Kjeldearkiv:Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.
Jørgen Høydalsmoen jula 1927.jpg
"I heimens hygge og fred" - joleftan på Aa i 1927.
Kildeinformasjon
Type: Reiseskildring
Forfatter: Jørgen Høydalsmoen
Født: 1898
Død: 1958
Sted: Oslo-Høydalsmo
Nedtegnet: Tokke historielag sitt årsskrift 2009. Den originale notisblokken befinner seg i arkivet ved Vest-Telemark Museum.
Transkribert av: Thorbjørn Wahlstrøm
Ekstern referanse: Oppføringarkivportalen.
Beskrivelse: Jørgen Høydalsmoen var født på Haugstøyl i Høydalsmo i 1898. Foreldrene, Olav Olavsson (1864-1959) og Anna Olavsdotter (1863-1939), flyttet mye rundt i bygda som bruksfolk på forskjellige gårder. Fra 1917 til 1938 forpakta de Å. Jørgen kom til Oslo hvor han var ansatt ved lageret til Narvesen. Han døde i Hakadal i 1958. I en periode bodde familien på Høydalsmoen, og flere tok dette navnet. Jørgen skrev seg for Høidalsmo.

Jørgen var glad i å skrive, og mange av opplevelsene han hadde på sine turer, noterte han i små notisbøker. En av disse notisbøkene dukket opp ved en tilfeldighet hos en gammel bekjent av Jørgen. Historien i denne boken handler om reisen fra Oslo og hjem til Å i Høydalsmo, julaften 1927.

Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.

Overfylt tog ut fra Oslo vestbanestasjon, masse julegjester på veg hjem til sine. Jeg plasserte kofferten min borte i en krok, og tok plass på den. Så satte toget seg i bevegelse. Langt borte over åsene i vest, kastet dagen sitt første lysskjær, mens vi kjørte forbi alle de kjente, små stasjonene utover til Sandvika. Her kommer dagen, brytende den mørke natten. En blank vinterdag med kulde ser det ut til å bli. I kupeen ved siden av har noen tatt frem en reisegrammofon, mens skjess og valser skiftes annen hver gang. Lenger borte står noen og tar juledrammen, mens i et annen hjørne står et forelsket par og småprater. Det er kanskje første juleturen de har sammen?

Jeg skulle treffe en Skiensgutt på toget, men har ennå ikke sett noe til ham. Får se på Drammen stasjon, så han får de magasinene jeg har tatt med til ham. Stakkar, det er ikke godt å være arbeidsløs, især en julaften. Jeg liker meg dog best alene. Sitte her å se på folkelivet. Det er ikke alltid man liker å prate, aller minst på veg hjem en julekvell.

"Drammen stasjon. Åtte minutter!" Konduktørens rop lyder så selvsikkert, i motsetning til alle de nervøse, påtrengende passasjerer som skal av. Jeg lister meg ut, og i fullt firsprang til restauranten. ½ øl smaker godt, mens jeg ser meg rundt etter kjente. Det er ingen å se. Begriper ikke hvor Nilsen er, kan ikke finne ham, selv om jeg går langs hele vognrekken, speidende, hutrer og fryser.

Det er drøyt oppover Eiker og Sandsvær. Lange ensformige strekninger, disse Wildenvey`s hjemtrakter.

Kongsberg! Buljongen står rykende innenfor disken. Jeg måtte ha en bolle.

Tunnel på tunnel suser vi gjennom oppover til Meheia. Vi kommer i høydene nå. Solen skinner så uendelig vakkert. Skrim og Jonsknuten står som lysende ildkuler. Langt i vest reiser Gaustadtoppen seg helt hvit. Hvitt i hvitt over alle topper. Ikke et eneste mørkt punkt.

Og så ser jeg bortover Telemarksfjella, gamle kjente syn for øynene. Jeg sitter og fryser med tanken på å kjøre hjemover i kveld i slik kulde, for jammen er det godt på toget likevel. Har tatt meg en liten høneblund på sekken, skvatt opp fort når toget stoppen ved Hjuksebø. Er redd for dette nå siden jeg en gang sov forbi Skien. Tenk om jeg nå hadde sovet forbi Nordagutu hvor jeg skal bytte tog.

Nå bærer det mot Lunde, hvor jeg skal treffe søster Hjørdis, og så videre med båten oppover. – Bø stasjon. Der står rutebilen som jeg har bestilt plass på. Stakkers sjåfør, han venter kanskje på meg, men jeg vil da heller reise om Lunde så jeg får følge med søster. Oppe i Lårdal står bror Olav med hest og slede og venter på oss begge to.

Lunde stasjon går jeg av toget, med koffert, sekk og ski, og labber trøstig i veg til bryggen. Merkelig så lite folk synes jeg, men kanskje båten er sen. "Hei, du gutt – når kommer båten til Dalen?", spør jeg en liten pjokk. Båten, sa han, den er gått den. "Neimen er ikke båten gått, den skal jo vente på toget". Nei da, sa gutten, det er slutt på den ruten nå. Og slik var det. Båten hadde gått kl. 11. – Glade jul, så skal jeg altså feire julaften på et hotellværelse i Lunde, tenker jeg, og der sitter de alle hjemme og venter. – Skulle jeg gråte – skulle jeg le. Ingen av delene. Jeg skal hjem? Heldigvis hadde jeg mange penger på meg. Kjør meg hjem hvem som vil, her er penger. Kjør de 8-10 milene som skiller meg fra hjemmet.

Trøstig tok jeg mine effekter og vandret opp på stasjonen igjen hvor jeg forklarte min skjebne for mesteren. En meget elskverdig mann, som jeg sent vil glemme. Jo, det kommer et tog kl. 5, altså to timer å vente. Så går det tilbake til Bø, ½ times kjøring. Han ringte også dit for meg og bestilte en bil som kunne kjøre meg så langt som mulig. Så nå går jeg her rastløs frem og tilbake – frem og tilbake i venterommet, og undrer meg på hvordan dette vil gå. Men en ting har jeg forsonet meg med: Det blir ingen hyggelig julaften, svarte natta blir det i beste fall før jeg er hjemme. Men jeg vil heller gå under en stjernestrødd himmel, enn å ligge borte. Etter å han spist en plate Dronning sjokolade og en appelsin, skifter jeg skoene med beksømstøvler, tar på meg genser, og gjør meg klar til nattefart i bitende kulde. Jeg forsøker å lese litt for å få tiden til å gå, men det nytter ikke. Vet ikke hva jeg leser, det er bare en tanke i meg; hjem – hjem.

Endelig er klokken 5, toget ventes. Klokken 6 skulle jeg vært hjemme etter min første reiseplan. Og så kom søster og forstyrret det hele. Mon tro om hun var med båten? Og så den gode middagen jeg gledet meg til – som ble til sjokolade og appelsin. Mange takk for hjelpen stasjonsmester. God Jul – et håndtrykk, og så puster toget i veg til Bø. Jeg kler på meg alt jeg har. Tuller meg inn i ull og skjerf, for nå bærer det snart ut i vinterkvelden. På Bø stasjon står bilen klar. Mine saker blir lastet inn i bilen, og så går turen til Seljord, halvvegs hjem. "Vil De kjøre meg til Brunkeberg?", spør jeg. Ja, sier han heldigvis. Hvor meget koster det, ville jeg vite. "22 kroner". Takk, der er bra – kjør på! Og det ble kjøring! Aldri har jeg vært så redd i noen bil. Bileieren hadde leid en annen sjåfør som var lite trenet på det vanskelige vinterføret. Etter veien var det dype hjulspor etter rutebilen, og det var vanskelig for en uøvd å holde bilen i disse sporene. Plutselig hoppet den ut av sporene og i grøften. Rett som det var, var vi et hårs bredde fra stabbestenene. Jeg ble etter hvert klar over at helskinnet hjem kom jeg nok ikke i kveld! Så gikk det en stund bra – men så tørnet vi mot en stabbesten! Heldigvis må jeg si, for nå ble mannen noe mer forsiktig. Han likte ikke at skjermen ble skrubbet opp. Han eide jo ikke bilen selv. Nå bar det mot noen stygge svinger langs Seljordsvannet. I sikksakk gikk det bortover. "Skal vi komme frem i kveld så får nok De kjøre forsiktigere", brast det ut av meg. Det er bedre å kjøre langsomt, enn å bli stående fast utpå Seljordstranden julaften i 15 graders kulde, mente jeg. Jo, det hjalp. Det ble betydelig bedre, han forstod at situasjonen var kritisk på mange måter. – Så gikk det kilometer etter kilometer, mens frosten knitret og himmelen stod høyt over oss med en stjernestrødd hvelving. Kjære stjerne, hjelp meg hjemover i kveld. Det var min bønn i en frysende og dansende bil. Det iset om benene mine. Bilen var innelukket, men det trakk likevel voldsomt. Nå ønsket jeg at han ville kjøre meg helt hjem, men det var umulig, snøen ble større ettersom vi kjørte oppover. Jeg lurte fælt på hva jeg skulle gjøre når jeg kom til Brunkeberg.

Enda vel 2 mil igjen, og ingen vil kjøre meg kl. 8 på Julaften. "30 kroner for å kjøre meg til Morgedal, sjåfør!" Kom jeg dit så hadde jeg en mil igjen, og det er ikke verre enn at jeg kan gå på ski, tenkte jeg. Jo, han slo til. Jeg satt og skrøt av ham, hvor flink han var til å kjøre, bare for å kvikke ham opp. Og det hjalp, og sannelig gikk det bra også nå. Billyktene kastet sitt blendende lys langt fremover den snedekte veien, og fantastisk virket de snetunge granene i det skarpe lyset. Det lyste svakt av parafinlamper i vinduene bortover på gårdene vi passerte. Der satt folk inne og hygget seg på julekvelden. Det var satt opp kornband på alle låvebruer, og dyrene stod nok og tygget på julekost i lumre fjøs. Imens fòr en bil med lysende øyne langs landeveien, med en gutt i, som droges hjemover til sine kjære - som sikkert satt og ventet. Bror Olav har vel nå hilst på søster i Lårdal, tenkte jeg, og de undres vel på at jeg ikke kom. Å jo, jeg kommer nok. Bedre sent enn aldri. Fra Odden på Seljordsvannet ringte jeg til skysstasjonen i Morgedal. Et kvinnfolk befant seg i den andre enden av tråden. Om jeg kunne få skyss til Høydalsmo? Nei, det er ingen stasjon her lenger nå, den er nedlagt! Om hun viste om noen som ville kjøre meg? Nei, det var nok ingen som vil ut å kjøre på julaften. Kan du ringe Høydalsmo for meg, frøken. Det var i siste liten, for det var bare 2 minutter igjen til stengetid. Etter to oppringninger fikk hun kontakt. Så fikk jeg snakke med poståpneren og bad ham si fra til bror Olav, om å møte meg på vegen nedover mot Morgedal. Olav kom fra Lårdal, og måtte forbi poståpneren, så nå var spørsmålet om han kunne gi beskjed. – Så duret og dro motoren oss videre fremover. Snøen ble større og større, og til slutt stod vi helt fast. Jeg måtte ut å skyve, og etter mye strev var vi på vegen igjen.

Endelig var vi i Morgedal, en mil fra hjemmet, og jeg følte meg nesten hjemme. Snøen bet meg i ansiktet da jeg steg ut. Bena var iskalde. Takk for turen, og god jul. Så tok jeg sekken på ryggen, skiene på akselen og kofferten i hånden og la i veg. Jeg sang mens jeg gikk, og var i riktig godt humør. Snart var jeg hjemme. Etter et kvarters tid, da var klokka ½ 10 på kvelden, banket jeg på hos folka på Berge. Her ble jeg tatt vel imot. Fikk øl, julekake og varm melk. Det smakte uendelig godt, for mat hadde det ikke blitt noe av hele dagen. Så byttet jeg innholdet i kofferten og sekken, for det som var i kofferten måtte jeg ha med hjem på julaften. Ved 10-tiden var jeg klar til å ta fatt på siste etappen, over Morgedalsheien, en mil med øde skog, uten gårder noe sted. Kofferten måtte jeg la stå igjen på Berge. God Jul! – og så pigget jeg ut i natten på mine venner – skia. Jeg var ikke trist, føret var godt og det gikk med liv og lyst opp mot heien og svarte skogen. Ja, og så den overraskelsen jeg fikk på Berge; Min søster hadde reist forbi der ved 6-7 tiden. Hun også denne vegen? Stakkars Olav som ingen fikk med seg fra Lårdal. Det pinte meg mest der jeg gikk. – Jeg dro meg innover heia stykke for stykke, med en stjernefull himmel over meg. Jeg stoppet av og til – holdt pusten og lyttet – lyttet – etter bjeller. Å nei det er for tidlig ennå å vente at noen skal møte meg. Jeg går videre og den eneste lyden jeg hører er suset fra skiene mot den kalde snøen, og stavtakene mine. Det damper hvitt fra munnen. Jeg lytter igjen, men hører bare mitt eget åndedrag. Nå har jeg nådd midt på heien. Fred og ro, og så er det blitt så lyst rundt meg. Det er ingen svart natt lenger, ingen vill hei, synes jeg. Men stakkars de som venter, venter hjemme.

Aa i Høydalsmo.
Foto: Jørgen Høydalsmoen (1927) / Vest-Telemark Museum / VTM/A-1026

Kling, kling, kling. Der kommer en kjørende! Det må være Olav eller far. "Hurra!", skriker jeg ut i natten. En grov stemme svarer, og snart ser jeg hesten og en svartskjegget gubbe i sleden, inntullet i frakk og pledd, mens rimet henger tjukt rundt munn og hake. God Jul far! Jeg må ta ham rundt halsen. Å så glad jeg er. Han sier han ble redd når han hørte meg rope, regnet med at noe var galt, at jeg kanskje lå skamfrossen i veien. Stakkars far. Så ble hest og slede snudd i en fart og "Brunen" la i veg i fullt trav hjemover. Det gvinte under mejene. I vest kunne jeg se konturene av de gamle, kjente fjellene mot natthimmelen. Jeg var varm og god der jeg satt i sleden, men gubben måtte av å gå flere ganger for å holde varmen på bena. Det gikk i trav det siste stykket langs elven til veiskillet og grinden. Elva lå tilfrosset, der hvor jeg om sommeren rangler med fiskestangen, og den evige susen jeg om sommerkveldene har ligget og hørt på, var borte nå. Alt har trukket seg innunder vinterens hvite teppe. "Brunen" spurtet på oppover jordet, mot husene. Nå viste han at travet var slutt for i dag. Der oppe ventet en varm og god spiltau, og en krybbe med mye god julekost i.

God Jul – bror Olav stod i tunet og tok imot oss. Vi kom oss ut av sleden og trampet inn i svalen som levende klesbylter. Jeg vet ikke, men det kom meg i munnen med det samme jeg lukket opp døren til stuen hvor alle satt og ventet: "Her kommer dine arme små", sa jeg, og latteren rullet meg i møte. Der satt mor ved ovnen. Henne måtte jeg omfavne først – og der satt Borghild og der satt Hjørdis – det troll! Og så kom far inn med istapper i skjegg og barter – og Olav med et lunt smil etter alle skuffelsene sine. Så kom maten på bordet. Rykende varm smørgrøt, øl, julekake og alt godt. Og så var det å fortelle om alle viderverdighetene. – Vi var trette alle, og ble enige om å legge oss uten noen fest i kveld. Og en seng med ulltepper og dyner førte meg langt inn i søvnen før jeg viste ord av det.