Låven på Steinberg (amtmannsgard i Vestre Toten)
Låven på Steinberg i Vestre Toten, spesielt trekonstruksjonene, ble restaurert en del i perioden 2009–2010 etterkant av et tilskudd til Mjøsmuseet på 1,2 millioner kroner via Oppland fylkeskommune og Riksantikvaren, fra Regjeringens tiltakspakke øremerket freda bygninger.
Del 1: Historikk og grunnlagsarbeid
Låven på Steinberg ble reist i 1836 av bonde, sorenskriver, amtmann, lovmaker, eidsvollsmann og Stortingsmann Lauritz Weidemann. Stenberg er en småskala jordbrukseiendom - et «småbruk» i dagligtale og totensk målestokk i dag. Men bygningsmassen, tunet og parkområdet er i høyeste grad embetsmannens. I følge bokverket Norske Gardsbruk består eiendommen av ca. 70 dekar jord, 300 dekar skog og et parkanlegg på ca. 30 dekar. Da Lauritz Weidemann bygde låven på Stenberg satte han samtidig et punktum for videre byggeaktivitet i tunet. Låven sto ferdig i 1836. Med unntak av hovedbygningen og stabburet er det Weidemanns tun som i dag pryder kulturlandskapet. Weidemann var på høyde med sin tid, også som låvebygger. En tidlig enhetslåve med samling av en rekke funksjoner under samme tak: Stall, fjøs, grisehus, rom for budeie og stallkarer, låve, sauefjøs og hønsehus. Weidemann gjennomførte en omfattende og usentimental ryddeaksjon i 1838 ved å rive ni hus som innehadde funksjoner som ble erstattet med den nye låven. Det nye huset ble oppført i kalksteinsmur med tømret fórlåve og treskelåve over. Huset ble bygd uten kjeller under husdyrrommene. Weidemann hentet murere fra Kristiania, visstnok de samme som sto for utvidelsen av Vaterlands bro på 1830-tallet. Vi må anta at dette var av de beste steinmurere som kunne oppdrives. Trass i gode håndverkere i 1836, eller kanskje nettopp på grunn av disse, er det i dag behov for og ikke minst mulig å gå inn og gjøre et stort restaureringsarbeid på fjøset. Murene er ikke problemet og har aldri vært det, sjøl om de antagelig står på dels myrlendt grunn. De står antagelig slik de ble murt for 175 år siden nesten uten en eneste synlig setningsskade.
Betong og kalk
Utfordringer I prosjekteringen og gjennomføringen av tiltaket møter vi en rekke utfordringer. Vi startet friskt tidlig i vår med en stor visjon om at vi skulle gjenskape amtmannens fjøs. Riktig nok måtte vi forholde oss til en type betongdekke som vi vel visste var av nyere dato. Men under der ventet vi antagelig å finne Weidemanns fjøsgolv av tre. Frank Roger Aaslund i Toten Bygg og Anlegg AS startet 15. juni demonteringen av innredning og bygningsdeler for å registrere den tekniske tilstanden på de ulike konstruksjonene. Golvet er en kryperomsløsning med betongdekke på langsgående sekundærbærer - rundstokk og halvkløyvinger samt tversgående hovedbærere i form av grove golvlunner av rundtømmer. Fjøset er fredet med betongdekke. Vi søkte Fylkeskonservator om tillatelse til å la være å legge på igjen dette, fordi dette mente vi avvek vesentlig fra Weidemanns fjøs. Kulturminneloven krever dispensasjon fra fredningsbestemmelsene. Fylkeskonservator ønsket ikke å konkludere før saken var nærmere utredet. Som del av en videre kartleggingsprosess tok museet kontakt med Jens Stenberg. Jens er sønn til siste driver av gårdsbruket Stenberg. Jens kunne fortelle at fjøset slik det framstår i dag, ble bygd om og ominnredet en gang mellom 1900-1910. Amtmannens fjøs hadde fórbrettet langs midten.
I dag ligger fórbrettene langs yttervegg. Jens er ganske sikker på at det meste av innredningen og golvkonstruksjonen er fra rundt 1910. Betongdekket er antagelig fra samme ombygging. Golvlunnene som holder fjøsgolvet oppe, er han usikker på - disse kan være fra amtmannens fjøs. Jens sier at fjøset var mindre under amtmannen. Etter demontering helt ned til grunnen gjør vi nye oppdagelser. Disse forvirrer oss ganske mye: Midt i rommet på langs er det murt en snau meter bred mur/såle - like komplett som ytterveggene, og - den er kalket på sidene. Hva er dette? Sålen fungerer som opplegg for golvlunnene, men hvorfor skulle det fundamentet kalkes - bare på sidene? Kalking ble først og fremst brukt for å desinfisere. Slik sett kan kalking av hygieniske grunner også ha skjedd på konstruksjoner som ble gjemt. Men da hadde det vel vært naturlig å kalke alle sider? Amtmannens fjøs var mindre enn Stenbergfamiliens kan Jens fortelle. Kan sålen være rest av eller fundament for en bærende delevegg – murt eller av tre, som delte fjøset i to på langs og som dyrene sto bundet opp mot? Kanskje det var mjølkekyr bare i det vestre rommet? Eller er sålen en del av amtmannens «fórbrett»? Under dagens fórbrett langs veggene ser vi fortsettelsen på de murte ytterveggene, de er kalket helt ned til jordbakken. Olav Hjulstad, tidligere professor i bygningslære ved NLH (UMB), beskriver i sin «Uthushistorie» de eldste storfefjøsene. De hadde ikke fórbrett. Dyra sto bundet opp mot en vegg. De hadde båsskille. Båsgolvet var jordbakken, eller det var tregolv på bakken med ei torvseng oppå.
Avansert låvebygging
Kammerjunker G.F. von Krogh tegnet fjøsgolv på bakken i 1806, kanskje med et dekke av langsgående rundkavler. Det samme gjorde rittmester Niels Stockfledt Darre i 1807. Stockfledt Darre var født og oppvokst på Billerud. I 1801 hadde han tatt over og drev Kraby vestre. Disse to var de mest innflytelsesrike fjøsplanleggerne i Norge på denne tiden. Darres skrift fra 1807 til Landhusholdningsselskabet i København, beskriver ei ny utvikling i Opplandene. Der han bor er det bygd mange steinfjøs de siste 20-30 årene. De fleste av de gårdbrukerne som har råd til det, bygger av stein. Han skriver også at den senere tiden har en tatt til å tømre kornlåve oppå fjøset. Vi kjenner konstruksjonene igjen fra Stenberg. Fjøset på Kraby var bygd i tre med dyra bundet opp mot veggen og med fóring i båsen. Dette var vanlig i Mjøsområdet.
Men Darre likte ikke den løsningen. Darre hadde en ideell tanke for sitt eget fjøs. Han ville bygge et steinfjøs med fôrgang i midten og med skikkelige krybber. Han var bestemt på å bygge en 1,10 meter bred og 0,95 meter dyp kanal bak båsrekka. Han skulle fylle kanalen med jord om høsten. Over jorda ville han legge ei renne av tre med små hull der urinen kunne renne gjennom. Når han skulle ta ut den urinblandede jorda måtte han løfte vekk trerenna. Darres steinfjøs ble aldri realisert på Kraby og det avanserte gjødseloppsamlingssystemet ble heller aldri utprøvd i hans eget fjøs. I det nordvestre hjørnet i fjøset på Stenberg er det et særdeles mjukt parti i grunnen, antagelig fylt med talle. Er det et mellomlager eller en variant av Darres gjødselrenne? Er det amtmannens skantil vi kan se konturene av med «renna» langs vestveggen? Vi har ingen tegninger av fjøset på Stenberg, men kunne det ha vært – eventuelt av Darre? Weidemanns fjøs har ei avansert ventilert fjøshimling. Weidemann søkte de beste murerne og antagelig de mest moderne løsningene. Det var kort avstand mellom Kraby og Stenberg. I denne tankesammenhengen kan det være litt viktig å få aldersbestemt golvlunnene.
Hjulstad skriver også om gjødselhandteringa. Utover på 1700-tallet ble en oppmerksom på at urinen fra dyra hadde stor gjødselverdi. Foregangsmenn gikk inn for å lagre gjødsla under tak, sjøl om det ikke var kjeller, og spre urinen over dynga med fast gjødsel. Dette var en anbefaling som det tok tid å sette ut i livet. På Stenberg tok en antagelig hensyn til dette i 1836. Gjødsla ble under Stenbergfamiliens tid måkt ut gjennom den nordre fjøsdøra og lagret under den tverrstilte låven. Gjødsla gikk samme vegen også under Weidemann, eventuelt etter en mellomlagring i fjøsrommet. Gjødsellageret er nevnt i branntakst fra 1868 som «Gjødselkjælder».
Videre utfordringer
Et forsøk på en tilbakeføring til Weidemanns fjøs kan innebære at vi må «dikte til» en del løsninger, mer enn tilrådelig for å være tilstrekkelig antikvariske i gjennomføringen av prosjektet. Det er vel neppe noen tvil om at det meste over hodene våre er amtmannens, men innredningsprinsippet og innredningen med fórbrett, fórhekk, båser og golv er Stenbergfamiliens. Det blir viktig å få dokumentert det vi ser under Stenbergfamiliens fjøsgolv. Og hva gjør vi så med betongdekket? Betongdekket i midtgangen, i skantilen, i båsene og på fórbrettene ligger direkte på tettliggende rundstokk og halvkløyvinger - i skantilen nedsenket for rennefunksjonen, i båsene lagt i et forhold som skrår golvet fra fórhekken ned mot skantilen. Den konstruksjonen som ligger der i dag har ligget slik i 100 år. Det har vært dyr i rommet ca. halvparten av tiden. Vi er svært overrasket over i hvor god teknisk stand den underliggende konstruksjonen er etter alle disse årene. Myco-team, et firma som er eksperter på sopp og råte i trekonstruksjoner og hvorfor dette oppstår, er av samme oppfatning.
Del 2: Restaurering og formidling
Et konkret tiltak som skulle få stor betydning for valgene vi etter hvert gjorde, var å få fastsatt alderen på golvets primærkonstruksjon, de grove lunnene. Var dette amtmannens konstruksjon, eller var det etterfølgerne Jens eller sønnen Jakob Stenbergs? Det ble tatt boreprøver og sendt til NTNU for dendrokronologisk analyse. Vi kjente også etter hvert et sterkt behov for få hjelp til å gjennomføre en kvalifisert tolking av det vi så, særlig i golvet og grunnen under. Et konkret tiltak var derfor å invitere til fagseminar med flere av de mest kompetente fagpersonene i landet på landbruksbygninger: Professor Jan Våge (UMB), professor og konservator Ragnar Pedersen (UiO), tradisjonsbærer Oddbjørn Myrdahl og tidligere fylkesagronom i Tekniske fag Asbjørn Torp fra Hedmark.
Asbjørn Torp konkluderte ganske raskt med at golvlunnene var fra amtmannens tid. Sålefundamentet er innvendig bredere enn murveggen; en tenkte golvlunner i 1836. Resultatet av dendroanalysene støtter Torps klare melding: Ytterste årring varierer fra 1800 til 1834 grunnet ulik grad av råte i yten på stokkene. Det er derfor trolig at alle stokkene er felt i samme periode etter 1834. Dette stemmer bra med byggeåret for fjøset i 1836. Det er ikke trolig at det mangler så mange årringer i yten at stokkene kan være felt i forbindelse med ombyggingen på begynnelsen av 1900-tallet. Rundstokk og halvkløyvinger på lunnene er også datert tilbake til fjøsets byggeår. Det gir indikasjoner på at golvets sekundærkonstruksjon er amtmannens, eller det kan være gjenbruk. Museet konkluderer med at golvlunnene er amtmannens og at kavlegolvet også kan være amtmannens. All spekulasjon om at golvet har vært bygd opp på en totalt annerledes måte fra starten av enn det vi ser i dag, avsluttes med dette.
Hva slag dekke lå det på kavlegolvet før betongen? Det har vi så langt ikke noen entydig klar oppfatning av. På kavlegolvet under betongen ligger jord og grus. Er det lagt der som underlag for støpen? Mest sannsynlig, men kan det også være rester av et tidligere dekke? Det vi vet er at de siste 100 år har det ligget et heldekkende betongdekke som har utgjort golvet i fjøset. Vi gjenskaper derfor betongdekket, og vi gjør det i tråd med god antikvarisk skikk. Prøver av betongen ble sendt til analyse hos Multiconsult AS i Oslo. Prøvetakingen ble administrert av tradisjonsmurer Espen Martinsen. Prøvene viser en middelverdi bindemiddelprosent på 27,9. Den er overraskende høy, tilnærmet blandingsforhold 1:3. Ikke spesielt mager, altså. Tilslaget er antagelig fjordgrus, kornformen og graderingen tyder på det.
Formidling
Museet har ikke vært helt tilfreds med tanken på at vi skal gjemme alle underliggende elementer av golvkonstruksjonen under et tungt betonglokk – etter å ha åpnet konstruksjonen og sett hva som er under, etter å ha reparert og bygd opp igjen i samsvar med gode antikvariske prinsipper, og så satt tilbake innredningen. Vi har grublet litt over om vi kan gjøre noe mer ut av dette. En permanent visning av konstruksjonen og undergrunnen gjennom felter med gåglass i golvet kom tidlig som gode innspill. Under fagseminaret med professorene ble formidling også et naturlig og stort tema. Professor Ragnar Pedersen trakk opp det store perspektivet: Stenbergs Tornerosesøvn, det beste vi har som arv fra 1814. Nøysomhet, men de prøvde å følge med i tiden – de ytre trekkene, mentaliteten bak. Dette er embetsmannsmuseet. Fjøset kan være en god start på vitaliseringen av Stenberg. Låven som historieforteller, helhetsfortelling. Fjøset med ventilert himling, brua, hele konstruksjonen.
Restaurering av park og hage mot grunnlovsjubileet i 2014
Professor Jan Våge fulgte opp og ble konkret angående golvet, som også var dagens store tema: Det er neppe noe mål å gjenskape 1910, eller å følge opp 1923-fredningen konsekvent i hele fjøset. Det må være vesentlig mer spennende formidlingsmessig og pedagogisk å vise alle deler av konstruksjonen og alle eventuelle epoker. Fjøsets historie og oppbygginga av det kan vises som en lagdelt fortelling med spennende overganger. Eksempelvis et område av fjøset som er åpent ned til grunnen, et annet som viser kavlegolvet uten innredning som overgang mot betongdekket. I prinsippet en trinnvis visning av konstruksjonen. Og så er det en teknisk gunstig løsning med tanke på fuktproblematikken. Museet har for lite eksakt kunnskap og dokumentasjon om bygningen til å kunne definere tydelige epoker, derfor ønsker en å la dette stå litt åpent eller en overlater til betrakteren, med litt hjelp, å tolke sin versjon ut fra det en ser av spor og sammenhenger. Slik sett er det pedagogiske aspekt et vesentlig element i framstillingen.
Endringer i forhold til fredningen krever dispensasjon etter § 15 A i Kulturminneloven. En søknad om dispensasjon behandles og avgjøres av Fylkeskonservator. Museet kontaktet siv.ark. MNAL Nils Friis for å få hjelp til prosjekteringen. Sammen med ham har vi endt opp med å etablere to «titteskap» i glass nedfelt i restaurert golv av betong. Disse formidler ulike temaer ut fra plasseringen. Titteskapene har også en utluftingsfunksjon. Et større område av golvet i det nordvestre hjørnet velger vi å ikke legge tilbake. Det åpne feltet viser ned i «undergrunnen». Da vi åpnet golvet i dette området, framsto grunnen som særdeles fuktig. Her er antagelig et dypt lag med talle, kanskje et mellomlager for gjødsla før denne ble fraktet ut i gjødselkjelleren under den tverrstilte låven. Ved å la dette området være åpent, gir vi oss selv mulighet til å foreta en nærmere undersøkelse av grunnen og innholdet ved en senere anledning. Åpningen vil også tjene en utluftingsfunksjon. De demonterte delene måles opp, registreres og tas vare på.
Golvlunnene skal ligge, og de skal vises. Deler av kavlegolvet stikker inn i det åpne området. Området avgrenses og sikres med stålrammer og glass. Manglende fôrhekk i to av båsene gjenskapes ikke (de mangler i dag), men erstattes med glassfelt. Dette er etter anbefaling fra Fylkeskonservator. En bås ved siden av det åpne feltet bygges opp lag for lag, der lagene er forskjøvet i forhold til hverandre, slik at en kan se og gjerne føle kavlene, påstøpen og tredekket oppå påstøpen slik dette var bygd opp. Fôrhekken og det meste av krybbene er montert opp igjen. I fôrgangene har vi beholdt det gamle betongdekket. Resten av golvet er ferdig støpt. Titteskapene med gåglass er montert. Rekkverket rundt det åpne feltet i nord-vest er på plass. Det står igjen å sluttføre krybbemonteringen, legge tilbake tredekket i båsene og montere tilbake båsskillene. Det står også igjen ganske omfattende reparasjoner av murkonstruksjonen, i hovedsak buemur med tegl og leire over vinduer og dører. Dette er egentlig et nytt prosjekt som ikke omfattes av grunnlaget for det innvilgede tilskuddet. Vår murerkontakt Espen Martinsen har mye å gjøre. Kanskje må vi utsette dette til våren 2011. Leira er på plass og godkjent av Espen til formålet.
Under fagseminaret tilbød Asbjørn Torp seg å måle opp låven på Stenberg. Tilbudet gikk ut på å produsere målsatte plantegninger, snitt og fasader samt tekniske detaljer av bygningen. Tilbudet kom beleilig. Museet har et eget behov for å få gjort en oppmåling av låven, men har så langt ikke kunnet prioritere dette. Oppmålingen foreligger nå ferdig i form av svært detaljrike tegninger og med et høgt presisjonsnivå. Produktet vil inngå som en del av formidlingsplanen for låven. Asbjørn ønsker å gi dette materialet som gave til museet.
Kilder
- Raddum, Trond S.: "I låvens navn", i Mjøsmuseets Årbok 2009 og "I låvens navn: Del 2" i Mjøsmuseets Årbok 2010. Han bygger på:
- Notater av John Aage Gjestrum og Tom B. Haraldsen
- Hjulstad, Olav 1991: "Uthushistorie: driftsbygningar på norske gardsbruk frå jernalderen til idag"
- Granum, Svein K. (red.) 1997: "Norske Gardsbruk" - Oppland fylke