Kjeldearkiv:Sydal s-lag gjennom skiftende tider

	Arbeid pågårDette er en del av en studieoppgave, vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår.Bemerkninger, endringsforslag og spørsmål kan etterlates på samtalesiden.	Høgskulen i Volda Historisk institutt Emne: HI 110 Lokalhistorie

Sydal samvirkelag: Bygda og butikken

Panorama over Sydalen, sett fra Kleppstadheia ca. 1963-64. I forgrunnen ser vi Sydalspollen, med s-lag(både naust og tyskerbrakke), kai og fiskebåter. Omtrent midt i bildet, langs veien, ligger det nye s-laget. Den store bygningen i høyre billedkant er skolen. Tannlegekontoret ligger like til venstre for skolen. I bakgrunnen i venstre billedkant ser vi Gravermark.

Denne artikkelen er et bidrag til nordnorsk samvirkelaghistorie, der det skal dreie seg om det forhenværende samvirkelaget i Sydal.

Først litt om stedet: Som det går fram av kvitteringen på bildet nedenfor, hadde Sydal postnummer 8334 Gravermark i 1979. I 2010 er dette endret til 8313 Kleppstad. Bak 8313 Kleppstad skjuler det seg en rekke små bygdesamfunn som ligger i Vågan kommune, og er en del av Lofoten i Nordland fylke. Disse små bygdesamfunnene er: Allmenning, Olderfjord, Kleppstad, Rystad, Sydal, Brenna søndre, Brenna nordre, Lille Festvåg og Sunnlandsfjorden.

Sydal og Gravermark har i alle år vært regnet under ett i folketellingene, og har gårdsnummer 60. Sydal/Gravermark var i samvirkelagets dager, som i 2010, den suverent største av disse små bygdene. Jamført folketellingene i 1946, året etter at samvirkelaget startet opp sin aktivitet, stod Sydal/Gravermark oppført med 235 innbyggere. En av de muntlige kildene bak framstillingen her, Kåre Odd Larsen, ble født tidlig på 30-tallet og vokste opp i Sydal. Larsen forteller at Sydal samvirkelag ble dannet i 1943, som andelslag. Medlemsprotokollen i arkivmaterialet, begynner i 1943, hvilket samsvarer med Larsens framstilling. Den aktive butikkdriften startet opp to år senere, i 1945. Fra 1945 til 1963 holdt samvirkelaget til i lokaler på kaia nede i ”sydalspollen”. Sydalspollen er en stor vik, nesten en liten grunn fjordarm, som forgrener seg ut fra Gimsøystraumen. På den ene siden av denne viken ligger Rystad, og på den andre ligger Sydal.

Plasseringen av s-laget må sies å ha vært ganske sentral alt fra første stund. Det var jo sjøen som var samferdselsåre nummer en på 40-tallet. En av bestyrerne som ble rekruttert på lokalt plan, var Wilgrim Benjaminsen fra Kleppstad. Han styrte s-laget en tid på slutten av 50-tallet. Egil Øyvann, var den siste bestyreren i de gamle ”brakke” lokalene, som ble forlatt i 1963. Samme året flyttet butikken inn i nye lokaler, og Roald Reinholdsen fra Vesterålen overtok.<googlemap version="0.9" lat="68.26837" lon="14.282227" type="terrain" zoom="9">68.244575, 14.282775, Kleppstad, Nordland</googlemap>

Problemstilling og vinkling

Fotografi av kvittering fra 1979. Originalen finnes i samvirkelagets arkiv

Idet Sydal er et lite lokalsamfunn, er det også et mål å framheve vekselvirkningen mellom bygda og s-laget, like mye som s-laget som selvstendig økonomisk enhet. Derfor er nok det rent statistisk, regnskapsmessige noe nedtonet i forhold til hva det ville vært om det hadde dreid om en bedrift i en by. De rent menneskelige forhold er viet en del oppmerksomhet.

Forhold av generell interesse, og som blir belyst innledningsvis, er:

• Hvorfor ble s-laget etablert, og hvilke aktører sto bak? Hvilke interesser representerte disse? Hva slags selskapsform var det? Eventuelle konflikter?
• Hvordan var utviklingen underveis – fra begynnelse til slutt?
• Hvorfor ble s-laget nedlagt?

Videre vil problemstillingen i stor grad kretse rundt s-lagets sosiale/samfunnsbyggende funksjon. Dette må presiseres litt nærmere: Sosialt og samfunnsbyggende blir delt opp i noen underparametre.

• Som sosial møteplass og identitetsskapende faktor: I kraft av å være en arbeidsplass hadde butikken både en økonomisk, sosial og identitetsskapende rolle på samme tid.

• Samfunnsbyggende: Opprettelsen av samvirkelaget fikk også en tettsdedsutviklende funksjon. Butikken, med tilliggende fasiliteter ble fra første stund et betydelig tilskudd til bygdas infrastruktur, der man også ble selvforsynt med det meste.

• Identitetsskapende funksjon: Det at bygda fikk egen butikk styrket bygdefolkets selvfølelse, og svekket vel ikke akkurat den sterke lokalpatriotismen.

• Tettstedsutviklende faktor: Med egen butikk, i tillegg til ny skole og tannlegekontor, ble Sydal fra ca. 1962 et lite knutepunkt for områdets mange små bygdesamfunn.

• Fikk nedleggelsen noen konsekvenser for lokalsamfunnet?

Kildemateriale og metode

Fra Sydal s-lag, medlemsprotokoll nr. 1. Originalen finnes i Sydal s-lag arkiv

Riksarkivet har et noe begrenset kilde materiale, når det gjelder Sydal s-lag. Nærmere bestemt årsberetning for 1961/62.

Imidlertid ble det funnet endel arkivmateriale etter s-laget på lokalt plan. Dette ble ”funnet” hos Anders Nilssen, som i sin tid tok over lokalene til s-laget, for å drive videre som privat butikk, ”Sydal handel”. Denne butikken var i drift fram til 2002. Med tanke på mer detaljert innhold i selve kildematerialet, finnes det en egen liste under "kilder og litteratur".

Det benyttes en del muntlige kilder i framstillingen. Det gjelder spesielt for den tidlige fasen, der det skriftlige kildematerialet er begrenset. Artikkelen er hovedsaklig basert på intervju og andre muntlige kilder. De muntlige kildene blir sammenholdt med det skriftlige kildematerialet, hvor først og fremst samvirkelagets revisjons og medlemsprotokoller er blitt benyttet. Revisjonsprotokollene dekker tidsrommet 1953 – 1987. Medlemsprotokollene dekker hele perioden – fra andelslagets opprettelse i1943, via butikkens oppstart i1945 og fram til nedleggelsen i 1987.

Det veksler mellom kvalitative intervju, og intervju med kvantitativt tilsnitt, alt etter hva slags informasjon det har blitt på søkt etter. Flere av de muntlige kildene har overveiende kvalitativ karakter, idet intervjuobjektene har fått fortelle nokså fritt. Det er tidvis også gått ”skjematisk” til verks, ved hjelp av spørreskjema utarbeidet av NLI . Ut fra dette, kan det nok være riktig å si at de muntlige kildene er de primære, mens de skriftlige kildene har fått en støtte og referansefunksjon.

Dannelse og oppstart

Hva var bakgrunnen for, og hvem var pådrivere bak samvirkelagets dannelse?

Det er ikke tilgang til noen skriftlige kilder fra oppstartsfasen, - bortsett fra medlemsprotokoll, som går tilbake til 1943. Derfor blir de muntlige kildene ganske sentrale for denne perioden: Bjørnar M. Pedersen er født i1942, og oppvokst i Sydal. Kåre Odd Larsen er født tidlig på 30-tallet. Også han er oppvokst i Sydal, og meget godt "oppdatert" på forne dager:

På 1940-tallet var Sydal ei bygd der fiske og jordbruk var hovednæringene. På lokalt nivå, kalles området langs Gimsøystraumen for Struman. Gårdene i dette området hadde fra gammelt av vært nærmere tilknyttet jordbruket enn de mer kjente værene på "innersia" av Lofoten. Sammenliknet med fiske fra Svolvær, Henningsvær og Kabelvåg, var ikke fisket i straumanområdet først og fremst kommersielt, men hadde mer karakter av naturalhusholdning. Finansiering av ny fjøs eller ny motor til skøyta hadde nok likevel høy prioritet når overskuddet var der. Den isolerte beliggenheten gjorde at det var båten og lokalavisen, Lofotposten, som var Sydals kontakt med omverden. Lofotposten kom ut tre ganger i uka, og hadde noen i bygda et ærende i Svolvær/Kabelvåg fikk folk beskjed når en av fiskebåtene skulle i den retningen. Denne avstanden gjorde også at konkurranseelementet på denne tiden ikke lå mellom Strauman og Svolvær/Kabelvåg, men snarere innad i Strauman. Dette resulterte i at Gravermark ble regnet som Sydals rival, selv om de to bygdene hadde samme gårdsnummer.

S-laget kom i stand på initiativ fra lokale personer, som var aktive i arbeiderbevegelsen. Opprettelsen av s-laget var i utgangspunktet et politisk utspill fra lokale ildsjeler. Etterhvert fikk laget tilslutning fra de omkringliggende bygdene, og folk kom roende fra hele distiktet for å melde seg inn: Det var ikke veiforbindelse til Sydal på 40-tallet.

Som Gunnar M. Roalkvam er inne på i Tjene hverandre- ikke tjene på andre, var det også vanlig at folk innen disse næringene ofte var nært knyttet til sosialdemokratiet. Med bakgrunn i at dette var et lite bygdesamfunn, kan det nok likevel antas at drivkreftene bak Sydal-lag var mer opptatt av jordnær praktisk selvhjelp, enn av "en tredje vei til sosialisering". Dette i motstning til sosialister i mer industrialiserte strøk, som ofte hadde en klarere politisk agenda i denne sammenheng. Når dette er sagt, kan muligens ønsket om å ta avstand fra radikal sosialistisk retorikk være grunnen til at laget i begynnelsen vegret seg for å gå inn i NKL. Det som imidlertid er sikkert er at pådriverne var bygdas egne folk, som nok var drevet av både idealisme og den lokale dugnadsånden.

Hvilken selskapsform ble valgt?

Foto av de gamle medlemsprotokollene fra Sydal s-lag. Originalene finnes i arkiv.

S-laget ble stiftet som et andelslag (A/L), der bygdefolket skjøt inn kapital. Også i Henningsvær ble det på denne tiden startet et kooperativ etter samme modell. Medlemsprotokollen viser at de 63 som ble medlem i 1943 sto med innskudd fra 60 til 260 kroner. Mange står med 60 kroner, som var minimumsbeløpet. Dette beløpet ble i 1957 økt til kroner 100. Også det lokale vannverket i Sydal ble senere organisert etter samme modell.

Et a/s var ikke en forlokkende ordning i Sydal. Den sterke arbeiderbevegelsen mente denne formen var for kommersiell og kapitalistisk. Laget ble organisert med styre og årsmøte. Etter opprettelsen ble andelslaget liggende på vent i et par år, der det i mellomtiden ble gjort nye innskudd. Samvirkelaget, eller kooperasjonen som det ble kalt, startet aktivt opp med butikkdrift i naustet i 1945. En stund var det også snakk om å danne et innkjøpslag i Sydal, slik som på naboøya, Gimsøy. Hensikten med dette var å kjøpe inn varer til grossistpris, men dette ble ikke noe av for Sydals vedkommende. På Gimsøy derimot, fungerte denne ordningen så godt at det ikke ble dannet s – lag der.

Sydal s-lag hadde en jevn vekst i medlemsmassen: I 1943 var det 63 medlemmer og et innskudd på 5180 kroner jf. protokoll nr.1. I 1967 hadde medlemstallet økt til 94 og innskuddet til kroner 41810, jf. protokoll nr. 2. I 1977 var det 123 medlemmer, og i 1980 hadde medlemstallet økt til hele 126, med et låneinnskudd på 258656 kroner. Denne kapitalen var s-lagets økonomiske ryggrad, der medlemstallet inkluderte 4, 5, 6 og 8 klasse ved Sydal skole, samt ”spareklubben rundtomkring” . Skoleklassene hadde kollektivt medlemskap, der det ble spart til turer og lignende. Medlemsmassen utgjorde en ganske stor prosentvis andel av befolkningen i Sydal/Gravermark, som i 1980 talte 239 mennesker.

Samvirkelagets medlemsmasse var trofast: 49 av de 63 opprinnelige medlemmene fra 1943 var fremdeles medlem i 1967. Som et lysende eksempel, var medlem nr. 1 Birger Pedersen fra Sydal, medlem i hele butikkens ”livsløp”, fra 1943 til 1987 .

Var det behov for nærbutikk?

En staut kar. Birger Pedersen: Medlem nr. 1 og reder/skipper på fiskebåten "Sverre". Her høytidelg fotografert ca. 1970 sammen med sin kone, Mona.

S-laget var ikke den første butikken i Sydal: Før krigen, tilbake til 1931, hadde det vært butikk i et naust nede ved sjøen. Denne ble først drevet av en som het Jørgensen, og kom fra Henningsvær. I 1932, ble denne butikken overtatt av en som het Blokk. Dette var det samme naustlokalet som s-laget senere startet opp i. Det var medlem nr. 1 ved Sydal samvirkelag, Birger Pedersen, som restaurerte og innredet dette naustet i anledning oppstart av s-laget. Etter at den første butikken ble nedlagt (ukjent grunn) var butikken helt borte fra bygda i krigsårene. Dette ble et savn: Nå var folk henvist til å handle hos konkurrenten - i Gravermark. På grunn av vanskelige geografiske forhold og strenge vintre uten snøbrøyting, var det i høyeste grad et behov for en lokal butikk i Sydal. Bare det å komme seg de tre kilometrene til butikken i Gravermark kunne være en utfordring vinterstid. Butikken på Kleppstad lå enda lenger unna.

Veien inn til Sydal pleide ikke å bli brøytet før langt på vinter. Fram til midten av 50-tallet var jo bare to (laste)biler i distriktet: en i Gravermark, og en i Sydal. Det at mannfolkene var mye borte på fiske, gjorde også sitt til at det kunne være et slit for kvinner og barn å gjøre daglige innkjøp når butikken lå såpass langt borte. Spesielt minnes Bjørnar hvor tungt det var å bære hjem parafin til lampene. Strømmen kom jo til bygda først i 1957. På 40-tallet var det ikke veiforbindelse til Sydal, men Rystad hadde forbindelse med robåt over sydalspollen, så kundegrunnlaget var stort nok. Fra før av var det både fiskerlag og ungdomslag i bygda, som også har tradisjon for dugnadsarbeid. Blant annet hadde de allerede bygd ungdomshus på dugnad. Slikt samarbeid var en forutsetning for i det hele tatt å få til noe i et lite lokalsamfunn.

Samvirkelaget fikk stor betydning for bygda, og folk støttet opp. Daliglivet ble enklere etter at butikken kom, og bygda fikk sin egen samlingsplass. Lokalpatriotismen var sterk i første halvdel av 1900-tallet: Etter at Sydal fikk sin egen butikk, ble det nærmest regnet som et svik å handle i Gravermark.

Mange bestyrere fram til 1962

Før oppstarten i 1945 ble søkt etter bestyrer i en tid, og den første bestyreren het Molnes, og var tilflytter til bygda. En av kildene bak denne framstillingen, Kåre O. Larsen, kan 65 år senere fremdeles huske da Molnes gjorde entre - i nikkers. Molnes ble værende i Sydal noen år, før han ble avløst av bestyrer Hansen. Molnes tok siden arbeid som fjøsbestyrer på Kvaløya i Troms.

I 1949 begynte det igjen ny bestyrer, denne gang fra Hamarøy. Denne ble bare værende en kort stund, før Selmer Olli fra Indre Billefjord i Porsanger overtok i 1950. Olli forlot etter hvert Sydal for å begynne i jobb som bestyrer ved s-laget på sitt hjemsted. Han byttet senere navn til Rennemyr. Muntlige kilder husker Olli som en populær og trivelig bestyrer, og han beskrives som ”kvikk”. Olli var sportsinteressert og en aktiv fotballspiller. Dessuten var han den første i Sydal som eide et par fotballsko.

Nils Nilsen var bestyrer på den tiden en av kildene, Bjørnar M. Pedersen jobbet på s-laget en kort periode i 1956. Mellom Olli og Nilsen var det en ung bestyrer(ukjent navn), med ”nervøs mage”, og som av denne grunn bare spiste havregrøt. Han igjen, ble avløst av Wilgrim Benjaminsen fra Kleppstad. Bjørnar minnes at han i sine ”guttedager” hadde spilt W. Benjaminsen diverse pek, og at han derfor tidvis var lite populær på samvirkelaget mens denne var bestyrer. Jamført revisjonsprotokollen må Benjaminsen ha sluttet i 1958, da han ble avløst av Egil Øyvann(født 29. 08. 1928). Øyvann er i lønnsboka registrert som bestyrer fra 23. 01. 1958 og fram til senhøsten 1962. Til sist ble Øyvann avløst av Roald Reinholdsen, fra Vesterålen(født 17. 07. 39)som var den siste bestyreren. Reinholdsens regjeringstid varte fra 1962 til 1987.

Det skal ha vært en underslagsepisode på s-laget.

En av de muntlige kildene bak denne artikkelen, Terje Nilsen, fortalte i intervju at s-laget på et tidspunkt ble beskjemmet med en lei episode, idet en av bestyrerne gjorde underslag. Framstillingen av denne hendelsen har blitt bekreftet av en annen kilde, Bjørnar M. Pedersen. Denne episoden fant sted mens s-laget holdt til nede ved sjøen, altså innenfor tidsrommet 1945-1962. Av hensyn til ettermælet identifiserer jeg ikke vedkommende bestyrer, men det er klart at dette var en kjedelig affære for et relativt nystartet samvirkelag.

Saken ble ikke politianmeldt eller etterforsket. Det ble i stedet funnet en ordning, der det ble ordnet opp i minnelighet - på lokalt plan. Den aktuelle bestyreren ble avskjediget etter episoden .

Samvirkelagets lokalitet - utvikling i tre faser

Med tanke på lokalitet, gjennomgikk s-laget tre utviklingsfaser:

Butikken ble i første omgang opprettet i et naust nede ved sjøen i 1945.

Dette naustlokalet ble en midlertidig og kortvarig løsning, men selve naustet står der fremdeles i 2010. Før oppstarten måtte naustet restaureres, fordi det var vindskjevt. Nye støtte pilarer ble forskalet med tomme oljefat. Det var medlem nr. 1, Birger Pedersen som stod for den jobben. Selve lokaliteten var sentral og strategisk riktig, idet det var båten som var kommunikasjonsmiddel nummer en på denne tiden.

I 1946 ble butikken flyttet over i en ”tyskerbrakke”, som bygdas folk hentet i deler oppe ved Tjeldsund, like sør for Harstad. Denne brakka ble også plassert nede ved sjøen, side om side med det opprinnelige naustlokalet. Man fikk nå mer plass, idet tyskerbrakka var større enn naustet. Herfra ble butikken drevet fra ca. 1946 til 1962. Tyskerbrakka er i 2010 revet.

I 1963 ble butikkdriften flyttet ca. 1 kilometer, opp i ”vegkrysset”, der det var oppført nytt bygg for samvirkelaget. Planen var at bygget skulle stå ferdig i mai 1962, men var først ferdigstilt våren 1963. Det fikk en grunnflate på 120 kvadratmeter, og var et kombinert forretnings og boligbygg. Den nye butikken hadde gårdsnr. 12/bruksnr. 82. Samlede byggekostnader var på 53680 kroner, der 28000 var husbankfinansiert. Foruten husbanklånet ble nybutikken finansiert gjennom egenkapital, privat lån, salg av gammel eiendom og lån i Vågan sparebank. Bygge tegningene var laget av Erling Tobiassen fra Gravermark.

Denne flytteprosessen var for en stor del begrunnet i behov for mer moderne lokaler. Bilens inntreden i bygdesamfunnet hadde også betydning: man så behovet for å flytte butikken nærmere bilveien. Etter bilens inntog hadde det etter hvert blitt ganske tungvint å ta seg over jordet, på en smal, kronglete vei, med dårlig snuplass utenfor butikken. På samme måte som den første butikkens beliggenhet var bestemt av sin tids kommunikasjon, som var båt, var den nye beliggenheten også tilpasset den nyere tids kommunikasjon - bilen. Både det opprinnelige, og det nye s-laget var altså plassert med hensyn til kommunikasjon og transport. S-laget ble drevet i disse lokalene fram til det ble avviklet i 1987. Leiligheten i andre etasje i nybygget fungerte som bestyrerbolig for Roald Reinholdsen de årene han styrte.

Fornyelsesprosessen i Sydal på 50- og 60- tallet.

Sydal var gjennom en fornyelsesprosess fra 1956 – 62: I 1956 sto ny skole ferdig . Den ble oppført av firmaet Brødrene Abrahamsen fra Kabelvåg, til budsjettert pris på 350000 kroner. I løpet av 1961 var også den nye tannklinikken ferdigbygd. Som om ikke dette var nok, sto det nye s-laget ferdig i 1962. Her kan vi legge til at bygda også hadde fått elektrisk strøm fra Kvitfossen i 1957. Strømleveransen ble ytterligere stabilisert fra 1960, med "sekundærstasjon" og strøm fra Innset i Bardu. Dette må med andre ord ha vært en ganske revolusjonerende periode for Sydal!

Denne utviklingen hadde kanskje sammenheng med Utbyggingsfondets Nord-Norgeplan. Denne planen ble vedtatt i februar 1952, og programmet skulle gjelde fram til 1960.Planen ble gjennomført i rykk og napp i landsdelen i årene som fulgte. Et av formålene med planen var å heve velstandsnivået i Nord-Norge ved å besørge utbygging av veier, kraftverk og annen infrastruktur. Det var her også snakk om havner, boliger, skole og lignende. Einar Gerhardsen sa i stortinget dette om Nord-Norgeplanen:

Skal en med noen enkle ord prøve å karakterisere ideen med utbyggingsprogrammet, må det være at de som bor i Nord-Norge, så langt råd er, skal få det samme startgrunnlag som befolkningen i landet ellers.

Det framgår ikke av s-lagets søknadspapirer at det ble søkt om midler fra fondet. Da det dessvere ikke er tilgang til sikre kilder her, må det heller ikke trekkes forhastede konklusjoner omkring den øvrige tilveksten i perioden. Det som er klart her, er at Sydal ble et lite sentrum i området: Barna i Sydal og nærmeste omegn trengte ikke lenger reise til Henningsvær for å gå til tannlege, og fra høsten 1962 måtte barna i Brenna, Kleppstad og de andre små bygdene rundt omkring begynne på skolen i Sydal. Dermed ble småskolene i Brenna og Kleppstad nedlagt.

I 1960 bodde det 235 mennesker i Sydal/Gravermark, med tillegg av de små bygdesamfunnene rundt. i årenes løp har fraflyttingen gjort seg gjeldende, og i 2001 var folketallet i Sydal/Gravermark nede i 174. I tillegg til at både tannlegen og s-laget er borte, har rasjonalisering ført til at også Sydal skole i 2010 er under trussel om nedleggelse.

Modernisering og utvidet vareutvalg

Reklamebrosjyre/prisliste(nr. 38) fra Bilgummilageret Rulle Salomonsen i Kopervik, 1970. Originalen finnes i Sydal s-lag arkiv

I Organisert kjøpekraft. Forbrukersamvirkets historie i Norge, skriver Even Lange om de første selvbetjeningsbutikkene, som kom omkring 1950. Samvirkebutikkene drev et pionerarbeid på dette området, der halvparten av de norske selvbetjeningsbutikkene anno 1954 var s-lag. I 1956 var hele 30 prosent av s-lagene drevet som selvbetjeningsbutikker. Selvbetjeningsprinsippet var utarbeidet etter amerikansk modell.

En av de muntlige kildene,Bjørnar M. Pedersen, kan huske at det var en liten revolusjon da man gikk over fra kjøpmannsdisk til ”sevlplukk”. Dette prinsippet ble innført med full tyngde når butikken flyttet over i nye lokaler i 1962. Til å begynne med var det en del motstand mot denne ordningen i bygda.

8 oktober 1967 inngikk Sydal samvirkelag avtale med Norges Kooperative Landsforening om omlegging til s-butikk, der innføring av det etterhvert så kjente s-merket sto sentralt. Om ikke før, så må Sydal s-lag fra tidlig på 60-tallet av kunne kategoriseres som det Forbrukersamvirket selv kaller ”Den assorterte butikk”. Dette var hva NKL definerte som et landhandleri, der kolonialvarene var det sentrale, med tillegg av jernvare, byggeartikler og jordbruksartikler med mer. Fordelen med denne type butikk var bredden i tilbudet, mens ulempene var lav omsetningshastighet og fare for å bli sittende med ukurante varer.

I denne sammenheng var det en stor fordel for et lite lokallag å ha gode returordninger, slik som for eksempel "Bilgummilageret Rulle Salomonsen” i Kopervik tilbudte i 1970: Foruten gode forhandlerleveranser, der man kunne oppnå gode rabatter og fraktfri levering, hadde s-laget dessuten returrett på dekk som ikke var solgt innen tre måneder.

Samvirkelagets profil som totalleverandør ble vel heller ikke svekket etter at bygda fikk elektrisk strøm. Det gamle arkivet til Sydal s-lag inneholder et rikholdig utvalg av reklamemateriell for både hvite- og brunevarer: Her kunne man få kjøpt alt fra en enkel lampe eller et strykejern, til det mest tidsriktige innen tv, radio og kjøleskap. I tillegg til dette var det tilgang på det meste innen jernvare. Spennvidden i tilbudet var stort: Fra båt og fiske, gikk utvalget via bygningsartikler (Eternitt/Icopal) og diverse husholdningsartikler, til landbruksutstyr og bil/traktordekk (Gislaved/Barum). El. sortimentet talte blant annet anerkjente merker, som Philips, Braun, Electrolux, Beha, ITT, Black & Decker mfl. Man kunne også tilby møbler fra ”NORSY”. Og skulle man ha behov for et par gummistøvler, var det Nokia som var tingen.

Ved høytidelige anledninger ser man norske flagg, som vaier stolt fra flaggstengene rundt om i bygda. Det er god grunn til å tro at mange av disse flaggene i sin tid ble innkjøpt fra Sydal s-lag. Flagg med diverse tilbehør inngikk nemlig også i s-lagets varesortiment.

En muntlig kilde, Terje Nilsen, har kunnet fortelle at det også var ”bensinpumpe” og utsalg av kunstgjødsel på s-laget da det lå oppe i ”veikrysset” (fra 1962), men dette tilbudet ble etter hvert avsluttet på grunn av strengere krav fra myndighetene. Fra 1981 av ble også det øvrige vareutvalget innskrenket, idet butikken ble omdannet til s-nærkjøp. Dette var et ledd i en landsomfattende omlegging i regi av NKL, som også innebar nedbygging av det lokale lageret.

Hovedlageret for den nordligste delen av nordland, og Sydal s-lag, lå i Bodø. Koopersjonen Bodø salgsdistrikt satte i 1972 ned et strukturutvalg, som kom med et forslag til stukturendring for Bodø, Salten, Ofoten, Lofoten og Vesterålen salgsdistrikt. Den regionale sammenslutningen ble for Vågans del hetende Austvågøy samvirkelag. Sydal s-lag ble hele tiden stående utenfor, selv om det var stemning for innmeldelse i 1984. Fram til 1981 ble butikken drevet under navnet Sydal samvirkelag. Men dette året ble den omdannet til s-nærkjøp, etter at NKL Bodø gjennomførte Nordlands del av en landsomfattende reform i regi av NKL sentralt. Omleggingen, som hadde til hensikt å styrke de små s-lagene, hadde på landsbasis begynt allerede i 1979.

Sentraliseringstendenser på 1970-tallet

Oversikt over s-lag i Lofoten, 1972. Fra strukturutvalgets forslag til handlingsprogram, utarbeidet av kooperasjonen i Bodø salgsdistrikt. Sydal s-lag Arkiv

Petter Løvdal var bestyrer ved Lofoten samvirkelag fra 1980 og fram til han gikk av med pensjon i 2009.

Løvdal kunne fortelle at Sydal s-lag ikke lå inn under Lofoten samvirkelag, men stod utenfor sammenslutningen. Levninger i det skriftlige arkivmaterialet etter Sydal s-lag kan bekrefte denne opplysningen: Jamført revisjonsrapport av 27. april 1984, ble det på årsmøtet 23. 04. 84 holdt avstemning omkring spørsmål om innmelding i Lofoten samvikelag. Resultatet ble 28 stemmer for og 3 stemmer mot. På dette tidspunktet ble Sydal s-lag likevel anmodet av NKL Bodø om å avvente med å gå inn i Lofoten samvirkelag "på grunn av lagets stilling". Det var for øyeblikket et underskudd i laget.

Allerede i 1972 hadde ”Strukturutvalget for Bodø salgsdistrikt” ved Anders Antonsen og saksbehandler Sigurd Hugås i en innstilling gått inn for at alle s-lagene i Vågan, deriblant Sydal, skulle samles under en felles administrativ enhet, under navnet AUSTVÅGØY SAMVIRKELAG. På Austvågøy var det på dette tidspunktet tre butikker: Svolvær, med 285 medl. og 8 ansatte, Kabelvåg, med 240 medl. og 6 ansatte og Sydal med 90 medl. og 2 ansatte. Strukturutvalgets forslag ble begrunnet med tapte markedsandeler, effektivisering, og ”de små enhetenes begrensede muligheter for ekspansjon”. Svolvær, som i 2010 er Austvågøys (og Lofotens) største tettsted, pekte seg også i 1972 ut som regionens sentrum. Sydal s-lag rettet seg ikke etter stukturutvalgets innstilling i 1972, idet det var fordeler ved å stå utenfor.

I 1972 var veinettet i Lofoten relativt fragmentarisk, da det fremdeles ”manglet” noen broer, sett i forhold til dagens E10. På dette tidspunkt(1972) var det kommet broforbindelse østover, over Olderfjorden. I vestlig retning, over Gimsøystraumen og på Sundklakk, skulle det enda gå to til tre år før broene var på plass. De vurderingene ”strukturutvalget" gjorde i sin innstilling, var derfor også strategiske og rettet inn mot en antatt framtidig utvikling.

Nedleggelse

For å få belyst forhold omkring nedleggelsen, ble Roald Reinholdsen kontaktet. Reinholdsen er født 17. 07. 39. og var den siste bestyreren. Han styrte omtrent hele den tiden s-laget holdt til i de ”nye” lokalene, og sluttet i jobben i oktober/november 1987. Reinholdsen forteller selv at s-laget drev greit, og at det ”gikk rundt”. S-lagets økonomi var heller mager da Roald overtok som bestyrer i 1962, men det tok seg opp etter hvert. Når det gjaldt avviklingen, visste han ikke hva som var den egentlige grunnen, idet s-laget la ned først etter at han sluttet. Det eneste Reinholdsen husket omkring nedleggelsen var at det ikke ble søkt etter ny bestyrer da han sluttet. Det var NKL som tok oppgjør og regnskap, så han kjente dessverre ikke til detaljer omkring dette.

Reinholdsen var en meget dyktig regnskapsfører. Revisor påpeker med jevne mellomrom Reinholdsens ryddige stil i årene 1962-87, der ”feilføring er et bortimot ukjent begrep”.

Hvilke faktorer fikk betydning for nedleggelsen?

Utdrag fra artikkel i Lofotposten 25. sept. 1981. Intervju med disponent Sigurd Hugaas ved NKL Bodø, i forbindelse med omdanning av blant andre Sydal s-lag til s-nærkjøp butikk.

Da s-laget la ned i 1987, kjøpte Anders Nilssen samvirkelagbygget. Der drev han videre som privat butikk, ”Sydal handel”, fra 1987 til 2002.

Anders syntes å huske at s-laget muligens ble lagt ned på initiativ fra NKL, fordi det var for lite lønnsomt. Det var delte meninger i bygda omkring nedleggelsen, men det skal ikke ha vært noen ”dramatikk” omkring temaet. På oppfordring fra bygdefolket, flyttet Nilssen tilbake til Sydal, hvor han opprinnelig kom fra, nettopp for å overta s-lagets lokaler og starte privat butikk. Fra før av hadde han en tid drevet butikk på Hadseløy i Vesterålen. Også den butikken holdt til i lokalene etter et nedlagt s-lag!

Underskudd og kredittsalg

Revisjonsprotokollen viser at det var et underskudd i laget fra 1983. Etter at revisor Hans Skjerpen 12. 03. 1984 først hadde etterlyst styrets beretning for 1983, samt forslag til dekning av dette underskuddet, innkalte han 27. 04. 1984 til møte med bestyrer og styreformann. Her dreide det seg om dekningsavtale, for å få underskuddet dekket inn via NKL. Men det skulle vise seg at Sydal s-lag v/styreformann fru Unni Jensen ikke hadde slik dekningsavtale med NKL. I 1986 slet laget fortsatt med underskudd, og det framgår i revisjonsberetning av 12. 04. 86 at styret hadde kommet med forslag om reduserte lønnsutgifter for å dekke dette. I denne sammenheng tilrådet revisor at kredittsalg ble begrenset så langt som mullig. Dette underskuddet dannet muligens bakgrunnen for at Sydal s-lag i 1984 ønsket å melde seg inn i Lofoten samvirkelag. Avstemning ga flertall, med 28 stemmer for og 3 stemmer mot innmelding.

Helt siden 50-, 60- og 70-tallet, hadde revisor påpekt at alt for mange medlemmer har for stor kreditt. For eksempel ble det i 1959, vist til ”den uheldige praksis at enkelte medlemmer er kommet i den uheldige vane med å måtte ha løpende saldo fra år til år”, og at ”disse søkes innkassert så snart råd er” . Om vellykket innkreving fant sted vites ikke, men temaets stadige aktualitet tyder på at dette må ha falt tungt for noen.

Samfunnsendringer

S-lagets underskudd fra 1983 av, svekker ikke Nilssens framstilling omkring mulig årsak til at det etterhvert ble lagt ned. Også andre muntlige kilder kan bekrefte at selv om bygdefolket var delt i synet på nedleggelse, var det totalt sett enighet: Den ideologiske drivkraften bak s-laget var ikke så sterk i 1987, som den hadde vært ved oppstarten i 1945. For det første hadde det politiske landskapet i bygda gjort en dreining i årenes løp: Bort fra arbeiderpartiet og inn mot sentrum og Senterpartiet. Folkeavstemningen om norsk EF medlemskap i 1972, bidro nok til denne utviklingen. Bøndene og deres samvirkeorganisasjoner var blant dem som viste sterkest engasjement i denne saken, idet man fryktet konkurranse fra utenlandske matvarekjeder. I tillegg var pådriverne fra oppstartsfasen av Sydal s-lag med tiden blitt gamle, eller de hadde gått bort.

Omdannelse av laget og interessekonflikt

Bildet var likevel litt mer sammensatt: Det var to andre konfliktlinjer som ble synlige i forkant av nedleggelsen. Her er det snakk om koflikt mellom interesser: Den ene linjen gikk mellom bygd og by: Stikkord her blir kommunikasjon, konkurranse og arbeidsmarked. Når mange dagpendlet til jobb i Svolvær eller Kabelvåg ble det ofte til at de også gjorde innkjøpene der. I tillegg fikk s-laget skarp konkurranse fra Felleskjøpet på leveranser til jordbruket, og meieriet leverte renholdsprodukt til både fjøs og hjem til en rimelig penge. Summen av dette ble handelslekkasje og tapte markedsandeler.

Den andre konfliktlinjen gikk mellom NKLs krav til lønnsomhet og bygdefolkets behov for pålitelige vareleveranser. I 1981 lanserte NKL Nordland en aksjon for å styrke lanhandleriene i utkanstrøk. Foruten Sydal s-lag, omfattet dette en rekke butikker fra Saltfjellet i sør til Troms i nord. Dette var et ledd i en landsomfattende aksjon, som ble lansert i 1979 og kom etter stagnert omsetning på slutten av 70-tallet. Hensikten var å tilpasse den enkelte butikks vareutvalg til markedsgrunnlaget, og å styrke og bevare småbutikkene. Disse butikkene skulle samles under navnet s-nærkjøp. På landsbasis var allerede 148 butikker lagt om ved årsskiftet 1979/80. Ytterligere 268 hadde vedtatt omlegging, og sto på vent.

NKLs motiver var nok de beste, men denne omleggingen innebar også en nedbygging av det lokale lageret. Utviklingen ble derfor slik at mye av det folk hadde behov for måtte tas inn på bestilling. Treghet i systemet, der man måtte vente uforholdsmessig lenge på varene, førte til at folk gikk lei og like godt kjørte de tre milene til s-laget i Svolvær,som hadde beholdt fullt varespekter. Denne utviklingen førte på sikt til at s-laget i Sydal stagnerte: Bygdefolket var misfornøyd, fordi butikken ikke lenger fylte deres behov. NKL på sin side, så at omsetningen flatet ut.

Selv om det går an å peke på en rekke faktorer , kan det alt i alt virke som om fraværet av den entusiasmen som preget lagets tidlige faser var mye av grunnen til at det til sist ble nedlagt. Så lenge entusiasmen var tilstede, sto det imot sentraliseringsforsøk på 70-tallet. Det ble endog investert i nye lokaler på en tid da NKL sentralt (fra ca. 1960) hadde en uttalt målsetning å redusere antall smålag.