Kvener: Forskjell mellom sideversjoner

Kvener (vis kilde)

Sideversjonen fra 17. mar. 2019 kl. 13:08

411 byte lagt til , 17. mar. 2019

Presiseringar

Trond Trosterud (Trondtr)

14

redigeringer

@@ Linje 20: / Linje 20: @@
 I utgangspunktet var ikke norske myndigheter negative til finsk innvandring, fordi de i motsetning til samene foretrakk å være bofaste, og fordi de var arbeidsomme og hadde kunnskaper om forskjellige håndverk som kom til nytte for nordmennene i området.
-Rundt 1830 starta en ny fase i den finske innvandringa. I 1826 ble [[Kåfjord kobberverk]] grunnlagt i [[Alta kommune|Alta]], og dette brakte med seg arbeidsinnvandring. Det ble blant annet rekruttert i [[Tornedalen]] og i finsk Lappland. I 1840-åra kom det også et oppsving i fiskeriet i [[Varangerfjorden]], noe som førte til økt finsk innvandring til [[Vadsø]] og til [[fiskevær]]ene i [[Øst-Finnmark]]. Flere finner etablerte seg som ishavsskippere eller som håndverkere. I [[folketellinga 1845]] ble det registrert rundt tusen kvener i dagens [[Troms|Troms fylke]], og i dagens Finnmark var det omkring 1700. Det tilsvarer rundt 13&nbsp;% av befolkninga i Finnmark. I [[folketellinga 1875]] hadde antallet vokst til rundt 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. I Vadsø var omkring 60%nbsp; av befolkninga kvener på denne tida. Økninga skyldes dels ytterligere innvandring og dels at nye generasjoner hadde kommet til.
+Rundt 1830 starta en ny fase i den finske innvandringa. I 1826 ble [[Kåfjord kobberverk]] grunnlagt i [[Alta kommune|Alta]], og dette brakte med seg arbeidsinnvandring. Det ble blant annet rekruttert i [[Tornedalen]] og i finsk Lappland. I 1840-åra kom det også et oppsving i fiskeriet i [[Varangerfjorden]], noe som førte til økt finsk innvandring til [[Vadsø]] og til [[fiskevær]]ene i [[Øst-Finnmark]]. Flere finner etablerte seg som ishavsskippere eller som håndverkere. I [[folketellinga 1845]] ble det registrert rundt tusen kvener i dagens [[Troms|Troms fylke]], og i dagens Finnmark var det omkring 1700. Det tilsvarer rundt 13&nbsp;% av befolkninga i Finnmark. I [[folketellinga 1875]] hadde antallet vokst til rundt 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Den mest markante hendinga i Finland i denne perioden var den store svelten ("Suuret nälkävuodet'') i [[1866]]-[[1867|67]], der oppunder 10% av folkesetnaden, døydde. Færrest døydde heilt i sør i Finland (der klimaet ikkje var like kaldt og importert korn var tilgjengeleg) og heilt i nord (der økonomien var basert på reindrift og ikkje på jordbruk. Størsteparten av Finland vart likevel ramma, og det førte til ei stor utvandring nordover i åra etterpå. I Vadsø var omkring 60% av befolkninga kvener i åra etter dette.
 Flere steder, som i Alta og i Vadsø, oppsto det egne kvenbyer og fiskevær («kvenvær») som nesten utelukkende hadde finsk befolkning. Dette bidro til at det ble mulig å holde på språket. En betydelig andel av kvenene var [[læstadianere]], og i deres forsamlinger ble det oppfordra til å bruke morsmålet. Også enkelte prester utafor læstadianerbevegelsen mente at kvenene måtte få religiøs opplæring på morsmålet.
-I andre halvdel av 1800-tallet begynte [[fornorskingspolitikken]] å ta form. Denne ble retta både mot samer og kvener. Det ble undervist i finsk enkelte steder, men bruken gikk kraftig tilbake. I offentlig skole og i kirka ble det forbudt å bruke kvensk eller finsk språk. Kvener og samer ble betrakta som fremmedelementer dersom de ikke tilpassa seg ved å snakke norsk, og i grenseområdene ble de også sett som en sikkerhetsrisiko mens Finland var et storfyrstedømme under Russland fram til 1917. [[Jordsalgsloven av 1902]] ramma også kvener og samer, ettersom den fastslo at man måtte snakke norsk for å kunne kjøpe jord. I praksis kunne loven lett omgås, men den første til en styrking av nedlatende holdninger overfor kvener og samer, og til en stigmatisering som førte til at mange holdt sin identitet skjult.
+I andre halvdel av 1800-tallet, særlig i perioden etter [[1884]], begynte [[fornorskingspolitikken]] å ta form. Denne ble retta både mot samer og kvener. Det ble undervist i finsk enkelte steder, men bruken gikk kraftig tilbake. I offentlig skole og i kirka ble det forbudt å bruke kvensk eller finsk språk. Kvener og samer ble betrakta som fremmedelementer dersom de ikke tilpassa seg ved å snakke norsk, og i grenseområdene ble de også sett som en sikkerhetsrisiko mens Finland var et storfyrstedømme under Russland fram til 1917. [[Jordsalgsloven av 1902]] ramma også kvener og samer, ettersom den fastslo at man måtte snakke norsk for å kunne kjøpe jord. I praksis kunne loven lett omgås, men den første til en styrking av nedlatende holdninger overfor kvener og samer, og til en stigmatisering som førte til at mange holdt sin identitet skjult.
 I hjemmene klarte man å ta vare på språket, og i «kvenbygdene» holdt det seg som dagligspråk. Fram til 1936 var det også et smutthull, ved at minoritetsspråkene kunne brukes som hjelpespråk i skolen. Her var det nok svært avhengig av lærernes holdninger, men enkelte steder var det i praksis undervisning i kvensk fram til 1936. Med [[skoleloven av 1936]] kom et totalt forbud. Å snakke kvensk/finsk ble etter dette sett på en stor hindring for barna. Først mot slutten av 1960-åra ble det igjen tillatt å undervise på finsk i høyere skole, men i grunnskolen sto forbudet ved lag helt til 1980. I dag er det undervisning i kvensk/finsk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge. I 1996 fikk kvensk/finsk status som andrespråk i «kvenbygdene» i Nord-Troms og Finnmark. Kvensk og finsk er nå sidestilt som undervisningspråk i norsk skole.