Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner (vis kilde)

Sideversjonen fra 5. mai 2016 kl. 09:46

1 151 byte lagt til , 5. mai 2016

m

Lagt til noe tekst.

Rolf Jerpseth (Rolfen)

43

redigeringer

@@ Linje 123: / Linje 123: @@
 I 1947 var Bjørn på speiderjamboree i Frankrike. Noen venninner av speidervennene hans ville korrespondere med norske gutter. Slik ble jeg brevvenn med Denise Mandard fra Pithivier. Noe sør for Paris. Da jeg var i Tysklandsbrigaden hadde vi en gang ti dagers langperm. Da besøkte jeg Denise. Vi hadde gratis reise på første klasse på tog i Tyskland, så jeg tok toget til Basel. Derfra tok jeg lokaltog til nærmeste litt større stasjon i Tyskland. Derfra tenkte jeg å haike til Paris. Men det var søndag og ingen trafikk. Langt om lenge kom det en melkebil i feil retning. Så da haiket jeg med den tilbake til stasjonen. Og så ble det tog til Paris der Denise og kusinene Moniqe tok imot meg. Så var vi et par dager hos Moniqe før Denise og jeg dro videre til Pithivier.
-Så over til året 1954 og Vadsø. Da skolen sluttet i juni, dro Anton og jeg på en uketur innover vidda. Foruten fiskeutstyr hadde vi med sovepose og mat: brød og hermetikk og kaffe. Det var oppholdsvær og sol hele døgnet uka igjennom. Etter en passende økt stoppet vi ved et vann og fisket stekeørret. Det var rikelig å ta av. Om natten bøyde vi kvister i bjerkekjerr og la oss i soveposen med ansiktet mot sola. Så tidlig på sommeren var ikke myggen plagsom. Slik gikk vi omkring på vidda en hel uke uten å høre stemmer. Først da vi kom til gamma ved Vesterelvvatn traff vi på folk. Det var Helge og en kollega som holdt til der.
+Så over til året 1954 og Vadsø. På hurtigruta kom jeg i snakk med en emissær og fortalte at jeg skulle til Vadsø som lærer. Han lurte på om jeg kunne finsk. Det måtte jeg jo nekte for. Da lurte han på hvordan jeg skulle greie meg som lærer. Jeg visste ikke om han spøkte med meg eller snakket alvor så jeg balanserte så godt jeg kunne. Framme i Vadsø ved sekstiden om morgenen, gikk jeg inn i en bakerforretning ved havna for å kjøpe et wienerbrød. Damen foran meg bestilte på finsk og fikk svar på finsk. Da ble jeg betenkt. Men jeg fant da frem til bestyrer Bjørgan på realskolen og ble orientert. En av de første dagen traff jeg tilfeldigvis på Helge Walhovd. Han hadde tatt eksamen på Hamar året før meg og vi hadde sprunget på samme stafettlag. Helge og jeg ble sammen og spiste blant annet middag på Spisebrakka. Etter middag gikk vi gjerne innom bakerforretning ved Havna og bestilte hver vårt lyserøde pikekyss av den unge og pene ekspedetrisen. En ettermiddag var vi i Narvesenkiosken for å handle. I køen sto Anton Hoem som Helge kjente. Slik ble jeg kjent med Anton. Etter det var Anton og jeg bestevenner inntil han døde 27. februar 2014.
+Da skolen sluttet i juni, dro Anton og jeg på en uketur innover vidda. Foruten fiskeutstyr hadde vi med sovepose og mat: brød og hermetikk og kaffe. Det var oppholdsvær og sol hele døgnet uka igjennom. Etter en passende økt stoppet vi ved et vann og fisket stekeørret. Det var rikelig å ta av. Om natten bøyde vi kvister i bjerkekjerr og la oss i soveposen med ansiktet mot sola. Så tidlig på sommeren var ikke myggen plagsom. Slik gikk vi omkring på vidda en hel uke uten å høre stemmer. Først da vi kom til gamma ved Vesterelvvatn traff vi på folk. Det var Helge og en kollega som holdt til der.
 Sørpå hadde Anton og jeg tilbrakt flere påsker på hytta til Helges familie på Synnfjell. En påske hadde Helges søster med en venninne, Åse Bugge. Anton og jeg skrev dagbok i hytteboka. Etter en hendelse en dag skrev vi : «Den natta sov Åse alene». Da Åse så det, sa hun: «Dere må ikke skrive det – hva vil folk tro?» Så neste dag skrev vi et PS: «Åse protesterer på at vi har fortalt at hun sov alene. Derfor dementerer vi det». På dagtid gikk vi gjerne på ski til toppen av Synnfjell. Der holdt en militær lyttepost til og de ga oss noe varmt å drikke.