14
redigeringer
→Historie
| Linje 20: | Linje 20: | ||
I utgangspunktet var ikke norske myndigheter negative til finsk innvandring, fordi de i motsetning til samene foretrakk å være bofaste, og fordi de var arbeidsomme og hadde kunnskaper om forskjellige håndverk som kom til nytte for nordmennene i området. | I utgangspunktet var ikke norske myndigheter negative til finsk innvandring, fordi de i motsetning til samene foretrakk å være bofaste, og fordi de var arbeidsomme og hadde kunnskaper om forskjellige håndverk som kom til nytte for nordmennene i området. | ||
Rundt 1830 starta en ny fase i den finske innvandringa. I 1826 ble [[Kåfjord kobberverk]] grunnlagt i [[Alta kommune|Alta]], og dette brakte med seg arbeidsinnvandring. Det ble blant annet rekruttert i [[Tornedalen]] og i finsk Lappland. I 1840-åra kom det også et oppsving i fiskeriet i [[Varangerfjorden]], noe som førte til økt finsk innvandring til [[Vadsø]] og til [[fiskevær]]ene i [[Øst-Finnmark]]. Flere finner etablerte seg som ishavsskippere eller som håndverkere. I [[folketellinga 1845]] ble det registrert rundt tusen kvener i dagens [[Troms|Troms fylke]], og i dagens Finnmark var det omkring 1700. Det tilsvarer rundt 13 % av befolkninga i Finnmark. I [[folketellinga 1875]] hadde antallet vokst til rundt 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Den mest markante hendinga i Finland i denne perioden var den store svelten ("Suuret nälkävuodet'') i [[1866]]-[[1867|67]], der oppunder 10% av | Rundt 1830 starta en ny fase i den finske innvandringa. I 1826 ble [[Kåfjord kobberverk]] grunnlagt i [[Alta kommune|Alta]], og dette brakte med seg arbeidsinnvandring. Det ble blant annet rekruttert i [[Tornedalen]] og i finsk Lappland. I 1840-åra kom det også et oppsving i fiskeriet i [[Varangerfjorden]], noe som førte til økt finsk innvandring til [[Vadsø]] og til [[fiskevær]]ene i [[Øst-Finnmark]]. Flere finner etablerte seg som ishavsskippere eller som håndverkere. I [[folketellinga 1845]] ble det registrert rundt tusen kvener i dagens [[Troms|Troms fylke]], og i dagens Finnmark var det omkring 1700. Det tilsvarer rundt 13 % av befolkninga i Finnmark. I [[folketellinga 1875]] hadde antallet vokst til rundt 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Den mest markante hendinga i Finland i denne perioden var den store svelten ("Suuret nälkävuodet'') i [[1866]]-[[1867|67]], der det er estimert at oppunder 10% av befolkninga døde. Den årlige mortaliteten på landsbygda var i åra 1866 - 1869 mellom 20‰ og 80‰ (jf. Turpeinen 1986 s. 38, 39, 78, 225). Lavest var mortaliteten nord for Rovaniemi (under 20‰/år), der økonomien var basert på reindrift og ikke på jordbruk. Størsteparten av Finland ble dermed hardt ramma, og det førte til ei stor utvandring nordover i åra etterpå. I Vadsø var omkring 60% av befolkninga kvener i åra etter dette. | ||
Flere steder, som i Alta og i Vadsø, oppsto det egne kvenbyer og fiskevær («kvenvær») som nesten utelukkende hadde finsk befolkning. Dette bidro til at det ble mulig å holde på språket. En betydelig andel av kvenene var [[læstadianere]], og i deres forsamlinger ble det oppfordra til å bruke morsmålet. Også enkelte prester utafor læstadianerbevegelsen mente at kvenene måtte få religiøs opplæring på morsmålet. | Flere steder, som i Alta og i Vadsø, oppsto det egne kvenbyer og fiskevær («kvenvær») som nesten utelukkende hadde finsk befolkning. Dette bidro til at det ble mulig å holde på språket. En betydelig andel av kvenene var [[læstadianere]], og i deres forsamlinger ble det oppfordra til å bruke morsmålet. Også enkelte prester utafor læstadianerbevegelsen mente at kvenene måtte få religiøs opplæring på morsmålet. | ||