølgen og Siri Simonsdatter:
i | Ingeborg Anna Maria Bølgen, født 1829 i Tennevik i Skånland. Hun ble gift (1) i 1852 med Hans Olsen, født 1826 i Djupvik i Skånland. Hans døde i 1870, og Ingeborg ble gift (2) i 1876 med Johan Andreas Nilsen, født 1846 på gården Krokmyrdal i Skånland (sønn av Nils Johansen og Maren Maria Salomonsdatter) Ingeborg døde i 1911. Hun hadde 10 barn i første ekteskap, og ingen i det andre. | ||
ii | Simon Petter Kristiansen Bølgen ble født i 1831 i Buksnes i Lofoten. Han ble gift i 1855 med Karen Kristina Hansdatter, født 1831 på Sandstrand i Skånland (datter av Hans Sparboe Sørensen og Maren Anna Thomasdatter). Simon var gårdbruker og fisker på Djupvik i Skånland. Han var bare 27 år gammel da han døde i 1858. Karen ble gift på nytt med Peder Bertheussen og døde i 1903. Simon og Karen hadde 2 barn. |
131. Mathias Schrøder Rosenkilde, født 4. desember 1803 på Berg prestegård, Senja i Troms. Han ble fogd i Ryfylke, men døde 7. september 1844, knapt 41 år gammel. Han var gift med Johanne Margrethe Smith Kamstrup, født 16. november 1798 på Håland i Rogaland. I 1865 bodde hun og barna på Tyholmen i Arendal. I 1875 bodde hun hos sønnen Claus. Hun døde 5. april 1887 i Grimstad. Barna til Mathias og Johanne:
i | Claus Winter Kamstrup Rosenkilde, født 28. august 1834 på Fåberg i Oppland. Han var utdannet typograf og var bosatt i Grimstad som boktrykker og avisutgiver. Ved folketellinga i 1875 er han også nevnt som skipsreder. Han var gift to ganger, først med Karen Gurine Terkildsen, født 1824 i Grimstad, og andre gang med en datter av ekteparet Henriette Tønnesen og Heinrich Seehusen i Grimstad. Andre kona til Claus døde noen år før århundreskiftet. Claus døde 7. desember 1911. Han hadde trolig ingen barn i første ekteskap, men 6 barn i det andre. | ||
ii | Fredrikka Claudine Rosenkilde, født 1838 i Christiania. Ved folketellinga i 1875 bodde hun i Grimstad hos broren Claus. Jeg kjenner ikke hennes videre skjebne. |
Litt om Marie Elisabeth Arctander og Ole Olsen Harr sine barn, barnebarn og
oldebarn.
4. Marie Elisabeth Arctander ble født 10. oktober 1741 i Hammerfest. Hun var det niende barnet til Aron Pedersen Arctander og Magrethe Jensdatter Aalum. Hun ble gift 28. november 1766 i Evenes kirke med Ole Olsen Harr, født 1741 på Liland (sønn av Ole Hansen Harr og Ingeborg Erichsdatter Dybfest). Han var lensmann og jekteskipper på Liland. Da Ole Harr døde 21. september 1795, viste dødsboskiftet at han var konkurs. Marie Elisabeth døde 6. januar 1798.
Barna til Marie Elisabeth Arctander og Ole Olsen Harr:
41. | i | Ingeborg Olsdatter Harr, født 27. juli 1770 på Liland. | |
ii | Margrethe Olsdatter Harr, født 16. juli 1773 på Liland, død 29. oktober 1773. | ||
42. | iii | Aronia Arctander Olsdatter Harr, født 1780 på Liland. |
De to døtrene som vokste opp, skulle komme til å sette betydelige spor etter seg i befolkningen i Ofoten og nærliggende distrikter.
41. Ingeborg Olsdatter Harr ble født 27. juli 1770 på Liland. Hun ble gift med Jens Jensen, født 1762 på Sandtorg i Trondenes (sønn av Jens Pedersen og Benedicte Madsdatter). Han hadde en eldre bror, Peder, som var gift på Tårstad med Berit Ingebrigtsdatter Aas, og en yngre bror, Mons, som senere ble gift med svigerinnen Aronia.
Jens var gårdbruker på Liland, og døde 11. oktober 1848. Ingeborg døde 12. mars 1837. Hun og Jens hadde 9 barn:
411. | i | Aron Arctander Jensen, født 1792. | |
ii | Bernt Giæver Jensen, født 29. september 1794 på Liland, død før 1801. | ||
412. | iii | Benedicte Mathea Jensdatter, født 11. oktober 1795. | |
iv | Maria Elisabeth Arctander Jensdatter, født 25. juli 1798 på Liland, gift 3. januar 1826 i Evenes kirke med Erik Olsen, født ca 1800 i Bue prestegjeld i Romsdal. Han var bosatt på Risnes på Liland som husmann og tømmermann. | ||
413. | v | Ole Harr Jensen, født 1802 på Liland. | |
vi | Elen Kirstina Jensdatter, født 1806 på Liland. | ||
vii | Jens Petter Jensen, født 18. mars 1808 på Liland. | ||
414. | viii | Bernt Giæver Jensen, født ca 1810 på Liland. | |
415. | ix | Mathias Arctander Jensen, født 1816 på Liland. |
42. Aronia Arctander Olsdatter Harr ble født i 1780 på Liland. Hun ble gift (1) ca 1800 med Ole Harr Mikkelsen, født 1767 på Skånland i Troms (sønn av Mikkel Madssen og Lucia Kristine Henriksdatter Warberg). Han var bosatt på Skånland som gårdbruker, men reiste fra kona og barna og slo seg ned på Liland hvor han døde i 1813. Etter at første mannen, Ole Harr Mikkelsen, reiste fra henne og barna, hadde Aronia ei meget vanskelig tid. Det er fortalt at hun måtte selge sine egne gangklær og gå på gårdene og tigge mat. Gårdsbruket på Skånland gikk på auksjon i 1815. Så ble hun gift for andre gang ca 1820 med Mons Jensen, født 1766 på Sandtorg i Trondenes (sønn av Jens Pedersen og Benedicte Madsdatter). Mons hadde vært gift før, og han var ei tid bosatt i
Sør-Lavangen, trolig som inderst (losjerende) hos broren Mads. Senere bodde han ei tid på Sandtorg før han flyttet med familien til Hadsel og Vågan. Trolig døde første kona hans der, og sannsynligvis ble barna satt bort til oppfostring. Mons returnerte til Trondenes og ble gift med svigerinna Aronia Harr. Også sønnen Paul fra første ekteskap kom etter hvert tilbake til distriktet og ble gift og bosatt i Steinsvik på Tjeldøy. Det er denne Paul som kasta presten av ryggen da han skulle bære presten i land på Hol. For den "ringeakten" måtte Paul gå fra gården sin i Steinsvik.
Mons og Aronia slo seg ned på en husmannsplass i Breivikholtet i Trondenes.
Aronia døde 19. september 1848 på Ramstad i Tjeldsund hos den gifte datteren Lucie Kirstine.
Barna med Ole Harr Mikkelsen synes å ha brukt Harr som slektsnavn:
421. | i | Maria Elisabeth Arctander Olsdatter Harr, født 1802. | |
422. | ii | Lucie Kirstine Olsdatter Harr, født 1805. | |
423. | iii | Peroline Arctander Olsdatter Harr, født 1808. |
Barna med Mons Jensen:
424. | iv | Peder Olai Arktander Monsen, født 1818. | |
425. | v | Jakobine Helene Monsdatter, født 15. juli 1819. | |
426. | vi | Kirsten Marie Monsdatter, født 1821. |
411. Aron Arctander Jensen, født 1792 på Liland. Han ble gift 2. februar 1821 med sin tremenning Mette Nysted Agersborg, født 23. februar 1797 på Liland (datter av Petter Dass Agersborg og Anne Bendicte Hveding). Aron hadde særdeles gode evner og ofte nytta i offentlige forbindelser. Han skulle imidlertid få mye motgang i livet.
Foreldrene var motstandere av ekteskapet, men ordna det slik at Aron fikk bygsel på Ramnes hvor han bosatte seg som fisker og gårdbruker. To år etter hverandre forliste jektene som han sendte tørrfisken med til Bergen, og han fikk store økonomiske problemer. Flere av barna ble syke og døde unge. To sønner omkom på Finnmarka, og de to sønnene som vokste opp, ble spedalske.
Aron døde 5. april 1862 i Punsvik i Ballangen, og Mette døde på Liland 1. november 1870.
Aron og Mette hadde 12 barn:
i | Hedevig Elisabeth Aronsdatter, født 1817 på Liland, død før 1828. | ||
ii | Andreas Holst Aronsen, født 1820 på Liland, død i august 1843. Han og broren Jens omkom på sjøen under fiske i Finnmark. | ||
iii | Jens Johan Aronsen, født 7. februar 1821 på Ramnes, Evenes i Ofoten. Han omkom i august 1843 under Finnmarksfiske. Også broren Andreas omkom. | ||
iv | Anne Bendicte Hveding Aronsdatter, født 12. oktober 1823 på Ramnes. Hun hadde tvillingdøtre med Nils Manassesen fra Lødingen prestegjeld. Den ene av tvillingene døde under fødselen, mens den andre trolig døde som barn. | ||
v | Petter Dass Aronsen, født 20. januar 1825 på Ramnes. Han ble gift 28. desember 1846 i Lødingen kirke med Petrine Pettersdatter, født ca 1816 på Sundklakk i Lofoten. Petter ble spedalsk og ble sendt til Reitgjerde sykehus sammen med broren Johan. Han døde 7. mai 1865 i Trondheim. Enka Petrine var i 1865 i tjeneste hos Lars Taraldsen, Hegstad i Lødingen. Petter og Petrine hadde 2 barn som begge vokste opp og ble gift. | ||
vi | Ingeborg Harr Aronsdatter, født 8. mars 1827 på Ramnes. Hun ble gift 17. juli 1849 med Peder Pedersen, født 1818 i Lilandskar (sønn av Peder Eriksen og Ulrikka Eriksdatter). Peder var bosatt i Rørvik som fisker og husmann med jord. De hadde 9 barn og har ei stor etterslekt. | ||
vii | Hedevig Elisabeth Aronsdatter, født 17. oktober 1828 på Ramnes. Hun giftet seg i 1855 med Anton Martinus Mørch Jacobsen, født 1831 i Gausvik i Trondenes. Anton var gårdmannssønn, men de to eldste brødrene overtok gården, og Anton måtte sette seg ned som husmann under heimgården i Gausvik. Hedevig og Anton hadde 3 barn. | ||
viii | Johan Klæboe Aronsen, født 12. august 1830 på Ramnes. Han var spedalsk og ble sendt til Reitgjerdet sykehus sammen med broren Petter. Der døde han 16. mars 1866. | ||
ix | Karen Margrethe Agersborg Aronsdatter, født 24. juni 1833 på Ramnes. Hun ble gift 3. august 1868 i Vågan med Nils Nikolai Samuelsen, født 1841 i Hemnes på Helgeland. Karen og Nils var bosatt i Kabelvåg hvor de dreiv kafé. Han var også baker og skredder. Karen og Nils hadde ikke barn, men Karen hadde ei datter med Karl Hauan. Denne datteren ble gift og bosatt i Harstad og hadde mange barn. | ||
x | Ulrikke Antonette Aronsdatter, født 14. februar 1835 på Ramnes. Hun døde før 1840. | ||
xi | Barbro Dorthea Aronsdatter, født 11. juli 1837 på Ramnes. Kanskje var det hun som i 1865 var losjerende på Liland? | ||
xii | Ulrikke Antonette Aronsdatter, født 4. mai 1840 på Ramnes. Hun ble gift i 1869 med Petter Andreas Nilsen, født 1835 på Nesna. Han kjøpte i 1871 et gårdsbruk i Gausvik, men forpaktet bort størstedelen. Selv ryddet han et småbruk på en del av gården. Ulrikke døde i 1894,0g Petter i 1914. De hadde 4 barn. |
412. Benedicte Mathea Jensdatter ble født 11. oktober 1795 på Liland nedre, Evenes i Ofoten. Hun ble gift med Peder Hansen, født ca 1793 i Leiros (sønn av Hans Pedersen og Marit Olsdatter) Han var fisker og gårdbruker på heimgården i Leiros. Benedicte døde ca 1860. Benedicte og Peder hadde 7 barn og har ei særdeles stor etterslekt.
i | Markus Johan Pedersen, født 17. september 1819 i Leiros. Han var gårdbruker og fisker på heimgården i Leiros. Han var ikke gift, men hadde flere barn utenfor ekteskap, blant annet to sønner med enka Williamine (Mina) Pettersdatter fra Evenesmark. De to sønnene døde i skarlagensfeber i januar 1882. | ||
ii | Ingeborg Harr Pedersdatter, født 15. januar 1822 i Leiros. Hun var gift med Nils Elias Haldorsen, født 5. juni 1817 på Lakså (sønn av Haldor Nilsen og Anna Christoffersdatter). Han var gårdbruker og fisker i Leirosen, og døde i 1904. Ingeborg døde 16. mars 1879. De hadde 10 barn, og har ei stor etterslekt. | ||
iii | Hans Elias Pedersen, født 11. januar 1824 i Leiros. Han var gårdbruker og skipper på Vold i Evenes og er ofte skrevet for Hans Persen. Han ble gift 24. juni 1860 med Malene Berg Olsdatter, født 1831 på Hergot i Rombaken (datter av Ole Hans Aas Olsen og Abelone Berg Olsdatter) Hun er også kalt Magdalene, men trolig var hun døpt Malene etter sin mormor. Hans og Malene hadde 7 barn, og blant barnebarna finner vi tidligere statsråd og høyesterettsjustitiarius Terje Wold. | ||
iv | Jensine Elisabeth Pedersdatter, født 7. oktober 1827 i Leiros. Hun ble gift (l) 4. oktober 1855 med Gabriel Petter Jørgen Hansen, født ca 1823 i Kleiva (sønn av Hans Christian Ingebrigtsen og Maren Gabrielsdatter). Gabriel var gårdbruker og fisker i Kleiva. Han døde ca 1870, og Jensine ble gift på nytt 13. november 1873 med Jens Johan Berntsen, født 15. oktober 1847 i Lien, Evenes i Ofoten (sønn av Bernt Giæver Jensen og Katrine Marie Pedersdatter). Jensine døde etter århundreskiftet. Hun hadde minst 4 barn i første ekteskap. | ||
v | v Mette Peroline Pedersdatter ble født 21. september 1831 i Leirosen. I 1856 fikk hun en sønn med Mathias Arctander Jensen, født 1816 på Liland (sønn av Jens Jensen og Ingeborg Olsdatter Harr). Denne sønnen døde trolig som barn. Mette ble gift 27. november 1860 med Nils Olai Hansen, født ca 1825 i Bergvik (sønn av Hans Hansen og Karen Axelina Nilsdatter). Han var gårdbruker og fisker i Lenvik og omkom ca 1870 på Lofoten sammen med fostersønnen Elias Gabrielsen fra Volden. Mette hadde 4 barn med Nils. | ||
vi | Jens Peter Pedersen, født 12. februar 1836 i Leiros, ble gift med Ane Bergitte Pedersdatter, født 1844 på Lakså (datter av Peder Olai Haldorsen og Marie Andersdatter). Jens var gårdbruker og fisker i Leiros, og han og kona hadde 8 barn. Blant barna må nevnes den markante Tysfjord-presten Haldor Jenssen, stortingsrepresentant Jens Jenssen (se Fimbul nr 21), samt lærer og Ankenes-ordfører Peter Jenssen Leiros. | ||
vii | Aronia Arctander Pedersdatter, født 10. november 1838 i Leirosen. Hun ble gift med Hans Nikolai Andreassen, født 14. september 1833 på Medby i Bjerkvik (sønn av Andreas Johan Haldorsen og Berit Kristina Larsdatter). Hans var gårdbruker og fisker i Bergvik, og en meget ivrig misjonsmann. Misjonsvirksomheten kan ha vært en av årsakene til at familien emigrerte til Amerika i 1881. Fra et brev som Aronia skrev i 1911 til nabokona i Bergvik, får vi et godt innblikk i hvordan familien klarte seg i USA (se Fimbul nr 18). Aronia og Hans hadde 6 barn. |
413. Ole Harr Jensen ble født i 1802 på gården Liland nedre, Evenes i Ofoten. Han var gårdbruker og fisker på Ytterbø i Ballangen. Han var gift med Kirsten Marie Lech Johannesdatter, født 1800 i Kvæfjord (datter av gårdbruker og lærer Johannes Henriksen og kona Karen Nilsdatter Røgh, som var datter av Nils Anfindsen Røgh på Tjelle). Ole døde i 1870, og Kirsten Marie døde i 1879. Ole og Kirsten Marie hadde 5 barn som jeg kjenner til, men kan ha hatt flere.
i | Jens Johan Olsen, født 1828 på Ytterbø. Han var gårdbruker fisker på Skårnes i Ballangen, og gift med Marie Elisabeth Jacobsdatter, født 1836 på Balsnes
(datter av Jacob Pedersen og Maren Marie Trondsdatter). De hadde ikke egne barn, men flere fosterbarn. | ||
ii | Petter Jentoft Olsen, født ca 1830 på Ytterbø. Han ble misjonær og bosatt i Chicago. | ||
iii | Ingeborg Harr Olsdatter ble født 24. april 1837 på Ytterbø. Hun ble gift 16. juni 1857 med Christen Ellingsen Hansen, født 20. april 1827 på Skrova (sønn av skipper og handelsmann Peder Ebenezer Hansen og Anne Kirstine Ellingsen). Christen og Ingeborg var bosatt på Bøstrand hvor han dreiv et etter forholdene stort gårdsbruk, og også litt handel. Christen døde 25. august 1913, og Ingeborg døde 20. oktober 1923. De hadde 11 barn. | ||
iv | Ovedia Kjerstine Lech Olsdatter ble født i 1843 på Ytterbø. Hun var gift med Mathias Hansen, født 1833 i Kleiva (sønn av Hans Christian Ingebrigtsen og Maren Gabrielsdatter). Mathias var gårdbruker og fisker i Kleiva. Ovedia og Mathias skulle ha 10 barn, men jeg kjenner bare til 7. Blant etterkommerne kan nevnes den kjente operasangeren Gerhard Lech Hansen. | ||
v | Johan Henrik Olsen, født 10. november 1847 på Ytterbø. Han var gårdbruker på Ivarjord i Ballangen og gift med Hanna Margrethe Hansdatter, født 16. februar 1857 på Bruksås i Ballangen (datter av Hans Andreas Jochumsen og Margrethe Jacobsdatter). Johan døde 18. desember 1916, og Hanna Margrethe døde 15. august 1922. De hadde 8 barn. |
414. Bernt Giæver Jensen ble født ca 1810 på gården Liland nedre. Bernt var gårdbruker i Lien i Evenes og ble gift 26. september 1834 med Katrine Marie Pedersdatter, født 1814 i Lilandskar (datter av Peder Eriksen og Ulrikka Eriksdatter). Katrine døde 10. mars 1884, og Bernt døde 1. juni 1893. Bernt og Katrine Marie hadde 8 barn:
i | Markus Berntsen, født ca. 1834 i Lien. I 1900 var han bosatt hos broren Edvard. Han var ikke gift. | ||
ii | Petter Ulrik Berntsen ble født 16. mars 1836 i Lien. Han var bosatt på plassen Kaldbekken på Skårnes som husmann og fisker. Han ble gift 31. oktober 1862 med Abelone Marie Jeftasdatter, født 1836 i Evenes sogn (datter av Jephta Mikkelsen og Ingeborg Jonsdatter). Petter døde 11. juni 1895 og enka Abelone var i 1900 bosatt på Skårnes hos sønnen Hans. Petter og Abelone hadde 5 barn som vokste opp. | ||
iii | Ingeborg Sofie Harr Berntsdatter, født 15. mai 1838 i Lien. Hun ble gift 15. september 1865 med Aron Arctander Gabrielsen, født ca 1843 på Tårstad (sønn av Gabriel Johan Nilsen og Anne Margrethe Jensdatter). Han var bosatt i Bogen som husmann og fisker. Ingeborg og Aron hadde 8 barn. | ||
iv | Bergitte Katrine Berntsdatter, født 1841 i Lien, og gift 30. oktober 1868 med Andreas Berteus Andreassen, født 28. april 1841 i Bergvik (sønn av Andreas Johan Haldorsen og Berit Kristina Larsdatter). Han var gårdbruker og fisker i Bergvik, og døde der 30. oktober 1929. Bergitte og Andreas hadde 5 barn. Sønnene Bernt og Emil tok Bergvik som slektsnavn. | ||
v | Jensine Berntsdatter ble født 29. mai 1844 i Lien. Hun ble konfirmert 22. juli 1860, og presten skrev da "særdeles flink og vel opdraget". I 1865 var hun i tjeneste hos skipper Hans Pedersen på Vold, Liland. Hun ble gift 10. oktober 1867 med Hans Petter Pettersen, født 8. januar 1841 i Evenesmark (sønn av Peter Didrik Hansen og Martha Maria Hansdatter). Jensine døde 13. februar 1890. Hun og mannen hadde 10 barn. De fleste barna er født i Evenesmark. Ved folketellinga i 1900 var enkemannen Hans Petter bosatt som husmann (landbruksarbeider) i Lilandskar. Han døde 13. februar 1913. | ||
vi | Jens Johan Berntsen ble født 15. oktober 1847 i Lien. Han var 26 år gammel da han ble gift 13. november 1873 med sitt søskenbarn, den 46-årige enka Jensine Elisabeth Pedersdatter, født 7. oktober 1827 i Leiros (datter av Peder Hansen og Benedicte Mathea Jensdatter). Med henne ble han eier av gårdsbruket i Kleiva. Han og kona hadde naturlig nok ikke barn sammen. | ||
vii | Hans Jentoft Berntsen ble født ca 1850 i Lien, Evenes i Ofoten. Det er bevart noen dikt som han har skrevet, blant annet et bokstavrim. Han var ikke gift. | ||
viii | Edvard Elias Berntsen, født 25. september 1855 i Lien, ble gift 26. juli 1882 i Evenes kirke med Ovidie Margrethe Olsdatter, født 19. mars 1856 i Djupvik i Ballangen (datter av Ole Olsen og Anne Samuelsdatter). Trolig døde mora da hun var lita jente, for hun vokste opp hos Jens Pettersen i Saltvik. Edvard var gårdbruker i Liavika, og han og kona hadde minst 6 barn. |
415. Mathias Arctander Jensen ble født 1816 på Liland. I 1856 fikk han et barn med Mette Peroline Pedersdatter, født 21. september 1831 Leiros (datter av Peder Hansen og Benedicte Mathea Jensdatter). Sønnen Eilert Arctander Mathiassen døde trolig som barn. Mathias bodde i 1865 som losjerende fisker hos søsteren Maria på Risnes på Liland. Han var ikke gift.
421. Maria Elisabeth Arctander Olsdatter Harr ble født i 1802 på Skånland. Hun ble gift 29. september 1829 med Arent Michelsen, født 4. oktober 1799 i Djupfesthamn, Strand i Lødingen (sønn av Michel Torstensen og Martha Arentsdatter). Han og familien bodde noen år som inderster på Fjelldal. I 1832 fikk han lov til å føre opp et stuehus i Leikvikhamn i Trondenes og skulle i nærheten av tomta få lov til å høste høy til 2 småfe.
Arbeidsplikten til oppsitteren var på 8 dager. Husmannplassen ble kalt "Avløsningen"
Arent døde 20. november 1861, og Maria døde i 1863. De hadde 5 barn.
i | Ovedia Maria Harr Arntsdatter, født 10. august 1829 på Fjelldal i Tjeldsund. I 1859 fikk hun ei datter med Ole Olsen fra Sverige. Så ble hun gift i 1862 med Petter
Jacobsen, født 1828 i Fauskevåg i Trondenes i Troms. De var bosatt i Leikvik i Trondenes og hadde 4 barn. Ovedia døde i 1876 og Petter i 1899. | ||
ii | Hans Mikal Arntsen, født 12. juli 1832 på Fjelldal. Han døde i 1859 i Leikvik. | ||
iii | Gabriel Martinus Arntsen, født 28. september 1835 i Leikvikhamn i Trondenes. Han giftet seg i 1875 med Anna Bergitta Jørgensdatter, født 1844 på Elvenes i Skånland. De var bosatt på Renså i Skånland i Troms og hadde ikke barn. Gabriel døde i 1890. | ||
iv | Ole Mikal Harr Arntsen ble født i 1838 i Leikvikhamn. Han overtok husmannsplassen i 1860-årene, men fikk festeseddel først i 1876. Han levde mest av fiske, men fødde ei ku og noen sauer på plassen som ble nedlagt kort tid etter at han døde. Han ble gift i 1863 med Elisabeth Regine Olsdatter, født 1825 på Gåre i Kvæfjord. Elisabeth døde i 1903 og Ole døde i 1913. De hadde 2 sønner. | ||
v | Aronia Maria Arntsdatter ble født i 1844 i Leikvikhamn. Hun ble gift i 1874 med Søren Mikal Nilsen, født 1850 på gården Krokmyrdal i Skånland (sønn av Nils Johansen og Maren Maria Salomonsdatter). De var bosatt på Krokmyrdal og hadde 6 barn. Aronia døde i 1916 og Søren i 1919. |
422. Lucie Kirstine Olsdatter Harr ble født i 1805 i Skånland. Hun ble gift i 1832 med Daniel Hansen, født 3. mai 1810 på Fjelldal (sønn av Hans Pedersen og Berit Danielsdatter). Daniel var gårdbruker på Ramstad i Tjeldsund. Lucie Kirstine døde 4. november 1852, og Daniel døde i 1896. De hadde 8 barn.
i | Birgitte Mathea Danielsdatter, født 6. mai 1833 på Ramstad, gift med Hans Eilert Johan Eriksen, født 21. oktober 1834 i Punsvik i Ballangen (sønn av Erik Eriksen og Jomina Olsdatter). Det fortelles at han dreiv med skreppehandel da han ble kjent med Bergitte. Han var bosatt på husmannsplassen Garsøynes under Ramstad. Denne plassen fikk han skjøte på i 1892. Hans døde 4. november 1900 og Birgitte døde 7. juni 1904. De hadde 4 barn. | ||
ii | Aronia Arctander Danielsdatter ble født 4. januar 1835 på Ramstad. Hun ble gift med Ole Mathias Olsen, født 1835 på Lakså (sønn av Ole Hansen og Mette Pedersdatter). Ole var gårdbruker og fisker på Lakså. De hadde 6 barn, hvorav 4 levde opp, og har mange etterkommere i Evenes. | ||
iii | Hanna Marie Petrikke Danielsdatter, født 26. desember 1836 på Ramstad, død før 1853. | ||
iv | Carl Hagerup Danielsen født 29. januar 1838, Ramstad. Han var gårdbruker på Ramstad og ble gift 20. oktober 1866 med Anna Nikoline Rasmusdatter, født 1841 på Otterå (Lia) i Skånland (datter av Rasmus Andreas Sørensen og Anne Johanna Hansdatter). Anna døde på barselseng 14. mai 1885 med sitt niende barn. Carl døde 17. januar 1911. | ||
v | Ole Harr Mikael Danielsen ble født 10. juli 1840 på Ramstad. Etter at han giftet seg, bodde han først hos svigerfaren på Tennås og flyttet til Ramstad høsten 1872. I 1875 fikk han et stykke jord på Garsøy i Ramstad av faren sin. Han dreiv den lille gården, men dreiv vesentlig med fiske. Han ble gift 19. september 1870 med Sofie Bergitte Magnusdatter, født 12. august 1843 på Tennåsen i Skånland (datter av Magnus Kristian Rasmussen og Ingeborg Olsdatter). Sofie døde 15. april 1912 og Ole døde 24. desember 1912. De hadde 6 barn. | ||
vi | Lucie Kristine Danielsdatter ble født 9. september 1842 på Ramstad. Hun ble gift (1) 28. juli 1864 med Jacob Berg Leier Tollefsen, født 6. oktober 1839 i valvåg på Tjeldøy (sønn av Tollev Andreas Lejer Pedersen og Gerharda Lind Jacobsdatter). Han og tre av brødrene hans omkom 9. april 1865 i et forlis i Stjernøysundet i Finnmark. Lucie Kristine ble gift (2) med Andreas Martin Andersen, født 1830 på Bjarkøy. Han var gårdbruker og fisker, bosatt i Nergårdhamn i Bjarkøy. Lucie Kristine hadde et barn i første ekteskap, og i andre ekteskapet skulle hun ha 4 barn. | ||
vii | Marie Elisabeth Arctander Danielsdatter, født 4. februar 1845 på Ramstad. Hun ble gift 13. juli 1873 med Thomas Bertheus Olsen, født 20. september 1849 på Fjelldal. Han var gårdbruker på Ramstad. De hadde 8 barn. | ||
viii | Karen Margrethe Agersborg Danielsdatter, født 21. januar 1848 på Ramstad. Hun ble gift 1. oktober 1872 med Anders Mikal Jensen, født 4. september 1844 på Bjarkøy (sønn av Jens Andersen og Erika D. Pedersdatter). Han var gårdbruker og fisker på Øvergård på Bjarkøy. De hadde 6 barn. |
423. Peroline Arctander Olsdatter Harr ble født i 1808 på Skånland. Hun giftet seg i 1833 med Trond Augustinus Einarsen, født 18. januar 1807 på Ramstad (sønn av Einar Augustinussen og Karen Trondsdatter). Han var gårdbruker og fisker på Ramstad.
Peroline og Trond hadde 8 barn.
i | Ole Eberg Harr Trondsen født 7. januar 1834 på Ramstad. Han gikk i snekkerlære hos Hans Stoltenberg på Fjelldal. I 1869 fikk han festeseddel på plassen Pilnesset
under Lille Skånland. Han fødde et par kyr på plassen og dro rundt på gårdene som snekker og tømmermann. Han ble gift 10. august 1863 med Pauline Marie Olsdatter, født 1837 på Sandtorg (datter av Ole Hansen og Margrethe Johanna Hansdatter). Ole døde i 1906, Pauline i 1911. De hadde 7 barn. | ||
ii | Eilert Andreas Trondsen født 13. februar 1836, Ramstad, Tjeldsund, død ? | ||
iii | Carl Tobias Trondsen ble født 20. oktober 1838 på Ramstad. Han ble gift 24. september 1881 med Aronia Aronsdatter, født 1. oktober 1840 på Tofte på Tjeldøy (datter av evenesparet Aron Arctander Seier Johansen og Else Christine Sunde Dinesdatter). Aronia ble konfirmert i Evenes kirke i 1858. I folketellinga for 1865 finner vi henne som tjenestepike hos Olaus Gabrielsen på Volden i Evenes. I 1875 var hun i tjeneste hos Ole J. Lind på Tårstad. Hun kalte seg da Aronia Sunde. Carl og Aronia var bosatt på Fjelldal. De hadde ikke barn. | ||
iv | Ingeborg Sofie Trondsdatter, født 20. oktober 1842 på Ramstad. Hun ble gift ca 1863 med Petter Johnsen, født 1843 på Sletten, Tennås i Skånland (sønn av John Peder Pedersen og Karen Olsdatter). Han var bosatt på Sandtorg som husmann og arbeider. Ingeborg og Petter hadde 2 barn, som begge døde i 1871. De fostret opp ei datter av hennes søster Kristianne. | ||
v | Aronia Arctander Trondsdatter født 23. oktober 1844 på Ramstad, død 19. september 1848. | ||
vi | Peder Arctander Trondsen født 24. april 1846 på Ramstad. Han døde ugift på Fjelldal 12. juli 1875. | ||
vii | Kristianne Hartvikke Trondsdatter ble født 11. februar 1851 på Ramstad. Hun ble gift (1) i 1873 med Olaus Johnsen, født 1849, Kjærenget, Verdal i Nord-Trøndelag. Han var bosatt på Sandtorg som strandsitter og sjømann og døde i 1874. Kristianne ble gift (2) 28. desember 1881 med Hans Iver Isaksen, født 4. april 1847 på Håkonset i Efjord (sønn av Isak Johannessen og Barbro Pauline Knudsdatter). Hans Iver var bosatt på Hegstad i Lødingen som gårdbruker og fisker. Kristianne døde før 1894, og Hans Iver giftet seg på nytt. Kristianne hadde 2 barn i første ekteskap og ett barn i det andre ekteskapet. | ||
viii | Tollef Edvard Trondsen født 7. november 1853 på Ramstad, død 11. desember 1853. |
424. Peder Olai Arktander Monsen ble født 1818 i Breivikholtet i Trondenes. Han satte seg ned som husmann på plassen Gjernesset under Sørvik. Det var ikke jord til plassen, men Peder sanket fór i utmarka til noen sauer og geiter. Han levde for øvrig av fiske.
Han giftet seg i 1844 med Serina Jørgine Gabrielsdatter, født 1822 i Melvik i Trondenes (datter av Gabriel Jørgensen og Maren Maria Larsdatter).
Peder og Serina hadde 9 barn.
i | Mikal Jentoft Pedersen, født 1844 i Melvik i Trondenes. Han overtok husmannsplassen Gjernesset i Sørvik etter faren. Han ble gift i 1876 med Anne Marie Hansdatter, født 1850 på Halsebø i Trondenes (datter av Hans Iversen og Mette Kristine Olsdatter).Hun døde i 1891, og Mikal døde i 1910. De hadde 6 barn. | ||
ii | Gabriel Mathias Pedersen, født 1846 i Melvik. Han døde i Bodø i 1873. | ||
iii | Anne Ovedie Pedersdatter, født 1849 i Melvik. Hun ble gift i 1875 med Mads Nikolai Mikkelsen, født 1839 i Melvik (sønn av Mikkel Eberg Pedersen og Berte Maria Nilsdatter). Han kjøpte i 1865 et gårdsbruk i Melvik. Han døde i 1876, samme år som hans eneste sønn ble født. Anne klarte å beholde gårdsbruket til sønnen ble stor nok til å overta. Hun døde i 1905. | ||
iv | Mathias Reobert Røg Pedersen, født 1853 i Sørvik, død 1854. | ||
v | Maren Marie Pedersdatter, født 1855 i Sørvik. Hun ble gift i 1886 med Klaus Kristian Andersen, født 1844 i Melvik i Trondenes (sønn av Anders Brønlund Christensen og Anne Oline Gabrielsdatter). Han overtok foreldrenes husmannsplass i Melvik i 1880-årene. Maren og Klaus hadde 4 barn. | ||
vi | Kirsten Margrethe Pedersdatter, født 1858 i Sørvik. Hun ble gift i 1879 med Mikal Jørgen Mikkelsen, født 1844 i Klatran i Trondenes. Han var husmann i Klatran og døde i 1894. Da Kirsten ble enke, flyttet hun fra Klatran til heimplassen i Melvik hvor hun styrte husholdet for sin gamle far. Kirsten og Mikal hadde 5 barn. | ||
vii | Petter Arctander Pedersen, født 1861 i Sørvik. I 1900 dreiv han manufakturhandel på Fauske. Han var gift med Johanna Bergitte, født 1867 i Bodin. I folketellinga for 1900 er det ikke nevnt noen barn, men en fostersønn som het Åsmund Jarl Fiva. | ||
viii | Simon Martin Pedersen, født 1864 i Sørvik. Han bodde på Haukebø fra ca 1892 og kjøpte ⅓-del av gården i 1899. Han hadde planer om å starte landhandel, men greide ikke å realisere planene. I stedet dreiv han med agenturer og gikk konkurs i 1910. Han måtte gå fra gården og flyttet med familien først til Tromsø, senere til Harstad. Han ble gift ca 1892 med Mathilde Amalie Nilsdatter, født 1869 på Halsebø i Trondenes. I folketellinga for 1900 er det nevnt 6 barn, men de kan ha hatt flere barn, født etter 1900. | ||
ix | Andreas Brønlund Pedersen, født 1867 i Sørvik. I 1900 bodde han i Haukebø som ugift fisker hos sin bror Simon. Senere giftet han seg med Anne Hansdatter fra For nedre i Trondenes og kjøpte i 1913 gårdsbruket til sin nevø Mads Madsen i Melvik. Han og kona hadde ikke barn, og i 1935 ble gårdsbruket solgt ut av slekta. |
425. Jakobine Helene Monsdatter ble født 15. juli 1819 i Breivikholtet i Trondenes. Hun ble gift 23. oktober 1842 med Hans Christoffersen, født 18. mai 1806 i Ulvik i Tjeldsund (sønn av Christoffer Hansen og Randi Maria Madsdatter). Han kjøpte i 1836 et gårdsbruk i Kongsvik, men måtte la det gå fra seg da første kona døde i 1838. I 1845 fikk han bygsel på en annen eiendom i Kongsvik som han senere kjøpte, men videresolgte samme år. Hans døde før 1868. Jakobine, som til daglig ble kalt Tobina, døde i Kongsvik 17. mai 1915. Jakobine og Hans hadde 7 barn.
i | Ebertine Hansdatter, født 23. juli 1843 i Kongsvik. I 1865 var hun tjenestejente hos Jens Stoltenberg på Årnes i Trondenes. Hun ble gift ca 1870 med Johannes Mortensen, født 1841 i Tromsø. Han var bødker og bodde i 1900 i Storgata i Tromsø, men han og kona hadde også bodd i Alta, Honningsvåg og Henningsvær. 5 barn er nevnt i folketellinga i 1900. | ||
ii | Kristine Rebekka Hansdatter, født 27. mars 1845 i Kongsvik, og død ?. | ||
iii | Andrea Bergitte Hansdatter ble født 17. februar 1847 i Kongsvik. Hun ble gift i 1867 med Anders Eberg Johansen, født 1824 på Skånland store (sønn av Johan Andersen Warberg og Randi Nilsdatter). Han kjøpte ca 1860 en eiendom på Skånland store, men solgte halvparten av jorda i 1866. I tillegg til gårdsbruket var han postfører og arbeidde ved dampskipsekspedisjonen på Evenskjer. Andrea og Anders hadde 8 barn. | ||
iv | Aronia Jensine Arctander Hansdatter ble født 23. desember 1850 i Kongsvik. Hun ble gift i 1877 med Leonhard Mikkelsen, født 1852 på Grøta i Trondenes. Aronia døde samme år som hun ble gift, trolig på første barsel. Leonhard ble gift på nytt med hennes søster Jakobine. | ||
v | Hansine Hansdatter, født 23. februar 1853 i Kongsvik. Hun ble gift i 1878 med Edvard Gerhard Lyng Isaksen, født 1845 i Kila i Trondenes (sønn av Isak Andreas Eriksen og Olina Andrea Henningsdatter). I 1895 overtok han ⅓-del av heimgården i Kila. Men i 1904 måtte han gå fra bruket som ble solgt på auksjon. Hansine og Edvard hadde 5 barn. | ||
vi | Jakobine Helene Hansdatter, født 11. oktober 1857 i Kongsvik i Tjeldsund. Hun giftet seg i 1881 med Leonhard Mikkelsen, født 1852 på Grøta i Trondenes. Han hadde vært gift med hennes søster Aronia. Leonhard var gårdbruker på Grøta, og han og kona Jakobine hadde 10 barn. | ||
vii | Laurits Kristian Hansen ble født 11. april 1860 i Kongsvik. Ved folketellinga i 1875 var han i tjeneste hos Rasmus W. Hansen på Årnes i Trondenes. Hans videre skjebne kjenner jeg ikke til. |
426. Kirsten Marie Monsdatter ble født i 1821 i Breivikholtet i Trondenes. Hun ble gift 6. oktober 1843 i Lødingen med Peder Andreas Danielsen, født 1810 på Bjørnrå i Trondenes (sønn av Daniel Hveding Hartvigsen og Anne Pedersdatter). Foreldrene hans hadde i 1823 flyttet fra Trondenes til Svinøy, Hegstad i Lødingen. Peder overtok bygselen på heimgården i 1851, og i 1875 fikk han skjøte på gården. På skiftet etter hans død ble gården delt mellom 3 av sønnene. Kirsten døde 24. april 1884, og Peder døde 16. oktober 1889. De hadde 9 barn:
i | Ole Peder Pedersen ble født 1. oktober 1844 på Svinøy, Hegstad i Lødingen. Han ble gift 16. juli 1874 med Anne Margrethe Andersdatter, født 27. mars 1851 på Våje i Lødingen (datter av Anders Rasmussen og Sara Susanna Tollevsdatter). Ole Peder var gårdbruker i Borgarvik vestre på Hegstad som opprinnelig var en husmannsplass under heimgården hans. I 1891 fikk han skjøte på plassen. Han og kona hadde ikke egne barn, men flere fosterbarn. Ole Peder døde 14. mars 1929. | ||
ii | Ingeborg Oline Ursin Pedersdatter, født 5. september 1847 på Svinøy på Hegstad. Hun ble gift 17. juli 1887 med Albert Nikolai Winther Pedersen, født 22. januar 1845 på Haversand, Vågan i Lofoten. Han kjøpte i 1877 et gårdsbruk på Ytterstad. Han omkom 13. desember 1899 under vedhugging i Ytterstadfjellet. Etter at mannen døde, dreiv Ingeborg gården selv til hun solgte i 1901. Hun og mannen hadde ikke barn. Hun døde 14. mars 1927. | ||
iii | Daniel Hveding Harmig Pedersen, født 29. juni 1850 på Svinøy, død 21. oktober 1861. | ||
iv | Aronia Arctander Pedersdatter ble født 27. juli 1852 på Svinøy. Hun var gift to ganger, først 28. desember 1880 med Hans Andreas Hartvigsen, født 23. september 1841 på Hegstad (sønn av Hartvig Rasmussen og Else Hansdatter). Hans Andreas var gårdbruker på Hegstad og døde 26. november 1889. Aronia ble gift på nytt 3. januar 1891 med Magnus Johansen, født 20. august 1856 på Skarstad i Efjord (sønn av Johan Andersen og Bergitte Marie Gundersdatter). Han overtok gårdsbruket på Hegstad og døde der 20. november 1935. Aronia døde 20. februar 1941. Hun hadde 4 barn i første ekteskap og 2 barn i det andre. | ||
v | Mikal Andreas Jenfoft Pedersen, født 9. mars 1855 på Svinøy. På skiftet etter faren fikk han i 1891 utlagt ⅓-del av farsgården på Svinøy. I 1933 overdro han gården til sønnen Magnus. Mikal ble gift 1. august 1886 med Antonette Ulrikke Johansdatter, født 1. juni 1859 i Veggen i Ankenes (datter av Johan Harder Pedersen og Katrina Berg Andersdatter). Mikal døde i 1948 og Antonette i 1958. De hadde 5 sønner og 3 døtre. To av sønnene ble gift med Bjørkmojenter fra Lakså, og to av døtrene ble gift i Veggen. | ||
vi | Andreas Heggelund Pedersen, født 5. april 1857 på Svinøy. Han dro til Amerika. | ||
vii | Bendiks Pedersen, født 22. mai 1859 på Svinøy. Han ble gift (1) med Oline Emilie Knudsdatter, født 11. oktober 1854 i Steigen. Hun døde 13. juli 1899, og Bendiks ble gift (2) med Inga Kristiansdatter, født 15. august 1887 på Sneisen i Lødingen (datter av Kristian Olsen og Katrine Oline Christiansdatter). Bendiks og hans første kone emigrerte til USA, men kom tilbake i juli 1889. I 1891 fikk han skjøte på ⅓-del av heimgården. Bendiks var utdannet tømmermann i Tromsø og bygde flere hus i Lødingen. Bendiks døde 21. desember 1917 og Inga døde i 1973. Bendiks hadde 7 barn i første ekteskap og 4 i det andre ekteskapet. I alle fall noen av barna tok Hegstad som slektsnavn. | ||
vii | Daniel Vedding Pedersen Hegstad ble født 18. oktober 1864 på Svinøy, Hegstad i Lødingen. Han ble gift 28. juni 1889 med Hansine Taraldsen, født 1868 på Sneisholmen i Lødingen (datter av Johannes Andreas Taraldsen og Bertine Fredrikke Thomasdatter). Daniel var utdannet lærer, og virket som lærer og klokker, først i Øksfjord, deretter på Bø i Vesterålen og til sist i Levanger. Han har skrevet om sine minner fra barneskolen på Hegstad, men mest kjent er han for å ha samlet folkeviser fra Lødingen og andre steder i Nordland. Hans "Bruremarsj fra Lødingen" framføres den dag i dag. Folketellinga i 1900 viser at han og kona hadde 3 barn, men de kan ha hatt flere, født etter 1900. |
I neste nummer av Fimbul skal det fortelles om etterslekta til Birgitte Cornelia, Hans Steenbuck og Aron Aronsen Arctander.
Kommentarer, rettelser eller tilføyelser bes sendt til Alfred Arntsen.
Kilder:
Vivian Fjordholm: Gårds- og slektshistorie for Lødingen
Konrad Naustvik: Gårds- og slektshistorie for Tjeldsund
Trygve Lysaker: Trondenes bygdebok
Bjørkenes og Jensen: Folk og slekt i gamle Trondenes
Tore Meyer: Astafjord bygdebok Nøkkelbind I - IV
Gerd Fjeldstad: Fra adel til bumenn. Nordlandsslekter
Kirkebøker, folketellinger og skifteprotokoller
I forbindelse med "friluftslivets år 2005" tar vi med to friluftsbilder fra 1929 og 1939
Forra slip og båtbyggeri 1926-1976
av Aud Stunes Olsen
Jeg har skrevet denne artikkelen med hjelp av Mangor Rasmussens hefte "Mitt liv som båtbygger". I samarbeid med faren, Nils Rasmussen, forteller han om bedriften fra starten og gjennom de 50 åra de to stod for driften.
Historien er først og fremst beregnet for etterkommerne, og den er fortalt på en enkel og grei måte, men jeg vil tro at den også er av interesse for andre - særlig da for båtfolk. Den gir en god del opplysninger om tidsepoken, arbeidsmåter, problemer, oppdrag osv. Forra slip og båtbyggeri var navnet på bedriften mesteparten av tida.
Sommeren 1926 startet Nils Rasmussen "Rasmussens båtbyggeri" i Forra. Han hadde tidligere arbeidet som smed i Sør-Varanger. Han hadde også arbeidet i Rana, og der hadde han både lært og arbeidet med å bygge trebåter. Det hadde han fått god omtale og ros for.
Da Nils flyttet tilbake til Forra med kone og barn, overtok han farsgården. Samtidig satte han opp et båtskøt (skjul, hus = ranværingsdialekt) nede ved sjøen. Der begynte han å bygge robåter. De første båtene ble solgt til de nærmeste bygdene. Det var fra 2½ til 3 roms spissbåter. Broren, Oskar, arbeidet i perioder sammen med Nils, og de hadde nok å gjøre.
Allerede i 1926 begynte de å bygge den første motorbåten. Det var en 21 fots båt med 3 HK Sabb-motor. Sabb-motoren var ny på markedet i 1925, og Nils fikk agentur på den for distriktet. Det ble en suksess.
I 1920- og 30-åra bygde Nils mange båter som han leverte i kommunen og distriktet. Han leverte blant annet 3 båter til Forra - alle med Sabb-motor.
Den første store utfordringa fikk han allerede i 1927-28. Da bygde han lensmannsbåt til lensmann Einar Winnem, Liland. Båten var på 34 fot med en 10 HK Bolinder-motor. Det var stor spenning ved sjøsettinga. Båten måtte trekkes langs marka for å komme i sjøen. Terrenget var ulendt, og trekkrafta var to hester. Folk hjalp til med å holde båten rett. Alt gikk bra. Båten fikk navnet "Praksis" og gikk som lensmannsbåt fram til 1939 da Nils bygde "Praksis II".
Nils førte journal over båtene han bygde og avtalene han hadde med kundene. Det kunne gå årevis før han fikk sluttoppgjør, og renter av pengene var det ikke snakk om. Det forekom også at han ikke fikk det han hadde til gode.
Etter hvert som bedriften ble mer permanent, trengtes flere arbeidsredskaper. I 1930-åra kjøpte Nils en 20 HK "Grei" stasjonærmotor. Den bruktes som kraftkilde til drift av slipp-vinsj, sirkelsag og bandsag. En periode (under krigen?) bruktes den også til å dra en kvernstein for å male korn. Nils kjøpte smiesse og en søyleboremaskin, og han bygde ei lita smie ca 30 meter fra båtskøtet - på grunn av brannfare. Der kvesset og herdet han minebor for Statens vegvesen. De brukte dem til sprenging og boring i fjell.
Sønnen, Mangor, forteller at nå var han blitt så stor at han hjalp faren i smia. Han blåste på belgen for å holde liv i varmen. Det måtte til en viss oppvarming av boret. De arbeidet når det var mørkt, for Nils så gløden best i mørket.
En dag gikk det galt. Mens Nils slo, glapp meiselen av skaftet og for rett i nesen til Mangor. Det gjorde fryktelig vondt. Han blødde og skrek. Så bar det opp til mor. Såret ble vasket, på med plaster, og så tilbake til arbeid.
Men Mangor fikk en kul på nesen resten av livet.
I 1930-åra fikk bedriften en ny slipp som tok opp båter på opp til 50 fot, til bunnsmøring og mindre reparasjoner. Det var en "såpe-slipp" som måtte smøres med såpe eller grakse.
Etter hvert ble det flere mann i arbeid i perioder av året. Først var det folk fra bygda, men det kom også en dyktig båtbygger fra Rana. Han arbeidet i Forra i flere år.
Nils hadde ingen skolegang utenom folkeskolen og hadde problemer med å forstå både regnskap og tegninger. Men kona, Petrine, var til stor hjelp da hun hadde handelsskole og handelsbrev. Sammen førte de et enkelt regnskap for bedriften. Nils måtte selv finne ut hvordan han skulle stikke ut spanter fra en enkel tremodell til spanteplan.
Fra 1933-35 bygde Nils flere "Nygårdsvoldbåter" - båter som fikk statstilskudd. Til dem ble det levert tegninger som gikk på tommer. Det var et mål han var vant å bruke. Han satte seg godt inn i tegningene, og bygginga gikk greitt.
Nils hadde nå fått kunder både fra Troms og Finnmark, og ferdige båter sendte han til kundene med fiskebåter fra distriktet. De tok dem med nordover når de skulle på Finnmarks-fiske og leverte dem der kjøperen bodde. 3 år etter hverandre leverte han for eksempel båt til fyrvokteren på Helnes fyr.
Så kom krigen, og Nils la ned arbeidet i Forra. Han håpet å slippe å få tyskerne inn i bedriften. Vinteren 1942 okkuperte tyskerne slippen og satte 2 mann til vakthold. Nils fikk ordre om å komme tilbake. "Dersom jeg skal være her, må tyskerne fjernes, og jeg overta ledelsen," sa Nils. Han fikk det han krevde. Så fikk han med seg 6-8 mann fra Forra. De dreiv med vedlikehold og reparasjoner.
En dag kom tyskerne med en 55 fots, tung fjordbåt som de skulle ha på slippen. Nils sa at slippvogna var for lita og svak, men tyskerne mente det var sabotasje. "Dersom vi skal ta opp båten, må dere ta ansvaret for skader både på båt og slipp", sa Nils. Men tyskerne stod på sitt. Båten falt ned, og det ble store skader. "Styrbjørn" fra Narvik kom og trakk den av grunnen, og tyskerne betalte.
Etter krigen begynte Mangor, sønnen til Nils, å arbeide i bedriften. Far og sønn arbeidet godt sammen. Nils hadde praktisk erfaring. Fra 1946 tok Mangor over ansvaret for driften, samtidig som han overtok regnskapet. Han tok flere regnskapskurs og avla eksamen som båtkonstruktør og båtbygger.
I perioden mellom 1945 og 55 var det gylne tider for bedriften. De holdt på med reparasjoner av forskjellige typer båter, for det var vanskelig å få tillatelse til nybygg, men ingen restriksjoner på reparasjoner. En trengte bare å ha målebrevet + en liten del igjen av den gamle båten, - resten kunne bygges nytt.
Med bare reparasjoner ble det vanskelig å få et jevnt helårs arbeid til de ansatte. Det var nå etterspørsel etter nybygg på 50-60 fot, men det hadde ikke Forra slipp drevet med.
Nå var det viktig å bli mer konkurransedyktig. De sprengte ut fjell og bygde ut slipp nr 2 der de kunne ta imot båter på opptil 80 fot. Det var vanskelig å komme inn på markedet, og Statens fiskarbank var dessuten skeptisk til nye ting.
Mangor skriver (forkortet): "Vårt første nybygg ble en fiskekutterpå 57 fot. Vi leverte den til rett tid, men vi hadde ikke med montering av motor, vinsjer og elektrisk anlegg. Vi var likevel glad for å ha kommet inn på markedet.
Det ble nå viktig å bygge ut og modernisere bedriften. Vi satset for fullt. Det ble et bygg med smie, sveiseverksted og spiserom i 1. etasje, kontor og snekkerverksted i 2. Vi kjøpte maskinelt utstyr, og verkstedet stod ferdig i 1957.
Allerede i 1947 hadde vi kjøpt ei tysk landgangspram fra Bogen. Den ble senket ned og brukt som underlag for den første kaia. På kaia bygde vi et materialskur. Nå trengte vi ny kai.
Jeg hadde overtatt d/s-ekspedisjonen for "M/S Skjomtind" og måtte ha ekspedisjonsbåt og et sted å oppbevare posten. Det var ingen andre i bygda som ville overta jobben. Da måtte Botn overta både ekspedisjon og post, og det ville sette Forra langt tilbake i tid. Jeg bestemte meg for å fortsette, bygge ei kai som både kunne brukes til ekspedisjon og som utrustningskaifor slippen.
Vi kjøpte storosp fra Skogøya til kaipæler. Ospa ble hogd rundt omkring på øya. Senhøstes ble den dratt til sjøen, samlet, lagt i ei sloge og slept til Forra. Vi lånte ei pælepram, pælet ned kaipælene og bygde ferdig kaia.
Så kunne "Skjomtind" legge til nykaia."
På den tida hadde "Forra slip og båtbyggeri", som bedriften nå het, en stabil og god arbeidsstokk - alle fra Forra. De var kjent for solid, godt arbeid og konkurrerte på like fot med andre verksteder.
I 1959 bygde bedriften den første fiskebåten i Norge som ble levert med trykkimpregnerte, laminerte spant. Den ble presentert på fiskerimessa i Bodø sommeren 1960, var vårt byggenummer 100, og vi fikk 1. premie på messa.
Vi fikk stor oppmerksomhet, og flere forespørsler fra hele Nord-Norge fulgte. Det var hard konkurranse fra bedriftene på Rognan og Møre og Romsdal. Men det ble bruk av trykkimpregnering og laminering Forra ble mest kjent for.
Det var også nødvendig å drive salgsreklame. Mangor tok opp film fra produksjonen, og en gang i året reiste han og besøkte mange fiskevær langs kysten. Der møtte han eventuelle kjøpere, viste film, orienterte og svarte på spørsmål om bedriften. Resultatet ble som regel 1-2 nybygg og en del reparasjonsarbeider hvert år.
På denne tida fikk bedriften tilbud om agentur for Volvo Penta lettvektsdieselmotor. Det var et godt valg, og vi lå flere år som bestselger av Volvo i landssammenheng. Mangor fikk agenturet personlig og var på flere kurs i Gøteborg til informasjon og oppdatering. Bedriften drev også service og sendte folk langt av sted. Oppdragene ble betalt av importør. Etter hvert ble det så mye arbeid at bedriften ikke kunne ta alt. De delte da service og salg med en annen bedrift - til nytte og glede for begge parter.
Tida var nå inne for å modernisere og oppdatere bedriften.
Vi trengte en kraftigere slipp og en større byggehall. Hittil hadde båtene vært bygd ute, med overbygninger over hvert nybygg. Disse måtte rives ved sjøsetting. Det var både urasjonelt og dyrt, og i tillegg til ekstra arbeid, ble en del materiell ødelagt og måtte fornyes hver gang.
Nå satset bedriften på en byggehall på 24 - 25 meter og med høyde 14 meter. Hallen kunne forlenges til 50 meter. Dessverre fikk vi avslag på lån fra Distriktenes Utbyggingsfond (DUF) og måtte finansiere hallen ved hjelp av penger fra driften.
Vi bygde 4-6 båter i året og anla en enkel såpebedding i hallen. Den brukte vi til nybyggene, og på den kunne vi bygge båter fra 30-100 fot. Også denne kostnaden måtte tas fra driften da vi ikke fikk langsiktige lån fra DUF. Vi fikk nå stadig større likviditetsproblemer.
Vi hadde gjort ferdig fundamentet til ny slipp da vi fikk vite at Sulitjelma Gruber skulle selge et slippanlegg på Finneid ved Fauske. Vi fikk et godt pristilbud, men måtte demontere anlegget selv. Nils og en ansatt gjorde arbeidet. De fikk anlegget til innlastningskaia og lånte en 400 tonns stålpram til transport. Sulitjelma Gruber sørget for transport til Fauske. Resten var bedriftens ansvar. Bedriften hadde leid slepebåt, og betingelsen var at den ble forsikret tur/retur Forra. Forsikringspremien var 5000 kr. Vi syntes premien var svært høy. Mangor konfererte med Nils, og de tok sjansen på ikke å forsikre, men spurte Sulitjelma Gruber om å få kjøpe prammen, og de fikk den for 10 000 kroner kontant. Nils fikk lån i Evenes sparebank, og de tok fatt på turen nordover - uten forsikring.
Alt gikk greitt til de om kvelden kom til Vestfjorden. Da ble det sydvestkuling. Mørket seig på. Slepebåten som het "M/S Lomsvik", minsket farten, og de hadde et langt slep. Det var 4 mann om bord på "Lomsvik", skipperen + 3 fra bedriften.
Det gikk bra lenge, men midtvegs mellom Øksundet og Tranøy Fyr sprang sleperen av. Det var ikke langt til land, sjøen stod rett på, og der var bratte fjell. Sleperen seilte nå "i sin egen sjø". De gjorde flere forsøk på å borde den, men uten hell. De tenkte på forsikringa ---.
Så fikk Mangor skipperen til å gå så nær lekteren som mulig. Han stod på bakken og hoppet da båtene var kloss ved hverandre. Heldigvis klarte Mangor å klore seg fast i et eller annet på dekket. "Lomsvik" forsvant i mørket, men kom snart tilbake. De kastet ei line til Mangor, og til den var det bundet en wire. Det var et fryktelig slit å få wiren opp av havet, om bord i lekteren og festet rundt pollerten på lekteren. Så var slepet i gang. Først gikk det sakte, men det holdt - .
Nå kom reaksjonen. Mangor var alene på lekteren i stummende mørke. Han holdt seg fast i et rattstativ bak en lukekarm. Han frøs og var våt og måtte hoppe rundt rattstativet for å få varme i kroppen. Da de kom til Tranøy, la "Lomsvik" til kai og Mangor fikk varm kaffe, tørre klær og sov i en varm lugar til neste morgen. Da gikk de videre - i nesten stille sjø - uten problemer - til Forra.
Ei uke seinere solgte de lekteren for 30 000 kroner. De fikk betalt banklånet, slepet og omkostningene ved handelen.
Omkring 1960 var det 35-40 mann i helårs arbeid i bedriften. Det var nok å gjøre både med nybygg og reparasjoner. En god del av fortjenesten gikk til investeringer, og bedriften hadde stadig anstrengt likviditet. Flere ganger kunne verken Nils eller Mangor ta ut lønn. De måtte bruke pengene til skatt, moms osv. De tenkte at så lenge bedriften gikk, lå pengene i den, og det ville ordne seg etter hvert.
Selv om de hadde bygd én laminert båt med suksess, hadde de mye å lære. 3 stk. fra bedriften var på kurs på Rognan om impregnering og laminering, og Mangor fikk komme til en bedrift i Mandal og lære hvordan de gjorde det. De hadde skaffet seg en brukbar lamineringsrigg, men manglet utstyr til pressing. Dessuten måtte de ha skikkelig impregnerte materialer til spantene. Disse fikk de fra Boliden i Sverige. De kom i bunter, og det ble kjøpt ei jernbanevogn om gangen. Så losset de vognene i Narvik og kjørte materialene til Forra.
De fikk også montert ei Hildebrand tørke av et Oslo-firma. Det fantes bare ei slik i Nord-Norge fra før. Tørken var vannspylende. Ved hjelp av ei stor vifte dusjet vannet innover lasten. Det var over orkans styrke i tørkegraven under tørkeprosessen. De tok prøver av forskjellige spant etter tørking og liming. Dette ble gjort av skipskontrollen, og prøvene ble sendt til Teknisk Institutt i Oslo for testing. De fikk attest med resultat og godkjenning av liminga.
De trengte mer vann til dette anlegget, og bedriften måtte også ha mer vann. Mangor måtte kjøpe en ny vannkilde. De grov ut et nokså stort basseng og koblet vannkildene sammen. Dermed hadde de nok vann både til bedriften og private hus som fikk koblet seg til anlegget.
Snart ble det kjent at bedriften bygde båter med trykkimpregnerte, laminerte spant, og at disse var sterkere og mer sikre mot råte. De fikk flere bestillinger på arbeid, men Statens Fiskarbank var skeptisk til denne byggemetoden. De sendte en ansatt på inspeksjon. Han kom etter arbeidsslutt og tok ikke kontakt med ledelsen. Dessverre sendte han ut ei feilmelding som gjorde at bedriften både fikk ekstra arbeid og kostnader før saka var oppklart og den uriktige meldinga dementert.
I 1963-64 bygde de en 82 fots krysser - den største båten til da. Dette var ei stor utfordring for bedriften. Det ble ei anna beregning enn å bygge båter opp til 60 fot. Bedriften tapte en god del penger, men fikk samtidig bestilling på 3 nybygg av samme størrelse.
Markedet krevde nå større båter.
I 1965 - under bygginga av disse båtene - fikk bedriften likviditetsproblemer. En underleverandør begjærte bedriften konkurs. DUF ville ikke hjelpe den, og bedriften gikk konkurs.
På den tida hadde de 40 mann i arbeid - inkludert 4 i administrasjonen. På hver avdeling - for tømmermenn og verksted - var det en arbeidende formann. De hadde 2 båter under arbeid + en del reparasjonsarbeid.
Familien mistet alt under konkursen. Både eiendom og inventar var pantsatt på forhånd.
Løsninga ble et A/S der 4 i familien var aksjonærer. Det ble lånt en del av Evenes Sparebank og en del andre slik at aksjekapitalen ble innbetalt. "Forra slip og båtbyggeri" var den største arbeidsplassen i kommunen. Ordfører Oddmund Lind, Kristian Andersen, Trygve Hovde og Bjarne Ankerstrøm var meget hjelpsomme for å få dannet A/S og for at det skulle gå bra i Forra. Bjarne Rasch Tellefsen, Harstad, ble formann i det nye styret, og Mangor forteller at de hadde et godt samarbeid. De startet blant annet et nytt prosjekt med serieproduksjon av "Nordlands-sabben". Dette ga bedre og bedre resultat. De gjorde også en del nødvendige investeringer i bedriften på denne tida: Produksjonshallen ble forlenget til 50 meter. Det ble montert heiseporter og porter i begge røstveggene. For utkjøring og transport av varer ble det montert porter i øverenden av hallen. For utsetting av nybygg og større reparasjonsarbeider, i nedenden mot sjøen. De hadde anlagt 2 utsettings- og byggebeddinger og en slippvogn i hallen og montert en 5 tonns traverskran der. Alt materiell og utstyr som skulle monteres i båtene, kunne settes på plass, uansett hvor det måtte være i hallen. En god del moderne verktøy og utstyr var også kjøpt inn og var i bruk.
Dessuten bygde de ei solid betongkai for 5 tonns akseltrykk. Evenes kommune fikk bruke kaia til lossing av veggrus fra sandbåtene.
De ansatte hadde dessverre hatt dårlige sanitærforhold. Nå ble det kjøpt inn 4 sanitærbrakker med vaskerom, klosett, dusjer og garderobeskap. Dette etter krav fra arbeidstilsynet.
Men økonomien i bedriften ble stadig dårligere. Nye folk kom inn i styret. Selv om Evenes kommune etter hvert overtok aksjemajoriteten i "Nordland slip og båtbyggeri" som bedriften het nå, gikk det stadig nedover, og i 1976 måtte de begjære den konkurs.
50-årsjubileet 11. juli 1976 med levering av byggenummer 150 samme dag som Nils fylte 80 år, ble en stor skuffelse for han.
Både Nils og Mangor Rasmussen er gått bort for flere år siden, og mesteparten av det de bygde opp gjennom 50 år, står nå til forfall, mer og mer for hvert år.
Men vi som opplevde den gode perioden med liv og arbeid på slippen, glemmer ikke slippen og grunnleggerne av den.
Vise til Forra
Skrevet av Aud Stunes Olsen til sin fars, Karl A. Stunes', 90-årsdag 6. september 1989.
Melodi: Daisy Bell
I 40-åra jeg vokste opp i Forra, Forra. Da var det liv og røre uten stopp i hele vår Forra bygd Voksne og unger i hvert et hus, og buskap i hvert et fjøs Om sommeren var utmarka beitet snau, i Sørmarka gikkfullt av sau. Refreng: Forra, Forra, et fredelig sted på jord. Forra, Forra, ligger ved Ofotfjord. Med skogkledde åser og heier og bakker og dårlige veier. Vårt barndoms sted - i krig og fred. Nei, aldri vi glemmer det! Nede i Peder Nilsens butikk, i Forra, i Forra. En hel pose godter for 5 øre vi fikk i nittenhundre og førr. Men det ble slutt på alt slikkeri da tyskerne gjorde entre. I hvert et hus de rekvirerte seg plass, i skolen de holdt kalas! Refreng: Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv Hvis vi en dag ville reise en tur, fra Forra, Forra. Da var det bra å ha en sykkel på lur et sted nedi Forra bygd Om sommeren "Forsøk" til kirka oss bar, han Martin stod trygt ved ror, - og Aronsen med "Haldis " mang en gang har oss fraktet over Ofotfjord. Refreng: Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv |
Om vinteren var det stor aktivitet i Forra. Forra På slippen mannfolka arbeidet og slet og Nils han var basen der Kvinnene strikket og vevde og spant og sydde og bøtte klær. Om høsten i skog og på Heia de fant masse deilige bær. Refreng: Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv På skolen viför klokka åtte og ni — i Forra, Forra. Stunes han lærte oss lese og skriv' og regne og synge litt. Men når om kvelden båten kom fram, og folk kom hjem fra by'n. Vi måtte på posthuset til han Johan og ta alt i øyensyn. Refreng: Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv Dette er blitt bare minner i dag, om Forra, Forra. Tida har endret folks livsgrunnlag i hele vår Forra bygd. Stilt og tomt er det i mange hus, vi hører kun havets brus. Over fjella går sola sin vante gang, og i skog høres fuglesang. Refreng: Forra, Forra, et fredelig sted på jord... osv |
Medlemmene i nemnda
Aslaug Olsen
Ole Parten
Kjell Asbjørn Pedersen
Asbjørn Pettersen
Eva Svendsen
Kjellaug Kulbotten