Kjeldearkiv:Skedsmovollen - det eldste senteret i Skedsmo
Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.
Skedsmovollen er det eldste senteret i Skedsmo.
Menneskene som levde i Norge før landet ble kristnet, hadde også sine sammenkomster, hvor de ofret til gudene. De mest kjente gudene i norrøn religion var Odin, Tor, Balder og Frøya, og mange flere som vi ikke skal komme nærmere inn på her. Offerfestene, eller blotsfestene, ble holdt på et avgrenset friluftsområde, gjerne på en liten høyde hvor det sto store trær i ring, slik at de dannet en hellig lund. Seinere ble det ofte bygget et lite hus i lunden, og i det huset oppbevarte man gudebilder og andre helligdommer. Et slikt gudehus ble kalt for hov.
En slik lund kan det ha vært omtrent der hvor Skedsmo kirke står i dag. Som tidligere nevnt, har helligdommen vært den store offersteinen som lå der, og som det knytter seg mange sagn til. Denne steinen er nå borte, og man veit heller ikke med sikkerhet hvor den hellige lunden var.
Offerplassen var sentrum for det offentlige liv i bygda, og her møttes alle innbyggerne til de store festene på bestemte dager i året. Disse sammenkomstene har omfattet mye mer enn bare ofringene, og vi skal se litt nærmere på hva som foregikk på Skedsmovollen.
Hestekamper
Hesten spilte en sentral rolle i Skedsmos tidligste historie. Førsteleddet i navnet er det norrøne ordet skeid som kan bety en plass der en drev med hestekappløp. Sisteleddet mo betyr tørr sandslette. Skedsmo betyr altså et sted hvor det foregikk kappkjøring. Disse kappkjøringene fant sted på slettene ved Skedsmo kirke, og her har det også foregått ville hestekamper.
Skikken med hesteritt og hestekamper har rot i hedenske fester, og på grunn av funn som er gjort i gravhaugene ved Sten-Tærud skole, veit man at det ble ofret hester til gudene.
Det er ikke bare i Skedsmo at hesten er blitt knyttet til det religiøse liv. Navnet Skeidvollen og Leikvollen (Løken) finnes flere steder i landet, og så seint som i 1770-åra fant det sted hestekamper i Setesdalen. Disse hedenske skikkene levde videre i avsidesliggende steder i landet, og særlig i forbindelse med seterdriften som har lange tradisjoner i dalene. Det finnes i dag beskrivelser av disse hestekampene i Setesdalen, og vi kan gå ut fra at det er noe lignende som har funnet sted i Skedsmo i hedensk tid.
På en bestemt dag i året samlet folk sammen en diger flokk med hester på en åpen plass, på skeidvollen. Så førte de fram ei hoppe midt ut på plassen, og like etterpå slapp de ut to hingster som straks begynte å slåss om hoppa. De slet hverandre fort ut, og så slapp de inn et nytt par, og kampen fortsatte. Snart var et stort slagsmål i gang som bare økte etter som nye par slapp løs. Hestene vrinsket og trampet i bakken mens de sparket og bet hverandre så blodet sprutet, og de sårede hestene skrek høyt og skingrende. Støvskya dekket kampplassen, og ståket fra hestene overdøvet alle andre lyder.
Det er ikke godt å forstå hvorfor folk likte å se på dette, for det var mange hester som ble skadd og sikkert noen som døde av sårene. Det er mulig at all den kraften hestene viste i de ville slagsmålene, styrket dem i troen på at de selv hadde store krefter. Det var ikke lett å opprettholde livet den gangen, og de trengte krefter og styrke for å livberge seg. Det var dårlige hus og slett kosthold, og arbeidet var tungt og krevende. Det er kanskje ikke så rart at folk var opptatt av det å vise kraft og styrke. I tillegg til dette hadde også hestekampene noe med fruktbarhet å gjøre, for hingstene slåss om hoppa!
Leikvollen og ofringene
Etter at hestekampene var over, gikk tilskuerne over til en annen åpen plass som ble kalt Leikvollen. Det navnet finner vi i dag i Løken som ligger like ved Skedsmo kirke. Her ble det holdt kappkjøring og andre leker, og disse gikk også temmelig vilt for seg. Hesterittet gikk over stokk og stein, og det gjaldt å få hesten i galopp for å komme først i mål. Rytteren hadde ikke sadel, og hestene snublet lett, så vi forstår at det var en farlig form for lek. Men det ble kjempet hardt, og desto eldre man ble, desto viktigere var det å vinne.
Vi ser igjen at det var kraften og styrken som var hovedsaken. Det var bedre å bli drept i kamp eller strid enn å dø på sotteseng, og disse lekene var sikkert en god inspirasjon til å ta fatt på de store oppgavene i arbeid og krig.
Helt opp til nyere tid var det en tradisjon på Romerike som gikk ut på at guttene som ble konfirmert, skulle kappri utenfor kirken etter gudstjenesten. Dette har neppe funnet sted ved Skedsmo kirke. Skikken viser at de hedenske lekene levde videre i folket, sammen med de kristne seremoniene. Kappridingen var et tegn på at de var voksne. Slike kraftprøver var vanlige i den norrøne religionen. Overgangen fra barn til voksen blir markert i de fleste religioner, og de forskjellige skikkene kalles med et felles ord for overgangsriter.
Et annet uttrykk for hestens rolle på Romerike, er Dragonkompaniet i Skedsmo som var ett av landets fremste hestekompanier. Det var med i trefningene mot Karl 12. i 1716, og et minne om disse soldatene til hest er Dragonveien på Asak som fører over til Sørum kommune.
I dag er hesteinteressen stor blant mange unge, med flere ridesentre i kommunen, bl.a. på Sørum gård. Denne interessen har altså dype røtter!
Mens hestekampene skulle oppildne deres egne krefter, så var ofringen til gudene en bønn om fruktbarhet. De var avhengig av naturen for å skaffe seg mat, og det nyttet ikke med egne krefter hvis åkeren ikke bar korn. Vi har nevnt at de sikkert ofret hester på Skedsmovollen, og det er også muligheter for at det ble ofret mennesker her i fjern fortid. Ved å ofre ting som var verdifulle, mente de å blidgjøre gudene og vise dem sin store takknemlighet.
Tingstedet
For at et samfunn skulle fungere, måtte det også være lov og orden. Derfor ble det holdt ting i bygda hvor tretter og tvistemål ble avgjort. Kongen, eller en mektig mann i bygda, var dommer, og han avsa dommen etter at partene hadde ført fram saken. De bøndene som hadde minst en mann i arbeid, var pliktige til å møte, og ingen hadde lov til å bære våpen på tingstedet. De dommene som ble avsagt, var bindende. På denne måten hadde bygdene selvstyre, og denne skikken holdt seg til helt opp på 1500-tallet.
I tillegg til offerstedet, leikvollen og tingstedet må vi også nevne gravhaugene ved Sten-Tærud skole. Alle disse tingene hadde en sentral plass i skedsmosokningenes liv, og vi kan si at disse fire stedene utgjorde grunnpilaren i samfunnet. Menneskene var mer avhengige av hverandre på den tida, og det var en selvfølge at folk møtte fram til de offisielle handlingene. Seremonier, rettsaker og begravelser bandt dem sammen, og vi forstår derfor godt at Skedsmovollen var sentrum i bygda.
Kristendommen blir innført
Det må ha vært litt av en overgang for nordmennene å skulle tro på Kvitekrist som talte om nestekjærlighet, og som forbød ofringer til gudene. Fra historien veit vi imidlertid at det ikke skjedde noen brå forandring. Raumerne ble banket ettertrykkelig til bedring av Olav den hellige i 1022, så kristendommen ble innført med makt og vold.
Med etter hvert har de kristne tankene slått rot i menneskene. Dette skjedde blant annet fordi kristendommen først ble innført i det som kalles kultusen. Nordmennene kom ikke lenger sammen for å ofre, men de kom til gudstjeneste. Selv om de ikke forsto så mye av det i førstningen, så har de kristne synspunktene litt etter litt fått innpass.Kristendommen fikk også innpass i lovverket, og en rekke hedenske skikker ble forbudt. De kunne ikke lenger sette vanskapte barn ut i skogen, og dette var et stort framskritt.
Jernproduksjonen økte sterkt i vikingtida, omtrent på den tida som kristendommen ble innført. Dette førte til økonomisk vekst, og på den måten fikk familiene også råd til å brødfø barn som ikke kunne gjøre nytte for seg. Sammen med innføringen av kristendommen er dette årsaken til at de hedenske skikkene forsvant.
Skedsmo kirke
Innføringen av kristendommen førte til at hovene ble revet, og kirken ble bygget isteden. Dette har skjedd i Skedsmo en gang på 1000-tallet, muligens før slaget i 1022. Det står som kjent i Snorre at de ble «banket til bedring», og det kan tyde på at kristendommen allerede var innført, men at kongen ikke var fornøyd med resultatet.
Den første kirken var en trekirke, men i 1180 ble den erstattet av en steinkirke, og det er den som står der i dag. Skedsmo kirke er altså kommunens eldste bygning, og den er omtalt i Biskop Eysteins jordebok fra 1390-åra.
Men hvis vi ser på tårnet, så finner vi årstallet 1860, og det er fordi kirken ble bygd om det året. Den eldste kirken hadde ikke korsform, og den var betraktelig mindre. Den lignet på Lørenskog kirke som er omtrent fra samme tid. I dag er det bare ytterveggene i den nederste delen av kirkerommet som er igjen av den opprinnelige kirken. Hvis vi ser nøye etter på sørsida av kirken, så vil vi se at det er murt igjen en inngang under det ene vinduet. Den første inngangen til kirken var der, og selve veggen er altså snart åtte hundre år gammel.
På tross av ombyggingen i 1860 har kirken bevart sitt middelalderpreg. Det er plass til 750 besøkende i den vakre kirken, som har en meget fin beliggenhet på dette høydedraget nord for Nitelva hvor folk har vært samlet gjennom mange hundre år.
Da man begynte å skrive Skedsmos historie i 1920-årene, forsøkte man å finne en beskrivelse av den gamle kirken. Dette viste seg lenge å være helt nytteløst, fordi ingen hadde brydd seg om å bevare noe som kunne fortelle om kirkens opprinnelige utseende. De brukte til og med stein fra kirkeruinen på Asak, så vern om fortidsminner var et ukjent begrep.
Men til alt hell reiste presten Sofus Thormodsæther til København for å lete etter opplysninger om Skedsmo i det kongelige bibliotek. Der kom han over en tegning av kirken fra 1775, og dette var selvsagt et enestående funn! Tegningen var laget av professor Gerhard Schønning som reiste rundt for å samle stoff om landet. Tegningen finnes på s. 57 i Halvor Haavelmos Skedsmo. Bygdens historie, Bind 1. Av tegningen ser vi at selve kirkerommet har sluttet der hvor sideskipene er bygd ut. Koret besto av et mindre utbygg, og utenfor dette lå det et gravkapell. Tårnet som sto i 1775, er bygd seinere enn selve kirken, og det samme gjelder våpenhuset utenfor tårnfoten. På tegningen ser vi også den lille inngangen som er murt igjen i dag.
Fra 1723 til 1857 var kirken i privat eie, slik som det var vanlig på den tida. Den siste eieren som solgte til kommunen, var rittmester Johan Schjørn (1785-1859) på Tomt.
Dåpssakristiet ble bygd i 1921, og siden da har kirken hatt sitt nåværende utseende. Den mest iøynefallende delen er tårnet som er 40 m høyt, og det heter om hanen i toppen at den fylte ei kjerre på tvers. Vi må selv regne ut hvor stor den da er.
Kirken er viet til St. Olav, og i eldre tider sto det en treskulptur av denne helgenen inne i kirken. Den er avbildet på s. 58 i Skedsmo. Bygdens historie, Bind 1. Skulpturen er nå oppbevart i Historisk museum (Oldsaksamlingen), og som tidligere nevnt, er en kopi nå plassert i kirken.
Vi går inn i kirken
Det første rommet vi kommer inn i, kalles våpenhuset. Her la de fra seg våpnene før de gikk inn i kirken, for i likhet med det gamle tingstedet, hadde ingen lov til å bære våpen på et hellig sted. I kirken hadde ingen lov til å gjøre hverandre noe vondt. I dag står det en monter med to gamle bibler i dette rommet. Her finner vi også et smijernskors med mange ornamenter og flere innskrifter.
Kirkerommet
Det første vi legger merke til når vi kommer inn i kirken, er koret med altertavla i den andre enden. Det er ikke tilfeldig at kirken er bygd slik, og den har mønster etter de gamle tronsalene hvor kongen tok imot folket. Han satt på en høy trone i den ene enden, og denne tronen er erstattet med alteret. I middelalderen tenkte man seg Gud som konge, og alteret skulle være Guds tronstol. Når folk var i audiens hos kongen, snakket de med ham, og på samme måte tenkte de at det gikk an å snakke med Gud i kirken. Når presten leser i Bibelen og lyser velsignelsen, står han med ansiktet vendt mot menigheten, og når han ber, vender han seg mot alteret. Presten representerer altså både Gud og menighet under gudstjenesten som er et møte mellom Gud og mennesker.
Men rommet kan fortelle mer om Gud. Kirken har korsform, og det peker hen på Kristi kors. Kristus er ikke konge, men et lidende medmenneske som døde på grunn av menneskenes ondskap. Kirkerommet symboliserer to forskjellige sider ved Gud, kongen og den lidende tjener, og gir derfor et godt uttrykk for det kristne gudsbildet.
Kirkerommet blir også kalt for kirkeskipet, og det er fordi de tenkte seg kirken som et skip på vei mot himmelen. Alteret står alltid i øst, og kirken seilte mot soloppgangens land. I mange kirker henger det et skip i taket for å minne om denne symbolikken.
Altertavla
Den store altertavla i tre er fra 1693. Den er skåret av Christopher Ridder og antagelig malt av Peder Andersen Lillie. Illustrasjonene er kopi etter et nederlandsk stikk, og de framstiller Jesu lidelseshistorie. Ett bilde er av nattverden på skjærtorsdag og det store i midten av korsfestelsen, og øverst er det et bilde av oppstandelsen. Hele påskebudskapet er gjengitt på alteret, og dette budskapet er, som sikkert alle vet, det sentrale i den kristne tro. Ytterst på altertavla er det et bilde på hver side. Til venstre ser vi kristne martyrer og til høyre Jesu gjenkomst. Disse bildene gir uttrykk for de kristnes kamp og seier. Hvert bilde kan tas ut av altertavla. Det er treklemmer som holder bildene på plass, og dette forteller en del om hvordan de ble laget.
Alterringen
Alterringen blir brukt når folk skal knele foran alteret. Det skjer under nattverden og ved bryllup. Vi legger merke til at det er en halvsirkel som presten kan gå inn i. Resten av sirkelen er altså usynlig, og dette skal symbolisere de som er døde, men som skal oppstå sammen med de levende i himmelen.
Prekestolen
Prekestolen er fra 1578, og den er gitt av Knud Hansen og Rasmus Hansen. Det er en av de eldste prekestolene i landet, og 27 biskoper har prekt fra den. Den er utsmykket med noen fine treskjæringer, men det er ikke lett å se hva de skal forestille.
Døpefonten
Døpefonten er det eldste inventar i kirken, og den er hugget omkring år 1200. Den er av kleberstein, og den ble opprinnelig brukt uten døpefatet. Barna ble dukket helt under vann. I bunnen av hulrommet er det et hull med propp, og vannet rant ned i leirgolvet når det ble tappet ut.
Seinere ble det vanlig bare å ha vann på hodet til barna, og da la de et døpefat i messing over det store hullet. Fatet er fra 1670, og det er et bilde på det som forestiller Jesu bebudelse. Det skal symbolisere at barna blir døpt i Jesu navn.
Dåpskannen
Til dåpen brukes det også et dåpskanne i sølv som er fra 1955. Vi har tre deler som er fra helt forskjellig tid, og det viser at generasjonene har brukt kirken som ikke er noe museum.
Glassmaleriene
I to vinduer i koret er det glassmalerier som er utført av Borgar Otterbech Hauglid i 1924. Til venstre finner vi Jesu fødsel øverst, deretter flukten til Egypt og velsignelsen i templet øverst. Alt dette skjedde mens Jesus var barn. Til høyre finner vi dåpen, Jesus som lærer og Jesus som helbreder syke. Dette fant sted i Jesu voksne liv, slik at maleriene til sammen forteller om livet til Jesus helt fram til den siste påsken. Om den forteller, som tidligere nevnt, altertavla.
Inne i prestesakristiet er det også et glassmaleri som forestiller en pelikan som mater ungene sine med sitt eget blod. Dette er et gammel Kristussymbol. På samme bilde er det skrevet et bibelvers: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder.» Dette står i 1. Johannes brev, 4,10.
Lysekronene og alterstakene
Kirken har tre lysekroner som alle er gitt til kirken. Den eldste er fra 1699, og de andre fra 1719 og 1915. På alteret står to store, vakre lysestaker med inskripsjon fra 1613. Det står også to små staker som har tilhørt den siste familien som eide kirken, Schiørn på Tomt.
Klokkene og orgelet
I tårnet er det tre klokker som er støpt i 1935. De gamle klokkene ble tatt ned før krigen og gjemt unna på Huseby for at de ikke skulle bli smeltet om av nazistene. Disse klokkene var meget gamle, og en som er fra 1665, er nå plassert i drengestua på Huseby. Ei klokke fra 1700-tallet står nå i våpenhuset. Det første orgelet ble montert i 1787. Det er nå oppbevart på Norsk Folkemuseum. Det nåværende orgelet er av nyere dato.
Vinkanne, kalk og oblateske
Disse tre tingene brukes under nattverden til å oppbevare vinen i. Vinkannen og kalken er fra det 18. århundre. I oblatesken i sølv oppbevares nattverdsbrødene. Esken er fra 1673, og den er gitt av oberst Ditlev Brocktorff som eide gravkapellet, og som vi kan se helt til høyre på Schønnings tegning. Kapellet ble revet under ombyggingen i 1860.
Olavsbautaen og to andre steiner
Utenfor kirken finner vi også en del minner fra gammel tid. På vestsiden, på andre siden av Gjoleidveien, står Olavsbautaen til minne om slaget mellom Kong Olav den hellige og raumerne i 1022. (Eller 1021.) Denne bautaen med et relieff av Kong Olav er utført av billedkunstneren Trygve Dammen som vokste opp i Lillestrøm. Bautaen ble flyttet fra Hellerudsletta til Skedsmo kirke i 1980.
På hver side av bautaen finner vi to steiner fra hedensk tid. Den ene har sylinderform, avrundet i den ene enden, og den andre er flat med noen riper på kryss og tvers som kan minne om helleristninger. Det har imidlertid vært umulig å tyde tegnene, og ekspertene tror at sporene har vært brukt til sliping av piler. De gamle skedsmosokningene har risset piler og spyd fram og tilbake i fordjupningen, og slik er sporene blitt djupere og djupere.
Den andre steinen har sikkert vakt oppmerksomhet på grunn av den runde formen, som den kan ha fått fordi den er blitt snurret rundt i en jettegryte av vannet som har strømmet gjennom et hull i fjellet. Etter mange års sliping har steinen fått denne formen, og menneskene som fant den, har kanskje brukt den til offerstein eller noe lignende.
Kirkegården
På innsiden av steinmuren rundt kirkegården, rett ved inngangen til kirken, står det også noen gamle gravsteiner inne i muren. Det er mulig å tyde litt av skriften.
Det et stort minnesmerke over eidsvollsmannen eidsvollsmannen Peter Blankenborg Prydz inne på kirkegården. Prydz var ikke valgt som representant for folket. Han var major, og han møtte som representant for Nordenfjeldske regiment som var ett av armeens ni infanteriregimenter.
Selv om Blankenborg Prydz ikke gjorde seg så bemerket på Eidsvoll, så var han en aktet mann i Skedsmo. Han hadde mange tillitsverv i kommunen. Bygdefolket betraktet han som sin representant på riksforsamlingen selv om han ikke var det formelt. I 1904 reiste de en bautastein på familiens gravsted med innskriften: «Skedsmo herred reiste dette minde i 1904». Steinen er fire meter høy og er godt synlig på kirkegården.
Henrettelsen i 1868
En annen mann som har fått navnet sitt knyttet til Skedsmovollen, er svensken Olaus Anderson. Men i motsetning til Blankenborg Prydz var ikke dette noen aktet mann. Svensken var den siste som ble henrettet ved Sten skole, og det skjedde så seint som i 1868. Olaus Anderson hadde levd som tjuv og løsgjenger i mange år, og en kveld kom han ranglende til Skedsmo. Han fikk lov til å overnatte hos ei enke som het Margrethe Olsdatter Vestvolden, og som bodde i ei lita stue like ved prestegården. Da hun hadde sovnet, reiste han seg fra stolene han lå på, tente lyset og fant ei øks som han slo henne i hjel med. Deretter ransaket han huset og fant ei flaske brennevin, 48 skilling og et par støvler etter mannen som nettopp var død.
Han ble grepet i Oslo et par dager etter. Da hadde han støvlene på seg, så beviset var klart. Det er forståelig at Høyesterett reagerte så skarpt på dette rovmordet at de dømte han til døden som var den strengeste straffen. Den dødsdømte satt på Stav distriktsfengsel mens han ventet på å bli henrettet.
Olaus Anderson ble henrettet fredag 17. juli 1868 kl. 8.30 ved retterstedet som visstnok lå ved inngangen til Skedsmovollen ungdomsskole, ikke langt unna Vestvolden. Øksa ble sendt fra Bergen, og en mengde mennesker hadde møtt fram. Det fortelles at konfirmantene måtte møte fram, sikkert for å se hvordan det gikk med dem som brøt loven. Det fortelles videre at barna som hadde klatret opp i trærne for å se bedre, falt ned i det samme som skarpretteren hogg til. Mer om denne dramatiske hendelsen kan en lese i Haavelmos Skedsmo. Bygdens historie. Bind 1 (s. 327-28).
Gapestokken
Det var også andre straffemåter i gamle dager. En som ble mye brukt, var gapestokken. Den sto gjerne utenfor kirken, og de dømte ble plassert med hodet og hendene fastspent. De som var på vei til kirken, kunne håne og til og med spytte på stakkaren, uten at denne kunne ta igjen. Det har også stått en gapestokk utenfor Skedsmo kirke, og i 1703 ble Anne Hansdatter dømt for horeri fordi hun hadde fått barn uten å være gift. Tre søndager etter hverandre måtte hun stå i gapestokken utenfor kirken, og til slutt måtte hun skrifte åpent for alle på kirkebakken at hun hadde gitt falske opplysninger om barnets far. Så jagde de henne ut av bygda, men vi hører ingenting om barnefaren enda han hadde like mye del i det som hadde skjedd.
Begge disse eksemplene viser at de dømte ble utsatt for hån og skadefryd av andre. Det var sikkert ikke mange som syntes synd på en som skulle henrettes, eller en som satt i gapestokken. De var jaget vilt, og det kan ofte virke som de lovlydige likte å ha disse ulykkelige menneskene som syndebukker.
Gravhaugene
Gravhaugene i bjørkelunden ved Sten-Tærud skole ligger på den gamle prestegårdens grunn, hvor det tilsammen er registrert ca. 40 gravhauger. Det er også gravhauger nærmere de nåværende husene. I 1868 ble det gjort mange funn i noen hauger som lå like ved fjøset, der det er potetkjeller i dag.
Vi har tidligere nevnt at det ble funnet hestebein og tenner som vitner om hestekampene og ofringen av hester, og det ble også funnet nåler, brikker, saks, knivblader og nagler som er fra jernalderen. I en haug ble det funnet et fint skrin med beslag. Midt inne i skrinet var to skålformede spenner hvelvet mot hverandre, og disse tjente som en slags gravurne. Mellom disse var det brente bein. Spennene var innhyllet i never. Omkring dem var det lagt en ring av seks glassperler og over denne en merkelig brystnål med smukke graveringer. Det er rimelig å tro at selve bygdekongen, hersen eller goden, har bodd på Huseby, og at en av disse var gravlagt i denne haugen.
Vi kan forestille oss rivningene har funnet sted mellom kong Olav og bygdefolket fram til slaget i 1022 da raumerne «ble banket til bedring». En av følgene var nok at eieren av offerstedet, hersen eller goden, måtte overlate Huseby til en prest. Det er i slike perioder at sagnet om trollet som ville kaste stein på kirken, har oppstått. Men det var ikke trollet som ville rive kirken, men de gamle hedningene. Det turde de ikke innrømme, og dermed lagde de sagnet om trollet!
|
Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida. |
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor (red.): Skedsmo. Bygdens historie: 1, Skedsmo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Solheim, Svale: Horsefight and Horserace in northern Tradition. Studia Norvegica 111 no. 8 1963