Kjeldearkiv:Fimbul nr 6 - 1982

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forside: Illustrasjon ved Birger Gulljord.

Illustrasjon ved Birger Gulljord.

Fra nemnda

Så er vi her med et nytt nummer av "Fimbul". Det har tatt litt tid å få dette heftet ferdig. Dette skyldes først og fremst at det har vært en del medlemsskifte i nemnda, og dernest at det er vanskelig å få noen til å skrive manuskriptene på maskin.

I dette heftet har vi tatt med i sin helhet folketellinga av 1801 fra Evenes. Materialet er lånt fra Narvik Bibliotek av Bjørg Melbøe.

I nr 2 og 3 trykte vi folketellinga av 1875. Dette var arkivmateriale som var bearbeidet av Kr. Lenvik.

I nr 5 begynte vi på gårds- og slektshistorie og fikk med Ramnes (som har tilhørt Evenes), Tårstad og Skar. Denne gårds- og slektshistorie skal vi fortsette med i seinere nr av heftet.

Vi har tidligere oppfordret folket i bygda til å skrive til oss. Vi trenger bakgrunnstoff til den framtidige bygdeboka. Skriv om smått og stort som har tilknytning til bygda. Det kan være fra arbeid i hus og fjøs, fra hverdag og høgtid, stedsnavn med fortelling om opphavet til navnet, om tru og overtru, eventyr (sagn), viser og forskjellige fortellinger som lever på folkemunne.
Hvem kan fortelle om jakt/fangst? Hva med håndverk og håndverkere? Reindrift ? Jektebruk og fiske? Handel, omsetning av varene? Dette er bare noen tips.

Vær snill, la ikke kunnskap - viten - gå i glemmeboka. Dersom noen skulle trenge hjelp til å få stoffet ned på papir, så er medlemmene i bygdeboknemnda svært interessert i å bli kontakter.

Så vil jeg takke alle som har sendt inn stoff til dette heftet.
Tusen takk!

Vi etterlyser bilder med tilknytning til gruvedrifta i Bogen. Det haster for vi skal gi ut et spesielt temahefte om Ofoten Jernmalmgruber.

Hilsen bygdeboknemnda

Søndagsbetraktning

Illustrasjon: Birger Gulljord

ved Prost Jak. J. Anderssen, Ofoten

Rom. 13. v. 8 - 10

4. søndag: e. h. 3.14. I. Ep.

DE TI BUD
Du skal ei have andre guder enn meg den ene sanne Gud: Det er Guds aller første bud, idet han frelse oss bebuder. Ti dette første bud betyder: Guds kjærlighet oss frelse vil fra alt det onde, som er til, og livets lykke sønderbryer. Guds høye navn du ei misbruge, om du for skyld vil være fri. Den hellighet, som er deri skal livets lykke overruge som kjærligheten livsensvarme for dem, som bruker rett Guds navn. Guds barn skal ty med sine savn og lengsler til Guds faderarme. Den helligdag ihu du komme, som Gud for din skyld har innsatt. Er du av ditt arbeide matt, når søgnedagens strev er omme, så husk, hva gav deg arbeidsstyrke og give kan deg den påny, når du ved neste morgengry står opp til livets hverdagsyrke. Du skal din far og mor høyakte og barnlig ærefrykt dem te. Da skal du i ditt land få se, hva dine fedre før deg brakte av livets gode ting tilveie til beste for din egen slekt. Og i Guds gode varetekt du lenge skal din lykke eie. Du skal ei slå ihjel din neste, men unde ham hans livsens dag og hjelpe ham i livets sag og fremme over alt hans beste. Din neste er for Gud din broder, og Gud, som elsker ham og deg, jo viser eder samme vei til fryd og fred ved livets goder.	Du skal ei heller hor bedrive, men leve sædelig og rent. Gud med de tvende kjønn har ment å holde jordens slekt i live. Ti skal en mann en kvinne ekte, og begge skal i kjærlighet hinannen holde trofast ved og hver en utro lyst fornekte. Du skal ei fra din neste stjele hans penge eller eiendom. Han har ei fått, hva deg tilkom. Og vil du eie selv det hele, som dit er og derover råde, så hjelp din neste ærlig til, at han kan gjøre, som han vil med hva han eier, ved Guds nåde. Du skal ei på din neste lyve, men sie sant i alle ting, og ingen mening snu omkring, så vrang den blir, og ikke skjyve i fra deg ansvar for din tale, og giv ei onde rykter fart. Det onde økes altfor snart, og mange tror så lett det gale. Du skal din neste ei misunne ha arvejodd og hus og gård. La ham få nyte sine kår, selv om du også ønske kunne, at du og han Var mere like. Det ønske ham ei skade kan, men du ei Vinner bedre stand ved fremmet gods i etterhige. Din nestes viv ei ettertrakte, ei heller tjener eller fe. Med ondt begjær du ei skal se til nesten hen. Hans rett du akte som din til, hva deg selv tilhører. Du være skal din neste god og stå den onde ånd i mod, som mennesker til synd forfører.

Det Læstadianske inntog i våre bygder

av John Olai Elvebakk (John Olai Elvebakk 1912-1984)

Det var stor uvitenhet om Gud og hans lære blant de første samer som ble fastboende i Snubba. Mange er fortellingene om levesettet deres i vantroens mørke. Flere fortellinger er nesten utrolige.

Men så var det Guds vilje å komme dette folk til hjelp gjennom en klar kristendomsforkynnelse som hadde sin begynnelse i den Svenske lappmark gjennom Lars Levi Læstadius som var prost i den Svensk Lutherske kirke. Denne vekkelse kom til Ofoten og Sør-Troms først til Vassdalen og Gratangsbotn med to konfirmetere i året 1848. En kort tid senere kom denne vekkelse på disse steder til mere klarhet i troens rettferdighet ved en svensk reinsame ved navn Anders Hoika. Denne vekkelse kom til Snubba allerede i ca 1855, gjennom bekjentskap og slektsforhold til Vassdalen.

Ole Jakobsen, Snubba var den første predikanten her hos oss. Sammens med predikanten Ole Jakobsen, Østervik var de, de første som predikte denne kristendomsforkynnelse her i indre Evenes.

Ole Jakobsen, Snubba er far til predikanten Lars Olsen, mens Ole Jakobsen, Østervik er far til predikanten Ole Olsen.

Lars Olsen døde i 1925 i en alder av 87 år. Ole Olsen døde i 1964 i en alder av vel 90 år. Disse predikantene drev en utstrakt reisevirksomhet sammens med predikantene Peder Olsen Fjelldal, Ballangen og John Mikkelsen, Vassdalen med flere predikende menn fra våre bygder. I åndens enhet predikte disse det levende Guds ord til folket. Under denne forkynnelse ble det vekkelse hos folket, som førte til et nytt liv med en stor forandring i levesettet. De som kom til troen fikk råd om å forlike seg med sine motstandere og å føre et reint liv i selvforsakelse fra hedenskapets gjerninger. Kristendommen ble mottatt med tro av mange mennesker, men den fikk også møte stor motstand med spott og forakt fra enkelte.

Denne vekkelse fikk ikke være lenge i åndens enhet. Omkring århundreskiftet ble det split og forvirring blant predikantene. En lærer fra Lyngen ved navn Erik Johnsen kom med nye læresetninger. Dette førte til partier først blant predikantene og så blant tilhørerne. Dessverre har dette ført til at det bare har blitt fler og fler retninger i den Læstadianske vekkelse.

Måtte Gud for sin nåde gi at våre barn og etterkommere måtte bevare denne skatt og rikdom som fedrene har fått av Gud gjennom forkynnelsen av det levende Guds ord.

Vi blar i gamle støvete papirer

av Martin Myrnes, (Martin Olai Myrnes 1923-2001)

Brandtaxtforretning fra Ofotens Lensmandsdistrikt Saltens Fogderi. "Aar 1891 - 14. desember innfant undertegnende faste brandtaxtmand sig på gaarden Myrnæss, gaards No. 8, Bruks No. 1 i Evenes Herred tilhørende Ole Johansen, Myrnæs".

Slik står det på dette dokument som gjelder forsikring på en steinfjøs, kornlåvebygning. Samme fjøs og låve står fremdeles slik som det dengang ble oppført, men forlåvetaket er skiftet vekk til bølgeblikk.

De som underskrev dette dokument var Willatz Ravn og Jens P. Leiros.

6 år senere ble det så holdt brandtakst igjen hos Ole J. Myrnes over en stuebygning, som også står der fremdeles på samme tomt der den ble oppført, men endel forringet av tidens tann. Denne brandtakstforretning ble underskrevet av Nils Johansen.

Før dette tømmerhuset ble bygd så bodde de i gammer og hadde gamfjøs som jo var vanlig hos samer i denne tiden.

Far til Ole J. Myrnes og Nils J. Myrnes, Johan Olsen, fikk såkalt Kongeskjøte år 1842 på Myrnes. Han drev da med geithold og ysting av geitost for salg. Han bygde 2 stabbur et stykke oppafor Trøssemark hvor han hadde en geitseter. Derav navnet Stabburskaret. Han var eier av denne eiendommen, Sollien Reinås.

Vites ikke om han hadde rein i den tiden. År 1883 skjøtet Johan Olsen til sine to sønner en halvdel hver.

Etter at både stue og fjøs var bygd gikk det ikke så mange år før det ble gravd og sprengt vannledningsgrøft og lagt ned rør slik at han og broren N. J. Myrnes fikk springvann. Hovedledningen ble 80 meter, og så kom stikkledninger til stue og fjøs i tillegg. Dette skjedde i året 1905, som dagboken viser, og etter det som er bragt i erfaring var dette det første trykkvann-anlegg i Evenes kommune. Samme ledninger fungerte tilfredsstillende helt til for 10 år siden da den siste flyttet ned til fylkesveien, og sluttet med gårdsdrift.

I alle år fra Ole J. Myrnes overtok halvdelen av farsgården i 1883 brukte han å leie tjenestepiker for vinter og sommertjeneste, som det står i dagboka. Fast mannfolkhjelp hadde han og for sommeren utenom alldags slåttekarer, slik at alt onnearbeid stort sett ble unnagjort med leid hjelp.

Det hadde seg slik at brødrene Ole og Nils reiste ute på skjerping i sommerhalvåret. Oppdragsgiverne var flere etter det som en ser i papirer, så som Schøllberg - Bodø, Nordiske Grubebolaget - Harstad, As. Saltdalen og Strømmens Grubeselskap, Ingeniør Oillnes - Trondheim, også for stor svensker. Nordiska Grufaktiebolaget Østersund. Det er også trulig at de gjorde en del skjerping privat, slik som enkelte notater viser. De hadde også en del forretningsvirksomhet ved kjøp og salg av andeler for flere gruveselskaper og også for nessekongene så som Gotås på Sandtorg og Lind på Evenskjær.

Ellers var de oppnevnt av Gotås for å innkassere varegjeld hos folk som ikke klarte å svare for sine løfter om betaling til en rimelig tid. Slike innkasseringsbøker fra århundreskiftet viser at de fleste på fastlandssiden hadde nok stått med lua i handa å bedt om å få matvarer på krita for å kunne overleve.

Som skrive og regnekyndige hadde de en stor respekt blant markebygdas befolkning. Mange er de dokumenter som Nils J. Myrnes forfattet ved jordoverdragelser og kårfestelser. Han var også en flink kurerer og kunne mye om naturmedisin. Disse bokverkene er dessverre godt tapt ved skjødesløs oppbevaring.

Ole J. Myrnes ble gift to ganger. Hans første kone Katrine hadde fått som vielsesgave rein av sin far. Denne reinen ble så passet på av Anders Huva, Kongsvik. Hvordan passerlønn og slikt var avgjort mellom dem kan ikke sies noe om i dag.

Han ble enkemann med to barn, men han giftet seg igjen 1907 og fikk 7 barn med sin andre kone. Som yngst av denne søskenflokken som ble redusert til 3 ganske tidlig, kan huskes alle de fine reindyrsmiddager med margebein. Rein som hver høst ble hentet fra Kongsvik, ble flådd heime til vinterforråd. Dette foregikk helt til for ca 30 år siden, hvor jeg sjøl var med på sanking og det som hører med til det yrket. I 30-årene ble geiter foret over vinteren på Myrnes som lønn for reinpass, da Kongsviksamene også holdt geiter.

Kjerringdressur i gamle dager

Illustrasjon ved Birger Gulljord.

avskrevet av Pål Johansen, Evenesmark, elev i 8. klasse ved Liland skole

Denne historia ble fortalt av Dundor Heikka i 1915-16.
For 150 år siden levde det en mann som het Pål Jakob. Han var stor, sterk, og en veldig dyktig bjørneskytter. Mens han levde var det bjørn over alt i Ofoten. Men kona til han Pål Jakob var et stort "troll". Når han skulle spise bjørnekjøttet etter at han hadde vært på jakt, tok ho kjøttskåla og heiv i dørstokken på gammen. Og når han Pål Jakob fortalte om jaktturen sin, hånte ho han og sa: "Det er vel ingen sak å skyte en bjørn, det kan jo selv ei gammel kjerring gjøre. Han er jo ikke farligere enn et halvdødt lam." Verre ord kunne ikke han Pål Jakob få, og så begynte han å fundere på hvordan han skulle tukte den fæle kona si.

Først prøvde han å rise ho, men det hjalp lite. Kjerringa ble verre. Når ikke det hjalp, gjorde han som skikken var blant samene, hvis de hadde vrange kjerringer. Han holdt ho nedi maurtua, helt til ho lovte bedring. Da ble ho litt bedre.

Men etter ei stund ble ho akkurat som før, og han måtte finne på noe nytt. Da tok han børsa og gikk ut for å lete etter bjørn. Den fant han en på ei myr. Han skaut bjørnen så den ble så skada at den ikke kunne flykte, og den la seg ned i et tett vidjekjerr. Så gikk han Pål Jakob heim til den vrange kjerringa si. Da han kom heim Sä han at han hadde funnet fullt av moltebær på ei myr, og at nå måtte ho skynde seg å plukke bæra, for nabokjerringa var alt på vei til myra. Da kjerringa hørte dette, fant ho fram bærkopper i ein fart. Pål Jakob smilte, og sa at han skulle vise ho veien, og avgårde bar det med dem. Bjørnemiltet tok han med, og så ledet han ho mot myra. Da kona nærmet seg vidjekjerret, reiste bjørnen seg og la på ho med et forferdelig mål. Som rimelig var, ble kjerringa "vettskremt", og prøvde å rømme unna. Men da tok han Pål Jakob tak i kjerringa med den ene handa, og med den andre stakk han miltet i bjørnen. "Sjå no på halvdødt lam", sa han til kjerringa. "No skal bjørnen få deg", ropte han, og lot bjørnen få komme tett inn på kjerringa. "Ho ble dødelig redd, og da ho lovte bedring dersom han sparte livet hennes, slapp han ho, tok fatt i miltet med begge hendene og drepte bjørnen. Siden den dagen var ho beste kone en mann kunne ha.

Kilde: Boka "Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv av Inga Bjørnson".

Til Evenes Formandskab

innsendt av Martin Myrnes, (Martin Olai Myrnes 1923-2001)

Vi undertegnede opsiddere af gårdene Husjord, Planterhaug, Kvitfors, Myrnes, Storelv, Fjeldkråen, Fjeldakslen, Dahlhaug, Nordmark, Findhaug, Vandet og Evendsmark andrager det ærede herretsstyret om at få vei bygget fra Evendsmark til Kvitfors. Denne veilinje vil for oss have den største Økonomiske betydning, der vil de åbne oss adgang for deltagelse i Lilands Meieri.

Kunde vi komme fram til meieriet vild det om ikke lenge blive synbart at interesen for jordbruk er i fremgang også blandt oss, hvor det må sies under nuværende forhold at stå meget tilbage.

Enkelte haver jo bragt sine kjør ned til søen om sommeren og havnet dem bort, for at få levere sin melk til Meieriet, men dette vil jo i legnden falde for kostbart da en del av den for avkasningen indvundne kontant med går til at dekke havnegang og avdrådts udgifter. De fremst boende så som fra Fjeldakslen haver jo en tid brakt selv sin melk på Meieri under en brydsom transport, og haver god resultatet trods den tidsspille og alle øvrige vanskeligheder hjulpet til at tilveiebringe de kontanter på dømte udredelsen som ellers vilde falde meget vanskelig at anskaffe, dette er vi lengst fraboende avskåret fra.

En anden side af denne veibetydning er, bliver den bygget og bundet sammen, som den jo i ethvert fald må blive, med veien fra Skånland til Kvitfors, vil hovedsagelig et frafik fra den del af Lavangseidet som er frå søndre side af Kjønna henlegges til Liland, da mand gjennem Liland som det mest sentrale sted hurtigere kan komme i forbindelse med de største forbrugssteder af landmandsprodukter for eks.: Narvik, end som fra Evenskjer og Lavangen. Til belysning af dette kan de eks.: anføres.
Siden veilinjen fra Evenes - Bredstrand blev bygget og knyttet sammen med veilinjen igjennom Osmarkdalen blev den hovedsagelig frafik fra opsidderne i Boltås henlagt til Liland skjønt det ligger meget nærmere Lavangen, dette er jo et gode for handelsudviklingen som virker tilbage til gode for komunen i form af sørre skatteevne.

Vår så sees tilbage på at vi er omtrent de eneste af de større markedistrikter som ingen vei haver fået påbegynt, dette i forening med at det til mange tider af året er omtrent umuligt at få læge så vel som jordemoder fra Evendsmark til Kvitfors, Planterhaug, Husjord og mellem ligende steder, hvor der både kan fødes og døds forend denne hjelp kan nå fram. Ligeså under dødsfald er det til sine tider ikke muligt med beste vilje at komme af gårde til kirkegården med et lig.

I henhold til anførte finder vi oss beregtigt i forhold til de øvrige distrikter i herredet af indbyde det ærede herretsstyre at beslutte:

Fra veilinjen Stordalen, Evendsmark som er tilknyttet hovedveien Evenes, Breistrand bygges en sidelinje fra Evendsmark til Kvitfors der bliver at binde sammen med den fra Evenskjær til Kvitfors tidligere byggede veilinje.

Myrnes den 13. april 1907

i ærbødighet

v/ N. P. Johansen Myrnes

sign.

Enhver som ønsker veien bygget fra Evendsmark til Kvitfors bedes at paategne sit navn her.

Andragende om nevnte veilinje er skrevet dattert den 13. april 1907 og samme skal sendes til første herredsstyre-møde i Evenes - herred saasnart behørlige underskrifter opnaas, hvilde underskrifter bliver paategnet under veiandragende.

Så følger det tilsammen 42 underskrifter fra oppsittere i det aktuelle området.

Tegning: Initialene på ferdabomma og smørdallen: står for Anders Henriksen født 1854

Tegning:

Svan-vandet

En skumrende kveld fra heien ned
med sidste blik til det kjente sted
derned, hvor under de lette taaker
et skogens øie saa angstfuldt vaaker.

Thi sagnet lyder, at før i tiden
der kom engang-for saa Iænge siden-
en snehvit fugl fra en sollys strand
av skjebnen lokket til ukjendt strand.

0g der i skogen hvor tjernet blinker
og sølvhvit myrdun saa sælsomt vinket,
der fanget fuglen fra fremmed land
sit eget billed i dypsort vand.

Paa stolte vinger den fremad seilet,
sin hele sjæl den i tjernet speilet,
og tjernet glitret og smilte ømt-
om svanen hadde det alltid drømt.

Men fuglen kjendte ei livets strømme,
og tjernet hadde ei lov at drømme.
Det fagre billed naturen bød
ble brudt, da skudd gjennem skogen lød.

Av alle lyde naturen gjemte
den jægersmand dog vel aldrig glemte
hin toner, som gjennem skogen klang,
da svanen dukket for sidste gang.

-Og derfor under de lette taaker
saa angstfuldt tjernet i skogen vaaker.-
om svanen vet man jo dog fra før
den fagrest synger idet den dør.

Postfører Nils Eriksen

Illustrasjon: Elise Danielsen, fra boka Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv.

av Pål Johansen, Evenesmark, elev i 8. klasse ved Liland skole

En av de mest kjente, og således første landpostbud vi har hatt her i Evenes var Nils Eriksen. Han fikk jobben som landpostbud en stund etter at han hadde søkt amtmannen i Nordland amt om å få opprettet landpostrute av 16. februar 1911. Han tilbød seg da å utføre tjenesten for kroner 2 pr tur. Ruten skulle da gå fra Liland til Kirkhaug i Evenesmark. Senere ble ruten utvidet, og den målte i alt ca 55 km en stund. Nils Eriksen var således det første ansatte landpostbud av Liland Postkontor.

I begynnelsen gikk han til fots, og det var ingen lek. Før var det jo ikke permanent brøyting og Nils Eriksen forteller selv i "Dundor-Heikka" av Inga Bjørnson til forfatterinnen at han av og til måtte gå til knes i snø med opp til 30 kg på skuldrene. Da Nils Eriksen nærmet seg bebyggelsen i Evenesmark etter å ha hentet posten på Liland, blåste han posthornet sitt. Folket i bygda hadde jo da ingen postkasser, så de husene som lå nærmest veien, fungerte som en slags oppbevaringssentral for posten, slik at de folkene som bodde lengst fra veien kunne komme og hente posten sin her. Jeg bør vel nevne at i 1920-åra fikk Nils Eriksen en hest som han kunne bruke til å frakte posten med, isteden for å gå den lange veien.

Nils Eriksen forteller videre til forfatterinnen av "Dundor-Heikka" om sin barndom.

Faren hans hette Erik Pålsa og hadde som yrke å være komiker. Han reiste rundt på markedene og gjorde komplimenter og ablegøyer, men tok seg også betaling for det. For eksempel å bli båret i en sekk og gale som en hane kostet to ort. Erik Pålsa var ærlig og pålitelig, og derfor sendte ofte folk penger med han. Aslaksen på Sandtorg skrev ham fribilett, som han fikk festet på ryggen når han var ute og reiste, og den lød slik:

Erik finn

reiser fritt

portofritt

hvor han vil

alle sine veier.

Familien til Nils Eriksen bodde langt oppe i marka, avsides fra folk. Fattigdommen hersket bredt, og av og til måtte de spise på skinnet av reinkommagan. Da stekte de det på glo i grua. Ellers hadde de følgende kost. 0m vinteren hengte mora til Nils på ein kjele vann med salt oppi, av og til med en neve mel i. Det levde de på hele uka.

Om vinteren gikk de også mye på ski. Når våren kom, fisket de på isen. Om sommeren bestod kosten av syregress. Imens gikk faren til Nils, Erik Pålsa, på fjellet og lette syregress, kvanna og krytjebær. Det hadde de oppi surmelka for å ha til vinters. Da var en nesten aldri syk. Da fantes det ikke tæring, halskatarr, difteri eller nervefeber. Den eneste sykdommen som fantes var febersott.

Som voksen flyttet Nils til Stuneshaugen. Der bygde han seg gamme av skogen og brøt korn og potetåker. Det var kaldt der, men han klarte å eksistere uten fattighjelp. Han tok til seg sin gamle mor og stelte vel med henne helt til hun døde, 81 år gammel.

Etter noen år maktet Nils Eriksen å få bygget vei til statsveien. Han hadde da fått en god del frivillige gaver og litt kommunestøtte. Han var en foretagsom mann, og han kjøpte fiskeyngel fra Danmark og satte ut i vatna rundt omkring i Evenesmark.

Nils Eriksen døde i 1931, etter å ha vært postmann i over 30 år.

For å ha kunnet skrevet dette stykket er jeg stor takk skyldig John Stunes, Bjarne Melbøe, Liland, og ikke minst forfatterinnen, avdøde Inga Bjørnson av boka "Dundor-Heikka".

Bestefar

av John Mikal Løvli, (John Mikal Løvli 1898-1996)

En dag jeg stod ved melkerampa ved Attergårdsvegeskillet og så oppover mot Tverrfjellet og Sollia, vendte blikket seg mot haugen nedenfor. Der stod min barndomheims stue, fjøs, låve og utekjeller. De står ikke der nu. Husene ble flyttet nærmere allfarvegen som lå der Nergårdhusene står nu. Det var ingen kongsveg den gang, bare hestekjøreveg.

Solli og Nergård var den gang et bruk. Det var min bestefar Henrik Henriksen som kjøpte skogteig hos Peder Henriksen, bygde hus og rydda slåttland. Det var mye kratt og vidjekjerr, og alltid når han var ute på eiendommen, hadde han øksa med. Og endelig etter mange år, sa han, at nu var han ferdig med ryddinga, og den som nu vil utvide, må bruke plog. De forte da på gården 5 kuer, hest og noen småfe.

Bestefar drev vekselbruk. Det ble satt poteter på første års nybrott. Året etter ble det sådd bygg. År om annet ble det bra med korn, og et år hadde de seks sekker korn de for med til mølna.

Min far Anders Johan og hans bror Olaus overtok gården og drev felles i mange år. De hadde hver sine åkerstykker, så det var bare høyavlinga som ble delt.

Det var stor vidde å fare over med ljåen, fra Snubbavannet og opp til Ditalia langt ovenfor gården.

Etter mange år ble gården skylddelt, og det ble da Solli og Nergård. Henrik Henriksen, rydningsmann, gårdbruker og fisker hadde tre båter i drift både i Lofoten og delvis på Finnmarka, blant annet en fembøring med hus akter og i midten. Fembøringen het Salamander og ble brukt til losjement på turene. I Lofoten leide de rorburom. Fisket ble drevet med en otring og en halvfemterømmihg. Bestefar seilte fembøringen, og min far, som var eldst av gutta, var høvedsmann på otringen. Senere fikk Olaus være høvedsmann på halvfemterømmingen.

I Lofoten drev de med garn, jukse og daglina, ettersom det lå an med fisket.

Daglinfisket foregikk på den måten at de satte ut en stamp skjellegna line, og mens setninga stod en times tid, engte de en stamp til som ble satt ut når den første setninga var dradd. Slik drev de hele dagen. Det var fisk å få, noen ganger var det fisk nesten på hver krok, slik at setninga kunne flåtne opp under draginga. Det var mye fisk i sjøen, og store mengder ble ført i land.

Fiskeprisen var dengang tolv daler for storhundre. Storhundred var 120 stykker. En daler var verd 4 kroner.

0m sommeren var de noen ganger på seifiske. Min far fortalte oss engang om en heldig Finnmarktur. De drev da fiske ved Vardø. Det var mye fisk og lodde så og si helt oppunder land, så de hadde ikke lang utror.

De fikk mange gode fangster, som de leverte til en russeskute som lå på Vardø havn og bytta til seg fisk for mel.

Det blev ikke så langvarig finnmarkstur den gangen. På heimturen hadde dei mange sekker russemel i fembøringshuset.

Bestefar hadde murt en stor bakerovn i kjøkkenet, og når det skulle bakes, ble det fyrt med ved i bakerovnen, og da veden var utbrent, så var bakerovnen passelig varm til å ha brød i. Den store bakerovnen kom godt med da når karene skulle rustes ut på Lofottur. Det var mange kostkister som skulle fylles, så det rakk til hele turen. For uten kostkista skulle hver av karene ha med en tønne. Den ble fylt nederst med flatbrød. Søndagsklærne lå øverst under lokket. Hver av karene måtte ha med en såkalt ferdabomme som var pakkfylt med gomat, og gnikkalefse måtte det alltid finnes i ferdabomma.

Ferdabomma til far var også ofte i bruk om sommeren. Da vi var på slåttmarka, ofte langt fra gården, kom mor med kaffekjelen og ferdabomma pakka med det beste huset hadde av matvarer. Da ble det jubel i ungeflokken. Heia mamma, heia mamma, lød det i kor.

Bestefar var født år 1828 i Jukkasjärvi og kom til Norge på den tiden da det kom så mange over grensen og bosatte seg på forskjellige steder i Ofoten og Sør-Troms. Mange av dem var vakte og kommet til troen ved prost Læstadius prediken.

Min bestefar var en av dem. Han var en talende kristen. Trolig kom han til Snubba i 20-25 års alderen. Han giftet seg med Elen Andersdatter. De fikk i ekteskapet 2 sønner og 3 døtre.

Bestefar var middels høg, en kraftig kar med mørkebrune krøller og helskjegg. Slik husker jeg han. Han kom ofte til oss, og det syntes som om det var meg han var mest glad i. Jeg husker at jeg satt på fanget hans og lovte å kjøpe mye gotter til ham når jeg ble stor. Far hadde da bygd stue, fjøs og låve på haugen nedenfor hovedgården, "Nerstua". Bestefar bodde i "Øverstua". Han døde mens jeg ennu var barn, mye av det jeg har fortalt, har jeg hørt av min far.

Medlemmer i nemnda

Bakside: Illustrasjon ved Birger Gulljord.

Bjørg Melbøe
Ida Johnsen
Eva Svendsen
Odd Mortensen
Jan Olav Elvebakk
Harald Lambertsen
Kjellaug Kulbotten