Kjeldearkiv:Historien om 1814 sett nedenfra: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 15: Linje 15:
Dette har vært utgangspunktet for fortellingen om 1814, slik den er blitt fortalt både av historikere og andre. Siden de politiske hendelsene står så sentralt, har historien også langt på vei vært en historie om det sentrale, nasjonale nivået. Det klassiske 1814-narrativet har handlet om de sentrale aktørene, de storpolitiske hendelsene, opprøret mot Kielfreden, riksforsamlingen, grunnloven og spørsmålet om i hvilken grad det eksisterte en nasjonalfølelse blant nordmennene. I noe mindre grad har den også handlet om krigen sommeren 1814, det overordentlige stortinget og unionen med Sverige.  
Dette har vært utgangspunktet for fortellingen om 1814, slik den er blitt fortalt både av historikere og andre. Siden de politiske hendelsene står så sentralt, har historien også langt på vei vært en historie om det sentrale, nasjonale nivået. Det klassiske 1814-narrativet har handlet om de sentrale aktørene, de storpolitiske hendelsene, opprøret mot Kielfreden, riksforsamlingen, grunnloven og spørsmålet om i hvilken grad det eksisterte en nasjonalfølelse blant nordmennene. I noe mindre grad har den også handlet om krigen sommeren 1814, det overordentlige stortinget og unionen med Sverige.  


Om det har hersket ganske stor grad av enighet om hva som skjedde i 1814, har striden – ikke minst mellom historikere – stått om hvorfor det skjedde. Den klassiske konfliktlinjen i så måte har vært mellom dem som på den ene siden har ment at den nasjonale reisningen dette året først og fremst kom som resultat av indre forberedelse og at uten denne ville ikke 1814 ha ført til noe «varigt Resultat».  På den andre siden finner vi dem som har ment at den nasjonale reisningen var et resultat av ytre begivenheter og et «produkt av det som da skjedde».  Problemstillingen har medført mange interessante arbeider og diskusjoner, men i dag er nok de fleste historikere enige om at svaret handler om et både - og, selv om vektleggingen av det ene eller andre perspektivet kan variere.
Om det har hersket ganske stor grad av enighet om hva som skjedde i 1814, har striden – ikke minst mellom historikere – stått om hvorfor det skjedde. Den klassiske konfliktlinjen i så måte har vært mellom dem som på den ene siden har ment at den nasjonale reisningen dette året først og fremst kom som resultat av indre forberedelse og at uten denne ville ikke 1814 ha ført til noe «varigt Resultat».<ref>Sars, Johan Ernst. ''Historisk Indledning til Grundloven'' (1882), i ''Samlede værker III''. Kristiania 1912: 481.</ref> På den andre siden finner vi dem som har ment at den nasjonale reisningen var et resultat av ytre begivenheter og et «produkt av det som da skjedde».<ref>Seip, Jens Arup. Utsikt over Norges historie. Oslo 1974: 51. </ref> Problemstillingen har medført mange interessante arbeider og diskusjoner, men i dag er nok de fleste historikere enige om at svaret handler om et både - og, selv om vektleggingen av det ene eller andre perspektivet kan variere.


Det historiske narrativet om 1814, både om hendelsene dette året og forklaringene på hvorfor det som skjedde, har altså medført en sterk vektlegging av det nasjonale nivået. Slike perspektiv har igjen vært båret frem av et historiefag som på 1800-tallet spilte en viktig rolle i det store norske nasjonsbyggingsprosjektet, og der det nasjonale nivået også på 1900-tallet har preget fremstillingene. At det nasjonale og sentralistiske 1814-narrativet har preget fremstillingene om 1814, er i og for seg ikke overraskende. På mange måter er det kanskje heller ikke noe galt i det, men sannsynligvis har det medvirket til at lokale og regionale perspektiv langt på vei har vært fraværende eller i beste fall blitt tildelt en statistrolle i den nasjonale 1814-litteraturen. Samtidig har det dominerende nasjonale perspektivet, slik Elin Myhre har hevdet, trolig hatt konsekvenser for den lokalhistoriske behandlingen av 1814.   
Det historiske narrativet om 1814, både om hendelsene dette året og forklaringene på hvorfor det som skjedde, har altså medført en sterk vektlegging av det nasjonale nivået. Slike perspektiv har igjen vært båret frem av et historiefag som på 1800-tallet spilte en viktig rolle i det store norske nasjonsbyggingsprosjektet, og der det nasjonale nivået også på 1900-tallet har preget fremstillingene. At det nasjonale og sentralistiske 1814-narrativet har preget fremstillingene om 1814, er i og for seg ikke overraskende. På mange måter er det kanskje heller ikke noe galt i det, men sannsynligvis har det medvirket til at lokale og regionale perspektiv langt på vei har vært fraværende eller i beste fall blitt tildelt en statistrolle i den nasjonale 1814-litteraturen. Samtidig har det dominerende nasjonale perspektivet, slik Elin Myhre har hevdet, trolig hatt konsekvenser for den lokalhistoriske behandlingen av 1814.