lokalhistoriewiki.no

Kjeldearkiv:Sydal s-lag gjennom skiftende tider: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv Samtale

Kjeldearkiv:Sydal s-lag gjennom skiftende tider (vis kilde)

Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 12:55

266 byte lagt til ,  13 mars
m
Robot: Legger til {{Bm}}
m (Robot: Legger til {{Bm}})
 
(10 mellomliggende versjoner av 7 brukere er ikke vist)
Linje 8: Linje 8:
Det er ikke tilgang til noen skriftlige kilder fra oppstartsfasen, - bortsett fra medlemsprotokoll, som går tilbake til 1943. Derfor blir de muntlige kildene ganske sentrale for denne perioden: Bjørnar M. Pedersen er født i 1942, og oppvokst i Sydal. Kåre Odd Larsen er født tidlig på 30-tallet. Også han er oppvokst i Sydal, og meget godt "oppdatert" på forne dager:
Det er ikke tilgang til noen skriftlige kilder fra oppstartsfasen, - bortsett fra medlemsprotokoll, som går tilbake til 1943. Derfor blir de muntlige kildene ganske sentrale for denne perioden: Bjørnar M. Pedersen er født i 1942, og oppvokst i Sydal. Kåre Odd Larsen er født tidlig på 30-tallet. Også han er oppvokst i Sydal, og meget godt "oppdatert" på forne dager:


På 1940-tallet var Sydal ei bygd der fiske og jordbruk var hovednæringene. På lokalt nivå, kalles området langs Gimsøystraumen for Strauman. Gårdene i dette området hadde fra gammelt av vært nærmere tilknyttet jordbruket enn de mer kjente værene på "innersia" av Lofoten. Sammenliknet med fiske fra Svolvær, Henningsvær og Kabelvåg, var ikke fisket i straumanområdet først og fremst kommersielt, men hadde mer karakter av naturalhusholdning.  Finansiering av ny fjøs eller ny motor til skøyta hadde nok likevel høy prioritet når overskuddet var der. Den isolerte beliggenheten gjorde at det var båten og lokalavisen, Lofotposten, som var Sydals kontakt med omverden. Lofotposten kom ut tre ganger i uka, og hadde noen i bygda et ærende i Svolvær/Kabelvåg fikk folk beskjed når en av fiskebåtene skulle i den retningen. Avstanden til disse stedene gjorde også at konkurranseelementet på denne tiden ikke lå mellom Strauman og Svolvær/Kabelvåg, men snarere innad i Strauman. Dette resulterte i at Gravermark ble regnet som Sydals rival, selv om de to bygdene hadde samme gårdsnummer.  
<onlyinclude><includeonly>[[Bilde:Medlemsprotokoller IMG 8335.JPG|thumb|Foto av de gamle medlemsprotokollene fra Sydal s-lag.]] '''[[Kjeldearkiv:Sydal s-lag gjennom skiftende tider|Sydal s-lag gjennom skiftende tider]]'''. </includeonly>På 1940-tallet var Sydal ei bygd der fiske og jordbruk var hovednæringene. På lokalt nivå, kalles området langs Gimsøystraumen for Strauman. Gårdene i dette området hadde fra gammelt av vært nærmere tilknyttet jordbruket enn de mer kjente værene på "innersia" av Lofoten. Sammenliknet med fiske fra Svolvær, Henningsvær og Kabelvåg, var ikke fisket i straumanområdet først og fremst kommersielt, men hadde mer karakter av naturalhusholdning.  Finansiering av ny fjøs eller ny motor til skøyta hadde nok likevel høy prioritet når overskuddet var der. Den isolerte beliggenheten gjorde at det var båten og lokalavisen, Lofotposten, som var Sydals kontakt med omverden. Lofotposten kom ut tre ganger i uka, og hadde noen i bygda et ærende i Svolvær/Kabelvåg fikk folk beskjed når en av fiskebåtene skulle i den retningen. Avstanden til disse stedene gjorde også at konkurranseelementet på denne tiden ikke lå mellom Strauman og Svolvær/Kabelvåg, men snarere innad i Strauman. Dette resulterte i at Gravermark ble regnet som Sydals rival, selv om de to bygdene hadde samme gårdsnummer.</onlyinclude>


S-laget kom i stand på initiativ fra lokale personer, som var aktive i arbeiderbevegelsen. Opprettelsen av s-laget var i utgangspunktet et politisk utspill fra lokale ildsjeler. To av disse, som begge var fiskere, var Simon Solberg og Birger Pedersen. Simon Solberg ble siden samvirkelagets formann gjennom mange år. Etterhvert fikk laget tilslutning fra de omkringliggende bygdene, og folk kom roende fra hele distiktet for å melde seg inn: Det var ikke veiforbindelse til Sydal på 40-tallet.  
S-laget kom i stand på initiativ fra lokale personer, som var aktive i arbeiderbevegelsen. Opprettelsen av s-laget var i utgangspunktet et politisk utspill fra lokale ildsjeler. To av disse, som begge var fiskere, var Simon Solberg og Birger Pedersen. Simon Solberg ble siden samvirkelagets formann gjennom mange år. Etterhvert fikk laget tilslutning fra de omkringliggende bygdene, og folk kom roende fra hele distiktet for å melde seg inn: Det var ikke veiforbindelse til Sydal på 40-tallet.  
Linje 41: Linje 41:
Sydal var gjennom en fornyelsesprosess fra 1956 – 63: I 1956 sto ny skole ferdig . Den ble oppført av firmaet Brødrene Abrahamsen fra Kabelvåg, til budsjettert pris på 350000 kroner. I løpet av 1961 var også den nye tannklinikken ferdigbygd. Som om ikke dette var nok, sto det nye s-laget ferdig i 1963. I 1963 kom det også eget legekontor i Gravermark. Her kan vi legge til at bygda også hadde fått elektrisk strøm fra Kvitfossen i 1957. Strømleveransen ble ytterligere stabilisert fra 1960, med "sekundærstasjon" og strøm fra [[Innset]] i [[Bardu]].<ref>Smaaskjær, Svein Lofotbilder 1940-65: 388</ref> Dette må med andre ord ha vært en ganske revolusjonerende periode for Sydal!  
Sydal var gjennom en fornyelsesprosess fra 1956 – 63: I 1956 sto ny skole ferdig . Den ble oppført av firmaet Brødrene Abrahamsen fra Kabelvåg, til budsjettert pris på 350000 kroner. I løpet av 1961 var også den nye tannklinikken ferdigbygd. Som om ikke dette var nok, sto det nye s-laget ferdig i 1963. I 1963 kom det også eget legekontor i Gravermark. Her kan vi legge til at bygda også hadde fått elektrisk strøm fra Kvitfossen i 1957. Strømleveransen ble ytterligere stabilisert fra 1960, med "sekundærstasjon" og strøm fra [[Innset]] i [[Bardu]].<ref>Smaaskjær, Svein Lofotbilder 1940-65: 388</ref> Dette må med andre ord ha vært en ganske revolusjonerende periode for Sydal!  


Denne utviklingen hadde kanskje sammenheng med [[Utbyggingsfondets Nord-Norgeplan]]. Planen ble vedtatt i februar 1952, og programmet skulle gjelde fram til 1960.<ref>'''Hva er....Hvordan virker....Nord-Norgeplanen'''. Utgitt av Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Oslo 1953</ref>Planen ble gjennomført i rykk og napp i landsdelen i årene som fulgte. Et av formålene med planen var å heve velstandsnivået i Nord-Norge ved å besørge utbygging av veier, kraftverk og annen infrastruktur. Det var her også snakk om havner, boliger, skole og lignende. [[Einar Gerhardsen]] sa i [[stortinget]] dette om Nord-Norgeplanen: <blockquote>
Denne utviklingen hadde kanskje sammenheng med [[Utbyggingsfondets Nord-Norgeplan]]. Planen ble vedtatt i februar 1952, og programmet skulle gjelde fram til 1960.<ref>''Hva er....Hvordan virker....Nord-Norgeplanen''. Utgitt av Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Oslo 1953</ref>Planen ble gjennomført i rykk og napp i landsdelen i årene som fulgte. Et av formålene med planen var å heve velstandsnivået i Nord-Norge ved å besørge utbygging av veier, kraftverk og annen infrastruktur. Det var her også snakk om havner, boliger, skole og lignende. [[Einar Gerhardsen]] sa i [[stortinget]] dette om Nord-Norgeplanen: <blockquote>
Skal en med noen enkle ord prøve å karakterisere ideen med utbyggingsprogrammet, må det være at de som bor i Nord-Norge, så langt råd er, skal få det samme startgrunnlag som befolkningen i landet ellers.
Skal en med noen enkle ord prøve å karakterisere ideen med utbyggingsprogrammet, må det være at de som bor i Nord-Norge, så langt råd er, skal få det samme startgrunnlag som befolkningen i landet ellers.
</blockquote>Det framgår ikke av s-lagets søknadspapirer i forbindelse med nybygget, at det ble søkt om midler fra fondet. Da det dessvere ikke er tilgang til sikre kilder omkring finansiering av den øvrige tilveksten i perioden, må det derfor ikke trekkes forhastede konklusjoner omkring tilknytning til Nord-Norgeplanen. Det som imidlertid er klart her, er at Sydal ble et lite sentrum i området: Barna i Sydal og omegn behøvde ikke lenger reise til Henningsvær for å gå til tannlege, og fra høsten 1962 måtte barna i Brenna, Kleppstad og de andre små bygdene rundt omkring begynne på skolen i Sydal. Dermed ble småskolene i Brenna og Kleppstad nedlagt.<ref>Smaaskjær, Svein. Lofotbilder 1940-65: 394</ref>  
</blockquote>Det framgår ikke av s-lagets søknadspapirer i forbindelse med nybygget, at det ble søkt om midler fra fondet. Da det dessvere ikke er tilgang til sikre kilder omkring finansiering av den øvrige tilveksten i perioden, må det derfor ikke trekkes forhastede konklusjoner omkring tilknytning til Nord-Norgeplanen. Det som imidlertid er klart her, er at Sydal ble et lite sentrum i området: Barna i Sydal og omegn behøvde ikke lenger reise til Henningsvær for å gå til tannlege, og fra høsten 1962 måtte barna i Brenna, Kleppstad og de andre små bygdene rundt omkring begynne på skolen i Sydal. Dermed ble småskolene i Brenna og Kleppstad nedlagt.<ref>Smaaskjær, Svein. Lofotbilder 1940-65: 394</ref>  
Linje 74: Linje 74:


== Sentraliseringstendenser på 1970-tallet==
== Sentraliseringstendenser på 1970-tallet==
På den tiden Sydal s-lag ble opprettet var ikke småbyene i Lofoten naturlige konkurrenter for bygdas butikk og arbeidsmarked. Dette skulle endre seg.  
[[Bilde:S-lag i Lofoten IMG 8035.JPG|thumb|Oversikt over s-lag i Lofoten, 1972. Fra strukturutvalgets forslag til handlingsprogram, utarbeidet av kooperasjonen i Bodø salgsdistrikt. Sydal s-lag Arkiv]]På den tiden Sydal s-lag ble opprettet var ikke småbyene i Lofoten naturlige konkurrenter for bygdas butikk og arbeidsmarked. Dette skulle endre seg.  


I 1971 var det 7 samvirkelag i Lofoten. Tre av disse, Sydal s-lag, Kabelvåg s-lag og Svolvær s-lag lå i Vågan. I perioden 1960 til 1975 var Vågan den eneste Lofotkommunen uten tilbakegang i folketallet. I årene 1970-72 var det totalt sett endog en folkeøkning på 122 i kommunen. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at folketallet i Sydal/Gravermark var svakt stigende, fra 235 i 1960 til 239 i 1980. Imidlertid var det i det samme tidsrommet skjedd en endring i yrkesssammensetningen i bygda. I 1960 var 89 av bygdas arbeidsføre beskjeftiget med fiske og fangst, mens dette tallet hadde sunket til 39 i 1980.<ref>http://ssb.no</ref> Dette hadde nok tildels sammenheng med at bygda mistet havna i 1974. Fiskarlaget og handelsstanden hadde gått inn for å satse på Kleppstad i forbindelse med oppstart av fiskebedriften Kleppstadfisk. Kaia på Kleppstad ble oppgradert i denne anledning. Dette ble et stridstema, fordi mange ville at man skulle satse på Gravermark. På grunn av krevende mudring var ikke Sydal havn aktuell.<ref>Terje Nilsen 28. 05. 2010</ref> Selv om veinettet i Lofoten fremdeles var relativt fragmentarisk i 1974, der det enda ”manglet” noen broer sett i forhold til dagens E10, var det kommet bro østover i retning Svolvær. Dermed lå forholdene til rette for jobbpendling. Mye av denne arbeidskraften var derfor omdirigert inn til de større bysentra Svolvær/Kabelvåg, som hadde servicenæring og industri.  
I 1971 var det 7 samvirkelag i Lofoten. Tre av disse, Sydal s-lag, Kabelvåg s-lag og Svolvær s-lag lå i Vågan. I perioden 1960 til 1975 var Vågan den eneste Lofotkommunen uten tilbakegang i folketallet. I årene 1970-72 var det totalt sett endog en folkeøkning på 122 i kommunen. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at folketallet i Sydal/Gravermark var svakt stigende, fra 235 i 1960 til 239 i 1980. Imidlertid var det i det samme tidsrommet skjedd en endring i yrkesssammensetningen i bygda. I 1960 var 89 av bygdas arbeidsføre beskjeftiget med fiske og fangst, mens dette tallet hadde sunket til 39 i 1980.<ref>http://ssb.no</ref> Dette hadde nok tildels sammenheng med at bygda mistet havna i 1974. Fiskarlaget og handelsstanden hadde gått inn for å satse på Kleppstad i forbindelse med oppstart av fiskebedriften Kleppstadfisk. Kaia på Kleppstad ble oppgradert i denne anledning. Dette ble et stridstema, fordi mange ville at man skulle satse på Gravermark. På grunn av krevende mudring var ikke Sydal havn aktuell.<ref>Terje Nilsen 28. 05. 2010</ref> Selv om veinettet i Lofoten fremdeles var relativt fragmentarisk i 1974, der det enda ”manglet” noen broer sett i forhold til dagens E10, var det kommet bro østover i retning Svolvær. Dermed lå forholdene til rette for jobbpendling. Mye av denne arbeidskraften var derfor omdirigert inn til de større bysentra Svolvær/Kabelvåg, som hadde servicenæring og industri.  


[[Bilde:S-lag i Lofoten IMG 8035.JPG|thumb|Oversikt over s-lag i Lofoten, 1972. Fra strukturutvalgets forslag til handlingsprogram, utarbeidet av kooperasjonen i Bodø salgsdistrikt. Sydal s-lag Arkiv]]I 1972 gikk ”Strukturutvalget for Bodø salgsdistrikt” ved Anders Antonsen og saksbehandler Sigurd Hugås i en innstilling inn for at alle s-lagene i Vågan, deriblant Sydal, skulle samles under en felles administrativ enhet, under navnet [[AUSTVÅGØY SAMVIRKELAG]]. Med bakgrunn i tallmateriale fra 1971, hadde Svolvær s-lag 240 medl. og en nettoomsetning på 1.791000 kroner. Kabelvåg s-lag stod sterkest med 385 medl. og en nettoomsetning på 1.857000 kroner. Minst var Sydal s-lag med 90 medl. og 631000 kroner i nettoomsetning. I tillegg til sammenslåing foreslo strukturutvalget opprettelse av et s-lag nummer to i Svolvær. Forslaget ble begrunnet med tapte markedsandeler, effektivisering, og ”de små enhetenes begrensede muligheter for ekspansjon”.<ref>Kooperasjonen, Bodø salgsdistrikt. Strukturutvalgets forslag til handlingsprogram. Bodø,august 1972</ref>  
I 1972 gikk ”Strukturutvalget for Bodø salgsdistrikt” ved Anders Antonsen og saksbehandler Sigurd Hugås i en innstilling inn for at alle s-lagene i Vågan, deriblant Sydal, skulle samles under en felles administrativ enhet, under navnet [[AUSTVÅGØY SAMVIRKELAG]]. Med bakgrunn i tallmateriale fra 1971, hadde Svolvær s-lag 240 medl. og en nettoomsetning på 1.791000 kroner. Kabelvåg s-lag stod sterkest med 385 medl. og en nettoomsetning på 1.857000 kroner. Minst var Sydal s-lag med 90 medl. og 631000 kroner i nettoomsetning. I tillegg til sammenslåing foreslo strukturutvalget opprettelse av et s-lag nummer to i Svolvær. Forslaget ble begrunnet med tapte markedsandeler, effektivisering, og ”de små enhetenes begrensede muligheter for ekspansjon”.<ref>Kooperasjonen, Bodø salgsdistrikt. Strukturutvalgets forslag til handlingsprogram. Bodø,august 1972</ref>  


Selv om Kabelvåg hadde størst omsetning i 1971, vurderte strukturutvalget Svolvær som stedet med størst utviklingsmuligheter. Austvågøys største tettsted, Svolvær, pekte seg alt i 1972 ut som regionens sentrum. Sydal s-lag rettet seg ikke etter stukturutvalgets innstilling fra 1971, idet det var fordeler ved å stå utenfor. Innmeldelse var heller ikke bra for stoltheten.  
Selv om Kabelvåg hadde størst omsetning i 1971, vurderte strukturutvalget Svolvær som stedet med størst utviklingsmuligheter. Austvågøys største tettsted, Svolvær, pekte seg alt i 1972 ut som regionens sentrum. Sydal s-lag rettet seg ikke etter stukturutvalgets innstilling fra 1971, idet det var fordeler ved å stå utenfor. Innmeldelse var heller ikke bra for stoltheten.  
Linje 134: Linje 134:


== Referanser ==
== Referanser ==
{{Reflist|2}}
<references />
 
{{F2}}
{{Bm}}


[[Kategori:Samvirkelag]]
[[Kategori:Samvirkelag]]
[[Kategori:Coop NKL]]
[[Kategori:Vågan kommune]]
[[Kategori:Vågan kommune]]
[[Kategori:Kjelder]]
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/140544...2140260»