Kjeldearkiv:Trefningen ved Gunhildrudsetra

Trefningen ved Gunhildrudsetra, ofte også omtalt som «Tragedien ved Gunhildrudsetra» var en trefning mellom den norske motstandsbevegelsen og tyske soldater som fant sted ved GunhildrudsetraFiskum den 24. april 1945. Fire nordmenn og fire tyskere ble drept, og i etterkant ble flere fengslet og torturert bare få dager før fredsslutningen. Krigsminnesmerket ved Gunhildrudsetra ble reist i 1947 til minne om denne hendelsen.

Både selve trefningen og etterspillet har blitt beskrevet i bøker og artikler, basert på både muntlige og skriftlige kilder.

Tragedien ved Gunhildrudsetra - av Audun Knappen (Drammens og Oplands Turistforenings Årbok 1978, s.68-74)

Vårmorgenen utenfor var våt og ekkel. Almanakken viste 21. april 1945. I fem år hadde den tyske okkupasjonsmakten spredd brutalitet og terror omkring seg. Ennå var det ikke slutt. Men de som hemmelig lyttet på radio eller leste illegale aviser, viste at i denne krigen sloss tiden nå på deres side. Inne i hytta på Gunhildrudseter hadde de seks karene nettopp spist frokost. De puslet hver med sitt og sine tanker. Lite visste de at i løpet av noen minutter skulle dette fredfylte stedet bli forvandlet til et helvete. Skulle fire av celleguttene bli drept av tyske kuler nå? Nei, så kort tid før det hele ville ta slutt, kunne ikke slikt skje, eller ...

I skogområdet vest for Eikern hadde det siden 1943 ligget hjemmestyrker på ulike steder. Som her ved Gunhildsrudseter. Likedan ved Tvillingvann et stykke sydover. Hovedkvarteret var i Syverud-hytta ved Urdsvann, øst for Tvillingvann. I mørke netter hadde man med fakler og lykter tatt imot slipp fra fly, og man hadde trent gerilja. Virksomheten i området var selvfølgelig

(side 69)

svært lyssky. Selvom cellene lå avsides bil, følte karene seg aldri tryggere enn at dc hele tiden hadde vaktposter ute. Denne morgenen var det Arne Langrind, omkring 23 år, som hadde vakttjeneste utenfor hytta. Han ble også den som fikk se døden i øynene først: På stien ut av skogen kom en patrulje tyske soldater. Langrind handlet instinktivt. Før tyskerne fikk våpnene opp, nådde han fram til hyttedøra. Han rev den opp: Tyskerne! I samme øyeblikk ble han truffet i hodet av kuler fra maskingevær. Han falt inn i rommet. Død. En skur av kuler slo

(side 70)
gjennom bordveggen og inn i hytta. Reidulf Larsen, Ove Mohagen og Carlo Skarpås var truffet og ble liggende alvorlig såret. Georg Ellingsen, Trygve Nyheim og Henry Ormåsen var på mirakuløs måte blitt spart. De to førstnevnte kastet seg ut gjennom vinduet i bakrommet. Ormåsen grep en stengun og satte etter. Da han skulle svinge seg ut, var fluktveien blokkert av en tysk maskinpistol. Med pistolmunningen trykket mot brystkassa, forsto han at slaget for hans vedkommende var tapt — foreløpig.

Nyheim og Ellingsen stormet gjennom skogen for å varsle sine kamerater ved Tvillingvann om razziaen. De ble overrasket av nok en tysk patrulje. Side om side løp de to. Nyheim ble truffet og drept, Ellingsen unnslapp mirakuløst for annen gang og nådde fram.

Tyske sanitetsfolk gikk straks i gang med førstehjelp for de sårede. Carlo Skarpås døde likevel etter en kort stund. Heller ikke Reidulf Larsens liv sto til å redde. Da tyskerne bar ham ned mat Sandsvær, døde han underveis. Ove Moteagen hadde fått skudd gjennom den ene lungen. Via Gestapo på Kongsberg kom han til Akershus og Rikshospitalet hvorfra han siden ble utskrevet. Henry Ormåsen ble summarisk forhørt og deretter tvunget til å vise vei til hovedkvarteret. Ved å hale ut tiden opp-nådde han at tyskerne ikke nådde dit før en time etterat det var forlatt.

Så bega følget seg til bygds med sin verdifulle fange. Om morgenen ved 10-tiden hadde hovedkvarteret ved Urdvann fått melding fra bygda om at to lastebiler med «turhus» var kjørt utover mot Hakavik kl. 3.00. Sannsynligvis tyskere ombord. Steinar Thonhaugen, som var sjef for cellen, ble sendt for å varsle karene i hytta på Gunhildrud. Etter en og en halv time kom han tilbake. Han hadde vært like innpå hytta da han fikk øye på tre tyskere som sto og undersøkte noen våpen. Usett hadde han trukket seg tilbake. Umiddelbart ble hovedkvarteret ryddet, og alt fraktet ut i skauen og gjemt. Det var fire i hovedkvarteret på dette tidspunktet: Odd Ellensen, Kjell Stordalen, Roger Bäckstrøm og Thonhaugen. Man fant det lite hensiktsmessig å komme i kamp med tyskerne på Gunhildrudseter. Bedre ville det være å ta seg ned til bygda for å få klarere oversikt

(side 71)
Foto på side 71:



(side 72)

over situasjonen. Hos Alf Berger, en trofast kontakt og forsyningsmann, fikk de rede på at tyskerne var gått opp ved Hakavik i 5-tiden. Bilene var returnert. Man resonnerte som så at bilene skulle sikkert hente tyskerne igjen. Da ville man prøve å komme til for om mulig å få satt eventuelle fanger fri. Et maskingevær, ammunisjon og sprengstoff ble plukket fram fra et depot ovenfor Baksteval gård. Likeledes ble tømmer dratt fram for dumpes ned på veien. I tillegg til de fire var Haakon Smørgrav, Berger og Sverre Guterud med.

Ved 18.30-tiden tok ventingen slutt. Da kom tyske soldater og sivilister masjerende på hovedveien, to og to med ca. 25 meters mellomrom. Bakholdsangrepet forløp helt etter planen. Berger og Guterud hadde trukket 125 meter høyere opp i veien og dekket denne med en brengun. Fire tyskere falt og tre kom seg unna.

(side 73)
Foto på side 73:



(side 74)
Henry Ormåsen fikk under den forvirring som oppsto ved ildgivingen, kastet seg i veigrøfta og i sikkerhet. Milorgkarene forsvant deretter hver til sitt.

I desember 1944 ble løytnant Roger Bäckstrøm, sersjant Sverre Arntsen og korporalene Aage Larsen og Kjell Stordalen plukket ut til å lede operasjon Chacewater. Det vil si boskytte en av Flesaker, Kongsberg og Skollenborg transformatorstasjoner samt Hakavik kraftstasjon ved en eventuell tysk «brent-jord-taktikk». Etterat gruppen hadde fått hard spesialtrening tok ekspedisjonen av fra Skottland med to fly i 19-tiden 21. februar 1945. Klokka 23.30 nådde flyene Tvillingvann. Containere og pakker ble spredd i et område av 4 km2. Til tross for at karene fikk god hjelp, tok det 14 dager før alt var funnet. I cellene på Hakavikskauen ble det organisert instruksjon i bruk av våpen, angrepsteknikk, taktikk, formasjon etc. Mannskap sluttet seg til, og Chacewater-gruppen kom etterhvert til å bestå av omlag 300 mann.

Det var midt opp i dette vepsebolet tyskerne tråkket den 24. april. Sannsynligvis visste de lite om omfanget av den illegale virksomheten, men at noe foregikk, hadde de vært klar over lenge. Samme kveld satte de igang en større razzia i bygda. I to dager ble området finkjemmet og flere arrestert, deriblant Alf Berger.

Fjorten dager senere var det fred i Norge.

De som falt:
Ove Mohagen, Kongsberg
Carlo Skarpås, Kongsberg
Reidulf Larsen, Stokke
Trygve Nyheim, Hjartdal


Drammens og Oplands Turistforening - Årbok 1978 (Nasjonalbibliotekets bokhylle. Begrenset tilgang)



Tragedien ved Gunhildrudsetra - av Hege Fåsen og Gunhild Therese Fossesholm (Årbok for Øvre Eiker 1990, s.24-26)

Etterhvert som krigen skred fram, ble MILORG bedre organisert ved hjelp av instruktører som kom fra England. Hele Norge ble etterhvert delt i distrikter, som igjen ble delt opp i avsnitt. Disse avsnittene fikk underavdelinger som vanligvis ble kalt celler. På cellene kunne det ligge ca. 10- 12 mann.

Arne Kjelstrup var en kjent person, som bl.a. deltok i tungtvannssabotasjen. Han ble sjef for det avsnittet som cellene ute på Gunhildrud ble en del av. Det var en del tvil om denne cella, som ble organisert på slutten av krigen, egentlig var en del av avsnittet eller om den skulle styres selvstendig av sjefen for cella, som het Backstrøm (Rulle). Det var endel uenighet her, men det ble til at Backstrøm drev denne cella forholdsvis selvstendig. I tillegg til Backstrøm, var også Kjell Stordalen (Harry) instruktør på celle 1.

Oppdragene som avsnittet til Arne Kjelstrup var tildelt, var å beskytte viktige objekter mot overfall fra tyskerne i siste fase av krigen. Det var f. eks. Flesaker transformator- stasjon, Hakavik kraftstasjon og trans-formatorstasjonene på Skollenborg og Kongsberg. Elektrisitetsverk, jernbanelinjer og viktige bruer skulle ikke bli ødelagt av tyske angrep eller sprengninger. Dessuten lå det på Heistadmoen et større tysk styrke som avsnittet til Kjelstrup også skulle ha ansvaret for å avskjære. Celle 1, som da ble ledet av Backstrøm ute på Hakavikskogen, skulle bl.a. ta seg av Hakavik kraftstasjon, veisystemet, Flesaker transformatorsta-sjon og andre nærliggende objekter.

Det ble gitt opplæring i bruk av bren-gun (maskingevær), stengun (maskinpistol), Lee-Enfield-geværer, marsjering, bevegelse, formasjoner, lag og tropp i angrep, tropp i forsvar, bakholdsangrep og sprengning. Våpeninstruksjonen ble vesentlig drevet på kveldene og noe i helgene. Alt dette måtte beskyttes både når det gjaldt lyd og spor, så de hadde mange hensyn å ta. Utstyret kom ned i fallskjerm, og en av oppgavene til gruppene var selvfølgelig å ta imot disse slippene. En container kunne inneholde opptil 200 kg med utstyr. Det var proviant, uniformer, og annet utstyr som de hadde behov for.

Celle 1 hadde kodenavnet «Chasewater». De tilhørte distrikt 141 og avsnitt 161. Cellekarene var fordelt på to hytter. På Gunhildsrudsetra (hytte 1) lå ei halv celle: Henry Ormåsen, Ove Mohagen, Arne Langrind, Reidulf Larsen, Cato Skarpås, Georg Ellingsen og Trygve Nyheim. På Tvillingvannsstua (hytte 2) lå Bjarne Pinsle, Kolbjørn Fusche, Anders Kleven, Arnt og Reidar Torgersen.

Noen dager etterat cellekarene hadde ankommet hyttene, skulle de få det første slippet. Det viste seg at dette også ble det eneste.

En viktig person for cellekarene, var Alf Berger, som bodde på Baksteval gård. Han var kontaktmann, hjalp til med våpentransport, ordnet våpenlager, drev instruksjon og hadde kurser på gården sin. Berger og fem andre hadde fått i oppdrag å hjelpe til med å ta imot eventuelle fallskjermslippved cella på Gunhilds-rudsetra. De hadde en hemmelig radio, og første slippet skulle komme fra England når de hørte meldingen: «Øyemål er ikke å få kjøpt». Meldingen kom 21.februar 1945, men akkurat denne dagen var det bare tre av Bergers karer som kunne stille opp. Berger og de to andre brukte lang tid på veien opp, for de måtte brøyte løyper hele veien. De kom fram i siste lita. Mottagelseskomitken lagde en liten nying i hver ende av Tvillingvannet. Deretter morsa Alf Berger en C med ei lommelykt, for det hadde de avtalt på forhånd. Straks etter, ca. kl. 23.30, kom fallskjermene dalende den fra de to flyene. Ialt var det 36 containere og fire instruktører fra England: løytnant Roger Backstrøm (Rulle), sersjant Sverre Arntsen (Loffen), korporal Kjell Stordalen (Harry) og korporal Åge Larsen (Teddy). Det oppsto problemer med å samle inn fallskjermene, da de var blitt drevet bort av vinden. De tok ut innholdet fra containerne og senket dem i Tvillingvannet. Fallskjermene ble siden omsydd til bl.a. forsvinningsdrakter. De fire instrruktørene flyttet inn på Syverudstua på Urdsvannet, der Odd Ellensen og Steinar Tonhaugen lå. Denne hytta lå bare noen få kilometer unna Gunhildsrudsetra og ble hovedkvarteret for operasjonen.

 
Etter slipp i Gunhildrudskauen mai 1945. Hjemmestyrkene i Fiskum hentet mye tungt stoff i mai-dagene. Arne Hansen Lunde, Ole Vatnås, Arne Thorkildsen, Karsten Teigen, Bjørn Fiskum, Helge Aannestad og Arne Skogly.



(side 25)
Rundt kl. 03.00 den 24.april fikk Alf Berger beskjed pr. telefon om at «et lass med bjørkeved» var kjørt utover mot Hakavika. Det betydde at det var en lastebil som trolig inneholdt tyskere. Siden fikk de vite grunnen: Tyskerne hadde kjørt fly over området og sett røyk fra pipa og klær som hang ute. Dette hadde de fotografert. Beskjeden om at tyskerne kom ble sendt til hovedkvarteret. Tidlig om morgene den 24.april lå Backstrøm og Stordalen i hytta ved Urdsvann (Syverudstua) sammen med Ellensen og Tonhaugen. Arntsen og Larsen var i mellomtiden blitt videresendt ul Kongsberg. Ved ti-tiden om morgenen fikk de melding fra bygda om at to lastebiler med overbygde lasteplan hadde kjørt ut til Hakavika ved tre-tiden om natta. Det kunne være tyskere gjemt i bilen, og Backstrøm sendte straks Tonshaugen over til Gunhil-drudsetra for å varsle cellekarene. Tonhaugen kom nesten bort til setra da han plutselig fikk øye på tre tyskere som sto utenfor og undersøkte noen våpen. Han kom seg usett unna og sprang tilbake til hovedkvarteret så fort han kunne. Bakcstrøm besluttet straks at det ikke hadde noen hensikt for de fire å dra til Gunhildrudsetra. Enten hadde cellekarene kommet seg unna, eller de var tatt til fange—eller drept. Hvis noen hadde kommet seg unna, ville de sikkert søke seg ned mot bygda, mente han. Der ville det være mulig å avskjære eventuelle fangetransporter. Derfor ryddet de bort alt utstyret i hytta og gjemte det i ei ur i skogen. Så dro de til Baksteval gård.

Alf Berger var den viktigste kontakten deres. Han kalde nå fått vite at tyske styrker hadde gått opp fra Hakavika ved fem-tiden om morgenen. Bilene de var kommet i, hadde kjørt nordover igjen. Backstrøm og karene hans antok derfor at bilene ville komme tilbake br å hente tyskerne og eventuelt fanger. De begynte å forberede seg på å ta tyskerne der veien passerte mellom Eikeren og Bakstevalåsen. En bren gun med ammunisjon og noe sprengstoff ble hentet fra et depot ovenfor gården. En del masse skulle veltes ut i veien. Alf Berger og Sverre Guterud, som arbeidet på gården, skulle ligge vel 100 meter lenger oppe i veien med bren guden.

På Gunhildsrudsetra var de nettopp ferdige med frokosten. De fleste satt og leste. Arne Langrind var vakt og hadde tatt en båt og rodd ut på Setertjenn — kanskje fordi det var deler av terrenget han så bedre derfra. Men tyskerne kom for brått på ham. Han rakk såvidt inn i hytta før tyskerne var framme og begynte å skyte gjennom dørene, vinduene og veggene. Arne Langrind ble truffet av flere skudd i hodet og døde momentant. Reidulf Larsen ble truffet av to skudd rett over hjertet og falt om på gulvet. Carlo Skarpås fikk to skudd i magen og seg sammen. Ove Mohagen ble også truffet, men først to dager seinere ble han bragt til Kongsberg sykehus og deretter til Aker sykehus. Georg Ellingsen og Trygve Nyheim greide å ta seg ut gjennom et vindu. Henry Ormåsen ble stilt opp mot veggen med hendene i været, og ble stående slik mens tyskerne ransaket setra. Så ble han bundet på hendene. Mens dette foregikk hadde Georg Eilertsen og Trygve Nyheim sprunget over til Tvillingvannsstua. De som lå der klarte å rømme, men tyskerne var like i hælene på dem og Trygve Nyheim ble skutt.

Til Gunhildrudsetra kom en sanitetsmann og begynte å stelle de sårede. Carlo Skarpås fikk to morfin-sprøyter. Etter 2-3 timer døde han. Reidulf Larsen ble etterhvert lam i underkroppen og døde, han også. Alle de døde var mellom 22 og 29 år.

Henry Ormåsen fikk stadig spørsmål om hvor våpenlageret var og om hvor de som hadde rømt hadde tatt veien. Etterhvert fant tyskerne en hoppedrakt og 20 kg sprengstoff med lunte og tennmekanisme. Tyskerne hadde fått rede på at fire fallskjermhoppere skulle befinne seg i ei hytte i nærheten av Urdsvann. De prøvde å tvinge Ormåsen til å vise dem veien. Han nektet først, men det kunne jo ikke gå særlig lenge. Han prøvde å trekke ut tiden—spilte slapp og apatisk, gikk stadig feil og måtte hvile gang på gang. Han gikk slik at de kom fram ved sørenden av Urdsvann, og dermed måtte tyskerne følge stranden bortover, slik at de var godt synlige fra hytta. Til Ormåsens store lettelse var hytta tom. Tyskerne fant imidlertid en del av sakene som var gjemt bort. Deretter dro ca. halvparten av tyskerne til Sandsvær og resten satte kurs mot bygda. Ormåsen ble ført nedover av sju tyskere, og han gikk hele tiden og håpet på at kameratene skulle dukke opp og prøve å befri ham. Tyskerne begynte tydeligvis å bli trøtte og var ikke så aktpågivende lenger, men da de kom ned til gården Gunhildrud, var det bare å gi opp håpet.

Samtidig som alt dette skjedde på Gunhildrudsetra, skjedde det også mye på Tvillingvannsstua. Tyskerne hadde nemlig delt seg og kom omtrent samtidig til begge hyttene. Det ble ropt over vannet fra karene på Gunhildrudsetra at tyskerne kom. Denne dagen skulle guttene på Tvillingvannsstua ha orrhanesteik til middag. Da de hørte ropet, tippet de steika i sekken og strøk på dør. De delte seg i to puljer. Bjarne Pinsle og Kolbjørn Fusche løp en vei, mens Anders Kleven og Torgersengutta løp i en annen retning. Pinsle og Fusche løp rett på tyskerne. Tyskerne skrek «halt», med Pinsle og Fusche snudde og løp oppover mot Urdsvannet. Da de kom til Råtavann, møtte de Kleven og Torgersengutta og slo følge med dem. De bestemte seg for å dra bort til Syverudstua for å prate med sjefene. Da de kom fram, var hytta tom. Det var ikke noe mat på Syverudstua, så de dro videre til Nils Kolkinn. De hadde dårlig med klær, og en av karene hadde mistet den ene skoen da han hoppet over en

(side 26)

bekk. Hos Kolkinn fikk de det de trengte, og dro så nedover mot Baksteval gård.

Da de var nesten framme, hørte de skudd et stykke unna. De holdt da en rådslagning og bestemte seg for å gå opp til Kolkinn igjen. Anders Kleven ville hjem, men på hjemveien ble han tatt ved Sundhaugbrua. Kolkinn ville at de andre skulle gå i dekning på ei av hyttene hans inne på skauen, men karene ville ikke det. Derfor dro de isteden langs åsene til Sandsvær og rodde over Lågen. Deretter dro de over til Skrim og videre til Tregen, der de traff sjefene.

Borte under Bakstevalsåsen kunne Backstrøm og karene hans se en del folk komme til syne borte ved Gunhildsrud. Følget besto av sju tyskere og en fange, som viste seg å være Henry Ormåsen. Ormåsen gikk nest sist sammen med en tysker. Bakcstrøm lot de andre tyskerne passere—så skjøt han. Ormåsen ble skutt fri, han fikk et våpen, og hjalp til. To tyskere kom seg unna og dro til Kongsberg og avla rapport om det som hadde skjedd.

Like etter overfallet kjørte ei drosje utover mot Hakavika. Sjåføren var Albert Dalen fra Vestfossen, nestgruppesjef i gruppe 1412-2. Etter en stund kom det to tyske biler fra Kongsberg til Baksteval gård. Albert Dalen, som kom tilbake fra Hakavika, ble tatt fordi han hadde blod på bilhjula. Alf Berger ble tatt om kvelden, like etter at han hadde gitt beskjed videre om det som hadde hendt. Beskjeden ble telegrafert videre til England.

Albert Dalen kom først til Gestapo på Kongsberg, deretter til Bergstien 55 i Drammen og til slutt kom han på Grini. I Kongsberg og Drammen ble han mishandlet fælt. Han ble banket og pisket flere ganger, og en gang måtte han ta isbad. Han har gjenopplevd alt dette flere ganger i form av mareritt, og har hatt mye vondt i ryggen der han ble pisket. Siden fikk Albert vite at han og en kamerat skulle blitt skutt noen dager seinere, hadde ikke freden kommet 8.mai 1945.

Anders Kleven ble kjørt til Børskjelleren i Drammen. Han var i forhør i Bergstien 55. Deretter ble han igjen ført til Børskjelleren, der han var til freden kom. Under dette oppholdet fikk han masse juling. Alf Berger ble først ført til Kongsberg, der han ble forhørt to ganger. Dagen etter ble han kjørt hjem til Baksteval, der de ville få ham til å fortelle sannheten. Han benektet alt, og ble sparket, slått og pisket. Deretter ble han ført til Drammen og satt inn i Børsen. Videre ble han ført til Bergstien 55, til sikkerhetspolitiets hovedkvarter. Han ble i Bergstien i 5 dager, og ble satt under mange forhør. Også han måtte bade i isbad, og i tillegg ble han dukket under til han nesten mistet bevisstheten. Seinere slo de ham på legg- og lårmuskler med et redskap som liknet ei politikølle. Han ble stadig truet med at hans kone skulle bli arrestert. Deretter ble han kjørt til Victoria terasse, og dagen etter til Grini. Pinsle, Fusche, brødrene Torgersen og sjefene deres lå på Verp hotell på Skollenborg da freden kom. De var med rundt i bygda og arresterte nazister.

8 unge menn ble drept ved Gunhildsurdsetra og Baksteval den 24.april 1945, 4 nordmenn og 4 tyskere. Flere fikk varige men etterpå. Hadde tyskerne innsett at de var i ferd med å tape krigen, ville kanskje dette vært unngått.

Like ved Gunhildsrudsetra er det blitt reist en minnebauta:
Til minne over vaare
kamerater som falt her
i kampen for fedre-
landet 24/4-1945

Trygve Nyheim, 29 aar
Hjartdal

Reidulf Larsen, 23 aar
Stokke

Arne Langrind, 23 aar
Kongsberg

Carlo Skarpaas, 22 aar
Kongsberg

Reist av cellegutta
Avs. 161 24/4-1947


Kilder:

  • Bjarne Pinsle Alf Berger Arne Kjelstrup Anders Kleven Aasta Dalen og Anders Fossesholm Backstrøms operasjonsrapport
  • Bergers rapport til avsnittskommandoen
  • «Soldaten som ikke ville gi seg», av John Berg



Årbok for Øvre Eiker 1990. (Nasjonalbibliotekets bokhylle. Begrenset tilgang)



Operasjon Chasewater av Odd Myklebust fra boka (Eiker i krig. Utg.2004 og 2020 , s.210-222)

Operasjon Chacewater

Samtidig som Holtefjellsoldat Olsen ligger såret i Hokksund, klarer okkupasjonsmakten å oppspore norske soldater på skauen.

I desember 1944 blir noen norske befalingsmenn med spesialutdannelse i England og Skottland sendt til Øvre Eiker med et spesialoppdrag som ble kalt Operasjon Chacewater. Løytnant Roger Bäckstrom (dekknavn Rulle) skulle lede operasjonen, og med seg hadde han sersjant Sverre Arntzen (Laffen) og korporalene K. Stordalen (Harry) og Aa. Larsen (Teddy)

Denne gruppen hadde som oppgave å beskytte Flesaker transformatorstasjon, Hakavik kraftstasjon, Skollenborg transformatorstasjon og Telegrafbygningen i Kongsberg. Dette var av stor betydning fordi man så

(side 211)
for seg at tyskerne eksempelvis kunne benytte seg av den brente jords taktikk ved en kapitulasjon. Dessuten var det uansett viktig å ha kontroll over kraftforsyningen, både i krig og fred. Før ankomst i Øvre Eiker hadde medlemmene gjennomgått trening i tilsvarende skogsområder i Skottland, og de skulle være både godt trent og godt utstyrt. Selv om de skulle operere helt uavhengig av Hjemmestyrkene, skulle den lokale Milorg-ledelsen sørge for at de fikk beskyttelse, og eventuell annen bistand.

Ekspedisjonen forlater England 21. februar ved 19-tiden, og ankommer Tvillingvann, fem kilometer nordvest for Hakavik kraftstasjon, klokken 23.30. Det er tyske vakter ved stasjonen. De blir alarmert på grunn av flyduren, men tror trolig at alarmen gjelder mulig bombing av kraftanlegget. Uansett foretar de ikke søk i området. Terrenget er svært kupert, og containerne spres på et område av ca. fire kvadratkilometer. Fire medlem-mer av de lokale Hjemmestyrkene bistår med innsamlingsarbeid. Når det blir lyst er det et svare strev å få ned fallskjermene som formelig lyser ut over Eikern. Det går to uker før alt utstyret er samlet, og gruppen kan forberede cellebygging i området ved Gunhildrudsetra, med forsterkninger av mannskaper fra Hjemmestyrkenes Fiskumtropp.

Fra midten av mars drives det instruksjon for om lag 20 soldater fra to celler. Det undervises i bruk av Brengun, Stengun, Enfield-rifler, maskering, bevegelse, formasjoner, lag og tropp i angrep, tropp i forsvar, bakholdsangrep og sprengning. Våpeninstruksjonen drives i første rekke om kveldene. Den 24. april er situasjonen den at på selve Gunhildrudsetra (hytte 1) ligger en halv celle: Henry Ormåsen, Ove Mohagen, Arne Langrind, Reidulf Larsen, Carlo Skarpaas, Georg Ellingsen og Trygve Nyheim. I hytte 2, ved Tvillingvann, ligger Bjarne Pinsle, Kolbjørn Fusche, Kleven (ukjent fornavn), Arnt og Reidar Torgersen. På hytta ved Urdvann (hovedkvarteret) er Odd Ellefsen, Steinar Thonhaugen, samt to medlemmer av Chacewater, Kjell Stordalen og Roger Bäckstrom.

Ved ti-tiden den formiddagen får hovedkvarteret beskjed om at tyskere er sett i bygda. To lastebiler kjører utover mot Hakavik ved tre-tiden om natten. Steinar Thonhaugen, som er cellesjef, blir sendt for å varsle cella på Gunhildrud, om lag en times gange unna. Etter halvannen time kommer han tilbake til hovedkvarteret. Han kommer nesten fram til hytta da han holder på å gå rett på tyskere. Han ser tre tyskere som undersøker våpen, og deretter løper han tilbake til hoved-

(side 212)
kvarteret, trolig usett. Kameratene i hovedkvarteret ryddet det kjapt, sletter flest mulig av sporene, og bestemte seg for å gå ned til bygda for å prøve å finne ut hva som hadde skjedd.

Ja, hva har egentlig skjedd? Kameratene på Gunhildrudsetra er akkurat ferdig med frokosten da tyskerne kommer. Vakta, en kar fra Kongsberg, hadde rodd ut på tjernet for å tå bedre oversikt, og der ser han en tropp med tyskere som kommer marsjerende. Han kommer seg i land og stormer opp til hytta. Han får lukket opp døra og skriker at tyskerne kommer. I neste sekund blir han truffet i hodet av tyske kuler, stuper forover inn i rommet og er død.

Tyskerne fortsetter å skyte gjennom døra, vinduet og gjennom bord-veggene. To av karene blir truffet og stuper om på gulvet. To andre kommer seg ut gjennom et vindu på baksiden, og drar av sted for å varsle leiren ved Tvillingvann. De blir forfulgt av tyskere, og den ene blir innhent-et, skutt og drept. En annen inne i hytta blir også truffet, men kommer seg på bena og forsøker å komme seg ut av vinduet. Han faller ut av vinduet og ned i snøen utenfor. En tredje som hadde klart å redde seg unna tyske kuler, forsøker å romme gjennom det samme vinduet, men han fant veien sperret av en tysker med maskinpistol. Han tas til fange og trues til å vise veien til hovedkvarteret ved Urdtjern.

I hovedkvarteret hadde man sanne morgen fått beskjed om at en tysk razzia er på gang. En mann sendes til Gunluldrudsetra for å varsle. Da han nærmer seg tjernet ved Gunhildsrudsetra, får han se at tyskerne er kommet, og han drar tilbake til Urdtjern. Her ryddes hovedkvarteret så godt det lar seg gjøre, og stedet forlates. Mannen som var blitt tatt til fange forsøker så godt han kan å hale ut marsjen til hovedkvarteret, når de kommer fram er stedet øde og forlatt.

De to som er såret inne i hytta blir tatt hånd om av tyske sanitetssoldater. Men livet står ikke til å redde. Mannen som lå ute i snøen blir brakt inn i hytta og han får behandling av tyskerne. Han fraktes til sykehus i Kongsberg og deretter til Oslo, og overlever.

Mannen som var tatt til fange, blir ført ned til bygda. Det legges planer for å befri ham, og da kolonnen med ham og tyskerne kommer marsjerende på Hakavikveien, blir det åpnet ild. Fire tyskere blir skutt umiddelbart, og en femte blir skutt under forsøk på flukt fil skogs. Fangen klarer å hive seg ned i en grøft, og klarer deretter senere å komme i kontakt med sine kamerater. Tyskerne sprenger seterbua her, før de drar fra stedet.

(side 213)
De drepte er Arne Langvind, Kongsberg, Carlo Skarpås, Kongsberg, Reidulf Larsen, Tønsberg og Trygve Nyheim, Hjartdal.

I operasjonsrapporten etter tragedien på Gunhildrudsetra skriver lederen av operasjonen Chacewater, Roger Beckstrøm, blant annet: «Hos Alf Berger, kontaktmann og forsyningsmann, fikk vi rede på at tyskerne var gått opp ved Hakesvik ved 0500-tiden. Bilene de var kommet i, var kjørt tilbake samme morgen. Vi ventet da at bilene skulle hente tyskerne, og tok det forholdsvis rolig ra. 200 meter nedenfor Bakstevall gård (Alf Bergers). Vi var fire menn, men bestemte oss for å få satt de som eventuelt var tatt ti1 fange, på frifot — om forholdene ble slik at det var mulig. Et Bren-gun maskingevær, ammunisjon og sprengstoff ble hentet fra et depot ovenfor Bakstevall og en del tømmer dratt fram klar til å len, over veien fra en litt forhøyet stilling. Haakon Smørgrav, lag/ører, kom innom Bakstevall og hjalp til, likeledes Berger selv og hans gårdsgutt Sverre Guterud. De brakte atskillig mat som skulle komme godt med senere.

«Da fikk jeg ved 18.30-tiden se en rekke folk komme ned fra skauen ved Gunhildrud gård. Da de var kommet ned på veien marsjerte de i retning mot Darbu, to og to, med ca. 25 meters avstand. Vi så nå at det var tyskere og at der var en eler flere sivile innimellom. kg så at det var vanskelig å få has på alle tyskerne, anen det var mulig å skape så mim usikkerhet blant dem at fangene fikk høve til å stikke seg unna. Alf Berger og Sverre Guterud erklærte seg villig til å ligge 125 meter lenger opp i veien og dekke denne med Bren maskingevær.

Vi foretok så et bakholdsangrep som gikk helt etter planen. 4 tyskere falt. 3 andre kom seg unna på nedsiden av veier,. kg forlangte at de skulle komme seg frem, to ropte at de var såret og hadde vansker med å beve, seg Vi hadde tenkt å rydde opp, også for å undersøke sekker og liknende, men da folk akkurat i det hadde passert og vi hørte en bil komme, oppga vi det. I mellomtiden hadde jeg fått ropt til eventuelle fanger at de etterat en håndgranat var kastet skulle komme seg opp til oss. Det viste seg at tyskerne som var syv i alt, hadde bare en fange, Henry Ormåsen. Han hadde med en gang kastet seg i grøften på vår side av veien og kom seg lett opp en liten skråning. Det han fortalte gjorde at vi måtte trekke oss ut av området en tid.»

Videre i rapporten beter det blant annet: Alf Berger ble arrestert, torturert i Drammen og så sendt til Grini. Sjåføren på bilen som kom under trefningen ble stygt mishandlet (Dalen, Vestfossen). Ove Mohagen ble hardt såret brakt ned av tyskerne, lå først på Kongsberg, senere Akershus og

(side 214)

Rikshospitalet. Alle kontakter utførte et godt og oppofrende arbeid. Foruten avsnittsjef O. Beck vil jeg særlig nevne gårdbruker Alf Berger, Bakstevall gård, Darbu. Berger var kontakt og hadde matforsyningen til Chacewater og celle 1. Han hjalp til med våpentransport, ordnet våpenlager, drev instruksjon, hadde kurser på sin gård, deltok i trefningen ved Hakavik på en utmerket måte, var i det hele tatt en ildsjel. Han ble arrestert og torturert, gården ble ribbet for praktisk talt alt.»

Det er Henry Ormåsen som tas til fange og avhøres av tyskerne. I avhøret med Ormåsen, som er temmelig kort, røper tyskerne at de vet om fire fallskjermjegere som oppholder seg i området, og Ormåsen blir tvunget til å vise hvor hovedkvarteret er. Ormåsen går en omvei for å vinne tid, og ankommer hovedkvarteret ca. en time etter at det er blitt forlatt.

Gutta i hovedkvarteret hadde i mellomtiden kommet seg ned til bygda og tatt kontakt med en mann de visste de kunne stole på, Alf Berger. Som vi husker var vi med Berger i felttoget i 1940, og nå, fem år etter, spiller Berger en nøkkelrolle i illegal virksomhet, både som kontaktperson og forsyningsmann.

Berger fulgte nøye med tyskerne, og kan fortelle at de gikk fra Hakavik kraftstasjon ved fem-tiden om morgenen. Karene i hovedkvarteret blir enige med Berger om at de kan oppholde seg på hans gård på Bakstevell, og vente til det kommer biler for å hente tyskerne igjen. De vil forberede et bakholdsangrep under ledelse av Roger Bäckstrom, og om mulig sette fri noen av dem som var tatt til fange.

Dermed forberedes angrepet på tyskerne. Ammunisjon, sprengstoff og våpen hentes fra Bergets lager overfor gården. Alf Berger hjelper til, det gjør også en hjelpemann på gården, Sverre Guterud, og en lokal lagfører i Hjemmestyrkene, Haakon Smørgrav. Så er det ikke annet å gjøre enn å vente, for å se når tyskerne kommer. Ved 18.30-tiden skjer det ting. En rekke folk kommer ned fra skauen ved Gunhildrud gård. Nede på veien marsjerer de to og to i retning Darbu

(side 215)

og dermed rett mot Bakstevall gård. Blant de tyske soldatene kan det ses norske sivilister. Men dermed oppstår også et stort problem. Hvis det åpnes ild, er også nordmennene i fare. Bäckstrøm bestemmer seg derfor for at det beste er å lage et kaos, slik at nordmennene kan stikke av. Alf Berger og Sverre Guterud sier seg villige til å ligge vel 120 meter lenger oppover veien, og dekke veien med Brengun.

Dermed braker det løs. Fire tyskere i første rekke blir skutt og drept momentant. Tre andre tyskere kommer seg unna på nedsiden av veien. Det viser seg bare å være en fange, Henry Ormåsen. Roger Bäckstrom roper at når han kasteren håndgranat må han løpe dit kameratene er. Det gjør han, men samtidig kommer en bil, slik at de norske patriotene bestemmer seg for å la de tre tyskerne komme seg unna. De fire døde blir liggende.

(side 216)

Telefonavlytting

Motstandsbevegelsene har så stor kontroll med telefonnettet på dette tidspunktet av okkupasjonen, at viktige telefoner til og fra politikammeret avlyttes. Mens dramaet utspenner seg på Fiskum, sitter det folk i Hjemmestyrkene og overhører viktige samtaler. Samtalene og klokke-slettene blir skrevet ned. Således finnes det i Bjarne Røgebergs arkiver en detaljert avskrift av telefonsamtalene som fant sted i forbindelse med blodbadet i Fiskum.

Første samtale starter klokken 15.29, og den er mellom en løytnant Schneider i Kongsberg og en blitte i sikkerhetstjenesten i Drammen, på tysk, her i norsk oversettelse:
Schneider: - Dette er løytnant Schneider, hvordan går det?
Witte: - Arbeid og arbeid.
S: - Og nå kommer jeg med mer arbeid.
W: - Så...
S: - Ja, dette er en alvorlig som det haster med...
W: - Hva dreier det seg om?
S: - Våpen, det kom til kamp.
W: - Vil De snakke med sjefen?
S: - Nei, jeg kan ikke si stort i telefonen...
W: - Var det i Kongsberg?
S: - Nei, utenfor...
W: - Døde?
S: - Ja.
W: -Av Deres folk?
S: - Nei.
W: - Hvor mange nordmenn?
S: - Ja...
W: - Nå, det går da enda an...
S: - Er det mulig at De kan komme hit straks?
W: - Et øyeblikk så skal De få snakke med sjefen...
Kløtzer (Gestapo): - Nå, hvordan henger dette sammen?
S: - Vi var på utflukt, og så kom det til en skuddveksling. Det er døde og sårede. Kan De sende noen hit straks som kan oppta forhør i saken?
K: - Ja. jeg skal sende noen med det smame-


(side 217)
Neste samtale som spores opp, finner sted klokken 16.15, og den er mellom Kløtzer og SS unterstormführer Brouns:
K: - Dette er Kløtzer, kamerat Brouns. Heil Hitler!
B: - Heil Hitler!
K: - Jeg har nettopp fått en melding fra Kongsberg. Ved skuddveksling under patrulje ble noen skutt, noen såret og noen tatt til fange.
B: - Hvor var det? I Drammen?
K: - Nei, på Kongsberg.
B: - Og så...
K: - Mer vet jeg ikke ennå. Jeg skal straks sende noen av sted. Når jeg hører noe skal De få beskjed.
B: - Ja, takk.

Neste samtale er en ny telefon fra Kongsberg, klokken 19.47, der det bekreftes at Kløtzer selv har reist til Kongsberg, og at han skal ta kontakt med Gestapo i Drammen når han kommer fram.

Klokken 23.25 ringer telefonen i Gestapo-hovedkvarteret i Bergstien Drammen. Det er NS-lensmann Raaen på Fiskum som ringer, og en tjenestemann i Gestapo som tar telefonen:
Raaen: - Det er funnet to lik her i nærheten, den ene er en tysk soldat, den andre er i sivil. Jeg visste ikke noe om dette her, jeg. Hørte nok noe skyting ved 19-tiden, men brød meg ikke noe om det. Men så hadde de hørt det ved Kongsberg også, og politimesteren ringte ned for å undersøke hva det var. Så ringte jeg rundt, og til slutt fant jeg en som hadde sett det...
Sikkerhetstjenesten (SD): - Hvem var det?
R: - Det var Laura Slottfeldt. Hun kom bilende, men lukket øynene da hun passerte likene, for det ville vært så fælt å se på dem.
SD: - Likene ligger ved veien, da?
R: - Ja, men dere kan sette dere i forbindelse med henne, telefon 225, Fiskum.
SD: - Hvor var det likene lå?
R: - I Bakstevall på vei mot Hakavik, ca. en kilometer ovenfor Sundet.
SD: - Noe mer?
R: - Nei.
SD: - Vel, takk skal De ha.


(side 218)
Noen få minutter senere- tre minutter over midnatt - ringer lensmannen igjen og snakker med samme person. Han har åpenbart vært i kontakt med Kongsberg politikammer i mellomtiden, og diskutere med Sikkerhetstjenesten om Raaen skal sende en lensmannsbetjent for å se på likene. Sikkerhetstjenesten mener det er for risikabelt å sende en mann dit nå, og mener han likevel ikke kan utrette noe når politimannen er på åstedet.

I stedet sender Gestapo tyske soldater til åstedet, blant annet for å foreta en razzia i gårdene rundt. En av dem som får besøk er Alf Berger. Der finner tysk politi blant annet våpen og ammunisjon. Berger er ille ute, og han vet det. Det samme gjør hans kone, og de har en liten baby på tre måneder.

Klokken 00.23 fanger Hjemmestyrkene igjen opp en telefonsamtale, denne gangen trolig mellom to Gestapo-folk. B: - Dette er B. jeg har 9 norske partisanere her. Kan De be Nickel hente dem?
SD: - Hvor er De nå?
B: - Jeg er i arrestlokalet.

Klokken ti på ni neste morgen ringer Klotzer fra Gestapo til Sipo i Oslo. Han har et viktig ærend: K: - Er ikke Hauptsturmführer Seiner der? (I følge avlytterne mener de Seiner er et dekknavn for Gestapo-sjefen i Oslo, Fehmer, fort. anm)
SD: - Nei, han kommer senere i dag.
K: - Vil De be ham ringe settere til meg. SD: - Er det en sak det haster med?
K: - Jeg vil gjerne snakke med ham om en sak i Kongsberg. Det er noe forferdelig svineri der opp.
SD: - Haster det meget?
K: - Nja, jeg ville gjerne drøfte saken prinsipielt med ham.
SD: - Vel, jeg skal gi beskjeden.
K: - Takk. Heil Hitler!
SD: - Heil Hitler!

Deretter avlytter Hjemmestyrkene noen samtaler sont trolig angår Haglebu-slaget som finner sted parallelt. Så kvart over tolv, dagen etter bakholdet i Hakavik, avlyttes enda en telefon. Nå er det åpenbart at tyskerne har arrestert Alf Berger: B: - Dette er Blettner. Kan jeg få snakke med Kløtzer?
B: - Dette er B. Heil Hitler!" K: - Heil Hitler!


(side 219)
B: - Berger som de har tatt med, har oppgitt all provianten. Dessuten later det til at han er meget godt underrettet om de øvrige gruppene.
K: - Ja, jeg har vært der ute selv, og jeg fant et gevær og en kartong.
B: - Interessant.
K: - Den siste de har bragt inn, er han også anskutt.
B: - Nei, han ble slått ned.
K: - Jaså...
B: - De må arrestere fruen til Berger også. Jeg tror det er fordelaktig.
K: - Det skal vi helst unngå. Hun har et tre måneder gammelt barn, men hvis vi finner det absolutt nødvendig, må vi selvsagt arrestere uten den minste pardon.
B: Ja, hvis forholdene er slik, kan vi jo se tiden an til vi får bedre oversikt over forholdene. Vi har gode opplysninger om et våpenlager. Har De det? K: - Det var meget interessant - ja, vi får håpe at vi virkelig kan få noe ut av denne situasjonen.
B: - Ja, vi får håpe det.
K: - Ja, jeg hører vel fra Dem. OK. De kommer jo stadig til å holde oss underrettet.
B: - Ja.
K: - Vel, fortsatt lykke til!
B: - Takk. Heil Hitler!
K: - Heil Hitler!

Untersturmführer Kløtzer ved Sipo i Drammen har altså tilholdssted i Bergstien. I kjelleren der finnes det både celler og et torturkammer. En av Gestapos mest brukte og fryktede torturister i Drammen er norsk og heter Kristen Gunneng. Han ringes opp klokken halv tolv om kvelden, og har en svært kameratslig tone med en Skansen i Sikkerhetspolitiet:
S: - Er der deg, Gunneng? Vi har en del fanger her som skal forhøres. G: - Hva slags folk er det?
S: - Det er de som ble tatt ved Kongsberg.
G: - Må de forhøres nå da?
S: - Uff, kjenner ikke du bedre til disse forholdene? Det er en hirdsjef der oppe som ga beskjed om at disse fangene skulle settes inn i Drammen og avhøres straks.
G: - Hvor mange menn er det?
S: - Å, fy fanden, en hel del. En 7-8 stykker.


(side 220)

Gestapos kjeller

Årsaken til at i detalj kjenner den tragiske episoden ved Gunhildrudsetra og Hakavik, skyldes i hovedsak løytnant Bäckstrøms detaljerte rapport som ble sendt London, der også klokkeslettene fremgår. I tillegg finnes det altså utskrifter fra telefonavlytting, og ikke minst har lokalhistorikeren Arne Thorkildsen viet Chacewateraffæren stor oppmerksomhet. Thorkildsen har også intervjuet Alf Berger. Dette flere timer lange intervjuet omfatter også Bergers opplevelser i Gestapos torturkammer.

Berger ble nesten torturert til døde. Etter torturen ble han sendt til Grini. Det er en allmenn oppfatning at årsaken til at Berger ikke ble torturert til døde eller henrettet, var at selv Gestapo innså at kapitulasjonen var rundt hjørnet. Berger var en meget stillferdig mann, og det er en prestasjon av Thorkildsen at han i det hele tatt fikk Berger til å fortelle. Her kommer et utdrag av samtalen som fant sted hjemme hos Berger og hans kone på Bakstevoll første desember 1986.

Først blir Berger mishandlet på politistasjonen på Kongsberg: — jeg sa jeg ikke hadde noe greie på dette de spurte om, og da gikk Kløtzer hardere på. Han sa at jeg måtte vite noe. Nei, det har jeg ikke, sa jeg. Men da begynte han å slå i magen, da. Men han fikk ikke noe ut av meg, så snudde han meg rundt og så slo han meg i nakken med noe. Og da husker jeg ikke mer...

Da Berger kommer til seg selv, kjenner han blodet i nakken. Han blir deretter fraktet med bil hjem til Bakstevall. I mellomtiden finner tyskerne de døde, og de gjør beslag hjemme hos Berger. Kløtzer tar en halvannen meter lang wire-stump og slår Berger på ryggen. — Jeg blir slått ned flere gange, og befinner meg i ørska, sier Berger.

I mellomtiden er kona på soverommet, men hun både hører og ser mishandlingen pågår. Når Berger mister bevisstheten blir han lempet inn i en bil og blir først kjørt til Børsen i Drammen (jevnfør ovenstående telefonavlytting). Denne bilturen husker ikke Berger noe av.

Berger overnatter i Børsen, og morgenen etter blir han bundet med fallskjermsnor på hender og føtter og fraktet til Bergstien. Berger tilbringer fem døgn i arresten og torturkammeret.

Berger ligger på en egen celle i kjelleren, med steingulv. Han blir hentet

(side 221)

til alle døgnets tider til forhørene som pågår hovedsaklig i andre etasje. Det var norske Gunneng og tyske Kløtzer som i hovedsak ledet forhørene, men

Berger konfronteres med en rekke bilder av personer som de lurer på om han kjenner. Tyskerne har et trumfkort, de vet at Berger har fraktet mat til Chasewater-gjengen. Berger forstår at noen har spionert på ham, og at de er godt informert. I tillegg har de også gjort beslag på gården.

Gunneng og Kløtzer er overbevist om at Berger vet mer enn han vil innrømme, og dermed starter torturen. Forst legger de ham på magen og begge slår bak på leggen og på armene med koller, mens han ligger bundet. De holder på til han mister bevisstheten, og de slår ham gjentatte ganger i ansiktet og munnen. at tennene ødelegges.

Verst er likevel isbadet. Berger sprekker ikke i avhøret, og Gestapo skjerper avhørene. De skjeller ham ut — kaller ham «banditt» — og kommanderer ham til å kle seg naken, binder føtter og hendene på ryggen, og han blir tippet ned i det fulle badekaret ned møkkete isvann. De presser hodet

(side 222)
under vann, og holder de sammenbundne føttene over vann. Berger holder på å spreng... han mister bevisstheten kastes han inn i en dusj, og lege tilkalles.

Etter fem døgn så å si uten mat og vann (han lærte å spare på drikke-vannet ved at han gulper vannet opp og ned i halsen flere ganger) sendes han til Victoria terrasse. Gunneng og Kløtzer hevder at han går vondt til verre. Selv mener Berger at han blir mer humant behandlet i Oslo enn i Drammen.

I rapporten som sendes London, skriver løytnant Bäckman: «Alle kontakter utførte et godt og oppofrende arbeid. Foruten avsnittssjef O. Beck vil jeg særlig nevne gårdbruker Alf Berger, Bakstevall gård, Darbu. Berger var kontakt og hadde matforsyningen til Chasewater og celle 1. Han hjalp til med våpenlager, drev instruksjon, hadde kurser p å sin gård, deltok i treningen ved Hakavik på en utmerket måte og var i det hele en ildsjel. Han ble arrestert og torturert, gården ribbet for praktisk talt alt.»

Mens Berger tortureres blir to mann, Gunneng og en tysker, sendt til den praktfulle, flere hundre år gamle gården Bakstevall for å brenne opp både denne gården og nabogården der folk også var informert og medvirket til illegal virksomhet. Ua dc kommer til gårdsplassen og får se praktgården, sier tyskeren at han ikke vil være med på noe slikt, og dermed reiser de tilbake til Drammen med uforrettet sak.

Eiker i krig (Utg.2020), s.210-220 (Nasjonalbibliotekets bokhylle)