Kulturminneløyper i Lillesand kommune: Forskjell mellom sideversjoner

Tettstedet Lillesand, eller Sanden som det opprinnelig ble kalt, er første gang nevnt som utskipingssted for tømmer tidlig på 1600-tallet. Den første innbyggeren vi vet om er smeden Jens, som i 1610 betalte en halv riksdaler i skatt. Møglestu var senteret i bygda, og Sanden var bare en husmannsplass. Jens smed var ''strandsidder''. Det betyr at han var en kystens husmann, han hadde gjerne eget hus men på Møglestus grunn. I 1633 flyttet kjøpmannen og skipperen Jacob Justsøn Wulff fra Grimstad til Sanden med sin familie. Han overtok et gjestgiveri, bygde flere hus og drev med handel. Lillesand fikk handelsrettigheter i 1688, og det ble tillatt å innføre korn og utføre trelast. Utover på 1700-tallet var det stor innvandring av driftige danske handelsmenn og håndverkere. Sanden blomstrer, og det kom opp store flotte hus. Trehusbebyggelsen som vi ser i dag vokste gradvis fram på 17- og 1800-tallet. I 1831 fikk Lillesand statusen l''adested.'' Det betyr at lillesandske kjøpmenn hadde lov til å seile hvor de ville for å hente varer. I 1830 fikk Lillesand faste grenser, og i 1834 sitt eget tolldistrikt.

Havnegata 9. Lillesand-Flaksvandsbanen var en dampdrevet smalsporet [[jernbane]] som gikk fra havna i Lillesand til Flaksvann i [[Birkenes kommune]]. Det ble åpnet i 1896 og nedlagt i 1953. Den gamle jernbanestasjonsbygningen på Havnetomta i Lillesand står der ennå. Lillesand-Flaksvandsbanen ble først og fremst bygd med tanke på frakt av tømmer og annet gods. Banen gjorde tømmertransporten fra innlandet og ut til kysten mye lettere. Dessuten ble torvstrøballer fra Torvstrøfabrikken på Tveide i Birkenes fraktet ut til kysten med jernbanen. Banen var også anlagt med tanke på persontransport, men denne trafikken ble tidlig utkonkurrert av busser og privatbiler. Stasjonsbygningen har i en årrekke vært brukt til ungdomshus. Langs den gamle jernbanetraseen ved grensa mellom Lillesand og Birkenes er det montert en plakatutstilling som gir et godt innblikk i banens historie. Det ble i 2020 startet et prosjekt for synliggjøring av Lillesand-Flaksvandbanens historie. Det er lagt noen meter skinnegang ved krysset ved Oddekleiva, og togsviller og -skinner er malt på asfalten for å visualisere hvor banen gikk i sin tid.

Strandgata 5. Bygd i 1810 av danskfødte Niels Møller. Den er i tydelig Louis Seize-stil, i panelt utmurt bindingsverk. De høye smårutete vinduene er typiske for denne stilen. Da Møller kom i økonomiske vansker, overtok Steener Steenersen eiendommen, og skipsreder S. N. hansen kjøpte den i 1856. Hansen bodde ikke her, med hadde verft på Havnetomta. Navnet Skrivergården fikk huset fordi det var bolig for sorenskriveren fra Sand fra 1852 til 1916. Sand sorenskriveri ble flyttet til Grmstad i 1926. Den første sorenskriveren var Ove Chr. Gude, far til den kjente landskapsmaleren Hans Fredrik Gude, som malte flere bilder herfra, bl.a. «Skibsbygging i Lillesand» i 1859. Bygningen er fredet.

=== Edvarda ===

På Emil Knudsens plass står en skulptur av romanfiguren Edvarda fra Knut Hamsuns Pan. Skulpturen er laget av Nina Sundbye og kom til Lillesand i 2012. Den hadde stått på lager i Griimstad noen år, og en komite av frivillige engasjerte seg for å få den hit. Knut Hamsun besøkte Lillesand flere ganger, han skrev Mysterier rundt 1890 på Jomfru Gulbrandsens Hotel som er det nåværende Harald Fjeldal-bygget. Og han var gjest på Hotel Norge flere ganger på 1930-tallet.

Strandgata 15. Denne eiendommen er restene efter Lillesand Gård.  Man antar at det var her en av de aller første innvånerne i Lillesand – Jacob Justssøn Wulff bodde, han kom hit i 1633. Bygningen som står her med store eksteriørmessige forandringer ble oppført av danske M N Schousted i 1740 årene. Her var det 8 jernkakkelovner og to bryggekjeler, forteller branntaksten. De to jomfruer, tvillingsøstre Margrethe og Cathrine Christensen ble eiere i 1785. De tok inn ringpenger som var en avgift fra skip som ble fortøyet. I deres tid ble mange hustomter stykket ut. De gav gratis grunn til et sprøytehus som stod til 1937 på det som i dag er Emil Knudsens plass. Forskjellige virksomheter har blitt drevet i huset, - systue og salg av dagligvarer.  I 1917 kjøpte skipsreder Emil Knudsen huset og bygget om, og skiftet ut deler. Hans enke Hilleborg byttet i slutten av 1940 årene hus med skipsreder T S Bendixen hvis etterkommere har eiendommen i dag. Før dette hadde Hilleborg skjenket parken som bærer navnet Emil Knudsens plass, og her er det klausul; plassen kan ikke bebygges.

Begrepet ballastplanter dukket opp da seilskutetida satte inn. Skuter som fraktet varer til utlandet hadde ofte mindre frakt på hjemturen. For ikke å seile tomme hjem gikk de i ballast, d v s at de tok ombord stein, sand og jord som last. Ofte bestod ballasten av jord av ypperlig kvalitet, og det dukket opp den ene fremmede planten etter den andre. Eksempler på ballastplanter eller -trær i Lillesand er sypress, storrobinia (falsk akasie), villtulipan og torskemunn. Ballasten ble noen steder brakt i land, og andre steder ble den styrtet i havet der det ikke var for grunt. Ofte ble det tatt i land ballast når skutene skulle til et av de mange verftene langs Agderkysten. Dermed ble det liggende ballasthauger langs strendene. Ballasten kom også til nytte. Enkelte foretaksomme sjømenn brukte ballastjorda i hagene sine. Ofte bestod jo ballasten av jord av ypperlig kvalitet, noe som kom godt med når små kjøkkenhager skulle anlegges, f eks i skrinne berghyller på land. Den ble også ofte brukt til fyllmasse på tomter og til brygger.

Botanikerne fant mange fine og merkelige arter, og det er vel ikke fritt for at en kan tenke seg at flittige sjømannsfruehender luket bort mang en ugrasplante av ukjent opprinnelse.

Ved Rådhusparken ligger by- og sjøfartsmuseet i Carl Knudsen-gården, det såkalte "Nuperellehuset" som ble bygd i 1827 av trelasthandler og skipereder Johannes Grøgaard. Huset er i seinempire, og har halvvalmet tak og engelske skyvevinduer. Hovedbygningen og bakbygningene er fredet. Det ble kjøpt av kommunen i 1963 og tatt i bruk som museum i 1970. Det er åpent for publikum hver dag i sommerferien fra midten av juni til midten av september. Foreningen Carl Knudsen-gårdens venner driver museumsbutikken. Den rikt dekorerte fasaden med imiterte "steinkvadrer" i hjørnene, og inngangsparti som en tempelgavl med halvsøyler i jonisk stil, viser tydelig påvirkning fra engelsk murarkitektur. Bakbygningene, som skaper en lukket gårdsplass, er oppført om lag samtidig med huset. Grøgaard drev vanlig krambuhandel i hovedbygningen. I 1884 ble eiendommen overtatt av skipsfører, havnefogd og reder Carl Knudsen. Hans datter, Mercedes Knudsen, ga Lillesand kommune forkjøpsrett til eiendommen mot at den ble museum. Lillesand Sjømannsforening har fast tilhold i hovedbygningen.

Minebøssa som ble laget av to miner fra 1. verdenskrig sto opprinnelig på Havnetomta, vis a vis Hotel Norge. I likhet med mange kystbyer hadde også Lillesand en slik innsamlingsbøsse. Den var reist og forært av Lillesands Sjømandsforening og ble avduket 21. november 1920. Bøssa består av underst ei stor, rund engelsk mine og over den ei tysk sylindrisk hornmine. Monumentet sto på en firkanta forhøyning av betong, og i alle hjørnene var festa amerikanske mineflottører med kjettinger mellom. Bøssa var innsamlingsbøsse til hjelp for uheldige sjømenn og deres etterlatte. Sjømannsforeningens formann Gustav Selmer Pedersen holdt avdukningstalen. Det kom inn 305 kroner i bøssa ved åpningen.

I 1949 skulle det bygges bensinstasjon på Havnetomta, og bøssa ble demontert og plassert i Middelskolens kjeller. I 1961 bestemte sjømannsforeningen å forære bøssa til Aust-Agder museet i Arendal. Her ble den imidlertid tatt dårlig vare på. Tidlig på 1990-tallet fikk Lillesand Rotary, med Leiv Per Olsen i spissen, organisert det slik at den kom tilbake til Lillesand. Her ble den restaurert og står nå i S.N.Hansens park på Verven. Vinteren 2021 ble den restaurert på nytt av kommunens tekniske driftsavdeling. Et skilt om innsamling kan sees i Lillesand Sjømannsforening.

Dykdalbe ([[duc d'Albe]]) er egentlig et hollandsk kallenavn på en slags fortøyningspåle som inneholder en bunt med lange trepåler, helst av eik. Pålene ble drevet på skrå ned i sjø-eller elvebunnen og bundet sammen med kjettinger, jernringer eller kiler. På toppen ble de gjerne dekket med ei rund jernplate som var klinket fast og som skulle beskytte treverket mot råte. I seilskutetida ble det satt ned slike fortøyningspåler flere steder i havneområdet i Lillesand. Den eneste gjenværende dykdalben vi kjenner til her i Lillesand sentrum står i dag ved Verven like innenfor Dypvannskaia. Navnet dykdalbe er kjent fra Nederland og knyttes til spanskekongens feltherre og stattholder i Nederlandene Don Fernando Alvarez de Toledo, hertug av Alba. Han ble sendt for å tukte frihetsbevegelsen i [[Nederland]] i 1567, og han gjorde jobben sin så brutalt at han ble hatet av et helt folk. Betegnelsen "duc d'albe" var ment spottende, og etter tradisjonen skal enhver nederlender som slo pæler ned i elvebunnen ha forestilt seg at det var hertugens hode de slo på, og hver gang de festet tauet rundt en dykdalbe tenkte de seg at de slo tauet rundt halsen på hertugen og strammet til.

Kirka er oppført i 1889 og ligger godt synlig på toppen av Kjerkeheia i Lillesand. Den er bygd i nygotikk-/sveitserstil etter arkitekt Herman Trap-Meyers tegninger. Prekestol, altertavle og døpefont er også tegnet av den samme arkitekten. Kirka gjennomgikk en omfattende reparasjon i 1978-79 og fikk da tilbake sine opprinnelige farger. Den er bygget for 800 sitteplasser og har orgelgalleri. Den har utmerket akustikk for framføring av akustisk musikk. Bildet på altertavla er en kopi av B. Plockhursts "Jesus og den synkende Peter". Originalen finnes i Hannover og kopien er laget av Christian Bruun. Kirka har glassmalerier, og døpefonten er et vakkert stykke treskjærerarbeid. Fram til 1889 var Vestre Moland kirke sognekirke for hele prestegjeldet.  

Bygningen har adressen Storgata 1. Med sin sentrale plassering og fasade mot Storgata ligger Middelskolen. Navnet Middelskolen er valgt av historiske grunner fordi det i mange år var skole i huset, først det som ble kalt allmueskole og siden middelskole. Det ble bygd av kaperskipper Mads Christensen Langaard i 1812. Det ble bygd for kaperpenger på stedet der som Sentrumsgården (eller Mix) står i dag. Huset bryter med den engelskpåvirka stilen, og har kompakt kropp, helvalmet tak og to-fags empirevinduer. Det er mulig at bygningen opprinnelig hadde høye, smårutete vinduer. Huset ble solgt og makeskiftet, og i 1872 ble bygningen lokale for almueskolen som var den tids folkeskole eller grunnskole i dag. Gunder Aadnesen var skolebestyrer den første tida, og han fikk familiebolig i 1. etasje. Noe av grunnen på framsida var skoleplass, men det var også en frukthage. «I 1911 sto det et slag i skolestyret og kommunestyret og i byens respektable avis», i følge Kjell Rosenberg. Middelskolens bygg på Brentemoen, som var reist i 1879, ble etter hvert for liten, og i 1911 bytta skolen plass med middelskolen som holdt til på Brentemoen. Middelskolen holdt til her til 1964. Bygningen ble flytta til sin nåværende plass i 1961 da Lillesand Meieri, det som i dag er Sentrumsgården eller «Mix», skulle oppføre nytt bygg. Etter 1964 har bygget vært brukt til forskjellige aktiviteter. På 1980-tallet ble det søkt om og gitt statlig støtte av kulturhusmidler til standsetting til forsamlingslokaler. Huset er nå i bruk som Senter for eldre. I 2. etg. er det møtelokale for bl.a. bridgeklubben samt at enhet for rus og psykisk helse har lokaler her. De har også et rammeverksted i kjelleren. Om sommeren blir det brukt til kunstutstillinger.

Mølla er i privat eie. Den ligger ved det nederste fallet i Isefjærbekken og er oppført mellom 1855 og 1865. Den er utstyrt med et stort vannhjul som på en vertikal aksel driver alternativt ett av to kvernpar, grynstein eller respiratør (rensemaskin). Vannhjulet kunne også drive et treskeverk på gården gjennom en vel 150 meter lang taudrift. Mølla var i drift til et stykke inn på 1950-tallet, men ble så stående uten vedlikehold og fikk etter hvert en del råteskader. I 1981 inngikk Høvåg Museums- og Historielag en avtale med grunneieren som ga laget disposisjonsrett til mølla. Nødvendig bygningsmessig restaurering ble utført kort tid etter. Seinere er også vannhjulet gjenoppbygd. Det er planer om å bygge ny stem og vannrenne, og om mulig få mølla i full driftsmessig stand.

 

[[Kategori:Kulturminner|Lillesand]]