Kjeldearkiv:Skedsmovollen - det eldste senteret i Skedsmo

Menneskene som levde i Norge før landet ble kristnet, hadde også sine sammenkomster, hvor de ofret til gudene. De mest kjente gudene i norrøn religion var Odin, Tor, Balder og Frøya, og mange flere som vi ikke skal komme nærmere inn på her. Offerfestene, eller blotsfestene, ble holdt på et avgrenset friluftsområde, gjerne på en liten høyde hvor det sto store trær i ring, slik at de dannet en hellig lund. Seinere ble det ofte bygget et lite hus i lunden, og i det huset oppbevarte man gudebilder og andre helligdommer. Et slikt gudehus ble kalt for hov.

En slik lund kan det ha vært omtrent der hvor Skedsmo kirke står i dag. Som tidligere nevnt, har helligdommen vært den store offersteinen som lå der, og som det knytter seg mange sagn til. Denne steinen er nå borte, og man veit heller ikke med sikkerhet hvor den hellige lunden var.

Offerplassen var sentrum for det offentlige liv i bygda, og her møttes alle innbyggerne til de store festene på bestemte dager i året. Disse sammenkomstene har omfattet mye mer enn bare ofringene, og vi skal se litt nærmere på hva som foregikk på Skedsmovollen.

Hestekamper

Hesten spilte hesten en sentral rolle i Skedsmos tidligste historie. Førsteleddet i navnet er det norrøne ordet skeid som kan bety en plass der en drev med hestekappløp. Sisteleddet mo betyr tørr sandslette. Skedsmo betyr altså et sted hvor det foregikk kappkjøring. Disse kappkjøringene fant sted på slettene ved Skedsmo kirke, og her har det også foregått ville hestekamper.

Skikken med hesteritt og hestekamper har rot i hedenske fester, og på grunn av funn som er gjort i gravhaugene ved Sten-Tærud skole, veit man at det ble ofret hester til gudene.

Det er ikke bare i Skedsmo at hesten er blitt knyttet til det religiøse liv. Navnet Skeidvollen og Leikvollen (Løken) finnes flere steder i landet, og så seint som i 1770-åra fant det sted hestekamper i Setesdalen. Disse hedenske skikkene levde videre i avsidesliggende steder i landet, og særlig i forbindelse med seterdriften som har lange tradisjoner i dalene. Det finnes i dag beskrivelser av disse hestekampene i Setesdalen, og vi kan gå ut fra at det er noe lignende som har funnet sted i Skedsmo i hedensk tid.

På en bestemt dag i året samlet folk sammen en diger flokk med hester på en åpen plass, på skeidvollen. Så førte de fram ei hoppe midt ut på plassen, og like etterpå slapp de ut to hingster som straks begynte å slåss om hoppa. De slet hverandre fort ut, og så slapp de inn et nytt par, og kampen fortsatte. Snart var et stort slagsmål i gang som bare økte etter som nye par slapp løs. Hestene vrinsket og trampet i bakken mens de sparket og bet hverandre så blodet sprutet, og de sårede hestene skrek høyt og skingrende. Støvskya dekket kampplassen, og ståket fra hestene overdøvet alle andre lyder.

Det er ikke godt å forstå hvorfor folk likte å se på dette, for det var mange hester som ble skadd og sikkert noen som døde av sårene. Det er mulig at all den kraften hestene viste i de ville slagsmålene, styrket dem i troen på at de selv hadde store krefter. Det var ikke lett å opprettholde livet den gangen, og de trengte krefter og styrke for å livberge seg. Det var dårlige hus og slett kosthold, og arbeidet var tungt og krevende. Det er kanskje ikke så rart at folk var opptatt av det å vise kraft og styrke. I tillegg til dette hadde også hestekampene noe med fruktbarhet å gjøre, for hingstene slåss om hoppa!

Leikvollen og ofringene

Etter at hestekampene var over, gikk tilskuerne over til en annen åpen plass som ble kalt Leikvollen. Det navnet finner vi i dag i Løken som ligger like ved Skedsmo kirke. Her ble det holdt kappkjøring og andre leker, og disse gikk også temmelig vilt for seg. Hesterittet gikk over stokk og stein, og det gjaldt å få hesten i galopp for å komme først i mål. Rytteren hadde ikke sadel, og hestene snublet lett, så vi forstår at det var en farlig form for lek. Men det ble kjempet hardt, og desto eldre man ble, desto viktigere var det å vinne.

Vi ser igjen at det var kraften og styrken som var hovedsaken. Det var bedre å bli drept i kamp eller strid enn å dø på sotteseng, og disse lekene var sikkert en god inspirasjon til å ta fatt på de store oppgavene i arbeid og krig.

Helt opp til nyere tid var det en tradisjon på Romerike som gikk ut på at guttene som ble konfirmert, skulle kappri utenfor kirken etter gudstjenesten. Dette har neppe funnet sted ved Skedsmo kirke. Skikken viser at de hedenske lekene levde videre i folket, sammen med de kristne seremoniene. Kappridingen var et tegn på at de var voksne. Slike kraftprøver var vanlige i den norrøne religionen. Overgangen fra barn til voksen blir markert i de fleste religioner, og de forskjellige skikkene kalles med et felles ord for overgangsriter. Et annet uttrykk for hestens rolle på Romerike, er Dragonkompaniet i Skedsmo som var ett av landets fremste hestekompanier. Det var med i trefningene mot Karl 12. i 1716, og et minne om disse soldatene til hest er Dragonveien på Asak som fører over til Sørum kommune.

I dag er hesteinteressen stor blant mange unge, med flere ridesentre i kommunen, bl.a. på Sørum gård. Denne interessen har altså dype røtter!

Mens hestekampene skulle oppildne deres egne krefter, så var ofringen til gudene en bønn om fruktbarhet. De var avhengig av naturen for å skaffe seg mat, og det nyttet ikke med egne krefter hvis åkeren ikke bar korn. Vi har nevnt at de sikkert ofret hester på Skedsmovollen, og det er også muligheter for at det ble ofret mennesker her i fjern fortid. Ved å ofre ting som var verdifulle, mente de å blidgjøre gudene og vise dem sin store takknemlighet.

Tingstedet

For at et samfunn skulle fungere, så måtte det også være lov og orden. Derfor ble det holdt ting i bygda hvor tretter og tvistemål ble avgjort. Kongen, eller en mektig mann i bygda, var dommer, og han avsa dommen etter at partene hadde ført fram saken. De bøndene som hadde minst en mann i arbeid, var pliktige til å møte, og ingen hadde lov til å bære våpen på tingstedet. De dommene som ble avsagt, var helt bindende. På denne måten hadde bygdene selvstyre, og denne skikken holdt seg til helt opp på 1500-tallet. I tillegg til offerstedet, leikvollen og tingstedet må vi også nevne gravhaugene ved Sten-Tærud skole. Alle disse tingene hadde en sentral plass i skedsmosokningenes liv, og vi kan si at disse fire stedene utgjorde grunnpilaren i samfunnet. Menneskene var mer avhengige av hverandre på den tida, og det var en selvfølge at folk møtte fram til de offisielle handlingene. Seremonier, rettsaker og begravelser bandt dem sammen, og vi forstår derfor godt at Skedsmovollen var sentrum i bygda.

Kristendommen blir innført

Det må ha vært litt av en overgang for nordmennene å skulle tro på Kvitekrist som talte om nestekjærlighet, og som forbød ofringer til gudene. Fra historien veit vi imidlertid at det ikke skjedde noen brå forandring. Raumerne ble banket ettertrykkelig til bedring av Olav den hellige i 1022, så kristendommen ble innført med makt og vold.

Med etter hvert har de kristne tankene slått rot i menneskene. Dette skjedde blant annet fordi kristendommen først ble innført i det som kalles kultusen. Nordmennene kom ikke lenger sammen for å ofre, men de kom til gudstjeneste. Selv om de ikke forsto så mye av det i førstningen, så har de kristne synspunktene litt etter litt fått innpass.

Kristendommen fikk også innpass i lovverket, og en rekke hedenske skikker ble forbudt. De kunne ikke lengre sette vanskapte barn ut i skogen, og dette var et stort framskritt.

Jernproduksjonen økte sterkt i vikingtida, omtrent på den tida som kristendommen ble innført. Dette førte til økonomisk vekst, og på den måten fikk familiene også råd til å brødfø barn som ikke kunne gjøre nytte for seg. Sammen med innføringen av kristendommen er dette årsaken til at de hedenske skikkene forsvant.

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.