Låven på Steinberg (amtmannsgard i Vestre Toten)
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Låven på Stenberg ble reist i 1836 av bon - de, sorenskriver, amtmann, lovmaker, Eidsvollsmann og stortingsmann Lauritz Weidemann. Weidemann kom til Stenberg i 1802. Han var sorenskriver på Toten, Vardal og Biri fra 1802 til 1817 og amtmann i Hedemarken i 4 år inntil han i 1821 ble amtmann i Christians amt. Både som embetsmann og senere også som politiker i det nye norske sjølstyret, «synes Weidemann å være en person som hele tida var på høyde med sin tid». I motsetning til mange av sine embetskolleger hadde Weidemann et sterkt feste i lokalsamfunnet på Toten. Ved valgene til grunnlovsgivende forsamling ble Weidemann valgt fra Totens sogn, og senere valgt som en av de tre representantene valgmennene fra Christians amt sendte til Eidsvoll. Den 2. april i 1814 signerte Weidemann sitt eget utkast til grunnlov. På flere punkter ble dette tatt inn i den endelige grunnloven. Han ble en av de tre som førte den endelige grunnloven i pennen. Stenberg er en småskala jordbrukseiendom - et «småbruk» i dagligtale og totensk målestokk i dag. Men bygningsmassen, tunet og parkområdet er i høyeste grad embetsmannens. I flg. bokverket Norske Gardsbruk består eiendommen av ca. 70 da jord, ca. 300 da skog og et parkanlegg på ca. 30 da. Det var ku på Stenberg fram til 1946. Den første traktoren ble kjøpt inn i 1951. Riksantikvaren fredet hele anlegget i 1924. Fredningen omfatter i alt 12 bygninger. Dagens eier er Stiftelsen Toten økomuseum og historielag. Museet kjøpte garden i 1934 av Jakob Stenberg (1878). Jakob var gift med Barbara Hoff (1888) fra Etnedal. Jakob tok over Stenberg i 1918 etter faren Jens Stenberg. Jens kjøpte garden i 1899 av Amalie Weidemann, datter av amtmann Lauritz Weidemann. Jens Stenberg forpaktet også garden mens amtmannsfamilien eide den. Da Lauritz Weidemann bygde låven på Stenberg satte han samtidig et punktum for videre byggeaktivitet i tunet. Låven sto ferdig i 1836. Med unntak av hovedbygningen og stabburet er det Weidemanns tun som i dag pryder kulturlandskapet. Weidemann var på høyde med sin tid, også som låvebygger. En tidlig enhetslåve med samling av en rekke funksjoner under samme tak: Stall, fjøs, grisehus, rom for budeie og stallkarer, låve, saufjøs og hønsehus. Weidemann gjennomførte en omfattende og usentimental ryddeaksjon i 1838 ved å rive ni hus som innehadde funksjoner som ble erstattet med den nye låven.
Det nye huset ble oppført i kalksteinsmur med tømret fórlåve og treskelåve over. Huset ble bygd uten kjeller under husdyrrommene. Weidemann hentet murere fra Kristiania, visstnok de samme som sto for utvidelsen av Vaterlands bro på 1830-tallet - ei bru over Akerselva som forbinder Brugata og Grønland og var hovedinnfartsåre til Byen fra øst og nord. Vi må anta at dette var av de beste steinmurere som kunne oppdrives. År 2009 Låven på Stenberg er f.t. et stort og engasjerende tema innenfor Mjøsmuseet og blant alle som er involverte i restaureringsarbeidene som pågår denne høsten. Trass i gode håndverkere i 1836, eller kanskje nettopp p.g.a. disse, er det i dag behov for og ikke minst mulig å gå inn og gjøre et stort restaureringsarbeid på fjøset. Murene er ikke problemet og har aldri vært det, sjøl om de antagelig står på dels myrlendt grunn. De står antagelig slik de ble murt for 175 år siden nesten uten en eneste synlig setningsskade. Det er relativt sjelden å se. Et annet forhold som har gjort det mulig å gjennomføre det tiltaket som er i gang, er tilskuddet Mjøsmuseet er innvilget gjennom fylkeskommunen og Riksantikvaren på 1,2 millioner kroner av Regjeringens tiltakspakke øremerket fredete bygninger. Tilskuddet skal gå til reparasjon av trekonstruksjonene i fjøset. I begrunnelsen for tilskuddet heter det at «søknaden er prioritert fordi Amtmannsgården Stenberg utgjør en viktig del av Mjøsmuseets anlegg som embetsmannsgård med personhistorie knyttet til Eidsvoll i 1814.» Det er et stort ønske at fjøset og tunet på Stenberg skal framstå i god antikvarisk skikk både før og etter jubileet. Utfordringer I prosjekteringen og gjennomføringen av tiltaket møter vi en rekke utfordringer. Vi startet friskt tidlig i vår med en stor visjon om at vi skulle gjenskape amtmannens fjøs. Riktig nok måtte vi forholde oss til en type betongdekke som vi vel visste var av nyere dato. Men under der ventet vi antagelig å finne Weidemanns fjøsgolv av tre. Frank Roger Aaslund i Toten Bygg og Anlegg AS startet 15. juni demonteringen av innredning og bygningsdeler for å registrere den tekniske tilstanden på de ulike konstruksjonene. Golvet er en kryperomsløsning med betongdekke på langsgående sekundærbærer - rundstokk og halvkløyvinger samt tversgående hovedbærere i form av grove golvlunner av rundtømmer. Fjøset er fredet med betongdekke. Vi søkte Fylkeskonservator om tillatelse til å la være å legge på igjen dette, fordi dette mente vi avvek vesentlig fra Weidemanns fjøs. Kulturminneloven krever dispensasjon fra fredningsbestemmelsene. Fylkeskonservator ønsket ikke å konkludere før saken var nærmere utredet. Som del av en videre kartleggingsprosess tok museet kontakt med Jens Stenberg. Jens er sønn til siste driver av gårdsbruket Stenberg. Han har bodd på Stenberg store deler av sitt liv. Vi fikk et møte med Jens. Og i løpet av den korte timen møtet varte, fikk vi mye interessant informasjon. Jens kunne bl.a. fortelle at fjøset slik det framstår i dag, ble bygd om og ominnredet en gang i ti-året 1900-1910. Amtmannens fjøs hadde fórbrettet langs midten. I dag ligger fórbrettene langs yttervegg. Jens er ganske sikker på at det meste av innredningen og golvkonstruksjonen er fra ca. 1910. Betongdekket er antagelig fra samme ombygging. Golvlunnene som holder fjøsgolvet oppe, er han usikker på - disse kan være fra amtmannens fjøs. Jens sier at fjøset var mindre under amtmannen. Etter demontering helt ned til grunnen gjør vi nye oppdagelser. Disse forvirrer oss ganske mye: Midt i rommet på langs er det murt en snaut 1 m bred mur/såle - like komplett som ytterveggene, og - den er kalket på sidene. Hva er dette? Sålen fungerer som opplegg for golvlunnene, men hvorfor skulle det fundamentet kalkes - bare på sidene? Kalking ble først og fremst brukt for å desinfisere. Slik sett kan kalking av hygieniske grunner også ha skjedd på konstruksjoner som ble gjemt. Men da hadde det vel vært naturlig å kalke alle sider? Amtmannens fjøs var mindre enn Stenbergfamiliens kan Jens fortelle. Kan sålen være rest av eller fundament for en bærende delevegg – murt eller av tre, som delte fjøset i to på langs og som dyrene sto bundet opp mot? Kanskje det var mjølkekyr bare i det vestre rommet? Eller er sålen en del av amtmannens «fórbrett»? Under dagens fórbrett langs veggene ser vi fortsettelsen på de murte ytterveggene, de er kalket helt ned til jordbakken. Olav Hjulstad, tidligere professor i bygningslære ved NLH (UMB), beskriver i sin «Uthushistorie» de eldste storfefjøsene. De hadde ikke fórbrett. Dyra sto bundet opp mot en vegg. De hadde båsskille. Båsgolvet var jordbakken, eller det var tregolv på bakken med ei torvseng oppå. Foregangsmennene og låven på Stenberg Kammerjunker G.F. von Krogh tegnet fjøsgolv på bakken i 1806, kanskje med et dekke av langsgående rundkavler. Det samme gjorde rittmester Niels Stockfledt Darre i 1807. Stockfledt Darre var født og oppvokst på Billerud. I 1801 hadde han tatt over og drev Kraby vestre. Disse to var de mest innflytelsesrike fjøsplanleggerne i Norge på denne tiden. Darres skrift fra 1807 til Landhusholdningsselskabet i København, beskriver ei ny utvikling i Opplandene. Der han bor er det bygd mange steinfjøs de siste 20 – 30 årene. De fleste av de gårdbrukerne som har råd til det, bygger av stein. Han skriver også at den senere tiden har en tatt til å tømre kornlåve oppå fjøset. Vi kjenner konstruksjonene igjen fra Stenberg. Fjøset på Kraby var bygd i tre med dyra bundet opp mot veggen og med fóring i båsen. Dette var vanlig i Mjøsområdet. Men Darre likte ikke den løsningen. Darre hadde en ideell tanke for sitt eget fjøs. Han ville bygge et steinfjøs med fórgang i midten og med skikkelige krybber. Han var bestemt på å bygge en 1,10 m bred og 0,95 m dyp kanal bak båsrekka. Han skulle fylle kanalen med jord om høsten. Over jorda ville han legge ei renne av tre med små hull der urinen kunne renne gjennom. Når han skulle ta ut den urinblandede jorda måtte han løfte vekk trerenna. Darres steinfjøs ble aldri realisert på Kraby og det avanserte gjødseloppsamlingssystemet ble heller aldri utprøvd i hans eget fjøs. I det nord/vestre hjørnet i fjøset på Stenberg er det et særdeles mjukt parti i grunnen, antagelig fylt med talle. Er det et mellomlager eller en variant av Darres gjødselrenne? Er det amtmannens skantil vi kan se konturene av med «renna» langs vestveggen? Vi har ingen tegninger av fjøset på Stenberg, men kunne det ha vært – eventuelt av Darre? Weidemanns fjøs har ei avansert ventilert fjøshimling. Weidemann søkte de beste murerne og antagelig de mest moderne løsningene. Det var kort avstand mellom Kraby og Stenberg. I denne tankesammenhengen kan det være litt viktig å få aldersbestemt golvlunnene. Hjulstad skriver også om gjødselhandteringa. Utover på 1700-tallet ble en oppmerksom på at urinen fra dyra hadde stor gjødselverdi. Foregangsmenn gikk inn for å lagre gjødsla under tak, sjøl om det ikke var kjeller, og spre urinen over dynga med fast gjødsel. Dette var en anbefaling som det tok tid å sette ut i livet. På Stenberg tok en antagelig hensyn til dette i 1836. Gjødsla ble under Stenbergfamiliens tid måkt ut gjennom den nordre fjøsdøra og lagret under den tverrstilte låven. Gjødsla gikk samme vegen også under Weidemann, eventuelt etter en mellomlagring i fjøsrommet. Gjødsellageret er nevnt i branntakst fra 1868 som «Gjødselkjælder ». Et kulturminne av nasjonal betydning Låven på Stenberg er ikke bare en viktig, kompletterende bygning i Weidemanns tun. Låven i seg selv er antagelig et særdeles viktig bygningshistorisk dokument som har vært ukjent for det nasjonale fagmiljøet. Vi ønsker å ha med noen som er mer fagpersoner enn oss som kan delta i tolkningen av det vi ser før vi lukker konstruksjonen. Vi har utfordret miljøet på Ås (UMB) ved professor Jan Våge samt professor Ragnar Pedersen UiO om det samme. En annen nasjonal guru på området er tidligere fylkesagronom og bygningsplanlegger hos Fylkesmannen i Hedemark Asbjørn Torp. Alle er blitt pensjonister, men er fortsatt interessert i gamle låver og kommer gjerne til Stenberg. Der står vi ved deadline for årets årbok. • Vi må antagelig definere om vår visjon om amtmannens låve. Et forsøk på en tilbakeføring til Weidemanns fjøs kan innebære at vi må «dikte til» en del løsninger, mer enn tilrådelig for å være tilstrekkelig antikvariske i gjennomføringen av prosjektet. Det ønsker museet nok ikke. Det er vel neppe noen tvil om at det meste over hodene våre er amtmannens, men innredningsprinsippet og innredningen med fórbrett, fórhekk, båser og golv er Stenbergfamiliens. Det blir viktig å få dokumentert det vi ser under Stenbergfamiliens fjøsgolv. Og hva gjør vi så med betongdekket? Betongdekket i midtgangen, i skantilen, i båsene og på fórbrettene ligger direkte på tettliggende rundstokk og halvkløyvinger - i skantilen nedsenket for rennefunksjonen, i båsene lagt i et forhold som skrår golvet fra fórhekken ned mot skantilen. Den konstruksjonen som ligger der i dag har ligget slik i 100 år. Det har vært dyr i rommet ca. halvparten av tiden. Vi er svært overrasket over i hvor god teknisk stand den underliggende konstruksjonen er etter alle disse årene. Myco-team, et firma som er eksperter på sopp og råte i trekonstruksjoner og hvorfor dette oppstår, er av samme oppfatning. De veileder oss i forhold til en videre løsningsstrategi. Fjøshimlinga er reparert. Den ble veldig fin! Ønsker vi betonggolv i dette fjøset? Har vi, nær sagt, «lov» til å tenke noe annet? Og hva skulle i så fall det andre være? Et svar som vi alle må stå inne for, følger i neste utgave av årboka.
Kilder Notater av John Aage Gjestrum og Tom B Haraldsen, Hjulstad, Olav 1991: Uthushistorie: driftsbygningar på norske gardsbruk frå jernalderen til idag. Granum, Svein K. (red.) 1997: Norske Gardsbruk: Oppland fylke.