Kjeldearkiv:Landet stiger opp av havet (Skedsmo): Forskjell mellom sideversjoner

Artikkelen er fra [[Thor Sørheim]]: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

'''Etter at isen hadde trukket seg tilbake''', lå det som i dag er [[Skedsmo]], på havets bunn. Det var bare de høyeste toppene som stakk opp av havet. [[Måsan|Lillestrømsletta (Måsan)]] lå mer enn hundre meter under havoverflaten, mens den i dag ligger hundre meter over havet. Landområdet har altså hevet seg over to hundre meter etter at isen forsvant.  

Havet ga oss dyrkbar jord. Samtidig som det ble avsatt sand og leire på bunnen, skjedde det en gjødsling fordi rester etter skjell og små dyr i havet falt ned på bunnen. På denne måten ble det dannet et jordsmonn som ble ganske fruktbart, så grunnlaget for jordbruket i Skedsmo ble lagt på denne tida.

Vi kan tenke oss hvordan landområdene så ut da havet sank. Det var på en måte som en ny skapelse. Det hadde vært liv der før, men alt hadde dødd ut under isen og havet. Nå steig jorda fram på nytt, og slettene lå øde med tjukke lag av sand og leire. På åsene og kollene lå det et tynt lag med grus fra breene, og alt var grått og trist; ikke grønne busker og trær, ikke blomster og dyr, bare elvene har rent gjennom det kjedelige landskapet. Vi må også anta at landskapet har vært slettere i den første tida. Leira lå som et jamnt lag, men elver og bekker grov seg snart ned på kryss og tvers i den bløte leira, og det dannet seg en rekke dumper og grøfter med hauger imellom. Det småkuperte terrenget som er så typisk for [[Romerike]], har oppstått på den måten. Et slikt landskap kaller vi for [[ravinelandskap]]. De djupe dalene er [[ravine|raviner]], mens høydedragene mellom dem kalles [[hole|holer]], som i [[Kjellerholen]]. Et godt eksempel på ravinelandskap finner vi i bakkene fra [[Skedsmo kirke]] og langs [[Farseggen]] ned mot [[Nitelva]]. Her har bekkene fosset ned mot elva og formet landskapet.

{{Mal: Sørheim}}