Kjeldearkiv:Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927: Forskjell mellom sideversjoner

| bgfarge      =  

| tittel        = Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.

| bildestr      =  

| bildetekst    = "I heimens hygge og fred" - joleftan på Aa i 1927.  

Endelig var vi i Morgedal, en mil fra hjemmet, og jeg følte meg nesten hjemme. Snøen bet meg i ansiktet da jeg steg ut. Bena var iskalde. Takk for turen, og god jul. Så tok jeg sekken på ryggen, skiene på akselen og kofferten i hånden og la i veg. Jeg sang mens jeg gikk, og var i riktig godt humør. Snart var jeg hjemme. Etter et kvarters tid, da var klokka ½ 10 på kvelden, banket jeg på hos folka på Berge. Her ble jeg tatt vel imot. Fikk øl, julekake og varm melk. Det smakte uendelig godt, for mat hadde det ikke blitt noe av hele dagen. Så byttet jeg innholdet i kofferten og sekken, for det som var i kofferten måtte jeg ha med hjem på julaften. Ved 10-tiden var jeg klar til å ta fatt på siste etappen, over Morgedalsheien, en mil med øde skog, uten gårder noe sted. Kofferten måtte jeg la stå igjen på Berge. God Jul! – og så pigget jeg ut i natten på mine venner – skia. Jeg var ikke trist, føret var godt og det gikk med liv og lyst opp mot heien og svarte skogen. Ja, og så den overraskelsen jeg fikk på Berge; Min søster hadde reist forbi der ved 6-7 tiden. Hun også denne vegen? Stakkars Olav som ingen fikk med seg fra Lårdal. Det pinte meg mest der jeg gikk. – Jeg dro meg innover heia stykke for stykke, med en stjernefull himmel over meg. Jeg stoppet av og til – holdt pusten og lyttet – lyttet – etter bjeller. Å nei det er for tidlig ennå å vente at noen skal møte meg. Jeg går videre og den eneste lyden jeg hører er suset fra skiene mot den kalde snøen, og stavtakene mine. Det damper hvitt fra munnen. Jeg lytter igjen, men hører bare mitt eget åndedrag. Nå har jeg nådd midt på heien. Fred og ro, og så er det blitt så lyst rundt meg. Det er ingen svart natt lenger, ingen vill hei, synes jeg. Men stakkars de som venter, venter hjemme.

Kling, kling, kling. Der kommer en kjørende! Det må være Olav eller far. "Hurra!", skriker jeg ut i natten. En grov stemme svarer, og snart ser jeg hesten og en svartskjegget gubbe i sleden, inntullet i frakk og pledd, mens rimet henger tjukt rundt munn og hake. God Jul far! Jeg må ta ham rundt halsen. Å så glad jeg er. Han sier han ble redd når han hørte meg rope, regnet med at noe var galt, at jeg kanskje lå skamfrossen i veien. Stakkars far. Så ble hest og slede snudd i en fart og "Brunen" la i veg i fullt trav hjemover. Det gvinte under mejene. I vest kunne jeg se konturene av de gamle, kjente fjellene mot natthimmelen. Jeg var varm og god der jeg satt i sleden, men gubben måtte av å gå flere ganger for å holde varmen på bena. Det gikk i trav det siste stykket langs elven til veiskillet og grinden. Elva lå tilfrosset, der hvor jeg om sommeren rangler med fiskestangen, og den evige susen jeg om sommerkveldene har ligget og hørt på, var borte nå. Alt har trukket seg innunder vinterens hvite teppe. "Brunen" spurtet på oppover jordet, mot husene. Nå viste han at travet var slutt for i dag. Der oppe ventet en varm og god spiltau, og en krybbe med mye god julekost i.