Kjeldearkiv:Fimbul nr 28 - 2010

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde:
Reidar Hansen har tegnet forsidebildet med utgangspunkt i Arnult Linds fortelling om sitt livs skihopp.

-"Så prøvde æg å fortelle han karen at dette var æg ikke vant til og tenkte på å trekke meg."
-"Kommer ikke på tale!"
-"Og var æg påmeldt, så var det bare å hoppe."

Forord

Så er det gått et år igjen sia forrige "Fimbul-utgivelse. Vi er godt inne i mørketida, og jula lyser ikke langt unna.
I året nummer av Fimbul kan dere lese om gårdene Fjellaksel, Dalhaugen og Elvebakken. Vi går ut fra at dette er ukjent stoff for mange som bor i området. Kanskje får de kjennskap til slekt som de ikke har visst om fra før.
Vi i nemnda synes alt stoff som vi får inn er verdifullt og leseverdig. Herved oppfordres dere lesere til å skrive ned hendelser/historier dere kjenner til før det er for seint. Medlemmene i nemnda har ikke kapasitet til å intervjue alle som gjerne skulle ha fortalt si historie. Kom med utspill!
Så er vi så heldig at vi har fått Reidar Hansen med på laget. Han tegner så livaktig at man ikke har noen problem med å se situasjonene for seg.
Vi kan ikke nevne alt stoffet her i forordet, men vil likevel framheve at vi har tatt med svært mange bilder denne gangen. Kos dere, og kom gjerne med utspill der vi mangler opplysninger om navn eller årstall.

God jul til alle "Fimbul"-lesere.

Hilsen redaksjonen

Vi tar med oss et ordtak etter "pinvåren" 2010:

"Mai er aldri så klein at ho ikkje vise ei grønn grein."
Fått hos Astrid Breivik

Bogen skole 40 år

Gammelskolen i Bogen fra 17. mai-feiringa i 1945.

Et tilbakeblikk (skrevet i 1994), av Ingrid Elvemo

En oktoberdag i 1954 hadde man et uvant syn i Evenes. Ikke var det 17. mai, ikke var noen politisk demonstrasjon på gang. Men et langt tog av barn vandret innover landeveien. Målet var den nye Bogen sentralskole som skulle tas i bruk. Den gamle grendeskolen på Strand skulle forlates. Skolegangen skulle heretter skje på Bergviknes. Der lå den, nyskolen, omringet av åker og eng. Gårdstunet på Bergviknes gård var nærmeste nabo.

En milepel var det - noe langt mer enn å forlate et gammelt hus til fordel for noe bedre. Det var et skritt inn i en ny skolestruktur.

I generasjoner hadde man hatt et nettverk av små og knøttsmå skoler rundt om i bygda. De var lett kjennelige der de lå, kvitmalte med grønne vindskier og vinduskledninger. De største, som de på Strand, Liland og Tårstad, hadde to klasserom og lærerrom i 1. etasje. Samme rominndeling i andre etasje, men der var det skråtak, og det lille rommet var et arkrom. De andre skolehusene var mindre med alt bruksareal i 1. etasje.

Der hadde de ligget i generasjoner og hegnet om hver sin ungeflokk - Tårstad, Tangen, Evenesmark, Myrnes, Liland, Lakså, Strand, Lenvikmark, Austervik, Botn og Forra. Ett av de minste var Forra skole som ennå står.

40 år er ikke all verdens tid, men åra etter 1954 har vært en forandringens tid.

La oss ta et besøk i 50-åras Bogen. Vi finner et travelt samfunn. Privatbilismen var ikke kommet, folk hastet til fots i sine mangfoldige ærend. Veien var smal og hullete, lys manglet og renovasjon var hver manns sak.

Men her var tre butikker som sørget for det meste av det en evenesværing måtte trenge. Mat og klær, kopper og kar, og skulle det være bruk for en ljå eller en spade, var det en dagligdags sak.

Husene sto tett. På nersia av veien mellom Gammelbrua og Michaelsen-butikken var det plass for 5 hus, og på hver side av den samme brua bodde en baker. Begge bakte de, og begge drev de kafé.

Ved Lillevannet hadde et par brødre startet et lite verksted som i mange år betydde et stadig økende antall arbeidsplasser.

På toppen av Åsen ruvet Surstoffen og Snekkerifabrikken med sin trafikk. Her kunne man se ned på den nedslitte sveitservillaen som huset de kommunale funksjoner. Ikke bare det. Kraftverket hadde sitt beskjedne husvære samme sted, her fantes en privat leilighet og stedets skomaker hadde hybel på kvisten.

Lokalbåter la til dampskipskaia og fòr igjen. Enda var fjorden den vanlige reiseveien.

En kunne så avgjort ikke berømme tettstedet for vakker bebyggelse. Inne på Slaggen kunne man gjette på et lettere jordskjelv. Flere perioder med gruvedrift og 5 års okkupasjon hadde satt sine spor. Slagghauger ruvet som fjell, tyskerbarakker og etterlatenskaper av alle slag møtte øyet. Likevel - dette var også et sted der et stort antall mennesker hadde arbeid og utkomme, og i ettertid ser vi at vi hadde et samfunn med trivsel og tro på framtida.

Og nå var en viktig investering i framtida gjort. En ny, moderne skole sto der, prisberegnet til 548 000 kroner. Det var et pent skolebygg, moderne og storveies. Her var 5 klasserom, skolekjøkken og sløydsal. Nyvinning var først og fremst sløydsalen og skolekjøkkenet - for ikke å nevne sanitæranlegget. De gamle tomannspultene var borte. Klasserommene var møblert med de såkalte Mikkelsenpultene. Disse var utviklet på trevarefabrikken i Bogen, en type arbeidsbord med stoler som kunne reguleres i høyden. Idéen var god, men da de uslitelige stålrørsmøblene kom, forsvant de smått om senn.

Nå skulle herligheten tas i bruk av 186 elever pluss en framhaldsskoleklasse som hadde vært der fra begynnelsen av skoleåret. Det betydde at i alt 9 klasser skulle plasseres. Selv om man hadde skole bare annenhver dag i folkeskolen, må bygget ha vært sprengt fra første dag.

"Det er jo fortvilet at den nye Bogen skole alt er for liten". Hjertesukket kom fra skoledirektøren i Nordland samme år. I en korrespondanse mellom denne og skoleinspektøren i Evenes lette man etter utveier for å få plass til Forra skole i systemet. Resultatet ble at denne lille skolen innerst i bygda fikk leve sitt eget liv enda noen år.

Nye fag skulle innføres, andre styrkes. Det var ikke plass til det, og tidlig måtte man ty til nødløsninger.

Håndarbeid var et fag i utvikling. I 1952 begynner ting å skje. Håndarbeidslæreren søker om å få kjøpe symaskin, speil, strykebrett og en koffert til å frakte håndarbeidsmateriell mellom kretsene. Det ligger nær å tro at den kofferten ble brukt lenge, for det nye bygget hadde ingen plass for slik virksomhet. Ei tid holdt man til i sokkelen på helsehuset, og der prutet man på leia. Kravet var 20 kroner pr dag, men skolestyret endte opp med 15. Ei tid holdt man også til på det nye samfunnshuset.

Håndarbeid var en sak for jenter den gangen. Det ble lagt stor vekt på det håndverksmessige. Jevne sting skulle det være og korrekte fellinger på tå og hæl. Når det obligatoriske søsterforkleet var sydd og sokkene og vottene var strikket, kom de personlige ønskene. Der ble sydd kjoler, drakter og moderne langbukser. En del av materiellet var gratis, men mang en håndarbeidslærerinne fikk kalde føtter når jentene kom hjemmefra med kostbare stoffer og himmelhøye ambisjoner. Resultatet var ikke alltid gitt.

I 1958 kom en artig søknad fra jentene ved Bogen Framhaldsskole. De søkte om en ukes sløyd etter som guttene skulle få skolekjøkkenopplæring. Det var vel det første skritt mot dagens likestilling. Jentene fikk sin sløyd, og guttene fikk kle på seg forkle og skaut. Ikke alle viste samme entusiasme, men med tid og stunder viste det seg at gutter kunne bake boller så godt som noen.

For øvrig sveipte en pedagogisk vårvind over håndarbeidsfaget utover 60-70 årene. Man snakket ikke lenger om håndarbeid og sløyd, men forming. Nå var målet å lokke fram de kreative evner hos den enkelte. Tradisjonell nyttesøm og strikking var ikke så viktig lenger. Til å utløse de latente, kreative behov kom en vrimmel av nye teknikker og farger. Stofftrykk, linolsnitt, skinnarbeid, keramikk og ryeknytting for å nevne noe. Dette var en gang nye veier, og ikke noe av dette er forlatt, men det synes som om man har fått en blanding av gammelt og nytt. Opplæringa er felles for jenter og gutter.

Gymnastikk var lenge et nedtonet fag. Lenge fantes det ikke lokaler da gymsalen hørte til byggetrinn 2 og ikke ble bygd før i 1966. Da samfunnshuset var ferdig, fikk man bruke salen der, og når elevene kom til Skjels år og alder, fikk de et opphold på Kleiva Landbruksskole med intensiv svømmeopplæring. Dette ble det slutt på da svømmehallen på Liland var ferdig.

Så gikk årene - i lys og skygge. Den gang bygget ble tatt i bruk, var flyttelasset beskjedent. Noen bibelske plansjer som fremdeles eksisterer, noen bokkasser, kart og matematiske modeller. Det manglet så mye, og det krevdes mangt for å drive planmessig undervisning og for å skape trivsel. Men smått om senn kom utstyr på plass.

Det første musikkinstrumentet, et orgel, ble skaffet til veie ved innsamling. En festkveld med bevertning og underholdning ble arrangert. Loddbøkene må ha vandret flittig, for det kom inn et anselig beløp. Skolestyret la til resten, og om litt sto orgelet der.

I 1956 er styreren, Joakim Sletthaug, på banen. Han søker om å få kjøpe en skrivemaskin. Den gang ingen selvfølge, saken ble utsatt. Men skrivemaskin kom det, og i 1958 er Sletthaug der igjen. Denne gangen galdt det anskaffelse av en divan. Pinnestolene på lærerrommet var grei nok, men om en elev skulle få et illebefinnende eller bli skadet, var der ingen andre steder å legge vedkommende enn på gulvet.

Skolestyrevedtaket var selsomt! Sløydlæreren fikk i oppdrag å lage en demonstrasjonsmodell for formålet. Resultatet vites ikke.

Det vi vet er at utviklingen gikk sin gang, 0g lysbildeframvisere, filmapparat og kopimaskin gjorde sin entre. Remediene i stadig utvikling. De første tilkjempete apparatene står nå stuet vekk og er museumsgjenstander.

Vår skole er vel sånn noenlunde vanlig utstyrt, men en kan undres: Hva vil avløse dagens nyvinninger - datautstyr, videokassetter. Hvordan vil skolen se ut om nye 40 år?

I 1960, 7. juni, gjorde skolestyret et historisk vedtak. Den 9-årige enhetsskolen skal innføres i Evenes. Det var et løft for bygda som for landet ellers, og diskusjonens bølger gikk høyt. Var det realistisk å tro at man kunne holde all norsk ungdom på skole langt inn i voksen alder. Nå spør man hvor man ellers skulle gjøre av dem. Hva man måtte mene, den 9-årige skolen falt naturlig inn i bygdelivet ganske snart.

I 1966 fikk Bogen skole sin egen gymsal og i 1967 ble grunnskolen i Evenes erklært ferdig utbygd.

Skoleverket tærte på kommunebudsjettet, og kunne man spare på et punkt, så gjorde man det. Av og til ble det dyrt, det skulle vise seg særlig når det gjaldt Bogenskolen.

For det første så var den vesle brønnen oppe i lia slett ikke dimensjonert for en skole med moderne sanitæranlegg. Av og til ble det prekært og trussel om skolestopp hang i lufta. I 1960 så man seg nødt til å sette opp et utedass som en slags sikkerhet. Da skulle man under alle forhold holde skolen i gang ved å få tilkjørt vann til renhold. Heldigvis ble Indre Evenes Vassverk en realitet og problemet var ute.

Skoleplassen var en akilles hæl. Med typisk nord-norsk smålåtenhet så man seg tilfreds med at man hadde fått opp et skolehus. Det sto omgitt av steindunger, og slik ble det stående vel og lenge selv om planen for uteanlegget forelå. Ufarlig var det heller ikke. Litt fyllmasse ble tilkjørt nå og da, men det gikk i et begredelig tempo. Det gikk ikke verre enn at en elev skadet seg og måtte ha hjemmeundervisning. I sak 44/96 finner vi følgende sinte vedtak: "Skolestyret fraskriver seg et hvert ansvar om ikke lekeplassen innen neste år er i samsvar med tegningene".

Den tredje svakheten var innvendig og utvendig murpuss. Her hadde man et produkt som tidlig viste seg dårlig. Utvendig ble skolen malt om og om igjen, og det samme skjedde hver gang. Malinga flasset av og bygningen så etter kort tid ut som et forslummet uthus. Det nærmet seg stygt 40 år før man valgte en varig løsning og panelte over elendigheta. Innvendig er man ikke kommet så langt. Hver gang en vegg får et sår, viser det seg at man kan fjerne pussen med teskje. Ellers må det være riktig å tilføye at huset har vært forskånet fra hærverk. Det tjener elevene til ære.

Elevtallet vekslet. Etter en bølgedal på på 60-tallet, fikk man igjen stigende elevtall. Konjunkturene var lovende og man diskuterte utbygging. De mest optimistiske mente at man burde slå til og bygge egen ungdomsskole, andre mente man burde bygge ut det bestående. En utvidelse av anlegget var under planlegging da kommunestyret i sak 18/77 fattet et kraftfullt vedtak: 1) "Det vedtatte romprogram for Bogen skole utvides til også å omfatte svømmebasseng og klinikk for folketannrøkta". 2) "Skolestyret får fullmakt til å be arkitekten omarbeide tegningene".

Dette så lovende ut. Dessverre havnet prosjektet langt nede på de aktuelle prioriteringslistene. Tiden arbeidet negativt for skolen og det hele munnet ut i ingen ting.

Her kom en mikroutvidelse i form av en Moelvenkube. Den ble klistret på bygget utvendig. I noen år var dette skolens materialrom.

Lenge skjedde ingen ting før en hardt tiltrengt utvidelse i 1993. Nå var det arbeidsmiljøloven og bestemmelser om lærerens bundne arbeidstid på skolen utenom undervisningstida som var avgjørende. Det skjedde ikke uten motstand å drive utbygging mens elevtallet var på et lavmål.

Tilbygget kom, motstand til tross. Ved 40-årsjubileet framstår skolen som en tidsmessig skole med gode arbeidsforhold for lærer så vel som elev. Elevene har fått musikkrom og bibliotek, og vaktmesteren har omsider fått sitt eget kontor. Det er enda et ønskemål om litt oppmaling av klasseromsdelen. Vi får håpe det skjer innen rimelig tid.

Den gang skolen var ny, var lærermangelen stor. En stor prosent av personalet var studenter som kom for et år av gangen. De fleste gjorde en god jobb utigjennom årene, men ble etter hvert avløst av folk med sin lærerutdannelse bak seg.

Og de første elevene som ble fotografert på skoletrappa, er nå modne mennesker, noen av dem besteforeldre.

I 40 år har små menneskebarn sanket sine minner her og satt sine spor. De har kommet som småunger og forlatt som tenåringer. En evig strøm.

Men år med vekst som synes så vel på barn, har satt sitt preg på dem bak kateteret. Briller er skiftet ut mot sterkere, hår er grånet og kanskje forsvunnet. Håp eller skuffelser, glede eller aggresjon - alle har opplevd litt av det. Og små anekdoter lever, om den sinte læreren eller den late, flittige, ærlige eller munnrappe eleven.

Et antall lærere har hatt sitt virke her og på en eller annen måte har de satt sine spor - alle.

Vi må stanse litt ved minnet om han som vel hadde den lengste arbeidsøkta ved skolen, Joakim Sletthaug. Med sin lærerpersonlighet dypt forankret i den gamle landsfolkeskolen, ble det nok en hard overgang til alle de nye reformene som kom - i en endeløs rekke. I en årrekke var han lærer og bestyrer, senere rektor på skolen. Med sitt lune vesen og sin sans for å sette liv til undervisningen, hadde hans elever et trygt og vennlig forhold til han. Mange vil huske hans dramatisering av historie så vel som bibelkunnskap, og hans mangfoldige knep for å få den norske grammatikken til å bli begripelig. Den 8. oktober 1977 var det fest på skolen. Da fikk Sletthaug tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. En lang og trofast arbeidsdag var over.

Etter noen tid ble Eilif Småbakk tilsatt som rektor. Skolen fikk nå en leder som hadde startet sitt virke i den nye skolestrukturen. En sterk mann i sine beste år. - Det syntes så meningsløst da han ble revet bort, brått og brutalt. Etter all menneskelig beregning skulle han ha et langt virke foran seg.

Det har også hendt at tragedien har rammet på den andre siden - at skolen har mistet elever - også det trist og hjerteskjærende.

Hver gang har det vært en taus og lammende sorg. Men tiden har gått sin ubønnhørlige gang, og nye elever har hvert år kommet, i takt med årstidene, - for første gang, med alle sine forventninger, en augustdag. Etter noen år har de forlatt, en dag i juni, - noen år eldre - litt lastet med lærdom. - Kanskje.

Bogen skole er ved jubileet under ledelse av rektor Kolbjørn Pettersen. Han tiltrådte 27. februar 1993.

Den øvrige lærerstab består av:
Rita Fjeldavli
Karstein Johnsen
Elin Kristensen
Britt Jorun Larsen
Bodil Myrvang
Ottar Nordbakk
Birger Gulljord
Ingrid Elvemo
Oddvar Lind underviser 3 timer/uke i valgfag
Vaktmester Odd Heimly

Disse streiftog gjennom 40 år er skrevet etter gjennomsyn av skolestyreprotokoller og også på grunnlag av personlige erindringer.

Medlemmene i nemnda

Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten