Kjeldearkiv:Om eplehøst og annet i Niels Høeghs veis barndom: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Foran eplehagen i N.Høeghs vei.jpg|Bård og Steinar Bunæs i 1939 ved dagens Niels Høeghs vei nummer 6, rett nedenfor Bråtes ytre eplehage. |Erling Bunæs/Steinar Bunæs}}

* Steinar Bunæs (1939-), bodde i nr. 10 fra 1939-1958 og på ny fra 1988-dd.

{{thumb|Bråte vinter.JPG|Slik lå Bråtejordet innbydende før den nye Bråteveien kom. Sett fra Niels Høeghs vei 2010. Akkurat her lå også eplehagen før 1952.|Steinar Bunæs/eget foto}}

== Bråte med Bråtedammen, Bråteskogen og Veslemyra ==

Hele året lå Bråtedammen og fristet, og der var det alltid noe å foreta seg. Om vinteren var den akkurat stor nok for noen runder på skruskøyter før snøen la seg for godt.

Litt over mot Vestbyjordene lå andre muligheter. Kvistdalen med diverse småbakker i flere retninger, og så den store utfordringen inne i skogholtet: Veslemyra med høyt trestillas – [[Strømmen og Lillestrøm Skiklubb]]s treningsbakke - for dem som skulle trene seg opp til den virkelige testen: Stormyra, som klubben hadde bygd på dugnad innenfor Rælingens grenser i 1919.

Jeg har fortalt at mor og far hadde lite penger. Derfor pleide vi å gå til baker Enger seint på ettermiddagen og kjøpe brød. Da solgte han dem billig, for neste dag ville folk bare ha ferskt brød. Peer, Stein og jeg gikk hver vår gang og kjøpte så mange brød det var plass til i mors torv-veske, ei stor lærveske med lapper på siden til å legge over åpningen. Hos oss spilte det ingen rolle om brødet ble hardt. Da skar bestemor det opp i små biter, la det i en dyp tallerken og slo varm melk over. Vi spiste det med skje, og med litt sukker på toppen syntes vi gutta det var en god frokost. Det var min tur til å gå til baker Enger. Vi var som vanlig på bygget. Jeg fikk med meg torvveska og noen penger, og med beskjed om å gå rett hjem med brødrene, la jeg i vei. Det var lenge siden jeg hadde vært hos Enger, og jeg gledet meg til å snakke med ham. Kanskje hadde han igjen noen «kakesmuler» også. Da pleide jeg å få litt i en pose.

Som vanlig tok jeg meg god tid hos bakeren, og da jeg kom til huset i Niels Høeghs vei, var de andre gått hjem. Ergerlig også, at jeg ikke hadde hørt bedre etter. Mor hadde bedt meg gå hjem med brødene, og nå måtte jeg bære den tunge veska som jeg hadde tenkt at far kunne bære, helt hjem til Jernbanegata. På hjemveien kjente jeg lukta av modne epler. Jeg hadde hørt av noen gutter som bodde i veien at vi fikk lov til å ta nedfallsfrukt i eplehagen, og tok en avstikker inn under trærne for å se om det lå noen epler på bakken. Ikke et eneste ett. Nå var lysta på epler blitt så stor at jeg ikke kunne dy meg. Jeg satte fra meg veska under et av trærne og klatret helt opp i toppen etter et stort, nesten helt rødt säfstadholmeple.

Nesten nede igjen, strakte jeg det ene beinet og søkte etter en grein å sette foten på. Da kjente jeg ei hånd som tok tak og klemte til rundt ankelen min. Det var som jeg kjente fars tak da jeg lå på taket og oljet, og trodde det var han som var kommet tilbake for å se etter meg. Jeg ble litt flau, visste jo at jeg hadde gjort noe ulovlig, men var likevel glad for at jeg skulle slippe å bære den tunge veska den lange veien.

Det var ikke far. Det var Nils Ihlen, eieren av eplehagen, som løftet meg ned fra treet. Han kjente meg nok igjen, men sa ikke et ord, tok veska i den ene hånda og et godt grep i hånda mi med den andre, og leide meg opp mot gården. Jeg var stiv av skrekk, greide ikke å si et ord. Jeg hadde vært ute for noe lignende før, men denne gang var jeg en virkelig tyv.  Da vi kom inn i hallen på hovedbygningen på Bråte, satte han fra seg torvveska på et bord ved siden av telefonen, slapp hånda mi og tok etter telefonrøret. Jeg følte at jeg ville besvime da han så på meg og mumlet noe om politiet. Han syntes nok veska var tung og ville vel se hvor mye epler jeg hadde stjålet, da han la til side lærlappene på veska. Det synet glemmer jeg ikke. Han så fra brødene til meg og tilbake igjen. Jeg hadde tårer i øynene og var antagelig hvit av redsel. Det strenge ansiktet hans forandret seg til fortvilelse.

Misforståelsen var oppklart. Ihlen, som kjente til mors og fars vanskelige økonomiske situasjon, hadde trodd at de hadde sendt meg i eplehagen for å stjele epler. Det syntes han var så alvorlig at han ville melde det til politiet. Da han skjønte at han hadde skremt meg uten grunn, gjorde han alt han kunne for å gjøre det godt igjen. Særlig da jeg fortalte at jeg hvorfor jeg hadde fått lyst på et eple og klatret opp i treet etter at det ikke lå noen på bakken, ble han veldig blid. Han ba meg hilse hjem, og ga meg en stor pose fine epler som plaster på såret. Da jeg gikk, sa han at jeg måtte love at jeg bare skulle ta nedfallsfrukt en annen gang.

Det hadde begynt å mørkne da jeg endelig kom hjem med lasten. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke greide å snakke. Veska med fire brød i den ene hånda og en diger pose epler i den andre, var i meste laget å bære gjennom hele Strømmen for en åtteåring. Jeg fikk skjenn for at jeg hadde somlet så fælt, men det roet seg da jeg fortalte hva som hadde hendt. Alle var glade for eplene, men Peer, Stein og jeg fikk strenge formaninger om at vi for ettertida ikke måtte ta noe annet enn nedfallsfrukt i eplehagen.

Sivertsen Niels Høeghs vei 32 .jpg|Sivert og Sverre Sivertsen Niels Høeghs vei 32.

Bursdag Niels Høeghsvei 32.jpg|Bursdagslag hos Sivertsen i 1945. Fra venstre: Sverre Sivertsen, nr 32, Sverre Hauglund, nr. 20, Bjørg Andersen, nr 23, Liv Lundberg, nr 12, Turid Andersen, nr 32, Roar Pedersen, Str Ihlens vei 65, Astrid Olsen, Str Ihlens vei 65, Liv Marit Hansen, nr 34, Inger Hansen, nr 34, Eirik Sivertsen, nr 32.

</gallery>

== Spesielle historier ==  

Noen av beboerne har hatt opplevelser som er verd å kjenne til – både av den tøffe og den interessante typen.  

Til sist tar vi med den dramatiske historien om Roar Lundbergs umulige valg under okkupasjonstiden.

=== Karl Eriksen ===

For barna var Karl en populær skikkelse. Han hadde hvit bart, og hadde alltid tid til å slå av en prat. Han ble aldri omtalt med sitt egentlige navn, vi kjente han bare under navnet "bestefar". Flere av oss fikk hjelp når vi trengte det. Spesielt huskes at han en dag så at et håndtak på en barnespark var brukket. Dagen etter kom han med et nytt håndtak han hadde dreid i uthuset. Og han monterte det også - selvsagt uten å forlange penger for det!

==== Karl Eriksen: Søster-dikt ====  

=== Astrid Eriksen, gift Paus ===

=== Finn Paus ===

=== Bjørn Paus ===

Bjørn har også en del erindringer fra Trevar’n. Han hadde skoleveien sin via planovergangen til Gressrud og videre forbi Trevar’n til [[Sagdalen skole]]. Han husker godt at arbeiderne satt i solveggen utenfor Trevar’n når været tillot det, og han tenkte at de var heldige som hadde eget spiselokale – det var slett ikke alle som hadde det på den tiden.

=== Nanda Eriksen, gift Andreassen ===

Familien Lundberg med far Roar, jernbanekonduktør, mor Sigrid, Peer f. 1928, Stein 1930, Ole 1931, Liv 1938 samt Sigrids mor fikk satt opp huset i Niels Høeghs vei 12 i 1939-40. Foreldrene kom opprinnelig fra Narvik, og hadde tidligere bodd i bl. a. Roald Amundsens vei (Martin Linges vei) og Jernbanegata (Stasjonsveien). Roar hadde raskt gått gradene som konduktør i NSB, samtidig som han via tilfeldigheter, men også stor egeninnsats, hadde skaffet seg spesielt gode tyskkunnskaper. Dette kom okkupasjonsmyndighetene for øre, og skulle komme til å bety mer problemer enn glede.  

Denne setningen skrev far på tittelsiden i boka «Im Westen Nichts Neues» etter at han hadde fått den triste meldingen om at hans kjære venn var død på begynnelsen av 1930-tallet. Boka, som på norsk heter «Intet nytt fra vestfronten», er Erich Maria Remarques berømte skildring av skyttergravskrigen på fransk jord under første verdenskrig. Boka var en gave fra fars tyske ungdomsvenn som jeg dessverre ikke kjenner under annet navn enn Tüt. Navnet kan til norsk oversettes med «Påsan», og ble brukt av ham og hele familien til Peder Lundberg som hadde gutten under «oppfeting» etter at krigen sluttet i 1918. Boka ble for øvrig forbudt av de tyske nazistene.

Far hadde virkelig fattet interesse for språket, og i voksen alder leste han mange bøker på originalspråket. På den måten utvidet han stadig ordforrådet Han hadde et godt språkøre, og samværet med Tüt hadde gitt ham en meget god uttale. Han var nærmest perfekt i tysk, både muntlig og skriftlig. Dette ga ham mange gleder også etter at han ble ansatt som konduktør ved NSB. Språkferdighetene hans ble satt pris på, og som nyutdannet ble han ofte brukt på fjerntog med tyske turister, noe som vanligvis ble overlatt til de eldre og erfarne.

Men – hvor lenge var Adam i Paradis? Kort tid etter at krigen brøt ut i Norge, ble det som hadde gitt far så mye glede, snudd til et mareritt. Han hadde den siste tiden arbeidet ved togmesterens kontor på Østbanestasjonen i Oslo hvor togsammensetningen ble planlagt, da han en dag ble innkalt til distriktssjefen. Det var kommet beskjed fra Der Herr Reichskommissar Terboven om at han ville ha en tysktalende norsk konduktør tilknyttet sin stab. Denne konduktøren skulle følge ham på alle hans reiser med jernbanen. Distriktssjefen, som selv var en god nordmann, beklaget det som hadde skjedd da far ville unndra seg, og fortalte at det ikke var noe å gjøre med saken. I henvendelsen fra Terboven var faktisk fars navn nevnt. Sannsynligvis hadde en eller annen i Terbovens stab som husket far fra et besøk i Norge som turist, vært årsaken til det. Da far sa at han ville nekte og heller flykte ut av landet, ble distriktssjefen dypt alvorlig. Det å nekte en slik henstilling ville bli oppfattet som en uvennlig handling mot okkupasjonsmakten, med de følger det ville medføre. Dessuten ville han ved å flykte i en slik situasjon kunne påføre sin kone og barn unødige problemer. Hans bror og svogere kunne også bli utsatt for represalier. Det endte med at far godtok sin skjebne. Før alle reiser Terboven skulle foreta måtte han være med på planleggingen av turen, og hadde da kontor på Der Herr Reichskommissars forværelse.

[[Kategori:Strømmen]]

[[Kategori:Personlige minner]]

[[Kategori:1940-åra]]

[[Kategori:1950-åra]]