Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Fra Sinsenkrysset til Rikshospitalet eller omvendt (Dag Egil Nilssen)
Dag Egil Nilssen skriver om oppvekst på Sinsen, Oslo i 1950-årene.
Fra Sinsenkrysset til Rikshospitalet eller omvendt
Oslo Østbanestasjon søndag 6. mars 1966 ca. kl. 22.00. Mørkt og stille på perrongen. Toget til København og videre sørover nesten klar til avgang. 4 personer på perrongen - ung mann, mor, far og lillesøster på 15.
Mor strigråter, de andre alvorlige, avskjedsøyeblikket nærmer seg.
Selv i dag, nesten 50 år etter, kan jeg bli rørt til tårer når jeg tenker på disse få minuttene. Følelsesladede øyeblikk har gjerne en tendens til å sitte spikret i hukommelsen. Kanskje skjønte jeg først da hvilken flott familie jeg måtte forlate.
De er alle borte nå. Antagelig blir jeg så rørt fordi jeg savner dem så forferdelig.
Tidene var annerledes i tiårene etter krigen. For eksempel skulle jeg sitte to dager på toget til Wien for 6 års medisin-studier med den totale utlandserfaring forut av en biltur med familien, spes. farfar til hans familie i Røjdafors, Værmland for 10 år siden og så hadde jeg hele 5 dager på russetur med danskebåten til København. Ikke mye internasjonal erfaring for en ung mann på 20 år og 1 uke. Pågangsmot måtte til, men det er jeg trolig født med. Andre nødvendige egenskaper ervervet jeg mer under oppveksten på Sinsen som vi skal komme tilbake til.
Først må jeg nok ta et dypdykk til 6 lykkelige barndomsår på grensa mellom Rodeløkka, Grunerløkka, Torshov og Rosenhoff, nærmere bestemt Chr. Michelsens gate. Denne lille gatestumpen på vel 1 km går fra Carl Berners plass til Vogts gate. Han hadde vel fortjent en større gate vår unionsoppløsende statsminister fra 1905, men så var han altså bergenser.
De aller første årene
Min familie hadde en 3-roms i 3 et. i nr. 43. Den røde teglsteinsblokka vår var den lengste i gata og strakk seg fra nr. 21 til nr. 53. Tvillingblokka på motsatt side skulle egentlig ha vært like lang, men så hadde entrepenøren funnet ut at den måtte deles i to for å slippe gjennom en gatestump, Stockholmgata, slik at folk slapp altfor stor omvei for å komme ned i Dælenenggata. Blokka vår lå på østsiden og i en forhøyet trase over selve gata med plen i mellom og kolonihage i ryggen. Helt ny da de flyttet inn i 1934, men etter krigen med div. familieforøkelser begynte de fleste familier å merke trangboddhet.
Mor fødte meg 9 måneder etter de lykkelige maidagene 1945. Ikke helt uten komplikasjoner skulle det vise seg.
Som høygravid fikk hun i nov. 1945 utstedt et købevis fra Oslo forsyningsnemnd gjeldende bare for Oslo, nr. 2518 for å være nøyaktig, gyldighet 1 år. Kortet bekreftet at A. Nilssen, Chr. Michelsens gate 43, har rett til å bli ekspedert utenom køene ved innkjøp av matvarer. Kjøperetten gjelder for 3 personer. Gjelder også for henting av rasjoneringskort i Oslo. Undertegnet Oslo 699 Forsyningsnemnd, 16.11.1945.
Dette illustrerte godt hvilken mangel på mat og andre varer det var rett etter krigen. Alle måtte finne seg i knappe rasjoner. Måtehold var en dyd.
I tillegg til all knapphet i dagliglivet fikk mor i sin immunosuppresive tilstand (høygraviditet) også et angrep av herpes zoster virus med påfølgende helvetesild – ikke akkurat en behagelig sykdom. Heldigvis hadde hun en fetter, dr. Weideborg på hudavd., Rikshospitalet som så til at hun fikk de lindrende remedier som fantes på den tiden. Ikke minst sørget han for at hun skulle føde på Rikshospitalet, i tilfelle komplikasjoner på fosteret etter sykdommen.
Stor var forbauselsen og frustrasjonen da hun ved 5-tiden 28. februar sto utenfor porten i Stenberggata og ble nektet inngang til fødeavd. Det var alt overfylt. Ikke en eneste ledig seng. Dette kan i ettertid ikke overraske noen. Vi snakker om den våren i forrige århundre da det ble født flest barn i Norge.
Nå var gode råd dyre. Hun skulle føde sitt 3. barn, vannavgang for lengst forbi og hun kjente at det nærmet seg. Mine foreldre var heldigvis av den sta typen og fikk til slutt argumentert seg inn i herberget, men mor fikk nøye seg med en trekrakk på badet i 3.etasje. Pute under hodet kunne hun ikke få p.g.a. mangel, noe jeg som mangeårig sykehusarbeider senere tillater meg å tvile sterkt på, her var det nok mer snakk om represalier.
På dette lille badet kom jeg så til verden en halv time senere, nøyaktig kl. 06.00 ifølge min mor som var god i logistikk og til alt hell hadde en stor klokke gunstig plassert på veggen. Sånn skal det være sa jordmora, fort og ekspeditt. Selve fødselstidspunktet var sterkt utslagsgivende ved den senere navngivning. Heldigvis tilsynelatende lytefri og sikkert full av antistoff mot herpes zoster virus kunne jeg rel. raskt fraktes hjem til nr. 43 der far, storebror på 14 og vår schæferhund Lord ventet på oss.
Jeg kunne hatt en storesøster også, men hun døde av krupp/difteri på Ullevål sykehus 13 år før, i en alder av 6 uker. Dessverre var antibiotika utviklingen ikke kommet særlig langt i 1933. Tyske forskere (Domagk) drev fram visse sulfa-varianter i 1935, alle befengt med rask resistens-utvikling. Fleming i London hadde forstått penicillinets helbredingspotentiale allerede i 1928, men det skulle gå 12 år før de via kommersielle krefter i USA kunne igangsette masseproduksjon. Alt kom dessverre for sent for min lille søster. En tragedie det tok mor og far mange år å komme over.
Varig erindring starter hos de fleste av oss i 2-4-årsalder. I følge våre eminente hjerneforskere er de varige minnebildene koplet til emosjonelle opplevelser hvor hormoner o.a. kjemikalier raser gjennom hodet, spes. Dopamin.
Mitt første minne er fra min brors konfirmasjon. Jeg var litt over 2 år, ble pakket sammen ved leggetid og fraktet 2-3 oppganger ned i gata til noen hyggelige naboer som skulle være barnevakt mens de andre hadde festmiddag. Her ble jeg lagt på en skinnfell på en divan. Denne fellen må ha gjort et skrekkinngydende inntrykk på meg siden den har blitt mitt første erindringsbilde. Men jeg sovnet fort, ble hentet utpå natta og våknet greit og trygt hjemme neste morgen.
Det var ikke unaturlig far som gikk flest kveldsturer med vår hund. En kveld i 1948 sto han og en annen hundeeier borte på løkka og så på at hundene deres lekte. Inntil mannen sa at det egentlig var best at far holdt hunden unna hans siden den hadde valpesyke. Hvorfor i all verden sa de ikke det før, sa far og kom seg raskest mulig unna, men det var for sent. Vår kjære schæfer Lord var alt smittet og gikk en fæl endelikt i møte med hyppige epileptiske anfall hvor den falt om på gulvet med stadig kramper i hele kroppen, spes. kjeven som klappet igjen gang på gang.
En gang hadde jeg stabbet meg ut på kjøkkenet hvor de fant to-åringen med armen langt inne i gapet på hunden mens den hadde anfall. Merkelig nok bet ikke hunden igjen kjeven da. Jeg har siden alltid sett med kjærlighet på slike kloke hunder og vært takknemlig for at jeg slapp å gå enarmet gjennom livet.
Det var lite eller ingen barnehager på den tiden, i hvert fall var ingen i nærheten av der jeg bodde. Det resulterte i en fri og bekymringsløs tilværelse i bakgården opp mot kolonihagen eller nedover langs gata som hadde bredt fortau med plen nedenfor.
Akkurat som nå var gata relativt mye trafikkert. Aller best husker jeg de flotte hestene til melkekjerrene, gjerne fjordinger, som travet nedover gata på vei til utsalgene. Jeg må ha vært i den anal-aggressive fasen psykologisk sett siden jeg satte pris på alle episoder hvor de løftet halen og gjorde sitt fornødne. Fra vinduer i 3.etasje hadde jeg orkesterplass til disse store begivenhetene.
Det tidligere omtalte pågangsmotet kom klart til uttrykk da jeg egenhendig gikk ned i gata, stilte meg opp i veibanen og brettet ut armene i ren korsfestelsesstilling og således klarte å stanse en travel majorstua-buss på vei vestover. Antagelig var jeg dypt inspirert av en lokal trafikk-konstabel på Carl Berners plass. Jeg var 4 år.
De travle dagene gikk fort den gangen. Mine beste kompiser het Eva og Tore og bodde i nabolaget. Vi lekte høyt og lavt, spes. glede hadde jeg av flaske-hoppbakker i bakgården vinterstid og den fine kjelkebakken vest for blokka ved tennisbanene. På snørike mildværsdager kunne du i din gummibuksebekledning bare kaste deg ut i en isete sklie og fyke nedover i en voldsom fart. Kjøretøy var unødvendig. Det holdt med denne racerdrakten alene.
Om sommeren gjorde vi så ymse. Noen dager var det utrolig morsomt å etterape hunder, krabbe rundt på plenen og bare sniffe og snuse. Dette gikk bra flere ganger. Helt til jeg kolliderte med en ekte hundebærsj og fikk skitten smurt ut over hele ansiktet. Det luktet pyton og brølet mitt nådde helt opp i 3 et. Hvor jeg husker en leende far i vinduet raskt kom løpende ned trappa og bar meg under armen opp til en befriende vask under springen.
Noen ganger ble vi bedt i bursdagsselskap til eldre jenter i gata. Dette tok brått slutt for mitt vedkommende, angivelig fordi jeg hadde krabbet under bordet og kilt alle på bena. En alvorlig synd i de dager.
Jeg var nok litt hyperaktiv, men mange små gutter er det. Særlig godt likte jeg å høre når folk sa at de hyperaktive ofte var de mest intelligente, noe jeg fortsatt tror på. Hvilken bevisbyrde som lå til grunn for denne konklusjonen skal vi la være i denne omgang.
Hyperaktiviteten medførte visse restriksjoner. Bl. a. ble jeg av min ofte strenge mor selet på gåsele, særlig når vi skulle ned til sentrum.
Dette gikk lenge bra, helt til min far fikk nok av tvangshysteriet. Det må ha vært 1. mai 1950 og vi sto ved Steen og Strøm for å se på folketoget. Jeg ble aller nødigst sluppet løs, men dessverre, før de fikk snudd seg to ganger, var jeg forsvunnet i folkemengden.
Dette må ha vært en vond dag for mine foreldre. De lette og ropte, men jeg var borte som en sviske. Selv husker jeg lite. Hadde absolutt ingen intensjoner om å stikke av, men jeg ble revet med av folkehavet og forsvant totalt for flere timer. Husker jeg trasket og trasket gatelangs, etter hvert ganske sliten. Til slutt gikk jeg langs et langt plankegjerde på Grønland nær torget. Der fikk et fornuftig damemenneske se en ensom liten 4-åring og tok affære.
Jeg kan ennå huske hennes vennlige, rolige stemme. Jeg ble resolutt brakt til Grønland politikammer hvor jeg fikk god behandling med 1 glass melk og 2 brødskiver. Utpå kvelden snakket jeg med far i telefonen etter at mysteriet hadde løst seg og en liten gutt passende beskrivelsen var kommet til rette. Min far hadde mye moro av at jeg hadde avsluttet samtalen med «hels oppover» noe han selv vanligvis sa under samtaler med bestefar i Hedmark, der de fleste av hans søsken bodde tett ved hverandre i samme grenda og alltid måtte få hilsen.
Årene gikk fort og plutselig var jeg 5 år. Husker godt at to av de eldre naboguttene som hadde begynt på skolen, la ut for meg hvor vanskelig det var å lese mens vi trasket nedover fortauet. Antagelig hadde de ikke mange ukene bak seg i 1. klasse. Dette medførte grublerier i ukevis for mitt vedkommende siden det gjorde et dypt inntrykk. Oppgaven var fremstilt som nærmest umulig. Sett at jeg også ikke ville lære å lese. Så lenge for meg all verdens elendighet som da ville skje. Jeg kunne for eksempel ende opp som lasaron eller noe enda verre. Jeg var virkelig dypt bekymret og ville for alt i verden ikke ende opp som analfabet, et ord jeg forøvrig ikke kjente til den gangen.
Det var vel også på den tid jeg utvidet mitt lille revir. Jeg kunne stikke av helt ned i Dælenenggata, videre til Malmøgata og helt ned til Dælenenga idrettsplass der motorlydene drønnet om kveldene. Østover utforsket jeg helt til Carl Berners plass der jeg fant mine første egenhendig handlede morsdagsgaver i vinduet til Rego glassmagasin. Mener det var en liten hundefigur i glass i naturlige farger, sikkert utløst av underbevissthetens savn etter en tapt, firbent venn. Tvers over gata fantes en annen viktig venn, barnelege Wennevold, selve inkarnasjonen av den gode, vennlige familielege som overvåket vår familie i alle år. At han hadde en stemme som Thorbjørn Egner i radioen var bare et ekstra pluss. Jeg var slapp og blek og fikk min diagnose jernmangelanemi rel. fort og så ble jeg gående der i alle år, til hemoglobin-kontroller og resept på jernpiller som var dyktige til å farge mine små tannstubber brune. Vakkert var det ikke og måtte slipes vekk jevnlig av tannlegene.
Ny bolig og nye muligheter
Men småbarnsårene gled fort over og en vakker februardag i 1952 satt jeg på lastebillasset, oppå en masse møbler, på vei til ny 4-romsleilighet på Sinsen.
Vår nye blokk lå i Trondheimsv. 199 og var nybygd funksjonærbolig for Statens Kornforretning og Landbruksdepartementet, tuftet på eget boligbyggerlag.
Som personalsjef i Kornforretningen var det sikkert naturlig at det falt på far å være formann og “byggherre” fra 1949-52, noe han måtte betalte en høy pris for, med hjerteinfarkt både i 1949 40 år gammel og senere i 1958.
Alle som har søkt kommunale instanser om bygging av hus, garasjer, vedskjul, dukkestue på hyttetomta, osv. vet hvilket helvete det er å gå igjennom. Det er pirk på pirk, innsigelser om ditt og datt og en endeløs tirade av bagateller som skal ordnes, det tar liksom aldri slutt. Hvis vi ganger opp dette fra vedskjuls-problematikk til det å få bygd en hel blokk med leiligheter for 42 familier, kan vi bare ane hvor mange møter, stressavgjørelser, telefoner og papirforviklinger han måtte igjennom. At tomta var tatt fra Kornsiloens areal og lå innkilt i en trekant mellom silotomta, Bergensbanen og Sinsentrikkens endesløyfe gjorde ikke saken enklere. At han dessverre den gang røykte 60 cig./dag gjorde heller ikke saken bedre.
Men den hvite blokka lå nå ferdig med nydelig utsikt over store deler av Oslo. Det var vaktmester - heiser i alle 3 oppganger - loft og kjellerboder - vaskekjeller med tørkeinnredninger og utegård inngjerdet for tørk av klær i god avstand fra lekeplassen med dobbel huske, sandkasse, dumpestativhuske og innendørsavd. som kunne leies til familiearrangementer, bl. a. senere til min konfirmasjonsmiddag med hele familien i 1961.
Men den gang i 1952/53 ble salen leid ut til en dame som drev musikalsk barnehave. Jeg gikk der et halvår til skolen overtok. Rommet var lite og vi var neppe mer enn 15 - 20 barn i starten. Vi lærte å spille på forskjellige enkle instrumenter, triangel, blokkfløyte, etc. Det klart gjeveste var stortromma og den hadde selvsagte plass helt først i morgenopptoget. Vi gikk da flere runder i rommet og slo løs på instrumentene våre med liv og lyst inntil dessverre toget stoppet altfor tidlig. For trommeslageren var himmelriket da over, og det ble å finne seg plass bakerst i opptoget neste dag med hele 15-20 lange dager til neste gang. Vi hadde også celebriteter med. Statsministerens yngste sønn kom i sort bil fra Finnmarksgata ifølge med sin mor for å delta uten at jeg kan huske at han gjorde noe særlig vesen av seg. Det de fleste av oss husker, var den store, sorte og blanke regjeringsbilen som brakte dem til og fra.
Utenfor blokka hadde vi en stor flott plen, men dessverre ikke tillatt for fotball. Plenen var mest til pynt med stor hvit flaggstang der vaktmesteren heiste flagg på høytidsdager. Etter hvert ble det tradisjon at flagget ikke skulle heises om morgenen 17.mai før Sinsen skolemusikk-korps hadde marsjert inn på plenen og spilt en frisk marsj eller annet for anledningen passende stykke, ofte kl. 07-08. Vår noe trinne vaktmester var aldri rankere enn på slike dager da han stolperett og svulmende av stolthet heiste flagget.
Litt vemodig å tenke på at blokka vår lå kun et steinkast fra en liten bro som gikk over Bergensbanen rett før Grefsen stasjon og ca to steinkast fra Sinsenkrysset som den gang lignet et lite landsens veikryss der det var en liten drosjeholdeplass med et grønt lite skur. Den første store trafikkmaskina med rundkjøring og større, bredere jernbanebro kom først i 1956. Sinsenkrysset.jpg
Skolen
Sinsen skole anno 1953 var ikke så ille som enkelte senere elever og etter hvert berømte forfattere har beskrevet. Skolen var rimelig ny, bygd ca. 1939, og således siste nybygde skole i Oslo før krigen. Den hadde nok plass til alle de enorme årskullene født rett etter krigen hvorav vi «fredsbarna» desidert var det største.
Et blandet lærerkorps sto for stort sett god opplæring – men enkelte lærere og frøkener (som det het da) kunne nok virke noe paranoide, særlig mye omtalte «rødspetta» som jeg heldigvis sjelden fikk oppleve i fri utfoldelse, trolig kun en og annen vikartime i religion. Betydelig verre gikk det for min yngre søster som fikk henne som klasseforstander i årevis og fikk oppleve hennes til tider groteske religionsfanatisme der de fleste norsk og regnetimer ble byttet over til religion. Og mukket noen av disse små i jenteklassen, ble de umiddelbart verbalt filleristet så de husket det – ofte resten av livet. Det lå umiskjennelig en aura av fordums autoritet over flere av underviserne. En kan bare ane hva de selv må ha opplevd av autoritet fra skolevesenet under egen oppvekst ca. 1900-1910.
Vår religionslærer Norum hørte til disse. En gang i 2.klasse hadde nabogutten Trond vært for aktiv i frikvarteret til å rekke besøk på toalettet. Midt i timen ble blæra så besværlig at han rakk opp hånda og ba om tillatelse til å gå på toalettet, noe som ble blankt avslått. Etter 10 min. ny hånd i været med interpellasjon om det samme – nytt avslag. Enda 10 min. og ny hånd i været – denne gang fikk han lov, men nå var det for sent. Han sto tappert ved siden av sin pult mens tårene rant og urindammen rundt buksebena hans etter hvert nådde en diameter på 1 meter.
Heldigvis var slike episoder sjeldne. Alt i alt lærte vi nok det vi skulle, de fleste av oss. Det hele startet riktig idyllisk med opprop i skolegården og deretter innmarsj til klasserommet med vår nye klasseforstander, frøken Ellinor Olsen. Hun var så ung og pen at vi må ha vært hennes første klasse. Dessverre fikk vi bare beholde henne to herlige år med masse ABC-opplæring, utallige kladdebøker, perfekt til tegning, regneøvelser på tavla, osv. Etter hvert var jeg spes. god til å tegne hester, cowboyer og indianere, stadig med sånne som var gjennomboret av piler, etc. Kunsten var sterkt påvirket av lesing av utallige cowboy-blader. Dette slo an og kunstverkene måtte gjentas i en rekke nabokladdebøker. Til gjengjeld var jeg selvskreven gjest i en rekke barnebursdager i Lofthus haveby, mange av dem uforglemmelige med sekkeløp, potetløp, pilskyting o.a. konkurranser i tillegg til overdådig bevertning av ofte kreative foreldre.
Det hele tok slutt i 1955 da Årvoll skole sto ferdig og 5/6 av klassen ble omplassert dit. Vi 5 sørligst plasserte geografisk sett ble omplassert i en annen klasse. Dette omfattet nabogutten, meg selv og 3 elever fra Nordre Aasen – alle blokkboere. Skoleverket slo nå til med sosialantropologiske avgjørelser. På den ene siden fikk villa-barn helt ned til Skeidbanen i sør plass på den nye fine skolen, med opptil 2-3 km skolevei. Dette sto i sterk kontrast til blokkbarn som helt opp til Traverveien, ca 300 m fra Årvoll skole, måtte gå den tunge vei 3 km sør til Sinsen skole. Forstå det den som kan.
3. skoleår i ny klasse startet med 5 små niåringer på linje og presentasjon foran 25 nye klassekamerater, myndig ledet av frøken Christiansen, en eldre dame med grått hår og rel. mildt vesen.
Nå startet regning for alvor med pugging av multiplikasjonstabellene – etter hvert gikk dette greit. I norsktimene var det mye Bjørnsons verker som ble evaluert, noe som kulminerte med at den gamle frøken ville ha verdig skoleavslutning neste sommer med fremføring av miniskuespill foran klassens foreldre – selvfølgelig måtte det være noe av Bjørnson. Stakkars småvokste Ulf ble plukket ut til å spille Synnøve Solbakken iført parykk med lange gule fletter, for en niårig gutt en skjebne verre enn døden, og jeg av alle måtte spille Torbjørn. Spurte henne direkte hvorfor hun valgte akkurat meg og fikk til svar at det var p.g.a. mitt alltid bustete hår – ikke akkurat noe kompliment. Jeg måtte slåss mye den høsten. Vi var 5 nye i klassen og flere av de andre måtte prøve seg. Det var hakkeloven i praksis – oppfunnet i all sin genialitet av norske prof. Schjelderup-Ebbe som senere skulle bli min pasient på Ullevål.
Storebror hadde i en litt vanskelig pubertet søkt seg til Sportsklubben 09 på «Dælenga». Her fikk han utløp for alt sitt pubertære raseri mot autoriteter - som tyskere i 5 år, Foss realskole rett etter krigen og sin litt strenge (?) far. I bokseklubben fikk han angivelig mye juling, men lærte mye som han senere hadde stor glede av som sjømann og maskinist i utenriksfart, ikke sjelden under røffe bataljer i havnekneiper. En del av dette ble lært bort til lillebror som derfor sto godt rustet i frikvarteret når eglingen begynte. Særlig hadde jeg fått til god tildekking og fin «jabbing» med venstre hånd mens «storslegga» på høyre alltid lå klar på lur. Dessverre medførte dette en fulltreffer en gang på en litt hyperaktiv, plagsom «klassekamerat». Jeg traff ham i nesa så blodspruten sto 1 m utover asfalten. Må ha truffet midt i knutepunktet for alle små årer i neseskilleveggen, locus Kisselbachi.
Som allerede da mest tilhenger av ikke-vold, var dette noe jeg ikke var spesielt stolt av, men han plaget meg aldri siden. Utover vinteren hadde vi i klassen en annen variant av styrkeprøve. På store oppmåkte snøhauger i skolegården lekte vi «konge på haugen». Det gikk ut på å rive ned den enslige på toppen, en utmerket ikke-blodig aktivitet for sterke smågutter. Her gjorde jeg det bra, men fant etter hvert ut at to fra gamleklassen, Jan A. og Kato var helt umulig å beseire. Disse ble etter hvert også klassens store idrettsstjerner.
Schouterrassen
Med 25 nye klassekamerater fra en helt annen bydel og en helt annen sosial tilværelse, ble livet veldig annerledes. Slett ikke til det verre. Plutselig hadde jeg fått et nytt revir som var et spennende eldorado for en utforskende, liten niåring.
Så fort leksene var noenlunde gjort, for jeg avgårde til nye opplevelser. Ut døra, to skritt og et hopp for hver halve etasje mens tyngden lå på rekkverket. Det smalt vederstyggelig på hver avsats nedover og mang en nabo ble kanskje revet ut av middagsluren. Hadde aldri tid til heis 4 etasjer nedover. Ut døra, opp mot Narvesen-kiosken på hjørnet ved trikkesløyfa og ned Trondheimsveien, forbi bensinstasjonen, pølsebua og restaurant Rendez vous alias Renna, over den skrå parkplassen og rundt hjørnet ved tobakk og godteributikken på Sinsenterrassen. Her lå det tre og tre butikker etter hverandre med fasade mot veien. Nr. 2 var parfymeriet, så melkebutikken dit jeg hadde slavet opp og ned for min mor mange ganger. Kan ennå huske lista utenat: 3 melk (etter hvert H-melk) og 1 alminnelig brød, 1 hekto stabburspølse, 1 liten nøkkelost, 1 pk. smør, 1 Melange margarin, 3 middagspølser, osv. Deretter kom samvirkelag, slakter, elektroutstyr og helt nederst frisøren før jeg passerte Siloveien, endte ut i Båhusveien og til slutt nådde Schouterrassen.
Her var det tett i tett med røde mursteinsblokker, 8-10 i slengen før det hele gled over i Rødstuveien og Sinsenveien hvor jeg også hadde klassekamerater.
Jeg kjente ingen sørvest for Sinsenterrassen eller vest for Båhusveien. Her hadde igjen skoleverket slått til og delegert disse barna til Rosenhoff folkeskole. Det fine med det nye reviret var store ansamlinger av ungdom i klynger på hvert gatehjørne, eldre gutter med interessante opplysninger av ymse slag. Som regel hadde jeg en bekjent, dvs. en klassekamerat i gjengen slik at jeg kunne kile meg inn relativt ubemerket og delta på et vis med stive ører og et åpent sinn. Og så kunne jeg gå på ringerunde til 8-10 av de mest hyggelige i klassen. Som oftest var de ikke hjemme, eller måtte gjøre lekser eller jeg møtte en trøtt far som lyset sluknet i øynene på når han fikk se meg. Enda en av utallige unger på døra som ødela sikkert en velfortjent middagslur. De mumlet da bare et eller annet uforståelig og lukket døra. Jeg ble også opplært i andre aktiviteter, f.eks, søkerrunde gjennom utallige søppelrom der det til tider lå uhorvelig mange blader. Var vi riktig heldige ble det både Cocktail og andre nakenblader på oss, noe som kunne pirre både det ene og det andre.
En av gutta gikk med aviser, Aftenpostens kveldsnummer. Her ble jeg lokket med av økonomisk gunstige årsaker. Jeg skulle få en krone for hver oppgang jeg tilbakela med aviser. Det skulle ikke mye hoderegning til før jeg etter hvert så at han måtte gå med sørgelig underskudd den kvelden. Han var, stakkars, ikke av de skarpeste i regning i klassen. Det ble derfor med den ene gangen. Samvittigheten fortalte meg at dette minnet for mye om en slags usmakelig plyndring. Så ble høstkveldene etter hvert mørkere og grenser måtte tøyes. Tiden glemte man fort midt inne i samtalegruppa, helt til jeg så en mann med grå kappe og Eden-hatt stå rolig og røyke 30 m unna. Det var min far som var kommet for å hente meg. Da var det bare å pakke sammen og ta hjemturen. Far synes kl. 21.30 var sent nok for en ni-åring, men kom aldri med en eneste bebreidelse selv om det ble flere turer på ham etter hvert. Antagelig var han bare happy for en liten kveldstur og at han fant guttungen akkurat der han hadde forventet.
Små seiere og store nederlag
Rett over gata for blokka vår lå Torshovdalens friareal, en grønn oase om sommeren og ofte fine skimuligheter hver vinter. Basiskunnskap ble lært på Skeids skiskole i 7-årsalder, noe som var så spennende at jeg måtte gå en gang til neste vinter. I tillegg hadde jeg formannen i Hasle ski og fotballklubb med to jevnaldrende sønner i etasjen over. Disse var på skitur hver søndag og var etter hvert blitt relativt uslåelige. Som nyinnmeldt i klubben måtte jeg selvsagt delta i skirenn uten å føle meg særlig moden for det. En nabogutt i C-oppgangen skulle også være med. Vi ble lokket med at det skulle være såkalt «stilrenn», tiden telte altså ikke. Det var ikke gøy å befinne seg i bakkene rundt Linnerudkollen, med bankende hjerte, tunga ut av kjeften og ubeskrivelig bakglatte ski.
Resultatlista ble også bemerkelsesverdig lik forventet tidsprestasjon. Min trøst var at jeg i alle fall holdt han i C-oppgangen bak meg. Det ble med det ene rennet. På den tiden hadde vi også begynt i Speidern eller rettere sagt Ulvungen som det het fra 9-11-årsalder. Nabogutten og jeg ble aldri særlig gode venner. Han likte å dominere og jeg likte ikke å bli dominert. Således ble vi i Ulvungen begge plassert som ledere, han for rødt kull, jeg for blått kull. Vinteren 1956 skulle Ulvungen ha skirenn. Vi hadde dratt på overnattingstur til Sørskogen i Lillomarka lørdag ettermiddag. Neste dag skulle skirennet holdes. Nabogutten hadde allerede vunnet og gikk triumferende rundt. Han var veltrent og så vel ingen seriøse utfordrere i meg eller noen andre «småkrek» fra Løren og Keyserløkka. Glemmer aldri uttrykket i ansiktet hans da våre utmerkede kvinnelige ledere Akela (Inger L.) og Baloo proklamerte at troppen skulle avvikle slalåmrenn i bakken bak selve hytta. På toppen av det hele gikk det ikke annerledes enn at flertallet kjørte ut i en skarp høyrekurve mens jeg selv anvendte avansert plogkjøring der og ellers kostet på i de lette partiene. Det endte med seier og en flott diplom som jeg etter 69 leveår må innrømme nok blir min eneste seier innenfor skiløpingens kunst. Ellers trakk Torshovdalen oss til seg som en magnet vinterstid. Særlig skihopp interesserte meg, akkurat som min far som hadde vært en habil hopper i yngre dager oppe i Hedemarken.
Vi lagde stadig små hopp hvor vi spratt kanskje 4-5 m. Var vi heldige og det var søndag, kunne far dukke opp, iført ski og rel. gammel, hvit anorakk. Han hadde ennå ikke nådd fram til sitt 2. hjerteinfarkt og hadde fått litt friere tøyler av legene på Ullevål. Han tok lengre fart enn oss og hadde et voldsomt fraspark før han lett svevde 10-12 m i rel. opprett stilling. Dette var nok hans originale stil fra 1927 da han 18 år gammel avsluttet sin karriere med 69,5 m i Gjøslibakken i Vang – selvsagt med fall, men langt var det. Mener bestemt at 100m lengde i skihopp først ble passert i 1938 av en østerriker. Far var nok forut for Kongsbergknekken også, som Ruud-brødrene vant utallige seiere med i 30-årene. 1956 var den vinteren jeg fikk bli med i Holmenkollen for første gang. Far var nå så sprek at jeg satt over skuldrene hans og kunne herfra bivåne hvordan finske Anti Hyvarinen vant med en stil der haka lå klistret til skituppene framover.
Alle små gutter har en periode der de ønsker å være blåkopi av sin far – i hvert fall hvis faren tar seg godt av dem. To år senere hadde jeg sett en rekke hopp-konkurranser mellom Sinsen og Rosenhoff for litt eldre elever. Siden far hadde plassert en rekke små sølvpokaler vunnet i hopprenn, over min bokreol på gutterommet ante jeg et lite forventningspress.
Tiden var nå moden for å komme et nivå høyere. De to skolene brukte alltid et hoppstillas nederst i Torshovdalen, omtrent rett ut for Joh. Selmersgate. Tidligere så det alltid høyt og truende ut, men jeg var blitt 12 år og nå skulle uhyret overvinnes. Dessverre var det alt blitt senvinter og mildværet hadde gjort føret isete. I tillegg hadde mørket kommet. Jeg skred likevel til verket og kom meg opp i stillaset. I mørket så det ikke lenger så høyt ut. Jeg var dessuten alene. Skia ble spent på og utfor kanten bar det. Nå begynte marerittet. Tidlig i ovarennet merket jeg at venstre binding hadde løsnet. 1000 tanker for gjennom hodet, men jeg hadde ikke mange valg. Jeg svevde så ut i det mørke tomrommet på en ski og håpet vel på et mirakel. Men det kom ikke. Jeg landet på h. ski og datt selvklart mot venstre. Hoppet var neppe lengre enn 10-15 m, men det gjorde vondt. Mens jeg skled ned det isete, ruglete unnarennet og ble slått både gul og blå hadde jeg bare en tanke i hodet. Aldri mer - aldri mer skulle jeg være dum nok til å utsette meg for slike pinsler igjen. På en måte gikk jeg derfor lettet hjem. Hopp-karrieren var nå over og det var sikkert like greit.
Superlæreren tar over
Med 4.klasse kom vår nye klasseforstander, Alf R. Gillebo- skolens desidert beste pedagog. Hvorfor? Han var empatisk- pedagogisk- kreativ- med stor drivkraft – og selv kunstnerisk med fin hånd for tegning, maling og teateroppsetninger. Vår innmarsj 1.dag ble organisert av Jan A. (ingen turte mukke) og besto av to snorrette kolonner - egentlig bare gjort militaristisk på fleip. Men han husket det i sin festtale på klassefest hos oss 25 år etter. Det var den meste imponerende start han hadde sett av en ny skoleklasse noensinne. Han var så god pedagogisk at jeg nå slapp å gjøre lekser, iallfall nesten. Det var nok å følge med i timen, så satt det meste spikret. Men det aller flotteste han presterte var den positive omtalen på foreldremøtene. Her må han ha lagt på litt ekstra og skrytt mang en pode opp i skyene. Selv var jeg ikke beruset av egen dyktighet og viste om flere i klassen som gjorde det bedre på prøver og lignende. Men mor og far kom hjem, begge med stjerner i øynene og omfavnet meg i senga der jeg egentlig skulle vært i søvn. Det var liksom ikke måte på. Barndommens lykkeligste øyeblikk? Etterdønningen av disse foreldremøtene lå tett opptil. I følge ryktene hadde han 50 år gammel giftet seg med enka etter han som eide Foss jernstøperi og satt således «godt i det» med villa på Tåsen i Nygaards alle og sikkert god økonomi. Generøs som han var, delte han godene med oss, sin lille klasse av 10-åringer. Siden han også hadde oss i skrivning, så han straks et ønskverdig forbedringspotensiale. Han inviterte derfor til premiert konkurranse i skjønnskrift og pedagogisk nok, vinneren var ikke han med penest skrift, men han som bedret seg mest. Vi skrev og skrev derfor den høsten og til slutt vant Tor Lars med Ulf som nr. 2, begge fikk overdådig svære bøker med dyrene i Afrika og lignende. Selv fikk jeg 4.premie som var en slipsnål av gull med same og reinsdyr, kjøpt hos gullsmed H.G Olsen i Vogts gt. 58. Eget slips hadde jeg ennå ikke, men jeg var godt fornøyd med en premie for fremtiden. I tillegg hadde jeg tilegnet meg en håndskrift som ble oppskrytt i mange år etterpå.
Det var således viktig å være flink. Han var så inspirerende at flere av oss rakk opp hånda og ba om å bli hørt i leksa. Spesielt gjaldt dette små snutter fra bibelhistorien som var lette å huske og lette å gjengi ordrett. Flere i klassen var litt anti-lekser, slik at det bød seg mange muligheter. Til slutt var jeg involvert i en slags huske-konkurranse i avhørt bibelhistorie med Erik som endte 22-21 det skoleåret. Husker ikke hvem som hadde flest, antagelig var det han.
Skoleåret forløp således rimelig greit. Jeg trivdes og fikk til mye, men på to områder sto det ikke så bra til. Folkeskolen hadde nemlig to traumatiske scenarioer.
- 1. Tvangsbespisning om morgenen -også kallt Oslofrokosten.
- 2. Tannrøkt og alt dets vesen.
«Matern»
Oslo kommunale skolebespisning var sikkert bra for mange, men for meg innebar den noen av mine verste opplevelser på folkeskolen. Ideen var sikkert utmerket, spes. rett etter krigen da det ikke var flust med hverken penger eller mat i gjennomsnittsfamilien. Utover i 50-årene tok levestandarden seg opp, mye takket være handelsflåten som var 3.-4.størst i verden og sosialdemokratiet som bygde opp landet. Denne frokosten hadde derfor ikke samme betydning lengre. Men det fortsatte, sikkert fordi mange foreldre fikk det litt lettere i travle morgentimer. Det var jo nettopp de, foreldrene, som fikk denne forespørselen fra skolen, og det var de som avgjorde. Det kan neppe ha vært noe vanskelig valg, uansett hva vi barn sa og ønsket. For det første visste de ikke hva vi gikk til siden de aldri selv hadde opplevd noe lignende. For det andre var det lettvint, bare å sende poden avgårde, dermed var en viktig del av ernæringen sikret. Hvem kan egentlig klandre dem?
Dessverre var ikke denne frokosten det idylliske, morgenfriske måltidet de håpet på. Tvangsbespisningen var nettopp det ordet betyr – tvang. Her fikk skolens mest autoritære lærere boltre seg.
Oppmøte før kl. 08.00 presis i den store matsalen ved øvre inngang mot Lørenveien. Kom du hit 5 sek. for sent var det bare å stille seg i kø til et oppsamlings-heat som fikk marsjere inn ca. 10 min. senere under øredøvende utskjelling av nidkjære lærere. Spes. lærer Aalborg deltok ofte i disse seansene med utspørring av hver enkelt, hvorfor sent, hadde vi ikke lært folkeskikk, etc. Hele tiden mens han dundret en pekestokk i bordet slik at vi skvatt til. Opptrinnet hadde sikkert en viss underholdningsverdi for de morgenfriske, vellykkede som satt i salen og tygde fornøyd. Men for oss morgentrøtte var det hele så ubehagelig at vi skjerpet oss kraftig de neste ukene, noe som vel også var meningen. Vi fikk til slutt sette oss og påbegynne et måltid jeg siden aldri har savnet. Dessverre var jeg litt kresen i matveien og sikkert derfor i tynneste laget under oppveksten, men her var jeg ikke kommet til riktig sted. Greit nok med en meny av grovbrød, 4 skiver, gjerne med geitost el. gulost, nypesyltetøy, leverpostei, kaviar eller rogn, men jeg kunne ikke fordra de tre sistnevnte. En liten flaske melk, på sommerdager ofte med snerk i toppen, og en liten gulrot eller appelsinbit tilhørte også måltidet. For å bli kvitt de uønskede skivene måtte jeg da bytte og nesten alltid satt jeg igjen med 4 skiver brunost etterpå. Ikke at brunost er ille, men slitsomt fordi det var hele 4 av dem. Dette ble etter hvert svært tørr drøvtygging da melkeflaska altfor raskt var drukket opp. Og så hadde vi tidspress, måtte være ferdig til 8.45 da det ringte inn til 1.time.
Vi ble passet på av hvitkledde «matdamer», myndige matroner som var akkurat passe påpasselige. Bråket noen for mye, var det rett ut i skammekroken på kjøkkenet. Mange var likevel snille. Vi kunne se på dem at de selv hadde hatt en liten gutt i kosten, en gang for lenge siden. Det var noe med måten de myknet i øynene når de så på en liten stakkar som hadde gjort noe klønete, veltet en flaske melk eller lignende. Da var de raskt der og tørket opp, helt uten bebreidelser. Bare en ting var urokkelig. All mat måtte konsumeres før man slapp ut, det hjalp ikke at det ringte inn til 1.time. Dessverre bedret min morgenappetitt seg ikke med årene, og det var grenser for hvor mange ganger jeg kunne komme for sent.
Men jeg ble eldre og gled inn i puberteten, noe som på en måte løste problemet de to siste årene. Gutta i klassen var nå helt uten skrupler, og jeg må med skam innrømme at også jeg smuglet en og annen skive ned i bukselomma, rakk opp hånda, ble innvilget utgang og smøg meg så ut i skolegården der skivene diskret ble lempet opp i søppelkassa før jeg løp av sted for å rekke første time. Kjente nok et stikk i samvittigheten, men det gikk fort over. Måtte alle sultne barn i Afrika se i nåde til min sjel. Men velstandsutviklingen gikk sin gang og sånn ca. 1970 døde skolefrokosten ut – dessverre altfor sent for mitt vedkommende.
Epilogmessig kan det sies at gastroenterologisk ekspertise var lite utbredd på den tiden i befolkningen. Alt har jo sin forklaring. Hvordan skulle min stakkars mor kjenne til at inntak av mat rett før leggetid medførte halvfordøyde matrester i mavesekken som igjen førte til kvalme og appetittløshet neste morgen. Hun var jo bare overlykkelig når jeg endelig, langt ute på kvelden ble sulten og hun fikk dyttet i meg noen brødskiver med nøkkelost, stabburpølse og lignende, gjerne mens jeg lå og leste en av mine utallige guttebøker på senga. Dette hadde også katastrofale følger for tannpleien, men det skal jeg komme tilbake senere.
Dagligliv før TV overtok oss
Mye var bedre i 50-årene. Først og fremst hadde vi bedre tid til oss selv og ikke minst til andre. Nasjonen var i ferd med å reise seg etter 5 tunge okkupasjonsår. Mange i Oslo arbeidet 9-16 og mødrene som nesten alltid var hjemmeværende, hadde da alltid middagen klar når husbonden kom hjem med trikken kl. 16.30. Deretter var det kaffe, litt avis og kanskje noe interessant på radioen. Selv hadde jeg lyttet til radio hver morgen kl. 10 i førskoletida da Anne Cath. Vestly la ut om Ole Aleksander Filibom-bom-bom og alle hans opplevelser. Etter hvert skulle hun skrive hele 12 bøker om ham. Nå var det mer hørespill, spørrekonkurranser, og lignende vi lyttet til før vi barn etter hvert måtte legge oss.
Delte de første årene barneværelse med min 4-år yngre søster, hun i underkøya, jeg selv i overkøya. Det andre barneværelset var delegert til vår storebror som bare sporadisk bodde der, innimellom toktene på de syv hav. Han gikk disse årene gradene på maskinistskolen og jobbet ellers mye skift på Sjursøya. Det sistnevnte var nattarbeid og medførte utsoving til langt utpå ettermiddagen. Dette var en dårlig kombinasjon siden vi til tider bråkte ganske mye i naborommet. Da sto han plutselig der, rød i ansiktet med håret ut til alle kanter, og hylte av raseri. Jeg har nok til dags dato aldri sett en så sinna mann.
Da hadde jeg et betydelig bedre forhold til familiens andre av hankjønn, min far. Vi forsto hverandre alltid, og han tolererte min sprudlende livlighet betydelig bedre enn min mor, kanskje kjente han igjen mye fra sin egen barndom. Jeg var derfor veldig glad i min far, og noen av barndommens høydepunkter var da vi dro ned til sentrum, og jeg kunne ha ham bare for meg selv. På slike helgedager skulle far alltid innom bilbutikker og prøvesitte Hillman Minx, Vauxhall Victor o.a. av tidens moderne biler. Han hadde førerkort fra 1929, men måtte vente enda noen år før økonomien tillot bilkjøp. Hvis mor og søster var bortreist, kunne vi gå på restaurant. En gang på Engelborg nedenfor Carl Berner plass spiste vi fiskeboller, og jeg ble gruelig mett. Spurte da forsiktig om jeg kunne slippe resten av maten. Dette hadde aldri blitt tillatt av min mor, men far tillot dette, med en varme i stemmen som jeg aldri har glemt.
Jeg hadde en umettelig appetitt på guttebøker og blader. Av sistnevnte var nok «Illustrerte klassikere» favoritten. Her kom de store på rekke og rad: De tre musketerer, Marco Polo, greven av Monte Cristo, osv. Jeg må ha lest 100-vis av guttebøker – de fleste bra, men noen gjorde mer inntrykk enn andre. Hvilken liten gutt har ikke grått seg gjennom «Den siste mohikaner» eller «Når villdyret våkner».
Fra storebror hadde jeg arvet Tarzan bøker, Bomba var en nåtidsvariant over samme tema, Davy Crockett (kr. 4,85 pr. bok), Stompa og så var det alle typer fly bøker, mye med spenning fra blitzen over London 1941 med spitfire, hurricanes, stukas, osv. Men min desiderte favoritt var Hardy guttene. Disse sjarmerende guttedetektiv-romanene samlet jeg på og hadde vel i min stormaktstid alle de 30 først utkomne. Det var egentlig lett å samle. Vi gutta kjente til et antikvariat i City-passagen mellom Pilestredet og Akersgata. Her kunne vi selge brukte bøker for 2 kr og kjøpe andre for 3 kr. På bursdager og lignende hendte det at vi fikk to av samme eksemplar og da bar det fort ned til antikvariatet, gjerne med Ullevål hageby-trikken som gikk rett forbi.
Ellers var det en slags sportsgren å følge etter ravende, fulle menn nedover gata. Med dem skjedde det alltid et eller annet, enten de ravet avgårde til de snublet og falt eller rett og slett sovnet med ryggen mot en husvegg. Smågutter fant spenning i slikt, og det var kanskje like greit å venne seg til fruktene av et havarert ekteskap kombinert med lønningsdagens kortvarige gleder. Av andre raringer husker de fleste Bitten, han som alltid gikk først i toget etter hornmusikken, noe flere av de andre har skrevet mer om. Men den rareste av alle orginaler var nok Asbjørn med kjerra. Han var småvokst, kanskje 140 cm høy, med et gammelt, smalt, gulhvit, rynkete ansikt. Han hadde ikke mongoloide trekk og må ha vært en slags kretin, jodmangel-dverg. Trolig hadde han vokst opp i Lesja, Lom eller Vågå der slikt jordsmonn fantes. Kan ikke huske han sa noe, kom bare tuslende med den blå kjerra si lastet med flasker, jernskrot o.a. henslengte ting som han sikkert fikk avsetning for hos skraphandlerne.
Men innimellom kunne det skje underlige ting – også på Sinsen. En mann hadde plukket opp en alvorlig trafikkskadd mann på Gjelleråsen og kjørte ham sporenstreks til nærmeste sykehus som var Aker skh. Her ble han merkelig nok avvist og henvist med den alvorlig skadde til Legevakta i Storgata. Dette frustrerte sjåføren så voldsomt at han etter passering Sinsenkrysset fikk hjertestans, ventrikkelflimmer eller lignende og falt død om over rattet. Bilen skar så ut, tvers over motgående kjørefelt, over trikkesløyfa og vippet så over en voll før den 4 m nedenfor havnet i gjerdet 3 m fra vår blokk. Hvordan det gikk med trafikkofferet forteller ikke historien, men den kolliderte bilen sto nå der smadret mot vårt gjerde i flere dager etterpå og vitnet om at en ulykke sjelden kommer alene.
Min stakkars far måtte også ta sin del av uheldige kjedereaksjoner, dog uten ovenstående alvorlige konsekvenser. Han lot seg villig operere for kron. bihulebetennelse og alt forløp tilsynelatende såre vel. Det hverken han eller operatør viste var at han led av alvorlig Formalin-allergi. På den tiden ble alt kir. op. utstyr renset i Formalin og dette medførte nå dramatiske konsekvenser. Far fikk raskt allergisk eksem over hele kroppen og måtte bandasjeres inn til de grader at han lignet på Michelin-mannen i reklamen. Kun en liten stripe over øynene var åpen. Ble med mor til Ullevål sykehus for å besøke ham. Tålmodig sto vi utenfor hovedporten ved Kirkeveien og ventet på at klokka skulle bli 18.00. Da åpnet de porten og et hav av mennesker strømmet inn. Visitt-tida varte til 19.00 og da måtte vi alle være ute igjen. Heldigvis har helsevesenet gått framover og for lengst avskaffet dette anstaltmakeriet.
Tannrøkt og alt dets vesen – og uvesen
«Heksa» het vår skoletannlege og ikke uten grunn. Hun var en dame i 50-60-årene med krøllete, grått hår som sto ut i beste Jimmi Hendrix-stil. Legg i tillegg til et bryskt, grettent lynne hos en sikkert overarbeidet kvinne så har du fattet personligheten. Også hun ble sikkert en gang navngitt i dåpen, men dette navnet nådde aldri noen gang våre ører.
I 50-årene var tannhelsen fortsatt ikke helt god i befolkningen. Mesteparten av forrige generasjon hadde hatt det enda verre, og de fleste hadde innsatte tenner som havnet i et vannglass på nattbordet hver kveld. Mange var derfor ikke spesielt på alerten når det gjaldt egne barns tannpleie. Fluoren var ennå ikke kommet og heller ikke frykten for kvikksølvallergien som antok hysteriske former noen tiår senere.
Det gikk altså i boring og innsetting av amalgam i alle kaviteter – små som store. Fra 6-7-årsalder når 20 melketenner langsomt ble felt ut til innbringende inntekt av 1 krone i et vannglass neste morgen, til ca. 12 årsalder da de siste varige tennene spratt ut, hjørnetennene eller caninus på fagspråket. Det var et svare styr med innkalling til tannlegen hvert halvår. Helt uanmeldt sto plutselig en hvitkledd tannassistent i klassedøra og proklamerte hvilke to som skulle til tortur den dagen.
De få som returnerte med «null hull» skrevet i ansiktet var de virkelig vellykkede med sikkert påpasselige foreldre som startet tannpuss med de små fra første melketann og oppover. Øvelse gjør mester og vanens makt er stor. Vi andre, den store pariakasten, var de som måtte lide. Bedøvelse så vi aldri noe til, og de gammeldagse borrene bråket så voldsomt i relativt kort avstand fra ørene at det omtrent nådde lydnivået til et pressluftbor hos en veiarbeider. I tillegg måtte hun stadig bruke luftblåsere for å se bedre med sine eldre, bebrillede øyne. Luft rett inn i åpen kavitet medførte selvsagt isingssmerter langt ned i tannrota.
Selvsagt ligger hovedansvaret for manglende tannstell på eieren av tennene, men jeg var liten og kunne sikkert hatt glede av noe bedre prioritering av mine foreldre. En skarve tannpuss hver kveld ble altfor lite, spes. når jeg alltid skulle lese og spise på senga etterpå. I tillegg var lillesøster og jeg temmelig glad i søtsaker selv om det mest forekom på lørdager og i jula.
Mange av oss fikk derfor gjennomgå hos heksa, år etter år, med ofte 10 hull i slengen. Dette pågikk helt til mitt 13.år da hun innbitt hveste ut at om jeg nå ikke tok dette alvorlig, kunne jeg ønske meg gebiss til konfirmasjonen. Uttalelsen kvalifiserte ikke til sjarmørprisen det året, men den satt, midt i sikringsboksen, og fra nå av ble det tannpuss både morgen og kveld og alltid siste måltid før tannpussen.
I tillegg til alle «svartingene» hadde jeg også andre feil, nå i tannstillingen. Dessverre sto tannrekken over og under akkurat mot hverandre, og jeg ble erklært «underbitt», litt urettferdig i mine øyne. Dette medførte brev med hjem med anmodning om privat odontologisk løsning av problemet. Mor og far nølte ikke lenge og plutselig satt jeg på trikken ned til tannlege Numedal i Trondheimsv.12. Denne eldre herre, minst 60 år med grått hår, startet det hele med å trekke to tenner i underkjeven, de to bak «caninusene», selvfølgelig omtrent de eneste to jeg hadde uten hull og plomber. De lå etterpå uskyldsrene og hvite i håndflaten min, det var til å gråte av. Deretter ble en metallring med liten krok banket ned rundt tanna bakenfor og en metallbøyle plassert foran de utpekte undertenner med en stram gummistrikk som ble hektet på kroken på begge sider. Han strammet det hele med stadig nye strikker som medførte såre undertenner for meg i flere uker hver gang. Opplegget var nok ikke spesielt nytt, men det fungerte! Langsomt ble mine undertenner presset bak overtennene, der de egentlig hørte hjemme. Det sørgelige var at med et hav av «svartinger» fra før pluss denne bøylen så nå tannpastagliset mer ut som sølvverket i Kongsberg, og jeg lot derfor helst være å smile denne tiden. Mener jeg tok trikken ned til nr. 12 et års tid til nye kontroller og «oppstramming» av bøylearrangementet. At bøylen var god oppsamler for matrester og bidro til litt ekstra tortur hos heksa, var jeg aldri i tvil om. Det var derfor en riktig solskinnsdag da det hele var over.
Men det fantes de som hadde det betydelig verre - med mer dramatisk bøyle. Verst ute i så måte var nok Torill G i nabooppgangen. Hun var svært skoleflink på den tiden. Satt alltid og gjorde lekser. Kan ikke huske at hun en eneste gang var ute i gården for å leke i barneårene enda vi var jevngamle. Torill G var modig og meldte seg på i datidens store radiospørrekonkurranse “Kvitt eller dobbelt“ med Rolf Kirkvaag. På Marienlyst presterte hun også å vinne toppgevinsten - hele 80 kr. Havnet deretter på førstesiden av nyhetsbladet «Aktuelt» som 11-12-åring med bredt glis og overkjevebøylen smurt utover hele tittelsiden. Med min bøylefobi og skrantende tenner var det et bilde som fikk grøsset til å gå langt nedover ryggen på meg. Husker også at hun ble møtt neste dag av jentene i klassen i skoleporten og båret på gullstol helt opp i klasseværelset. Det må ha vært den største dag i hennes liv.
Da TV kom
Vi hadde vel alle hørt noen år om denne fantastiske oppfinnelsen som tok USA med storm i 50-årene. I mars 1958 dukket de første TV-apparatene opp hos radio-forhandlerne i Oslo, gjerne påslått med prøvesending ut til allmuen fra butikkvinduene. Det samlet seg da en anselig mengde skuelystne utenfor disse vinduene, gjerne om kvelden, etter arbeidstid. Kombinasjonen av mørk vinternatt, bitende kulde og disse små apparatene som ga fra seg et blå-hvitt, flimrende bilde vil for alltid sitte i minnet.
I tillegg var det ishockey-VM i Oslo, selveste A-gruppa på Jordal amfi, med Canada i spissen. Vi smågutter hadde gratis adgang på kamper tidlig ettermiddag, gjerne litt mindre gode lag, liksom for å fylle opp tribunen. Mener jeg så Polen mot Finland en dag, etterpå bar det rett ned på hjørnet av blokka til Jarlen kino der TV-forhandleren i sitt vindu bydde på den utsolgte kveldsrunden med topplag som Canada, Tsjekko, Sverige, osv. Og der ble vi stående, helst til storkampen var over. Ble en stor beundrer av Canada etter hvert, selvsagt var de best og vant VM suverent. Ville vært interessant å vite hvor mange østkantgutter som så sin første TV-sending utenfor akkurat denne butikken.
Tom S. i klassen hadde en driftig far som allerede høsten 1958 hadde skaffet familien sin en TV. Som eneste gutt i klassen med TV var Tom nå i særklasse den mest populære. Påtrykket var til tider så stort at han måtte sette opp ventelister i tykke kladdebøker for å etterkomme behovet. Vi valfartet til Nordre Åsen for å få audiens en skarve halvtime – han rakk vel 3-4 på en kveld. Så vidt jeg husker hadde han ikke søsken slik at foreldrene syntes det var greit med et guttebesøk av gangen. Dette monopolet nøt han ganske lenge selv om det vi fikk se var kun noen skarve prøvesendinger og ikke av all verdens kvalitet. Men den gang var selv pause-gullfiskene severdige.
Utpå høsten 1959 hadde far kommet så langt at han innså at et slikt apparat etter hvert ville bli obligatorisk. Innkjøpet var alt gjort og vi var lovet apparatet den dagen England skulle spille mot fjorårets VM-toer Sverige på selveste Wembley stadion i London. Tror det var ca. 28.okt. Selvsagt ble det kluss med leveransen, noe som førte til dyp depresjon for husets pode. Men min ofte empatiske far viste råd. Han ordnet det slik at familiens fotball-fanatiker fikk komme ned i TV-butikken, rett ved siden av Saga kino, og se kampen der, mener det må ha vært en lørdag ettermiddag. Husker ennå resultatet, 3-2 til Sverige, scorer Agne Simonsson bl.a.
Mener jeg var nr. 2 i klassen med TV hjemme. Avstanden opp til meg fra Schouterrassen var bare halve den opp til Nordre Åsen. Dette medførte stort påtrykk. Spesielt noen uker senere da klassens skuespill på foreldremøtet ble filmet av NRK og fremført på «Barnas dagsrevy» som jeg mener var en tirsdag kl. 18. Her nyttet det verken med kladdebøker eller kort-audienser. Det var bare å åpne slusene og stua hjemme var overfylt til trengsel da sendingen startet. Alle i klassen ville jo se seg selv på TV selv om det hele ikke varte mange sekundene.
Heldigvis dukket den ene fornøyde poden med TV hjemme opp etter den andre i ukene etter. Tror nok mor og far var godt fornøyd med utviklingen og snart var pågangen på dørklokka normalisert. Tror også naboene var godt fornøyd siden heisen ble mer tilgjengelig. Noen av gutta i klassen likte å ta heisen opp og ned en stund etterpå, noe som ikke ble sett på med blide øyne av utålmodige naboer. Kvaliteten på sendingene tok seg også opp ettersom NRK-TV stadig kom nærmere offisiell åpningsdato som var i juni 1960. Etter hvert ble det riktig bra med stadig flere importserier som Robin Hood, Perry Mason, osv. samt sportsendinger som kapproing på Themsen mellom Oxford og Cambridge og hesteveddeløpet Grand National.
Speidern
Etter 2 år i Ulvungen rykket jeg opp til 3. Sinsen speidertropp i 1957. Troppen hadde hovedkvarter i en brakke/ombygd buss som lå rett ved jernbanelinja i Båhusveien nedenfor Sinsen folkeskole og nabobarnehaven.
I tillegg disponerte troppen over en rekke laftede tømmerhytter høyt oppe Hakadal, på åstoppen bak Glitre sanatorium, perfekt til helgeutflukter, både sommer og vinter. Vi hadde ukentlige møter i brakka og gjerne oppmøte lørdag ettermiddag på Grefsen stasjon der vi tok toget til Åneby. Det bar så tvers over dalen til de stupbratte bakkene bak Glitre. Med fysikken til en gjennomsnittlig 11-åring var ryggsekken ofte i tyngste laget, så de fleste av oss forble i en slags 90 grader-knekk stilling etter ankomst hytta. Det tok flere minutter å rette seg noenlunde opp igjen.
Hyttene var gammeldagse med vedfyring og hems på loftet der vi sov i våre soveposer. Man lærer mye om sosial adferd i en slik guttebande. Nabogutten og jeg var de eneste fra vår skoleklasse, de fleste var fra Løren og Keyserløkka, ikke akkurat vårt nabolag. Skjønte aldri helt hvor det ble av gutta i klassen, men et par av dem ble med i 2. Hasle speidertropp som hadde en heller kummerlig brakke plassert midt mellom to parallelle jernbanelinjer lengre nede i Båhusveien.
Ble først plassert i Haukepatruljen før jeg etter hvert rykket opp som patruljefører for Ekorn-patruljen. Navnet sier vel det meste om den faglige tyngde vi hadde hos ledelsen. Det var full sommer da vi skulle på vår første store utflukt med teltovernatting i 1957. Mener vi tok toget til Movatn og så gikk til Sinober i Lillomarka. Nabogutten hadde eget, hvit tomannstelt som vi skulle sove i. Troppen slo leir i bakken bak Sinober og langt utpå kvelden hadde de fleste falt til ro i sine soveposer. Våknet av blærespreng utpå natta og kikket til min store overraskelse rett opp i stjernehimmelen. Teltet var rett og slett borte!
Vekket raskt nabogutten og så hvordan hans øyne utvidet seg i takt med overraskelsen. Det var et rart syn. Etter litt søking fant vi til slutt det lille hvite teltet slengt opp mot et grantre ikke langt unna. Det fine var nå at vi rolig satte opp teltet vårt på samme plass og sa ingenting neste dag. Det som skulle bli så hylende morsomt for enkelte skjemtegauker neste dag ble rett og slett tidd i hjel. Sikkert til ergrelse for enkelte fjortiser o.a. Da jeg kom hjem fra den turen fant jeg tunge steiner snedig lagt i lommene på ryggsekken for å øke vekten, men det merket jeg aldri siden det var mest nedoverbakke hjem. Hvilken sjarmerende bande småtroll! Heldigvis opplevde vi aldri slike ting senere.
Speiderårene gikk fort. Særlig glad er jeg for den glimrende opplæring vi fikk i all slags friluftsliv, kart og kompass, orientering, tenne opp bål, også om vinteren, overnatting under kummerlige forhold, osv.
Vi hadde stadig store Oslo-mesterskap, spes. mye konkurrerte vi i Østmarka som jeg den gang ble lommekjent i. Ellers var det flaggparader, spes. på St. Georgs dag 23. april, mener vi da hadde gudstjeneste etterpå i Domkirka på Stortorget.
Hverdagene om vinteren gikk ofte til merkekvalifisering som ble fremlagt på de ukentlige møtene, enten det var å ta filatelistmerket, botanikermerket, osv. Hvert merke medførte nye distinksjoner på uniformen som ga øket prestisje. Det var også viktig å få ledererfaring, ta gode og raske avgjørelser og ta seg av sin lille tropp, enten det var hyggelige medløpere eller vanskelige dissidenter.
Speidern kunne utenifra virke som en litt paramilitær organisasjon og hadde nok sin storhetstid rett etter krigen. For eksempel hadde de viktige oppgaver som bærere av nasjonsplakatene ved innmarsjen på Bislett under åpningen av OL 1952. Alt detaljert filmet og gjengitt utallige ganger på Filmavisen i Carl Johansgate der vi kunne sitte så lenge vi ville for en 50-øring i årene etterpå.
Uniformeringen og oppbyggingen med tropper, troppsførere, distinksjoner, osv. minnet mye om det militære. Mange tror derfor dette hadde nær tilknytning til verdenskrigene, men speiderbevegelsen ble faktisk grunnlagt av Lord Baden-Powell i 1907 med bl.a. boka «Scouting for boys» som kom ut 1908. Flere speiderkorps og patruljer ble samme år startet i Kristiania og i februar 1911 ble Norsk Speidergutt-Forbund stiftet. At det medførte edle motiver røper speiderløftet: «Jeg lover efter evne at søke at gjøre min pligt mot Gud og fædrelandet».- «Praktiske, selvhjulpne, sunde friluftsmennesker, gode borgere og sunde kristne vil forbundet søke dannet av de gutter som der blir med. Et bedre maal kan det heller ikke sætte seg.»Vi var således i de beste hender og kravet om å gjøre minst en god gjerning hver dag har jeg siden aldri hatt vondt av.
Sinsen skoles strykeorkester
Fiolin var ikke helt min stil, men andre hadde sansen for det, bl.a. selveste Sherlock Holmes som visstnok alltid måtte spille fiolin når han riktig skulle samle tankene for å løse et kriminalmysterium.
Uten noen sammenligning for øvrig måtte min lille søster også spille fiolin, gjerne i siste liten, dvs. en halvtime før de ukentlige øvelsene på Sinsen skole.
Hastverk er lastverk og siden hun ellers aldri spilte, ble disse lydprøvelsene slitsomme for mine ører som holdt til i naborommet opptatt med tunge lekser på realskolen. Hun startet vel i 1960 ca. 10 år gammel. Far hadde akkurat trukket seg tilbake som styreformann i borettslaget etter 10 innholdsrike år og lot seg raskt overtale til formannsjobben i strykeorkesteret.
Strykeorkester hadde egen fin uniform med røde vester og mørkeblå foldeskjørt/bukser. De spilte ofte ved store anledninger på skolen som foreldremøter, 17.mai, julekonserter og lignende.
Fars styrke var det organisatoriske og han tok orkesteret til nye høyder da han etter hvert fikk arrangert utflukter med planlagte konserter sammen med andre orkestere både i innland og utland. Således hadde de turer med Danskebåten både til Frederikshavn og Aarhus, inklusiv tur til Ebeltoft. De hadde også flere turer på Oslofjorden og en langtur til Trondheim og Røros.
Som nøytral tilskuer kunne jeg ikke unngå å legge merke til at orkesterets store stjerne var Lasse J. på min alder, men han hadde visstnok en fraskilt far som var musiker og således noe å slekte på.
Far må ha vært formann fram til 1966 da min søster avsluttet sin «karriere». I takt med mindre skolekull avtok nok interessen gradvis, og orkesteret må ha opphørt rel. tidlig i 70-årene.
Det store fotballåret 1959
For andre var nok ikke dette året spes. minneverdig i norsk fotballhistorie, men for meg ble det året da min fotballinteresse tok helt av. Riktignok hadde jeg vært med litt før også. Kom vel med på klasselaget i 1956/57. Husker antrekkskravet var blå kortbukse (med splitt), rød skjorte sydd av blåtøy som mor måtte lage, og rød-hvite strømper. Bommet litt på sistnevnte da det viste seg at jeg hadde kjøpt Fredrikstad-strømper med hvite tverrstriper, noe som aldri ble tilgitt av de mest fanatiske Skeid-tilhengerne i klassen.
I tillegg hadde jeg en sesong på Hasles lilleputtlag 1958. Dette ble aldri det helt store i en svært liten klubb, men jeg husker debutkampen på Bjerke travbane der de i mange år hadde flere tverrgående fotballbaner innenfor løpovalen. Det er vanskelig å glemme debutkampen mot Refstad der jeg scoret mitt første mål. Vi hadde nedoverbakke i 1.omgang og ledet komfortabelt 3-0 før alt ble snudd etter pause da de andre løp nedover og i tillegg hadde en lang slamp som var 50 cm høyere enn oss andre (neppe < 13 år) og nå fant ut at store buer var tingen. Han sparket og sparket og målene rant inn over hodet på vår lille keeper i det store, store målet – til slutt ble det 6-3 til dem. Men nå altså 1959 hvor jeg trolig var på bortimot hver eneste kamp over 2.divisjon i Oslo-området. Skeid, Lyn, Frigg og VIF spilte alle i den såkalte trikkeserien (2.div.) det året. Med min lille, sorte autografbok var jeg innom alle arenaer og passet opp spillerne etter kampen. Har ennå boka som sikkert inneholder 110-120 navnetrekk av de beste det året, inklus. landslaget, Luxemburgs landslag samt norsk og dansk juniorlandslag. Selvsagt var de fleste fra seriefinalen mellom Fredrikstad og Lillestrøm, samt cupfinalen Sandefjord – Viking også med.
Penger til billett hadde vi aldri, men gutta lærte meg fort at det bare var å søke ut en vennlig utseende mann uten barn på vei mot telleapparatet. Han ble høflig forespurt om en av oss kunne passere, som en slags reservesønn, med ham inn gjennom telleapparatet. Ingen sa nei, kontrolløren aksepterte gratis småtass og det hele forløp helt greit. Alle gutta samlet seg så innenfor kontrollpunktet, før vi raskt kom oss opp på store stå og rakk kampstart, som oftest på Bislett. Etter kampen var det flaskepelling på tribunen som var viktig. Panten var 30 øre og med 10-12 flasker var du sikret både cola, en pølse og Progress peanøttpose i kiosken etterpå.
Minnene fra alle disse kampene var mange, men det absolutt beste var å komme seg inn på cupfinalen der gamle Ullevål på store stå-tribunen hadde et plankegjerde bakerst med tverrgående sitteplanke øverst. Her satt vi som småfugler på kvist og så bedre enn noensinne. At fallhøyden bak var litt truende affiserte oss ikke. Skeid var litt baktunge det året, Frigg var full av frispark-syndere og VIF ikke spes. gode. Sammen med radarpartner Ulf endte jeg derfor opp med å melde meg inn i Lyn etter ferien. Vi likte det laget best. Enten vant de 7-1 eller så ble det 1-7, aldri en kjedelig kamp. At Ulfs fetter Knut Nilsen hadde meldt overgang til Lyn fra Sandaker og spilte på A-laget bidro også til valget. I tillegg hadde jeg arvet flotte fotballsko av lille Nils Kommandantvold på A-laget og kompis av min far i Statens Kornforretning i flere år, Adidas med gummiknotter, brukt en sesong og knapt slitte. Nei, valget var enkelt.
Dessverre meldte Ulf seg ut alt året etter og jeg ble relativt alene mot alle klikkene fra Riis eller Majorstua. Angivelig ville Ulfs far at han skulle gjøre mer lekser, men det kan heller ikke ha vært lett å være eneste Lyn-medlem på Schouterrassen.
Hadde mye glede av fotballopplæringen i Lyn. Medlemskapet medførte også gratis inngang på Ullevål der de snart spilte hjemmekamper i Hovedserien de kommende årene. Om sommeren fikk vi trene inne på hovedstadion og der dukket av og til tidligere stjerner som Arne Brustad fra bronselaget 1936 opp og lærte oss hvordan vi skulle ta straffespark og lignende. Og så var det alle kampene – på Frogner stadion, Jordal, Ekebergsletta, Voldsløkka, Grefsen stadion, osv. Etter hvert ble det en slags klikk av oss outsiderne, som ga varige vennskap med mange greie gutter, noe jeg hadde mye glede av senere, i russetida, studietida, osv.
Ellers var det det nesten daglig trening på Muselunden ovenfor Sinsenkrysset. Nå er det tilkommet haugevis med mål, krittet ut bane med internasjonale mål, osv., men den gang hadde vi bare en stor grønn slette der vi stadig utkjempet kamper, enten mot klassekamerater eller mot eldre Skeidgutter, ofte fra Torshov, som ofte var innom. Mye kan sies om den enorme interessen fra publikum og media som stadig har øket på de siste 50 årene. Det har nesten blitt i det meste laget, altfor mange kamper, altfor mye TV-tid, til dels svært overkommersialisert med stadige reklamepauser,osv., men for meg var det alltid 10x mer morsomt å spille fotball selv enn å se på. Dessverre tvang to kneoperasjoner meg til å slutte, altfor tidlig.
Mobbing
Selvsagt forekom mobbing også for 60 år siden og har vel egentlig forekommet til alle tider. Vi får bare være glad til at vi ikke var utstyrt med det elektroniske "krigsutstyret" som dagens ungdom har og som av og til kan gi fatale følger.
I min erindring er mobbing veldig relatert til puberteten. Gutta i klassen var relativt godartede, synes jeg, helt til vi nådde 13-14-årsalder. Da gjennomgikk de fleste store hormonelle forandringer som endret mye, ikke minst personligheten, og absolutt ikke til det bedre. Alle ble seg selv nok, og mer enn nok i mange tilfeller. Vi ble mistroiske, lunete, høyrøstede, grovmålte og foretok stadig verbale bukkesprang både til høyre og venstre. Den miste avvik måtte kommenteres og hånes. Det ble ikke gitt ved dørene. Noen var verre enn andre. Fikk de "satt tenna" i et offer, var det straks medløpere på pletten for å delta i prosessen. Det var et patetisk teater. En i klassen hadde hareskår og fikk gjennomgå for det med "haramynt" og lignende. Han fortalte mange år senere på klassefest at han alltid oppfattet vår klasse som en frisone. Her ble han aldri plaget, derimot de eldre i høyere klasser lot ham jevnlig få gjennomgå.
Så vi var vel ikke blant de verste, men perfekte, det var vi langt ifra. For eksempel midtvinters i et salig snøvær i store frikvarter kunne "jegerhormonene" helt overta styringen. Da ble vi en ustyrlig mobbegjeng som sirkulerte rundt i skolegården på jakt etter gud vet hva. Falt våre øyne på to fra eldste jenteklasse som til stadighet gikk oversminket og med ekstra trange gensere for å fremheve nylig ankomne "strutteboller". Ja, da ble vi farlige. Banden fotfulgte da disse to, helt til frykten lyste ut av øynene på dem, og de begynte å løpe. Det skulle de ikke ha gjort, for nå falt hele "snøraset" over dem og plutselig lå de nederst i en haug av 14-15 fjortiser med store famlende hender. Denne idrettsgren ble kalt soping og skrekkvarsel gikk helt opp til rektor som igjen innkalte guttenes klasseforstandere til moralpreken som etterpå ble brakt videre til oss. Det tok derfor raskt slutt. Ikke overraskende la jeg merke til de to samme jentene under fotball på Muselunden påfølgende sommer. De svermet da rundt med større gutter, gjerne i 17-18-årsalder. Mens vi spilte fotball hadde de romantisk landtur i det høye gresset på nordøstsiden av sletta. At begge fikk barn i 15-årsalder, kan vel ikke overraske noen. Hormonenes veier er uransakelige og kommer tidlig til noen av oss.