Kjeldearkiv:Fimbul nr 6 - 1982

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forside: Illustrasjon ved Birger Gulljord.

Illustrasjon ved Birger Gulljord.

Fra nemnda

Så er vi her med et nytt nummer av "Fimbul". Det har tatt litt tid å få dette heftet ferdig. Dette skyldes først og fremst at det har vært en del medlemsskifte i nemnda, og dernest at det er vanskelig å få noen til å skrive manuskriptene på maskin.

I dette heftet har vi tatt med i sin helhet folketellinga av 1801 fra Evenes. Materialet er lånt fra Narvik Bibliotek av Bjørg Melbøe.

I nr 2 og 3 trykte vi folketellinga av 1875. Dette var arkivmateriale som var bearbeidet av Kr. Lenvik.

I nr 5 begynte vi på gårds- og slektshistorie og fikk med Ramnes (som har tilhørt Evenes), Tårstad og Skar. Denne gårds- og slektshistorie skal vi fortsette med i seinere nr av heftet.

Vi har tidligere oppfordret folket i bygda til å skrive til oss. Vi trenger bakgrunnstoff til den framtidige bygdeboka. Skriv om smått og stort som har tilknytning til bygda. Det kan være fra arbeid i hus og fjøs, fra hverdag og høgtid, stedsnavn med fortelling om opphavet til navnet, om tru og overtru, eventyr (sagn), viser og forskjellige fortellinger som lever på folkemunne.
Hvem kan fortelle om jakt/fangst? Hva med håndverk og håndverkere? Reindrift ? Jektebruk og fiske? Handel, omsetning av varene? Dette er bare noen tips.

Vær snill, la ikke kunnskap - viten - gå i glemmeboka. Dersom noen skulle trenge hjelp til å få stoffet ned på papir, så er medlemmene i bygdeboknemnda svært interessert i å bli kontakter.

Så vil jeg takke alle som har sendt inn stoff til dette heftet.
Tusen takk!

Vi etterlyser bilder med tilknytning til gruvedrifta i Bogen. Det haster for vi skal gi ut et spesielt temahefte om Ofoten Jernmalmgruber.

Hilsen bygdeboknemnda

Søndagsbetraktning

Illustrasjon: Birger Gulljord

ved Prost Jak. J. Anderssen, Ofoten

Rom. 13. v. 8 - 10

4. søndag: e. h. 3.14. I. Ep.

DE TI BUD
Du skal ei have andre guder enn meg den ene sanne Gud: Det er Guds aller første bud, idet han frelse oss bebuder. Ti dette første bud betyder: Guds kjærlighet oss frelse vil fra alt det onde, som er til, og livets lykke sønderbryer. Guds høye navn du ei misbruge, om du for skyld vil være fri. Den hellighet, som er deri skal livets lykke overruge som kjærligheten livsensvarme for dem, som bruker rett Guds navn. Guds barn skal ty med sine savn og lengsler til Guds faderarme. Den helligdag ihu du komme, som Gud for din skyld har innsatt. Er du av ditt arbeide matt, når søgnedagens strev er omme, så husk, hva gav deg arbeidsstyrke og give kan deg den påny, når du ved neste morgengry står opp til livets hverdagsyrke. Du skal din far og mor høyakte og barnlig ærefrykt dem te. Da skal du i ditt land få se, hva dine fedre før deg brakte av livets gode ting tilveie til beste for din egen slekt. Og i Guds gode varetekt du lenge skal din lykke eie. Du skal ei slå ihjel din neste, men unde ham hans livsens dag og hjelpe ham i livets sag og fremme over alt hans beste. Din neste er for Gud din broder, og Gud, som elsker ham og deg, jo viser eder samme vei til fryd og fred ved livets goder.	Du skal ei heller hor bedrive, men leve sædelig og rent. Gud med de tvende kjønn har ment å holde jordens slekt i live. Ti skal en mann en kvinne ekte, og begge skal i kjærlighet hinannen holde trofast ved og hver en utro lyst fornekte. Du skal ei fra din neste stjele hans penge eller eiendom. Han har ei fått, hva deg tilkom. Og vil du eie selv det hele, som dit er og derover råde, så hjelp din neste ærlig til, at han kan gjøre, som han vil med hva han eier, ved Guds nåde. Du skal ei på din neste lyve, men sie sant i alle ting, og ingen mening snu omkring, så vrang den blir, og ikke skjyve i fra deg ansvar for din tale, og giv ei onde rykter fart. Det onde økes altfor snart, og mange tror så lett det gale. Du skal din neste ei misunne ha arvejodd og hus og gård. La ham få nyte sine kår, selv om du også ønske kunne, at du og han Var mere like. Det ønske ham ei skade kan, men du ei Vinner bedre stand ved fremmet gods i etterhige. Din nestes viv ei ettertrakte, ei heller tjener eller fe. Med ondt begjær du ei skal se til nesten hen. Hans rett du akte som din til, hva deg selv tilhører. Du være skal din neste god og stå den onde ånd i mod, som mennesker til synd forfører.

Det Læstadianske inntog i våre bygder

av John Olai Elvebakk (John Olai Elvebakk 1912-1984)

Det var stor uvitenhet om Gud og hans lære blant de første samer som ble fastboende i Snubba. Mange er fortellingene om levesettet deres i vantroens mørke. Flere fortellinger er nesten utrolige.

Men så var det Guds vilje å komme dette folk til hjelp gjennom en klar kristendomsforkynnelse som hadde sin begynnelse i den Svenske lappmark gjennom Lars Levi Læstadius som var prost i den Svensk Lutherske kirke. Denne vekkelse kom til Ofoten og Sør-Troms først til Vassdalen og Gratangsbotn med to konfirmetere i året 1848. En kort tid senere kom denne vekkelse på disse steder til mere klarhet i troens rettferdighet ved en svensk reinsame ved navn Anders Hoika. Denne vekkelse kom til Snubba allerede i ca 1855, gjennom bekjentskap og slektsforhold til Vassdalen.

Ole Jakobsen, Snubba var den første predikanten her hos oss. Sammens med predikanten Ole Jakobsen, Østervik var de, de første som predikte denne kristendomsforkynnelse her i indre Evenes.

Ole Jakobsen, Snubba er far til predikanten Lars Olsen, mens Ole Jakobsen, Østervik er far til predikanten Ole Olsen.

Lars Olsen døde i 1925 i en alder av 87 år. Ole Olsen døde i 1964 i en alder av vel 90 år. Disse predikantene drev en utstrakt reisevirksomhet sammens med predikantene Peder Olsen Fjelldal, Ballangen og John Mikkelsen, Vassdalen med flere predikende menn fra våre bygder. I åndens enhet predikte disse det levende Guds ord til folket. Under denne forkynnelse ble det vekkelse hos folket, som førte til et nytt liv med en stor forandring i levesettet. De som kom til troen fikk råd om å forlike seg med sine motstandere og å føre et reint liv i selvforsakelse fra hedenskapets gjerninger. Kristendommen ble mottatt med tro av mange mennesker, men den fikk også møte stor motstand med spott og forakt fra enkelte.

Denne vekkelse fikk ikke være lenge i åndens enhet. Omkring århundreskiftet ble det split og forvirring blant predikantene. En lærer fra Lyngen ved navn Erik Johnsen kom med nye læresetninger. Dette førte til partier først blant predikantene og så blant tilhørerne. Dessverre har dette ført til at det bare har blitt fler og fler retninger i den Læstadianske vekkelse.

Måtte Gud for sin nåde gi at våre barn og etterkommere måtte bevare denne skatt og rikdom som fedrene har fått av Gud gjennom forkynnelsen av det levende Guds ord.

Vi blar i gamle støvete papirer

av Martin Myrnes, (Martin Olai Myrnes 1923-2001)

Brandtaxtforretning fra Ofotens Lensmandsdistrikt Saltens Fogderi. "Aar 1891 - 14. desember innfant undertegnende faste brandtaxtmand sig på gaarden Myrnæss, gaards No. 8, Bruks No. 1 i Evenes Herred tilhørende Ole Johansen, Myrnæs".

Slik står det på dette dokument som gjelder forsikring på en steinfjøs, kornlåvebygning. Samme fjøs og låve står fremdeles slik som det dengang ble oppført, men forlåvetaket er skiftet vekk til bølgeblikk.

De som underskrev dette dokument var Willatz Ravn og Jens P. Leiros.

6 år senere ble det så holdt brandtakst igjen hos Ole J. Myrnes over en stuebygning, som også står der fremdeles på samme tomt der den ble oppført, men endel forringet av tidens tann. Denne brandtakstforretning ble underskrevet av Nils Johansen.

Før dette tømmerhuset ble bygd så bodde de i gammer og hadde gamfjøs som jo var vanlig hos samer i denne tiden.

Far til Ole J. Myrnes og Nils J. Myrnes, Johan Olsen, fikk såkalt Kongeskjøte år 1842 på Myrnes. Han drev da med geithold og ysting av geitost for salg. Han bygde 2 stabbur et stykke oppafor Trøssemark hvor han hadde en geitseter. Derav navnet Stabburskaret. Han var eier av denne eiendommen, Sollien Reinås.

Vites ikke om han hadde rein i den tiden. År 1883 skjøtet Johan Olsen til sine to sønner en halvdel hver.

Etter at både stue og fjøs var bygd gikk det ikke så mange år før det ble gravd og sprengt vannledningsgrøft og lagt ned rør slik at han og broren N. J. Myrnes fikk springvann. Hovedledningen ble 80 meter, og så kom stikkledninger til stue og fjøs i tillegg. Dette skjedde i året 1905, som dagboken viser, og etter det som er bragt i erfaring var dette det første trykkvann-anlegg i Evenes kommune. Samme ledninger fungerte tilfredsstillende helt til for 10 år siden da den siste flyttet ned til fylkesveien, og sluttet med gårdsdrift.

I alle år fra Ole J. Myrnes overtok halvdelen av farsgården i 1883 brukte han å leie tjenestepiker for vinter og sommertjeneste, som det står i dagboka. Fast mannfolkhjelp hadde han og for sommeren utenom alldags slåttekarer, slik at alt onnearbeid stort sett ble unnagjort med leid hjelp.

Det hadde seg slik at brødrene Ole og Nils reiste ute på skjerping i sommerhalvåret. Oppdragsgiverne var flere etter det som en ser i papirer, så som Schøllberg - Bodø, Nordiske Grubebolaget - Harstad, As. Saltdalen og Strømmens Grubeselskap, Ingeniør Oillnes - Trondheim, også for stor svensker. Nordiska Grufaktiebolaget Østersund. Det er også trulig at de gjorde en del skjerping privat, slik som enkelte notater viser. De hadde også en del forretningsvirksomhet ved kjøp og salg av andeler for flere gruveselskaper og også for nessekongene så som Gotås på Sandtorg og Lind på Evenskjær.

Ellers var de oppnevnt av Gotås for å innkassere varegjeld hos folk som ikke klarte å svare for sine løfter om betaling til en rimelig tid. Slike innkasseringsbøker fra århundreskiftet viser at de fleste på fastlandssiden hadde nok stått med lua i handa å bedt om å få matvarer på krita for å kunne overleve.

Som skrive og regnekyndige hadde de en stor respekt blant markebygdas befolkning. Mange er de dokumenter som Nils J. Myrnes forfattet ved jordoverdragelser og kårfestelser. Han var også en flink kurerer og kunne mye om naturmedisin. Disse bokverkene er dessverre godt tapt ved skjødesløs oppbevaring.

Ole J. Myrnes ble gift to ganger. Hans første kone Katrine hadde fått som vielsesgave rein av sin far. Denne reinen ble så passet på av Anders Huva, Kongsvik. Hvordan passerlønn og slikt var avgjort mellom dem kan ikke sies noe om i dag.

Han ble enkemann med to barn, men han giftet seg igjen 1907 og fikk 7 barn med sin andre kone. Som yngst av denne søskenflokken som ble redusert til 3 ganske tidlig, kan huskes alle de fine reindyrsmiddager med margebein. Rein som hver høst ble hentet fra Kongsvik, ble flådd heime til vinterforråd. Dette foregikk helt til for ca 30 år siden, hvor jeg sjøl var med på sanking og det som hører med til det yrket. I 30-årene ble geiter foret over vinteren på Myrnes som lønn for reinpass, da Kongsviksamene også holdt geiter.

Kjerringdressur i gamle dager

Illustrasjon ved Birger Gulljord.

avskrevet av Pål Johansen, Evenesmark, elev i 8. klasse ved Liland skole

Denne historia ble fortalt av Dundor Heikka i 1915-16.
For 150 år siden levde det en mann som het Pål Jakob. Han var stor, sterk, og en veldig dyktig bjørneskytter. Mens han levde var det bjørn over alt i Ofoten. Men kona til han Pål Jakob var et stort "troll". Når han skulle spise bjørnekjøttet etter at han hadde vært på jakt, tok ho kjøttskåla og heiv i dørstokken på gammen. Og når han Pål Jakob fortalte om jaktturen sin, hånte ho han og sa: "Det er vel ingen sak å skyte en bjørn, det kan jo selv ei gammel kjerring gjøre. Han er jo ikke farligere enn et halvdødt lam." Verre ord kunne ikke han Pål Jakob få, og så begynte han å fundere på hvordan han skulle tukte den fæle kona si.

Først prøvde han å rise ho, men det hjalp lite. Kjerringa ble verre. Når ikke det hjalp, gjorde han som skikken var blant samene, hvis de hadde vrange kjerringer. Han holdt ho nedi maurtua, helt til ho lovte bedring. Da ble ho litt bedre.

Men etter ei stund ble ho akkurat som før, og han måtte finne på noe nytt. Da tok han børsa og gikk ut for å lete etter bjørn. Den fant han en på ei myr. Han skaut bjørnen så den ble så skada at den ikke kunne flykte, og den la seg ned i et tett vidjekjerr. Så gikk han Pål Jakob heim til den vrange kjerringa si. Da han kom heim Sä han at han hadde funnet fullt av moltebær på ei myr, og at nå måtte ho skynde seg å plukke bæra, for nabokjerringa var alt på vei til myra. Da kjerringa hørte dette, fant ho fram bærkopper i ein fart. Pål Jakob smilte, og sa at han skulle vise ho veien, og avgårde bar det med dem. Bjørnemiltet tok han med, og så ledet han ho mot myra. Da kona nærmet seg vidjekjerret, reiste bjørnen seg og la på ho med et forferdelig mål. Som rimelig var, ble kjerringa "vettskremt", og prøvde å rømme unna. Men da tok han Pål Jakob tak i kjerringa med den ene handa, og med den andre stakk han miltet i bjørnen. "Sjå no på halvdødt lam", sa han til kjerringa. "No skal bjørnen få deg", ropte han, og lot bjørnen få komme tett inn på kjerringa. "Ho ble dødelig redd, og da ho lovte bedring dersom han sparte livet hennes, slapp han ho, tok fatt i miltet med begge hendene og drepte bjørnen. Siden den dagen var ho beste kone en mann kunne ha.

Kilde: Boka "Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv av Inga Bjørnson".

Medlemmer i nemnda

Bakside: Illustrasjon ved Birger Gulljord.

Bjørg Melbøe
Ida Johnsen
Eva Svendsen
Odd Mortensen
Jan Olav Elvebakk
Harald Lambertsen
Kjellaug Kulbotten