Kvernveita (Brumunddal): Forskjell mellom sideversjoner

Kartet viser Kvernveita rundt år [[1900]]. Veita er en enkel kanal og strekningen er ca. 2 km og hadde en fallhøyde på ca. 30 høydemeter. Langs veita vokste det fram etter hvert omkring 30 bedrifter som hentet energi fra veita.

<onlyinclude>[[Bilde:Nedre del av Kvernveita.jpg|thumb|Bilde:Nedre del av Kvernveita]]

'''Et preindustrielt miljø vokser fram i andre halvdel av 1800-tallet: Kvernveitas verdi som energikilde speiles i alle bedriftene som ble anlagt langs veita, og i andre halvdel av 1800-tallet var Kvernveita et etablert industristed med betydelig samfunnsmessig verdiskaping.'''</onlyinclude>  

(Se kartet fra ca. 1900 innledningsvis)

   

Oversikten viser en imponerende aktivitet langs en kanal tatt i betraktning at det gjelder ca. 2 km og fallhøyde på om lag 30 meter. En må likevel huske at flere av bedriftene ikke var kontinuerlig i drift hele perioden og at noen virksomheter hadde sesongdrift.

   

Buttekvern

   

'''[[Stamper]], [[garverier]] og [[farverier]]'''

   

Stampen, liten bedrift for stamping og garving. Lå rett overfor Øverbakken.

   

'''Brenneriene og bryggeriene'''

   

I 1845 kom imidlertid en ny lov som foreskrev at en brennevinskjeller skulle være på minst to hundre potter (en pott=0,955 liter). Dette ble slutten på den åpne brennevinsbrenningen på de fleste gardene. Så kom de industrielle brenneriene. Kvernveita fikk 2 brennerier og ett bryggeri:

Nederqværns Brænderi (1864) ved det nederste fallet i Kvernveita.

   

Nederqverns Bryggeri (fikk ikke kraft fra veita; ble drevet av dampmaskiner).

<onlyinclude>'''Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.'''</onlyinclude>  

[[Bilde:Øvre del av Kvernveita.jpg|thumb|Øvre del av Kvernveita]]

'''Badeliv'''

   

Bildet viser også tydelig detaljer i veitas konstruksjon og virkemåte. Veita er hevet i forhold til terrenget og den lille ”fossen” er overskuddsvann som tas ut når det var for mye vann i veita til at vasshjulene/turbinene kunne ta i mot veita i hele sin bredde. Det var som regel ikke tillatt å bade i de dype dammene nær turbinhusene.

'''Risikoen for drukningsulykker'''

   

Kvernveita var ikke særlig dyp. Likevel var faren for drukningsulykker tilstede og ulykker skjedde. Tove Nedrelid beretter om to, kanskje tre, barn som druknet i veita. En falt uti et skyllehull i isen og ble ført med vannet under isen til han ble plukket ved hekken (sperreporten før turbinen) ved potetmelsfabrikken. Den andre skal ha druknet i møllefossen ved Nederkvern. Disse ulykkene skjedde i 1944 og 1950. Det er også beretninger om at veita var åsted for voksne, ulykkelige menneskers selvmord.

[[Bilde:Klesvask.jpg|thumb|Klesvask i veta foran Kolloens vaskehus/bryggerhus på Finsal. Den legendariske ”Laura (Hansen) i Gammelgata” står i vannet, mens Margrethe Kolloen kneler på ei margarinkasse. Foto: Hedmarksmuseets fotoarkiv.]]

[[Bilde:Image2.jpg|thumb|Tegning av det gamle bryggeriet på Nederkvern. Nede ved veita ser vi en skylleplass mens selve vaskehuset ligger litt til venstre for billedkanten.]]

   

Mens de skriftlige kildene er mest opptatt av industri og håndverk, er kunnskapen om den folkelige bruken som oftest  videreført  i en muntlig fortellertradisjon. Heldigvis har Tove Nedrelid i sin avhandling også fokusert på den folkelige bruken av veita formidlet av 12 kunnskapsrike informanter.

'''Vaskehus og skylleplasser'''

   

De kvinnelige informantene kunne fortelle at det var et ”forfærdelig arbe om vintern, men om sammarn var det bære fornøyelsen…da kunne en stå ute i veta med nakne ben og skjule klea”, og ”Je mins godt kaffekosen på vetbanken, der vaskekonene løste ælle problemer”. ”Klea ble så mjuke og fine ner vi skjulte dom i veten….”

På bildet ser vi hvordan klesvasken foregikk i veta foran Kolloens vaskehus/bryggerhus på Finsal. Den legendariske ”Laura (Hansen) i Gammelgata” står i vannet, mens Margrethe Kolloen kneler på ei margarinkasse. Det var anlagt en rekke såkalte skyllebrygger utenfor vaskehusene for å bedre tilgjengeligheten. Vaskinga i veita fikk også en ny yrkesgruppe; vaskekonene som mot betaling hjalp andre med deres klesvask.

   

Mange Brumunddøler husker fremdeles Kvernveita for sitt rike fiske, særlig etter regnvær og stor vannføring i veita. Fisket var lek og rekreasjon og for noen var det også matauk. Det var fisk i Kvernveita støtt, ble det sagt. Egentlig skulle vel fisken gå i Brumundda. Men den kunne lett forville seg inn i veita både oppover og nedover, og klarte stort sett å komme seg forbi de mange innretningene i veita.

   

Det ble fisket med bare næva’n, med hov, stang, lyster og krok og ulike faststående redskap. De som eide grunnen til veita kunne bygge sløe eller mjæl, det vil si ei kasse som fisken ramlet nedi og kom ikke ut igjen. Et spesielt fiske skjedde under veitrensken om høsten etter løvfallet. Da ble vannet stengt av oppe ved Streket, og etter som vannstanden sank nedover i veita fulgte fisken etter, og den måtte til slutt gjemme seg i de dammene som oppstod eller gå i skjul bak damminnretninger o.lign. og ble et lett bytte for ivrige fiskere.

<onlyinclude>'''Dette kunne være vanning av husdyr, utvanning av lutefisk, andedam, hagevanning og i nødsfall kunne veitvannet brukes til drikkevann'''</onlyinclude>

Hagevanning førte til spesielle fine hageanlegg langs veita. Det sies at hamarfolk i 1930 – 40 åra syklet til Brumunddal for å se på de vakre hus og hageanlegg langs Kvernveita.

En søndagstur langs Kvernveita ga mange opplevelser. Fossen ved Nederkvern var det største og det siste fallet i veita.   

For ungene var nok veita et trekkplaster. En båt kunne man også finne nederst i veita.

På en varm sommerdag kunne til og med kua bli fristet til å ta et bad. Veita ble også brukt til å avkjøle hestene etter ei hard økt på varme sommerdager.

==Eksterne lenker==