Kjeldearkiv:Historien om 1814 sett nedenfra: Forskjell mellom sideversjoner

Det som finnes om 1814 i lokalhistoriske fremstillinger, fordeler seg på noen hovedfelt.   

Uansett, det er ikke vanskelig å fastslå at det er store hull i den lokalhistoriske litteraturen. Dermed understreker dette også det faktum at det er relativt begrenset hva vi vet om det som faktisk hendte i 1814 på lokalt nivå. Men hvorfor er det skrevet så lite lokalhistorie om 1814? Elin Myhre mener som nevnt tidligere at en grunn til dette kan være at det sentralistiske og nasjonale 1814-narrativet har stått så sterkt og dermed har påvirket den regionale og lokale historien: Lokalhistorikere har kort sagt tenkt at historien om 1814 først og fremst er en nasjonal historie, som de har overlatt til andre. En annen mulig grunn mener hun at kan være at lokalhistorikere har hatt en forestilling om at det allerede er skrevet så mye om 1814, og det har medført en oppfatning om at lokale studier har liten betydning.  En tredje grunn hun fremhever har å gjøre med kildematerialet. For å gjøre studier som borrer dypt lokalt og regionalt, kreves et betydelig kildearbeid der man må sette sammen opplysninger fra ulike kilder. Det kan være både tidkrevende og vanskelig og dermed fort bli nedprioritert for en bygdebokforfatter som arbeider innenfor stramme tidsrammer og skal dekke et stort emne.   

Lokalt finner man ganske ofte fremstillinger om lokale eidsvollsmenn. I bibliografien vil den som er interessert, lett kunne finne hva som er skrevet om eidsvollsmennene lokalt. Det mest vanlige er artikler om enkeltrepresentanter eller omtale i bygdebøker, men av og til finner man grundigere fremstillinger, et eksempel er et spesialnummer av Biri-Blad fra 1995 om eidsvollsmannen Anders Lysgaard.  Noen steder eksisterer det også årsskrift o.l. som tar for seg eidsvollsmenn fra et distrikt. Et par eksempler på det siste er Årsskriftet for Agder historielag (1962-63) og Aust-Agder Arv. Årbok for 1963 og 1964 (utgitt 1972).  I denne «sjangeren» kan også nevnes Anders Daaes artikkel om eidsvollsmenn og valgforsamlinger i Trøndelag fra 1915.  

Mange eidsvollsmenn er naturligvis behandlet i nasjonale oppslagsverk, men den lokalhistoriske litteraturen vil i en del tilfeller kunne gi utfyllende informasjon. Dette gjelder kanskje særlig representanter fra allmuen, som i nasjonale verk normalt ikke har vært omfattet med samme interesse som personer som tilhørte eliten. Et eksempel er bonden, tømmermerkeren, felespilleren, rosemaleren og eidsvollsmannen [[Even Torkelsen Lande]] (1758-1833) som møtte for Råbyggelaget på Eidsvoll. Ifølge sorenskriver Andreas Kiørboe skal han ved amtsforsamlingen 23. mars 1814 ha gjort seg «megen Umage for at blive valgt til Repræsentant ved rigsforsamlingen paa Eidsvold samt for at ieg ikke skulde blive valgt». Som man skjønner, eksisterte det allerede på denne tiden et agg, eller trolig mer presist fiendskap, mellom Kiørboe og Lande, noe som hadde sammenheng med sorenskriverens avgjørelser i en odelssak. Uvennskapet sluttet heller ikke ved amtsvalget. Dagen etter amtsforsamlingen sendte Lande på egne og sambygdingers vegne et brev til Christian Frederik for å bli kvitt sorenskriveren, og saken fortsatte i rettssystemet i flere år. Poenget her er at Lande ikke var en underdanig bonde. Som tømmermerker for en kristiansandskjøpmann var han også en viktig mann i bygdene. Underdanig var han for øvrig ikke i den sammenhengen heller, og en stund nektet han å merke tømmer etter en uenighet med kjøpmannen. I det hele synes Lande å være et godt eksempel på bøndenes rettsfølelse og dessuten evne og vilje til å bruke administrative og rettslige kanaler for å fremme sine saker. På Eidsvoll gjorde han imidlertid lite av seg, ut over et usedvanlig engasjement i spørsmålet om brødres odelsrett fremfor eldste sønns døtre. Likevel sendte han også senere brev til Stortinget om saker han mente var viktige.

Verdifulle kildegjengivelser finner vi flere eksempler på i den lokalhistoriske litteraturen. Ofte kan dette dreie seg om kilder som ellers ikke hadde blitt kjente. Noen ganger er slike kilder trykt uten særlig kommentarer, mens de andre ganger er integrert i generelle fremstillinger eller sammen med mer omfattende kommentarer. Soldatbrev fra 1814 og årene før er en type slikt materiale,  men vi finner også eksempler på annet kildemateriale.  Fra sognepresten i Øyestad, Axel Christian Smith er det for eksempel bevart flere prekener, og blant disse finner vi en prekenen hans fra bededagen i Øyestad kirke 11. mars 1814, møtet der selvstendighetseden skulle avlegges og valgmennene fra prestegjeldet velges.  Det forteller noe om stemningen denne dagen da presten, som var født i 1744, begynte sin preken:

{{sitat|En vigtigere Dag end denne ved jeg ikke – jeg er nu halvfirsinds tyve Aars Olding – at have oplevet. Saa ofte har jeg – i mine 40 Tienesteaar – talt for Menighederne i Herrens Tempel, aldrig var Emnet, hvorover jeg skulde tale, som dette: Jeg skal tale Fædrenelandets Sag for eder, som med mig anser det for en Ære at kaldes Nordmænd.}}

Prekenen til Smith bringer oss naturlig over til et emne som er interessant i et lokalhistorisk perspektiv, gjennomføringen av bededagen og valgene våren 1814 og hva dette kan fortelle oss om i hvilken grad folket var aktive deltakere i begivenhetene. Dessverre er disse temaene ofte ganske sporadisk behandlet. En tendens er at kjente kilder som adressene er gjengitt uten særlig utfyllende opplysninger.  Det er opplagt at en relativt vanskelig kildesituasjon ofte har lagt begrensninger på lokalhistoriske studier. Likevel finner vi også gullkorn, gjerne slike som gjør nytte av lokalt offentlig eller privat kildemateriale. Felles for disse mer grundige fremstillingene er imidlertid at de ofte omhandler byer, der et noe mer omfattende kildemateriale har vært tilgjengelig.  

Et slikt eksempel er Håkon Finstads skrift ''[[Bibliografi:Heuch, Hornemann og Kragerø i 1814|Heuch, Hormeman og Kragerø i 1814]]'' fra 1906. Gjennom om lag 40 veldokumenterte sider følger vi begivenhetene i Kragerø i 1814. Her får vi blant annet vite at både Kragerø by og Sannidal prestegjeld avholdt valget samme dag i kirken i Kragerø. For Sannidals vedkommende foreslo presten to bønder, som deretter ble valgt enstemmig, men for byens del foregikk det et reelt valg og stemmene fordelte seg på 5 personer. Et annet spennende eksempel er fra Johannes Elgvins ''Stavanger bys historie 1536-1814''. I Stavanger slo de sosiale motsetningene i byen slo fullt ut under valget i byen som foregikk 18. mars. En gruppe skippere og småborgere tok til motmæle mot byfogdens forslag på [[Peder Valentin Rosenkilde]] som representant. De fremmet sin egen kandidat, men forslaget ble møtt med at den nye kandidaten ikke oppfylte de formelle kravene for å bli valgt. Elgvin anslår at om lag 100 mann deretter forlot kirken for å områ seg, men da de kom tilbake, var valget alt foretatt og kirken tom. Rosenkilde var blitt valgt med 43 av de 50 stemmene som var avlagt. Aksjonistene ga seg imidlertid ikke og leverte samme kveld inn skriftlig protest på valget med 153 underskrifter. Protesten ble imidlertid avvist i alle ledd, og til slutt av Christian Frederik, og Rosenkilde møtte på Eidsvoll.

I et regionalt perspektiv har [[Tore Pryser]] lagt vekt på at en betydelig gruppe mennesker var implisert i de politiske prosessene i 1814 og at det må være et mål å «finne noe mer ut om» disse. Det gjelder fremfor alt personer vi med sikkerhet kan feste til begivenhetene, som valgmenn og personer som underskrev adressene ved valgene.  Studier som (blant annet) går nærmere inn på slike forhold kan ha et bredere, regionalt perspektiv, som Prysers ''[[Bibliografi:1814 i Oppland|1814 i Oppland. Bønder, øvrighet og soldater]]'' (2013), men kan også være mer avgrensede arbeid. Særlig interessant i en slik sammenheng er arbeid som tar for seg bønder og folk utenfor de kondisjonertes rekker. I den nevnte boken av Pryser finner vi blant annet en grundig gjennomgang av alle de som underskrev adressene i Oppland i 1814. Gjennom slike studier på lokalt og regionalt nivå kan vi få en dypere forståelse av de lokale prosessene og en klarere oppfatning av folkelig deltakelse i 1814. En av Pryser sine konklusjoner er at de fleste bøndene som skrev under adressene var «gårdbrukere eller bønder godt over det jevne», og en annen at mange av underskriverne var i slekt.  Resultater som peker i samme retning har en gruppe forfattere også kommet til i en bok som tar for seg Nordvestlandet og Telemark i 1814. Her blir blant annet valgmennene nærmere tematisert.

Den nevnte boka til Tore Pryser kan ellers tjene som en mulig modell til etterfølgelse om man ønsker å finne ut mer om enkeltpersoner på detaljnivå i 1814 for deretter å se etter større mønstre i materialet. Boka er resultat av et forskningsprosjekt der forfatteren fikk med seg Opplandsarkivet, lokale historielag og andre gode hjelpere i arbeidet.

I bygdebøker vil vi noen ganger finne detaljer om valgmennene og drøfting av hvorfor nettopp de ble valgt. Ofte er imidlertid ikke fremstillingen særlig utdypende, men det finnes naturligvis unntak. Et eksempel er fremstillingen av valgmennene som ble valgt i Loppa, for øvrig et valg som skjedde noen dager etter at riksforsamlingen på Eidsvoll var avsluttet. Her valgte man «ved Stemmefleerhed» (altså foregikk det en avstemning med flere kandidater) to menn av allmuen som valgmenn, en håndverker og en fisker, sistnevnte var dessuten same.  

Et annet viktig tema i forbindelse med valgene lokalt er avleggingen av selvstendighetseden. Som nevnt tidligere (s. 3-4) er dette et tema som har vært omfattet med en viss interesse i den nasjonale litteraturen, der grunnspørsmålet har vært i hvilken grad eden ble avlagt under press eller om den kan tolkes som en slags folkeavstemning om selvstendighet. Et tema har dessuten vært i hvilken grad folk var oppmerksom på at eden skulle avlegges når de møtte i kirken på bededagen.   

I fra [[Strandebarm kommune|Strandebarm]] er det i et gårdsarkiv bevart en innkalling, et «Messebud», der presten kaller inn «alle prestegjeldets «lensmænd, medhjelpere og øvrige ombudsmænd samt alle prestegeldets bosatte dannemænd og jordbrugere som ære 25 år og derover» til å møte i Strandebarm hovedkirke fredag 18. mars «om formiddagen klokken 9 slet».  Innkallingen gjør også rede for at Frederik VI har frasagt seg Norge, at det skal avlegges troskapsed til fedrelandet og at valg skal avholdes.   

Også i fra [[Meldal kommune|Meldal]] er det kjent et brev som sognepresten Jacob von der Lippe Parelius sendte ut til sine sognebarn med innkalling til bededagen. Brevet gjør rede for hva som skulle skje på bededagen, og informerte blant annet om valg og avlegging av selvstendighetseden. Det var kun mennene som skulle møte og ingen kvinner, ungdommer eller barn skulle «være tilstede under forretningene». Bøndene i bygda ble pålagt å skaffe skyss til de fire lokale omgangsskolelærerne som skulle gjøre brevet kjent. Vi kan merke oss at Parelius’ innkalling viser en viktig tendens ved gjennomføringen av bededagen lokalt, nemlig rommet for lokale tolkinger og prestens innflytelse i så måte. Parelius tolket i brevet til allmuen Christian Frederiks instruks om at minst en av de to valgmennene skulle være bonde, som at det skulle velges «en af embetsmændene og en anden af bondestanden». Ifølge artikkelforfatteren Einar Leland, skal det ha blitt snakket om dette i bygda før bededagen, og man spurte sorenskriveren Anders Rambech, som skal ha svart dette var feil. Rambech og Parelius kom for øvrig ikke særlig godt overens. Nå endte det med at Meldal valgte en embetsmann og en bonde som valgmenn, men embetsmannen ble Rambech og ikke Parelius.  Husmannsgutten Rambech hadde fått opplæring hos presten Anders Rambech i Kvikne som også lot protesjeen ta etternavnet hans. På amtsforsamlingen i Søndre Trondhjems amt ble han valgt til Riksforsamlingen i 1814 og han møtte senere ved flere Storting.  

I Nordland har iverksettingen av bededagen og valgene vært tema for diskusjon. Nord-Norge var som kjent ikke representert på Eidsvoll, og spørsmålet har vært stilt hvorfor? Fra lokalhistorisk hold utfordret i 1972 H.O. Wika i ''Årbok for Helgeland'' den tradisjonelle oppfatningen om at dette skyldes den sene postgangen og at mennene var ute på fiske. I stedet hevdet han at valgene ble trenert av sentrale embetsmenn i landsdelen, særlig biskop Krogh og amtmann Elster, som han mener «oppkonstruerte en masse vanskeligheter» i stedet for å gå «helhjertet» inn for å gjennomføre valgene. Motivet mener Wika å finne i at disse embetsmennene ønsket et brudd i forbindelsen med Danmark.  Wikas teori ble fart kritisk etter i sømmene og motsagt i samme årsskrift av Ole P. Forsgren allerede året etter,  og senere har også Hanne Flørnes Vandraas funnet lite hold i Wikas teori. Den må dermed anses som grundig tilbakevist, samtidig som de tradisjonelle forklaringene holder mål. Til tross for dette, må man kunne si at Wikas artikkel, med sine spekulative og konspiratoriske tendenser, har blåst liv til en interessant debatt som har medført grundig dokumentasjon av hvordan det administrative apparatet i Nord-Norge fungerte i 1814.  

I bygdeboka fra Nøtterøy har Helge Paulsen gått nærmere inn på dette ut fra et valgmanntall som ble ført i Jarlsberg fra og med sommeren 1814. Oppslutningen om å registrere seg var ikke noe å skryte av, og etter sommertingene i Jarlsberg grevskap 1814 skrev amtsforvalteren i manntallsprotokollen at til tross for at de som var stemmeberettiget hadde blitt oppfordret til å møte på tingene for å sverge troskap til konstitusjonen, «troer jeg dog nepe mer end halvdelen har mødt og er bleven indført, hvortil vel kan være forskiællige Aarsager, en den væsentligste formeenes at være denne: At Almuen ikke har indseet Viktigheden af Mødet.»  

Lokalhistorien kan også bidra med fremstillinger av hendelser og folket på lokalt nivå mer generelt. Eksempler på mer detaljerte, lokale fremstillinger om 1814 er nevnt ovenfor, men ofte synes det som at jo mer man kan knytte konkrete handlinger og hendelser til et område, dess mer har dette nedfelt seg i lokalhistorien. Det kan være seg områder der det foregikk krigshandlinger,  eller andre steder som peker seg ut. Et godt eksempel på det siste er lokalhistoriske fremstillinger fra Eidsvoll, som blant annet gir et levende bilde av hvordan riksforsamlingen preget eidsvollssamfunnet.   

Mer generelt kan lokale konfliktersom ikke direkte handler om de politiske hendelsene, være interessante og si noe om stemningene dette året. Hakild Nilsen har i en artikkel tatt for seg en konflikt i Skudeneshavn vinteren 1814 som oppstod med utgangspunkt i fiskernes plikt til å betale tiende av sildefisket. Den 14. februar 1814, to dager før Notabelmøtet, skal sorenskriveren ha ropt til allmuen at det handlet om en kongelig ordre som måtte adlydes. Folket ropte da tilbake til ham: ”Vi har jo ingen konge!”  Det tyder på at allmuen var godt informert om begivenhetene i 1814.