Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten

Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker.

Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten. Skolestyrer Hans Wexelsen (1823-1902) hadde mesteparten av sin oppvekst på Toten. På wikien gjengis deler av et manuskript som han etterlot seg. I likhet med en tidligere trykt versjon i årboka Totn (nr. 6, 1973) er rettskrivinga noe modernisert.

Hans Wexelsens Toten-minner handler særlig om storgards- og embetsmannsmiljøet han vokste opp i. Ca. 1833 kjøpte faren garden Øver-Sukkestad. Der skreiv Marie Wexelsen, Hans' søster, sangen Jeg er så glad hver julekveld.

Toten

Fra Ringsaker flyttet mine foreldre med barneflokken sin til Toten, som jeg med rette må kalle min hjembygd. I Østre Toten lå mitt mere bevisste barnelivs og freidige ungdomslivs ringe, men såre deilige hjem. Ja, først bodde vi ute i Totenviken. Under den store og mektige gård Rognstad lå en liten gård ved navn Engeland. Der var nokså bra hus og en pen liten jordvei. Såvidt jeg minnes hadde vi i hest og 4 a 5 kyr. For en visstnok billig pris forpaktet min far det deilige Engeland av gamle Ole Rognstad.

Det var nok temmelig smått for mine foreldre den tid. Men vi barn kjente såre lite til sorger, var glade og lykkelige. Vi hadde nok gjerne byttet om grøten med smørbrød om kvelden, men grøten gled dog lett nok ned, og når smørbrød kom i mellom, var det enda gildere. I en deilig bjørkeeng like ved gården lekte vi oss fornøyelig, likeså nede ved elven, hvor Ole Rognstad hadde både møllebruk, sagbruk og teglverk. Disse gode greier var nedenfor oss.

Ovenfor, en bakke oppover, lå Rognstad, Østre og Vestre Balke, kirken og Dyren, store og mektige gårder dette. På Dyren bodde den gang gamle Niels, en av våre grunnlovsgivere, en høy, alvorlig mann. På Vestre Balke, den største gård der i grenda, bodde Anders, hvis bror var prost og sogneprest på Nes, Hedemarken. Disse men og Ole Rognstad står levende i mitt minne. Når sistnevnte gikk like forbi Engeland ned til elven, og vi barn var ute på tunet, da stanset gamlen, smilte til oss og gav oss brunsukker. Vi små tenkte: Ole Rognstad går nok alltid med brunsukker i lomma. Når vi da så han komme, var vi på tunet med godt i vente, og det slo sjelden feil med dette vårt håp. Gamle Ole var nok i regelen en edruelig mann, men når han hadde årsdagen sin, da ble han drukken, og da gikk han ned for å spille kort med verkstedarbeiderne sine som da tok ham.

Til Brustuen, ikke langt fra Engeland, kom der innflyttende en lett person ved navn Larsen. Han var gift med en dansk dame som bedre enn ham var forsynt med kunnskaper og hva man nevner som dannelse. Disse folk var mer fattige enn vi, jeg minnes at mor sendte dem mat somme tider. Så sendte de meg, min bror Vilhelm og søster Rikke i skole til nevnte folk. Det ble min første vandring til skole, og jeg fant dette nokså fornøyelig, for der kom da flere smågutter og småjenter som vi fikk leke med, for der i den skole var det nå heldigvis nokså megen frihet. Med den såkalte disiplin ble det smått bevendt. Lese kunne jeg før. Dette hadde mor og jeg selv lært meg. Men vi skulle da liksom ha geografi og historie også. "Herren" selv, Larsen hadde nok historie, som han forresten var temmelig tynn i. "Illiadens forfatter var Hommer," sa han. "Homer," rettet fruen. Så kom de opp og trettes om det riktige, "Hommer", eller "Homer". Jeg stolte mest på fruen.

En liten fager og kvikk elev var Karen Horn fra Helgøya. Hun var datterdatter av gamle Ole Rognstad. Karen og jeg satt en gang i et frikvarter nede i en bjørkelund og spilte femkort. Vi glemte så av skolen og Larsen inntil han kom og hentet oss med barske miner og vonde ord: "je meinn De er tullete, Larsen", sa Karen til ham, og dermed ble det. Karen Horn var min første flamme. Småjentene sa at jeg var en snill gutt. Voksne folk fant at jeg var en vill gutt. Kanskje begge hadde noe rett i deres dommer. Ja, jeg skal ikke oppholde meg videre med minner fra Engeland, som dog kun ble et midlertidig hjem for oss.

Da min farmor i Kristiania døde, arvet min far en del penger, jeg tror det var 2000 spesiedaler. Samtidig ble der auksjon over en stor gård i Østre Totens hovedsogn. Det var omtrent en herregård. Den hadde tilhørt den Sommerfeltske familie. Den siste eier, en sønn av amtmann Sommerfelt, ville selge gården da han ble sorenskriver lenger syd på. Gården ble delt i fire deler. Min far kjøpte den ene del, hvor der kunne fødes 2 å 3 hester og 10 å 12 kyr. Den store hovedbygnings begge fløybygninger fulgte med de to deler av den store gård. Far fikk altså den ene fløybygning og siden, da han av rittmester Broch kjøpte den andre del, fikk han også den andre fløybygning. Den midterste store hovedbygning, tillikemed den store hage, en ren park, beholdt amtmannens datter, frøken Karen Sommerfelt. Hennes jordlodd var ellers den minste. Flere til gården hørende store husmannsplasser ble solgt særskilt, de ble små selveiergårder. De nevnte fløybygninger ble naturligvis flyttet hen på kjøperens eiendommer. Den store gårds navn var Sukkestad, og det navn beholdt da alle de fire gardsbruk. Sukkestad Øvre ble vårt hjem.

Ja, når jeg taler om mitt barndoms hjem og min ungdoms deilige hjem, da er det Sukkestad i Østre Toten tanker og kjære minner dveler ved. Dusgård på Ringsaker og Engeland i Totenvika er jo bare midlertidige hjem det da. Den siste eier av hele den store gård Sukkestad holdt kun 8 hester og litt mer enn 20 kyr. Min far holdt 4 å 5 hester og 20 kyr på de to deler av storgården han kom til å eie. Jeg antar at der nå på den delte storgård finnes minst 16 hester og 50 storkveg. Således går det til når altfor store gårder blir delt i mindre bruk. Til alle Sukkestadgårder hører god skog med lett vei til. Dette er en herlighet som få av det store og mektige Østre Totens gårder eier. Bygda har almenning på grensen mot Hurdalen. Sukkestad er en ypperlig gård med stor kornavl og deilige enger. Mange gårder på Toten ligger visstnok fagrere enn Sukkestad. Men god utsikt manglet vi ikke. Fra svalgangen på vårt hus så vi fire kirker, alle Østre og Vestre Totens kirker. Jeg har enkelte ganger, en gang på Kuløys folkehøyskole, en gang her på Frosta, i ungdomslaget i foredrag gitt bygdeskildring av min hjembygd Østre Toten - den stolteste og skjønneste bygd i Kristians amt.

Sukkestad

min fars gård, hadde 2 hovedbygninger, en pen drengestue (Borstua) og rommelige uthus. Der var to hager, en til hver hovedbygning. Hagen ved den bygning vi bodde i var vakker og fruktbar. Min far elsket blomster og frukttrær, og der var da ingen mangel på de smukke saker i den store hagen. Foruten epletrær, moreller, kirsebær, rips, stikkelsbær osv. hadde vi også plommetrær ved stueveggen, disse bar dog ikke frukt hvert år. Men vi går inn i huset gjennom en nokså stor gang med trapp til annet stokkverk. Nedunder kun to stuer, kjøkken og spisekammer. Ovenpå to soveværelser og en sal, samt en svalgang med søyler ut mot hagen og utsikt over den deilige bygd med de mange prektige gårder, Hoff og Balke, Kolbu og Ås kirker, kun tårnet av den siste kan vi se. Men alt dette skal jeg her ikke hefte meg ved, skjønt barne- og ungdomsminner knytter seg til alt sammen.

Min far var en smukk, ja en sjelden vakker mann, rolig, mild, vennlig, meget avholdt av alle, som kom i lag med denne edle, småmorsomme mann. Naturligvis var han godgjørende og hjelpsom mot de fattige folk som bodde omkring Sukkestad. Mange av disse husmannsfolk og inderster hørte ellers ikke til "Vår Herres beste barn", som en sier. Min fars godhet ble ikke alltid lønnet på den skikkeligste måte. Min mor - å den dype, fromme og elskelige kvinne, den beste kvinne jeg har kjent i denne verden, alle de andre elskelige ufortalt. Min mor, ja hun elsket sin mann og sine barn med en sann og dyp kjærlighet. Hun kunne intet godt nyte uten å dele med sine kjære. Hun kunne ofre, gi, dele med et hjerte så makeløst ydmykt for Vår Herre, så rikt for oss barn.

Vel kunne der bli "små krusninger på tråden" også i mitt barndomshjem, vi var skrøpelige mennesker, ingen erkjente dette som mor. Men det skal være sagt med sannhet, stadfestet av oss alle barn og mange flere, at hjemmet på Sukkestad var et såre deilig og lykkelig hjem. Det var intet rikt hjem på gods og gull, men det var et rikt hjem på kjærlighet på mild og faderlig omgjengelse. Mor var en meget varm kristen, men langt fra pietismen, tross sitt ofte vemodige alvor. Kristenlivet i mitt barndomshjem var så yndig menneskelig, at det ikke kunne ødelegge det livlige barnesinn med munterhet, lek og dans. Vi barn ble ikke skremt bort fra kristendommen i dette hjem. Dog vil jeg si, etter eget minne, jeg holdt på kristentroen, fordi den var min mor så dyrebar og hellig. Som gutt tålte jeg ingen spott over kristendom og bibel, fordi det forekom meg som en fornærmelse mot min edle og fromme mor. Noe egentlig hjertegrepen av kristendommen var jeg ikke som gutt, en vill gutt. Dog kunne jeg røres til tårer ved historien om Josef og om Jesu lidelse og død på korset. Jeg ble nevnt som en vill og snill gutt. Mine lekekamerater var mest bondegutter i grannelaget. Der var ekserserplass i nærheten for kavaleriet (Sukkestadsletta). Slikt grep oss gutter, og så begynte vi med eksersis. Jeg ble sjef for en 8 å 9 gutter, og dette var en gild moro.

De familier i bygden vi ellers kom til og omgikkes, var prestefamilien, rittmester Bøckmanns, løytnant, senere kaptein Finkenhagen, kaptein Schnitler, far av den senere bekjente oberstløytnant Schnitler i generalstaben. Min fars og mors beste venner var sorenskriver Weidemann og hans danske frue. På det deilige Billerud nede ved Mjøsen fikk vi våre største fornøyelser både sommer og vinter. Men, som sagt, mine omgangsvenner som gutt var mest bondegutter omkring Sukkestad. Ja, fogdens sønn, Otto Friis, var jo til dels med i våre "militære øvelser". Jeg hadde som gutt lyst til å bli offiser. Heldigvis ble det intet av. Jeg ble jo senere omtrent krøpling, og om jeg hadde nådd fram til løytnant, så var jeg vel blitt "pensjonert løytnant", en bedrøvelig skikkelse. Annen lagnad var meg bestemt.

Å skrive om alle mine barndoms gleder, sorger (disse få) og "historier", kan jeg ikke. Det vil fylle mere enn det vil interessere. Jeg ble konfirmert den 30. september 1838 av personellkapellan Peter Stabel, senere prest på Ringsaker. Peter Stabel bestyrte Østre Toten i flere år på grunn av en prosess som Vestre Totens sogneprest, Galskjøt, førte mot regjeringen. Denne Galskjøt var en høyst uverdig prest, som endelig ble tvunget til å ta kapellan. "Min" prest, Peter Stabel var en ung vakker mann, mild og vennlig. Men han var fullblods rasjonalist. Peter Stabel nektet både Kristi guddom og djevelens tilværelse. Jeg spiste som konfirmant ofte middag hos denne mot meg vennlige prest. Ved en slik leilighet sa en gammel skolemester (Nils Kjæsarud) til presten: "Om forladelse prest, men je syntes di sa åt honom i dag, at der ingen dævel var. Er dæ sant dæ da prest?" Stabel: "Det er en ikke ualminnelig mening blant store tyske teologer." Slik en samtale festet seg hos meg, gutten. Jeg måtte alltid gjøre regnskap for hva presten hadde lært oss, når jeg kom hjem til mor. Hun rettet meg, og på henne trodde jeg mer enn på Peter Stabel, som jeg ellers var glad i for hans vennlighet mot meg.

Blant personer fra min guttetid vil jeg nevne Peder Fauchald, den gamle stortingsmann, en av våre granner. Denne mann, fritenker forresten, kom jeg ofte hen til, da han og min far holdt aviser sammen. Gamle Fauchald var en ivrig og livlig politiker. Han leste opp for meg, gutten, brev fra gamle Ole Haagenstad, fortalte meg om Stortinget, klappet meg og sa: "Bli alltid en god demokrat og fedrelandsvenn, gode Hans." Om gamle Peder Fauchald hadde fulgt meg gjennom livet inntil denne dag, tror jeg han i så måte hadde vært tilfreds med meg.

Min barndoms og ungdoms venn Kristian Kjølseth lever ennå som stor gård- og brukseier på Toten. Han er far til rittmester P. Kjølseth. Jeg har inntil for nylig stått i brevveksling med et par medkonfirmanter: Torstein Skjefstad og Johannes Lunde, begge gårdbrukere i Østre Toten. Johannes Lunde er særlig politiker, medlem av formannskapet.

En mann som en gang imellom så inn til oss og talte ved min fromme mor, var Herman Rustad. Denne gårdmann hadde vært en drukkenbolt, men var reddet av den "ild". Han var siden en elskelig og fredsæl haugianer, en kjærlig lekpredikant, en hater av dømmesyke. Min bror Fr. og jeg traff ham og Jens Jonsgård fra Øyer senere på et møte i Trondheim. Den gamle hvithårede Herman var synlig glad ved å treffe mors sønner. "Snille gutter båe to," sa han ved en leilighet til Ola Leset, gammel haugianer fra Romsdals amt (Nordmøre). Der var og er en betydelig forskjell på Hans Nielsen Hauges gamle venner og pietistene av den tyske Gisle Johnsonske skole. Men ikke mere herom.

Blant mine lekekamerater vil jeg nevne Nina og Helmfred Broch. Rittmester Broch var gift med frøken Sommerfeldt. Han kjøpte en del av Sukkestad, solgte siden denne del til min far, men beholdt plassen "Skoven" oppe i skogen. Det var smått for rittmesteren og hans familie, men slikt enste vi barn ikke synderlig. Der var stor gjestfrihet oppe i Skoven og jeg nøt den med gutteglede. Nina var en smukk pike. Hun ble som voksen forlovet og gift med en Stibolt, en doven og likegyldig person. Nina Broch lever, såvidt jeg vet, ennå som en enke i Kristiania. Helmfred14) var en kjekk og sterk gutt, vi kalte ham "Kjempa". Han var snill og godmodig, men ofte voldsom i sin lystighet. En yngre bror av ham het Careto Vilhelm David Sommerfelt. Som gutt ble han kalt "Lukkin" undertiden "Lukas".

Der var ingen oppdragelse i dette hjem på Skoven. Jeg kan minnes at Helmfred danset på bordet, så kaffekoppene trillet rundt til alle sider. Rittmesteren og fruen sa: "Nei, Helmfred da!" En dag sloss de to heltene Kjempa og Lukkin med kirsebærsuppe, det så da blodig nok ut når suppa rant nedover ansiktene på de kjempende. En annen gang satt vi ved bordet og spiste fløyelsegrøt. Rett som det var, slengte Lukkin en skje grøt midt i fjeset på Kjempa, som fornøyet skrapet grøten vekk av panne og kinn og puttet den i munnen. Fruen sa kun: "Nei, Lukin, gullknoppen min da, at du farer slik med den gode grøt, enn om du havde truffet en av os andre." Rittmesteren lo. Helmfred og Careto ble som voksne gutter og menn. Førstnevnte ble sjømann, til slutt fører av et stort engelsk skip, men gikk omsider ned med mann og mus. Lukin fikk sin gamle tante Karens Sukkestad, ble gift og hadde flere barn. Han antok navnet Sommerfelt og beholdt kun navnet David foran dette. David Sommerfelt var en evnerik mann, from og god, rettsindig og en velvillig nabo for far og mor. Han solgte senere sitt Sukkestad, flyttet til plassen Høybakken, et deilig sted med usikt over Toten, over Mjøsa og innover Hedemarken. Han var organist på Toten, stemte instrumenter, var meget musikalsk og kunstferdig anlagt. Siden ble han kontrollør ved brenneriene og er nok ennå i Kristiania. Jeg har et vennlig brev fra ham i min store brevsamling. Dette var nå dette.

Jeg har nevnt rittmester Bøckmann. Den familie var vår nærmeste nabo. Fru Bøckmann var en smukk og såre vennlig kvinne. Rittmesteren var også en smukk mann, men en original raring var han da også. Smukke og gode barn hadde de der på Grimstad. Men om oppdragelse var der hverken tale eller gjøremål. Og dog ble disse barna, som gikk der uten undervisning, edle og bra folk. Hermed vil jeg ikke ha mangel på oppdragelse og undervisning anbefalt, langt fra dette, men her seiret god natur og god vilje over mangler og vanskeligheter. Jeg kan ikke her dvele ved disse mange barns senere lagnad. Jeg vet bare at den eldste sønn, Fredrik, etter sin konfirmasjon tok seg til å gå i lag med en snekker på Toten.

Han ble senere en flink snekker, senere orgelbygger, senere organist ved galeanstalten Gaustad ved Kristiania. Den stilling bekleder F. Bøckmann fremdeles, så vidt jeg vet. En sønn ble sjømann, en lærer, og den eldste datter Heloise gift. Men jeg kjenner ikke til disse for meg kjære barns senere levnetsløp.

Rittmester Bøckmann var ikke yndet av sine offiserskamerater. Men gamle general Wedel Jarlsberg holdt fast ved sin yndest for den smukke rittmester og fikk ham overflyttet til Kristiania. B. døde som postmester på Moss, så vidt jeg vet.

Men det var våre barne- og ungdoms venner på Grimstad jeg skulle hefte meg ved her. Stadig omgang mellom våre familier. Fru Bøckmann og hennes søster var meget musikalske. Etter aftensbordet gikk det løs med musikk og dans. Rittmesteren tok da selv del i moroen. Forresten måtte far og jeg til kortbordet med ham, den eiendommelige mann. Et par døme på hans eiendommelighet. En dag kom den blide fagre frue inn fra kjøkkenet. Rittmesteren gikk opp og ned på gulvet, røkte og dreide på sine knebelsbarter, jeg satt alene inne med ham. Fruen: "Den tyven som har stjålet av din skigard er i kjøkkenet, hva skal jeg gjøre med ham?" Rittmesteren: "Skjenk ham en dram og gi ham en skive smørbrød, la ham deretter komme inn til meg." Fruen smilte, men gjorde da som alltid hva som var befalt. En stund etter kom synderen inn og ble stående ved døren. Bøckmann går en stund opp og ned på gulvet, stanser så foran tyven og sier: "Jeg skal la drengen min kjøre 1/2 favn ved opp til deg, men så må du ikke oftere ta av min skigard til brensel. Gå!" Tyven slapp heldig fra den historien. Om han takkskyldigst siden lot rittmesterens skigard i fred, skal være usagt.

Siden jeg omtalte en raring, vil jeg nevne noen slike av en simplere sort, som man sier. Vi gutter hadde iallfall vår interesse ved å se og høre disse stakkars raringer som av og til drev om i gårdene. Keiser Dal var visst en kjent størrelse i alle bygdelag. Han gikk i en gammel kavaleristtrøye. Hans bringe var dekket av ordener. Ingen fyrste eller noen minister var forsynt med flere ærestegn. Det var just ikke gull det som glimret på Keiser Dal, stakkars fredelige fyr, når han ikke ble ertet av folk. Da kunne han bli rasende uten dog å være en farlig potentat.

Fryde og Børsten Kristian tar jeg sammen. Førstnevnte var alltid en glad gutt, ikke uten vidd. Den andre kunne også være vittig, men uten vennlighet. Hans røde hår strittet ende til værs, derav navnet Børsten. De to nevnte møtes: "Det fryder seg på marken i dag." Fryde svarte hurtig: "Det står som børst." Sparre og Hjorten, forfalne subjekter, så jeg også på Toten. Disse forlorne fyrene hadde jo en gang sett bedre dager. Så var det Durgrana og Kristian feier. Jeg minnes fra gutteårene nevnte feier danset rundt oppe på skorsteinspipa, mens Durgrana skurte hopsa eller masurka på fela si nede på tunet.

Alle de nevnte ulykkelige personer var i grunnen evnerike mennesker. Kristian feier var i høyeste grad smidig og sterk. Han endte dog sin dans på skorsteinspiper med å falle ned og slå seg til døde. A ja, disse nevnte fyrer er ikke de eneste forlorne sønner dessverre. Hvilke evner og hvilken kraft er dog ikke gått til spille ved drikk og uterlighet? Og de fortapte var jo ikke bare av den stakkars flokk, hvis vugge og hjem lå på livets skyggeside. Den gamle mann ser ikke de sistnevnte gutteminner i det muntre skjær, som jeg gjorde i de dager. Å, at mennesker skal nedverdige seg til under dyrene! Men syndens spire ligger i oss alle. Når vi er reddet i menneskelivet, da er dette Guds nåde og ære.

En snurrig person var vår nabo Anders Stabo. Han var en bra og velstående gårdmann. I sitt vesen var han litt affektert, forsynt med en slags kontorbetjentkultur, snill om sine hester. Han beundret ofte min fars hester, som var fete og blanke. "Skulle je vara gamp, så ville je vara gamp hos 'n gamle Wexelsen," sa Anders Stabo en gang. Ja, mere skal jeg ikke nevne om denne vår granne, eller andre av våre granner.

Den mann vi alle, far, mor og barn har mest å takke for i livet var morbror, presten Vilhelm Andreas Wexels. Hans liv og betydelige virksomhet er skildret av bedre penn enn min. Her skal jeg kun nevne at Wexels omtrent hver sommer oppholdt seg hos oss på Sukkestad en 8 å 15 dager. Han kom aldri tomhendt til oss, det er visst. Den stille alvorlige manns kjærlige hjerte skjønte vel gutten ikke riktig på den gang. Men når den innholdsrike kasse kom nyss før julekvelden, da glimtet der dog anelser og følelser av takk også i mitt viltre hjerte. Senere mere om onkel Vilhelms godhet mot meg personlig.

Blant gjester som på gjennomreise besøkte oss, kan jeg for det første nevne onkel Christian Delphin hans kapellan Wulf, en merkelig evnerik ung mann og en senere kapellan hos Delphin, Lassen, til sist sogneprest i Biri. Prost Timmermann i Vefsen hadde også vært kapellan hos onkel Delphin, men jeg minnes ikke som gutt å ha sett ham på Sukkestad. Onkel Delphins svoger, havnedirektør, senere tollinspektør i Stavanger, Schive, samt presten Christian Ulrik Sundt, sogneprest i Røken kom på gjennomreise til Ringsaker til oss på Sukkestad. Det var en ettermiddag. Far og mor var nettopp borte, på Billerud tror jeg. Min yngre søster Rikke og jeg måtte da inntil videre oppvarte disse herrer. Rikke laget kaffe (eller te) og jeg sørget for å stoppe pipen til dem. Mens de drakk og røkte, kom de i en såre skarp disputt. Jeg moret meg over dette, men søster Rikke ble oppmerksom på at presten Sundt uavlatelig puttet sukkerbiter i munnen, mens han med livlige bevegelser ga Schive fullt opp av stikkpiller. Rikke hvisket til meg: "Å, Hans, jeg er redd han spiser opp alt sukkeret, og vi eier ikke mere sukker enn det i dåsen, hva skal vi gjøre?" "Bare bi litt, skal du få se," sa jeg og nærmet meg stillferdig sofaen hvor herrene satt med bordet og sukkerkoppen foran seg. Jeg ventet en liten stund, men da de meget ivrige og røde i toppen vendte seg mot hverandre, nappet jeg sukkerkoppen, snek meg hen til Rikke med den. Rikke med sukkerkoppen var vips ute i kjøkkenet. Jeg stod rolig, atter vendt mot de stridende herrer. Hva som mest moret meg, var å se presten Sundt fare med fingrene hen over bordet etter sukkerkoppen, mens han fremdeles snakket løs på sin svoger Schive. Jeg var forpint av latter, og da jeg ikke lenger kunne holde ut å berge latteren innvendig, snek jeg meg ut til Rikka og lot min latter få fritt løp. Rikke: "Hysj, hysj, men bare de ikke blir sinte, Hans?" "A pytt!" Mitt vanlige fryktløse svar. Heldigvis kom far og mor tidlig hjem, så vårt stedfortrederskap var sluttet for den gang, og glad var da i særdeleshet min søster.

Jeg minnes de nevnte menn fra senere ungdomsdager. Schive, som forresten lignet en gris i fjeset, var senere vennlig mot meg. C. U. Sundt hadde en gang vært kavaleriløytnant. Han var en prest med holdning i kroppen iallfall. Jeg tror nok forresten han var en bra prest. "En venn av Wexels," het det. Jeg minnes særlig presten Sundt fra mine foreldres sølvbryllup. Han holdt nemlig talen for oss barn og var høytravende i sin tale. Jeg minnes følgende sats: "Denne barneflokk omgir eder som en krans av tusenfryd og evighetsblomster." Jeg ble meget forbauset ved å bli satt i kranselag med tusenfryd og evighetsblomster.

Jeg får vel snart slutte med å skrive om mine småguttedager. Som før meldt var mest bondegutter i grannelaget mine lekekamerater. Jens Finkenhagen, sønn av kapteinen, var nok en stund med i laget, likeså Otto Friis, fogdens sønn. Men disse gutter kom nok tidlig til Kristiania. De er begge nå døde.

På den store gård Gihle bodde storbonden Even Gihle. Ham minnes jeg som en sjelden mild og vennlig mann. Han klappet meg på hodet og kalte meg "små Wexel". På Gihle bodde også min fars edle venn, kaptein Balthasar Schnitler med sin elskverdige hustru, mors venninne, som vi kalte tante Bolette. Den kjære frue hadde det svært med å forlove folk, begynte den trafikk allerede som barn. Jeg minnes hun endelig ville danne parti av meg og Lena Raabe, en av doktorens tallrike småjenter. En søster av Lena het Emma, det var ellers henne jeg var barneforelsket i. En raring som het Johannes, men ble kalt Abokken, stod en gang på Gihletunet, da vi kom kjørende. Tante Bolette kom ut og sa: "Du Abok, ta hesten og sett den inn du." Abokken ble sint og sa stammende: "Dæ kæinn du betterdø gjøra sjøl." Even Gihles sønner var Per, Paal, Ole og Even. Sistnevnte ble kontorbetjent hos den lille snille foged Friis og senere lensmann i Østre Toten, gift med en datter av Nils Dyren og siden eier av den deilige gård Dyren i Totenviken.

Etter å ha gått i fargerlære hos P. Sørensen i Kristiania, kom jeg atter hjem til Sukkestad. Min far var vel forsynt med hus. Jeg fikk av ham en liten bygning og en 2 a 3 mål jord. Der rant en bekk med fall, og en fager bjerkelund var der. Derhen flyttet jeg så mitt hus, som da ble fargeri. Jeg kalte ellers stedet etter mor, som het Lovise, altså Lovisenlund. Jeg fikk en fargersvend fatt, da alt var i noenlunde stand. Min tanke var ikke vedblivende å være farger. Mine tanker gikk i retning av å få min fars gode gård, anlegge stampe ved mitt fargeri, bekken hadde fall, og så la alt dette bli drevet ved siden av gårdsbruket.

Gamle stortingsmann Peder Fauchald hadde blant sine døtre en ved navn Theoline, nokså pen. Blant mine tanker for også denne: "Enn om du kunne bli gårdbruker på Toten, P. Fauchalds svigersønn og mulig en gang stortingsmann for Kristiania amt!" jeg sier kun, slik en tanke kunne fare inn i meg en gang imellom. Men "annet øde" var meg bestemt. Jeg drev ikke fargeriet med noen lyst, og den svend jeg hadde fått, snøt meg helt skammelig. Han tok bl.a. klesvarer hos en landhandler på min regning. Da jeg 22 år gammel av min morbror ble betrodd å følge min 12 år gamle søster Marie (Vesle Kari) til Bergens stift, Leikanger, styrte nevnte svend Fargeriet og glemte nok ikke å mele sin egen kake. Siden kjøpte bemeldte person hest, slede og pels på kreditt, strøk uten videre ut av bygda og ned til Smålenene hvor han var kommen fra. Om han betalte siden, hva han hadde kjøpt av andre, vet jeg ikke. Men det vet jeg: han snøt meg, og jeg stod der uten hjelp, som jeg høylig trengte, både fordi jeg var begynt å bli legemlig skral, og fordi jeg ingen hug hadde på å være farger. Så dårlig gikk det.

Den glade tanke på Lovisenlund fester seg da ikke ved fargeriet, men ved bjørkelunden, som jeg øket ved å plante lønnetrær opp til huset. Der borte i "Lunden" nøt far, mor, søsken m. fl. hyggelige sommerstunder. Min morbror W. A. Wexels var såre glad i "Lunden". Velsignet være minnene derfra, disse sommerminner, mener jeg. De ille minner derfra har jeg forlengst kastet bak min rygg. Da jeg forlot Toten, eller senere, etter fars død, tror jeg, forærte jeg en fattig arbeider huset. Dette ble senere flyttet vekk, da jorden falt tilbake til ham som hadde kjøpt Sukkestad av far. Ole Bekken nevntes han som fikk huset av meg. Gårdeieren Ole Sukkestad, var en rik men uglad mann. Dog felte han tårer ved min fars båre og sa: "Dette var en snill mann." ja, visselig!

Meget kunne være å melde om mitt annet opphold på Toten, min hjembygd. Men dette får være. Fargeriets inventar fikk jeg solgt, heldigvis, da beslutningen var tatt, den å følge min bror Fredrik til Trøndelagen.

Eksterne lenker

• Illustrert versjon av artikkelen
• Totn. Utg. Toten historielag. Gjøvik. 1973. Digital versjon på Nettbiblioteket.