276 671
redigeringer
Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten: Forskjell mellom sideversjoner
Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten (vis kilde)
Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 12:47
, 13 marsRobot: Legger til {{Bm}}
(lenking og formatering) |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
| (13 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten]]'''. Skolestyrer [[Hans Wexelsen]] (1823-1902) hadde mesteparten av sin oppvekst på [[Toten]]. På wikien gjengis deler av et manuskript som han etterlot seg. I likhet med en tidligere trykt versjon i årboka [[Totn]] (nr. 6, 1973) er rettskrivinga noe modernisert. | |||
Hans Wexelsens Toten-minner handler særlig om storgards- og embetsmannsmiljøet han vokste opp i. Ca. 1833 kjøpte faren garden [[Sukkestad|Øver-Sukkestad]]. Der skreiv [[Marie Wexelsen]], Hans' søster, sangen ''[[Jeg er så glad hver julekveld]]''. | |||
Hans Wexelsens Toten-minner handler særlig om storgards- og embetsmannsmiljøet han vokste opp i. Ca. 1833 kjøpte faren garden [[Sukkestad|Øver-Sukkestad]]. Der skreiv [[Marie Wexelsen]], Hans' søster, sangen [[Jeg er så glad hver julekveld]]. | |||
== Toten == | == Toten == | ||
| Linje 11: | Linje 9: | ||
Det var nok temmelig smått for mine foreldre den tid. Men vi barn kjente såre lite til sorger, var glade og lykkelige. Vi hadde nok gjerne byttet om grøten med smørbrød om kvelden, men grøten gled dog lett nok ned, og når smørbrød kom i mellom, var det enda gildere. I en deilig bjørkeeng like ved gården lekte vi oss fornøyelig, likeså nede ved elven, hvor Ole Rognstad hadde både møllebruk, sagbruk og teglverk. Disse gode greier var nedenfor oss. | Det var nok temmelig smått for mine foreldre den tid. Men vi barn kjente såre lite til sorger, var glade og lykkelige. Vi hadde nok gjerne byttet om grøten med smørbrød om kvelden, men grøten gled dog lett nok ned, og når smørbrød kom i mellom, var det enda gildere. I en deilig bjørkeeng like ved gården lekte vi oss fornøyelig, likeså nede ved elven, hvor Ole Rognstad hadde både møllebruk, sagbruk og teglverk. Disse gode greier var nedenfor oss. | ||
Ovenfor, en bakke oppover, lå Rognstad, Østre og Vestre Balke, kirken og Dyren, store og mektige gårder dette. På Dyren bodde den gang gamle Niels, en av våre grunnlovsgivere, en høy, alvorlig mann. På Vestre Balke, den største gård der i grenda, bodde Anders, hvis bror var prost og sogneprest på Nes, Hedemarken. Disse men og Ole Rognstad står levende i mitt minne. Når sistnevnte gikk like forbi Engeland ned til elven, og vi barn var ute på tunet, da stanset gamlen, smilte til oss og gav oss brunsukker. Vi små tenkte: Ole Rognstad går nok alltid med brunsukker i lomma. Når vi da så han komme, var vi på tunet med godt i vente, og det slo sjelden feil med dette vårt håp. Gamle Ole var nok i regelen en edruelig mann, men når han hadde årsdagen sin, da ble han drukken, og da gikk han ned for å spille kort med verkstedarbeiderne sine som da tok ham. | Ovenfor, en bakke oppover, lå [[Rognstad (Østre Toten)|Rognstad]], [[Øster-Balke (Østre Toten gnr. 59)|Østre]] og [[Vester-Balke (Østre Toten gnr. 60)|Vestre Balke]], kirken og [[Dyrin|Dyren]], store og mektige gårder dette. På Dyren bodde den gang [[Niels Dyhren|gamle Niels]], en av våre grunnlovsgivere, en høy, alvorlig mann. På Vestre Balke, den største gård der i grenda, bodde Anders, hvis bror var prost og sogneprest på Nes, Hedemarken. Disse men og Ole Rognstad står levende i mitt minne. Når sistnevnte gikk like forbi Engeland ned til elven, og vi barn var ute på tunet, da stanset gamlen, smilte til oss og gav oss brunsukker. Vi små tenkte: Ole Rognstad går nok alltid med brunsukker i lomma. Når vi da så han komme, var vi på tunet med godt i vente, og det slo sjelden feil med dette vårt håp. Gamle Ole var nok i regelen en edruelig mann, men når han hadde årsdagen sin, da ble han drukken, og da gikk han ned for å spille kort med verkstedarbeiderne sine som da tok ham. | ||
Til Brustuen, ikke langt fra Engeland, kom der innflyttende en lett person ved navn Larsen. | Til [[Brustuggua (Østre Toten)|Brustuen]], ikke langt fra Engeland, kom der innflyttende en lett person ved navn Larsen. Han var gift med en dansk dame som bedre enn ham var forsynt med kunnskaper og hva man nevner som dannelse. Disse folk var mer fattige enn vi, jeg minnes at mor sendte dem mat somme tider. Så sendte de meg, min bror Vilhelm og søster Rikke i skole til nevnte folk. Det ble min første vandring til skole, og jeg fant dette nokså fornøyelig, for der kom da flere smågutter og småjenter som vi fikk leke med, for der i den skole var det nå heldigvis nokså megen frihet. Med den såkalte disiplin ble det smått bevendt. Lese kunne jeg før. Dette hadde mor og jeg selv lært meg. Men vi skulle da liksom ha geografi og historie også. "Herren" selv, Larsen hadde nok historie, som han forresten var temmelig tynn i. "Illiadens forfatter var Hommer," sa han. "Homer," rettet fruen. Så kom de opp og trettes om det riktige, "Hommer", eller "Homer". Jeg stolte mest på fruen. | ||
En liten fager og kvikk elev var Karen | En liten fager og kvikk elev var Karen Horn fra Helgøya. Hun var datterdatter av gamle Ole Rognstad. Karen og jeg satt en gang i et frikvarter nede i en bjørkelund og spilte femkort. Vi glemte så av skolen og Larsen inntil han kom og hentet oss med barske miner og vonde ord: "je meinn De er tullete, Larsen", sa Karen til ham, og dermed ble det. Karen Horn var min første flamme. Småjentene sa at jeg var en snill gutt. Voksne folk fant at jeg var en vill gutt. Kanskje begge hadde noe rett i deres dommer. Ja, jeg skal ikke oppholde meg videre med minner fra Engeland, som dog kun ble et midlertidig hjem for oss. | ||
Da min farmor i Kristiania døde, arvet min far en del penger, jeg tror det var 2000 spesiedaler. Samtidig ble der auksjon over en stor gård i Østre Totens hovedsogn. Det var omtrent en herregård. Den hadde tilhørt den Sommerfeltske familie. Den siste eier, en sønn av amtmann Sommerfelt, ville selge gården da han ble sorenskriver lenger syd på. Gården ble delt i fire deler. Min far kjøpte den ene del, hvor der kunne fødes 2 å 3 hester og 10 å 12 kyr. Den store hovedbygnings begge fløybygninger fulgte med de to deler av den store gård. Far fikk altså den ene fløybygning og siden, da han av rittmester Broch kjøpte den andre del, fikk han også den andre fløybygning. Den midterste store hovedbygning, tillikemed den store hage, en ren park, beholdt amtmannens datter, frøken Karen Sommerfelt. Hennes jordlodd var ellers den minste. Flere til gården hørende store husmannsplasser ble solgt særskilt, de ble små selveiergårder. De nevnte fløybygninger ble naturligvis flyttet hen på kjøperens eiendommer. Den store gårds navn var Sukkestad, og det navn beholdt da alle de fire gardsbruk. Sukkestad Øvre ble vårt hjem. | Da min farmor i Kristiania døde, arvet min far en del penger, jeg tror det var 2000 spesiedaler. Samtidig ble der auksjon over en stor gård i Østre Totens hovedsogn. Det var omtrent en herregård. Den hadde tilhørt den Sommerfeltske familie. Den siste eier, en sønn av amtmann Sommerfelt, ville selge gården da han ble sorenskriver lenger syd på. Gården ble delt i fire deler. Min far kjøpte den ene del, hvor der kunne fødes 2 å 3 hester og 10 å 12 kyr. Den store hovedbygnings begge fløybygninger fulgte med de to deler av den store gård. Far fikk altså den ene fløybygning og siden, da han av rittmester Broch kjøpte den andre del, fikk han også den andre fløybygning. Den midterste store hovedbygning, tillikemed den store hage, en ren park, beholdt amtmannens datter, frøken Karen Sommerfelt. Hennes jordlodd var ellers den minste. Flere til gården hørende store husmannsplasser ble solgt særskilt, de ble små selveiergårder. De nevnte fløybygninger ble naturligvis flyttet hen på kjøperens eiendommer. Den store gårds navn var Sukkestad, og det navn beholdt da alle de fire gardsbruk. Sukkestad Øvre ble vårt hjem. | ||
Ja, når jeg taler om mitt barndoms hjem og min ungdoms deilige hjem, da er det Sukkestad i Østre Toten tanker og kjære minner dveler ved. Dusgård på Ringsaker og Engeland i Totenvika er jo bare midlertidige hjem det da. Den siste eier av hele den store gård Sukkestad holdt kun 8 hester og litt mer enn 20 kyr. Min far holdt 4 å 5 hester og 20 kyr på de to deler av storgården han kom til å eie. Jeg antar at der nå på den delte storgård finnes minst 16 hester og 50 storkveg. Således går det til når altfor store gårder blir delt i mindre bruk. Til alle Sukkestadgårder hører god skog med lett vei til. Dette er en herlighet som få av det store og mektige Østre Totens gårder eier. Bygda har almenning på grensen mot Hurdalen. Sukkestad er en ypperlig gård med stor kornavl og deilige enger. Mange gårder på Toten ligger visstnok fagrere enn Sukkestad. Men god utsikt manglet vi ikke. Fra svalgangen på vårt hus så vi fire kirker, alle Østre og Vestre Totens kirker. Jeg har enkelte ganger, en gang på Kuløys folkehøyskole, en gang her på Frosta, i ungdomslaget i foredrag gitt bygdeskildring av min hjembygd Østre Toten - den stolteste og skjønneste bygd i Kristians amt. | Ja, når jeg taler om mitt barndoms hjem og min ungdoms deilige hjem, da er det Sukkestad i Østre Toten tanker og kjære minner dveler ved. Dusgård på Ringsaker og Engeland i Totenvika er jo bare midlertidige hjem det da. Den siste eier av hele den store gård Sukkestad holdt kun 8 hester og litt mer enn 20 kyr. Min far holdt 4 å 5 hester og 20 kyr på de to deler av storgården han kom til å eie. Jeg antar at der nå på den delte storgård finnes minst 16 hester og 50 storkveg. Således går det til når altfor store gårder blir delt i mindre bruk. Til alle Sukkestadgårder hører god skog med lett vei til. Dette er en herlighet som få av det store og mektige Østre Totens gårder eier. Bygda har almenning på grensen mot Hurdalen. Sukkestad er en ypperlig gård med stor kornavl og deilige enger. Mange gårder på Toten ligger visstnok fagrere enn Sukkestad. Men god utsikt manglet vi ikke. Fra svalgangen på vårt hus så vi fire kirker, alle Østre og Vestre Totens kirker. Jeg har enkelte ganger, en gang på Kuløys folkehøyskole, en gang her på Frosta, i ungdomslaget i foredrag gitt bygdeskildring av min hjembygd Østre Toten - den stolteste og skjønneste bygd i Kristians amt. | ||
== Sukkestad == | == Sukkestad == | ||
| Linje 30: | Linje 27: | ||
Vel kunne der bli "små krusninger på tråden" også i mitt barndomshjem, vi var skrøpelige mennesker, ingen erkjente dette som mor. Men det skal være sagt med sannhet, stadfestet av oss alle barn og mange flere, at hjemmet på Sukkestad var et såre deilig og lykkelig hjem. Det var intet rikt hjem på gods og gull, men det var et rikt hjem på kjærlighet på mild og faderlig omgjengelse. Mor var en meget varm kristen, men langt fra pietismen, tross sitt ofte vemodige alvor. Kristenlivet i mitt barndomshjem var så yndig menneskelig, at det ikke kunne ødelegge det livlige barnesinn med munterhet, lek og dans. Vi barn ble ikke skremt bort fra kristendommen i dette hjem. Dog vil jeg si, etter eget minne, jeg holdt på kristentroen, fordi den var min mor så dyrebar og hellig. Som gutt tålte jeg ingen spott over kristendom og bibel, fordi det forekom meg som en fornærmelse mot min edle og fromme mor. Noe egentlig hjertegrepen av kristendommen var jeg ikke som gutt, en vill gutt. Dog kunne jeg røres til tårer ved historien om Josef og om Jesu lidelse og død på korset. Jeg ble nevnt som en vill og snill gutt. Mine lekekamerater var mest bondegutter i grannelaget. Der var ekserserplass i nærheten for kavaleriet ([[Sukkestadsletta]]). Slikt grep oss gutter, og så begynte vi med eksersis. Jeg ble sjef for en 8 å 9 gutter, og dette var en gild moro. | Vel kunne der bli "små krusninger på tråden" også i mitt barndomshjem, vi var skrøpelige mennesker, ingen erkjente dette som mor. Men det skal være sagt med sannhet, stadfestet av oss alle barn og mange flere, at hjemmet på Sukkestad var et såre deilig og lykkelig hjem. Det var intet rikt hjem på gods og gull, men det var et rikt hjem på kjærlighet på mild og faderlig omgjengelse. Mor var en meget varm kristen, men langt fra pietismen, tross sitt ofte vemodige alvor. Kristenlivet i mitt barndomshjem var så yndig menneskelig, at det ikke kunne ødelegge det livlige barnesinn med munterhet, lek og dans. Vi barn ble ikke skremt bort fra kristendommen i dette hjem. Dog vil jeg si, etter eget minne, jeg holdt på kristentroen, fordi den var min mor så dyrebar og hellig. Som gutt tålte jeg ingen spott over kristendom og bibel, fordi det forekom meg som en fornærmelse mot min edle og fromme mor. Noe egentlig hjertegrepen av kristendommen var jeg ikke som gutt, en vill gutt. Dog kunne jeg røres til tårer ved historien om Josef og om Jesu lidelse og død på korset. Jeg ble nevnt som en vill og snill gutt. Mine lekekamerater var mest bondegutter i grannelaget. Der var ekserserplass i nærheten for kavaleriet ([[Sukkestadsletta]]). Slikt grep oss gutter, og så begynte vi med eksersis. Jeg ble sjef for en 8 å 9 gutter, og dette var en gild moro. | ||
De familier i bygden vi ellers kom til og omgikkes, var prestefamilien, rittmester Bøckmanns, løytnant, senere kaptein Finkenhagen, kaptein Schnitler, far av den senere bekjente oberstløytnant Schnitler i generalstaben. Min fars og mors beste venner var sorenskriver Weidemann og hans danske frue. På det deilige [[Billerud (Østre Toten)|Billerud]] nede ved Mjøsen fikk vi våre største fornøyelser både sommer og vinter. Men, som sagt, mine omgangsvenner som gutt var mest bondegutter omkring Sukkestad. Ja, fogdens sønn, Otto Friis, var jo til dels med i våre "militære øvelser". Jeg hadde som gutt lyst til å bli offiser. Heldigvis ble det intet av. Jeg ble jo senere omtrent krøpling, og om jeg hadde nådd fram til løytnant, så var jeg vel blitt "pensjonert løytnant", en bedrøvelig skikkelse. Annen lagnad var meg bestemt. | De familier i bygden vi ellers kom til og omgikkes, var prestefamilien, rittmester Bøckmanns, løytnant, senere kaptein Finkenhagen, kaptein Schnitler, far av den senere bekjente oberstløytnant Schnitler i generalstaben. Min fars og mors beste venner var sorenskriver Weidemann og hans danske frue. På det deilige [[Billerud (Østre Toten)|Billerud]] nede ved Mjøsen fikk vi våre største fornøyelser både sommer og vinter. Men, som sagt, mine omgangsvenner som gutt var mest bondegutter omkring Sukkestad. Ja, fogdens sønn, [[Otto Hjort Friis|Otto Friis]], var jo til dels med i våre "militære øvelser". Jeg hadde som gutt lyst til å bli offiser. Heldigvis ble det intet av. Jeg ble jo senere omtrent krøpling, og om jeg hadde nådd fram til løytnant, så var jeg vel blitt "pensjonert løytnant", en bedrøvelig skikkelse. Annen lagnad var meg bestemt. | ||
Å skrive om alle mine barndoms gleder, sorger (disse få) og "historier", kan jeg ikke. Det vil fylle mere enn det vil interessere. Jeg ble konfirmert den 30. september 1838 av personellkapellan Peter Stabel, senere prest på Ringsaker. Peter Stabel bestyrte Østre Toten i flere år på grunn av en prosess som Vestre Totens sogneprest, Galskjøt, førte mot regjeringen. Denne Galskjøt var en høyst uverdig prest, som endelig ble tvunget til å ta kapellan. "Min" prest, Peter Stabel var en ung vakker mann, mild og vennlig. Men han var fullblods rasjonalist. Peter Stabel nektet både Kristi guddom og djevelens tilværelse. Jeg spiste som konfirmant ofte middag hos denne mot meg vennlige prest. Ved en slik leilighet sa en gammel skolemester ([[Nils Kjæsarud]]) til presten: "Om forladelse prest, men je syntes di sa åt honom i dag, at der ingen dævel var. Er dæ sant dæ da prest?" Stabel: "Det er en ikke ualminnelig mening blant store tyske teologer." Slik en samtale festet seg hos meg, gutten. Jeg måtte alltid gjøre regnskap for hva presten hadde lært oss, når jeg kom hjem til mor. Hun rettet meg, og på henne trodde jeg mer enn på Peter Stabel, som jeg ellers var glad i for hans vennlighet mot meg. | Å skrive om alle mine barndoms gleder, sorger (disse få) og "historier", kan jeg ikke. Det vil fylle mere enn det vil interessere. Jeg ble konfirmert den 30. september 1838 av personellkapellan Peter Stabel, senere prest på Ringsaker. Peter Stabel bestyrte Østre Toten i flere år på grunn av en prosess som Vestre Totens sogneprest, Galskjøt, førte mot regjeringen. Denne Galskjøt var en høyst uverdig prest, som endelig ble tvunget til å ta kapellan. "Min" prest, Peter Stabel var en ung vakker mann, mild og vennlig. Men han var fullblods rasjonalist. Peter Stabel nektet både Kristi guddom og djevelens tilværelse. Jeg spiste som konfirmant ofte middag hos denne mot meg vennlige prest. Ved en slik leilighet sa en gammel skolemester ([[Nils Kjæsarud]]) til presten: "Om forladelse prest, men je syntes di sa åt honom i dag, at der ingen dævel var. Er dæ sant dæ da prest?" Stabel: "Det er en ikke ualminnelig mening blant store tyske teologer." Slik en samtale festet seg hos meg, gutten. Jeg måtte alltid gjøre regnskap for hva presten hadde lært oss, når jeg kom hjem til mor. Hun rettet meg, og på henne trodde jeg mer enn på Peter Stabel, som jeg ellers var glad i for hans vennlighet mot meg. | ||
| Linje 52: | Linje 49: | ||
Men det var våre barne- og ungdoms venner på [[Grimstad (Østre Toten)|Grimstad]] jeg skulle hefte meg ved her. Stadig omgang mellom våre familier. Fru Bøckmann og hennes søster var meget musikalske. Etter aftensbordet gikk det løs med musikk og dans. Rittmesteren tok da selv del i moroen. Forresten måtte far og jeg til kortbordet med ham, den eiendommelige mann. Et par døme på hans eiendommelighet. En dag kom den blide fagre frue inn fra kjøkkenet. Rittmesteren gikk opp og ned på gulvet, røkte og dreide på sine knebelsbarter, jeg satt alene inne med ham. Fruen: "Den tyven som har stjålet av din skigard er i kjøkkenet, hva skal jeg gjøre med ham?" Rittmesteren: "Skjenk ham en dram og gi ham en skive smørbrød, la ham deretter komme inn til meg." Fruen smilte, men gjorde da som alltid hva som var befalt. En stund etter kom synderen inn og ble stående ved døren. Bøckmann går en stund opp og ned på gulvet, stanser så foran tyven og sier: "Jeg skal la drengen min kjøre 1/2 favn ved opp til deg, men så må du ikke oftere ta av min skigard til brensel. Gå!" Tyven slapp heldig fra den historien. Om han takkskyldigst siden lot rittmesterens skigard i fred, skal være usagt. | Men det var våre barne- og ungdoms venner på [[Grimstad (Østre Toten)|Grimstad]] jeg skulle hefte meg ved her. Stadig omgang mellom våre familier. Fru Bøckmann og hennes søster var meget musikalske. Etter aftensbordet gikk det løs med musikk og dans. Rittmesteren tok da selv del i moroen. Forresten måtte far og jeg til kortbordet med ham, den eiendommelige mann. Et par døme på hans eiendommelighet. En dag kom den blide fagre frue inn fra kjøkkenet. Rittmesteren gikk opp og ned på gulvet, røkte og dreide på sine knebelsbarter, jeg satt alene inne med ham. Fruen: "Den tyven som har stjålet av din skigard er i kjøkkenet, hva skal jeg gjøre med ham?" Rittmesteren: "Skjenk ham en dram og gi ham en skive smørbrød, la ham deretter komme inn til meg." Fruen smilte, men gjorde da som alltid hva som var befalt. En stund etter kom synderen inn og ble stående ved døren. Bøckmann går en stund opp og ned på gulvet, stanser så foran tyven og sier: "Jeg skal la drengen min kjøre 1/2 favn ved opp til deg, men så må du ikke oftere ta av min skigard til brensel. Gå!" Tyven slapp heldig fra den historien. Om han takkskyldigst siden lot rittmesterens skigard i fred, skal være usagt. | ||
Siden jeg omtalte en raring, vil jeg nevne noen slike av en simplere sort, som man sier. Vi gutter hadde iallfall vår interesse ved å se og høre disse stakkars raringer som av og til drev om i gårdene. Keiser Dal var visst en kjent størrelse i alle bygdelag. Han gikk i en gammel kavaleristtrøye. Hans bringe var dekket av ordener. Ingen fyrste eller noen minister var forsynt med flere ærestegn. Det var just ikke gull det som glimret på Keiser Dal, stakkars fredelige fyr, når han ikke ble ertet av folk. Da kunne han bli rasende uten dog å være en farlig potentat. | Siden jeg omtalte en raring, vil jeg nevne noen slike av en simplere sort, som man sier. Vi gutter hadde iallfall vår interesse ved å se og høre disse stakkars raringer som av og til drev om i gårdene. [[Keiser Dal]] var visst en kjent størrelse i alle bygdelag. Han gikk i en gammel kavaleristtrøye. Hans bringe var dekket av ordener. Ingen fyrste eller noen minister var forsynt med flere ærestegn. Det var just ikke gull det som glimret på Keiser Dal, stakkars fredelige fyr, når han ikke ble ertet av folk. Da kunne han bli rasende uten dog å være en farlig potentat. | ||
Fryde og Børsten Kristian tar jeg sammen. Førstnevnte var alltid en glad gutt, ikke uten vidd. Den andre kunne også være vittig, men uten vennlighet. Hans røde hår strittet ende til værs, derav navnet Børsten. De to nevnte møtes: "Det fryder seg på marken i dag." Fryde svarte hurtig: "Det står som børst." Sparre og Hjorten, forfalne subjekter, så jeg også på Toten. Disse forlorne fyrene hadde jo en gang sett bedre dager. Så var det Durgrana og Kristian feier. Jeg minnes fra gutteårene nevnte feier danset rundt oppe på skorsteinspipa, mens Durgrana skurte hopsa eller masurka på fela si nede på tunet. | Fryde og Børsten Kristian tar jeg sammen. Førstnevnte var alltid en glad gutt, ikke uten vidd. Den andre kunne også være vittig, men uten vennlighet. Hans røde hår strittet ende til værs, derav navnet Børsten. De to nevnte møtes: "Det fryder seg på marken i dag." Fryde svarte hurtig: "Det står som børst." Sparre og Hjorten, forfalne subjekter, så jeg også på Toten. Disse forlorne fyrene hadde jo en gang sett bedre dager. Så var det Durgrana og Kristian feier. Jeg minnes fra gutteårene nevnte feier danset rundt oppe på skorsteinspipa, mens Durgrana skurte hopsa eller masurka på fela si nede på tunet. | ||
| Linje 78: | Linje 75: | ||
Meget kunne være å melde om mitt annet opphold på Toten, min hjembygd. Men dette får være. Fargeriets inventar fikk jeg solgt, heldigvis, da beslutningen var tatt, den å følge min bror Fredrik til Trøndelagen. | Meget kunne være å melde om mitt annet opphold på Toten, min hjembygd. Men dette får være. Fargeriets inventar fikk jeg solgt, heldigvis, da beslutningen var tatt, den å følge min bror Fredrik til Trøndelagen. | ||
== Eksterne lenker == | |||
*[https://www.kgroenha.net/hansminne.htm Illustrert versjon av artikkelen] | |||
*''Totn''. Utg. Toten historielag. Gjøvik. 1973. {{nb.no|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019090581677_001|side=487}}. | |||
{{Bm}} | |||
[[Kategori:Østre Toten kommune]] | [[Kategori:Østre Toten kommune]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Barndom]] | ||
[[Kategori:Personlige minner]] | |||
[[Kategori:Lærere]] | |||