Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Fra Sinsenkrysset til Rikshospitalet eller omvendt (Dag Egil Nilssen): Forskjell mellom sideversjoner

Min familie hadde en 3-roms i 3 et. i nr. 43. Den røde teglsteinsblokka vår var den lengste i gata og strakk seg fra nr. 21 til nr. 53. Tvillingblokka på motsatt side skulle egentlig ha vært like lang, men så hadde entrepenøren funnet ut at den måtte deles i to for å slippe gjennom en gatestump, Stockholmgata, slik at folk slapp altfor stor omvei for å komme ned i Dælenenggata. Blokka vår lå på østsiden og i en forhøyet trase over selve gata med plen i mellom og kolonihage i ryggen. Helt ny da de flyttet inn i 1934, men etter krigen med div. familieforøkelser begynte de fleste familier å merke trangboddhet.

Mor fødte meg 9 måneder etter de lykkelige maidagene 1945. Ikke helt uten komplikasjoner skulle det vise seg.  

Varig erindring starter hos de fleste av oss i 2-4-årsalder. I følge våre eminente hjerneforskere er de varige minnebildene koplet til emosjonelle opplevelser hvor hormoner o.a. kjemikalier raser gjennom hodet, spes. Dopamin.

Mitt første minne er fra min brors konfirmasjon. Jeg var litt over 2 år, ble pakket sammen  ved leggetid og fraktet 2-3 oppganger ned i gata til noen hyggelige naboer som skulle være barnevakt mens de andre hadde festmiddag. Her ble jeg lagt på en skinnfell på en divan. Denne fellen må ha gjort et skrekkinngydende inntrykk på meg siden den har blitt mitt første erindringsbilde. Men jeg sovnet fort, ble hentet utpå natta og våknet greit og trygt hjemme neste morgen.

Det var ikke unaturlig far som gikk flest kveldsturer med vår hund. En kveld i 1948 sto han og en annen hundeeier borte på løkka og så på at hundene deres lekte. Inntil mannen sa at det egentlig var best at far holdt hunden unna hans siden den hadde valpesyke. Hvorfor i all verden sa de ikke det før, sa far og kom seg raskest mulig unna, men det var for sent. Vår kjære schæfer Lord var alt smittet og gikk en fæl endelikt i møte med hyppige epileptiske anfall  hvor den falt om på gulvet med stadig kramper i hele kroppen, spes. kjeven som klappet igjen gang på gang.  

Men småbarnsårene gled fort over og en vakker februardag i 1952 satt jeg på lastebillasset, oppå en masse møbler, på vei til ny 4-romsleilighet på Sinsen.

Som personalsjef i Kornforretningen var det sikkert naturlig at det falt på far å være formann og “byggherre” fra 1949-52, noe han måtte betalte en høy pris  for, med hjerteinfarkt både i 1949 40 år gammel og senere i 1958.

Litt vemodig å tenke på at blokka vår lå kun et steinkast fra en liten bro som gikk over Bergensbanen rett før Grefsen stasjon og ca to steinkast fra Sinsenkrysset som den gang lignet et lite landsens veikryss der det var en liten drosjeholdeplass med et grønt lite skur. Den første store trafikkmaskina med rundkjøring og større, bredere jernbanebro kom først i 1956.

==Skolen==

Som allerede da mest tilhenger av ikke-vold, var dette noe jeg ikke var spesielt stolt av, men han plaget meg aldri siden.

==Schouterrassen==

Så fort leksene var noenlunde gjort, for jeg avgårde til nye opplevelser. Ut døra, to skritt og et hopp for hver halve etasje mens tyngden lå på rekkverket. Det smalt vederstyggelig på hver avsats nedover og mang en nabo ble kanskje revet ut av middagsluren.  Hadde aldri tid til heis 4 etasjer nedover.

Deretter kom samvirkelag, slakter, elektroutstyr og helt nederst frisøren før jeg passerte Siloveien, endte ut i Båhusveien og til slutt nådde [[Schouterrassen]].

En av gutta gikk med aviser, Aftenpostens kveldsnummer. Her ble jeg lokket med av økonomisk gunstige årsaker. Jeg skulle få en krone for hver oppgang  jeg tilbakela med aviser. Det skulle ikke mye hoderegning til før jeg etter hvert så at han måtte gå med sørgelig underskudd den kvelden. Han var, stakkars, ikke av de skarpeste i regning i klassen. Det ble derfor med den ene gangen. Samvittigheten fortalte meg at dette minnet for mye om en slags usmakelig plyndring.

Så ble høstkveldene etter hvert mørkere og grenser måtte tøyes. Tiden glemte man fort midt inne i samtalegruppa, helt til jeg så en mann med grå kappe og Eden-hatt stå rolig og røyke 30 m unna. Det var min far som var kommet for å hente meg.

==Små seiere og store nederlag==

Men jeg ble eldre og gled inn i puberteten, noe som på en måte løste problemet de to siste årene. Gutta i klassen var nå helt uten skrupler, og jeg må med skam innrømme at også jeg smuglet en og annen skive ned i bukselomma, rakk opp hånda, ble innvilget utgang og smøg meg så ut i skolegården der skivene diskret ble lempet opp i søppelkassa før jeg løp av sted for å rekke første time. Kjente nok et stikk i samvittigheten, men det gikk fort over. Måtte alle sultne barn i Afrika se i nåde til min sjel.

Epilogmessig kan det sies at gastroenterologisk ekspertise var lite utbredd på den tiden i befolkningen. Alt har jo sin forklaring.

I tillegg var det ishockey-VM i Oslo, selveste A-gruppa på Jordal amfi, med Canada i spissen.

Vi smågutter hadde gratis adgang på kamper tidlig ettermiddag, gjerne litt mindre gode lag, liksom for å fylle opp tribunen. Mener jeg så Polen mot Finland en dag, etterpå bar det rett ned på hjørnet av blokka til Jarlen kino der TV-forhandleren i sitt vindu bydde på den utsolgte kveldsrunden med topplag som Canada, Tsjekko, Sverige, osv.

Tom S. i klassen hadde en driftig far som allerede høsten 1958 hadde skaffet familien sin en TV. Som eneste gutt i klassen med TV var Tom nå i særklasse den mest populære. Påtrykket var til tider så stort at han måtte sette opp ventelister i tykke kladdebøker for å etterkomme behovet. Vi valfartet til Nordre Åsen for å få audiens en skarve halvtime – han rakk vel 3-4 på en kveld. Så vidt jeg husker hadde han ikke søsken slik at foreldrene syntes det var greit med et guttebesøk av gangen.

Ble først plassert i Haukepatruljen før jeg etter hvert rykket opp som patruljefører for Ekorn-patruljen. Navnet sier vel det meste om den faglige tyngde vi hadde hos ledelsen.  

Våknet av blærespreng utpå natta og kikket til min store overraskelse rett opp i stjernehimmelen. Teltet var rett og slett borte!

Selvsagt forekom mobbing også for 60 år siden og har vel egentlig forekommet til alle tider. Vi får bare være glad til at vi ikke var utstyrt med det elektroniske "krigsutstyret" som dagens ungdom har og som av og til kan gi fatale følger.

I min erindring er mobbing veldig relatert til puberteten. Gutta i klassen var relativt godartede, synes jeg, helt til vi nådde 13-14-årsalder. Da gjennomgikk de fleste store hormonelle forandringer som endret mye, ikke minst personligheten, og absolutt ikke til det bedre. Alle ble seg selv nok, og mer enn nok i mange tilfeller.

Vi ble mistroiske, lunete, høyrøstede, grovmålte og foretok stadig verbale bukkesprang både til høyre og venstre. Den miste avvik måtte kommenteres og hånes. Det ble ikke gitt ved dørene. Noen var verre enn andre. Fikk de "satt tenna" i et offer, var det straks medløpere på pletten for å delta i prosessen. Det var et patetisk teater.

En i klassen hadde hareskår og fikk gjennomgå for det med "haramynt" og lignende. Han fortalte mange år senere på klassefest at han alltid oppfattet vår klasse som en frisone. Her ble han aldri plaget, derimot de eldre i høyere klasser lot ham jevnlig få gjennomgå.

Så vi var vel ikke blant de verste, men perfekte, det var vi langt ifra. For eksempel midtvinters i et salig snøvær i store frikvarter kunne "jegerhormonene" helt overta styringen. Da ble vi en ustyrlig mobbegjeng som sirkulerte rundt i skolegården på jakt etter gud vet hva. Falt våre øyne på to fra eldste jenteklasse som til stadighet gikk oversminket og med ekstra trange gensere for å fremheve nylig ankomne "strutteboller". Ja, da ble vi farlige.

Banden fotfulgte da disse to, helt til frykten lyste ut av øynene på dem, og de begynte å løpe. Det skulle de ikke ha gjort, for nå falt hele "snøraset" over dem og plutselig lå de nederst i en haug av 14-15 fjortiser med store famlende hender.

hadde de romantisk landtur i det høye gresset på nordøstsiden av sletta. At begge fikk barn i 15-årsalder, kan vel ikke overraske noen.

Hormonenes veier er uransakelige og kommer tidlig til noen av oss.

[[Kategori:Oppvekst på Sinsen i Oslo på 1950-tallet]]

[[Kategori:Sinsen]]