Kjeldearkiv:Fimbul nr 26 - 2008
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Forord
Hovdegården og Anderssengården er to kjente gårder i Evenes. Nå er begge gårdene svært aktuelle igjen - hver på sin måte. Bygningene i Hovdegården har fått nytt liv som gårdsmuseum, og i Anderssengården er det igjen lys i vinduan. Der holder Evenes husflidslag til i 2. etasje. Stoff om disse gårdene fyller mange sider i årets "Fimbul".
Det er stort spenn i stoffutvalget - fra gårdshistorie, salme og bordbønn til mimring om fantestreker på Tårstad.
Dessuten må det absolutt nevnes at mangeårig medlem av nemnda, Aslaug Olsen, har fått Evenes kommunes kulturpris 2008 for sitt iherdige arbeid med samiske slekter og stedsnavn. Gratulerer enda en gang!
Vi er stadig interessert i stoff og bilder med tilknytning til bygda, både alvor og skjemt.
Takk til alle som har bidratt med stoff/bilder til dette heftet.
God jul!
Hilsen redaksjonen
Søndagsbetraktning
ved Prost Jak. J. Anderssen, Ofoten
Joh. 3 v. 16
1. juledag
Mel.: Jeg er så glad hver julekveld...
O Gud, som har i kjærlighet
til menneskene sett
og sendt din Sønn til jorden ned
til frelse for vår æt,
at vi ved ham skal kjenne deg
som kjærlighetens Gud,
du lede oss på troens vei
med Jesus livet ut!
O Gud, som har ham kledt i kjød
og salvet med din Ånd
og kraft i både liv og død
og ved din høyre hånd
ham satt som alles frelsermann -
du verdens syn opplad,
at den ham se og kjenne kan
og han annamme glad.
Du har begynt den gode sak
i oss, - O Gud, fullfør
i verden den til Kristi dag
og så i oss det gjør,
at vi fra synd oss vender bort
og øver kjærlighet,
som Jesus har i verden gjort
og gjør i herlighet!
Jennys bordbønn
100 år gamle Jenny fra Gratangen har ei nydelig bordbønn friskt i minne.
Før måltidet:
Vor disk og Dug er alt bered,
O Gud for din Barmhjertighed
velsign nu disse Gaver saa
at vi kan Legems Styrke faa!
Gud, mæt enhver som hungrig er
og Suk for Brød til Himlen bær!
Giv Fred og Frugt i vores Land,
velsigne Jorden, Luft og Vand!
Bevar vor kristne Øvrighed,
giv oss vor Næring af vor Sved.
Mæt og vor Sjæl med Livsens Brød
som Jesus tjente ved sin Død!
Etter måltidet:
Hav Tak, o Gud, vor Skabermand
for Næring utaf Land og Vand!
Hav Tak, o Jesus, for din Død,
hav Tak du rette Livets Brød!
Tak Helligånd! Opplys vort Sind.
Til Herren vore Hjerter bind!
Gud, tænk paa store og paa små
som for ditt forsyns Øie staar!
Du ene veed hvordan vort Brød
skal skjæres for os til vor Død.
Gi Helbred, Lykke, Liv og Gavn
og Salighed i Jesu Navn. Amen.
Kilde: Kingos bordvers fra 1681.
Landstads salmebok 1869
Rettelser
Rettelse til "Fimbul" nr 25.
Bilde til Stuneshaug og folket der: Hansine Hansdatter
(Hansine var datter av Ellen, Nils Eriksens eldste datter).
Bygdeboknemnda beklager feil ved billedtekstene til artikkelen "Krigsfangeleiren i Bogen" v/ Randulv Pedersen. Redaksjonelt hadde det sneket seg inn noen feil som det har vært gjort forsøk på å rette opp gjennom "EvenesNytt" nr. 1-08. Nå slås imidlertid følgende fast:
- Riksveg 50 har aldri gått gjennom Bogen slik det blir antydet under nederste bilde på side 38.
- Brakke 8, administrasjonsbrakka i marinehavna er heller ikke på dette bildet. Den ser vi nærmest og midt på i bakgrunnen på øverste bilde side 39.
- Nederste bilde på side 39 har ingen polakker og tsjekkere, men bare russere.
- Øverste bilde på side 41 var av Randulv Pedersen gitt følgende tekst: Bogen Sangforening som sto for arrangementet, og andre i god blanding.
- Side 35 : Scharnholst rettes til Scharnhorst.
Registrerte og uregistrerte gammetufter i Snubba
av Aslaug Olsen
I Snubba finnes det mange tufter etter samiske boplasser i gammel tid. Ikke alle tuftene er synlige lenger på grunn av pløying og rydding av jord. Men ved hjelp av muntlige beretninger av de gamle her oppe har man fått kjennskap til hvor de ligger. Ved hjelp av de gamles beretninger har man også fått navn på folket som bodde på plassene. I tidsrommet 1994 til 2002 er disse tuftene blitt registrert.
Registreringen er utført av arkeolog Oddmund Andersen, kulturhistoriker og konservator ved Tromsø museum, Dikka Storm og cand. scient. Magne Olsen.
1. Heggholla
I muntlige beretninger heter det at i 1719 kom det noen samer og bosatte seg i Heggholla. Dette er en plass ned mot sjøen nedenfor Østervik-vegskillet i Evenes, og de bodde der i 11-12 år. Dette området tilhørte kirkegods, og oppsitterne i nabolaget var ikke særlig begeistret for å ha samisk bosetting i sin umiddelbare nærhet. De beskyldte samene for å ødelegge skogen. Denne uviljen førte til at naboene bestemte seg for å gå til drastiske tiltak for å drive samene bort fra Heggholla. Denne plassen er ikke registrert.
2. Lappegamhågan
Muntlig beretning av etterkommere til disse naboer beretter at de bevæpnet seg med stokker og staur og drog til Heggholla for å jage samene bort. Samene var ikke mannsterke nok for å sette seg til motverge, og de måtte dra av gårde i all hast. Men hvor skulle de hen? Med spedbarn og gravide kvinner i sitt følge var det sannelig ikke så greit å forlate sine hus og dra på flukt. De la da veien opp gjennom skogen, og da de kom til en plass som kalles Kvantålimyra, bestemte de seg for å sette opp sine gammer på haugene på vestersida av denne myra. Etter deres bosetting har disse haugene fått navnet Lappegamhågen.
Hvor mange år de bodde der oppe, vet man ikke. Også der oppe ble deres bosetting sett på med uvilje av oppsitterne nede ved sjøen. Samene befant seg fremdeles på kirkens eiendom, og her som i Heggholla tok de av skogen det de hadde bruk for til brensel og anna.
Atter en gang bestemte oppsitterne ved sjøen seg for å jage samene enda lenger til skogs. Og de drog opp til Lappegamhågan for å drive samene også derifra. Det fortelles videre at det utspant seg en ganske heftig kamp mellom partene. Overfallsmennene forsøkte seg også på å tenne på en av gammene, men det lyktes ikke. Med hjelp av bjørnespydet klarte gammens eier å forhindre det. Det fortelles også at i gammen låg en kvinne som skulle føde barn. Samene var denne gangen mer mannsterke, og de fikk overtaket. De tok til og med en av overfallsmennene til fange, og de slapp ham ikke før overfallsmennene hadde bedt om "godt vær". De måtte dra fra Lappegamhågan som tapere. Samene satte etter dem nedover lia. Etter denne hendelsen flytta samene frivillig fra Lappegamhågan og ned til Lenvikmark som da ble kalt Bogfjell og senere Bogmark, nå Snubba.
Registrering ble gjort på Lappegamhågan 30. juni 1994 av Dikka Storm fra Tromsø museum og Magne Olsen. Det ble registrert 8 mulige tufter. Ved befaring der oppe året etter av arkeolog Oddmund Andersen ble bare en av de registrerte tuftene godkjent som gammetufter. Det er den store tufta som ligger nærmest, og tett nedenfor Lappegamhågkilda.
3. Vierahak / Skredtoften
Plassen ligger på bruksnummer 18 og 19, nåværende Østli eiendommen, på en haug ovenfor Petter Hansaveien like før veien krysser Gursujohka. Tuftene er pløyd opp og er ikke mulig å påvise i dag. På plassen er det under pløying funnet kvernstein, grev og andre redskap. Her bodde Ole Persen født 1795 død 1837 og hustru Elen Henriksdatter født 1796 død 1826. I februar 1826 gikk det et snøras her som ødela boliggammen deres hvor Elen Henriksdatter og deres fire år gamle datter, Inger Perolina, omkom. Ole Persen og en to år gammel datter, Elen Johanna, overlevde. Også de flytta til Nordmark, Evenesmark.
Det er knyttet stedsnavn til plassen etter denne ulykka. Under utskiftningsforretningen i 1866 da grensen mellom innmark og utmark blir beskrevet, blir det i nærheten av denne plassen nedsatt en merkestein med stedsbeskrivelsen Skredtoften. Det samiske navnet Vierahak betyr en plass hvor det har rydd eller rullet noe ned. Plassen ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
4. En mulig gammetuft like ved grensen mellom bruksnummer 16 og 17 i Atterskogen.
På bruksnummer 16 Myrvolls atterskogteig tett nedenfor Petter Hansaveien, ca 20-30 meter sør for elva som kommer ned fra Hoanta. Tufta er meget usikker på grunn av uklar markering mot nord. Det ble heller ikke funnet trekull i tufta ved prøvestikk. Registrert sommeren 1995 av Oddmund Andersen. Einar Elvebakk var med og påviste stedet.
5. Ballán
Vi fortsetter videre etter Petter Hansaveien ca 250-300 meter. Her går vi opp etter en sti som går mellom skillet mellom bruksnummer 6 og 7 og en liten bekk, og kommer opp ei lita slette, og videre opp en liten bakke. Her går vi over bekken. På en bakkekant ca 20 meter bortenfor bekken er det ei gammetuft som var godt markert og godt synlig før utgraving, som ble foretatt sommeren 1995 av Oddmund Andersen.
I ildstedet var det to trekullag atskilt av et torvlag. Funn:
- Ildflint fra lag to i ildstedet.
- En jernbit fra lag en i ildstedet.
Det ble tatt prøver fra trekull som lå i askelaget (lag to), det vil si lavest. Prøven ble 14C datert. I følge opplysning av arkeologen viser datering at gammetufta eller boplassen kan være fra ca 1685 til tidlig på 1700-tallet.
Rett nedenfor den utgravde gammetufta, ca 30 meter nedover bakken på ei slette ved bekken, er det ei gammetuft. Her ble det påvist trekull ved prøvestikk med jordbor, så dette er tuft etter en boliggamme.
Omkring 40 meter på ei flate sør for bekken er det to mulige gammetufter. Her ble det ikke påvist trekull i tuftene. Derfor kan en tenke seg at det ikke var boliggammer, men at de hadde andre funksjoner, for eksempel som fjøsgamme, høylåve eller gamme brukt til oppbevaring. Disse fire tuftene ligger på bruksnummer 7 Dalbakks eiendom i Atterskogen, og ble registrert sommeren 1995 av Oddmund Andersen. Ettersom det ble påvist trekull i to av tuftene ser det ut som det har bodd to familier her. Det knytter seg et sagn til Ballán boplassen. Ballán betyr skremt på norsk.
I beretning fra de gamle her i Snubba heter det at det bodde folk på denne plassen. En gang skjedde det noe her som skremte dem bort fra plassen. Det er ikke sagt hva som skjedde. De flytta derfra og slo seg ned lenger nede i lia på en plass som heter Geahcegieddi som på norsk oversettes til lienden eller slutten på lia, der terrenget begynner å flate utover. I dette tilfellet mot Røytelvmyrene.
6. Geahcegieddi
Denne plassen ligger på en tørr haug mellom bruksnummer 17 og 6 i Atterskogen. Her er det to tufter der det ble påvist trekull ved prøvestikk med jordbor og som da må være boliggammer. Dessuten ble det funnet tre mulige tufter som trolig har hatt samme funksjon som de to tuftene som er beskrevet på 5.
Det synes som her er samme boligmønster som på Ballán med to boliggammer i nærheten av hverandre og dessuten andre mulige tufter som kan være fjøs og låvetufter. Einar Elvebakk var med på denne registreringen, og han kan huske at det var en åker nedenfor en av de mulige tufter. Der var det alltid åpning i skogen. Geahcegieddi ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
Min far Ole Olsen fortalte at i Atterskogen bodde en mann som ble kalt "Mollengallu", oversatt: Målt skalle. Han hadde en uvanlig bred skalle.
7. Risseláddu / Risløa
Denne plassen ligger på bruksnummer 13 rett nedenfor huset på Elvebakk/Elvetun. Tidligere kunne man se tufter her, men de er fjernet, trolig på grunn av pløying. Einar Elvebakk husker at det var tufter her. De lå omtrent der undergangen under E10 er nå. Det var Reier Eriksen født ca. 1700 og hustru Ane Paulsdatter født 1707 død 1787 som bodde her. Reier er en av Bogens fjellfinner som Major Schnitler registrerte 15. juni 1743. Sagnet forteller at han kjørte med okse nedover isen på Snubbavatnet. I nerenden av vatnet ga isen etter og Reier og oksen omkom. Kirkeboka for Ofoten viser at dette skjedde 31. oktober 1761. Også hans sønn Paul Reiersen født 1734, død 1806 og hustru Botel Mikkelsdatter født 1726 bodde her. Paul Reiersen flytter til Botnmark, og han dør der.
Muligens var det bosetting her ennå i 1801. Da viser skattelista at her var litt brannskade. Plassen ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
8. Pålheimen / Boala siida
Denne plassen ligger på en liten slette rett opp av husene på bruksnummer 17 Heimly og på oversida av veien som kommer fra Dalbakk og går til Loftsletta. Tufta er ikke synlig lenger på grunn av pløying, men jeg husker den før den ble lagt under plogen. På denne plassen bodde Paul Andersen født 1815 i Osmarka død 1866 og kona Ane Paulsdatter født 1815 død 1889. Hun er datter av Paul Larsen født 1775 i Fjellkroken død 1828, som bodde på nabobruket Dalbakk.
Paul Andersen var en person som ikke var så nøye med mitt og ditt, og var av den grunn forfulgt av øvrigheten. Han hadde økenavnet "Varge-Pål".
Registrerte gammetufter i Osmarka
av Aslaug Olsen
A. Sirigamman gårdsnummer 13 bruksnummer 4 Osmark eier Hilbjørg Bjørkli
Her bodde Anders Larsen født ca 1765 og hustru Anna Eriksdatter født 1784 i Osmark død 1864. Anders er sønn av Lars Nilsen av Øreløsslekta og Karen Mikkelsdatter i Fjellkroken. Anna er datter av Erik Pedersen og Kirsten Pedersdatter på Kjempetoften, Osmark. Sirigamman har nok navnet sitt etter en av Anders Larsens 8 barn, datteren Siri født 28. juni 1825.
Siriåsen har også navnet sitt etter Siri Andersdatter. Hun flytta fra Sirigamman opp til Siriåsen. Der oppe er det også en plass som heter Liksletten. Der skal hun være begravet. I følge intervju med Ole Lakså, gjort av Martin Myrnes, er det tre graver på denne Liksletten. De to andre gravene er antakelig hennes far og hennes eldste søster Karen født 1814, hun var ugift. Begravelsen til disse tre finnes ikke anmerket i kirkeboka. Se Fimbul nr 14.
Siri hadde for øvrig to brødre: Paul født 1815 død 1866, kalt Varge-Pål, og Erik Lars født 1820 død 1852, kalt Varge-Erik. Hennes yngste søster Kirsten født 1831 gifter seg med John Johnsen, den første oppsitter i Blåfjellet, Sandmark.
Registrert av arkeolog Oddmund Andersen sommeren 1995.
B. Kjempetoften gårdsnummer 13 bruksnummer 4 Osmark eier Hilbjørg Bjørkli
Her bodde Erik Pedersen født 1748 død 1794 og hustru Kirsten Pedersdatter født 1746 død 1834. I Fimbul nr 14 forteller Hjalmar Osmark i intervju med Martin Myrnes at på Kjempetoften bodde det en stor kraftig same, og deretter fikk plassen navnet Kjempetoften.
Erik Pedersen er sønn av Peder Eriksen 1698-1769 og Karen Johnsdatter født ? død 1769. Peder Eriksen er nr 7 i manntallet over Bogens Fjellfinner av major Peter Schnitler 15. juni 1743.
Registrert av arkeolog Oddmund Andersen sommeren 1995.
C. Nertofta gårdsnummer 13 bruksnummer 3 Osmark eier Ellen Kristiansen
Denne gammetufta ligger rett opp av bebyggelsen i Osmarka. Her oppe bodde Paul Pedersen, født 1742 død 1795 og første hustru Elen Andersdatter født 1736 død 1794. Andre hustru var Karen Olsdatter Kalt "Smør-Kari".
Skifte etter Paul Pedersen:
"Osmarken anno 1795 19 oktober innfant jeg meg Fredrik Holst Lensmann for Ofoten Fjerding oppe i Fjeldet på Pladsen Osmarken, beliggende i Ofoten Fjerding, for at registrere og vurdere stervboet etter samme steds avdøde lap Paul Pedersen."
Harald Osmark mener at "oppe i Fjeldet" må være Hopaslåtten som ligger rett opp av hans gamle farsgård. Under befaringen og registreringen i 1995 fant vi ikke denne Hopaslåtten, derfor er den ikke registrert. I følge Harald Osmarks mening kan det være Paul Pedersens boplass. Skiftet viser at han hadde både kuer og kvige, sauer og geiter, håndkvern, revjern og resselbøsse. Boets verdi var 16 riksdaler 3 ort 8 skilling (se Fimbul nr 17).
Thingbok 1802: Paul Pedersens enke 1 vog 12 mark ansatte verdi 25 riksdaler.
Thingbok 1804: Paul Pedersen død og plassen øde.
Thingbok 1807: Bøgselbrev til Anders Bjørnstrøm på ½ vog i gården Osmark.
Høsttinget 1820: Anders Bjørnstrøms bruk beboes av Lars Johnsen.
Det er mest sannsynlig at det er disse tre familiene som i tur og orden har bodd på Nertofta.
Paul Pedersen er bror av Erik Pedersen på Kjempetoften. Omkring 1796 kommer Anders Isaksen Bjørnstrøm født 1756 i Tornedalen død 1810 og hustru Katarina Madsdatter født 1758 i Jukkasjärvi til Vassdalen. De flytter derfra til Osmark omkring 1804. Bjørnstrøm dør i 1810. I 1811 blir bruket hans budt opp til bøgsel. I 1820 er Lars Johnsen beboer på Bjørnstrøms bruk. Han bosetter seg senere på Storelv, Myrnes. Her ser vi at etter hvert som den ene familien forlater plassen så flytter den andre inn. Trolig er det på Nertofta disse familiene har bodd. (Fimbul nr 17).
Registrert sommeren 1995 av arkeolog Oddmund Andersen.
Interessen for kulturminner tar form
av Aslaug Olsen
Beretningen om Lappegamhågan og folket som bodde der har vi hørt om fra vi var små, men vi visste ikke hvor det var. At det var i Lenvikskogen, det hadde vi hørt, men den nøyaktige plassen, det var vi ikke sikker på.
I forbindelse med slektsgransking dukket også Lappegamhågans beboere fram i kirkebøkene. Og nå ble det aktuelt å finne denne plassen. Første skritt i utforskninga var å intervjue gamle folk i Lenvik om hva de visste om denne plassen. De gav også en beskrivelse av stedet.
Slektsgranskingen hadde bragt meg i forbindelse med Anna Huuva Dynensius i Kiruna. Hun er reineier og besitter stor kunnskap om samiske forhold og er godt vant med vandring i skog og mark og på vidda. Henne fikk vi med oss for å hjelpe til med å finne spor etter våre forfedre oppe i Lenvikskogen. Aller helst håpet vi å finne tufter etter dem.
Den 22. juni 1990 er vi 6 stykker som drar av sted på leiting etter kulturminner. Veien er lang og bratt opp til Lappegamhågan. Men snart er vi kommet så høyt opp i skogen at vi er i det aktuelle området. Odd Heimly har redskaper med. Her er en plass som minner om en tuft. Odd gjør et prøvestikk mens Aslaug, Anna og Asbjørg følger spent med. Her er det nok ikke noen tuft.
Vi drar videre og leter, og finner flere mulige tufter, men Anna som har rike kunnskaper om slike ting fra årelange vandringer i Rautasvoumas fjellverden ser snart at det ikke er en tuft. Etter flere timers søking rundt i området befaler Anna kafferast. Hun har røyka reinkjøtt i sekken!
Mens de andre steller i stand til kaffekoking går jeg et stykke høyere opp på en haug. Jeg roper at de må komme opp her, men får til svar at nå skal vi spise. Det viser seg senere at det var der oppe gammetufta var. Jeg stod vel faktisk oppi tufta da jeg ropte til de andre.
Det smakte godt med svart kaffe og røyka reinkjøtt stekt over åpen ild. For øvrig har Asbjørg et spekekjøttlår med seg, og det må vi også smake på. Hun har også et videokamera med seg, så hun stakkar, har tung bør på ryggen.
Etter kafferasten blir det ikke til at vi går høyere opp, men begynner på nedturen, og leter fortsatt. Til slutt gir vi opp. Vi har ikke funnet noe. Med uforretta sak snur vi hjemover. Feilen var at vi ikke gikk høyt nok opp.
I november samme år gjorde vi et nytt forsøk med å finne boplassen på Lappegamhågan. Denne gangen fikk Odd og jeg med oss Martin Berteussen, Lenvik for å vise plassen. Vi kjørte med bil så langt det lot seg gjøre forbi huset til Leif Bjørsvik, og gikk videre etter Lenvikbuveien. Da kom vi rett på boplassen. Den ligger ved en kilde kalt Lappegamhågkilda. Martin hadde det så travelt med å gå hjem at vi ikke fikk tid til å se nøyere på plassen, men nå visste vi hvor den var.
Dagen etter gikk jeg alene dit opp og da betrakta jeg stedet nøye. Like ved kilda oppdager jeg plutselig en runding i terrenget. Det var ingen tvil om det. Det var en gammetuft!
Ved å sparke litt rundt i tufta fant jeg åresteiner og ildstedet. Jeg kunne også se antydning til hvor døråpninga hadde vært. Endelig hadde jeg funnet denne omtalte boplassen.
Dette var begynnelsen til kulturminne/fortidsminneregistreringen i Lenvik/Snubba som jeg fikk gjennomført i tidsrommet 30. juni 1994 til 11. oktober 2002, ved hjelp av konservator ved Tromsø museum Dikka Storm og arkeolog Oddmund Andersen og cand. scient. Magne Olsen.
Næringssorg og mareritt
av høgskolelektor Kjellrun Kristoffersen Trohaug
Kommentar til Njål Flem Mælands innlegg "I hver sin verden" i Nordlandsposten 5. februar 1999
Njål Flem Mæland skriv eit interessant innlegg med overskrifta I hver sin verden på kommentarplass i Nordlandsposten fredag 5. januar i år. Som lege reflekterer han over korleis leg og lærd tenkjer heilt ulikt om sjukdom og helse. Flem Mæland viser ein kulturkollisjon i møte mellom lege og pasient gjennom ei fortelling om fiskaren Eiolf som har eit udiagnostisert sjukdomstilfelle. Eiolf tar varsel av det som hender rundt han, og trur at nokon har kasta sjukdom på han, og for å bli frisk, må han finne kven som har gjort det. Eg skal sjå fenomenet frå pasientsida, frå den folkelige sida, med eit folklorisk og språkleg utgangspunkt.
Ein kan peike på to sider ved legens kompetanse i denne samanhangen, evnen til kommunikasjon og kultur- og språkkunnskap. Om ei middelaldrande kvinne kjem til doktoren ein mørk vinterdag, og innleier konsultasjonen med: "Eg kjenner meg så sliten," og doktoren avviser pasienten med: "Det er vi alle på denne tida av året," då oppstår eit kommunikasjonsproblem. Denne kvinna kjem med eit helseproblem, ikkje eit kvardagssukk. Ho prøver på ein folkeleg måte å innleie den medisinske samtalen, ut frå sin ståstad og sin kvardag. I Flem Mæland si fortelling ba fiskaren Eiolf om sjukemelding fordi han ikkje hadde rodd fiske på 14 dagar. Legen forsto at det var noko meir enn at mannen ikkje hadde vore på sjøen dei to siste vekene.
Folkelege namn på sjukdomstilstandar kan kollidere med legens medisinske terminologi. Når mora kjem til legevakta med ein unge som har øresting, då er legen uklok om han seier at øresting ikkje finst, fordi det ikkje er ein medisinsk diagnose, når ungen likevel sutrar og tar seg til øret.
Folkelege diagnosar på psykiske lidingar kunne i det gamle bygdesamfunnet vere at han eller ho var av hausvak slekt. Språkleg inneber det jo at problemet sit i hovudet, og noko som er svakt, må kunne styrkast. Angst kunne alltid knyttast til noko utanom ein sjølv, gjenferd, hekser, hulder, alvar, draug eller andre vette. Ein hadde ein måte å forklare angsten på. Eins eige redselsskrik kunne tolkast som draugeskrik. Hjartebank som tramp av daudingar. Ein som var litt rar, kunne være draugridd eller ha vore bergtatt. Om ein eller annan blei avliggande med næringssorg, så han såg svart på alt og alle, og ikkje visste si arme råd korleis han skulle berge seg og sine, då trengte han nabohjelp til å få slåtten unnagjort eller garnlenka i sjøen. Men i ei sorg må ein kunne trøystest, og nokon må trøyste. Den medisinske diagnosen ville truleg vore depresjon, og i dag er dei såkalla lykkepillane botemidlet som helsestellet tilbyr, ikkje trøyst og oppmuntring som det folkelege sjukdomsomgrepet inneber.
I gamle dagar hende det at ein blei matlei om vinteren, eller helst på seinvinteren eller vårvinteren. I kjølvatnet av denne tilstanden kom ofte hoste og snue, og ein kjende seg kraftlaus og utilpass. Ikkje å undrast over at ungane heiv seg over gaukesyre, syregress og bjerkeskot straks det begynte å bli grønt om våren. Det var ein effektiv måte å få C-vitamintilskot på.
Å få ein farang eller magesjau fortel noko både om måten sjukdomen sprer seg på, og måten han artar seg på. Vi snakkar om ein byggesjau, ein vaskesjau eller ein sildesjau, det er arbeid som gjev mykje styr og krev stor innsats. Alle veit at har ein først fått ein mageinfeksjon, så kan han vera arbeidskrevjande på meir enn eit vis.
Ungar som i dag anten er rastlause eller hyperaktive, dei var i gamle dagar stallstien. Alle som har sett ein hest som har stått lenge yrkeslaus på stallen, veit at han er nokså ballstyrig når han blir sleppt ut. Det er ikkje tilrådeleg å spenne han rett for sleden utan at han først har fått rent villskapen av seg. No om dagen står det i avisene at ungane sit innestengt framfor TV og datamaskin, på kaféar og i klasserom med all den ungdommelege kåtskapen i seg. Ikkje til å undrast over at det kan ende med at nokon løper løpsk.
Alle avisene seier vidare at dei same ungdomane aldri har kjent blodsmak i munnen. Dei veit ikkje kva kroppen kan tåle, og heller ikkje forskjell på friskt og sjukt. Gongsperra si renn dei til doktoren med, melder avisene. Kva betyr så ordet gongsperra? Første leddet har sjølvsagt med gange å gjera, mens det siste leddet ei sperra er ei hindring. Ordet betyr altså ein tilstand som er til hinder for gangen. Den som har hatt ei hardøkt med trening utan å tøye ut, veit kva det vil seie.
Det ligg mange sjukdomsforklaringar i sjølve språket, som restar etter ein magisk måte å sjå kvardagen og verda på. Ein som plutseleg får vondt i ryggen, gjerne så alvorleg at ryggen låser seg, så han blir ståande tvikroket, han har fått eit hekseskot. Heksa har skote han med sjukdom. Sjukdomen er påsett av onde makter. Det same er det med allergiske reaksjonar om våren. Som barn blei vi innprenta at vi ikkje måtte sitje på bar mark før gauken hadde gale, elles ville vi få elveblest, som var eit raudflamma utslett. Det var som ordet seier, alvane som hadde blese. I uttrykket hjerneslag er det noko eller nokon som har slått. Det er ein tilstand som kjem brått på, som eit slag. Eit slag krev eit subjekt. Mennesket er gjort til objekt av ei kraft utanfor seg sjølv. Medisinsk sett er ikkje dette tilfelle. Den som er plaga av vonde draumar og mareritt, kan få hjartebank og pustevanskar. Han er ridd av mara, som er eit kvinneleg vette som set seg på brystet til ein som søv. I dag har vi gløymt dei magiske forklaringane på ulike kroppslege plager, men dei finst att i det språklege uttrykket.
Magiske årsaker til sjukdom krev magiske rådgjerder - vorter fleskesvor, og rygghall katteskinn, berre for å nemne nokre enkle tilfelle. Det kan vere lettare å bere tanken på at sjukdom er noko som kjem utanfrå, enn at han ligg i kroppen sjølv. Ofte kolliderer folkeleg og medisinsk oppfatning av sjukdom, slik Flem Mæland får det fram gjennom si fortelling om fiskaren Eiolf. Han blir frisk av penicillinkuren, men forklarer tilfriskninga med telefonkontakten han hadde med lesaren på vidda. Kanskje ligg noko av forklaringa på auka oppslutning om alternative behandlingsmåtar og healing i slike kulturforskjellar utan at vi er heilt klar over det.
Sånn var luggan laga
Artikkelen om luggan er forkorta og redigert av Kjellaug Kulbotten.
Denne oppskrifta på hvordan man lager lugga (eller bøter lugga, som noen sier), har bygdeboknemnda fått fra en abonnent på Sortland. Der hadde daglig leder ved Doktorgården Eldresenter, Gunnhild Paulsen, fått et fylkeskommunalt håndverksstipend for å få i gang et prosjekt om luggelaging. For å få tildelt stipendet, måtte håndverkerne være villig til å formidle kunnskapene til andre. Det blei laga et hefte som var ment å gi inspirasjon og veiledning til andre som ville lære å lage lugga. Dette heftet har vi "klippet" fra, så nå er det bare å gå i gang med luggelaging i Evenes også.
Arbeidsplassen
Det var på kjøkkenet man satt med luggelaginga, gjerne om kvelden når ungene var i seng og kveldsfjøset unnagjort. Det blei sein haust, ofte vinter før man kom i gang med luggan. Først skulle sauene klippes, ulla kardes og spinnes, og garnet farges svart før jentene og kvinnfolka kom i gang med strikking av ullsokker til luggeproduksjonen. Jentene fikk lære å strikke i åtte-ti-års alderen. Etter at sokkene var strikka, skulle de tøves godt. Noen mannfolk var flinke med tøvfjøla og hadde gode tøvarhender. De var heldige de kvinnfolka som hadde en "tøvkall" i huset, for tøving er tungt arbeid.
De som ikke farga garnet før strikkinga tok til, farga de ferdigtøvde sokkan nå. Deretter måtte luggelesten av tre finnes fram. Den blei putta ned i sokken før kalosjeringa tok til. Det mest vanlige var at mannfolka i huset laga luggelester i fleire størrelser. Ellers lånte man hos hverandre. Noen brukte skolest, men over tåa festa de da lær eller papp for å få lesten romsligere.
Kalosjering
Til kalosjering, eller "rabatter" og "omkringsett" som noen sier, blei det brukt vadmel som kunne kjøpes i butikk eller fra spinneriet. Men for det meste brukte de det de hadde av gamle klær som egna seg til luggelaging. Det hendte at heimvevd stoff blei brukt. Da blei det tøvd så tjukt at det kunne brukes til lugga. Noen pleide å fôre kalosjeringa med tynt ullstrikk, gjerne fra gammelt ullundertøy. De sydde vadmel og fôr sammen med maskinsøm i tette rader. Andre brukte ikke fôr, men festa kalosjeringa til ullsokken med tette sting for hand med sterk tråd.
Såler
For at luggan skulle bli ekstra gode å gå i, pleide mange å sy fast en "insåle" av ihoptøvd ullstrikk til ullsokken- før tjukksålen blei sydd til. Det aller beste til såler var godt ihoptøvde sjyvottbaka. Man la fleire lag av sjyvottbaka og anna gammelt tjukt stoff sammen. Disse blei så sydd sammen med maskin på kryss og tvers så tett som mulig. Mange brukte torskegarntråd og stakk sålene for hand. Andre brukte både maskinsøm og handsøm. Da stakk de med maskin de første laga, deretter for hand når sålen blei for tjukk for maskinen. Dette var arbeid som mange unger, både gutt og jente, måtte hjelpe til med. Først sydde de for hand, og sia med maskin når de blei så stor at de fikk lov til å bruke den. Luggesålen blei sydd fast til kalosjeringa med bjørnetråd.
Forsterkning
Det var fleire måter å forsterke lugga på. En måte var å sy en halvsåle under fotbladet og en mindre under hælen av samme stoff som tjukksålen. Noen satte småsålene på mens luggan var ny, andre venta til luggan var blitt noe slitt. Et ødelagt sykkeldekk kunne og brukes til å lage ekstra såler av. Lugga med sykkeldekksåler blei ekstra slitesterke, og de kunne brukes i mildt vintervær også. En annen måte å forsterke på var å sy fast snøre til luggesålen i sirkel, rundt og rundt, til ønska størrelse. Slike lugga blei sklisikre. I Rana satte de ofte lærsåler under luggan for å kunne bruke dem både sommer og vinter.
Lengde
Lengden på luggan kunne variere fra midt på leggen til midt på låret. Mannfolk som arbeidde i skogen, måtte ha lugga som rakk over kneet. Gutter brukte knebukser i den tida, og unger hadde ofte lugga som rakk midt på låret og blei festa til "livet" med strikk og knapp. Det mest vanlige var imidlertid at luggan rakk fra midt på leggen til under kneet. Luggan blei holdt oppe med snurra eller fletta band av ulltråd. "Livet"/"snørlivet" var et underklesplagg som en vest med knapper til å feste strømpestrikk på. Det var knapper både på strømpan/luggan og "livet". Slik blei strømpestrikken festa. Dette var før strømpebuksa sitt inntog - etter den tid blei "livet" overflødig.
Farge
Svarte lugga var mest vanlig, men grå blei også brukt. Sålene kunne ha andre farger alt etter materialet man brukte. Ville man at sålene og skulle være svarte, kunne det synlige laget være av svart stoff. Andre farga det som skulle brukes til såler. Det gikk og an å farge den ferdige luggen dersom delene ikke blei farga før laginga tok til.
Bruksområde
Lugga blei brukt i kaldt og tørt vinterføre, og på barfrossen mark, men luggan hadde og andre bruksområder. Når man skulle på jakt, og når sauene skulle hentes ned fra fjellet om hausten, var man varm og lett på foten med lugga på. Alle brukte lugga på skolen. Om luggan blei våt, holdt ungene seg likevel varme på føt'n.
OPPSKRIFT PÅ LUGGA
LUGGA MED FÔR
- Strikk sokker og tøv dem godt.
- Klipp rabatter (kalosjering) etter mønster i ønsket størrelse.
- Sett fast rabatten med nåler på fôrstoffet. Sy en smal sik-saksøm i øvre kant med maskin. Klipp bort overflødig fôrstoff.
- Brett rabatten vrange mot vrange. Bruk dampstrykejern og press sømmen godt.
- Vadmel og fôrstoff sys nå sammen med sik-saksøm i øvre kant, og med rettsøm i tette rader på hele rabatten.
- Brett rabatten på langs med vranga ut. Sy en søm midt bak. Sømmonnet brettes til begge sider. Sy en søm på begge sider av midtsømmen. Åpninga må være slik at foten kommer lett i.
- Trekk sokken på trelesten. Snør godt til.
- Trekk rabatten over. Strekk godt framover, og jevnt til begge sider. Slå en stift i hælen og en på tåa. Da holder rabatten seg på plass mens du arbeider.
- Brett rabatten under lesten, og sy den fast med sterk tråd. Det er lurt å sy en rynketråd i ytre kant, både foran og bak. Da former rabatten seg bedre til lesten.
- Klipp til og sy fast en "innsåle" av ihoptøvd ullstrikk i det mellomrommet under lesten som ikke dekkes av vadmel.
- Lag såler av to eller tre lag tjukt ullstoff. Det ene laget kan godt være av en gammel ihoptøvd genser eller lignende. Sy lagene sammen med maskin i tette rader.
- Klipp til sålene og sy dem fast til rabatten med tette kastesting. Bruk bjørnetråd eller anna sterk tråd.
- Sy til slutt øvre kant til sokken med bjørnetråd. Ta ut de to stiftene, knyt opp og trekk ut trelesten.
LUGGA UTEN FÔR
- Strikk sokker og tøv dem godt.
- Klipp rabatter (kalosjering) etter mønster i ønsket størrelse.
- Klipp tre små hakk i øvre kant. Brett inn 0,5 cm, og sy en maskinsøm langs kanten.
- Som 6-7-8-9-10-11 og 12 i oppskrifta for lugger med fôr.
- Sy fast øvre kant på rabatten til sokken med bjørnetråd. Nå skal hele vadmelen sys fast til sokken med tette små sting. Sy for hand og bruk ulltråd.
Om Liland og Hovdegården
Fem fortellinger frå Ofoten om godbonden
Andressengården/Bergviknes
Tidsbilde fra 1879 og 1881
Seterdrift i Forra
Fotball og sleivspark i Brennabakken
Kateteret på Tårstadskolen
Fluks-hula i Rogndalen
Medlemmene i nemnda
Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten