Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Masse barn – utfoldelse ute og inne (Erik Skaudal): Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 14: Linje 14:
Sinsenbyen var forbilledlig luftig, grønn og fredelig. I tillegg til den omtalte beliggenheten og avstanden mellom husene var det store friarealer, grøntanlegg, plener og to leke/idrettsplasser.  Mellom oppgangene i enkelte gårder var det velstelte busker ned nyper, som både kunne spises og brukes kasting på andre og regelrette nypekriger.
Sinsenbyen var forbilledlig luftig, grønn og fredelig. I tillegg til den omtalte beliggenheten og avstanden mellom husene var det store friarealer, grøntanlegg, plener og to leke/idrettsplasser.  Mellom oppgangene i enkelte gårder var det velstelte busker ned nyper, som både kunne spises og brukes kasting på andre og regelrette nypekriger.


Perlen var [[Schouparken]], parkanlegget til Sinsen hovedgård som for en vesentlig del ble bevart da gården ble revet for å gi plass til Sinsenbyen. Med kupert utforming og århundregamle kastanjetrær var den et eldorado for lek og utfoldelse, ikke minst for barn og småbarnsmødre.  Med plass til både fotball, huske og karusell, all slags lek, buskas som skapt til gjemsel og løvhauger å hoppe i om høsten, og tilstrekkelig kupert til å være et sted for sklier om vinteren. Bruken av karusellen hadde for øvrig et faremoment: Vi kjørte alltid rundt ”med klokka”, men det kunne bli store påkjenninger når de mer pøblete av de store gutta tok fatt i karusellen mens vi satt der og kjørte den i full fart ”svimmelveien” mot klokka. Parken huset også en barnehage (eller barnepark) som for øvrig neppe var i samsvar med dagens normer hverken hva gjelder inneareal eller pedagogikk - jeg husker godt en ustyrlig gutt som regelmessig ble bundet for å holdes i ro).  De store kastanjetrærne, som antagelig daterte seg tilbake til da gården ble etablert rundt 1840, ga flotte bidrag både estetisk, i form av selve kastanjene som kunne brukes til mange slags formål, og kastanjeblader det kunne bygges hytter av. At parken på slutten av femtitallet ble ofret med sikte på å bygge garasjer for den tiltagende biltettheten ligger tett opptil å betegnes som miljøkriminalitet. Men det ordet eksisterte ikke den gang, og vel heller ikke ordet beboeraksjoner. I ettertid er det nesten uforståelig at det som alle så som en ulykke, ikke førte til noen form for protestaksjoner, kampanjer eller avisdebatt.  I den grad ”utviklinga” var et begrep, var det nok for noe ustoppelig. Dessuten ble det aldri ble noen garasjer og raseringen var i så måte forgjeves. Da gravearbeidene ble satt i gang, viste grunnmassene seg ustabile, det gikk ras som førte til at de nærmeste husene at beboere måtte evakueres, og at prosjektet ble langt dyrere enn anslått. Den endelige prisen ble så høy at bygget måtte benyttes på måter som ga større avkastning enn parkering, og enden på visa ble at parken var ofret for et bananmodneri, reservelager for postverket, og andre kontor- og lagerformål som kunne vært ivaretatt hvor som helst..
Perlen var [[Schouparken]], parkanlegget til Sinsen hovedgård som for en vesentlig del ble bevart da gården ble revet for å gi plass til Sinsenbyen. Med kupert utforming og århundregamle kastanjetrær var den et eldorado for lek og utfoldelse, ikke minst for barn og småbarnsmødre.  Med plass til både fotball, huske og karusell, all slags lek, buskas som skapt til gjemsel og løvhauger å hoppe i om høsten, og tilstrekkelig kupert til å være et sted for sklier om vinteren. Bruken av karusellen hadde for øvrig et faremoment: Vi kjørte alltid rundt ”med klokka”, men det kunne bli store påkjenninger når de mer pøblete av de store gutta tok fatt i karusellen mens vi satt der og kjørte den i full fart ”svimmelveien” mot klokka. Parken huset også en barnehage (eller [[barnepark]]) som for øvrig neppe var i samsvar med dagens normer hverken hva gjelder inneareal eller pedagogikk - jeg husker godt en ustyrlig gutt som regelmessig ble bundet for å holdes i ro).  De store kastanjetrærne, som antagelig daterte seg tilbake til da gården ble etablert rundt 1840, ga flotte bidrag både estetisk, i form av selve kastanjene som kunne brukes til mange slags formål, og kastanjeblader det kunne bygges hytter av. At parken på slutten av femtitallet ble ofret med sikte på å bygge garasjer for den tiltagende biltettheten ligger tett opptil å betegnes som miljøkriminalitet. Men det ordet eksisterte ikke den gang, og vel heller ikke ordet beboeraksjoner. I ettertid er det nesten uforståelig at det som alle så som en ulykke, ikke førte til noen form for protestaksjoner, kampanjer eller avisdebatt.  I den grad ”utviklinga” var et begrep, var det nok for noe ustoppelig. Dessuten ble det aldri ble noen garasjer og raseringen var i så måte forgjeves. Da gravearbeidene ble satt i gang, viste grunnmassene seg ustabile, det gikk ras som førte til at de nærmeste husene at beboere måtte evakueres, og at prosjektet ble langt dyrere enn anslått. Den endelige prisen ble så høy at bygget måtte benyttes på måter som ga større avkastning enn parkering, og enden på visa ble at parken var ofret for et bananmodneri, reservelager for postverket, og andre kontor- og lagerformål som kunne vært ivaretatt hvor som helst..


Det var godt med utfoldelsesmuligheter for sport og lek, også utenom Schouparken. Typisk var at vi tok hele området i bruk, med stor fysisk aktivitet (og sammenholdt med i dag?)For mer systematiske aktiviteter var hovedarenaen ”Jordet” (selvfølgelig uttalt ”Jole’ – med tjukk l), en anlagt grusplass for fotball i den milde årstid, og isbane om vinteren når kommunen sørget for vanning. Inspirert av de nasjonale skøyteheltene lagde vi årntlie skøyteløp med indre- og ytrebaner med vekslingsside og det hele, og noterte bestetider på hhv. 1-, 3- og 10-runder’n. De fleste av oss hadde bare hockeyskøyter, det gikk omtrent like mye i ishockey, og bare enkelte særlig avanserte hadde lengdeløp. De fleste hadde likevel vært gjennom en fase med skruskøyter fra 6-7årsalderen eller noe sånt. Selv så tidlig hadde nok Hjallis gjort inntrykk. Jeg skjønte ikke hvorfor broren min lo av meg når jeg på en av de første turene på skruskøytene stabbet avgårde med henda på ryggen.  
Det var godt med utfoldelsesmuligheter for sport og lek, også utenom Schouparken. Typisk var at vi tok hele området i bruk, med stor fysisk aktivitet (og sammenholdt med i dag?)For mer systematiske aktiviteter var hovedarenaen ”Jordet” (selvfølgelig uttalt ”Jole’ – med tjukk l), en anlagt grusplass for fotball i den milde årstid, og isbane om vinteren når kommunen sørget for vanning. Inspirert av de nasjonale skøyteheltene lagde vi årntlie skøyteløp med indre- og ytrebaner med vekslingsside og det hele, og noterte bestetider på hhv. 1-, 3- og 10-runder’n. De fleste av oss hadde bare hockeyskøyter, det gikk omtrent like mye i ishockey, og bare enkelte særlig avanserte hadde lengdeløp. De fleste hadde likevel vært gjennom en fase med skruskøyter fra 6-7årsalderen eller noe sånt. Selv så tidlig hadde nok Hjallis gjort inntrykk. Jeg skjønte ikke hvorfor broren min lo av meg når jeg på en av de første turene på skruskøytene stabbet avgårde med henda på ryggen.  
Skribenter
95 530

redigeringer