Kjeldearkiv:Om eplehøst og annet i Niels Høeghs veis barndom

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Bråtes ytre eplehage ved Niels Høeghs vei 1949.
Foto: Ukjent/MiA

Om eplehøst og annet i Niels Høeghs veis barndom er en utdypende beretning rundt basisartikkelen Niels Høeghs vei. Noen av oss som vokste opp i veien i årene før andre verdenskrig, har skrevet ned noen av våre minner fra denne tiden. Den gjør ikke krav på å være en altomfattende historie, men for den som er interessert, finnes det mer i bøkene som er nevnt i litteraturlisten sist i beretningen.

Bård og Steinar Bunæs i 1939 ved dagens Niels Høeghs vei nummer 6, rett nedenfor Bråtes ytre eplehage.
Foto: Erling Bunæs/Steinar Bunæs

Historien er nedtegnet etter innspill fra disse:

  • Ole Lundberg (1931-), bodde i nr. 12 fra 1939 - 1955.
  • Sverre Sivertsen (1934-), bodde i nr. 32 fra 1934 - dd.
  • Bård Bunæs (1935-), bodde i nr.10 fra 1937-1957. Deretter Bergen, Oslo og USA.
  • Steinar Bunæs (1939-), bodde i nr. 10 fra 1939-1958 og på ny fra 1988-dd.

Anlegget av Niels Høeghs vei startet rundt 1920 i brattbakken, altså i motsatt ende av dagens nummerrekkefølgen. Ved krigsutbruddet i 1940 var omtrent halvparten av tomtene bebygd. Med dagens utbyggingstakt vil Niels Høeghs vei snart være omsluttet av bebyggelse på alle kanter, men for hundre år siden fantes knapt et eneste hus på Bråtejordet. Et lite blikk på områdets etableringsfase kan da være av verdi.

Slik lå Bråtejordet innbydende før den nye Bråteveien kom. Sett fra Niels Høeghs vei 2010. Akkurat her lå også eplehagen før 1952.
Foto: Steinar Bunæs/eget foto

Bråte med Bråtedammen, Bråteskogen og Veslemyra

Bråte var en spennende nabo for barn på den tiden. Stor høylåve med låvebru, 6 hester som daglig fikk på seletøy, opptil 50 kyr som skulle melkes, stor sagflisbinge med en mengde isblokker som trengtes for å kjøle ned melken gjennom hele sommerhalvåret. Basing i høyet fikk vi også lov til, i hvert fall i enkelte perioder.

Hele året lå Bråtedammen og fristet, og der var det alltid noe å foreta seg. Om vinteren var den akkurat stor nok for noen runder på skruskøyter før snøen la seg for godt.

Lenger opp lå hele Bråteskogen og ventet. Vår og sommer med kongledyr, seljefløyter, demninger og trær å klatre i. Om vinteren fantes fine skiløyper, både for langrenn, utfor og hopping i Skaubakken.

Litt over mot Vestbyjordene lå andre muligheter. Kvistdalen med diverse småbakker i flere retninger, og så den store utfordringen inne i skogholtet: Veslemyra med høyt trestillas – Strømmen og Lillestrøm Skiklubbs treningsbakke - for dem som skulle trene seg opp til den virkelige testen: Stormyra, som klubben hadde bygd på dugnad innenfor Rælingens grenser i 1919.

Men aller nærmest til Niels Høeghs vei hadde vi «Eggehølet» – den flotte dalen som ikke lenger eksisterer etter at Bråteveien ble lagt om i 2012. Nordavinden sørget der for en mengde flotte snøfonner som ga utallige muligheter for både snøhuler og hoppbakker på kryss og tvers.

Bråtes indre og ytre eplehager

Bråte hadde også et staselig hageanlegg. Vi vet at den indre hagen ble anlagt rundt 1860 av Bolette RyenTrond Ryens driftige hustru. Det er sagt at jordsmonnet skal ha fått tilskudd fra bråtebrenning i stor skala. I hvert fall er det sikkert at hagen var usedvanlig frodig. Hagen har i alle år vært omkranset av en lav granhekk som ga den et skjær av mystikk.

På utsiden av hekken var det anlagt en ytre eplehage med ytterligere 30 store epletrær. Disse var igjen skjermet av en høy granhekk som dempet mot nordavinden og sørget for at eplene fikk gode vekstvilkår. Her hadde barna muligheter både for lek og mye fin frukt når høsten nærmet seg. Etter hvert skulle også de voksne få glede av den. Det var Nils N. Ihlen som sto for utparselleringen av Niels Høeghs vei. Avtalen mellom Ihlen og veiens beboere om eplehøst fra Bråtes ytre eplehage kom i stand i 1939 eller 40. Avtalen ble antagelig avviklet noen få år etter fredsåret 1945. Bakgrunnen var denne:

Eplehagen var stor, og trærne begynte nok å bli så vidt gamle at de trengte stell og pass. Nedfallsfrukt måtte fjernes, og det trengtes vakthold mot epleslang, noe det ble mer av enn før under krigsårene. Nils N. Ihlen ba om bistand fra beboerne til vaktholdet, mot at de kunne beholde nedfallsfrukten og en del av den ordinære eplehøsten. Ihlen høstet også selv epler som han solgte, til dette arbeidet brukte han hest og kjerre.

Beboernes innhøsting ble ordnet ved at alle eplene ble sortert i hauger på gårdsplassen i nr. 10, som den gang var det nærmeste huset. Det var dårlig med pappesker og annen egnet emballasje, så det vanlige var å benytte trillebårer, sinkbaljer og annet en hadde for hånden. Biler var ikke å tenke på – i hvert fall ikke i krigsårene. Dessverre var ikke fotografering blitt dagligdags den gang, så vi har ingen fotodokumentasjon fra selve innhøstingen. Isteden har vi samlet en del private bilder som til sammen gir et visst inntrykk av eplehagens form og utstrekning, med granhekken som vernende innramming.

Kort etter krigen ble det slutt på nabolagets hyggelige høstbeskjeftigelse, og få år senere forsvant epletrærne helt. Dette skjedde etter at Sørensen i nr. 11 hadde bedt grunneier om at granhekken måtte fjernes, slik at hans bringebærdyrking fikk bedre solforhold. Det varte ikke lenge før epletrærne begynte å skrante, så en vakker dag var alt forsvunnet, antagelig skjedde dette i 1953. Jordet ble liggende nakent – Niels Høeghs vei var ikke lenger den samme.

Og i dag er nok eplehøsten på Bråtejordet blitt en historie de færreste har hørt om.

Nils Ihlen fanger en epletyv – sommeren 1939

Sitat fra Ole Lundbergs bok «Okkupasjonstiden» gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Niels Høeghs vei tar av til høyre fra Bråtealleen, cirka femti meter ovenfor Bråtebrua. De først hundre metrene av veien var ikke bebygd. På oversiden av veien lå et jorde avgrenset av alleen opp til Bråte gård, granhekken rundt gården, og en tett rad med høye grantrær fra denne og ned til veien. De høye trærne var plantet for å skjerme mot nordavinden. Halvdelen av jordet nærmest disse trærne var nemlig en stor eplehage. Åkerø- og säfstadholmtrær sto på rekke og rad, og om høsten, når duften av moden frukt kilte i nesen på dem som gikk forbi, var det nok en og annen som ble fristet over evne. En dag var det min tur.

Jeg har fortalt at mor og far hadde lite penger. Derfor pleide vi å gå til baker Enger seint på ettermiddagen og kjøpe brød. Da solgte han dem billig, for neste dag ville folk bare ha ferskt brød. Peer, Stein og jeg gikk hver vår gang og kjøpte så mange brød det var plass til i mors torv-veske, ei stor lærveske med lapper på siden til å legge over åpningen. Hos oss spilte det ingen rolle om brødet ble hardt. Da skar bestemor det opp i små biter, la det i en dyp tallerken og slo varm melk over. Vi spiste det med skje, og med litt sukker på toppen syntes vi gutta det var en god frokost. Det var min tur til å gå til baker Enger. Vi var som vanlig på bygget. Jeg fikk med meg torvveska og noen penger, og med beskjed om å gå rett hjem med brødrene, la jeg i vei. Det var lenge siden jeg hadde vært hos Enger, og jeg gledet meg til å snakke med ham. Kanskje hadde han igjen noen «kakesmuler» også. Da pleide jeg å få litt i en pose.

Som vanlig tok jeg meg god tid hos bakeren, og da jeg kom til huset i Niels Høeghs vei, var de andre gått hjem. Ergerlig også, at jeg ikke hadde hørt bedre etter. Mor hadde bedt meg gå hjem med brødene, og nå måtte jeg bære den tunge veska som jeg hadde tenkt at far kunne bære, helt hjem til Jernbanegata. På hjemveien kjente jeg lukta av modne epler. Jeg hadde hørt av noen gutter som bodde i veien at vi fikk lov til å ta nedfallsfrukt i eplehagen, og tok en avstikker inn under trærne for å se om det lå noen epler på bakken. Ikke et eneste ett. Nå var lysta på epler blitt så stor at jeg ikke kunne dy meg. Jeg satte fra meg veska under et av trærne og klatret helt opp i toppen etter et stort, nesten helt rødt säfstadholmeple.

Nesten nede igjen, strakte jeg det ene beinet og søkte etter en grein å sette foten på. Da kjente jeg ei hånd som tok tak og klemte til rundt ankelen min. Det var som jeg kjente fars tak da jeg lå på taket og oljet, og trodde det var han som var kommet tilbake for å se etter meg. Jeg ble litt flau, visste jo at jeg hadde gjort noe ulovlig, men var likevel glad for at jeg skulle slippe å bære den tunge veska den lange veien.

Det var ikke far. Det var Nils Ihlen, eieren av eplehagen, som løftet meg ned fra treet. Han kjente meg nok igjen, men sa ikke et ord, tok veska i den ene hånda og et godt grep i hånda mi med den andre, og leide meg opp mot gården. Jeg var stiv av skrekk, greide ikke å si et ord. Jeg hadde vært ute for noe lignende før, men denne gang var jeg en virkelig tyv. Da vi kom inn i hallen på hovedbygningen på Bråte, satte han fra seg torvveska på et bord ved siden av telefonen, slapp hånda mi og tok etter telefonrøret. Jeg følte at jeg ville besvime da han så på meg og mumlet noe om politiet. Han syntes nok veska var tung og ville vel se hvor mye epler jeg hadde stjålet, da han la til side lærlappene på veska. Det synet glemmer jeg ikke. Han så fra brødene til meg og tilbake igjen. Jeg hadde tårer i øynene og var antagelig hvit av redsel. Det strenge ansiktet hans forandret seg til fortvilelse.

Misforståelsen var oppklart. Ihlen, som kjente til mors og fars vanskelige økonomiske situasjon, hadde trodd at de hadde sendt meg i eplehagen for å stjele epler. Det syntes han var så alvorlig at han ville melde det til politiet. Da han skjønte at han hadde skremt meg uten grunn, gjorde han alt han kunne for å gjøre det godt igjen. Særlig da jeg fortalte at jeg hvorfor jeg hadde fått lyst på et eple og klatret opp i treet etter at det ikke lå noen på bakken, ble han veldig blid. Han ba meg hilse hjem, og ga meg en stor pose fine epler som plaster på såret. Da jeg gikk, sa han at jeg måtte love at jeg bare skulle ta nedfallsfrukt en annen gang.

Det hadde begynt å mørkne da jeg endelig kom hjem med lasten. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke greide å snakke. Veska med fire brød i den ene hånda og en diger pose epler i den andre, var i meste laget å bære gjennom hele Strømmen for en åtteåring. Jeg fikk skjenn for at jeg hadde somlet så fælt, men det roet seg da jeg fortalte hva som hadde hendt. Alle var glade for eplene, men Peer, Stein og jeg fikk strenge formaninger om at vi for ettertida ikke måtte ta noe annet enn nedfallsfrukt i eplehagen.


Matauk under andre verdenskrig

Under okkupasjonen 1940-45 ble det etter hvert mangel på mat, og det aller meste ble rasjonert. De knappe rasjonene måtte etter hvert suppleres, noe som ble forsøkt løst på mange måter. Smør, eller som regel, margarin ble kjernet om med melk for å drøye det ut. Korn ble kjøpt illegalt og malt på kverner i ly av mørket. Oppfinnsomheten var stor når det gjaldt å skaffe mat til seg og sine.

Niels Høeghs vei besto da, som nå, av villabebyggelse med romslige hager. Disse hagene skulle vise seg å bli viktige kilder til å skaffe seg mat. Mange hager ble omdannet til rikholdige kjøkkenhager hvor det ble dyrket alt fra poteter og grønnsaker til frukt og bær.

Etter hvert kom det noen steder opp små grisehus, og kaninbur dukket opp overalt. For å slippe å registrere at en hadde gris, var det også de som skjulte grisen i kjelleren. Kaninene ga godt kjøtt og fin brukbar pels. Og så var det lett å øke bestanden. Resultatet av stor kaninavl var at det etter hvert ble dårlig med løvetann og gress i veikantene. Ofte kunne man se folk med striesekk på ryggen og en sigd i hånden på jakt etter kaninføde.

Sverre Sivertsen forteller at han hadde en stor og kraftig blå beverkanin, som han hadde gitt navnet Anton. Anton likte ikke å være i bur, og han gjorde noe med det. Enten gravde han seg ut, eller så gnagde han seg ut. Til slutt måtte Sverre bare gi opp, og Anton fikk deretter leve fritt ute i hagen. Til tross for lite mat på den tiden ble Anton ikke slaktet og spist.

Sverre avslutter slik: «Jeg tror at de problemene vi hadde på dette området, gjorde noe med oss. Samholdet mellom beboerne i veien ble styrket som følge av felles problemer, og vi hadde tid til å snakke sammen. Lære av andres erfaringer og høste våre egne».

Grisunge på rømmen fra Nordby og Bunæs

De to naboene Nordby i Statsråd Ihlens vei 43 og Bunæs i NHv 10 hadde gris sammen i sitt felles tomtehjørne mot Nordhagen. Grisen var jo liten og søt, og i starten ble det bare satt på et par planker nederst i bingen. Men grisen vokste seg raskt større og sterkere, og en vakker dag hadde den kommet seg ut. Det var fru Nordby som oppdaget det, og til stor forlystelse blant ungene måtte hun løpe over "halve Bråtejordet" for å få fanget den igjen. Deretter kom det raskt noen flere planker på plass i bingen!

Organisert kaninavl

En annen historie er hentet fra side 187-188 i Strømmen Vel 100 år. Under krigen kom myndighetene med en rekke pålegg for å sikre at det ikke foregikk illegal omsetning av matvarer. I tillegg ble det nedlagt forbud mot en del organisasjoner der okkupasjonsmakten fryktet at det kunne foregå motstandsarbeid. Et resultat av dette var at det ble etablert kaninavlslag både i Strømmen og andre steder.

Strømmen kaninavlslag valgte seg en spesiell stiftelsesdato: 17. mai 1942. Vi har ikke sett noe som underbygger valget av nettopp denne datoen, bortsett fra at 17. mai dette året falt på en søndag. Men det er neppe tvil om at dagen ble valgt med hensikt, for ellers var all 17.- maifeiring forbudt fra 1941 og ut krigen.

Leif Trondsen i nr. 15 var aktiv i kaninavlslaget, og han mottok flere diplomer for kaninavl.

Gutteklubben Fart på Bråtejordet

Litt før 1950 ble det dannet en gutteklubb hvor hovedlaget besto av gutter fra Bråtejordet født fra 1933 til 1936: Sverre Hauglund, Sverre Sivertsen, Odd Reidar Nordhagen, Bård Bunæs, Arne Bertrand Halvorsen og Erik Tangen. På «juniorlaget» spilte Kjell Myhre, Jan Johansen, Roar Pedersen og Steinar Bunæs.

Mødrene klarte det kunststykket å få fatt i noe stoff og sydd drakter: Blå med hvite kanter. Stilig! Dessverre var det dårlig med film til de få kameraene som fantes, så det finnes ingen bilder.

Gårdbruker Trygve Lynne på Bråte stilte bane til disposisjon: Etter at kornet var slått, fikk vi bruke nedre del av jordet sør for Bråtealleen. Det var ingen ideell bane, men mer enn god nok til at det ble avtalt kamper mot «Mølleveiens idrettslag», MIF, med spillere som Egil Rognlien, Andreas Hauge, Ivar Tveiten, Arne Christian Scheie og Per Scheie.

Transport av soldater og fanger

Nærheten til jernbanen kunne medføre mange slags opplevelser.

Fangetransport til fengselet på Skjetten var noe av det. Nanda Andreassen (født Eriksen 1891) har fortalt at hun som liten observerte dette. Sagdalen stoppested var ennå ikke bygd – heller ikke Statsråd Ihlens vei. Når fangene kom med tog fra Oslo, måtte de gå av på Strømmen. Derfra fortsatte de til fots ned Sagdalsveien til Sagdalen og oppover det hun kalte «fengselsbakken» opp til Skjettenfengselet.

Under krigen var det mye annet å oppleve. De tyske avdelingene på Låkejordet hadde ofte øvelser på Bråtejordet, da måtte vi som hovedregel trekke inn i huset og eventuelt observere dem fra vinduene.

På jernbanens godstomt var det annet å følge med på. Tyske militærkjøretøyer ble ofte losset av her – ikke så rart når vi i dag vet at det kunne huses opp til 800 soldater i de 20 brakkene på Låkejordet.

Ellers kunne vi fra Niels Høeghs vei ofte oppleve å se tyskernes store Junkers 52-fly passere i ekstremt lav høyde. Flyene hadde ikke slike navigasjonshjelpemidler som finnes i dag, og når det var lavt skydekke, hadde de bare sikten mot jernbanelinjen å holde seg til. De fløy så lavt at en tydelig kunne se pilotenes kontur inne i cockpit’en.

I fredsdagene i 1945 hadde vi andre og hyggelige opplevelser langs jernbanen. Togene som brakte norske polititropper hjem fra Sverige, måtte ta i bruk gammelt og nedslitt materiell. Soldatene ble fraktet i godsvogner som i utgangspunktet var innelukket, men i det fine vårværet hadde de åpnet dørene så de fikk utsikt og luft. Også lokomotivene var ofte i svakeste laget, så det var bare så vidt de klarte å trekke togene opp stigningen til Strømmen.

Dermed skjedde det store eventyret: Soldatene hadde med seg karameller og sjokolade som de kastet til oss barna da vi lekte i Statsråd Ihlens vei, et lite stykke nedenfor Bråtebrua. Det er vanskelig å beskrive dette for barn som lever i dagens overskuddssamfunn. Vi hadde jo verken sett eller smakt slike godsaker på fem år – og noen av oss hadde aldri smakt det!

Spesielle historier

Noen av beboerne har hatt opplevelser som er verd å kjenne til – både av den tøffe og den interessante typen. Mye knytter seg til familien Eriksen i nummer 41 i brattbakken:

  • Karl Eriksen, snekker på Strømmen Trævarefabrik og hobbysnekker hjemme
  • Datteren Astrid, gift Paus
  • Svigersønnen Finn Paus
  • Dattersønnen Bjørn Paus
  • Datteren Nanda, gift Andreassen
  • Svigersønnen Johannes Andreassen
  • Oldebarnet Arnfinn Paus

Til sist tar vi med den dramatiske historien om Roar Lundbergs umulige valg under okkupasjonstiden.

Karl Eriksen

Karl Eriksen var en av de første som meldte seg da Strømmen Trævarefabrik startet opp i 1884. Han var født i Fet i 1865 og døde i Strømmen 1952. Hans kone het Mathilde, død i 1957. Karl startet i snekkerlære rett etter konfirmasjonen, og var ferdig utlært møbelsnekker i 1883. På trevarefabrikken ble han ønsket velkommen, og i lønningslisten i 1892 står han oppført som tømmermann med timelønn på 25 øre. På kveldstid bygde han huset som fortsatt står i nr. 41, men etter eget utsagn ble han «aldri helt ferdig med det». I uthuset hadde han et hobbyverksted som var til glede både for familien og naboene.

For barna var Karl en populær skikkelse. Han hadde hvit bart, og hadde alltid tid til å slå av en prat. Han ble aldri omtalt med sitt egentlige navn, vi kjente han bare under navnet "bestefar". Flere av oss fikk hjelp når vi trengte det. Spesielt huskes at han en dag så at et håndtak på en barnespark var brukket. Dagen etter kom han med et nytt håndtak han hadde dreid i uthuset. Og han monterte det også - selvsagt uten å forlange penger for det!

Karl var også hobbydikter. Sverre Sivertsen har et originalmanus som vi gjengir her. Vi vet ikke noe sikkert om hans valg av tema, men det er nærliggende å tenke at inspirasjon til diktet kan knyttes til sykesøstres innsats i de store hendelser i hans levetid: verdenskrigene og spanskesyken, som tok livet av en av hans svigersønner i meningsløst ung alder.

Karl Eriksens dikt i original.
Foto: Kilde privat

Karl Eriksen: Søster-dikt

Kjender en søsterskare, der vandrer stille frem,

spreder lys og hygge i sykehus og hjem.

De bærer et fredens merke, symbolsk er deres drakt,

i venlighet og mildhet de har ophøiet makt.


De vandrer om så stille i sykehusets sal,

du finder dem i felten, i krig og blodig val –

den altid samme mildhet og venlighet i ord,

de vidner om en verden langt bedre end vor jord.


Den gang i lysets rike de høste vil sin løn,

vor gjerning ihukommes, saavel som tro og bøn.

den høie der engang skjenkes til den der offer gav,

den høie maa skattes mere end mindet ved en grav.

Astrid Eriksen, gift Paus

Astrid fikk kontorpost på trevarefabrikken, og der traff hun Finn Paus. Astrid er nærmere omtalt i egen artikkel.

Finn Paus

Finn Paus ble som sønn av en distriktslege i Finnmark gitt døpenavnet Finn. Han fikk utdannelse som forstmann, og ble som nokså nyutdannet ansatt på Trevarefabrikken i 1915 med ansvar for å fremskaffe trevirke fra fabrikkens egne skoger samt å ta ut det beste trevirket til husproduksjonen. På kontoret traff han Astrid Eriksen, og ikke lenge etter var de gift. Sønnen Bjørn kom til verden 5. april 1918, men så skjedde det tragiske at Finn allerede i oktober 1918 fikk spanskesyken og døde, bare 25 år gammel. Astrid pleide å si det slik: Jeg ble brud, mor og enke på under to år. Etter dette flyttet Astrid med sønnen Bjørn inn i annen etasje hos Karl og xxxxx Eriksen.

Bjørn Paus

Bjørn Paus fortalte slik i boken om Trevar'n:

«Jeg kan gjerne fortelle deg litt om hvordan det var å vokse opp her i 20-årene, sier Bjørn. – For det første fantes det ingen Statsråd Ihlens vei nedenfor Bråtebrua. Isteden hadde vi en usikret planovergang til Gressrud, den lå omtrent der Niels Høeghs vei går opp i dag. Men Niels Høeghs vei var kort, den besto av brattbakken og stoppet ved huset til Nygård, nabohuset vårt. Hele området videre mot Bråtealleen var da bare skibakker, men fra 1930-40 ble flesteparten av tomtene på begge sider av veien bebygd fram til nummer 10.

Planovergangen var farlig. Jeg husker det kom en kar med hest og slede fra vedutsalget på branntomta i Sagdalsveien, og at det var skikkelig hålkeføre. For å bremse i bakken fra Gressrud ned mot planovergangen festet han en kjetting på tvers av begge sledemeiene. Men det gikk ikke bedre enn at kjettingen kilte seg fast mellom plankene og skinnegangen, og det tok tid å få den løs. Det gikk bra den gangen. Men NSB ønsket å fjerne den farlige overgangen, og for å få til dette påtok NSB seg det meste av utgiftene til å anlegge Statsråd Ihlens vei fra Bråtebrua til butikken ved Niels Høeghs vei. Litt senere ble veien videreført tvers gjennom en leirerygg – dette ble utført som et nødsarbeid med hakke, spade og trillebår. Plassen Nedre Smedbråten ble da revet, men plassen Øvre Smedbråten er påbygd flere ganger, og står fortsatt i Niels Høeghs vei 37. Først etter krigen ble Statsråd Ihlens vei videreført til Skjettentoppen.»

Bjørn har også en del erindringer fra Trevar’n. Han hadde skoleveien sin via planovergangen til Gressrud og videre forbi Trevar’n til Sagdalen skole. Han husker godt at arbeiderne satt i solveggen utenfor Trevar’n når været tillot det, og han tenkte at de var heldige som hadde eget spiselokale – det var slett ikke alle som hadde det på den tiden.

Nanda Eriksen, gift Andreassen

Bjørns tante Nanda født 1891 hadde en jevnaldrende venn, Johannes Andreassen i Lillestrøm. Faren Lars Andreassen var overkonduktør ved NSB. De to hadde nok planer om å gifte seg. Men, kanskje på grunn av ungdommelig eventyrlyst, bestemte Johannes seg for å reise til Amerika, antagelig i 1908. En eldre bror hadde allerede kommet seg til New York og møtte Johannes da han gikk i land. Han fikk ulike jobber i landbruket og deretter som melkeleverandør på hest og vogn i en periode. Senere vervet han seg til forsvaret. Han ble sanitetssoldat, og under første verdenskrig var han i grensevakten mot Mexico. På morgenoppstillingene ble flere av kameratene hans plukket ut til tjeneste ved fronten i Frankrike, men Johannes gikk klar. Nanda ville nå at han skulle komme hjem, og etter 12 år i USA satte Johannes kursen hjemover. Her hjemme fikk han jobb på Lillestrøm Dampsag & Høvleri.

Så gjaldt det å skaffe seg hus. Nanda og Johannes hadde sett seg ut en tomt ved nordenden av Niels Høeghs vei, men tomt og hus kostet penger. Banken var forsiktig med lån, og ville til å begynne med ikke innvilge lånesøknaden hans. Men så en dag kom et brev fra USA med beskjed om at han var tilstått krigspensjon. Den var ikke så stor, men det var tross alt et sikkert tillegg til Nandas og Johannes’ innkomme. Dermed sa banken ja, og huset kom på plass.

Tante Nanda hadde også litt å fortelle om. Som 14-åring var hun i Kristiania og så kong Haakon og dronning Mauds ankomst, og det var noe hun nevnte titt og ofte. Hun pleide ellers å fortelle at hun som liten kan huske at det jevnlig ankom fangetransporter til Strømmen stasjon – Sagdalen stoppested kom jo først i 1938. Fangene marsjerte da via Sagdalen og opp det hun kalte fengselsbakken, til distriktsfengselet på toppen av Skjettenbakken. Fengselet ble nedlagt som ordinært fengsel i 1904, men ble fra 1924 bygget om til pleiehjem for sinnslidende kvinner.

Andreassen hadde i alle år en flettet koffert i stua – den var et minne fra Johannes’ 12-årige Amerika-opphold.

Johannes Andreassen

Johannes Andreassen i nr 34 fikk krigspensjon fra USA. Dette var ikke dagligdags for hundre år siden.

Roar Lundbergs umulige valg

Krigen førte til mange uoversiktlige hendelser. Med tillatelse fra Ole Lundberg og hans familie har vi fått anledning til å gi en samlet fremstilling av den tvangssituasjonen som faren Roar Lundberg havnet i under andre verdenskrig. Selve historien gjengis som et direkte sitat fra side 11 i boken «Okkupasjonstiden», men den krever en liten innledning.

Familien Lundberg med far Roar, jernbanekonduktør, mor Sigrid, Peer f. 1928, Stein 1930, Ole 1931, Liv 1938 samt Sigrids mor fikk satt opp huset i Niels Høeghs vei 12 i 1939-40. Foreldrene kom opprinnelig fra Narvik, og hadde tidligere bodd i bl. a. Roald Amundsens vei (Martin Linges vei) og Jernbanegata (Stasjonsveien). Roar hadde raskt gått gradene som konduktør i NSB, samtidig som han via tilfeldigheter, men også stor egeninnsats, hadde skaffet seg spesielt gode tyskkunnskaper. Dette kom okkupasjonsmyndighetene for øre, og skulle komme til å bety mer problemer enn glede.

Som nærmeste nabo hørte vi aldri noe til dette, verken Bård født 1935, eller jeg, Steinar, født 1939. Våre foreldre nevnte heller intet om det så lenge de levde.
Her er historien fra boken:


"Tüt"

«Immer wenn ich in diesem Buch lese – und das tue ich oft und gern – denke ich, Tüt, an die schöne Zeit die wir einmal zusammen hatten.»

Denne setningen skrev far på tittelsiden i boka «Im Westen Nichts Neues» etter at han hadde fått den triste meldingen om at hans kjære venn var død på begynnelsen av 1930-tallet. Boka, som på norsk heter «Intet nytt fra vestfronten», er Erich Maria Remarques berømte skildring av skyttergravskrigen på fransk jord under første verdenskrig. Boka var en gave fra fars tyske ungdomsvenn som jeg dessverre ikke kjenner under annet navn enn Tüt. Navnet kan til norsk oversettes med «Påsan», og ble brukt av ham og hele familien til Peder Lundberg som hadde gutten under «oppfeting» etter at krigen sluttet i 1918. Boka ble for øvrig forbudt av de tyske nazistene.

Bestefar Peder studerte i årene 1902 til 1904 ved Königliche und Kaiserliche Telegraphenhochschule i Berlin, og fikk i den tiden flere tyske venner som han hadde forbindelse med i årene senere. Tüt var sønn av et vennepar av Peder og ble født i 1904, samme år som far. Da Peder i et brev fikk vite at Tüt i løpet av krigen var blitt syk og avmagret, inviterte han ham til å komme og bo hos familien i Lødingen.

Far var til å begynne med bare sånn passe fornøyd med å få en tysk gutt, som attpå til var svak og sykelig, på besøk. Han regnet med at det var han av søsknene som kom til å måtte være mest sammen med ham, og så faren for at han selv måtte begrense sin aktivitet av hensyn til den syke gutten. Slik ble det også, men guttene fant hverandre ganske snart. Det viste seg at Tüt var en munter og glad gutt som gjerne deltok i lek og spill så lenge kreftene varte. Far hadde nettopp begynt på middelskolen og lært sine første tyske ord. Samværet med Tüt ga ham en ekstra inspirasjon til å lære språket, og det vesentlige av den første tiden de hadde sammen ble brukt til å lære å forstå hverandres språk.

Guttene trivdes sammen, og det viste seg snart at Tüt hadde godt av forandringen. Etter bare noen uker var han bra av sykdommen, fikk bedre matlyst og begynte å legge på seg. Det ble mer og mer uteliv med mye frisk luft og aktivitet, og det varte ikke lenge før Tüt var var fullt på høyde med andre gutter på sin alder. Han var veldig interessert i å lære norsk, men far var vel så interessert i å lære tysk. Derfor foregikk det meste av praten dem imellom på tysk. Da Tüt etter noen måneder reiste hjem, var guttene blitt så gode venner at de avtalte å opprettholde forbindelsen ved å skrive til hverandre. Tüt var også et par ganger på besøk hos familien Lundberg i skoleferiene sine, og brevskrivningen fortsatte de med, Tüt på norsk og far på tysk. De rettet feil i hverandres brev og sendte tilbake, slik at begge etter hvert utviklet et godt skriftspråk på henholdsvis norsk og tysk.

Far hadde virkelig fattet interesse for språket, og i voksen alder leste han mange bøker på originalspråket. På den måten utvidet han stadig ordforrådet Han hadde et godt språkøre, og samværet med Tüt hadde gitt ham en meget god uttale. Han var nærmest perfekt i tysk, både muntlig og skriftlig. Dette ga ham mange gleder også etter at han ble ansatt som konduktør ved NSB. Språkferdighetene hans ble satt pris på, og som nyutdannet ble han ofte brukt på fjerntog med tyske turister, noe som vanligvis ble overlatt til de eldre og erfarne.


Fanget av fienden

Men – hvor lenge var Adam i Paradis? Kort tid etter at krigen brøt ut i Norge, ble det som hadde gitt far så mye glede, snudd til et mareritt. Han hadde den siste tiden arbeidet ved togmesterens kontor på Østbanestasjonen i Oslo hvor togsammensetningen ble planlagt, da han en dag ble innkalt til distriktssjefen. Det var kommet beskjed fra Der Herr Reichskommissar Terboven om at han ville ha en tysktalende norsk konduktør tilknyttet sin stab. Denne konduktøren skulle følge ham på alle hans reiser med jernbanen. Distriktssjefen, som selv var en god nordmann, beklaget det som hadde skjedd da far ville unndra seg, og fortalte at det ikke var noe å gjøre med saken. I henvendelsen fra Terboven var faktisk fars navn nevnt. Sannsynligvis hadde en eller annen i Terbovens stab som husket far fra et besøk i Norge som turist, vært årsaken til det. Da far sa at han ville nekte og heller flykte ut av landet, ble distriktssjefen dypt alvorlig. Det å nekte en slik henstilling ville bli oppfattet som en uvennlig handling mot okkupasjonsmakten, med de følger det ville medføre. Dessuten ville han ved å flykte i en slik situasjon kunne påføre sin kone og barn unødige problemer. Hans bror og svogere kunne også bli utsatt for represalier. Det endte med at far godtok sin skjebne. Før alle reiser Terboven skulle foreta måtte han være med på planleggingen av turen, og hadde da kontor på Der Herr Reichskommissars forværelse.

Far fortalte til å begynne med ingenting hjemme, men mor og vi gutta la merke til hvordan han forandret seg. Han som tidligere for det meste hadde vært glad og munter, var ofte svært alvorlig og kunne sitte i lange stunder med dyp rynke i pannen og se rett framfor seg. Vi skjønte at noe var svært galt.

En dag på forsommeren i 1941 kom far hjem med et epletre han hadde kjøpt for å plante i hagen. Han var i godt humør, som han alltid var når han hadde sett seg råd til å kjøpe noe nytt til huset og hagen, og ba meg bli med å hjelpe seg med plantingen. Det ble en stri tørn jobb. Far hadde nemlig tatt av gresstorva i mye av hagen vår og brukt den til isolering av den høye grunnmuren for å prøve å unngå at vannet skulle fryse om vintrene. Han hadde bestemt seg for å plante treet nederst i hagen ved gjerdet mot Bunæs, men der var det bare noen centimeter ned til hard leirejord, og han måtte bruke både hakke og spade for å lage et stort hull i leira. Etterpå hentet vi matjord lenger nede på tomta og fylte i hullet før treet kunne plantes.

Mor hadde sett fra kjøkkenvinduet hvordan vi sleit og jobba, far med hadde, spade og trillebår, mens jeg knuste klumper med et potetgrev og smuldret matjorda med hendene. Hun syntes nok at vi hadde vært flinke, og da hun kom for å beundre verket, hadde hun med seg ei mugge saft og vann og to glass til oss. Far var også fornøyd med det vi hadde utrettet, spøkte og skålte mot epletreet med saftglasset og ønsket det velkommen til oss. Men plutselig ble han grav alvorlig. På jernbanelinja, bare femti meter unna, kom et tog med åpne godsvogner fylt med kanoner, stridsvogner og annet krigsmateriell dundrende forbi i retning Lillestrøm. Far grep hakka og klemte til så det hvitnet om knokene idet han løftet den over hodet. Han var svart og hatsk i blikket da han utbrøt: «De jævlene!» Og så henvendt til mor: «Hadde det ikke vært for deg og ungene og han Morten, skulle jeg ha reist og sloss mot dem.» Han hatet tyskerne.

Se også

Gatenavn og nummer i Niels Høeghs vei 1938

Kilde: Strømmen Bygningskommune


Litteratur

  • Lundberg, Ole: «Lek og alvor». Eget forlag 2005. ISBN 82-995441-2-2
  • Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2006: Strømmen I. Historien om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
  • Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2008: Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
  • Lundberg, Ole: «Okkupasjonstiden.» Eget forlag 2010. ISBN 978-82-997215-1-6
  • Bunæs, Steinar: Trevar’n. Bygningen og livet der i mer enn hundre år. Utgitt av Trevar’ns Venner i samarbeid med Sagelvas Venner og Strømmen Vel. Strømmen 2010. ISBN 978-82-997416-6-8
  • Bunæs, Steinar: For Strømmen i hundre år. Strømmen Vel 1913-2013. Utgitt av Strømmen Vel. Strømmen 2013. 240 s. ISBN 978-82-303-2320-5