Kjeldearkiv:Hans Wexelsens minner fra Toten: Forskjell mellom sideversjoner

== Toten ==

Det var nok temmelig smått for mine foreldre den tid. Men vi barn kjente såre lite til sorger, var glade og lykkelige. Vi hadde nok gjerne byttet om grøten med smørbrød om kvelden, men grøten gled dog lett nok ned, og når smørbrød kom i mellom, var det enda gildere. I en deilig bjørkeeng like ved gården lekte vi oss fornøyelig, likeså nede ved elven, hvor Ole Rognstad hadde både møllebruk, sagbruk og teglverk. Disse gode greier var nedenfor oss.

Til [[Brustuggua (Østre Toten)|Brustuen]], ikke langt fra Engeland, kom der innflyttende en lett person ved navn Larsen. Han var gift med en dansk dame som bedre enn ham var forsynt med kunnskaper og hva man nevner som dannelse. Disse folk var mer fattige enn vi, jeg minnes at mor sendte dem mat somme tider. Så sendte de meg, min bror Vilhelm og søster Rikke i skole til nevnte folk. Det ble min første vandring til skole, og jeg fant dette nokså fornøyelig, for der kom da flere smågutter og småjenter som vi fikk leke med, for der i den skole var det nå heldigvis nokså megen frihet. Med den såkalte disiplin ble det smått bevendt. Lese kunne jeg før. Dette hadde mor og jeg selv lært meg. Men vi skulle da liksom ha geografi og historie også. "Herren" selv, Larsen hadde nok historie, som han forresten var temmelig tynn i. "Illiadens forfatter var Hommer," sa han. "Homer," rettet fruen. Så kom de opp og trettes om det riktige, "Hommer", eller "Homer". Jeg stolte mest på fruen.  

Men det var våre barne- og ungdoms venner på [[Grimstad (Østre Toten)|Grimstad]] jeg skulle hefte meg ved her. Stadig omgang mellom våre familier. Fru Bøckmann og hennes søster var meget musikalske. Etter aftensbordet gikk det løs med musikk og dans. Rittmesteren tok da selv del i moroen. Forresten måtte far og jeg til kortbordet med ham, den eiendommelige mann. Et par døme på hans eiendommelighet. En dag kom den blide fagre frue inn fra kjøkkenet. Rittmesteren gikk opp og ned på gulvet, røkte og dreide på sine knebelsbarter, jeg satt alene inne med ham. Fruen: "Den tyven som har stjålet av din skigard er i kjøkkenet, hva skal jeg gjøre med ham?" Rittmesteren: "Skjenk ham en dram og gi ham en skive smørbrød, la ham deretter komme inn til meg." Fruen smilte, men gjorde da som alltid hva som var befalt. En stund etter kom synderen inn og ble stående ved døren. Bøckmann går en stund opp og ned på gulvet, stanser så foran tyven og sier: "Jeg skal la drengen min kjøre 1/2 favn ved opp til deg, men så må du ikke oftere ta av min skigard til brensel. Gå!" Tyven slapp heldig fra den historien. Om han takkskyldigst siden lot rittmesterens skigard i fred, skal være usagt.  

Fryde og Børsten Kristian tar jeg sammen. Førstnevnte var alltid en glad gutt, ikke uten vidd. Den andre kunne også være vittig, men uten vennlighet. Hans røde hår strittet ende til værs, derav navnet Børsten. De to nevnte møtes: "Det fryder seg på marken i dag." Fryde svarte hurtig: "Det står som børst." Sparre og Hjorten, forfalne subjekter, så jeg også på Toten. Disse forlorne fyrene hadde jo en gang sett bedre dager. Så var det Durgrana og Kristian feier. Jeg minnes fra gutteårene nevnte feier danset rundt oppe på skorsteinspipa, mens Durgrana skurte hopsa eller masurka på fela si nede på tunet.  

Meget kunne være å melde om mitt annet opphold på Toten, min hjembygd. Men dette får være. Fargeriets inventar fikk jeg solgt, heldigvis, da beslutningen var tatt, den å følge min bror Fredrik til Trøndelagen.

[[Kategori:Østre Toten kommune]]