Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner

Rolf Jerpeseths personlige minner
Kjeldeinformasjon
Forfatter:	Rolf Jerpseth
Født:	1930
Død:	2016
Tema:	Livsfortelling fra barndom til voksen
Nedtegnet:	Ekstra mellomtitler og linjeskift er lagt inn av wikiens administratorer, samt et avsnitt om Seterstøa stasjon fra Jerpeseths brukerside.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Rolf Jerpseths personlige minner - glimt fra livet mitt

Familien min

Jeg vil begynne med mitt første minne, men hva er nå det? Eller jeg skal kanskje først si hvem jeg er ? Jeg er døpt Rolf Einar Jerpseth, men bruker bare Rolf. Faren min var døpt Alf Einar Jerpset, men brukte bare Einar. Einar var som sine søsken døpt Jerpset, men i 1923 kom det en navnelov som slo fast at alle familier skulle ha et familienavn. Det var jo vanlig at ungene fikk farens fornavn tillagt -sen eller -datter. Brødrene, antagelig flere, ble da enige om at gårdsnavnet fortsatt skulle skrives Jerpset, mens de som tok gårdsnavnet som familienavn, skulle legge til en h bak, foran eller begge deler. For Einars del ble det Alf Einar Hansen Jerpseth.

Ifølge kirkeboka ble han født 27.12.1892, men ifølge mora Netta ringte kirkeklokka nyttår inn like etter at Einar så dagens lys. Einar ble telegrafist ved jernbanen. Han tjenestegjorde blant annet ved Såner stasjon i Østfold. Han kjøpte seg en Harley - Davidson motorsykkel. Med den besøkte han familien på Vestmarka, blant andre sin bror Olaf som hadde etablert seg som skredder ved Harstadsjøen rett ned for kirka. Eiendommen hadde felles gjerde med Kommunehuset der Anna Ryen bodde og var jordmor.

Dagny, kona til Olaf, og Anna var omtrent jevngamle og ble venninner. Slik ble Anna og Einar kjente. Ikke bare kjente, men ringforlovet. Einar tjenestegjorde på den tiden på Kirkenær stasjon. Anna flyttet dit og så vidt jeg vet, bodde hun hos Elida Bruserød og gikk på et husstell kurs mens hun bodde der. Dette er usikkert. Jeg tror mor en slags hjelp i huset. De to ble iallfall gode venninner og mor hadde senere et fotografi av Elida på veggen. Etter at hun giftet seg flyttet hun over til leiligheten som Einar leidde. Der ble sønnen Ulf født 04.12.1924. Det har ikke vært mulig å finne ut hvor de giftet seg. Ulf hadde blant gamle papirer oppbevart vielsesattesten, men den har ikke vært å finne igjen. Viss hukommelsen ikke spiller meg et puss, giftet de seg i juni 1924. Som dreven jordmor kunne muligens Anna korte ned tiden hun gikk med barn.

Mitt første minne?

Det er flere fra før jeg fylte 4 år. En gang var jeg nok sint på faren min, for jeg kalte ham "møkkahund". Det var det verste og kanskje det eneste skjellsordet jeg kunne. Det gikk ikke så bra. Han følte seg vel ærekrenket. Iallfall fikk jeg juling, eller ris som det het når man trakterte et ris på baken. Utfor stuedøra lå det granbar til å tørke av føttene på. Grenene der var tørre og en sånn fant far var et egnet redskap. Han tok meg på knærne og dasket meg med kvisten, skjønt uten å dra ned buksa. Kan ikke huske om jeg skrek eller gråt. Det hadde vært det korrekte. Men det hele holdt til å gi meg et varig minne. Jeg har ikke kalt faren min møkkahund siden. Iallfall ikke høyt. Hadde far levd nå, kunne jeg ha anmeldt ham for barnemishandling!

En annen gang gikk jeg på jernbanen mellom plattformene og nynnet. Jeg pleide det som barn. Far sto nede ved veiovergangen og hadde satt opp det grønne flagget. Da hørte jeg toget tute et godt stykke bak meg. Det var nok til at jeg ble skremt så jeg krøp raskt under den ene plattformen. Senere hadde jeg fortalt mor hvordan noe hadde gått rundt og noe fram og tilbake under lokomotivet. Far hadde på sin side grudd seg til å se oppover jernbanelinjen, men var nok ganske lettet da jeg kom krypende frem igjen.

Jeg holder meg til stasjonen. Av og til fikk vi "polkagriser" av konduktørene når toget fra Charlottenberg kom. Litt store sukkertøy, hvite med røde striper. Jeg hadde fått et og sto og sugde på det da konduktøren ville jeg skulle takke, noe jeg ikke ville. Han tok meg da i nakken for å tvinge hodet i bøy. Resultatet var at jeg spyttet polkagrisen ut og bestemte meg for aldri mer å bukke, et løfte jeg ikke har holdt.

Et par uker etter at jeg fylte 4 kan jeg huske at min fosterbror Bjørn ankom. Det var lærer Østerud som hentet ham i Oslo med sin kasseformede personbil. Han var medlem i en kommunal nemnd. Moren til Bjørn hadde fått en svangerskapspsykose eller hva det nå heter. Datteren Laila var med. Det var veldig kaldt og Laila har fortalt at de stoppet ved et vilkårlig hus på veien der de fikk varmet tåteflaska. Østerud spurte mor om Bjørn kunne være hos henne et par uker til de fikk ordnet pleie- eller adopsjonsforeldre. Men så ble det til at Bjørn vokste opp som en av familien.

Førskolealder

Ettersom jeg nevner lærer Østerud. Sommeren 1937 ferierte vi i Fløterbrakka ved utløpet av Kjærsebærsjøn eller Kirkebergsjøen som det skrives i kirkebøkene. Nedenfor demningen var det det en liten dam med ørekyte. Vi brukte å fange dem med en øse for så å slippe dem uti igjen. Foran brakkevinduet var det lemmer. Om dagen pleide det å henge flaggermus etter bena på innsiden. En dag var vi på besøk hos besteforeldrene mine i Rya. Der var også Østerud på besøk. Mor spurte ham om vi kunne være et par dager ekstra etter at skolen begynte etter sommerferien. Og det var greit!

Før det hadde Lillemor Lange en gang spurt mor om ikke Lill-Am og jeg kunne være venner ettersom Lill-Am savnet en venn. Det ble til at jeg nå og da ble med til Eie da de var for å hente posten. Og etterpå ble jeg bilt hjem. En gang fikk jeg se en helt ny og innpakket guttesykkel på pakkhuset. Jeg spurte far hvem den skulle til og fikk vite at den skulle Lill-Am få til 6-årsdagen. Jeg måtte love å ikke røpe det, noe jeg da ikke gjorde.

Vi bodde «ved stasjonen» og de nærmere skolen «ved Sandaker». De som bodde bortenfor der igjen bodde «ved Smedsrud». Grensen gikk ved Smedsrud skole. Den lå ved Sandaker. Det hendte at vi brevvekslet med hverandre. Brevarkene brettet vi sammen og skrev navn utenpå. Så la vi dem i en kasse under den store grana i Haget mellom Munkelien og Sørlibråtan. Og ventet spent på svar.

Om høsten var Glomma gjerne tilfrosset og uten snø i en periode. Da gikk vi gjerne på skøyter. Nedenfor stasjonen hadde vi etter at det mørknet en karbidlykt. Det hadde også ungene ved Sandaker. Så i mørket var det greit å finne fram. På skøyter hendte det at romantikken blomstret. En byjente – tror det var en datter fra første ekteskap til Tormod Langes kone – og jeg gikk og holdt hverandre i hendene eller i det samme skøytefutteralet. Det var spennende. Skjønt utgangspunktet var prosaisk: hun hadde vansker med å holde seg på bena uten støtte.

Skolealder

Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet.

Det hendte vi besøkte Brasilianeren. Han hogg ved for Tormod Lange og bodde i en barhytte oppe ved Varden. Han serverte oss buljong lagd på buljongterninger når vi var på besøk. Navnet hans kom av at han hadde bodd mange år i Brasil. Fast bopel var i Veslebygningen og der var hans borgerlige navn Abrahamsen.

Vi hadde minnebøker. På innsiden av permen var det noen spørsmål som skulle besvares, slik som «Har du kysset noen?» eller «Er du nazist?». Det siste ble gjerne besvart med NEI med strek under. Lærer Østerud skrev: «Jeg er nasjonalsosialist».

En gang holdt Yngvar og Kåre på å kysse Annie og Åse bak garasjen til lærern. Der ble de oppdaget av andre og ertet så jentene begynte å gråte. Det la Østerud merke til da han ringte inn til neste time. Han hadde en kubjelle som han brukte til det formålet. Jentene tilsto hvorfor de gråt. Vi gikk inn og satte oss, men det varte og rakk før lærern kom. Vi skjønte at nå var det alvor. Da Østerud endelig kom, satte han seg ikke ved bordet sitt som han pleide, men besteg kateteret. "Yngvar og Kåre" sa han "Jeg hører dere kysser jentene bak garasjen. Han ga seg god tid. «Jeg skal gi dere et råd gutter: Vent med det til det blir mørkt». Da brakte latteren løs.

En annen gang lærern besteg kateteret, var da fly hadde sluppet hundrevis av sedler med bilde av Kong Haakon og et opprop til folket. Vi elevene hadde vært ute på jordet og hentet noen vi hadde til tørk ved ovnen. Da timen begynte og Østerud hadde satt seg ved bordet, gikk jeg fram og ga ham en seddel. Han leste den og satt en stund før han besteg kateteret. "Rolf" sa han "er du klar over hvor alvorlig det er å dele ut slikt materiale? Er du klar over at foreldrene dine kan bli arresterte?". Jeg skyndte meg med å forklare at det ikke var materiale som jeg delte ut. Det lå spredd ut over jordene. Dermed gled det over.

Etter skoletid pleide vi om sommeren å bade i Nedgardsevja der Branderudåa rant ut i Glomma. Gutter og jenter badet sammen. Vi brukte ikke badedrakt, men holdt en hånd for skrittet når vi gikk uti. Men vi moret oss også med å kaste våte sandballer på jentene slik at de slapp hånda når de tok seg for. En gang utbrøt Reidun: "Je får ståfitte ta detta je". Det er eneste gangen jeg har hørt glosen anvendt, men antar at den var dekkende for saksforholdet.

På Mårud satte de i gang bridgekvelder i annen etasje på et uthus. Alle kunne være med og det var ganske mange som meldte seg. Så en gang var det to som hadde med seg boksehansker. De foreslo å danne en bokseklubb åpen for alle. Interessen for å bokse sent på kvelden etter at bridgen var avsluttet var laber. Men noen ivrige meldte seg. Det bare innvidde visste den gangen, var at det var slik Heimefrontkara holdt sine møter.

Thomas Stang var i USA tidlig på 30-tallet. Der smakte han potetchips og bestemte seg for å begynne produksjon i den gamle garasjen ved tennisbanen. Navnet ble «potetgull». Flak som ikke holdt mål til å bli lagt i pose, ble lagt i et stort trau. Der kunne vi ungene spise så mye vi ville.

En tid drev Lill-Am, Kåre og jeg gutteklubben Lyn. Jeg tror det var Norsk Ukeblad som var arrangør. Meldte en seg på, fikk en tilsendt et klubbmerke. Jeg tror Allers hadde noe tilsvarende. Iallfall hadde Gunnar Lisborg og kameratene hans også en klubb. Lyn hadde bygd en plankehytte i skogen ovenfor Eie. Det var også på Eie vi fant planker. En dag vi skulle på hytta fant vi at den var revet ned. Hvem som var synder var opplagt, og det skulle hevnes Den andre klubben hadde en hytte ved jernbanen ned for Grushøle. Den var mer forseggjort enn vår med doble vegger av tynne trær og foret med mose mellom. Hytta hadde også innlagt lys.

Nede ved fossen hadde det gått en kabel over Glomma der de fraktet melasse over til jernbanen. Anlegget var ikke lenger i bruk, så den rivaliserende klubben hadde "lånt" en sikringskasse og tatt den i bruk ved hytta. Amund Lange hadde en tjone oppe i skogen der det ble oppbevart dynamitt. Der lånte vi i Lyn fire gubber med tilhørende fenghetter og lunte. Opplegget var å plassere en gubbe under hvert hjørne av hytta og sprenge den. Men da vi en ettermiddag kom for å gjennomføre forsettet, var den hytta også revet. Baneformann Arnesen hadde villet slukke tørsten i bekken som rant under veien. Da hadde han fått elektrisk støt av to ståltråder som førte under veien. Han hadde fulgt trådene via trærne ned til hytta og der hadde han revet den. Lyn ble snytt for en hevnaksjon, men når alt kommer til alt, var det kanskje heldig for oss at det var Arnesen som gjorde jobben.

Påsken 1944 var jeg med Nils Stang, Vidar Molden og Erling Nordby på hyttetur. Vi ble kjørt med hest til Pålrud i Finnholtgrenda. Oppe ved skogkanten hadde Mårud en tømmerkoie for skogsarbeidere. Der ferierte vi. Over påske gikk vi på ski hjem. Det var slapseføre og delvis grusete vei slik at det ble strabasiøs tur.

Stang hadde vinkjeller. Flaskene var låst inne bak et gitter. Vidar fortalte at en gang hadde han vært med Nils i kjelleren. Nils hadde lirket tuten på en flaske ut gjennom gitteret. Så hadde han dratt ut korken og helt innholdet over i et spann. Deretter hadde han knust flaska med en medbrakt hammer og fjernet glasskårene. Vidar fortalte ikke hvor det ble av vinen.

Jeg var ofte på Mårud ettersom jeg var venn med Vidar Molden. Han var to år eldre enn meg. Vi pleide å leke og bade sammen. En gang skulle vi og en til vasse over utløpet av Hørjua. Det lå en stokk søkktømmer på bunnen. Jeg var kortest, men når jeg holdt hodet bakover fikk jeg nesen over vann. Midtveis uti gled jeg på stokken, og den var så sleip at jeg ikke greidde å komme oppå igjen. Så gikk jeg på bunnen og holdt pusten de siste 3-4 meterne. Da jeg nådde bredden, ble jeg liggende og hikste lenge. Det var andre gangen jeg var nær å drukne. Første gangen trakk en Arnesengutt meg opp av Glomma nede ved jernbanepensen. Jeg gled på en stein og ramlet uti, men holdt meg fast i en kvist og skrek. Heldigvis sto det en like nedenfor og fisket.

Tredje gangen var jeg med far og meitet ved Lunderseter, et tjern som ble kalt Potislamp eller noe sånt. Det var myr rundt tjernet og et sted stakk det en torvstykke ut. Det hoppet jeg utpå, men det viste seg å være et torvflak som fløt. Det tippet rundt, men heldigvis landet meitestanga med den ene enden på flaket, den andre på land og med meg på magen over stanga. Så ropte jeg på far som kom og reddet meg. Uten meitestanga hadde jeg gått rett til bunns.

Mens jeg beretter om nær-på situasjoner så tar jeg med en tredje også. Det var da vi grov ut tomt til hytte på Kråkeåsen i 1985. Jeg hadde gravd fram noe jord på bunnen. Da jeg reiste meg, hørte jeg en skrapelyd bak meg. Og så en kraftig dump. Der jeg hadde sittet på huk sekunder før, sto det nå en steinblokk på minst et tonn. Da skalv jeg skikkelig.

Men jeg var jo nettopp kommet over Hørjua til Staksrudsida. Det var en revefelle vi skulle undersøke der. Den var lagd som en lang kasse av passe tykke unggraner. I hver ende av kassa var det en lem som skulle ramle ned viss noen åt av åtet midt i. Da utløste en begge lemmene. Vi var av og til og sjekket, men så aldri rev eller andre dyr

Jeg er faktisk kry over å ha beriket det norske språket med et ord, nemlig "lærerstudent". Jeg har skrevet om det i boka "Sagene lærerskole 1945 - 1992".

På skolen ble min lærer frøken Inger Raustad. Vi likte henne veldig godt og ropte «frøken» når vi ville ha oppmerksomhet. En gang hadde frøken svangerskapspermisjon og da hadde vi den gamle faren hennes som vikar. Han mislikte vi sterkt ettersom han både kommanderte og kjeftet. Vi satt to og to ved siden av hverandre. Jeg ble plassert sammen med Håkon Henriksen. Lill-Am, som var min beste venn, satt sammen med en som het Kristian. Sidekameraten hans klagde flere ganger over at Lill-Am kløp ham i låret. Det endte med at Lill-Am ble min sidekamerat og det var vi gjennom syv år på folkeskolen og senere to år på realskolen. Håkon ble flyttet til enmannsrekka ved veggen. Etisk sett var det kanskje Lill-Am som skulle ha blitt flyttet dit.

Under krigen hadde vi «potetferie». Da tjente vi noen kroner når vi plukket poteter for Amund og Tormod Lange eller på Sandaker. Ved opptaket for Tormod deltok også gamle Abel Larsen på Solhaug – vår nærmeste nabo i sør opp mot skogen mellom Munkelien og Skogheim.. Abel jobbet vanligvis ikke for Tormod, men han deltok i potetonna. Abel hadde en leveregel: «Vi må stælle pent med arbe så det varar længe».

På denne tiden ferierte to byjenter - Berit og Evy - hver sommer på Seterstøa. De var Auds venninner. Evy var også grei med meg. Hun var iherdig med å lære meg å danse til grammofonmusikk i Veslebygningen. Vi unger hadde i forbindelse med fødselsdager dans der. Det var da pyntet med kreppapir under taket. Aud hadde også Berit Lindstrøm som venninne. Hun var ofte på besøk, men jeg tror det like mye var for å treffe Ulf. Berit hadde en eldre bror Gunnar. Han traff av og til Aud. En gang var det hjemmefest på Voni ved Sandaker. Det var feriestedet til familien Lindstrøm. Da Gunnar så hadde tuklet litt med Aud uten å komme noen vei, hadde han kalt henne «bondetuppe». Dermed var det bekjentskapet brått og ugjenkallelig slutt.

I storskolen hadde vi Østerud som lærer. Jeg hadde vært innom skolen en gang før jeg selv begynte der for å treffe Ulf. Jeg fikk være med inn i timen. Østerud hentet noen plansjer med dyr og viste meg. Så pekte han på en apekatt og spurte: «Synes ikke du den ligner Ulf?». Etter det hatet jeg Østerud. Men det gikk over etter at jeg traff ham på Rya og han hadde vært på besøk hjemme.

En gang hadde ikke Håkon gjort hjemmearbeidet sitt. Da måtte han «sitte igjen» og gjøre det etter skoletid. Dagen etter møtte verken Håkon eller broren på skolen. Men i storfriminuttet kom mora Inga med en gutt i hver hånd. Hun overhøvlet Østerud for å ha hengt ut sønnen hennes til spott og spe. «Jeg skal si deg en ting», sa Østerud. «Du passer ikke som mor». Men Inga var ikke skåret for tungebåndet. «Og itte passer du som lærer heller, din nazistpuke der du står».

Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå».

Øvre Munkelien

Jeg bodde like ved Seterstøa stasjon som ble anlagt samtidig med at Kongsvingerbanen ble åpnet, i 1863 tror jeg. Det var halvannen kilometer til Smedsrud skole. Vi gikk eller syklet til skolen. Om vinteren gikk vi på ski. Eiendommen vår hette Øvre Munkelien. Her feller jeg inn noe jeg har skrevet om Øvre Munkelien i en annen sammenheng:

«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole.

Noen år brukte vi hele 1ste etasje, men så ble rommene leid ut til postkontor. Posten var tidligere blitt håndtert på jernbanestasjonen. Postmann var Kåre Ringnes fra Årnes. Han var ungkar og bodde i Bakrommet. I postlokalet var disk som det var mens det var butikk der. Ringnes var en av dem som spiste middag hos Maria Porten. Hun ble kalt det, men het Maria Hansen Linnes. Fra Postkontoret gikk det daglig ut 3 postruter. Marias søster «Hanna Post» eller «Hanna Posten» betjente en av dem.

Så min egen familie. Vi brukte til daglig to rom, kjøkkenet og peisestua. Hadde vi gjester eller på høytidsdager var spisestua i bruk. På kjøkkenet var det stor komfyr i hjørnet mot peisestua. På motsatt side var det kjøkkenbenk langs veggen. I den var det innfelt en elektrisk komfyr, Økonom, og oppvaskkum med utslagsvask. På peisen fyrte vi hver kveld unntatt i sommermånedene. Vi hadde ofte en gjest eller to om kveldene og de satt gjerne i Peisestua. Der var det et rundt røkebord med kopperplate, bordet overtok Ulf senere. På Røkebordet sto en sigarkasse av kopper. Den hadde mor lagd. Hun hadde også lagd kopperbordbrettet. Far fikk en kasse sigarer fra Mårud bedrifter til hver jul. Til vanlig brukte far snus. Snus ble mye brukt. Det sto spyttebakker på Venteværelset på stasjonen, utenfor disken på Postkontoret og utenfor disken i butikkene. Gjerne var det flere som ikke traff blink. Ved høytidelige anledninger røkte far sigar. Han brukte da en egen røkejakke ettersom det ble sterk røykelukt av klærne. Jakka har jeg overtatt uten å røyke med den.

Til venstre rett innenfor døra til Spisestua sto et anretningsbord som far hadde snekret. Der plasserte tjenestejenta varm mat som mor overtok og serverte ved ”høytidelige” anledninger. Men for det aller meste spiste vi middag på Kjøkkenet eller ute i Lysthuset om sommeren. Skriver navn på værelsene med stor bokstav fordi navnene ble brukt som egennavn. Hvert år bodde plankesorterere hos oss. De spiste i Spisestua.

Det var dør mellom Spisestua og Bakrommet. Det gikk over til å kalles Hjørnestua senere. Mens Bakrommet var utleid, sto det en svart skjenk med åpne overhyller foran døra. Skjenken hadde far snekret. På de åpne hyllene sto forskjellige pyntegjenstander, blant dem to høye vaser med dekorasjoner. De har Thale overtatt. Ved siden av døra ut mot Peisestugangen sto en bred divan med mørkeblått overteppe. På veggen over var det fotografier, blant dem foto av Ri-Kesten. Han bodde alene i et hus nord for Rya der foreldrene til mor bodde. Han spiste middag i Rya og var ofte på besøk ellers. Han var av Lehmoinenætt slik morfar også var. Mor fortalte at hun som liten pleide å sitte i fanget til Ri-Kesten og flette skjegget hans.

Jeg har lurt på hvor tjenestejenta sov om natten. Med utelukkingsmetoden har jeg kommet til at hun måtte sove på divanen i Spisestua. Det var praktisk ettersom det var hun som fyrte opp i kjøkkenkomfyren om morgenen.

Vi sov i annen etasje. Mor og far i Rosarommet mot syd og mot veien. Bjørn og jeg sov i Det Grønne rommet eller Gutterommet innenfor. Om sommeren ”bodde” og sov jeg i Peisestugangen. Der var det utgangsdør mot hagen og greit å hente epler og bær. Ulf sov i første etasje i Kammerset. Mener å huske at det først var en dør mellom butikken og Kammerset, men at den ble byttet ut med dør ut mot Peisestugangen. Senere ble Kammerset innredet som bad med klosett. Hvor Aud sov er et mysterium.

I hagen var det en rund plen omgitt av vei med singel. Det var to lysthus, det ene omgitt av syrin, det andre omgitt av almetrær. I det første ble middagen servert når det passet med været. I det andre var det et rundt bord med plate lagd av et gammelt kjerrehjul som det var støpt sement i. Der var det vanlig å drikke ettermiddagskaffen viss vi da ikke satt på Butrappa».

Da mor ble jordmorvikar for venninnen Johanne Pedersen i Lunderseter etter at Johanne kom på Stortinget i 1947, ble Munkelien forpaktet til Hans Nordli. Han var kommunist. Johanne hadde vansker med å skaffe vikar, så mor hadde lovt å vikariere for henne i Lunderseter mens hun var på Tinget. Mors første stilling som jordmor var på nettopp Lunderseter. Kanskje var hun da vikar for Johanne? Far beholdt hagen og to rom i annen etasje ned mot veien, ”Rosa Rommet” som hadde vært soverommet til mor og far og ”Grønne rommet” som hadde vært rommet til Bjørn og meg. I 1947 ble det mitt.

På Rosa rommet innredet far en kjøkkenkrok. Far plantet epletrær i nord ned mot Tomta, opplagstomta til jernbanen, og i sør mot Skogheim. Dessuten hadde han podet eplegrener til rognebærtrær og andre trær øverst i jordet mot skogen. På det meste hadde far 40 epletrær, men jeg tror det var medregnet de som var podet på rognetrær eller andre trær. I 1947/48 bodde jeg i Munkelien ettersom det gikk ”skoletog” fra Årnes til Kongsvinger. Far bodde vekselvis i Brandval og på Seterstøa, helst i Brandval. Skoletoget var en eller to røde dieselvogner. En slakter fra Årnes som jobbet på Mårud, reiste også med toget. For at han skulle slippe å gå langt, stoppet toget og slapp ham av i skogen overfor Mårud.

Huset ble bygd ca 1865 av Andreas O Munkelien som kombinert bolig og butikk. Da jeg var helt liten, var det bakeri i Veslebygningen. Der bodde baker Thoresen med sønnen Harbitz. Kanskje det ikke var fornavnet, men en del av etternavnet? Harbitz fraktet varer med hest. Jernbanen hadde sidespor med Rampen og Mjølkerampen. Fra Rampen nord for Overgangen, veien over jernbanen, ble det lesset trevirke, planker, tømmer og vedlast ellers. Fra Mjølkerampen syd for veien ble det lastet og losset varer til Meieriet. Det kan ikke jeg huske, men jeg husker så vidt en to-tre-etasjes lagerbygning nede i Dompa mot jernbanen. Oppunder taket gikk det en jernbaneskinne på langs. Der kunne en trekke inn varer fra hestesleder eller hestevogner med hjelp av en trinse. Meieriet måtte vel være en del av eller i flukt med denne lagerbygningen?

Området rundt Øvre Munkelien

Oppe ved veien var det også en stor lagerbygning for butikken. Syd for Veslebygningen helt ned mot jernbanen lå Gommerud. Huset ble bygd samtidig med Hovedbygningen for utleie til stasjonsbetjenten. Den første var Jørgen Gommerud som huset fikk navn etter. Han hadde kona Marja (Marie) og sønnen Aksel. Aksel bodde i et loftsrom i uthuset med et lite vindu med utsikt til stasjonen. Aksel var med å sage is på Glomma om vinteren. Senere ble han reverøkter på Mårud. Han bodde da i et rom øverst i et tårn der han hadde god utsikt over revefarmen. På sine gamle dager hallusinerte Jørgen. Han så grønne smådjevler. Det ble fortalt at presten Schrøder en gang oppsøkte Jørgen for å overbevise ham om at det ikke fantes smådjevler. ”Jo”, sa Jørgen. ”Her er det nukk ta dom”. Og så børstet han med hendene smådjevler av jakkeslagene til presten.

Nabohuset mot nord var Vesle Munkelien. Ble bebygd av en nevø av Andreas Munkelien som begynte forretning der. Da jeg var liten var kjøpmann Emil Hansen gift med Alette. Av Emil fikk jeg ofte sukkertøy. I butikken kunne jeg kjøpe en karamell for 1 øre. For 2 øre fikk jeg 3. Min fetter Lars Knutsen eller helst Lasse var handelsbetjent der en tid. Han og Lars Åserud – Lars og Lasse – fant på mange skøyerstreker. En gang var det nattefrier hos butikkjenta. Da frieren skulle gå om morgenen, fant han ikke sykkelen sin. Den hang øverst i flaggstanga til Einar Hansen.

Andre verdenskrig

En liten avstikker: 9. april 1940 og dagene etter skiftet Hansen og far på å holde nattevakt. Begge hadde en Kragh-Jørgensen. Oppe på varden reiste de en stige opp mot en høy furu. Derfra hadde de utsikt til en stor del av Nes og bygder omkring. Det var far som kom opp fra stasjonen og fortalte at tyskerne hadde invadert landet. For meg var det en sensasjon og jeg sprang ut på jordet og fortalte det til Glomsåskara som holdt på å kjøre ut møkk fra gjødselkjelleren. Skuffelsen var stor da de ikke trodde et ord av det jeg fortalte.

Alle var usikre på hva som kunne skje. Vi ungene sov med klærne på og støvlene ved siden av senga. I Kjellerhvelvet var det lagt frem madrasser og sengetøy. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Men det ble heldigvis ikke aktuelt å søke tilflukt der. Tyskerne på østsiden av Glomma kom ikke lenger enn til den smale undergangen ved Haga med sine store kjøretøy. På formiddagen dagen etter sto jeg og så fra vinduet en motorsykkel med to tyske soldater passere. Den bakerste hadde radiosender og begge gevær. Nær Disenå ble den ene skutt og den andre tatt til fange ble det fortalt.

Senere under krigen sto det 3 eller 4 ryggsekker med mat og klær på en hylle oppunder taket på Sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine 3 søsken gjennom skogen til Vestmarka. Det gikk sti over Finnholt og videre over Børli. Fra Vestmarka skulle onkel Olaf sørge for at vi kom videre til Sverige med voksenfølge.

Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man.

Sang

Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge.

Det har siden plaget meg at jeg ikke har kunnet synge og spille. Jeg kjøpte meg et trekkspill for iallfall kunne spille og trente iherdig i ukevis etter å ha lært meg noter. En gang lånte Bjørn trekkspillet. I løpet av en time spilte han langt bedre enn meg uten noter. Særlig ille var det at jeg ikke kunne synge som surrogatlærer på Kvitnes. I storskolen gikk det bra for en jente sang ypperlig og var forsanger. Hun var nabo til skolen så jeg fikk henne til å lede sangen også i sangtimene i småskolen så det gikk tålelig bra. Selv syntes hun det var morsomt.

Like morsomt var det ikke for meg da jeg skulle søke lærerskolen. Jeg måtte legge ved attest for sangstemme, men siden jeg ville ha fakta på bordet oppsøkte jeg en logoped som jeg fant i telefonkatalogen. Han testet meg med hjelp av et piano og skrev en vurdering som jeg dessverre ikke sparte kopi av før jeg sendte den til Hamar lærerskole. Jeg tviler på om attesten ble lest av noen. I allfall kom jeg inn. I den første sangtimen ble jeg også prøvd for Amundsen som også ledet skolekoret ville vite hva slags stemme jeg hadde. Jeg ble bedt om å synge en selvvalgt sang. Jeg valgte «Blant alle lande i øst og vest – « og sang etter beste evne. Ferdig tidde Amundsen en stund. Så sa han: «Jaaa – jeg tror nok De kan bli fritatt for sang».

Men jeg sto på og sang også i skolekoret. Jeg sto mellom Jon og Kjell som begge var flinke tenorer. Nesten hele koret var godt så på slutten av det andre året skulle det være opptak som skulle sendes i NRK. Jeg hadde selvsagt ikke tenkt å synge med. Men da Amundsen skulle gjøre et prøveopptak spurte han om noen kunne betjene magnetofonen. Jeg går ut fra at han da så på meg. Iallfall meldte jeg meg til tjeneste. Som pedlærer senere var det heldigvis ikke nødvendig å synge. Men en sommer besøkte jeg mine kolleger Ketil Vea og Sverre Mogård Larsen på Vestby folkehøyskole der de drev et sommerkurs. Ketil testet meg da med en amerikansk musikalitetstest. Da han hadde sett resultatet sa han: «Det er slett ikke verst. Du kan jo begynne i Arvika mannskor – de har ikke opptaksprøve.»

Om Seterstøa stasjon

Stedet Seterstøa er området som sokner til Seterstøa stasjon. Stasjonen ble åpnet i 1862 samtidig med Kongsvingerbanen. Området ligger i Nes, men overskrider grensen til Sør-Odal. Stasjonsbygningen rommet bl.a. leilighet til stasjonsmesteren, kontor med billettluke og venterom for reisende. På venterommet sto en hvitemaljert spyttebakke som de ventende passasjerene ikke alltid traff. I et hjørne var det spring med kaldt og godt vann. Det gikk rør opp til Ila i Bjønndaln.

Konduktørene skiftet eller fylte vann der på karaflene som sto i egne stativ på korridorveggen i passasjervognene. Det kalde vannet i Bjønndaln var også grunnlag for litt hjemmeindustri. De sotbrente mjølkespannene langs bekkekanten vitnet om det. Ved stasjonen var det et stort pakkhus med lasterampe på baksiden. Dessuten var det et varmerom. Stasjonsbetjenter som vikarierte, pleide å sove der.

Mellom pakkhuset og Mårudveien var det på hagesiden et uthus med vedskjul og toaletter. På motsatt side var det en rødmalt låve med fjøs. Ved Jernbaneovergangen delte Årnesveien seg i Odalsveien og Mårudveien. Den første går opp mot Sætergårdene og Finnholt. Sætergårdene hadde sine båtstøer ved Sundet der det var overfart over Glomma. Disse støene eller støa var opprinnelsen til navnet Sæterstøen eller Sæterstøa, hørte jeg.

Ved stasjonen var det også en eiendom med navnet Sæterstøen. Eiendommen ble skilt ut fra Eye i 1795 som festetomt til husmannen Søren Sørensen. På eiendommen var det et langt uthus med åpning for ferdsel opp til Fjeldstad og Aaserud. Noe senere hadde Olaf Haugslien kombinert telefonsentral og skomakerverksted i annen etasje på Fjeldstad.

Mårudveien gikk langs Glomma til Mårud i Sør-Odal og videre til Disenå. Den passerte Sundet der Sæterstøen Dampsag ble anlagt. C.A. Henriksen og M. Dystland fikk 2. mai 1863 kontrakt på "et grundstykke til opførelse av dampsag og arbeidsbolig m.m. og ret til fri skjæring av 20 tylfter tømmer aarlig". Ved Sundet brukte "tatra" å slå leir. Der kunne hesten beite langs veikanten og de selv grave opp noen poteter i nærheten.

Jernbanen hadde et sidespor med rampe i retning mot Saga. Fra Saga gikk det vei opp mot jenbanen der det var overgang over sporene til Sagbygningen som huset sagarbeidere. I 1923 ble det opprettet en padleferje som kunne frakte hester og vogner over. Senere ble det strukket kabel over Glomma slik at en nyere ferje kunne drives elektrisk. Sundstua var på Vestsida, men det var et ringeapparat slik at passasjerer kunne varsle når de skulle over mot vest.

Seterstøa under andre verdenskrig

På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Det var ikke minst trafikken fra og til Mårud som gjorde at Seterstøa vokste. Mårud hadde et sagbruk med hvilebrakke på nordsiden av bekken som skilte såvel bygdene som fylkene. Det var på Nokkebråtan. Under krigen 1940-45 var det knottfabrikk der. Da også et ulovlig radioapparat helt nord under saga. Jernbanen hadde sidespor til saga. Det tok av nord for stasjonen.

På samme tid som stasjonen ble anlagt, etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren.

Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Hansen og far gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Far hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap.

Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget. Det var også et varelager ved veien sør for Veslebygningen. Der gikk Steintrappa opp til Butikkgangen, et tilbygg til forretningen.

Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet.

Under krigen var det plassert ryggsekker med klær og niste oppunder taket i sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine tre søsken over til Vestmarka. Det gikk sti over Børli. På Vestmarka skulle onkelen Olaf ta over og lose videre til Sverige.

Det gikk ofte tyske soldater omkring for å bytte til seg egg mot sigaretter. En gang da det kom to soldater, sto søster Aud og bøtte sykkelslangen etter punktering. Kanskje i 1943. Soldatene stoppet for å hjelpe henne. Min bror Ulf ville ikke at søsteren skulle bli sett sammen med tyskere. Han gikk derfor ut og snakket med dem. Han spurte hva de syntes om Hitler? Den ene var begeistret for Hitler, mens den andre forholdt seg taus. Et par dager etter kom den fåmælte tilbake for å forklare hvorfor han ikke hadde sagt noe. Saken var at han hatet Hitler, men han hadde ikke tort å si noe fordi kameraten hans var nazist.

Apropos nazister. Min dyktige folkeskolelærer Torbjørn Østerud var medlem av Nasjonal Samling og også venn av familien. Mor hadde som jordmor tatt imot datteren hans i 1926 da han var lærer på Trangsrud skole inne på Skauen. Som NS-medlem hadde han både hagle og radio. Han mente det var bedre at Norge ble styrt av et nasjonalt norsk parti framfor at tyskere skulle styre. Østerud lyttet til London og skrev ned viktige nyheter. Disse ble videreformidlet av blant flere min eldre bror Ulf. Selv ble jeg stevnet som forsvarsvitne ved rettssaken på Årnes i 1945 da Østerud ble fradømt retten til å være lærer i Nes kommune.

Det var ellers ikke bare han som lyttet til London. Man skulle jo levere våpen og radiomottakere. Far hadde levert en Remington hagle, men beholdt Kragh-Jørgensen og en dobbeltløpet belgisk hagle. Rifla lå under låvegolvet og hagla under golvet på loftet. Radioen var en todelt Telefunken. Høytaleren sto åpent på buloftet mens mottageren var gjemt i en sekk under høyet på låven.

Far hadde som jaktkamerat på 1930-tallet Haakon Disen, kalt Haakon Disi. Far var en erfaren jeger med fuglehunden Rossing og senere harehunden Tass mens den yngre Disi hadde jaktrett. De pleide i helgene å overnatte på et sted kalt Råskjelt. Disi deltok på Østfronten på tysk side. Kameratskapet med Østerud og Disi ble bevart på tvers av politiske ståsteder.

Far ble en gang kortvarig arrestert av to tyske offiserer og nazilensmannen på kjøkkenet. Huset var omringet av tyske soldater og de hadde brutt inn ytterdøra. Det var den samme natten som kaptein Sødem ble arrestert. Begge ble kjørt til Lillestrøm der de ble skilt fra hverandre. Far ble forhørt om togtrafikken: hvor mange reiste fra og kom til Seterstøa, hvem var det, kjente han dem, hvor skulle de videre osv. Det gikk en flyktningerute over Seterstøa med utgangspunkt på Herbergåsen, "Hæbærsåsen", på Vestsida. Far antok at nazistene hadde fått nyss om denne fluktruten til Sverige. Men han sa, som riktig var, at han skulle betjene et tog tidlig om morgenen. Viss ingen tok imot, ble toget stående der. Så enten måtte de kjøre ham hjem eller skaffe en annen til å betjene toget. Og det ble til at de bilte ham hjem.

I 1943 eller 1944 var Disi på besøk hjemme. Far og han pjoltret og hørte på London. Før Disi gikk, satte de mottakeren i en pappeske og hengte på en lapp: "Til avhenting. Tilhører mig. Haakon Disen". Etter det sto esken åpent i loftsoppgangen til krigen sluttet.

Av andre nazister var selveste Axel Stang på Mårud. Han ble senere naziminister. Mårud gård hadde husmannsplasser i Finnholtgrenda. I aprildagene 1940 skulle en kone der, eller helst to, føde. Axel Stang hentet mor med bil og kjørte henne til Finnholt der hun ble til fødselen(e) var unnagjort.

Så mer om 9. april. Min fetter Lasse, Lars Knutsen, hadde vært butikkbetjent hos Hansen og skulle ved mobilisering møte i Vormsund. Han ankom fra Finnskogen om kvelden 9. april, overnattet og dro videre neste morgen med et dobbelt ullteppe og niste. I Vormsund møtte det 5 mann pluss 2 frivillige finske offiserer. De dro mot Odalen og tok inn i ei utløe på Odalsida. Finnene dro ut for å rekognosere, mens de 5 overnattet. De vekslet med at tre mann lå under og to oppå for å holde varmen. Neste morgen kom tyskerne og det ble skuddveksling. De 5 i løa skjøt så lenge de hadde ammunisjon og så overga de seg, ble tatt til fange og fraktet til Oslo. Eller så var det slik at en av soldatene prøvde å flykte mot skogen, men ble skutt mens han løp. I såfall var det 4 som ble fanget.

På Mårud arbeidet under krigen russiske fanger med å høste poteter. Potetene ble vasket og lagt i store trekasser som fangene snekret. Vi ungene smuglet matpakker til fangene. Til gjengjeld fikk vi gjenstander som fangene hadde lagd. De fleste var skåret ut av tre, men femøringer av kobber eller jern var også materialer. En tysk soldat med gevær hadde oppsyn med fangene. Vaktene var klar over hva vi ungene holdt på med, men de holdt seg hensynsfullt på avstand.

Potetene ble stivfrosset om vinteren. Det var svært kalde vintre under krigen. Om våren ble potetkassene lastet fra Sagrampen inn på jernbanevogner for å bli sendt gjennom Sverige mot Østfronten. En gang ble en tysk offiser stasjonert ved rampen for å påse at fangene ikke saboterte arbeidet. Jeg pratet en del med ham. En dag skrev han "Ich hasse dich" på en tømmerstokk og ba meg lese det høyt. Det gjorde jeg. Så spurte han om jeg visste hva det betydde. Det bekreftet jeg. Så spurte han: "Ist es wahr?". Han ble tydelig meget lei seg da jeg ikke svarte på spørsmålet. Å svare var heller ikke enkelt. Jeg hatet jo ikke ham som person, men jeg hatet krigen, og den representerte han.

Nærmere slutten på krigen ble det oppdaget en syk og forkommen tysk soldat like ovenfor Slemdal der hvor flyktningeruten fra Herbergåsen fortsatte på østsiden av Glomma. Han kunne ikke greie seg på egenhånd. Det kan tenkes at ham var etterlatt av en flyktningelos. Han kan også ha tatt seg dit på egenhånd. Ikke umulig at det var en provokatør. Iallfall ble funnet rapportert til tyskerleiren på Årnes slik at han ble hentet av sine egne og da kan hende også skutt av sine egne. På funnplassen lå det igjen en båtlue med nummer og navn skrevet inni. Jeg forestiller meg navnet som omtrent Hans Vollendt, men det låter som et situasjonsbetinget minne. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på lua, noe en annen muligens kan ha gjort.

Tilbakeblikk til 1934

Blant det første jeg husker, var også begravelsen etter onkel Ludvig. Det var i 1934. Dvs: husker ikke selve begravelsen og var heller ikke der, men mor og jeg var hjemme hos tante Sina senere Det var veldig kaldt og Sina var omsorgsfull. Hun hentet en stråleovn og satte meg på en krakk ved siden av slik at jeg kunne varme føttene. Jeg syntes hun var veldig snill.

Realskolen på Årnes

Jeg nevnte at jeg begynte på Realskolen på Årnes i 1945. Den holdt til i Salem og jeg gikk der til 1947. Bjerkomb var bestyrer. Vi hadde ham i matematikk og fysikk. Første time vi hadde elevøvinger satt jeg og smånynnet til mens jeg arbeidet. Det var jeg vant til når jeg jobbet på egenhånd i folkeskolen. Men det likte ikke Bjerkomb: «Viss noen ikke kan holde ro i timen, så har vi råd med det» sa han. Jeg syntes han var pirkete, men sluttet å smånynne.

Vi hadde Mæhlum i tysk, Hoseth i geografi og Inger Teien i norsk. Hun ble der bare ett år. Da overtok Aud Hovig som også drev med pikespeiding. Bjørn og jeg moret oss med å bruke gotisk når vi leverte skriftlige arbeider på tysk. Jeg hadde hatt vanskeligere tysk på folkeskolen enn på realskolen så tyskboka i pulten i to år.

Alle lærerne unntatt Bjerkomb viste tydelig at de var mot nazisme. Da vi stilte til første matematikktime etter krigen, stilte Bjerkomb med armbind og tre stolper på – kanskje var det fire? Han hadde vært områdesjef i Heimevernet under krigen. Nå kunne han fortelle noe av det han hadde vært med på, bl.a. å ta imot våpenslipp inne på skauen. Bjørn fortalte at da han gikk i femte klasse i bygningen nedenfor, kom sønnen til tanntekniker Johansen inn midt i en skoletime sammen med en kamerat. Begge var i hirduniform. De plukket Bjørn fram til tavla og banket ham opp før de forlot skolestua.

På ettermiddagen sommerstid var Bjørn og jeg mye ute på Øya – en liten holme i Glomma. Vi hadde en løvhytte der. Spesielt interessant var det å bruke kikkert mot sandstranden på land. I flere uker nakenbadet et par der og hadde ofte sex ved elvekanten. (Jeg skal ikke røpe hva Årnesjenta het).

Fredsdagene 1945

Da vi gikk fra skolen etter skoletid 8. mai sto det to karer med et norsk flagg ved flaggstanga til Asdahl, men de turde ikke å heise det. Det var jo en tyskerleir oppe på Runnijordet. Noe senere da Bjørn og jeg var ute på Øya, begynte flaggene å gå opp ett etter ett. Jeg tok toget som jeg pleide noe senere til Seterstøa. Da toget fra Oslo kom, var passasjerene ville. De kom løpende ut på plattformen. Jenter og damer klemte og kysset der de kunne komme til. Ved stasjonsveggen sto en tysk offiser med pistol på magen. Ingen enset ham.

På Seterstøa var også flaggene oppe. Jeg fant fram radioen fra loftsoppgangen og plasserte den i vinduet mot veien i annen etasje. Så skrudde jeg den på full guffe. Det samlet seg en stor flokk utenfor og lyttet. «Norge er atter fritt». En parole om at folk skulle disiplin og verdighet ble gjentatt ofte. Om kvelden plasserte Ulf en grammofon i peisestuvinduet ut mot hagen nede. Og så ble det dans på plassen utenfor. En kar engasjerte Aud til dans, men da knurret Pan og bet seg fast i buksebaken hans. Pan var terrieren til Aud.

9. mai tok jeg som vanlig toget til skolen. På Årnes så jeg noen russiske fanger som skiftet fra uniform til sivile klær i en plankestabel. De gjorde seg klar for å bli med toget videre til Oslo. Men noen russere ble tilbake på Årnes. De var pent kledd i battledresser. To av dem var flere ganger på besøk hjemme. De het Jacob og Peter. Jacob var skolelærer og Peter sønn av en offiser. Begge lovte å skrive når de kom hjem til Russland, men vi hørte ikke fra dem. Regner med at de kanskje ble sendt til Sibir.

Noen ettermiddager tjente Bjørn og jeg noen kroner på å brette aviser. De kom i helsideformat fra trykkemaskinen og måtte brettes to ganger for å få riktig format. Jeg husker ikke om avisen allerede da het Raumnes.

Etter å ha gått to år på realskolen, var det opptak på Kongsvinger høyere kommunale allmenskole. Der var det ikke opptaksprøve. Vi konkurrerte ut fra eksamensresultatene. Både på Årnes og Kongsvinger var det skolepenger. Jeg har vel skrevet et annet sted om Vivi som sto øverst i trappa?

Handel under krigen

I september 1945 var det pengeseddelinnveksling. Myndighetene ville ha kontroll med pengemengden. En behøvde ikke å veksle inn enkronesedler, «uslinger» eller tokronesedler, «quislinger». (Det gikk to uslinger på en quisling). Det var visst sedler opp til 100 en kunne beholde. Noe av det overskytende ble utbetalt og resten satt på sperret konto. Ikke minst ville en vite hvem som hadde lagt seg opp formue under krigen. Amund Lange hadde tjent gode penger på knottproduksjon og salg av trevirke. Før pengeinnvekslingen overlot han 2000 kr til far mot at pengene skulle gå til Amunds sønns og min utdannelse. Pengene vekslet far inn. Et par år etterpå ba Amund om å få dem tilbake ettersom sønnen hadde avbrutt gymnaset.

Også broren Tormod som var vår nabo på Skogheim, hadde økonomisk sans. Far fikk en gang brev fra ham der han ba om erstatning fordi våre sauer hadde brutt seg gjennom gjerdet og spist av hans kornsneis. Far skrev tilbake og minnet Tormod om at han en gang hadde lånt fire fiskegarn av ham. Disse hadde han fått igjen mer eller mindre spjæret. Far foreslo at de to sakene skulle gå opp i opp. Det er slike saker som ellers ikke ble nevnt gode naboer mellom, skrev far. Og hørte ikke mer om saken. Siden jeg først sladrer: På Skogheim var det en gammel og elendig låve som var fullverdiforsikret. Den brant en natt etter at Tormod hadde vært på ukesluttbesøk. Det ble bygd en ny flott låve. Naboer gjorde seg tanker om hva som hadde skjedd og snakket også. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang kommenterte det.

Etter krigen var kjøpmann Hansen lite populær. Det ble påstått at han utstrakt hadde brukt rasjonerte varer til byttehandel, ikke minst med Amund Lange som var medlem av NS. Selv fant jeg en gang to skoesker med avklipte rasjoneringsmerker i jernbaneskråningen ved Gommerud. En eske med sukkermerker, den andre hvitt hvetemel. (Hvetemelet en kjøpte var ikke hvitt den tiden). Det hadde vel vært razzia på toget slik at de ble kastet ut av vinduet. Mor leverte merkene til Hansen mot at de skulle få hver sin halvpart av varene. Men dette var jo ikke det samme som å bruke rasjonerte varer til byttehandel. Som hevn for at Hansen var upopulær, tok noen initiativ til at Seterstøa samvirkelag ble opprettet i 1945. For formålet ble det holdt en basar på skolen. Mor hadde skrevet en sketsj slik hun av og til gjorde, men det er den eneste gangen jeg kan huske at hun selv opptrådte. Veslebygningen ble leid til forretningslokale. Dermed var det tre butikker på Seterstøa, fire viss vi regner med butikken på Mårud.

Nes kommunale realskole

Men jeg gikk altså på Nes kommunale realskole. De to første årene var som de to første årene på gymnaset, så etter to år sluttet Bjørn, Lill-Am og jeg. Lill-Am begynte i Oslo og Bjørn og jeg på Kongsvinger kommunale høyere almenskole (KKHA). Vi sto oppover trappa og ventet på at noen skulle åpne. På det øverste trinnet sto en jente som jeg umiddelbart forelsket meg i. Det var min første sådanne og jeg skjønte først da hva forelskelse var. Jeg forhørte meg om hva hun het og hvilken pult hun satt på – hun gikk på engelsklinjen. Hun het Wenche. For et vakkert navn. Men etter en tid fikk jeg vite at det var feil. Hun het Vivi og satt på en annen pult. Det navnet var enda vakrere. Men jeg måtte på ettermiddagene nyte å sitte på en annen enn jeg hadde gjort. Vivi, Wencke, Bjørn og jeg akte kjelke fra festningen og ned. Het den Storgata helt der opp? I allfall hadde jeg ikke noe imot å holde Vivi rundt livet. Først i russetida fortalte vi at vi hadde vært forelsket i hverandre, men det hadde vi ikke turt å si. Noen søndager gikk vi på skiturer.

Lærerjobb

Jeg hadde ingen bestemte planer etter skolen bortsett fra at jeg skulle lese jus, men først gjøre unna militærtjenesten. Jeg ble skrevet ut til garden på sesjonen. Men så fikk jeg høre av min klassekamerat Helge Bolneset hadde fått lærerjobb på Sørøya i Finnmark. Det syntes jeg var spennende så jeg lette frem en annonse i Norsk Skoleblad og søkte på jobb ved Kvitnes skole i Balsfjord. Søknaden var vel knapt kommet frem før formannen i skolestyret ringte og sa jeg hadde fått stillingen og kunne begynne umiddelbart. Så da var det bare å pakke. Jeg tok toget til Trondheim og hurtigruta videre til Tromsø. Der måtte jeg overnatte for å komme videre med lokalbåten.

I 1947 var Bjørn på speiderjamboree i Frankrike. Noen venninner av speidervennene hans ville korrespondere med norske gutter. Slik ble jeg brevvenn med Denise Mandard fra Pithivier. Noe sør for Paris. Da jeg var i Tysklandsbrigaden hadde vi en gang ti dagers langperm. Da besøkte jeg Denise. Vi hadde gratis reise på første klasse på tog i Tyskland, så jeg tok toget til Basel. Derfra tok jeg lokaltog til nærmeste litt større stasjon i Tyskland. Derfra tenkte jeg å haike til Paris. Men det var søndag og ingen trafikk. Langt om lenge kom det en melkebil i feil retning. Så da haiket jeg med den tilbake til stasjonen. Og så ble det tog til Paris der Denise og kusinene Moniqe tok imot meg. Så var vi et par dager hos Moniqe før Denise og jeg dro videre til Pithivier.

Så over til året 1954 og Vadsø. På hurtigruta kom jeg i snakk med en emissær og fortalte at jeg skulle til Vadsø som lærer. Han lurte på om jeg kunne finsk. Det måtte jeg jo nekte for. Da lurte han på hvordan jeg skulle greie meg som lærer. Jeg visste ikke om han spøkte med meg eller snakket alvor så jeg balanserte så godt jeg kunne. Framme i Vadsø ved sekstiden om morgenen, gikk jeg inn i en bakerforretning ved havna for å kjøpe et wienerbrød. Damen foran meg bestilte på finsk og fikk svar på finsk. Da ble jeg betenkt. Men jeg fant da frem til bestyrer Bjørgan på realskolen og ble orientert. En av de første dagen traff jeg tilfeldigvis på Helge Walhovd. Han hadde tatt eksamen på Hamar året før meg og vi hadde sprunget på samme stafettlag. Helge og jeg ble sammen og spiste blant annet middag på Spisebrakka. Etter middag gikk vi gjerne innom bakerforretning ved Havna og bestilte hver vårt lyserøde pikekyss av den unge og pene ekspedetrisen. En ettermiddag var vi i Narvesenkiosken for å handle. I køen sto Anton Hoem som Helge kjente. Slik ble jeg kjent med Anton. Etter det var Anton og jeg bestevenner inntil han døde 27. februar 2014.

Da skolen sluttet i juni, dro Anton og jeg på en uketur innover vidda. Foruten fiskeutstyr hadde vi med sovepose og mat: brød og hermetikk og kaffe. Det var oppholdsvær og sol hele døgnet uka igjennom. Etter en passende økt stoppet vi ved et vann og fisket stekeørret. Det var rikelig å ta av. Om natten bøyde vi kvister i bjerkekjerr og la oss i soveposen med ansiktet mot sola. Så tidlig på sommeren var ikke myggen plagsom. Slik gikk vi omkring på vidda en hel uke uten å høre stemmer. Først da vi kom til gamma ved Vesterelvvatn traff vi på folk. Det var Helge og en kollega som holdt til der.

Sørpå hadde Anton og jeg tilbrakt flere påsker på hytta til Helges familie på Synnfjell. En påske hadde Helges søster med en venninne, Åse Bugge. Anton og jeg skrev dagbok i hytteboka. Etter en hendelse en dag skrev vi : «Den natta sov Åse alene». Da Åse så det, sa hun: «Dere må ikke skrive det – hva vil folk tro?» Så neste dag skrev vi et PS: «Åse protesterer på at vi har fortalt at hun sov alene. Derfor dementerer vi det». På dagtid gikk vi gjerne på ski til toppen av Synnfjell. Der holdt en militær lyttepost til og de ga oss noe varmt å drikke.

Sommerjobb på polet

Etter endt tur vendte jeg nesen sørover, med hurtigruta selvsagt. Det gikk ikke fly derfra den gangen. Etter å ha vært innom familien på Brandval noen dager reiste jeg til Oslo. Der jobbet jeg på Polet på Hasle fram til 1ste september. Det var min tredje sommerjobb der og jeg hadde steget i gradene. Første sommeren jobbet jeg på Transporten, og var med som hjelpegutt ved utkjøring til utenbys pol som Drammen, Hamar og Fredrikstad. Andre sommeren jobbet jeg på Maskintapperiet. Der skiftet oppgaven hver halvtime: sitte å se mot en skjerm at flaskene var fulle og uten rusk, neste fase å ta mot flasker ved enden av samlebåndet og sette dem i kasser. Det var andre faser som jeg ikke husker.

Tredje sommeren var jeg på Håndtapperiet. Jeg antar at navnet stammet fra gamle dager ettersom det ikke ble tappet noe der, iallfall ikke på flasker. Det var lageret der alt brennevin ble oppbevart på tønner. Der jobbet det bare syv mann hvorav den ene var formann. Brennevinsfatene sto i lange rekker: akevitt, konjakk, gin osv. Når formannen var ute av syne, kunne vi tappe fra fatene det vi ønsket, ulovlig selvsagt. Det første formannen gjorde om morgenen var å gå en tur langs fatrekkene for å se om det var blitt noen lekkasje i løpet av natten. Vi sto ved vekta og ventet. Skjønt vi sto ikke stille. Straks formannen var ute av syne, var vi borte ved et fat med et glass og tappet. Drikkeglass hadde vi gjemt i et stillas. Det eneste vi drakk var akevitt tynnet med vann, jeg som de andre. Da formannen nærmet seg vekta, skranglet han med nøkkelknippet. Så da han viste seg, sto vi uskyldige og ventet på at arbeidsdagen skulle begynne.

Formannen var den eneste som var avholdsmann, men han hadde vært kollega med de andre i mange år slik at han var kjent med rutinene. Etter arbeidstid måtte vi trykke på en knapp ved utgangen Lyste det grønt, var det bare å fortsette. Lyste det rødt, ble vi kroppsvisitert. Fant man en flaske, var det sparken. Jeg opplevde aldri at noen ble tatt. Luktet det brennevin av noen så passerte de uten videre.

Forresten er det ikke helt korrekt at det bare ble smakt på akevitt. Det eneste fatet der kranen var plombert, var Hennessy konjakk. Kaggen var omtrent 2,5 meter høy anslår jeg. På oversiden var det et spunshull. Siden jeg var ung og sprek klatret jeg opp med en liten øse. Den festet jeg til et snøre og halte opp Hennessy. Og da sto karene nede og tok imot. En av de som jobbet på Håndtapperiet, het Hansen. Han fortalte at han tidligere hadde arbeidet sammen med Gerhardsen i Veivesenet. Gerhardsen hadde vært av de mest dovne, men siden han var så god til å snakke for seg, ble han alltid valgt som tillitsmann.

Pedagogikkstudier

1. september begynte jeg på universitetet, denne gangen pedagogikk. Jeg hadde tyvlest en del året i Vadsø slik at i høstsemesteret tok jeg forberedende ved siden av peden. I vårsemesteret tok jeg støttefag i psykologi med Ragnar Rommetveit og Åse Gruda Sard som eksaminatorier. Mens jeg gikk ute på plassen og ventet på tur traff jeg på Einar Sletmo, han var lærer på en institusjon for hørselhemmede i Andebu. Han spurte om jeg hadde lest en liten bok av Katz? Jeg måtte erkjenne at den hadde jeg droppet. Det måtte jeg for all del ikke gjøre for Mor Åse spurte alltid fra den. Så da gikk jeg opp på lesesalen og leste i den, særlig et forsøk som Mor Åse hadde vært med på å gjennomføre. Det handlet om hvor mye høner spiste under forskjellige betingelser så vidt jeg husker. Jeg rakk akkurat å skumme gjennom før det ble min tur. Rommetveit eksaminerte om intelligenstester og Mor Åse om forsøket sitt. Så det gikk bra. Det var ugraderte karakterer. Enten haud og stryke eller laud og stå.

Pedagogisk Institutt holdt til i en leilighet i Eilert Sunds gate. Vi hadde lesesal i Urbygningen nede i sentrum og bibliotek på Halling skole sammen med filosofistudentene. Der ble jeg kjent med Hans Skjervheim og vi ble etter hvert gode venner. Av og til tok vi et glass pils på restaurant Krølle, en koselig kjellerrestaurant i nærheten. Vi hadde begge deltatt i Tysklandsbrigaden så der var det alltid emne for å mimre.

Til forberedende hadde vi Filosofiens historie av Arne Næss i pensumet. Han delte der inn problemer i fire lag: dagligdagse, tekniske, vitenskapelige og filosofiske. Vitenskapelige problemstillinger var slike som kunne behandles med metoder som også andre kunne bruke for å etterprøve resultatene. Jeg holdt det for å være en fornuftig definisjon og hadde gode argumenter for det. Hans fulgte opp med enda bedre argumenter. Men da jeg konkluderte med at vi hadde det endelige svaret, avviste Hans resonnementene våre og påpekte at den definisjonen passet naturvitenskapene, men ikke samfunnsvitenskapene, som for eksempel pedagogikk. Og slett ikke for åndsvitenskapene. (Han brukte ikke de ordene ettersom han snakket nynorsk eller dialekt). Hans argumenterte han overbevisende og denne samtalen gjorde varig inntrykk. Etter det har jeg levd i håpet om en gang å kunne gjøre noe tilsvarende, om enn i mer beskjeden målestokk.

Etter hvert forsto jeg at det var definisjonen fra forberedende prøve som også Sandven holdt seg til, han helt slavisk. I mitt første semester med pedagogikk var det en diskusjonsaften over emnet ”Hva er pedagogikk?” med Johannes Sandven og Reidar Myhre som innledere. Og etterpå diskusjon der de to kollegene tiltalte hverandre med ”De Sandven” og ”De Myhre”. Min ærbødige påstand er at Sandven ikke skjønte bæra av hva Myhre snakket om. Senere fant Sandven anledning til å sparke Myhre som hjelpelærer. Myhre var avgjort den mest populære foreleser. Etter at han var sparket, holdt han forelesningene sine om kvelden som privatperson på Oslo lærerskole, godt besøkt av pedagogikkstudenter, men også andre. Han var ulønnet, men de frammøtte samlet inn ”kollekt”. Bl.a. denne hendelsen gjorde at respekten for universitetet og særlig pedstudiet, sank atskillige hakk.

Apropos Skjervheim. Som sagt gjorde det varig inntrykk på meg at han som skolert i filosofi først hjalp meg å underbygge mine meninger for å etterpå avvise det hele. Han og jeg bodde senere samtidig på Sogn studentby. Der brygget vi øl etter samme oppskrift. Jeg husker den ikke så nøye, men jeg tror det var 1 liter maltekstrakt, 10 kg sukker og 1/2 kg gjær til en ballong på 25 - 30 liter. Eventuelt med et par appelsiner også. En gang kjente Hans seg så utmattet at han ønsket et ukeopphold hos Einar Lundby på Solborg. Hans lånte da 300 kr av meg for formålet. Det var Lundby som eide hytta Villbo som skjebnen gjorde at jeg senere kjøpte. Det var artig å oppdage at Hans hadde vært der og skrevet navnet i hytteboka.

Det var uventet da Arne Kokkvoll fortalte at jeg hadde en mappe hos Overvåkningstjenesten, det var på slutten av 1960-tallet tror jeg. Han hadde sett den i egenskap av leder for Arbeiderbevegelsens arkiv og registrert at jeg hadde vært medlem av AUF. Ved samme anledning spurte han meg på vegne av valgkomiteen om å stille som formannskandidat for Oslo Arbeiderparti. Medlem av AUF har jeg aldri vært og jeg har aldri sjekket ”Mappa mi” selv. Det er neppe noe revolusjonerende der. Grunnen til at jeg havnet der, antar jeg er et lite innlegg i bladet Orientering 1955, da jeg var i Vadsø. Skrev noe om at 1. mai var blitt en fin-gå-dag. Motivet mitt var ikke å støtte demonstrasjoner. Liker ikke å bruke armer og bein så lenge det er mulig å argumentere. Jeg ønsket på den tiden en politisk nøytral eller blokkuavhengig nordisk blokk forutsatt at Sverige ikke ble for dominerende. Jeg var klar over at toget for lengst hadde gått, men dersom striden om tilslutning til Øst- eller Vestblokken ikke ble holdt varm, ville ikke en nøytral blokk ikke være et alternativ. Støtte for Østblokktilknytning var det vel mest sannsynlig å finne i Øst-Finnmark der det fortsatt var mange kommunister.

I studietiden, og også før, var jeg en del opptatt av eksistensialisme, kanskje mest Sartre. Tror en bok het ”Eksistensialisme er humanisme”. Brukte også tid på Heideggers ”Sein og Zeit” i studietiden, men hans innviklede begrepskonstruksjoner skjønte jeg lite av. Fant det interessant at Sartre delte tidligere filosofi i to: idealisme og materialisme, var det kanskje. Idealismen antok at det som skjedde, hadde en forutbestemt hensikt og ble styrt av en Gud eller gudevesen i en eller annen form. Materialismen antok naturlover som styrte alt. Sartre avviste begge ismene og hevdet at mennesket valgte fritt. ”Eksistensen går forut for essensen”. Dette er selvsagt svært forenklet og antakelig også galt, men jeg leste ikke for fagets skyld. Jeg lette etter noe til husbruk. Fant det meningsfullt at det ikke er en forhåndsgitt mening med livet som det gjelder å realisere, men at man kan gi livet mening. Og at det meningsfulle er summen eller produktet av selvstyrte valg. Generelt har teologer opptatt meg lite. Et unntak var Jacob Jervell. Han var gift med Kari Lange fra naboeiendommen til Øvre Munkelien. Viss jeg har skjønt ham riktig, mente han at ekte kristendom var det som ble igjen etter at en hadde vraket alle absurditeter som jomfrufødsel, mirakler og sånt. Ikke slik at en raderte det vekk, men at en fant hva som var forståelig bak ordene.

En gang skrev jeg en artikkel et sted der jeg brukte det jeg oppfattet som ”fenomenologiske” begreper, vel mest etter å ha lest Heidegger. Det var en (mislykket) prøveballong. Jeg var misfornøyd med teorien jeg leste, men greide ikke selv å gjøre den bedre. Jeg ville se om det kom svar, enten kvalifisert eller ukvalifisert kritikk eller støtte. Håpet var å motivere noen til å komme på banen med kreative innspill. Det kunne jo være flere ”skjervheimer” rundt omkring. Men ingen reaksjon. Det var forståelig ettersom det verken var noe poeng med eller konklusjon i artikkelen.

Det har interessert meg hvordan ellers rasjonelle mennesker blir religiøst engasjerte. Hadde jo svigermor Inga på nært hold. Hun var meget klartenkt og nøktern til vanlig, men holdt likevel på at Gud hadde lovt jødene et land øst for Middelhavet. Har ikke noen bedre forklaring enn at man ureflektert tar over hvordan andre tenker og holder på det. I tenårene hadde jeg som virkelighetsforståelse at ”virkeligheten” besto av Noe + Intet. ”Noe” oppfattet vi som materie og/eller bølger, ”Intet” som tid og/eller rom. Og lengre kom jeg nok ikke i min virkelighetsforståelse, skjønt jeg antok at det vi oppfattet som «Intet» var med og aktivt grep inn i det som skjedde. Vi sanset det ikke bare. Jeg så fram til at noen kunne gi kunne gi virkelighetsforståelse som var selvforklarende og ikke bygd på konkurrerende ideologier. Det blir nok lenge til. Inntil videre må vi leve med at noen kaller drivkreftene bak det som skjer for Gud, Allah, eller hva ellers. Jeg oppfatter Gud som X i en algoritme uten at noen har greid å løse den. Jeg har hele livet vært medlem av Statskirken. Jeg har sett på den på linje med Postverket eller NAV. Der er det liten grunn til å melde seg ut. Når Kirken snart løsrives fra Staten, blir den mer på linje med f.eks. et idrettslag, altså for de som er spesielt interesserte. Så når Kirken blir uavhengig av Staten, vil jeg vurdere å melde meg ut.

Tilbake til pedstudiet. Julen 1955 var jeg hjemme i Brandval, Det var bare far, mor Tone og jeg. Avtalen med Tones mor var at hun skulle være hos min mor i to år og at hennes mor da skulle adoptere henne. Slik ble det altså ikke. Like over nyttår dro jeg tilbake til Oslo med kofferten min. På Seterstøa gikk jeg ut i døråpningen for å se etter mulig kjente. Sånne så jeg ikke, men utenfor sto det en jente med koffert som skulle inn akkurat der jeg sto. Jeg hjalp henne med kofferten og loste henne inn til min kupe. Vi kom selvsagt i prat og det viste seg at hun var datter av Kari Opsahl som i sin tid hadde bodd i annen etasje i Munkelien. Ingeborg og jeg kom godt overens, og på Østbanen satte vi hennes koffert i en oppbevaringsboks og hun fulgte meg opp i Oscarsgaten der jeg satte fra meg kofferten på hybelen før vi returnerte. Så hentet vi hennes koffert og tok Ekebergbanen til Sportsplassen. Ingeborg bodde i Høgdefaret 4. Der hilste vi på Kari og spiste aftens før Ingeborg og jeg gikk en tur på Brannfjellet der det nesten var bart for snø. På en lysning sto vi så og kysset. Ingeborg brukte ikke parfyme, men en ansiktskrem som duftet nydelig. Allerede da var jeg forelsket og etter hvert lidenskapelig. Ingeborg og jeg var sammen i to år. Da sa jeg at enten måtte vi forlove oss eller bryte. Og da ble det til at vi brøt. Fortsatt var vi gode venner, men jeg reiste da til Nesna. Når jeg var i Oslo, bodde jeg enten hos Ingeborg på Studenterbyen eller hos Anton og Ragnhild. De bodde hos Ragnhilds foreldre ved Frøn.

Nesna lærerskole

Til Nesna dro jeg som lektor på lærerskolen. Målet mitt var jo å få jobb i lærerskolen. Da jeg ble ferdig i juni var tilsettingene i lærerskolene alt fullført, men det kom noen ekstrautlysninger. Det var ledige pedstillinger i Kristiansand og på Nesna og jeg søkte begge steder. Søknaden hadde vel akkurat ankommet da rektor Lothe ringte fra Nesna og fortalte at jeg var innstilt på førsteplass. Han lurte på om jeg tok imot? Jeg sa at jeg også hadde søkt Kristiansand og at jeg ville se innstillingen derfra før jeg bestemte meg. Dagen etter ringte byråsjef Seland fra departementet. Hun fortalte også at jeg var innstilt på førsteplass på Nesna. Jeg spurte om det var noen innstilling fra Kristiansand, men det var det ikke. Så fikk jeg en dags betenkningstid på å bestemme meg. Dagen lang gikk jeg og telte på knappene. Dagen etter ringte jeg Seland og sa ja til Nesna. Om lag en uke senere ble Kristiansand lyst ut på nytt. Jeg hadde vært eneste søker til begge stillingene. Og det var vanskeligst å skaffe lærer til Nesna.

Til Nesna reiste jeg gjennom Sverige med scooter etter ha ekspedert nødvendig utstyr meg tog og buss til Nesna. Jeg kom inn i Sverige via Svullrya og fulgte veikartet nordover. Et sted i en bratt nedforbakke var det mye løsgrus. Der mistet jeg styringen og veltet. Og så var jeg visst borte en stund før jeg merket at scootere lå ved siden av meg og spant. Jeg slo av motoren og betraktet landskapet nedenfor. Jeg ante ikke hvor jeg var, men fikk etter hvert en anelse av at jeg var i Sverige. Så dukket navnet Bjurberget opp i hodet. Det hørtes svensk ut. Så kom jeg på at det var et sted som jeg kjente igjen fra kartet og som jeg hadde passert tidligere. Og så klarnet det hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle hen. Heldigvis var scooteren fullt brukbar. Da jeg holdt på å gjøre den klar kom det en svensk bil med et ektepar. Jeg fortalte dem hva som hadde hendt og da insisterte de på at jeg måtte undersøkes av lege. De bilte foran og jeg etter til vi kom til et sted med en slags sykestue. Der ble jeg undersøkt og funnet frisk. Jeg overnattet der før jeg dro videre over milelange flater til jeg omsider passerte Dorotha og Wilhelmina og kunne ta av over ned til Mo i Rana. Da var det bare vel syv mil til Nesna. Jeg ankom der tidlig på ettermiddagen og meldte meg for rektor Lothe i Rektorgården. Etter å ha blitt traktert og fått en orientering om skolen fulgte han meg med til Schulstadhuset – om det er slik det staves - ved innkjørselen til lærerskolen. Der var det ordnet med et værelse til meg som nabo til Fritz Aase som begynte samtidig som musikklærer på lærerskolen. Schulstadhuset ble leid av lektor Anton Jentoft på lærerskolen. Vi var fem lærere som begynte i 1959. Foruten oss to var det Øyvind Haugerud, Ketil Vea og Tore Strøm. For å fylle posten min måtte jeg utenom to klasser i pedagogikk – en studentklasser og en fireårig klasse – ha noe annen undervisning og et par timer i framhaldsskolen der lærerskoleelever hadde sin øvingsundervisning.

På lærerskolen ble jeg særlig overstrømmende mottatt av lektor Arne Langset. Han hadde hjem bare et par hundre meter fra solen og han tilbød meg å leie hybel hos ham, hvilket jeg takket ja til. Der bodde jeg det første året. Som kollega fikk jeg Jostein Kvamsås fra Førde. Han hadde også pedagogikk og jeg kjente ham fra studietiden da han gikk under navnet Kalosjemannen ettersom han alltid gikk med kalosjer. Det var Maisen Meyer som gjerne diktet opp økenavn. Torstein Harbo kalte hun Paraplymannen. Kvamsås var dyktig og populær som lærer, dessuten meget original. Om kvelden pleide han å pønske ut noe som provoserte elevene til engasjerte diskusjoner. Og det lyktes han som regel med. Jeg satt på Nesna og ventet på at det skulle bli ledig pedstilling på Hamar. Det ble det i 1963. Jeg søkte, men det var Kvamsås som fikk stillingen. Så da ble det to nye år på Nesta før jeg i 1965 søkte Sagene og Elverum. I juleferien oppsøkte jeg byråsjef Randi Seland i Lærerutdanningskontoret. Jeg spurte om det var foretatt innstillinger. Det var det ikke. Jeg lurte på om det var mulig at det ble foretatt innstillinger i løpet av juleferien? «De mener lærerskolens juleferie?» spurte hun. Hun var kjent for å være skarp i munnen. Jeg måtte dra tilbake til Nesna uten å vite hvordan det gikk med søknaden min.

Jeg ble klassestyrer for 1B med 32 studenter hvorav 29 fullførte, noen av dem eldre enn meg. Ved siden av hadde jeg ped i en avgangsklasse på fireårig og noe undervisning i andre fag, bl.a. regning med bokføring. Heldigvis hadde jeg tatt et NKS-kurs i dobbel bokføring som en del av jusstudiet. De gikk ut i 1961 og da ble jeg klassestyrer for en ny klasse 1B. Den var meget kreativ. Blant andre gikk Jan Fredrik Christiansen der. Han var fabelaktig på trompet og ble senere professor ved Musikkhøgskolen. Da de gikk ut, ble jeg jeg klassestyrer for en tredje studentklasse.

Jeg hadde noen timer og praksisveiledning i framhaldsskole. Lærerværelset som var felles for folke- og framhaldsskolen. Et friminutt kom Kjell Hoftun inn – han var lærer i folkeskolen og kona hans gikk i min klasse på lærerskolen. «Jerpseth», sa han, «Skal ikke vi bygge hus sammen?» Jeg trodde han tøyset, han gjorde ofte det. «Jo det gjør vi» sa jeg. Da brøt Walnum inn: «Nei høyr på Østlendingan! Dei veit ikkje kor vanskeleg det er å få noko gjort på Nesna». Dermed var saken avgjort. Kjell og jeg måtte bygge hus. Jeg hadde året før hatt stilling i bare fem måneder og tjent ca. 10.000. Dermed var jeg kvalifisert for lån i Husbanken. Så jeg søkte og fikk lån innvilget. Så var det å skaffe tomt. Johan Refsnes hadde en ledig like ved folkeskolen. Flere hadde villet kjøpe, men han solgte ikke for 2 kr per kvadratmeter. Han ventet heller på at prisen skulle gå opp. Kjell og jeg fikk tomta da vi bød kr. 2,50 per m2. Så ble tomta skjøtet på Kjell og meg. Vi ga den navnet Gosen og da huset var reist, bodde etter loddtrekning Kjell i Østgosen og jeg i Vestgosen.

Vi hadde sett oss ut et passende hus som tilfredsstilte Husbankens krav. Men så var det å skaffe snekkere. Det var verre. Ingen ledige. Så vi engasjerte Leif Iversen som bodde like ved. Han var arbeidsledig og hadde vært kokk til sjøs, tror jeg. Han tok på seg arbeidet sammen med en småbruker fra Nesna som han selv skaffet. Hver dag presis kl 7 låt det kraftige hammerslag ut over Nesna. Men tok jeg så en tur oppom 10 minutter senere, satt de to med termosen og nistematen og spiste frokost. Framdriften var utrolig treg. Da forskalingen til grunnmuren var reist, foreslo Øyvind en kveld at vi skulle gå ned og måle forskalingen. Det viste seg at det var et par desimeter forskjell på diagonalene. Da jeg dagen etter møtte opp og bemerket dette, svarte Iversen at det ikke gjorde noe bare hjørnene var rette. Likevel ble det til at de måtte rette opp forskalingen.

Det var oppnevnt en byggmester til å ha oppsyn med byggingen. Karlo Solum. Det var antagelig Husbanken som hadde engasjert ham. Han hadde en bror som var snekker og hadde et snekkerlag. Solum ordnet det slik at dette laget arbeidet en uke på huset vårt. På denne uka gjorde de mer enn det ellers ble gjort på to måneder. Jeg var hjemme et par uker. Den tiden tok snekkerne seg sommerferie, men huset var da kommet så vidt langt at det var beboelig. Jeg sa da opp snekkerne og flyttet inn for så å sluttføre innredningen på egenhånd utover høsten. Snekkerne fortsatte på leiligheten til Kjell så til jul var begge leilighetene ferdige. Walnum hadde rett i at «Østleningan» ikke visste hvor vanskelig det var å få noe gjort på Nesna, men vi kom da i mål.

Etter jul fikk jeg Oddvin Lotsberg som leieboer. Han var ungkar og lærer på framhaldsskolen. Han var ofte nede hos meg og drakk kaffe. Lotsberg var sterkt kristelig orientert. Han brukte mye tid og krefter på å motatbeide Maran Ata, en utspringer fra Åge Samulesen tror jeg. Lotsberg var ikke minst forarget over de frie seksuelle forbindelsene som det ble påstått hersket i Nesna Maran Ata på Nesna.

Sagene lærerskole

Som nevnt begynte jeg som lektor på Sagene lærerskole høsten 1965. Den første tiden bodde jeg i Munkelien og bilte til byen. Jeg bilte over Årnes og tok snarveien over til Nybakk. Med lite trafikk og ulovlig fart rakk jeg Sagene på en time. På Nesna hadde jeg tegnet meg for ny leilighet i Grønnegata 10. Den skulle være ferdig 1. april, men var det langt fra da skolen begynte. Det var vanskelig å skaffe hybel i Oslo, men etter en tid fikk jeg hybel Birch-Reichenwalds gate på Sandaker. Hybelen var i annen etasje og en kveld lå jeg på sengen og leste til langt over midnatt. Vinduet var åpent og da jeg la meg for å sove hørte jeg noen som hadde trøbbel med å starte en bil utenfor. «Nå stjeler de bilen min» tenkte jeg før jeg sovnet. Jeg trodde ikke det var sant. Det viste seg imidlertid å være sant da jeg om morgenen kikket ut av vinduet. Fra skolen ringte jeg politiet for å melde tyveriet, men det kunne bare gjøres med personlig frammøte. Så etter skoletid var jeg i Møllergata 19 og meldte fra. Der kunne de melde at bilen min hadde vært med på et tyveritokt om natten sammen med en Mercedes. Guttene med Mercedesen var tatt og de hadde forklart at min Folkevogn var etterlatt et sted på Sagene. Om ettermiddagen bilte jeg med Bjørn rundt på Sagene og lette. Vi fant bilen i Mogata med stor bulk i fronten. Det ville bli meget kostbart å få bilen reparert på verksted så jeg tok den med meg til skolen. Der lånte jeg verktøy på Sløyden og ga meg til å rette ut bulker. Per Rauset kom og hjalp til og sammen fikk vi bilen til å se noenlunde presentabel ut. Også da jeg hadde flyttet til Stensberggaten, ble bilen stjålet en natt. Da var det en guttunge som hadde tatt den og politet fant den i en sidegate ikke langt unna, heldigvis bare med en bulk i forskjermen.

Utover høsten svarte jeg på en rekke annonser om ledige leiligheter. Og under over alle undere! Jeg fikk en dag svar fra Per Gundersen: ledig leilighet i Stensberggaten 17 C! Jeg dro ned samme kveld. Det var kommet inn over 400 svar og av dem var vel hundre åpnet – blant dem mitt. Det viste seg at kona hadde gått i 1.gym på Kongsvinger da jeg gikk i 5.te. Siden hun husket meg derfra hadde de kontaktet meg. Leiligheten var på to rom og kjøkken + bad. Det var det største jeg på grunn av husreguleringen kunne ha. Prisen var 35.000 og lovlig takst omtrent halvparten. Slik ble jeg den lykkelige eier av leilighet i Stensberggaten 17 C, 2. etasje.

Hver torsdag var jeg og besøkte Anton og Ragnhild på Frøn. Så også torsdag 24. januar etter nyttår. Da var også Liv Johnsen der. Anton var blitt kjent med henne da han gjennomførte en undersøkelse ved en del skoleklasser i Finnmark, blant dem Livs klasse i Kautokeino. Da jeg i løpet av kvelden fortalte at jeg hadde planer om å kjøpe hytte på Geilo, fortalte Liv at faren hennes hadde en hytte i Nordmarka på hånden for salg. Vi ble enige om at jeg skulle kontakte henne nærmere om den. Så tirsdagen etter ringte jeg og inviterte henne på kino på Gimle der vi så «Narrenes skip». Vi kom meget godt overens. Vi spaserte hjem og spiste på en restaurant når Majorstua, Larsen kanskje. Jeg fulgte henne selvsagt hjem til Schultzgate 4 etter å ha spist. Søndag inviterte jeg henne på kino på Røa. Vi så «Zorba the Greek». Etterpå spiste vi middag på Grillen på Colloseum. Og så var det Livs tur til å følge meg hjem.

Etter at Liv en tid etter hadde vært hjemom og hentet hyttenøkkel, dro hun, Anton og jeg opp 13. mars for å se hytta. Det var lenge siden Liv hadde vært der så hun var usikker på hvor den var. Etter noe leting fant vi en hytte der nøkkelen passet så da var vi der. Lørdagen etter der igjen ble jeg med Liv hjem og traff Inga og Gordon. Liv fortalte at jeg var interessert i å kjøpe «Villbo». Gordon inviterte meg med i badstue og der ble vi enige om kjøp. Taksten var 18.000, men jeg betalte 20.000 ettersom pengene gikk til å bygge ut Nervesanatoriet.

Det var en koselig tømmerhytte som var bygd like etter krigen av Bjerkerud. Han hadde fått kjøpe tomt på Nysetra ettersom han hadde vært husmann der. Tømmeret var hogd av Sveens skog og vinduer og dører kom fra en tyskerbrakke. Hytta ble senere kjøpt av Einar Lundby som drev Solborg, et rekreasjonshjem nede i bygda. Lundby var sammen med Gordon om å reise Modum Bad Sanatorium og det var slik Gordon hadde fått hytta på hånden for salg.

Gordon tilbød at advokat Horn som de brukte, skulle ordne salgspapirene. Det tok så lang tid at jeg purret underveis. Da papirene endelig var ordnet, viste det seg at advokaten ikke bare hadde tatt betalt for å ordne med papirene, men han hadde også beregnet seg meglergebyr. Jeg lot det passere.

Så lærerskolen: Noe av det første som slo meg, var at det var langt mindre undervisning på Sagene enn jeg var vant til fra Nesna. Og langt mindre hjemmearbeid.

Lærerskolelaget

Jeg var medlem av Lærerskolelaget fra jeg kom til Nesna. Laget var så demokratisk at alle medlemmer kunne møte i Landsmøtet som da ble holdt annenhvert år. Jeg ble valgt som en av representantene for Lokallaget i 1961. Da betalte Lokallaget for meg. Landsmøtet ble holdt på. Det jeg husker best fra møtet, var en engasjert debatt hvorvidt det var moralsk å streike. Spørsmålet var aktuelt siden det var varslet en streik. Etter avstemming ble det til at medlemmer kunne avstå fra å streike av samvittighetsgrunner. Selv mente jeg at de som ikke kunne være lojale overfor det organisasjonen sto for, burde melde seg ut. Som ung og fersk blandet jeg meg ikke inn i debatten. Tilbake til Nesna orienterte møtedeltagerne om landsmøtet. Selv innledet jeg til samtale om emnet rett til unndra seg streik. Det var klart flertall at det ikke burde være rett til å avstå. Videre ble jeg på samme møte valgt til formann slik at det falt på meg å innkalle ekstrakontingent til et streikefond. Det gikk greit.

Den første jeg fikk kontakt med i Lærerutdanningskontoret etter at jeg begynte på Sagene, var førstekonsulent Bergfinn Aabø. Det var i forbindelse med at jeg var blitt inspektør på Sagene i 1967, men jeg husker ikke hva saken gjaldt. Jeg husker best at Aabø snakket pussig nynorsk. Senere ble han permittert for å bli daglig leder i Lærerutdanningsrådet eller kan hende han først var førstekonsulent der. Det aner meg at departementet penset Aabø over til Lærerutdanningsrådet fordi de ville bli kvitt ham i departementet. I LR steg han i gradene, iallfall med titler, fra daglig leder til direktør. Samtidig bygde han ut LR til å bli nærmest et direktorat. Personlig hadde han tre hovedinteresser, i prioritert rekkefølge nynorsk – tango – kvinner. Sekretariatet ble skrudd sammen slik at det avspeilte hovedinteressene hans, ikke å forglemme en konsulent som behersket tango og som var med Aabø på hans stadige reiser. På Sagene så vi LR på den tiden som en ulykke for lærerutdanningen, ikke minst Aabø. Antagelig også på Levanger ettersom rektor der, Leiv Stemre, var rask med å gi ham sparken da han overtok som byråsjef i Lærerutdanningskontoret.

I 1967 la Forsøksrådet for skoleverket fram en plan for en ettårig videreutdanning i småskolepedagogikk. Utdanning etter denne planen med tillempinger kom i gang ved Sagene lærerskole høsten 1968. Søkningen til utdanningen ble meget stor og planen ble etter hvert revidert ut fra erfaringer. I 1978 søkte rektor Arthur Gjermundsen UiO om at utdanningen kunne inngå som del av universitetsgrad på linje med andre ettårige videreutdanninger. Etter at henvendelsen var behandlet også ved universitetene i Trondheim og Tromsø, svarte UiO den 13. mars 1979 at utdanningen ikke kunne gi grunnlag for fritak for en del av universitetsgrad. Begrunnelsen var at utdanningen ikke var fordypning i et fag, men i et arbeidsområde. Departementet avviste å godkjenne utdanningen på linje med grunnfag idet det viste til uttalelsen fra UiO. Norsk Lærerskolelag bad da om et møte med den politiske ledelsen i departementet. Nestformannen Ivar Liestøl og jeg møtte deretter statssekretær Bodil Sjånes Dugstad. Vi argumenterte med at det var minst like viktig at lærere fordypet seg i arbeidsoppgavene som lærer som i skolefag enkeltvis, særlig når det gjaldt småskolen. Så spurte vi retorisk om det var universitetene eller departementet som skulle styre lærerutdanningen? Sjånes Dugstad var selv lærer. Hun holdt en knapp på departementet og lovte over bordet at videreutdanningen skulle bli godkjent på linje med grunnfag.

Noen dager etter ble Lærerskolelaget innkalt til byråsjef Thorleif Kjær. Han hadde merket seg at laget ikke var enig i departementets avgjørelse og ville høre begrunnelsen som så ble gjentatt der. Det var et hyggelig treff. Jeg hadde overtatt etter Kjær som formann i Lærerskolelaget og Liestøl hadde overtatt i lektorstillingen etter Kjær ved Sagene lærerskole. Kjær fant argumentasjonen for å godkjenne småskolepedagogikk velbegrunnet og han lovte at departementet skulle vurdere saken på nytt. Han visste tydeligvis ikke at vi visste at saken allerede var avgjort over hans hode. Få dager senere fikk Gjermundsen et skriv om at videreutdanningen var godkjent etter ny vurdering.

Neste landsmøte var i Volda 1963. Den saken jeg husker best gjaldt lesetid. På vegne av Nesna lokallag la jeg fram en enstemmig resolusjon: «Nesna lokallag tar enstemmig avstand fra at Styret holder en medlemsgruppe opp mot en annen når det forhandler om lesetid. Så lenge det ikke tas forbehold kan det oppfattes som om Styret er tilfreds med 21 uketimer enda timetallet er for høyt for alle fag». I boka «Fra seminar til pedagogisk høgskole» av Helge Dahl har Jon Haukaas, som da var formann i Lærerskolelaget, bemerket: «På landsmøtet i Volda 1963 la styret fram melding om tiltak det hadde gjort for å få sett timetalet for lærarane radikalt ned. Det innlegger i drøftinga eg minnest best, kom frå lektorhald». Den gode humanisten Haukaas har fått med seg at en lektor holdt innlegget, men ikke hva jeg sa eller at jeg snakket på vegne av et enstemmig lokallag der det var like mange lærere som lektorer. Og Haukaas og jeg har tydeligvis ulike begreper om hva som er radikalt. På tomannshånd fikk jeg for øvrig ros fra flere for innlegget.

Landsmøtet 1970 var på Stord lærarskule. På selve landsmøtet ble jeg svært overraskende spurt om å stille som formannskandidat. Det var overraskende ettersom jeg ikke hadde hatt noen sentrale verv i laget, men vært med i et par utvalg. Den mest sannsynlige grunnen til at jeg kom i søkelyset som jeg selv kan tenke meg, var innlegget som Haukaas kommenterte. Det jeg husker best bortsett fra at jeg ble valgt, var et forslag fra Trygve Bull: «Landsmøtet henstiller til styret å arbeide for at lærerskolene – i liket med de nylig opprettede, regionale, postgymnasiale undervisningsinstitusjoner – gis status som høyskoler». Samme landsmøte vedtok at et nyopprettet Landsstyre skulle møtes årlig. Da jeg skulle innkalle Landsstyret samme høst var kassen så slunken at vi måtte kalle inn ekstrakontingent.

På landsmøtet på Skjeberg folkehøgskole i 1973 ble jeg gjenvalgt. På landsmøtet på Nesna lærerskole 1975 ble min kollega på Sagene Lars Wormdahl valgt som formann. Jeg strevde en god del med å overtale ham til å stille til valg. Han hadde bare vært et par år vært lærer i lærerskolen og medlem av laget.

Tilbakeblikk om sykdom

Så blir det noe om sykdom som det ellers ikke har vært mye av. Omtrent da jeg fylte 5 år hadde jeg skarlagensfeber og var isolert på Grønne rommet. Bare mor og legen hadde adgang. Der lærte mor meg å lese og skrive. Jeg satt ved en gul kiste med flatt lokk. Da jeg ble erklært frisk på ettervinteren og fikk gå ut, ble jeg veldig glad over å finne trehesten min i gangen oppe. Den manglet et forbein. Like glad var jeg ikke over Ulf og Aud. De holdt på å ake kjelke fra låven og ned til veien. Meg ville de ikke ha med.

Ellers var det lite sykdom bortsett fra at jeg måtte gjennom de vanlige barnesykdommene. Også i mitt yrkesaktive liv har jeg vært lite syk. Høsten 1961 lå jeg fire dager på Elverum sykehus med høy feber. Jeg ble lagt inn på kvelden og da jeg våknet utpå natta, satt det en sykepleier ved siden av senga. Da tenkte jeg at jeg måtte være veldig syk. Det ble en strevsom natt der jeg fantaserte mye. Jeg bygde bilvei oppe fra Dovre og snorrett over fjellet ned til Sognefjorden. Der fant jeg en båt som jeg lånte og rodde over fjorden og begynte å klatre opp på fjellet på den andre siden. Men så husker jeg ikke mer. Sykdommen var en tropisk utgave sa de. Jeg hadde vært i Italia, bl.a. på Capri. Overlegen ville holde meg på sykehuset, men da en reservelege fortalte at han ikke kunne holde meg der uten min vilje, ba jeg om å bli skrevet ut. Som ganske fersk lærer på Nesna ville jeg ikke være borte mer enn nødvendig. Videre har jeg ikke vært borte fra jobben en eneste dag pga sykdom.