Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Masse barn – utfoldelse ute og inne (Erik Skaudal): Forskjell mellom sideversjoner

Perlen var [[Schouparken]], parkanlegget til Sinsen hovedgård som for en vesentlig del ble bevart da gården ble revet for å gi plass til Sinsenbyen. Med kupert utforming og århundregamle kastanjetrær var den et eldorado for lek og utfoldelse, ikke minst for barn og småbarnsmødre.  Med plass til både fotball, huske og karusell, all slags lek, buskas som skapt til gjemsel og løvhauger å hoppe i om høsten, og tilstrekkelig kupert til å være et sted for sklier om vinteren. Bruken av karusellen hadde for øvrig et faremoment: Vi kjørte alltid rundt ”med klokka”, men det kunne bli store påkjenninger når de mer pøblete av de store gutta tok fatt i karusellen mens vi satt der og kjørte den i full fart ”svimmelveien” mot klokka. Parken huset også en barnehage (eller barnepark) som for øvrig neppe var i samsvar med dagens normer hverken hva gjelder inneareal eller pedagogikk - jeg husker godt en ustyrlig gutt som regelmessig ble bundet for å holdes i ro).  De store kastanjetrærne, som antagelig daterte seg tilbake til da gården ble etablert rundt 1840, ga flotte bidrag både estetisk, i form av selve kastanjene som kunne brukes til mange slags formål, og kastanjeblader det kunne bygges hytter av. At parken på slutten av femtitallet ble ofret med sikte på å bygge garasjer for den tiltagende biltettheten ligger tett opptil å betegnes som miljøkriminalitet. Men det ordet eksisterte ikke den gang, og vel heller ikke ordet beboeraksjoner. I ettertid er det nesten uforståelig at det som alle så som en ulykke, ikke førte til noen form for protestaksjoner, kampanjer eller avisdebatt.  I den grad ”utviklinga” var et begrep, var det nok for noe ustoppelig. Dessuten ble det aldri ble noen garasjer og raseringen var i så måte forgjeves. Da gravearbeidene ble satt i gang, viste grunnmassene seg ustabile, det gikk ras som førte til at de nærmeste husene at beboere måtte evakueres, og at prosjektet ble langt dyrere enn anslått. Den endelige prisen ble så høy at bygget måtte benyttes på måter som ga større avkastning enn parkering, og enden på visa ble at parken var ofret for et bananmodneri, reservelager for postverket, og andre kontor- og lagerformål som kunne vært ivaretatt hvor som helst..