Kjeldearkiv:Smed Ottar Arne Iversen: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Ottar A. Iversen og hustru Jørunn.jpg|Pensjonist Ottar Arne Iversen og fru Jørunn, her foran Trondenes kirke, Harstad.|Kåre Hansen, [[Rakkestad]]. 2005}}

 

'''Ottar Arne Iversen''', f. [[10. mai]] [[1923]] i [[Trondenes kommune|Trondenes herred]], er en pensjonert maskinsmed og [[vaktmester]], sønn av Ingvart Iversen fra [[Gamnes (Harstad)|Gamnes]] i Trondenes, f. [[1891]] og hustru Anna f. Larsen. Ottar fulgte i opphavets fotspor, og overtok etterhvert farens rolle som ettertraktet [[smed]] med sans og stolthet for sitt yrke. Om det var arv eller miljø som gjorde ham så ansvarsfull vet vi ikke, men ved farens død i [[1955]] tok Ottar det fulle ansvar for sin mor og sine yngre søsken.

Det finnes flere «monumenter» etter Iversen-smedene i [[Nord-Norge]], hvorav festene til kirkeklokkene og et smijernsrekkverk på [[Trondenes kirke]] vel er de som utmerker seg. På grunn av yrkesskade skiftet Ottar beite i [[1970]] og ble en respektert vaktmester for Trondenes-innvånernes barne- og ungdomsskole; [[Hagebyen skole]], fram til han pensjonerte seg i [[1989]].

Arbeidet omfattet å få heist ned klokkene, laget nye [[klave]]r og [[bolt]]er samt [[mutter]]e til den nye festeanordningen, dernest måtte okselærsstroppene som de om lag 30 kilo tunge [[kolbe]]ne hang i, skiftes etter som de bar preg av desenniers slitasje. Ottar ble fortalt at klokkene ikke hadde vært nede før, etter som de ble montert på 1500-tallet. De nye lærstroppene ble sydd av en av byens skomakere. Ottar deltok i alle arbeidsoperasjonene med klokkene på Trondenes. Det likeste var likevel å få være sin fars [[oppslager]]. Hva fortjenesten ble på arbeidsoppdraget, har vi ingen opptegnelser eller minner om, men med de operasjoner og tid oppdraget tok, ble det neppe den helt store fortjenesten. Denne subjektive analysen er trukket på grunnlag av vissheten om at kirkens menn fant anbudet fra Statens vegvesens smie alt for dyrt.  

I [[1955]] døde Ingvart, og som sønn i huset påtok Ottar seg ansvaret for sine søstre og mor. I [[1965]] sto bryllupet mellom Jørunn f. Hansen og Ottar, og i [[1966]] kom Are, som seinere (hittil har) velsignet sine foreldre med to barnebarn.

Et par år etter krigens slutt begynte en merkbar konjunkturkurve, som også slo godt ut blant verftsindustriens mange virksomheter i [[Harstad|Vågsfjordens perle]].  

Hos Karl Hansen ble det etter hvert Ottar som overtok ledelsen i smia. Dette trivdes han godt med, og da Trondeneskirka var ferdigrestaurert, vant verkstedet anbud på å lage smijernsrekkverket utenfor [[sakristi]]et, et arbeid som var som skapt for Ottar, men da med sin egen [[oppslager]]! Men bedriften led under en for lav investeringsevne, og da han i [[1968]] ble utsatt for en arbeidsulykke under forvarmingen av et 2” stålrør som skulle bøyes, kom det som gjorde ham bestemt på å avslutte karrieren på verftet: På forskriftsmessig måte ble røret fylt med sand, for så å bli plugget igjen i begge ender. Så ble rører lagt på essa, og søkt gitt den rette valøren til å kunne la seg bøye i rett vinkel. Plutselig eksploderte røret, og Ottar fikk sandspruten i ansiktet. Noe som i sin tur ledet til en varig svekkelse av begge øyene. Sanden som var benyttet hadde vært våt. Da det ikke var øyelege verken i Harstad eller [[Tromsø]], ble [[Narvik sykehus]] alarmert og Ottars lengste og desidert verste drosjetur startet fra verkstedet i Samasjøen og de vel 120 kilometrene på krokete nordlandsveier til [[Narvik]].

[[Kategori:Personer fra Harstad kommune]]

[[Kategori:Personer fra Trondenes kommune]]