Kjeldearkiv:Landet stiger opp av havet (Skedsmo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

Kart over Nord-Europa for ca. 9000-8600 år siden.

Etter at isen hadde trukket seg tilbake, lå det som i dag er Skedsmo, på havets bunn. Det var bare de høyeste toppene som stakk opp av havet. Lillestrømsletta (Måsan) lå mer enn hundre meter under havoverflaten, mens den i dag ligger hundre meter over havet. Landområdet har altså hevet seg over to hundre meter etter at isen forsvant.

Vi kan forestille oss hvor stor kraft det må ha vært i innlandsisen som har klart å trykke jordmassene så langt ned. Da vekten av isen forsvant, steg landet opp til en naturlig høyde, men det gikk svært smått. Landet stiger faktisk fremdeles, men det er ikke mer enn ca. 40 cm. i hvert århundre.

Det går i dag an å finne ut hvor høyt havet gikk. Vi må undersøke hva slags jord det er på stedet, og hvis vi finner leire og sandjord, så er det gammel havbunn. Et godt eksempel på dette er jorda på Bråte gård ved Strømmen stasjon. Ved den gule sveitserboligen på oversida av Bråteveien, er det stein og morenejord. Nedenfor veien er det leirjord. Det forteller at havkanten har gått akkurat der hvor veien er nå. Leira ble som tidligere nevnt ført ut i havet, mens stein og grus la seg som morener rundt brekanten.

Når vi i dag står på Bråte gård og ser over mot Asak på andre sida av Lillestrøm, kan vi tenke oss hvordan havet har dekket hele området under de skogkledde åsene.

Havet ga oss dyrkbar jord. Samtidig som det ble avsatt sand og leire på bunnen, skjedde det en gjødsling fordi rester etter skjell og små dyr i havet falt ned på bunnen. På denne måten ble det dannet et jordsmonn som ble ganske fruktbart, så grunnlaget for jordbruket i Skedsmo ble lagt på denne tida.

Fra en av våtmarkene i Nordre Øyeren

Vi kan tenke oss hvordan landområdene så ut da havet sank. Det var på en måte som en ny skapelse. Det hadde vært liv der før, men alt hadde dødd ut under isen og havet. Nå steig jorda fram på nytt, og slettene lå øde med tjukke lag av sand og leire. På åsene og kollene lå det et tynt lag med grus fra breene, og alt var grått og trist; ikke grønne busker og trær, ikke blomster og dyr, bare elvene har rent gjennom det kjedelige landskapet. Vi må også anta at landskapet har vært slettere i den første tida. Leira lå som et jamnt lag, men elver og bekker grov seg snart ned på kryss og tvers i den bløte leira, og det dannet seg en rekke dumper og grøfter med hauger imellom. Det småkuperte terrenget som er så typisk for Romerike, har oppstått på den måten. Et slikt landskap kaller vi for ravinelandskap. De djupe dalene er raviner, mens høydedragene mellom dem kalles holer, som i Kjellerholen. Et godt eksempel på ravinelandskap finner vi i bakkene fra Skedsmo kirke og langs Farseggen ned mot Nitelva. Her har bekkene fosset ned mot elva og formet landskapet.

Kilder og litteratur

  • Andersen, Bjørn G.: Istider i Norge. Oslo 2000.
  • Kommuneatlas for Skedsmo 1995.
  • Stav skole: Tiårsjubileum 1975.


0231 Skedsmo komm.png Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til nilvaag(krøllalfa)skedsmo.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.