Kvinner og stemmerett: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Kvinner og stemmerett|Kvinnelig stemmerett]]''' var nærmest utenkelig da [[Grunnloven]] ble forfattet, først i [[1880-årene]] kom det fart i en bevegelse for den saken. Forkjemperne argumenterte ut fra et rettferdighetsideal, mens motstanderne fryktet at hele samfunnsordenen skulle rase sammen hvis kvinnene på den måten inntok en arena som til da bare hadde vært for menn. Forslagene ble stadig gjentatt i [[Stortinget]], og i [[1901]] fikk kvinner som disponerte en viss inntekt kommunal stemmerett. I alt ca 40% av kvinner over 25 år fikk da stemmerett. Barrieren var brutt, og i [[1907]] fikk kvinnene statsborgerlig stemmerett på samme vilkår. Stortingene i 1910 og 1913 vedtok stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn, først kommunalt i [[1910]], så endelig statsborgerlig i [[1913]].

Som for den kommunale stemmeretten, arbeidet tiden for allmenn statsborgerlig stemmerett. I [[1911]] stemte et klart flertall i Stortinget for allmenn stemmerett, 73 for og 43 mot, men det manglet likevel 5 stemmer for å oppnå 2/3 flertall, som måtte til siden det var tale om en grunnlovsendring. I 1913 var all motstand borte, og allmenn statsborgerlig stemmerett for kvinner ble vedtatt.  

[[Viggo Ullmann]] fra Venstre forsøkte å lokke Høyrerepresentanter ved å vise til England hvor det konservative partiet gikk inn for kvinnelig stemmerett fordi de regnet med at det ville styrke partiet. Det var da tale om begrenset stemmerett. Men klokkertroen på Pauli ord om at kvinnen skulle tie i forsamlingen var på 1890-tallet sterkere enn partitaktiske overveielser. Da forslaget om kommunal stemmerett for alle uansett inntekt ble lansert i 1898, hadde det skjedd et generasjonsskifte. Den yngre generasjonen så inntektsbegrenset stemmerett for kvinner som en konservativ politisk garanti, og sørget for at det ble flertall for forslaget om kommunal kvinnelig stemmerett i 1901. At Høyre hadde et valgpotensial blant kvinner viste seg da partiet vant kommunevalget i Kristiania i 1901. En komité av konservative kvinner hadde før valget arrangert et møte med over 3000 deltakere. Resultatet var at fire kvinner, derav to kumulerte, ble oppført på Høyres liste i hovedstaden, og [[Sofie Borchgrevink|Sophie Borchgrevink]] og [[Elise Heyerdahl]] ble valgt inn i bystyret.<ref>Kaartvedt s.163-166</ref>. Blant de [[Liste over de 100 første kvinner i kommunestyrene|100 første kvinnelige kommunestyrerepresentantene]] kom 41 fra Høyre.Det viser seg altså en motsetning mellom den langvarige motstanden i Høyres stortinggruppe mot kvinnelig stemmerett og viljen til gå inn i politikken blant kvinner som sympatiserte med Høyre.