Løchenløkken

Løchenløkken var en løkke på 65 mål pluss en holme på Bygdøy ved Kristiania. Den ble forpaktet bort i 1795 og hadde tre eiere i løpet av kort tid. Først ble den forpaktet av Niels H. Aasen, så overdratt til Christopher Ingstad som solgte den videre til prokurator Niels Edvard Wold to dager senere. Det var en viktig løkke; den dekket hele halvøya eller odden på den søndre side av Langviksstranden mellom Langviksbukten og sjøen.

Året etter leide Wold ut de 65 mål jord pluss holmen til høker og øltapper Henrik Løchen. Løchen skulle betale Wold 103 riksdaler og 32 skilling hvert år i tillegg til en tønne fatøl av bygg levert før jul.

I 1813 overdro barn og svigersønn av Wold, Bygdøynes med innretninger, bygninger og hus for 250 riksdaler til enken etter Harald Løchen, Maren Bryn Løchen. Kjøperen skulle betale sølvskatten til sølvfondet i Norges Bank og eventuelle andre skatter som ble lagt på løkken. Løchenløkken besto formelt av to deler. Den østlige delen ble eid av madam Løchen og senere av murmester Daniel Kiene. Den vestlige delen ble forpaktet av de samme, men eid av Bygdøy Kongsgård.

"Christian Frederik, prins til Danmark og Norge, stattholder i kongeriket Norge, kommanderende general», har 2. januar 1814 «bygslet og festet» til enken Maren Løchen og hennes barn på deres levetid to tredjedeler av det jordstykke som hun hittil har hatt i bruk av Ladegårdsøens jorder og som strekker seg til Wolds forhen [tidligere] jorder, Anders Langviks og rådmann Ingstads jorder. Hun skulle betale til beneficiarius hvert år 12 riksbankdaler sølvverdi. Hun og etterkommerne skulle ikke felle noe tre til tømmer eller brensel og ikke ha fiskerett.

Under avtalen skrev Maren: «Jeg underskriveren vedtager alle poster og punkter som forestående bygselbrev foreskriver og derhos [dessuten] forplikter mig til at hvis hans kongelige høihet prinds Christian Frederik selv skulde fremdeles komme til at bruge Ladegårdsøen, at unndrage på dette bygselsbrev og blot at holde mig til den adkomst jeg før dette bygselsbrevs utstedelse har haft. Maren Løchen med påholden pen.»

Fra nå er det stille om løkken til den store utparselleringen fra 1854. På Kienes løkke bodde i 1840 fem voksne og seks barn. Etter dette ble hele løkken liggende uoppdelt til 1854. Dette året ble det solgt flere parseller, både statens del av Løchenløkken og områder fra Kiene. I løpet av få år ble 13 bruk skilt ut; blant andre Bråten, Bygdølund, Furuvik, Furulund, Vækop. Bugten, Bygdøynes og Solbakken.

Lille Herbern var den første eiendom som ble skilt ut fra Løchenløkken. Den ble først solgt til megler Gasmann og videresolgt i 1917 til statsråd A. O. Lindvig som eide sommerhus på Lille Herbern. Øya ble kjøpt av Oslo Seilforening i 1926 for 95.000 kroner. Fra 1875 var pengeenheten krone innført med verdien en speciedaler = fire kroner.

I 1858 ble det nåværende Bygdøynes solgt til Ivar Rytterager. Han fikk rett til å bruke dr. Lunds vannile på «Bruget». Ifølge skjøtet var det forbud mot gjødselopplag på parsellen. Derfor måtte den ikke bebos av strandsittere og arbeidsfolk. I 1907 ble Bygdøynes kjøpt av A/S Saltsjøbadet for 31.000 kroner.

I 1869 var Løchenløkken fremdeles på hele 80 mål, hadde en hest og to kuer og produserte 10 tønner poteter, 3½ tønne korn og en halv tønne erter. Dette året solgte «enkemadam» Kiene resten av Løchenløkken til kaptein Jess Engelstad for 5000 speciedaler. Han solgte i 1876 to tomter til brødrene, murmestrene Clemet Johnsen og Johan Johnsen, som bygde villaene Solstrand og Kandy. Deres tomter ble senere kjøpt av Sjøfartsmuseet. Engelstads barn solgte løkken på 45 mål til statsråd og skipsreder Ambrosius Lindvig for 120.000 kroner. De beholdt selv en mindre tomt av løkken.

Kilde

  • Holden, Finn: Historien om Bygdøy, Oslo 2016.