Veiledere, Administratorer
173 321
redigeringer
Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten: Forskjell mellom sideversjoner
Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten (vis kilde)
Sideversjonen fra 18. mai 2011 kl. 08:54
, 18. mai 2011→Sukkestad: ny lenke
(→Toten: korr. og flere lenker) |
(→Sukkestad: ny lenke) |
||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
Vel kunne der bli "små krusninger på tråden" også i mitt barndomshjem, vi var skrøpelige mennesker, ingen erkjente dette som mor. Men det skal være sagt med sannhet, stadfestet av oss alle barn og mange flere, at hjemmet på Sukkestad var et såre deilig og lykkelig hjem. Det var intet rikt hjem på gods og gull, men det var et rikt hjem på kjærlighet på mild og faderlig omgjengelse. Mor var en meget varm kristen, men langt fra pietismen, tross sitt ofte vemodige alvor. Kristenlivet i mitt barndomshjem var så yndig menneskelig, at det ikke kunne ødelegge det livlige barnesinn med munterhet, lek og dans. Vi barn ble ikke skremt bort fra kristendommen i dette hjem. Dog vil jeg si, etter eget minne, jeg holdt på kristentroen, fordi den var min mor så dyrebar og hellig. Som gutt tålte jeg ingen spott over kristendom og bibel, fordi det forekom meg som en fornærmelse mot min edle og fromme mor. Noe egentlig hjertegrepen av kristendommen var jeg ikke som gutt, en vill gutt. Dog kunne jeg røres til tårer ved historien om Josef og om Jesu lidelse og død på korset. Jeg ble nevnt som en vill og snill gutt. Mine lekekamerater var mest bondegutter i grannelaget. Der var ekserserplass i nærheten for kavaleriet ([[Sukkestadsletta]]). Slikt grep oss gutter, og så begynte vi med eksersis. Jeg ble sjef for en 8 å 9 gutter, og dette var en gild moro. | Vel kunne der bli "små krusninger på tråden" også i mitt barndomshjem, vi var skrøpelige mennesker, ingen erkjente dette som mor. Men det skal være sagt med sannhet, stadfestet av oss alle barn og mange flere, at hjemmet på Sukkestad var et såre deilig og lykkelig hjem. Det var intet rikt hjem på gods og gull, men det var et rikt hjem på kjærlighet på mild og faderlig omgjengelse. Mor var en meget varm kristen, men langt fra pietismen, tross sitt ofte vemodige alvor. Kristenlivet i mitt barndomshjem var så yndig menneskelig, at det ikke kunne ødelegge det livlige barnesinn med munterhet, lek og dans. Vi barn ble ikke skremt bort fra kristendommen i dette hjem. Dog vil jeg si, etter eget minne, jeg holdt på kristentroen, fordi den var min mor så dyrebar og hellig. Som gutt tålte jeg ingen spott over kristendom og bibel, fordi det forekom meg som en fornærmelse mot min edle og fromme mor. Noe egentlig hjertegrepen av kristendommen var jeg ikke som gutt, en vill gutt. Dog kunne jeg røres til tårer ved historien om Josef og om Jesu lidelse og død på korset. Jeg ble nevnt som en vill og snill gutt. Mine lekekamerater var mest bondegutter i grannelaget. Der var ekserserplass i nærheten for kavaleriet ([[Sukkestadsletta]]). Slikt grep oss gutter, og så begynte vi med eksersis. Jeg ble sjef for en 8 å 9 gutter, og dette var en gild moro. | ||
De familier i bygden vi ellers kom til og omgikkes, var prestefamilien, rittmester Bøckmanns, løytnant, senere kaptein Finkenhagen, kaptein Schnitler, far av den senere bekjente oberstløytnant Schnitler i generalstaben. Min fars og mors beste venner var sorenskriver Weidemann og hans danske frue. På det deilige [[Billerud (Østre Toten)|Billerud]] nede ved Mjøsen fikk vi våre største fornøyelser både sommer og vinter. Men, som sagt, mine omgangsvenner som gutt var mest bondegutter omkring Sukkestad. Ja, fogdens sønn, Otto Friis, var jo til dels med i våre "militære øvelser". Jeg hadde som gutt lyst til å bli offiser. Heldigvis ble det intet av. Jeg ble jo senere omtrent krøpling, og om jeg hadde nådd fram til løytnant, så var jeg vel blitt "pensjonert løytnant", en bedrøvelig skikkelse. Annen lagnad var meg bestemt. | De familier i bygden vi ellers kom til og omgikkes, var prestefamilien, rittmester Bøckmanns, løytnant, senere kaptein Finkenhagen, kaptein Schnitler, far av den senere bekjente oberstløytnant Schnitler i generalstaben. Min fars og mors beste venner var sorenskriver Weidemann og hans danske frue. På det deilige [[Billerud (Østre Toten)|Billerud]] nede ved Mjøsen fikk vi våre største fornøyelser både sommer og vinter. Men, som sagt, mine omgangsvenner som gutt var mest bondegutter omkring Sukkestad. Ja, fogdens sønn, [[Otto Hjort Friis|Otto Friis]], var jo til dels med i våre "militære øvelser". Jeg hadde som gutt lyst til å bli offiser. Heldigvis ble det intet av. Jeg ble jo senere omtrent krøpling, og om jeg hadde nådd fram til løytnant, så var jeg vel blitt "pensjonert løytnant", en bedrøvelig skikkelse. Annen lagnad var meg bestemt. | ||
Å skrive om alle mine barndoms gleder, sorger (disse få) og "historier", kan jeg ikke. Det vil fylle mere enn det vil interessere. Jeg ble konfirmert den 30. september 1838 av personellkapellan Peter Stabel, senere prest på Ringsaker. Peter Stabel bestyrte Østre Toten i flere år på grunn av en prosess som Vestre Totens sogneprest, Galskjøt, førte mot regjeringen. Denne Galskjøt var en høyst uverdig prest, som endelig ble tvunget til å ta kapellan. "Min" prest, Peter Stabel var en ung vakker mann, mild og vennlig. Men han var fullblods rasjonalist. Peter Stabel nektet både Kristi guddom og djevelens tilværelse. Jeg spiste som konfirmant ofte middag hos denne mot meg vennlige prest. Ved en slik leilighet sa en gammel skolemester ([[Nils Kjæsarud]]) til presten: "Om forladelse prest, men je syntes di sa åt honom i dag, at der ingen dævel var. Er dæ sant dæ da prest?" Stabel: "Det er en ikke ualminnelig mening blant store tyske teologer." Slik en samtale festet seg hos meg, gutten. Jeg måtte alltid gjøre regnskap for hva presten hadde lært oss, når jeg kom hjem til mor. Hun rettet meg, og på henne trodde jeg mer enn på Peter Stabel, som jeg ellers var glad i for hans vennlighet mot meg. | Å skrive om alle mine barndoms gleder, sorger (disse få) og "historier", kan jeg ikke. Det vil fylle mere enn det vil interessere. Jeg ble konfirmert den 30. september 1838 av personellkapellan Peter Stabel, senere prest på Ringsaker. Peter Stabel bestyrte Østre Toten i flere år på grunn av en prosess som Vestre Totens sogneprest, Galskjøt, førte mot regjeringen. Denne Galskjøt var en høyst uverdig prest, som endelig ble tvunget til å ta kapellan. "Min" prest, Peter Stabel var en ung vakker mann, mild og vennlig. Men han var fullblods rasjonalist. Peter Stabel nektet både Kristi guddom og djevelens tilværelse. Jeg spiste som konfirmant ofte middag hos denne mot meg vennlige prest. Ved en slik leilighet sa en gammel skolemester ([[Nils Kjæsarud]]) til presten: "Om forladelse prest, men je syntes di sa åt honom i dag, at der ingen dævel var. Er dæ sant dæ da prest?" Stabel: "Det er en ikke ualminnelig mening blant store tyske teologer." Slik en samtale festet seg hos meg, gutten. Jeg måtte alltid gjøre regnskap for hva presten hadde lært oss, når jeg kom hjem til mor. Hun rettet meg, og på henne trodde jeg mer enn på Peter Stabel, som jeg ellers var glad i for hans vennlighet mot meg. | ||