Kjeldearkiv:Johannes i smia: Forskjell mellom sideversjoner

Ei tid begynte naboene å høre slike merkelige lyder fra den gisne låven til gubben. Det pep, gnislet og dunket. De gikk og undret seg over dette.

Han tenkte ut saker og ting med hodet, gjorde små oppfinnelser og satte vassbøtter under regnskura, og sveiva dem inn ved hjelp av en [[taubane]].

Det kom en finnekar rekende hit til [[Kvernbakken]]. Han syntes plassen lå lagelig til, og så bygde han ei smie. Et kvennhus ble også satt opp. Det skjedde tidlig på [[1800]]-tallet.  

Den dag i dag heter plassen [[Kvernhus-Bråtan]]. Den er Solbergelvas eldste, og en av Eikers første boplasser. På folkemunne er dette stedet oppkalt etter finnesmeden. Og jeg har heller ikke gått klar. Ennå sier folk bare "Johannes i Smia". Jeg er stolt av navnet. Min familie eide plassen i generasjoner. Slit og strev.

Så fikk jeg ansettelse på [[Kjøsterudsaga]], og tjente 14 blanke kroner i veka. Jeg var fornøyd og ble der i tre somre. Tida gikk fort i gamle dager også, og i 1912 fikk jeg varaktig arbeide på [[Mjøndalens Cellulose]]. Jeg holdt på i renseriet i 53 år. Der blei flisa hogget til masse.

Jeg har nevehilst på [[kong Olav]] innpå slottet i hovedstaden. Han ga meg en flott medalje, fordi at jeg hadde nådd aldersgrensa. Fagforeningsnåla og medaljen for lang og tro tjeneste har jeg også fått. Ja, sånt er høytidsstunder i livet til en arbeidsmann.

Her om dagen var jeg invitert på biltur. Vi kjørte en sving forbi Cellulosetomta bare for å se. Nei, så fælt. Alt var revet og rasert. Det var vemodig a se arbeidsplassen sin ligge i ruiner. Men det er utviklinga som har bestemt alt sammen.

Da jeg vokste opp, gikk vi annen hver dag på skolen i seks timer. Vi sleit oss inn i lærdommen med [[griffeltavler]], pultostskiver og vasstrukne støvler.Her i smia hadde vi noen sauer og to kuer. Et par foringsokser sto i bås på vinterstid. Om sommeren gikk kuene på skogsbeite. I sopptida sprang jeg vettet av meg for å finne dem.

Vi hadde gråsteinspeis i kjøkkenet. Gryta hang på "[[jåre]]" -en jernstang med flere hakk i. Etter hvert som maten kokte, heiste mor gryta høyere opp i jåra. Vi var åtte søsken her i smia. Vi vokste opp med bekkesuset. Mor var et arbeidsjern. Hun bakte grovbrød, flatbrød og kaker i trau ute i bryggerhuset. Vasketøyet skyllet hun i bekken. hun slapp å bære skittentøyet til elva. Derfor velsignet hun [[Kvennbekken]].

Vinterstid hadde kjerringene en strid tørn. Da dro de klesvaska på kjelke ned til elva, brettet ut en sekkefille på isen, og la seg på kne. Slik vasket de tøy for mer enn ti personer i det gufsende råket.

Så fine og høytidsstemte lørdagskvelder som det var før, finnes ikke nå. Folk satt og prata. Arbeidsnevene hvilte i fanget. Sirup og hvitt brød sto på bordet. Reine støvler knirka på nyskura golv, og ute bak vindusglaset syntes det blå mørket. Da var det somre, varme og lange.

Tatere, sigøynere og spåkjerringer kom svaiende gjennom markblomstengene. De ville handle og lese i kaffegrut. Gammelt folkeliv holdt på tradisjonen. Men årene gikk og gullurene stanset. Så ble miljøet borte - for alltid.

Gamletida hadde så mye å by på. Driftekarene kom fra [[Hallingdal]] og [[Hemsedal]]. Vegen var tettpakka med sauer og krøtter. De skulle til [[Drammens slaktehus]]. Underveis gikk handelen borti havnehagene, og hallingenes lommebøker var tjukke som geitoster.}}

{{sitat|Utviklinga gikk sin gang. Jernbanen gjorde sitt inntog og overtok driftinga. 1 1914 dro den siste dyredrifta forbi Solbergelva. Nå er det ikke ei møkkaruke å se så langt øyet når.  

Men rundt i småkårsstuene satt oldingene og ba til herren den allmektige: ''Nå kjører en vogn uten hester på vegen'', mumlet de. Det var dommedag.

Livet på jorda fortsatte. Hestene dro sine kjerrer som før. Kvennbekken susa og gufsa, og smia sto på fast fjell, slik den alltid hadde gjort. Vi ungene drakk vann av hestetroene langs den støvete riksvegen da vi løp ærender. Ja, alt var som før Men Sam Eyde hadde kommet med det første pustet fra nytida. Og det betydde dommedag for mangt og mye.  

Ei natt da stjernene hang og glinsa i granbaret, våknet Bernhard av at døra knirka. Han så ei månelys stripe gli sakte over golvet. ''De' får komma inn, karer'', sa Berhard og støttet seg opp med armbogen. I Svarthavna var det bare hoggere som kunne vanke skauleies i nattestilla. Bernhard fikk ikke noe svar og lå og lyttet. Støvler knekket småkvist. Visst sto det folk der ute. ''Kom inn'', ropte eneboeren. Da ble døra lukket utenfra. ''I heitaste er detta for no''', brummet Bernhard, og jumpa ut av køya. Han gikk sidrumpa i langunderbuksa. Han rykket opp døra og stilte seg i åpningen. ''Holder de' leven med meg karer, så setter jeg bommen fast på innsida''. Han la hodet på skakke og brukte øra i øst og vest. Ikke et vindpust. Bernhard stengte med et smell, vippa på kroken og satte en drabelig bjørkekavle i benn mellom peisen og døra. Snart sovnet han med hodet vendt ut mot rommet.

''Men da gjømte jeg meg under sengefellen. Jeg turde ikke stå ansikt til ansikt med sjølveste [[Gamle-Erik]]'', sa Berhard da han fortalte denne historia.

Kamstrup'en hadde reservert fast plass på første benk i kirka. Jeg husker ham så vidt fra mine tidligste år. Han skulle ha rideveg inn til Vrangen for at de fine vennene hans kunne besøke [[Kamstruphytta]], uten å måtte trave i ulendet. Men årene gikk, og Kamstrup'en havnet i økonomisk ulende. Han ble lut fattig, og måtte bite i det sure eplet. Ja, verden kan også væra nådeløs mot rikfolk.

Fantefølgene liknet et syttende mai-tog da de vandret langs vegen. Det var et sikkert vårtegn. De bar likesom på støv fra de tusen veger, hadde hester og kjerrer. På lasset lå alt pikkpakket deres og skramlet. Hylende unger satt to og to i barnevogner med svære hjul. Svartsmuskete og arrete karer med slirekniver stanset langs vegen for å handle. De hadde sjøllaga [[sopelime]]r  og rottefeller. Handtere loddebolt og reparere skytevåpen kunne de også. Kvinnfolk med glitrende ringer og blafrende skjørt gikk husimellom og tigget om en suppeskvett til ungeflokken. I den store, røde pyntelomma deres, med perlemors-knapper,. lå [[krittpipa]] , [[tobakkspung]]en  og [[risting]]en med sølvpengene. Minsteungen hang på armen og stakk hodet innenfor silkeblusen, fant patten, sugde og rapet. Fikk fantekona en brødskalk og en klype sukker, så velsignet hun husfolket, og strøk avsted til neste gård.  

Rømlinger lusket ofte omkring i uvegsomme trakter. I [[1926]] ble hele [[Norge]] rystet av det velkjente lensmannsmordet. Straks etter at mordene var begått, satt en av gjernings-mennene på sengekanten til gamle [[Anette Aserud]] her i "Elva". Det var grytidlig og han ba om mat og drikke. Mannen var i trettiårsalderen og snakket svensk. Han fortalte at han søkte arbeid her i trakten, men hadde mistet sine sparepenger. Anette trodde på historien og syntes synd på ham. Siden fikk hun vite at det var [[Østa-Linas]] pojk, lensmanns-morderen.

Under stordrifta var omkring femti hoggere i arbeid. De jobbet dag og natt. I mørket funklet parafinlyktene med rødlig flamme og kastet trollskygger i steinbruddet. Hoggerne gjorde store penger. Karer som [[Hans Jansen|Hans]] og [[Johan Jansen]], og [[Gamle-Bye'n]] var navngjetne. Nesten alle hoggerne var innfødte Solbergelvinger. Deres kjennetegn var frynset [[busserull]], arrete skinnbukser og fettlærstøvler med jernbeslåtte såler. De var virkelige mestere i faget. Arbeidet med djupe hull ble gjerne utført slik at en mann holdt boret, mens to mann slo med [[feiselen]], annen hver gang. Den galante rytmen fra oppsangeren og slagklangen hørtes vidt omkring. Hoggerne tøyde seg bakover med feiselen og henta slagkraft helt fra korsryggen. Så dengte de på og bommet aldri.

{{sitat|Asketrærne grønnes langsomt mot en ny sommer. Snart blomstrer syrenene ved hushjørnet, dufta setter seg så godt i vindusgardina.  

Jeg håper at smias tradisjoner skal fortsette etter min tid også. Nylig ble naboens ungfole, en traverhest, oppkalt etter meg. Smia-Gutten, ble den døpt.

Kvernhus-Bråtan står på fjell. Det synes best på framsida. Men her, rett inntil bekken, på ei steinhylle, vokser Vesle-Furua, mager og knudrete. Hu er ikke større enn en første-klassing, men steingammel. Jeg begriper ikke hvor den buska henter næring. Hu må eta stein. Bestefar døde i 27. Da var han 82 år. Han kunne ikke huske å ha sett vesle-Furua annerledes, og ikke oldefar heller. Små kår gir seige røtter.}}

== Referanser ==

<references/>