Veiledere, Administratorer, Skribenter
7 184
redigeringer
Kjeldearkiv:Radioen – en historie fra siste verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner
Kjeldearkiv:Radioen – en historie fra siste verdenskrig (vis kilde)
Sideversjonen fra 4. sep. 2014 kl. 08:36
, 4. sep. 2014ingen redigeringsforklaring
(Ny side: {{Infoboks minne | bgfarge = | tittel = Radioen – en historie fra siste verdenskrig | bilde = | bildestr = | bildetekst = | navn = Arne Kjella...) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 17: | Linje 17: | ||
| beskrivelse = Om risikoen ved radiolytting | | beskrivelse = Om risikoen ved radiolytting | ||
}} | }} | ||
'''[[Kjeldearkiv:Radioen – en historie fra siste verdenskrig|Radioen – en historie fra siste verdenskrig]]''': Da radioene ble inndratt av tyskerne hadde vi tre radioer hjemme i Rennebu. En stor Blåpunkt super, en | '''[[Kjeldearkiv:Radioen – en historie fra siste verdenskrig|Radioen – en historie fra siste verdenskrig]]''': Da radioene ble inndratt av tyskerne hadde vi tre radioer hjemme i Rennebu. En stor Blåpunkt super, en liten tysk folkemottaker og en gammel ubrukelig Telefunken, som tyskerne fikk. Det var farlig for ikke-nazister å ha radio under krigen, og det varte ikke lenge før «Blåpunkten» ble stuet under uthusgulvet med masse halm over. Den lille folkemottakeren overtok imidlertid jeg og brukte den helt til krigens slutt. Den ble oppbevart i høyet på lemmen på låven, i et spilltau i stallen, i melbingen, i potetbingen og mange flere steder. Men denne lille historien handler om da den havnet under snøen. | ||
Det var midtvinters 1943, rykteflom om «husrazzia» kom og gikk og folk levde i spenning og redsel. | Det var midtvinters 1943, rykteflom om «husrazzia» kom og gikk og folk levde i spenning og redsel. | ||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
Jeg hadde en ettermiddag montert radioen i gjesteværelset. For å få inn London hadde jeg en spesielt laget kryssantenne som jeg hadde montert oppe på taket. Den var løs, så jeg kunne dra den inn igjen, om nødvendig. Den dumpe lyden av londonsignalene hørtes allerede, og jeg satt spent og lyttet. Da plutselig kom noen farende opp trappen, banket på den låste døren og ropte lavt «Tyskere!» Jeg reagerte lynsnart ved å nappe inn antennen som sammen med radioen ble stuet ned i ryggsekken som stod klar. Jeg synes ennå å høre de siste dumpe londonsignalene som lød mens rørene i radioen sluknet. Et raskt overblikk, og jeg jumpet ut av vinduet i en fire meter lang luftetur. | Jeg hadde en ettermiddag montert radioen i gjesteværelset. For å få inn London hadde jeg en spesielt laget kryssantenne som jeg hadde montert oppe på taket. Den var løs, så jeg kunne dra den inn igjen, om nødvendig. Den dumpe lyden av londonsignalene hørtes allerede, og jeg satt spent og lyttet. Da plutselig kom noen farende opp trappen, banket på den låste døren og ropte lavt «Tyskere!» Jeg reagerte lynsnart ved å nappe inn antennen som sammen med radioen ble stuet ned i ryggsekken som stod klar. Jeg synes ennå å høre de siste dumpe londonsignalene som lød mens rørene i radioen sluknet. Et raskt overblikk, og jeg jumpet ut av vinduet i en fire meter lang luftetur. | ||
I dag er dette bare til å le av. | I dag er dette bare til å le av. Men for meg var løpeturen i dyp snø ned de bratte bakkene ned til elven dramatisk nok. | ||
Jeg nådde elven Orkla med blodsmak i halsen, og min første tanke var å la ryggsekken synke på flere meters dyp. Omsider kom det ro over de oppspilte nervene. Ingen tyskere fulgte sporene, og jeg øynet en sjanse til å berge denne lille radioen som var til så stor glede for meg og andre. I stor hast gikk jeg med bare nevene i gang med å grave den ned i en dyp snøfonn. Etter å ha gitt stedet betryggende kamuflasje med noen «plantede» busker, tok jeg mine egne spor tilbake, men denne gang med påtatt ro. | Jeg nådde elven Orkla med blodsmak i halsen, og min første tanke var å la ryggsekken synke på flere meters dyp. Omsider kom det ro over de oppspilte nervene. Ingen tyskere fulgte sporene, og jeg øynet en sjanse til å berge denne lille radioen som var til så stor glede for meg og andre. I stor hast gikk jeg med bare nevene i gang med å grave den ned i en dyp snøfonn. Etter å ha gitt stedet betryggende kamuflasje med noen «plantede» busker, tok jeg mine egne spor tilbake, men denne gang med påtatt ro. | ||